Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Lørenskog bibliotek. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lørenskog bibliotek. Vis alle innlegg

onsdag 25. februar 2015

Gerd Hammerstad om Alice Munro på Lørenskog bibliotek 23. februar 2015

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
Om Lørenskog bibliotek:

Lørenskog bibliotek er en del av Lørenskog Hus, og er dermed nabo både med flerkino, konsertsaler (storstua og vasshjulet), musikk- og kulturskole, restauranter m.m.

Biblioteket har en del på programmet i løpet av et år, og det er faktisk lurt å følge litt med fordi det av og til dukker opp arrangementer som kan være interessante. Forfatterkvelder o.a. er helt gratis. Selv har jeg fått med meg noen arrangementer, og noen ganger skriver jeg også om dem på bloggen min.

O
m Gerd Hammerstad:

Mandag denne uka fikk Lørenskog bibliotek besøk av Gerd Hammerstad, forfatteren av bl.a. "En klegg i klisjéenes dal" (2012) og cand.philol. med fagene engelsk, pedagogikk og litteraturvitenskap. I sin tid skrev hun hovedoppgaven "Alice Munro: A Make-Believe World?", der hun belyste nobellprisvinner Alice Munros unike behandling av temaet illusjon og virkelighet. Hammerstad har i mange år jobbet som lektor i engelsk og psykologi, og hun har skrevet lærebøker, noveller, petiter og dikthefter. Hun holder for tiden foredrag på biblioteker Østlandet rundt. (Kilde: Oppegård bibliotek - siden jeg faktisk ikke lenger fant noe om denne litteraturkvelden på Lørenskog biblioteks nettsider.)

Gerd Hammerstads foredrag hadde tittelen "En virtuell verden? På leting etter virkeligheten i nobelprisvinner Alice Munros forfatterskap."

Om Alice Munro:
Alice Munro (Foto: ukjent)

Alice Ann Munro (født Laidlaw 1931) har et internasjonalt ry som novellist. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2013. 

Munro vokste opp i småbyen Wingham i Ontario, og det er verdt å merke seg at alle historiene som hun forteller i sine noveller, foregår nettopp her - i all hovedsak i etterkrigstidens Canada. 

Alice Munro giftet seg med James Munro, som hun fikk to døtre med. Her - dvs. i Vancouver i British Colombia - levde hun et overklasseliv hun ikke følte seg hjemme i. Hun flyttet til Victoria i 1963, startet opp firmaet Munro Books sammen med mannen sin, og senere fikk de en tredje datter. I mellomtiden skrev hun når hun hadde tid, og tid var virkelig ikke det hun hadde mest av på dette stadiet i sitt liv. 

I 1972 ble Alice Munro og ektemannen skilt, og hun flyttet da tilbake til Ontario. Her traff hun han som skulle bli hennes andre ektemann, Gerald Fremlin. De lever sammen fremdeles. Og med et skråblikk på bibliografien hennes, ser det ut til at hennes forfatteråre ble bedre ivaretatt i dette ekteskapet enn i det første ... Hun utga nemlig kun to bøker i sitt første ekteskap, og 17 i det andre. Så ble vel også barna større etter hvert. 

Kort om bøkene og prisene:

Wikipedia finnes det en oversikt over alle bokutgivelsene som Alice Munro har bak seg. Her fremgår det at hun debuterte med novellesamlingen "Dance of The Happy Shades" i 1968. Hele 19 bokutgivelser har det blitt siden den gangen, og bibliografien inneholder til og med en roman ("Lives of Girls and Women" - 1971). 

Alice Munro er en meget prisbelønt forfatter.

Gerd Hammerstads foredrag om Alice Munro:

Biblioteksjef Berit Bjørklid introduserte foredragsholderen, og gledet seg over at en av hennes egne yndlingsforfattere skulle være i fokus denne kvelden. 


Gerd Hammerstad (Foto: RMC)
Alice Munro skriver både europeisk og for oss gjenkjennbart, og på et vis eksotisk siden handlingen tross alt er lagt til Canada. 

Hammerstad understreket at det finnes mange virkelig gode kvinnelige canadiske forfattere. En fellesnevner er at de skriver mye om villmarkslivet i Canada (Munro representerer i så måte et brudd med denne tradisjonen, siden hun skriver om småbylivet). Kvinnene i canadisk litteratur skriver annerledes enn menn, og dessuten annerledes enn andre kvinnelige forfattere. 

