Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Pamuk Orhan. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Pamuk Orhan. Vis alle innlegg

søndag 4. juni 2017

Orhan Pamuk: "Den naive og den sentimentale romanforfatteren"

Essaysamling om romankunsten

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den. 

"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)

Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.

Gjennom eksempler fra verdenslitteraturen belyser Pamuk hva som skjer mellom leser og karakterene i boka. Han trekker blant annet frem Leo Tolstois Anna Karenina, der forfatteren skildrer Annas følelser gjennom landskapene hun betrakter. Dette blir et virkemiddel for å hensette leseren i den rette stemningen. 

Hva mener Pamuk når han snakker om naiv og sentimental skrivekunst? Den naive skrivekunsten handler om romanforfattere som ikke er bevisst de teknikkene de benytter seg av. De skriver spontant. Den sentimentale skrivekunsten handler om å reflektere under skrivingen. "Å være romanforfatter er kunsten å være både naiv og reflekterende samtidig", skriver Pamuk på side 19

"Det virkelige målet på romanens verdi må være evnen til å vekke følelsen av at livet faktisk er akkurat slik. Romaner må ta for seg hovedidéene våre om livet, og de må leses med forventningene om at de vil gjøre det." (side 32

For meg handler dette først og fremst om at en roman må gi meg følelsen av å stemme med virkeligheten, at den har et innhold det er mulig å tro på. Noen av våre store forfattere, som Dostojevskij som Pamuk stadig trekker frem, og som jeg også nylig leste Karl Ove Knausgårds tanker om i hans siste bok "Så mye lengsel på så liten flate", er imidlertid melodramatisk så det holder - og slipper unna med det fordi hans romaner har så mye annet ved seg som har fascinert lesere i utallige år. 

Orhan Pamuk har opplevd at lesere lurer på om det han skriver om, er selvopplevd. "Lesere og forfattere erkjenner og er enige om at romaner verken er fullstendig fri fantasi eller fullstendig faktiske." (side 39)

"Å undre seg over hvilke deler som er basert på levd liv, og hvilke som er oppdiktede, er bare én av gledene vi finner i å lese en roman En annen beslektet glede får vi ved å lese det romanforfatterne sier i forord, på smussomslagene, i intervjuer og memoarer, hvor de prøver å overbevis oss om at livserfaringene deres er produkter av deres fantasi." (side 39)

Parallellene til det siste årets debatter rundt fiksjon og virkelighet i romanene, og dernest etikken i litteraturen, gjør dette essayet - "Herr Pamuk, har alt dette virkelig hendt Dem?" - ekstra pikant å lese. Han avslutter essayet med å påpeke at det spesielt er to typer lesere man skal holde seg langt unna, fordi de er immune mot gledene ved å lese romaner. Den første er den fullstendig naive leseren, som alltid leser en tekst som en selvbiografi eller som en form for fordekt nedtegnelse av livserfaring, samme hvor mange ganger forfatteren gjør dem oppmerksom på at det er en roman de leser. Den andre er er den fullstendig sentimentalt-reflekterende leseren, som mener at alle tekster uansett er konstruerte og fiksjon. (side 55)

I essayet "Litterær karakter, plott, tid" skriver Pamuk følgende på side 70:

"En annen grunn til at jeg elsker kunsten å skrive romaner, er at den tvinger meg til å overskride min egen synsvinkel og bli en annen. Som romanforfatter har jeg identifisert meg med andre og trådt utenfor grensene for selvet mitt, og tilegnet meg en karakter jeg ikke hadde tidligere. I løpet av de siste trettifem årene har jeg ved å skrive romaner og sette meg i andres sted, skapt en mer forfinet og mer kompleks utgave av meg selv."

Pamuk utvikler romanfigurene sine i overensstemmelse med de emnene hans ønsker å undersøke, utforske og fortelle om, og med de livserfaringene han ønsker å konsentrere fantasien og kreativiteten sin om. Her er ulike forfattere åpenbart forskjellige, for jeg har hørt forfattere fortelle at de ikke aner i hvilken retning skrivingen vil trekke dem, mens andre har skissene klar på forhånd og nærmest "bare" fyller ut. 

Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor (selv om man ikke er bevisst på gjenkjennelsen)? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det. 

"Innsatsen vi gjør for å lese og visualisere en roman er forbundet med ønsket vårt om å være spesiell og om å skille oss ut fra andre mennesker. Og denne følelsen knytter seg til ønsket vårt om å identifisere oss med romanens karakter, som har liv som er annerledes enn vårt eget. Når vi leser Ulysses, føler vi oss vel, først og fremst fordi vi forsøker å identifisere oss med karakterene, som har liv, drømmer, omgivelser, redsler, planer og tradisjoner som er så forskjellige fra våre egne. Men så forsterkes denne følelsen fordi vi er klar over at vi er i ferd med å lese en "vanskelig" roman - og et eller annet sted i bakhodet føler vi at vi holder på med en aktivitet som gjør at vi utmerker oss. Når vi leser et verk av en utfordrende forfatter som Joyce, er en del av hjernen vår travelt opptatt med å berømme oss selv fordi vi leser en forfatter som Joyce." (side 129)

Ja, tenker jeg. Samtidig er det noe med at det ikke bare handler om å lese "vanskelige" forfattere som Joyce og Proust. Men hva er poenget dersom man som leser ikke forstår disse bøkene? Da har man kanskje i høyden bokstavert seg gjennom dem, men lite forstått ... Bortkastet tid og energi, tenker jeg. Kanskje må man lese seg opp først, og så ta skrittene gradvis i retning av mer avansert litteratur. I alle fall dersom man ønsker å få utbytte av lesningen! Ellers blir det som å skulle lære seg opera, og starte med Wagner først. Noen hver kan jo miste motet før man har begynt ... 

Pamuk reflekterer over forskjellene ved å skrive bøker i et land der det lesende publikum er begrenset, og Vestens forfattere som skriver med den største selvfølge, uten særlig fokus på hvem leserne er. Spenningen ved å komme med samfunnskritikk for eksempel ... 

