Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 10. september 2013

Georges Perec: "Livet bruksanvisning"

Livet som et (menings-løst) puslespill ... ?

Georges Perec (f. 1936 - d. 1982) var - sikkert med skam og melde - en totalt ukjent forfatter for meg da denne boka kom opp som et forslag i en av mine lesesirkler. Men nettopp dette er noe av poenget med lesesirkler; at man skal bli inspirert, få presentert nye forfattere og bøker, bli presset til å lese noe man kanskje ikke ville ha lest ellers, og til å diskutere bøkene for dermed å få enda mer ut av dem. 

Aller først litt om forfatteren ... Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp utenfor Paris, kan jeg lese på bokas smussomslag. Mens faren døde av skuddskader i 1940, døde moren i holocaust, trolig i Auschwitz. Perec regnes som en av Frankrikes viktigste etterkrigsforfattere. Han har skrevet flere romaner, men akkurat denne - "Livet bruksanvisning" - anses som hans hovedverk. Boka er dessuten nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør". På Wikipedia kan man lese mer om forfatteren. 

Romanen er blitt sammenlignet med verker som "Prosessen", "På sporet av den tapte tid" og "Ulysses", og selv om jeg bare har lest "Prosessen" vil jeg nødig bidra til å skape et inntrykk av at tematikken er den samme - med mindre man tenker seg at alle disse verkene har ett til felles: tilværelsens totale meningsløshet ... "Livet bruksanvisning" er imidlertid fornøyelig lesning, her er det masse humor - og selv om jeg opplevde at de første 100 sidene var tunge å komme gjennom, så vil jeg absolutt fremheve at det er vel verdt å fortsette, ikke gi seg helt i starten. Det er for øvrig det rikholdige persongalleriet, ikke språket, som gjør at boka tidvis kan oppleves noe tung. Språket er fantastisk og boka er derfor en drøm for lesere som elsker å meske seg i flotte sitater. Etter hvert går lesingen lettere, fordi det er et driv i historiene som gjør at man hele tiden ønsker å komme videre, se hva som skjer. 

"Livet bruksanvisning" med undertittelen "Romaner" er en avansert og dyptpløyende roman - for ikke å si romaner - som jeg mener krever sin leser. Boka inneholder 99 kapitler - like mange som antall rom som finnes i leiegården hvis beboeres liv og levned beskrives. Noen av kapitlene handler ikke utelukkende om leiligheter, men også om trappoppganger, kjellerboder osv. Det sies at forfatteren beveger seg mellom leilighetene i leiegården som etter mønster av bevegelsene til en springer på et sjakkbrett. Jeg må innrømme at akkurat dét klarte ikke jeg å få med meg mens jeg leste boka. 

Et vell av historier presenteres, og i begynnelsen følte jeg meg helt overveldet av detaljnivået og alle personene som ble presentert. Jeg lurte dessuten på om noen av historiene var autentiske, men fant fort ut (etter litt googling) at det aller meste er ren fiksjon. 

Som en rød tråd gjennom boka går én hovedhistorie, nemlig den om Bartlebooth, hans akvareller og puslespill - en besnærende historie som fengsler fra første stund! I mangel av andre mål i livet - og meget bemidlet - bestemmer han seg for at han skal male 500 akvareller av ulike havner i verden. Han har ca. to uker på å ferdigstille hvert maleri, og når de er ferdige, sendes de altså hjem til medhjelperen hans, Winckler. Der blir maleriene omgjort til puslespill. Etter noen år på farten kommer Bartlebooth hjem, og han tar da for seg et puslespill av gangen. Når de er ferdig puslet, sendes de til destruksjon, etter nøye planer som mest av alt må betegnes som ritualer. Hele poenget er at puslespillene skal tilintetgjøres. Hvilket sterkt uttrykk for livets totale meningsløshet, tenkte jeg mens jeg leste historien, som nokså fragmentert presenteres underveis i boka. 

Historien om James Sherwood, mannen som samler på unica, dvs. unike samlerobjekter, er også besnærende. Riktig fornøyelig er det når forfatteren beretter om hans innkjøp av et sjelden relikvium - Jesu blod - og ender opp med å bli rundlurt. Skjønt hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket? 