Alle personene i Munros noveller befinner seg i Wingham i Ontario, og akkurat dette fikk en del konsekvenser bl.a. for faren hennes, som ble truet på livet i sin egen hage. Det var ikke alle som skjønte at det hun skrev var fiksjon og ikke virkelighet ... 

I selve historiene blander Munro fantasi og virkelighet på en spennende måte, understreket Hammerstad. Dette kom hun nærmere tilbake til under foredraget sitt. 

Helt kort nevnte hun at farens pelsdyrfarm gikk dårlig og at moren fikk en kronisk sykdom. Alice Munro gikk på college, og giftet seg med en velstående mann. De fikk småbarn med en gang, og hun var derfor konstant på leting etter et bitte lite rom for seg selv slik at hun kunne skrive. Munro mener at dette har bidratt til at hun har skrevet noveller i hele sitt liv. De var håndterlige i formen, og mulig å gjøre ferdig under tidspress. 

Det var litt av en prestisje å få en novelle antatt i New Yorker (1968), men det klarte hun altså. Hammerstad viste frem faksimilen fra avisen, som hadde overskriften "Housewife Finds Time To Write Short Stories". 

Det har på en måte vært antatt at noveller ikke har samme status som en roman, men dette tilbakeviste Hammerstad ettertrykkelig. Hver av Munros noveller er så fulle av handling at hun ikke trenger å skrive romaner. Munros noveller er "som å gå inn i et hus, hvor man vandrer fra rom til rom". Munro bryter de tradisjonelle oppfatningene om hva som er tillatt i en novelle. Hun skifter fortellerstemme, og historiene er ikke nødvendigvis kronologiske. Vi kan tro at vi treffer hovedpersonen, men plutselig er vedkommende borte og det handler om en helt annen. Munro tar ikke novellen på alvor, i tradisjonell forstand, mente Hammerstad. 

I likhet med mange av kvinnene i novellene, giftet Munro seg inn i overklassen, men gikk lei. Hun passet ikke inn og livet kjedet henne. Hun skilte seg derfor, flyttet hjem og giftet seg med en annen. 

Hvorfor skrev Munro? Jo, fordi hun forsøkte å finne mening i det meste. Et hvert menneske forsøker å skape orden i kaos. Hva gjør vi da? Jo, vi sorterer, rydder, identifiserer og navngir. Målet er orden. 


Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
Munro var tidligere også opptatt av gudstro. Hun vokste opp i et hjem hvor man ikke var opptatt av om Gud fantes eller ikke, og hun ønsket derfor å finne ut av dette. Hun ønsket ikke å "tro" - hun ville "vite". Det hun oppdaget var at kirken overhode ikke var opptatt av om det finnes en gud - det ble uten videre tatt for gitt. Det man derimot var opptatt av, var hvordan man kunne gjøre Gud fornøyd. Hun fant også ut at det finnes mange virkeligheter - både med og uten Gud. 

En måte å rydde opp i kaoset er å lage lister. Likevel kan man aldri helt kontrollere alt eller feste virkeligheten en gang for alle til ulike former for lister. Det finnes dessuten mange virkeligheter og parallelle sannheter. Noe handler om hva du velger å huske. Slik kan virkeligheten bli som å skrelle en løk, mente Munro. 

Et tema i Munros noveller er "hva er det vi egentlig har sett?" Det handler om illusjon og virkelighet - å skjelne mellom det du ser og det som er. Akkurat dette kverner Munro en hel del på i sine noveller. 