Hva er senteret eller emnet i en roman? Her nevner Pamuk Melvilles klassiker "Moby-Dick":

"I begynnelsen tror kanskje leseren at emnet er hvalfangerens anstrengende liv." De første kapitlene i Moby-Dick er virkelig som en samfunnskritisk roman eller til og med en avisreportasje, spekket med detaljer om hvalfangst og hvalfangerens liv. "Men så," skriver Borges, begynner vi å tenke at "emnet er kaptein Ahabs galskap, oppsatt som han er på å forfølge og tilintetgjøre den hvite hvalen." Og i de midtre kapitlene er Moby-Dick som en psykologisk roman, som analyserer den enestående karakteren til en mektig mann som er fylt av besatt raseri. Til sist påminner Borges oss om at det virkelige emnet og senteret er noe helt annet: "Historien vokser side for side inntil den får kosmiske dimensjoner." (side 144)

Hva som er tillatt i en roman har også endret seg over tid. Her kan man ta med lister og fortegnelser, merkelige dikt og utdrag fra andre romaner, essay om historie og vitenskap, digresjoner og anekdoter og ellers hva som måtte ramle forfatteren inn. Han nevner blant annet romaner som "Livet bruksanvisning" av Georges Perec, "Tilværelsens uutholdelige letthet" av Milan Kundera, "Tante Julia og han som skriver" av Mario Vargas Llosa ... (Linkene peker til mine omtaler av bøkene.)

"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)

Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv. 

Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!

Utgitt på engelsk: 2010
Originaltittel: The naive and the sentimental novelist
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Cora Skylstad 
Antall sider: 182
ISBN: 978-82-05-41651
Boka har jeg kjøpt selv


Orhan Pamuk (Bildet har jeg tatt selv)

torsdag 25. mai 2017

Møte med Orhan Pamuk på Litteraturhuset i Oslo 24. mai 2017

Orhan Pamuk og Helge Jordheim (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Møte med den tyrkiske Nobelpris-vinneren i litteratur, Orhan Pamuk!

Om arrangementet

Da Litteraturhuset tidligere i år annonserte at den tyrkiske Nobelprisvinneren i Litteratur, Orhan Pamuk, skulle komme til Norge i slutten av mai, var jeg ikke sen om å skaffe meg billetter til arrangementet! Dermed sikret jeg meg plass i hovedsalen, nærmere bestemt på tredje benkerad, mens svært mange måtte ta til takke med videooverføring i andre rom på huset. Jeg tror det var tale om tre eller muligens fire stappfulle saler med folk i går kveld - i tillegg til Wergeland-salen, der det hele foregikk "live". 

Slik presenterte Litteraturhuset forfatteren:

I mer enn tretti år har forfatter og nobelprisvinner Orhan Pamuk skrevet verdenslitteratur med Tyrkia som utsiktspunkt. Hans sterke interesse for myter og fortellinger, samfunn og historie går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet, som bygger bro mellom østlig og vestlig kulturarv og modernitet. Han er Tyrkias mest leste, men også en omstridt forfatter, og går uredd inn i komplekse spørsmål om politikk og samfunn, konfliktfylt identitet eller livet som kunstner.

Denne våren kommer en ny Istanbul-roman fra Pamuks hånd, Kvinnen med rødt hår. Her følger vi en ung, ambisiøs gutt fra sommeren han tar seg jobb som brønngraver. Romanen nøster opp et sinnrikt mysterium hvor far-og-sønn-relasjoner, litterære myter og fabler står sentralt.

Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, leder samtalen når Orhan Pamuk, en av verdens fremste nålevende forfattere, gjester Litteraturhuset. 

Om forfatteren

Orhan Pamuk (f. 1952) er en tyrkisk forfatter, manusforfatter, akademiker og Nobelprisvinner i litteratur (2006). I følge Wikipedia har han solgt mer enn tretten millioner bøker, og bøkene hans er oversatt til mer enn 60 språk. Han er Tyrkias mestselgende forfatter. Han debuterte med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982, 30 år gammel. I tillegg til romaner har han skrevet sakprosa, essays og skuespill. 

Orhan Pamuk kom til Norge denne uka for å promotere sin siste roman "Kvinnen med rødt hår". Han har vært i Norge tidligere (i 1991).

Få forfattere har mottatt mange priser og fått mange akademiske utnevnelser som Orhan Pamuk. (Kilde: Wikipedia)

Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I sin introduksjon nevnte daglig leder ved Litteraturhuset, Andreas Wiese, at han var stolt over at Litteraturhuset hadde lyktes i å få Orhan Pamuk på besøk. Litteraturhuset har prøvd å få dette til i 10 år. 

Wiese påpekte at Pamuk har vært inspirert av klassisk romankunst gjennom forfattere som Thomas Mann, Fjodr Dostojevskij, Leo Tolstoi m.fl. Alle skriver om kjærligheten, og Orhan Pamuk har en gang sagt at desto mer ulykkelige vi er, jo dypere forelsket (eller "in love") har vi en tendens til å bli ... Det er nok noe det ... 

Pamuks tanker om sin siste bok

Orhan Pamuk ønsket denne gangen å skrive en kort roman, og han viste til at hans foregående romaner har vært svært tykke. Som i alle tidligere romaner er handlingen lagt til Istanbul. 

Hvilken rolle kan fabler spille i den moderne verden?, spurte Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Pamuk understreket at "Kvinnen med rødt hår" ikke er en komparativ roman, dvs. en roman som sammenligner fabler med den virkelige verden for å finne likheter og forskjeller. Samtidig setter han den virkelige verden og fablene opp mot hverandre, og på denne måten er det mulig å få øye på symmetrien mellom fablene og historien som fortelles i romanen. 