I appendikset til boka - et rikholdig sådan som går over 100 sider - er det fra side 670 til 674 listet opp preferanser til godt over 100 ulike fortellinger i boka, med sidehenvisning til der fortellingen nevnes første gang. Det er da man skjønner at dette er en roman helt utenom det vanlige. Jeg har i alle fall aldri vært borte i en så usedvanlig og spesiell roman som dette tidligere. 

I tillegg til å beskrive interiør og kunst nitidig og så detaljert at man kan bli imponert av mindre, opererer forfatteren også med skildringer som tegner svært levende bilder av personene i boka - ofte med ikke rent lite humor. Mange ganger ble jeg sittende og humre, og fordi mange av formuleringene var fornøyelige, måtte jeg lese dem høyt for mannen min. En av de mest fantastiske setningene jeg fant i boka var f.eks. denne:

"Og bak denne døren som alltid var stengt, den langsomme hevns morbide kjedsomhet og disse senile monomaner som tygget drøv på sine historier og pønsket ut sine ynkelige feller." (side 259)

Eller måten forfatteren beskriver Bartlebooths pusling:

"Ut fra dette kan man avlede noe som kanskje er den dypeste sannhet ved puslespillet. På tross av hvorledes det fortoner seg, er ikke puslespillet noe enmannsspill. Alle bevegelsene den som setter sammen puslespillet foretar, har den som laget puslespillet, foretatt før ham. Hver bit som han tar opp én gang og en gang til, som han undersøker og kjærtegner, hver kombinasjon han prøver på og prøver på enda en gang, hver famling, hver intuisjon, hvert håp, hver skuffelse er bestemt, beregnet, uttenkt av en annen." (side 230)

Historien om familien Réol og deres forsøk på å komme ut av en gjeldskrise, med diverse krumspring i noe som i beste fall må anses som en allegori av byråkratiet på sitt verste - den toppet på mange måter det meste. Hvordan nå frem i et system av total inkompetanse?

"Dette var en god dag og en god tid, for alle visste at Faucillion både hadde sine gode og dårlige dager og sine gode og dårlige tidspunkt på dagen. Mandag var han i dårlig humør som enhver annen. Fredag var han adspredt som enhver annen. Torsdag måtte han delta i et seminar som ble arrangert av ingeniørene på Regnesenteret, om "Datamaskiner og Bedriftsledelse" og han trengte hele dagen til å lese gjennom notatene som han hadde forsøkt å ta på seminaret i forrige uke. Og i tillegg var det selvsagt umulig å snakke med ham om noe som helst før klokken ti om morgenen og etter klokken fire om ettermiddagen." (side 554)

Og fremdeles har jeg ikke nevnt stikkord som røverhistorier, føljetonger, kriminalgåter og kjærlighetsdramaer - i tillegg til "vitenskapelige, antropologiske, entonologiske og matematiske betraktninger, forskjønnet av detaljer om mat, interiør, kunst og fotografi - for ikke å snakke om tallrike henvisninger til ordspill, kryssord, gåter osv." (sitat fra bokas smussomslag) "Og i alt dette finnes det likevel noe som er blankt. Noe som er ukjent. Noe som forblir usagt." Og så er spørsmålet: hva da? Hva sier denne boka oss utover å underholde oss med et vell av historier, den ene mer fantastisk enn den andre?

Her får jeg rett og slett lyst til å sitere fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Perecs gigantverk tok luven fra sine samtidige som "et Pompidou-senter blant busskur", som en kritiker sa, og innbrakte forfatteren den prestisjefylte Prix Médicis i 1978. Boken forsøker både å nedtegne hverdagslivets myldrende detaljer og å være en engasjerende fortelling. Samtidig er den en forbløffende formøvelse. Den er et portrett av en leiegård i Paris. Vi beveger oss rundt i bygningen, og hvert rom får ett kapittel. Perec var glad i puslespill og lek, og brukte matematiske formler til å lage lister over ting som de 99 kapitlene måtte inneholde, samtidig som et snirklete sjakkproblem avgjør beretningens gang. 

Den sentrale forestillingen er like labyrintisk. En rik engelskmann ved navn Percival Bartlebooth oraniserer livet sitt rundt et femtiårig prosjekt: "et vilkårlig påtvunget program uten annen hensikt enn sin egen fullførelse." Hans estetiske bestrebelser omfatter produksjonen og tilintetgjørelsen av en rekke oljemalerier, som ikke fører til noe. For at ikke denne nullitet skal fremstå som en gjenspeiling av Perecs egen estetiske gjerning, må vi være klar over at skrivingen hans ikke er eksistensiell, men eksperimentell. Perec hadde vært medlem av Oulipo ("Arbeidsgruppen for potensiell litteratur") siden 1967. Han holder seg til gruppens læresetninger og forsøker å gjenforene litteraturen med de fagene den har blitt atskilt fra, slik som matematikk og spillteori."