I novellesamlingen "Forunderlig er kjærligheten" (1986) (på engelsk "The Progress of Love") som inneholder elleve historier, er det en historie om en ung pike hvis mor skulle henge seg. I alle fall var det dette den lille piken så. Skrekkslagen løp hun av gårde for å finne faren sin, og underveis holdt hun på å bli både påkjørt og drept. Hun fant ikke faren, og vendte hjem - overbevist som hun plutselig var over at det var feil å dra fra moren. Da hun kom hjem, satt alle hos en nabo - også moren - og drakk kaffe og hadde det svært så muntert og lystig. Den lille piken skjønte ingenting, men historien om moren som skulle henge seg fulgte henne som et traume til langt opp i voksen alder. I et selskap kom en av søstrene hennes spøkefullt innpå "også du mamma, som liksom skulle henge deg ..." Det viste seg at dette var en spøk som moren hadde tenkt å gjøre overfor faren og ektemannen. Det den lille piken hadde sett og båret på i alle år, og som hadde preget henne sterkt, var altså en illusjon, noe som egentlig ikke hadde noe som helst med virkeligheten å gjøre ... Slik blir denne novellen nettopp et eksempel på hvordan Munro blander fiksjon og virkelighet i sine noveller. Hva skjedde egentlig? Skjedde det du trodde at du så? Eller var dette din tolkning og bare det - uten forbindelse med virkeligheten?


Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
"Utsikten fra Castle Rock" (2006) er en slektshistorie og selvbiografi, som handler om virkeligheter som flyter sammen. Det handler om tåkelegging og synsbedrag, og ønsketenkning og sammenblanding. 

Noe av det som er vel så interessant med Alice Munros forfatterskap, er hennes beskrivelse av samfunnet versus individet

I denne konteksten er det viktig å være oppmerksom på hvilket verdensbilde canadierne har sammenlignet f.eks. med sine naboer, amerikanerne. Mens amerikanerne vokser opp med at alle problemer kan løses med å "go west", er dette diamentralt forskjellig for canadierne. De er nemlig omringet av fiender. Naturen - både geografien og værforholdene - er farlig i seg selv. I tillegg er det mange farlig, ville dyr i den canadiske villmarken. 


Kart over Canada)
Hvis man reiser vestover, kommer man dessuten til Hudson Bay, som er islagt det meste av året. 

Canada er derfor et land der man er nødt til å klumpe seg sammen, og man er avhengig av en gruppementalitet som tradisjonelt ikke har tillatt individet å ha egne ambisjoner. Man må ta til seg skikken der man er, og bygdedyret og janteloven lever i beste velgående. Man skal ikke stikke seg ut, og ikke tro at man er noe - dvs. helt motsatt av hva som er vanlig i et land som USA. Man snakker om The Garrison Mentality, som preger litteraturen i Canada sterkt. 

Mange av småbyene i Canada har egne parader. Da er det greit å sprade, men da gjør man det sammen med andre! Å sprade helt alene er ikke tilllatt. Dvs. man må "gjerne" prøve, men det har sin pris!

"Så hva gjør du dersom du er en ung pike og bor på et lite sted?", spurte Gerd Hammerstad. Jo, du har egentlig bare to valg. Enten kan du reise din vei, eller du kan ... gifte deg!

Hammerstad nevnte en morsom historie rundt boka som vi kjenner som "Tiggerpiken" (1978), men som på originalspråket heter "Who do you think you are?" Her tas nettopp janteloven på kornet. Da boka skulle utgis i USA, var det imidlertid helt umulig å bruke den tittelen. Amerikanere flest skjønner rett og slett ikke problemstillingen. "Men vi vet jo hvem vi er?" Som om dét skulle være et problem ... Mens tittelen klinger "godt og gjenkjennelig" på norsk - for her skal man nemlig ikke tro at man "er noe". (Skjønt det er mulig at denne holdningen er i endring ... men jeg vet ikke helt, jeg ...) I USA fikk boka tittelen "The Beggar Maid", og kanskje er dette årsaken til at den norske tittelen ble "Tiggerpiken"? 


Gerd Hammerstad
(Foto: RMC)
I novellene beskriver Munro en "nådeløs omsorg" og en "ondsinnet hjelpsomhet". Under dekke av å være "hjelpsom" er kvinnene egentlig nedlatende overfor hverandre. Særlig kommer dette på spissen i novellene som handler om overklassen, der kvinnene gjør en hel del av plikt og ikke av lyst, og kanskje avreagerer med å være ondskapsfulle overfor hverandre? Fordi det er den eneste måten de får ut frustrasjonene sine på? 

Munro hadde ingenting til overs for overklassen, og mente at penger kun er viktig for dem som ikke har dem. Dette preger som sagt novellene hennes. 