I sine yngre dager ble Pamuk vitne til en brønngraver og hans hjelper i aksjon. Han så hvordan de levde. Mens mesteren gravde, sto hjelperen oppe og tok i mot bøttene med utgravd masse. Forholdet dem i mellom var finstemt og preget av gjensidig respekt. Om ettermiddagen kokte de opp noen grønnsaker som de spiste, før arbeidet igjen skred videre. Pamuk benyttet anledningen til å snakke med brønngraverne, og siden tok han vare på historien. Denne benyttet han da han skrev romanen "Kvinnen med rødt hår". I tillegg flettet han inn en kjærlighetshistorie, og mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam.

Å drepe sin far er et tabu, og dette handler Sofokles´ historie om Ødipus om. Den persiske utgaven av en lignende fabel - den om Sohrab og Rostam - oppsto på 1500-tallet. Den gangen hentet hele Midtøsten sin kulturelle inspirasjon fra Persia, som var et høyerestående samfunn. Underveis kom Pamuk inn på flere tilfeller av parallelle fabler og myter, som har en påfallende likhet.

Mens Ødipus straffet seg selv etter sitt farsdrap (han blindet seg selv), fikk Rostam ingen straff for å drepe sin sønn. 

I romanen "Kvinnen med rødt hår" blir Cem, brønnmesterens hjelper, forlatt av sin far. Han identifiserer faren i mesteren i løpet av en sommer. Han har en lengsel etter en kjærlig og sterk far, men ender med å hate ham. Da han senere treffer faren igjen, er det en taper han ser. Pamuk kom inn på sin egen far, som også var mye borte, men ikke av de samme grunnene som Cems far. Fraværet av en far gjorde båndet mellom ham og moren sterkt, og dette innebar også en del frihet. I romanen blir savnet av en far en slags allegori. 

Å finne vann står helt sentralt i Midtøsten. Vann var veien til velstand, fremtid og utvikling. Brønngraverne var svært viktige i Istanbul til langt ut på 1980-tallet. Senere overtok maskinene, og da gikk utviklingen enda raskere. Når noen fant vann, betydde dette stor makt. Pamuk opplyste at Istanbul har utviklet seg mer i løpet av de siste 15 årene enn i de 50 foregående årene. Han beskrev levende hvordan åsene i områdene rundt byen bekles av høyblokker, nesten som sopp sett på avstand - oppover og oppover. 

I romanen er det Mahmut som er mesteren. Likevel er han helt avhengig av sin hjelper, som både skal forhindre at han får innholdet i bøtta over seg, og få ham opp til slutt. Det Cem gjør i slutten av første del av boka, er sånn sett helt utvilgivelig, og dette gjør noe med sympatien for ham i siste del av boka. 

Pamuk snakket deretter om brønnen som fenomen. Når folk ønsker å skjule noe - alt fra mordvåpen til lik - kaster de det gjerne i brønnen. Derfor er det mye rart man kan finne i en brønn ... 

Helge Jordheim intervjuet Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"Kvinnen med rødt hår" handler både om fedre og sønner, om mestere og hjelpere ... men hvorfor har boka fått navn etter en kvinne? lurte Helge Jordheim på. 

Orhan Pamuk påpekte at kvinnen med det røde håret er triggeren i historien. I Europa oppfattes en kvinne med rødt hår som en sint kvinne. I Tyrkia handler det mer om et valg. Kvinner med rødt hår har valgt dette selv (dvs. de har farget håret sitt, det er ikke naturlig rødt), og når en kvinne gjør dette, forteller hun omverdenen at hun er annerledes. Pamuk antyder en viss løsaktighet ved at en slik kvinne vil gå til sengs med en mann uten å være gift, og hun er ofte skuespiller. Som vår heltinne i hans siste roman. 

Hva gikk egentlig galt i Cems liv? spurte Helge Jordheim. Pamuk, som ikke ønsket å røpe noe av frykt for å ødelegge leseopplevelsen for dem som ikke har lest boka, pekte på en hendelse på slutten av bokas første del. Da mister vi også sympatien for Cem, og akkurat dette er svært viktig for det som skjer senere. 

Mens første del av boka er svært realistisk, er den andre delen mer intellektuell. Første del foregår i løpet av seks uker, mens siste del foregår i løpet av 30 år. 

Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hvor akseptabel er Cems handling i slutten av del en i boka? Det kommer an på hvilke kulturelle øyne som ser, påpekte Pamuk. Cem trodde lenge at dersom han lot som ingenting hadde hendt, så hadde det ikke hendt. Men så enkelt var det jo ikke ... 30 år senere betaler han prisen for dette ... 

----------------

En time gikk så altfor fort i går, og plutselig var det hele over. Etter bokbadet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen. Køen av litteratur-fans var lenger enn lang, og dette førte til at arrangørene grep inn for å effektivisere det hele. Dermed ble det ikke tid til å få to ord med forfatteren. Det ble heller ikke tid til at han kunne skrive navnet til den boka tilhørte. Alt vi fikk var hans signatur, og det var det ... Skjønt jeg ba ham om et smil før jeg tok et nærbilde av ham, og det fikk jeg! 

Boksignering i bokhandelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Uansett - det er ikke hver dag man er så heldig å få treffe en Nobelprisvinner på Litteraturhuset, og med fare for å virke klisjéaktig må jeg si at det var stort! 

Jeg ba om et smil, og fikk det! Orhan Pamuk skriver sin
signatur i min bok. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg fikk umiddelbart lyst til å kaste meg over alle de uleste bøkene jeg har av Orham Pamuk i hyllene mine! 

I bokhandelen sto Orham Pamuks bøker utstilt (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Orhan Pamuk: "Kvinnen med rødt hår"

Om far-sønn-relasjonen i Orhan Pamuks siste bok

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter  i 1982 med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans". Han mottok Nobels litteraturpris i 2006, og har i årenes løp skrevet 19 bøker i følge Wikipedia). 13 av disse er oversatt til norsk. Jeg har tidligere omtalt "Noe fremmed i mitt sinn" (på norsk i 2016), "Herr Cevdet og sønnene hans" (på norsk i 2012), "Istanbul" (på norsk i 2006) og "Det tause huset" (på norsk i 2008) på bloggen min.  (Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 

"Kvinnen med rødt hår" kom ut i Tyrkia i fjor, og på norsk for kort tid siden. Jeg har både hatt lydbok og papirbok tilgjengelig under min lesning av boka. 