Boka er et skattekammer for den lekne og nysgjerrige leser, som tar utfordringen med å forsere en murstein av en bok, som betegnes som et mesterverk blant litteraturkjennere. Den er overraskende morsom og lettlest når man bare kommer ordentlig i gang. Selv klarte jeg ikke å få øye på noen dyptgripende moral eller noe mer grunnleggende eksistensielt i fortellingene. Tvert i mot tror jeg poenget er å kose seg med alle de kostelige detaljene, alle historiene som hele tiden veller frem. Og selv om jeg for min del valgte å la være å gå i dybden på de matematiske gåtene forfatteren presenterer her og der, tror jeg ikke at min leseglede ble svekket av den grunn. Her er det åpenbart at boka vil kunne apellere til noen hver med sin detaljrikdom. Noen av oppramsingene ga meg kanskje ikke så mye, rent bortsett fra at jeg ble imponert over den kunnskap forfatteren må ha hatt om nær sagt det meste som har spesielt med estetikk og sans for detaljer å gjøre. Alt i alt en bok jeg aldri - virkelig aldri! - kommer til å glemme, og som jeg heller ikke ser bort fra at jeg en eller annen gang kan komme til å lese om igjen. Jeg konkluderer med at denne boka fortjener terningkast fem - tett opp under en sekser. Og så håper jeg at flere tar utfordringen med å lese "Livet bruksanvisning"! Den er tilgjengelig i pocket, og det er Gyldendal som står bak utgivelsen.

Utgitt: 1978
Originaltittel: La Vie, mode d´emploi
Utgitt i Norge: 1996
Oversatt: Truls Winther
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 680 (inkl. appendiks fra side 573)

Georges Perec

4 kommentarer:

  1. Skulle gjerne ha hatt livets bruksanvisning, i hvert fall enkelte ganger :)

    SvarSlett
    Svar
    1. ;-) Ja, hvem skulle ikke det?! Her er nok tittelen mer ironisk og kan neppe tas bokstavelig.

      Slett
  2. Solgt! Livets meningsløshet står meg like nært som myrstrå, faktisk er det samme tingen, for hva er mer meningsløst enn livets gang, at vi strever og jobber og lærer og ikke når denne sannehtetn om livet før vi dør, tar den med i graven - og alt det starter på nytt. Litteraturen er menneskets tapre forsøk på å sette meningsløshet i system. Denne skal jeg lese, så takk for tipset.

    Ser også at du, som meg, leser Fyrsten, en tredjedel inn innser jeg at det er selveste Wonderboys som har skylda for gårsdagens blåmandag. Artig valglektyre.
    Se opp for brie-mail.

    SvarSlett
    Svar
    1. Herlig! Jeg gleder meg allerede noe helt usannsynlig til din anmeldelse av denne boka. Søren at jeg ikke kjøpte den i presang til deg før bokbloggtreffet, for da kunne jeg hengt på deg og purret opp lesingen din - ukentlig! Til slutt måtte du bare ha kommet i gang. Her er det nemlig rikelig med anledning til å drodle over uendelig mange detaljer, og med din kjente stil i bokanmeldelsene sine, vil anmeldelsen bli minst like underholdende som selve boka. ;-)

      En bokelsker på Bokelskere mente at forfatterens prosjekt kanskje var dette:

      "Kanskje Perecs poeng når det gjelder Bartlebooths "pusling" nettopp er dette: Å betrakte selve livet som et prosjekt "uten annen hensikt enn sin egen fullførelse" -?"

      Det synes jeg er meget godt oppsummert!

      Jo, jeg holder på med Fyrsten, men har foreløpig lagt den litt til side. Ikke fordi den ikke fenger, men her leses det der det brenner mest så og si ... Boksirkelbøker, pensum, jobb-bøker, anmeldelses-eksemplarer (må jo yte noe tilbake i form av lesning og omtale når jeg mottar leseeksemplarer, synes nå jeg) osv.

      Brie-mail er mottatt, håndtert og ekspedert! ;-)

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.