Det er for øvrig mye dualitet i spennet mellom middelklassen og overklassen. Vakre kvinner fra middelklassen ønsket gjerne å gifte seg inn i overklassen, men oppdaget fort at de ikke passet inn der. Da de forsøkte å vende tilbake til sin egen klasse, passet de ikke inn der heller ... Munro vet nok hva hun skriver om, gift som hun har vært med en mann fra overklassen selv, og som hun forlot for å vende hjem igjen. Hun skriver en del om denne problemstillingen. 

Ellers skriver Munro også om begrensningene som ligger i kjønnet. Mannen beskrives som et traust og uutgrunnelig menneske, som har en tung og vanskelig rolle. Mannen ignorerer problemene. Vil han ikke treffe deg mer, vel - så dukker han rett og slett bare aldri opp igjen. Hvis mannen blir forelsket, så blir han truffet av lynet. Det er ikke mulig å snakke ham til fornuft, for han er jo forelsket. Han bare tar en beslutning om å forlate deg, og så gjør han det. De forelskede kvinnene i Munros noveller er helt annerledes. Når de er forelsket, planlegger de, og de tenker og de tenker ... Hammerstad påpekte at det er mye lidenskap og dramatikk i Munros noveller, men egentlig lite varme og nærhet ... 

Og dermed var de tre tilmålte kvarterene som Gerd Hammerstad hadde fått til rådighet, over. Vi publikumere kunne uten videre ha hørt på henne i minst en time til! Hammerstad fremsto nemlig både som engasjert og kunnskapsrik, og dessuten som en levende forteller av de skjeldne

Jeg sier ja takk til flere slike foredrag ved Lørenskog bibliotek! Og det er fint at foredrag som dette legges utenom ordinær arbeidstid, slik at det er mulig å få dette med seg!

Jeg fikk uten tvil lyst til å lese med av Alice Monro! Selv har jeg bare lest "Alice Munros beste noveller i utvalg" og Lydbokforlagets lydbok-singel "Bjørnen gikk over fjellet". Begge er omtalt her på bloggen (det er bare å følge linkene). 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

tirsdag 23. april 2013

Edvard Hoem på Lørenskog bibliotek 23. april 2013

Fra Lørenskog bibliotek i kveld (Foto: RMC)
Verdens bokdag markeres hvert år den 23. april. Formålet med dagen er bl.a. å markere bokas rolle i samfunnet, og feiringen bygger på en gammel tradisjon fra Barcelona, som går ut på at man på dagen gir sin elskede en bok og en rose.

På Lørenskog bibliotek har man i anledning verdens bokdag valgt å markere dette ved å invitere den profilerte forfatteren Edvard Hoem, som nylig har gjort seg ferdig med fjerde bind i en serie om Bjørnstjerne Bjørnson. "Villskapens år" (om Bjørnstjerne Bjørnsons liv i årene 1832 - 1875) utkom i 2009, "Vennskap i storm" (1875 - 1889) utkom i 2010, "Syng mig hjæm" (1890 - 1899) utkom i 2011 og "Det evige forår" (1899 - 1910) utkom i 20013. (Her er en link til en nettside hvor spesielt interesserte kan lese mer om Hoems Bjørnson-prosjekt.) Hele ni år har Edvard Hoem brukt på Bjørnstjerne Bjørnson. Rent bortsett fra at han stadig inviteres rundt forbi for å snakke om sitt Bjørnson-storverk, forsøker han så godt han kan å vri fokuset over på noe annet. For først og fremst oppfatter han seg selv som en skjønnlitterær forfatter, selv om han har en hel del biografier på samvittigheten.

Wikipedia kan jeg telle hele 14 romaner - den siste var "Mors og fars historie" fra 2005. I tillegg har Hoem skrevet syv skuespill og en rekke dikt, biografier og annen litteratur. Selv ble jeg for alvor oppmerksom på forfatteren nettopp etter å ha lest "Mors og fars historie", og siden dette har jeg i grunnen lest det jeg har kommet over - alltid i form av lydbøker. Det dreier seg om "Prøvetid", "Ave Eva", "Heimlandet. Barndom", "Kjærleikens ferjereiser", "Faderen" og "Jordmor på jorda".