Orhan Pamuk er fremfor alt kjent for sine mursteinlignende bøker. Da forfatteren var på Litteraturhuset i Oslo i går (dvs. 24. mai 2017), understreket han at han denne gangen ønsket å skrive en kort roman. På tyrkisk er den siste boka hans på 200 sider, mens den norske utgaven utgjør litt over 270 sider. I Pamuk-sammenheng er dette for lite å regne! 

Før jeg går dypere inn i hva boka handler om, er det viktig å få frem at det er mange lag i den. Utenpå alt som skjer - eller innenfra, alt etter hvordan man ser det - er det et par skjellsettende myter som har stor betydning nær sagt for alt som skjer. Den ene tar utgangspunkt i den greske myten om Ødipus, som uforvarende dreper sin far for å få kvinnen han elsker, nemlig hans egen mor (uten at han vet at hun er moren). Da det går opp for ham hva han har gjort, straffer han seg selv hardt og blinder seg selv. Den andre myten, som har persiske røtter (Shahname, et iransk nasjonalepos), handler om Rostam og Sohrab. I følge denne myten er det faren Rostam som dreper sønnen Sohrab ... 

"Ødipus hadde også, med en uventet hastighet og i vilt raseri, drept sin far, som han ikke hadde gjenkjent, i et veikryss. Akkurat som med Ødipus var det som om Rostam ikke hadde vært ved sine fulle fem i det øyeblikket. Det var som om Gud på et blunk hadde fratatt fedrene og sønnene forstanden - sønnene skulle kunne ta livet av fedrene og fedrene ta livet av sønnene - og på den måten skulle Han styrke sitt herredømme. 

Kunne vi kalt Ødipus, som drepte sin far, og Rostam, som drepte sin sønn, uskyldige fordi de ikke var ved sine fulle fem slik mester Mahmut hadde sagt til meg flere år tidligere, at Ødipus´ synd ikke var å drepe sin far, men å forsøke å flykte fra den skjebnen Gud hadde bestemt for ham. På samme måte var ikke Rostams synd å drepe sin sønn, men å få barn etter en elskovsnatt og å ikke være en far for sønnen.

Det var mulig at Ødipus blindet og straffet seg selv på grunn av skyldfølelsen. Tilskuerne i antikken tenkte at han ble straffet fordi han hadde stilt seg opp mot den skjebnen han var blitt tildelt av Gud, og slo seg til ro med det. Da jeg tok i bruk symmetrien i den logikken, tenkte jeg at Rostam, som hadde drept sin sønn, også måtte bli straffet. Men mot slutten av denne historien, som kommer fra Østen, ble ikke faren straffet, det er bare vi lesere som sørger. Skulle ingen straffe faren fra Øst?" (side 155-156)

Boka er delt i tre, og i de to første delene er det Cem som er fortelleren. I del en ser han tilbake på en periode av sitt liv - seks uker av sommeren 1985. Cems far har forsvunnet. Vi får høre at han har sittet i fengsel på grunn av sine radikale og opposisjonelle politiske holdninger. For å få penger til å studere, jobber Cem i en bokhandel i bydelen Besiktas i Istanbul. Alt mens han drømmer om å bli forfatter ... Lønnen i bokhandelen er imidlertid elendig, og han har derfor en jobb til der han passer på en grønnsakshage. I denne hagen blir det gravd en brønn, og på denne måten kommer han i kontakt med en mester Mahmut. Mesteren tilbyr Cem jobb som håndlanger. Dette er en vesentlig bedre betalt jobb enn den han har. Jobben med å grave ut en ny brønn skal bare ta ti dager. Cem takker ja. 

Arbeidet er på ingen måte så enkelt som det virket til å begynne med, for det drar i langdrag. Mesteren graver og graver, og meter på meter med jordmasse og etter hvert steiner dras opp med brønnvinden. Dette var i tiden før man begynte å bruke boremaskiner, og metoden som ble benyttet var flere tusen år gammel. Ufarlig var den heller ikke. Og mesteren, som var sjefen og den som styrte arbeidet, var på mange måter i hendene på håndlangeren, som sto som garantist for hans egen overlevelse. Jo dypere brønnen ble gravd, desto farligere var det dersom masse skulle falle ut av bøtta som ble trukket opp av brønnvinden. Tillitsforholdet mellom de to baserte seg derfor på en gjensidig respekt, der begge parter kom best ut av det ved å behandle hverandre skikkelig. Å finne vann betydde velstand og vekst. 

Mens mester Mahmut graver og graver, og Cem og Ali (den andre håndlangeren) drar opp løsmasse fra brønnen, som blir dypere og dypere, oppdager de en teatertrupp i Öngören, tettstedet like ved. Teateret heter "Teatret for skjebnesvangre fortellinger". Cem forelsker seg i en kvinne med rødt hår, som er skuespiller og noen år eldre enn ham. Lykken er å få et glimt av denne kvinnen, som heter Gülcihan. Samtidig underholder mennene hverandre med historier om kveldene. Mesteren forteller historier fra Koranen, mens Cem forteller gamle myter, blant annet om Ødipus. Etter at Ali slutter, og det kun er mesteren og Cem tilbake, kommer de hverandre svært nær, og Cem begynner å betrakte mesteren som sin far. Så skjer det noe skjebnesvangert, som jeg ikke ønsker å røpe, og Cem forlater Öngören i full fart. 