En engasjert forfatter som forteller levende om sitt 
Bjørnson-prosjekt som har gått over ni år (Foto: RMC)
Edvard Hoems foredrag handlet først og fremst om de siste årene av Bjørnstjerne Bjørnsons liv (f. 1832 d. 1910), dvs. hans siste bind i serien - "Det evige forår". Som en tirade trillet sentrale hendelser i Bjørnsons liv ut av Hoem, og jeg ga i grunnen ganske fort opp å få med med alle detaljer. Det jeg imidlertid merket meg var hans fortelling om Bjørnsons religiøse krise, noe som førte til at han kom på kant med presteskapet og ble en fritenker. Når Bjørnson først hadde fått noe for seg, kjempet han innbitt helt til det siste, og ga seg ikke. Han skal riktignok ha gjort et forsøk på å forsone seg med kirken, men hans utspill var så provokativt at kirken ikke på noen måte kunne godta det.

Bjørnson-slekten hadde tilhørighet til Aulestad, som man i dag kan besøke og som er betegnet som et av Norges best bevarte kunstnerhjem. Hoem redegjorde for Bjørnsons ønske om å ville være en del av Gausdals bondestand, men som pga. alle stridighetene som fulgte med ham, ble møtt med uvilje. Like fullt steilet han da sønnen Erling ønsket å selge gården, og sørget straks for å få skjøtet gården over på seg selv igjen. Det var viktig for ham å ha et fotfeste et sted.

Med årene skulle mye gå på tverke for Bjørnstjerne Bjørnson. Særlig ille var det kanskje at bondestanden, som han gjennom et helt liv hadde forsøkt å reise opp gjennom sitt forfatterskap, fra hans side ble forsøkt brutt ned gjennom hans kamp mot landsmålet. Hva som enn gikk galt - landsmålet fikk skylden. Og da alt så som mørkest ut, ble han venner med Høyrefolk, som tidligere hadde mislikt ham sterkt. Hans engasjement mot målsaken fikk dem til å revurdere sitt syn på Bjørnson, som plutselig fremsto som en fornuftig mann. Samarbeidet med Høyre ble lagt merke til i Stockholm.

I 1903 ble han som første nordmann tildelt Nobelprisen i litteratur. Pga. de turbulente politiske forholdene i Norge vendte det norske folk seg mot ham i avsky. Nobelprispengene - kr 141 000 i alt den gangen (svarende til 7-8 mill. kroner i dag) - ble ansett som Judas-penger. I følge Hoem var det kun Carl Berner som var anstendig nok til å gratulere Bjørnson med prisen, mens alle andre tok avstand fra ham.

Etter dette dro Bjørnson og hans kone Karoline utenlands. Men selv om Bjørnson prøvde å isolere seg, klarte han ikke å la være å blande seg opp i det som foregikk hjemme i Norge.

Hoem fortalte om den lille fjellandsbyen Monterenzio i Italia, hvor Bjørnson oppholdt seg en liten periode i 1904. Landsbyen ligger 15 km sør for Bologna, og på dette stedet er det åpnet et spesielt bibliotek som er viet den norske Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnson. Biblioteket ble åpnet 27. august 2003. I forbindelse med researchen til bøkene om Bjørnson har Hoem vært i Monterenzio, og med lun humor fortalte han om oppholdet, som bl.a. bød på noen utfordringer i forbindelse med kjøreturer i fjellheimen.

Edvard Hoem (Foto: RMC)
Aldri skrev Bjørnson mer enn nettopp i sine ti siste leveår. Det finnes et vell av kilder, brev og artikler fra forfatterens hånd fra denne perioden. Bjørnson hadde meninger om det meste, og når han var i mot noe, var det ikke grenser for hvor mye han var i mot.

Noe Hoem stusset over mens hans skrev på Bjørnson-biografien var hvor det egentlig ble av Nobelprispengene. For det gikk ikke veldig lang tid etter avreisen til Italia før Bjørnson atter var blakk. Dette fikk Hoem ikke til å rime. Til slutt var det tilfeldigheter som førte til at han kom over et brev hvor Bjørnsons kone Karoline forteller at sønnen Erling kom hjem fra Kina etter 20 år, bankerott og med nye forretningsplaner. Han fikk Bjørnson til å låne seg 100 000 kroner av Nobelprispengene, og lovet at alle kom til å bli rike i en fei når han bare fikk realisert planene sine. Det forhold at Bjørnson faktisk gikk med på å låne ham pengene, mener Hoem illustrerer Bjørnsons storslagne galskap. Kona Karoline led mye under dette. Som da han så seg tvunget til å selge forfatterskapet sitt til Gyldendal, og mottok 10 000 kroner årlig så lenge han levde. Og som opphørte da han døde. Hans kone levde i godt over 20 år etter hans død, og måtte nøye seg med inntektene fra hans skuespill ...

Kristiania-borgerskapet hadde hele tiden vært på den svenske Bernadotte-familiens side i ett og alt. Etter en episode hvor Sverige prøvde å holde Norge nede, var det imidlertid nok selv for borgerskapet. Stemningen snudde og alt som i løpet av relativt kort tid skulle føre til unionsoppløsningen, begynte så smått å rulle. Bjørnson som fremdeles oppholdt seg i Italia, skjønte ikke hva som foregikk. Når han tordnet mot det som skjedde og kalte det en skandale, skapte dette derfor furore. Han som i 50 år av sitt liv hadde kjempet for et likestilt Norge med Sverige, og satte unionsoppløsning opp som et alternativ, ble nå oppfattet som en som dolket de norske frihetskjemperne i ryggen.

Den 6. juni 1905 var Bjørnson og Karoline tilbake i Norge, og Bjørnson ønsket å møte Christian Mikkelsen for å forhøre seg om hva som egentlig skjedde. Siden Bjørnson kunne finne på nær sagt hva det skulle være, holdt Mikkelsen kortene tett inntil brystet og lot som han ikke ante hva som skjedde. Bjørnson og kona dro derfor hjem til Aulestad, og fikk derfra beskjed om at unionen var vedtatt oppløst samme dag. I dagene som fulgte forsvarte Bjørnson unionsoppløsningen av alle krefter i utenlandsk presse - alt for å forhindre at det skulle bryte ut krig. Norge hadde ingen korrespondenter eller diplomater utenlands, og Bjørnson fylte dermed et tomrom og en viktig rolle. Deretter overrasket han alle med å gjøre seg til talsmann for kongedømme, han som hele sitt liv hadde vært republikaner.

Et interessant foredrag nærmer seg dessverre slutten ... 
(Foto: RMC)
Bjørnson tok mye plass hvor enn han måtte befinne seg. Av den grunn ble han noe mislikt av yngre forfattere, som alltid følte at de kom i skyggen av den store forfatteren.

Da Bjørnson var 75 år befant han seg atter i Italia, denne gangen i Roma. Året etter ble han oppsøkt av en Aftenposten-journalist som kunne fortelle at landsmål var innført i hans hjemkommune. Bjørnson skal da ha utbrutt: "Jeg vil hjem!" Så reiste han hjem for å kjempe mot beslutningen. Han fikk underveis blodpropp og beinet hans var så hovent at han ikke kunne gå. Dette forhindret ham likevel ikke i å stå på for det han trodde på. Samtidig tordnet han mot Ungarn som tvang tsjekkere til å lære ungarsk. Hvorfor lot han ikke tale- og skriftmål være noe han kunne velge å forholde seg til eller la være? Det sier historien intet om ... Kanskje så han på landsmål som en form for separatisme, og kanskje var det hans engasjement for nordist-perspektivet som slo gjennom?

Senere forverret Bjørnsons helse seg ytterligere, idet han fikk blodpropp på blodpropp. Han var svært syk, men insisterte på å skrive dikt. Da diktet var ferdig skal han ha uttalt at "Det er fanden meg ingen døende mann som har skrevet dette diktet!" Han ønsket å reise til Paris igjen, hvor han hadde hørt om behandling med magnetisme og jernbur. Det reneste kvakksalveri som bare gjorde ham dårligere og dårligere, uten at han ville innse dette selv ... Edvard Hoem mener at Bjørnstjerne Bjørnson i denne tiden må ha vært Norges verste pasient gjennom tidene.

Mens Edvard Hoem har skrevet sine bøker om Bjørnstjerne Bjørnson har han mottatt mange brev fra fjern og nær. Noen hevder å vite at Bjørnson forsonet seg med Gud på dødsleiet, mens andre mener at han døde som en fritenker. Faktum er at ingen vet sannheten. På slutten av Bjørnsons liv forlangte han å få et nytt ark hver dag, som han kunne skrive på. I alt 50 sider med det Hoem betegner som Bjørnson-rabbel er tatt vare på og befinner seg i Nasjonalbiblioteket. Det er kun mulig å tyde en linje - resten er ... rabbel ...