I del to er Cem 30 eldre enn han var sommeren 1985. Cem har utdannet seg til ingeniør, og har skrinlagt sine drømmer om å bli forfatter. Han er gift med Ayse, og de to driver et firma som har gjort det stort på å kjøpe opp eiendommer i Istanbul. Firmaet sitt har de kalt Sohrab. De er rike, men har ingen barn. Cem har aldri sett seg tilbake til Öngören, men fortiden kommer brått tilbake da han blir tilbudt å kjøpe landeiendommer i dette området, som fra å være et sted langt ute på landet, nå er en integrert del av Istanbul. Møtet med fortiden snur opp-ned på det meste ... 

I bokas siste del er det kvinnen med rødt hår som er fortellerstemmen. 

Det er mye symbolikk i boka. Selv er jeg selvsagt farget av at jeg hørte forfatteren selv fortelle om dette på Litteraturhuset i går. Brønnen står for liv og vekst, og det å grave seg innover i jorda, representerer på et vis både veien til underverdenen og til paradiset. Knytningen mellom brønngravingen og det som skjer i tilknytningen til dette, og alle mytene som utgjør en stor del av denne romanen, viser også at avstanden mellom myter og fabler og det virkelige livet ofte er kortere enn vi aner. Hvem er faren og hvem er sønnen i historien om Cem, og hvilken rolle spiller Kvinnen med rødt hår i dette dramaet? Fortid og nåtid i romanen - det tradisjonelle og det moderne - handler om et Istanbul som har vært gjennom enorme omveltninger bare i løpet av de 65 årene forfatteren selv har bodd i byen. Som han fortalte i går: Istanbul har endret seg mer i løpet av de siste 15 årene enn de første 50 årene av hans liv. Han ble født i en by som rommet om lag 1 millioner innbyggere. I dag bor det 17 millioner mennesker i den samme byen. Det som tidligere var områder langt utenfor byen, er i dag fullintegrerte bydeler i Istanbul. Nøkkelen til dette har vært funnet av vann. 

Det er ikke tilfeldig at mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam har en sentral plass i en roman, der fraværet av en far er en sterk tematikk. For ikke bare er Cems far fraværende, og når han først dukker opp i byens vrimmel, er det i form av en svekket farsfigur vi møter. Han er nærmest taperaktig. Men Cem, som har så mye å hate sin far for, og som søker en farsfigur i mesteren Mehmet i sine yngre dager, har en del å stå til ansvar for selv, skal det etter hvert vise seg ... Han som sammen med kona Ayse har levd med mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam, og som på sine reiser har sugd til seg det som har vært å finne og som kan komplettere forståelsen av disse mytene ... Slik blir også denne romanen en historie om kjærlighet og begjær, sjalusi og svik - og til slutt også mord. Ingen unnslipper sin skjebne ... Når Kvinnen med rødt hår til slutt slipper til, skjønner vi dessuten at alt ikke nødvendigvis er slik det ved første øyekast kan se ut som. 

Selv om historien i "Kvinnen med rødt hår" kan virke innfløkt, er dette i realiteten en nokså lettlest bok. Skjønt man går glipp av selve essensen dersom man bare harver i vei i full fart uten å stoppe opp og tenke gjennom det som skjer underveis. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst spenningsroman med et tradisjonelt plott. Forfatteren har ment mye med denne boka, og som jeg har redegjort for er det mange lag i historien. Orhan Pamuks bøker gjør alltid et sterkt inntrykk på meg, og denne boka er intet unntak. Den er godt skrevet, men jeg merket at det var en annen oversetter denne gangen. Boka ble flott lest av Øystein Røger. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og kanskje ekstra varmt til alle dere som enda ikke har lest noe av Orhan Pamuk! Størrelsen på boka gjør det forhåpentligvis mer overkommelig å nærme seg Nobelprisvinneren og hans litteratur. 

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om boka. 

Utgitt i Tyrkia: 2016
Originaltittel: Kırmızı Saçlı Kadın
Utgitt i Norge: 2017 

Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt fra tyrkisk: Ingeborg Fossestøl
Oppleser av lydboka: Øystein Røger
Antall sider: 271
Spilletid: 6 t 41 min.
ISBN: 9788205497948 (papirutgave)
ISBN: 9788242164827 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. 


Jeg fikk forfatterens signatur i mitt eksemplar av boka.
Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

tirsdag 16. august 2016

Orhan Pamuk: "Noe fremmed i mitt sinn"

Om kjærlighet, fattigdom og Istanbul

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i Tyrkia med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982. Hans hjemby Istanbul er kulisse i de fleste av hans romaner. For dem som ønsker å få et nærmere innblikk i hans forhold til Istanbul, anbefaler jeg sakprosaboka "Istanbul" (2003). Jeg leste den selv i forbindelse med et Istanbul-besøk i 2012. (Linkene peker til mine omtaler av disse bøkene.) Pamuk mottok Nobels litteraturpris i 2006.

Mevlut Karatas blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, som sønn av Atiye og Mustafa Karatas. I 1968 flytter han til Istanbul sammen med faren. Faren har ambisjoner om at Mevlut skal få mer skolegang enn det som ble ham selv til del. Mustafa livnærer seg som youghurt- og boza-selger sammen med broren Hasan Aktas. De bor i slummen, et godt stykke utenfor byen, som er nokså liten i 1968. Etter hvert skal Istanbul vokse seg riktig stor, for i løpet av noen svært få år øker antall innbyggere fra rundt tre millioner til tretten millioner. Det som tidligere var utkant, blir dermed en del av byen, og de provisoriske og papirløse tomtene de har stukket seg ut, stiger i verdi samtidig som det blir mulig å få formalisert eierforholdene. 

Brødrene Hasan og Mustafa ryker uklar med hverandre etter at Hasan selger Mustafas eiendom og tar fortjenesten selv. Mustafa ønsker etter dette at Mevlut ikke skal ha noe med onkelen og hans familie å gjøre. Mevlut er imidlertid avsondret fra moren og søstrene som er blitt igjen på landsbygda, og savner å være del av en familie. Han trosser derfor farens forbud. Etter hvert blir det også klart at det er youghurt- og boza-selger han er eslet til å bli, og han fortsetter derfor ikke på universitetet. Til farens store sorg ... 