Blomster overrekkes til forfatteren (Foto: RMC)
Den 26. april 1910 kl. 20.30 døde Bjørnson - mens han fremdeles befant seg i Paris. Danskene forlangte at Bjørnsons båre måtte komme innom København på vei opp mot Norge, fordi man der ønsket å ta farvel med forfatteren som man for lengst hadde tilgitt. Enorme mengder med mennesker samlet seg i København da togvognen med Bjørnson ankom. 1. mai ankom båren Norge, og den ble hentet av selveste kongen. Den 3. mai fant begravelsen sted i Trefoldighetskirken, og kongen, Mikkelsen, Nansen m.fl. deltok - i tillegg til at det samlet seg tusenvis av mennesker utenfor kirken. Maken til gravferd hadde Norge aldri opplevd. 

Den tidligere fritenkeren som hadde egget til strid med alt og alle med sine sterke meninger om det meste, døde som en helt. Bjørnson hadde nemlig æren for mye av det som hadde skjedd i Norge de foregående ti-årene - som alminnelig stemmerett for menn, juryordningen, avskaffelse av dødsstraff etc. Man valgte å legge bort Bjørnsons kamp mot landsmål, kampen mot kirken osv.
Selvsagt sikret jeg meg en dedikasjon fra forfatteren 
(Foto: RMC)

Bjørnson ble nesten glemt på midten av den tyvende århundre. Sporene etter ham i norskpensumet på skolen ble tynnet ut, og ble nesten borte - inntil man i nyere tid har fått et nytt fokus på forfatteren. Hoem ga uttrykk for at han ikke på noen måte angrer på at han har brukt ni år av sitt liv på denne mannen, og som tilhører aner jeg en stor beundring for denne skikkelsen som på en måte var som kjærringa mot strømmen, alltid beredt til å stå opp for det han trodde på, nær sagt koste hva det koste ville, og som tok konsekvensene uansett hva de besto i.

Selv har jeg ikke gått til anskaffelse av bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson enda, men jeg kommer nok til å gjøre det med tid og stunder. Hoems foredrag ga meg virkelig lyst til å bli bedre kjent med Bjørnson! Og som Hoem-entusiast må jeg også innrømme at jeg gleder  meg til at han skal få tid til å skrive skjønnlitterære bøker igjen! 






lørdag 13. april 2013

Per Petterson på Lørenskog bibliotek torsdag 11. april 2013

Per Petterson på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
Torsdag 11. april 2013 kl. 19.00 var det duket for bokbad på Lørenskog bibliotek! Gjesten denne gangen var intet mindre enn Per Petterson, og den som skulle intervjue ham var dessuten den meget erfarne Hilde Kramer. Temaet for bokbadet var Per Pettersons forfatterskap og i særdeleshet hans siste bok "Jeg nekter", samt hvor han henter inspirasjon til sin skriving. Allerede da programmet var klart, sørget jeg for å merke av arrangementet i kalenderen. Dette skulle jeg få med meg! "Jeg nekter" er nemlig en av de fineste leseopplevelsene jeg hadde i fjor høst! 


Hilde Kramer (Foto: RMC)
Aldri tidligere har jeg opplevd Lørenskog bibliotek smekkfull i forbindelse med et arrangement! Arrangørene endte med å bære inn mange ekstra stoler, og bildet ovenfor viser bare en liten del av de fremmøtte. Da det var klart at det ikke var plass til flere, startet bokbadet, selv om klokka ikke var mer enn sånn ca. kvart på syv. 

Noe av det første Hilde Kramer startet med var å presentere Per Pettersons bibliografi. Hele ni bøker har det blitt fra Per Petterson debuterte med novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa" i 1987. Siden har den ene romanen fulgt den neste, med sånn ca. 3-4 års mellomrom. Titlene har med årene blitt mer og mer "krakilske" - som "Jeg forbanner tidens elv" og "Jeg nekter". Det neste blir vel "Nei!", spurte Hilde Kramer - etterfulgt av humring fra salen og ikke minst fra forfatteren selv. 