I et bryllup forelsker Mevlut seg voldsomt i en ung pike og hennes intense blikk. Han får hjelp av en fetter til å skrive kjærlighetsbrev til piken, som han får vite heter Rayiha. I virkeligheten er Rayiha den mellomste av døtrene til den skjevnakkede herr Abdurrahman, og ikke den yngste som heter Samiha. Mevlut skriver til Rayiha i den tro at hun er den yngste, og da han tre år senere - etter å ha avtjent verneplikt - bestemmer seg for å bortføre jenta for å gifte seg med henne (han har jo ikke penger til medgift), skjønner han litt for sent at det er feil pike han har skrevet til i alle disse årene ... 

"Dette var ikke den jenta han hadde sett i bryllupet til Korkut, sin onkels eldste sønn. Det var storesøsteren hennes, som hadde sittet ved siden av henne. I bryllupet hadde de vist frem den vakre jenta til Mevlut, men hadde gitt ham søsteren i stedet. Da Mevlut forsto at han hadde blitt lurt, ble han så flau at han ikke klarte å se på ansiktet til denne jenta; han kunne ikke engang vite om hun het Rayiha eller ikke.

Hvem var det som hadde lurt ham på denne måten?" (side 24)

Denne forvekslingen preger hele romanen gjennom flere tiår. Å være youghurtselger går av "moten" når denne fremstilles industrielt, mens boza fremdeles er relativt populært. Drikken inneholder alkohol, men dette underkommuniseres for at også strengt religiøse kan nyte alkohol uten å komme for sterkt i konflikt med troen sin. Alle er nemlig enige om at dette ikke er det samme som alkohol.

"Noe fremmed i mitt sinn" er en vakker og samtidig melankolsk bok om å overleve i en millionby som vokser frem, der millitærkupp og opprenskninger går hånd i hånd med samfunnsutviklingen for øvrig. Sentrumsnær slum erstattes med høyhus, og Istanbul slik vi kjenner byen i dag, vokser frem. Intrigene i familien Karatas og Aktas er mange. Mennene kiver om den vakre Samihas gunst, og kvinnene i familien holder stort sett sammen uansett hva mennene måtte ønske. Riktignok diskret bak mennenes rygg, men egentlig vet de om dette. Dette beskrives med en kjærlig hånd fra forfatterens side. Måten kvinnene fremstilles i et typisk mannssamfunn, der alle er avhengige av at man hjelper hverandre når krisene oppstår, gjør at romanen hever seg godt over det meste av det som utgis i dag. 

Personportrettene er både komplekse og troverdige, og det er besnærende å følge familien gjennom alle opp- og nedturene, der fattigdommen hele tiden ligger på lur. Egentlig satt jeg med en følelse av at dette er Tyrkias svar på Indias "Balansekunst" av Rohinton Mistry, fordi tematikken er så til de grader eksistensiell. Hvordan overleve i en by der ingen egentlig bryr seg om hvorvidt du lever eller dør? Samtidig har Orhan Pamuks roman noe annet, og det er humor. Innimellom kan vi le med hovedpersonene, særlig når Mevluks kjærlighetsbrev trekkes frem i ulike faser av hans liv. Hvem skrev han egentlig brevene til? Og ble han noe mindre lykkelig selv om han måtte ta til takke med den nokså alminnelig utseende Rayiha og ikke hennes vakre lillesøster? Hvilke kvaliteter tillegges de vakre og hvilke tillegges de mindre vakre? Hva er viktigst når alt i grunnen handler om å overleve? 

Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var forfatterens beskrivelse av korrupsjonen  i Istanbul. De som ble vitne til korrupsjon ble på et vis fanget i en slags Catch 22-situasjon. Dersom de sa i fra, risikerte de at alle vendte seg mot dem og beskyldte nettopp dem for å stå bak det hele. Da var man sjanseløs. Sa man ikke i fra, risikerte man å gå i dragsuget likevel, fordi man gjorde seg til medskyldig. Som regel gikk det galt uansett hva man gjorde ... 

Mest av alt er det Istanbul-stemningen som Orhan Pamuk maner frem i sine romaner som tiltrekker meg. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Boka er relativt lettlest, så selv om den er mursteinaktig går sidene fort unna. Mevluts historie er både rørende og sterk, kanskje særlig på grunn av hans tilnærming til kjærligheten og hans trang til å gå ut og selge boza på kveldstid lenge etter at bozaens tid er så godt som over. Innerst inne er det boza-selger han er, uansett hva som skjer. Der får han brukt sine evner til å komme i kontakt med folk, bygge nettverk og pleie sin kundekrets - også etter at han egentlig ikke trenger pengene. Det hele blir et bilde på en mann som holder fast ved det som har vært, lenge etter at samfunnsutviklingen for lengst har gått videre. Dessuten får vi et godt innblikk i kvinnenes situasjon fordi temaer som klesstil, bruk av hodeplagg og spørsmålet om kvinnene skal jobbe eller bare gå hjemme, blir godt belyst underveis. 

Fortellergrepet som Pamuk bruker i denne boka er for øvrig veldig spesielt. I stedet for å bruke en allvitende forteller, lar han hele persongalleriet i tur og orden slippe til for å fortelle sine historier. På den måten innvies vi lesere i det innerste, innerste i familien - også der hvor vi vanligvis aldri slipper inn. Dette fortellergrepet gjør at romanen får svært mange lag, og nettopp dette er - slik jeg opplevde det - det bærende elementet i romanen. Selv fikk jeg en vanvittig sterk trang til å reise tilbake til Istanbul etter å ha lest romanen, men det kan det nok bli lenge til pga. urolighetene i Tyrkia for tiden ... I mellomtiden må jeg nok nøye meg med å lese flere av Orhan Pamuks bøker. 

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Dette er berikende og interessant lesning!

Utgitt i Tyrkia: 2014
Originaltittel: Kafamda Bir Tuhaflik
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Bernt Brendemoen
Antall sider: 672
ISBN: 978-82-05-47080-4
Boka har jeg kjøpt selv


Orhan Pamuk (Foto: John Smock)

tirsdag 15. mars 2016

Orhan Pamuk: "Herr Cevdet og sønnene hans"

Mesterlig debutroman av Orhan Pamuk - første gang på norsk i 2012

Orhan Pamuk (f. 1952) er oppvokst i Istanbul, og han har - så vidt jeg har klart å telle - 18 bokutgivelser bak seg. (Kilde: Wikipedia) "Herr Cevdet og sønnene hans" (1982) var hans debutroman, og denne skrev han i en alder av 26 år. Fordi han i romanen skildrer overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mer vestlig levemåte, har han med god grunn blitt sammenlignet med Thomas Mann og hans roman "Buddenbrooks - en families forfall" (1901 - Thomas Mann skrev denne romanen da han var 25 år - linken fører til min omtale av denne romanen).  


Både Pamuk og Mann var inspirert av sine egne familiehistorier, født som de var i det som må betegnes som overklassen, begge var unge da de begynte å skrive, begge skrev om overgangen fra gammelt til nytt og begge har mottatt Nobels litteraturpris. Fellesbetegnelsen på begge romaner må kunne sies å være slektskrønike. 


Jeg har tidligere omtalt Orhan Pamuks sakprosa-bok "Istanbul" og romanen "Det tause huset" på bloggen min. Pamuks fortellerstemme er besnærende, og hver gang jeg kommer i befatning med hans bøker, undres jeg over hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. De fleste av hans bøker som er oversatt til norsk, står nemlig i mine bokhyller. Kanskje har det med å gjøre at bøkene hele tiden taper i konkurransen med de nye bøkene som hele tiden strømmer på, og kanskje har det også å gjøre med at bøkene hans er så krevende - hva enten dette er fordi de er så tykke eller fordi det krever sin leser å komme gjennom dem av andre grunner? I alle fall tror jeg at "Herr Cevdet og sønnene hans" står i manges bokhyller, uten å bli lest. 


Boka forelå første gang på norsk i 2012, og det var på den tiden jeg også anskaffet den. Jeg har nå omsider fått lest boka, og er det noe jeg håper på å oppnå med dette blogginnlegget, så er det at flere faktisk leser dette mesterverket! Og jeg lover: boka er ikke tungt tilgjengelig i det hele tatt! Den er på den annen side på mer enn 700 sider, og det i seg selv kan jo gjøre at noen hver kvier seg å gå i gang med den. Disse rundt 700 sidene er like fullt ikke en eneste side for mye når vi snakker om et mesterverk!


Romanen er delt i tre deler, hvor den første delen handler om herr Cevdet, den andre delen om hans sønner Osman og Refik og den siste delen om sønnesønnen Ahmet. Historien spenner fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til 1970-tallet, og selv om kvinnene har biroller i romanen, er de likevel viktige. 


Herr Cevdet er forretningsmann og i bokas første del, som starter i 1905,  er han opprømt fordi han er forlovet med datteren av en pasja, Nigân. Det han mangler av fine gener, skal hun tilføre hans slekt, mens han skal tilføre hennes slekt penger, som de vel egentlig for lengst har mistet. Allerede - altså lenge før han har rukket å få noen barn - har han fått laget et skilt hvor det står "Herr Cevdet og sønner. Import - eksport - isenkram". 


Herr Cevdet blir tilkalt til sin brors dødsleie. Broren lider av tuberkulose, og han er virkelig dårlig. Forholdet mellom brødrene er dårlig, fordi de har så ulike ståsteder. Mens broren Nusret er en revolusjonær, som ønsker at sultanen skal styrtes, er Cevdet bare opptatt av forretningene sine og sitt forestående bryllup. 


"Hver gang de møttes, skammet han seg over seg selv og forsøkte med harde ord og fornærmelser å få herr Cevdet til å bli den som skammet seg. Siden herr Cevdet hadde fått føle dette, gang på gang, og utmerket godt visste hvor vanskelig det var for dem begge å oppholde seg i det samme værelset, kom hans sjelden på besøk. Hver gang han gjorde det, snakket de litt sammen; herr Cevdet insisterte på at den eneste måten å bli kvitt denne hardnakkede sykdommen, var å legge seg inn på sykehus, og broren svarte hver gang at sykehus kun var bygd for å sende folk i graven, og at han som lege visste dette meget godt. Deretter ville de bli sittende en stund i taushet. Herr Cevdet pleide å legge pengene, som han hadde puttet i en konvolutt, i et hjørne og forlate leiligheten. Etter å ha lest brevet fra den armenske kvinnen nok en gang, begynte han å sammenlikne den avdøde morens sykdom med brorens." (side 24-25)


Da broren til slutt dør, har herr Cevdet lovet å ta seg av sønnen hans Ziya. Han skal etter hvert bli en nokså besværlig person å forholde seg til.


Det osmanske riket falt sammen som en følge av første verdenskrig. Kalifatet ble avskaffet i 1923, og Mustafa Kemal Atatürk (f. 1881 d. 1938) grunnla det vi i dag kjenner som Tyrkia. Han gjennomførte omfattende reformer for å sekularisere samfunnet, slik at det nærmet seg det som ble oppfattet som europeisk standard. Dette politiske bakteppet aner vi i Orhan Pamuks bok, gjerne gjennom samtaler mellom hovedpersonene. Mens det tidlig i historien var oppsiktsvekkende å ville ønske å styrte sultanen, merker vi gradvis utover at det hele snur. Særlig tydelig kommer dette frem gjennom leting etter meningen med tilværelsen, noe særlig herr Cevdets sønn Refik streber med. Han ønsker seg et annet liv enn det faren hadde, der alt bare handlet om å gå på kontoret, tjene penger, sove middagshvil og snakke om uvesentligheter med mennesker av den nokså enkle sorten. Refik ønsker noe mer. Han ønsker å ta del i noe som betyr noe. 


Pasjadatteren Nigân er med fra begynnelse til slutt, inntil hun blir dement og til sist dør. Hun har i mellomtiden tilført familien til herr Cevdet klasse og stil. Brytningen mot det moderne liv skildres nydelig, der særlig døtrene lider under de skiftende samfunnsforholdene. Skal de få velge ektefeller av kjærlighet, eller skal de følge tradisjonene hvor det er familien som velger en passende ektefelle for dem? Hva vet egentlig en svermerisk ungpike om viktigheten av å være i stand til å tjene penger? Som da Ayse forelsker seg i en "simpel" fiolinist ... Hva kan nå han tilby en jente som henne, når det kommer til stykket? Forbindelsen må for enhver pris stanses, og Ayse sendes i mellomtiden ut av landet. 


Krysspresset og de ulike strømningene i samfunnet skildres aller best i samspillet mellom Refik og hans to kamerater. Ömer, som har vært i Europa, og Enver som snakker uten filter ... Mang en gang kræsjer de tre vennene sammen, og vi undrer oss over hvordan de kan fortsette å være venner. Her forbindes ekteskapet med det konforme, og Refik utfordres. Hva tror han på? Hans ekteskap med Perihan gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre, samtidig som de blir vitne til Osmans utroskap ... Når man lever så tett på hverandre i et gammelt herskapshus, faller ikke så mye som en knappenål til gulvet uten at alle vet det. Skal man tie, eller konfrontere? Refik og Perihan velger en annen utvei: de flytter for seg selv. Også dette er et tegn i tiden - at storfamilien ikke nødvendigvis må bo sammen gjennom hele livet ... 



Galata, Istanbul (Foto: RMC)
Underveis følger vi familiemedlemmene gjennom Sultanahmet, Beyogly, Üsküdar, Taksim, Galata, Pera Palas Hotel m.m. Steder som vekker gjenkjennelse hos meg, som har vært i Istanbul og som ble svært betatt av denne byen. Dette alene tilførte romanen noe helt eget for meg, uten at dette gjør meg inhabil når jeg skal vurdere romanens litterære kvaliteter - bare for å understreke det! 

Romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" er og blir mesterlig! At Pamuk skrev denne romanen i en alder av 26 år, imponerer meg dypt. Persongalleriet er meget troverdig, og han har her tegnet dypt psykologiske portretter av familiemedlemmer i en nokså typisk overklassefamilie i Istanbul fra den osmanske tiden og frem til dannelsen av det moderne Tyrkia. Kompleksiteten i romanen er sterk, og her skildres mange konflikter som oppstår i en brytningstid som pågår over mange år. Styrken i romanen er langsomheten i fortellingen og at det faktisk tar 700 sider å fortelle historien. Her skjer ikke endringene over natten, og nettopp dette er faktisk noe av essensen i romanen.  


Uansett hvor store drømmer personene i Pamuks roman har, ender de alle opp nokså desillusjonerte. Kanskje fordi de ikke klarer å finne balansen mellom det som tradisjonelt har preget kulturen i Istanbul og alt det nye som presser på? Hvem er de og hva vil de egentlig? Kanskje har ikke tiden blitt moden nok for å finne svaret på slike eksistensielle spørsmål, skjønt det ligger et håp et sted her om at herr Cevdets barnebarn Ahmet kan bli den som finner ut av det hele ... 


Denne romanen krever en hel del av en som leser til å begynne med, før lesingen nokså raskt går helt av seg selv. Først og fremst er nemlig dette en historie om en families streben gjennom skiftende epoker, der det gjelder å tilpasse seg endringer dersom man fremdeles ønsker å være på høyden. Gjennom menneskene i boka tegnes et bilde av landet de bor i, hvor vi hele tiden aner et historisk og politisk bakteppe som likevel ikke får hovedfokuset i romanen. Dette er nemlig først og fremst en roman om menneskene i Istanbul - det vil si herr Cevdets familie og dens nærmeste krets. Orhan Pamuk er svært beskrivende i stilen, men fordi det er et samfunn som er nokså annerledes enn vårt, følte jeg at det var nødvendig med en mer deskriptiv fortellerstil enn hva jeg vanligvis foretrekker. Vi snakker uansett ikke om en forfatter som undervurderer sine lesere ved å "overforklare" alt som skjer. Styrken ved boka er beskrivelsen av samfunnet og tidskoloritten. Dessuten vil jeg trekke frem den psykologiske innsikten forfatteren viser i sine beskrivelser av persongalleriet. Noen av personportrettene gjør at man trekker på smilebåndet, uten at jeg vi si at Pamuk drar det så langt at han beskriver stereotyper. Han skriver poengtert og presist, uten å dvele for mye ved detaljene. 


Hvor mange ganger har ikke vi lesere opplevd at en forfatter slår gjennom for alvor, og så kommer alle tidligere romaner ut på nytt? Kvaliteten er dessverre ofte svært vekslende. Men altså ikke her! Orhan Pamuks debutroman holder en høy kvalitet! Selv om kjennere av hans litteratur kanskje kan innvende at han først senere har vist seg å beherske metafor-kunstnen og antydningens kunst til fingerspissene - for alt jeg vet ... 

Som tidligere nevnt håper jeg at flere blir fristet til å lese denne boka! Den er virkelig verdt din tid! Jeg ble i alle fall dypt fascinert og grepet av historien! 


Utgitt i Tyrkia: 1982

Originaltittel: Cevdet Bey ve Oğulları
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Alf Storrud
Antall sider: 703
ISBN: 978-82-05-38592-4
Boka har jeg kjøpt selv.


Orhan Pamuk (Foto: Elena Seibert)

fredag 13. april 2012

Orhan Pamuk: "Istanbul"

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 
2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første
gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for se
nt at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg  sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke li
gger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul! 

Utgitt i Tyrkia: 2003
Originaltittel: İstanbul: Hatıralar ve Şehir
Utgitt i Norge: 2006
Oversatt fra tyrkisk: Bernt Brendemoen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 389


Orhan Pamuk