Per Petterson forklarte at tittelen kommer av seg selv underveis i skrivingen. Plutselig bare er den der, dukker gjerne frem i en setning midt i boka - og da holder han fast på det, og går ikke tilbake på det han har bestemt seg for. Tittelen er med på å bestemme retningen for boka, og binder sånn sett handlingen på et vis. Det synes han er helt greit. I "Jeg nekter" er det flere personer som alle nekter på ulike nivåer i boka. 
(Foto: RMC)

Per Petterson hører mye på musikk mens han er i en skriveprosess. F.eks. er "Til Sibir" en Puccini-bok, mens "Jeg nekter" er en Jimi Hendrix-bok. 

Per Petterson liker Østlandsområdet pga. dets variable landskap, men han må av og til til Danmark "der en liten mann kan se langt". I sine yngre år var han svært urban og frekventerte Oslos barer, men han flyttet etter hvert på landet pga. kjærligheten. 

På spørsmål om bruk av litterære virkemidler svarer forfatteren at det er viktig at man ikke merker at det er et virkemiddel som blir brukt - bare at "det virker". 

Når Per Petterson begynner å skrive på en bok, starter han gjerne med å skrive en lang handling, og så håper han at det skjer noe etterpå. Som regel gjør det nettopp det, men selv aner han ikke hva når han begynner. Han har lært seg til å stole på intuisjonen sin - dvs. at fortsettelsen kommer på et eller annet tidspunkt. For ham handler det en hel del om musikalitet i teksten, og han hører med en gang dersom noe lyder falskt. Uten å ha noen plan fra starten av, og uten å vite hvor det bærer hen, skriver han akkurat det som faller ham inn. Det ligger ikke for ham å "finne på ting". Da han skrev på "Ut å stjæle hester" ante han ikke at boka også skulle komme til å handle om andre verdenskrig. Selv hater han å gjøre research før han begynner å skrive. Det tar han alltid etterpå. Ellers er han redd for at dette skal ødelegge skriveprosessen. 


Underveis ble det spilt musikk - med inspirasjon hentet fra
Per Pettersons egne bøker (Foto: RMC)
Når han skriver om hendelser som spenner over f.eks. to tidsepoker, med store tomrom midt i, satser han på at leseren fyller ut det som mangler. Romanen må være klokere enn forfatteren - større enn seg selv. I motsatt fall er det ingen stor litteratur etter hans mening. Leserne, som er høyst forskjellige, fyller ut med sine egne preferanser, og dermed kan en og samme bok gi ulike lesere høyst forskjellige ting. Det er dette som kjennetegner stor litteratur! 

Som tidligere nevnt klarer ikke Per Petterson å finne på historier som er fiks ferdige fra starten av, og med sirlige disposisjoner for hva som kommer når i hendelsesforløpet. Han stoler på sin egen intuisjon samt underbevisstheten, og når det stopper opp, venter han litt. Han ser hva som skjer, og så kommer historiene nærmest av seg selv - alt som konsekvenser av det foregående. For ham er det viktig at historien har noe naturlig over seg. 

Hilde Kramer trekker frem at det er et felles referansepunkt i mange av bøkene hans - f.eks. at de foregår på Grorud, at Arvid Jansen går igjen osv. Forfatteren medgir at Arvid er hans alterego, men at absolutt all handling er og blir fiksjon. Det er sjelden at damene i bøkene har den samme klangen som mennene, men fru Berggren i "Jeg nekter" er et hederlig unntak. Hun er ganske enkelt ikke helt god, der hun f.eks. plutselig forlater barna sine. Ellers viste Kramer til at det kun ett sted i bøkene hans er en referanse til billedkunst, og at dette gjelder René Magrittes marerittaktige bilde "Not to be reproduced". 
René Magritte: Not to be reproduced

Per Petterson innrømmer at han slet veldig med "Jeg nekter". Etter ca. 100 sider stoppet det helt opp. Intuisjonen fungerte ikke, underbevisstheten var ikke med og selv ante han ikke hvordan det skulle gå. Men like plutselig som det stoppet opp, like plutselig kom han på sporet av historien igjen. Han medgir at det er en litt risikabel måte å skrive bøker på, fordi han kan ramle ut og ikke finne tråden igjen. Hilde Kramer ga uttrykk for stor overraskelse over dette fordi hun selv opplever handlingen nærmest som filmatisk, med glidende overganger mellom sceneskiftene. I den forbindelse opplyser forfatteren at han har sett mye eldre film, og at han kanskje er påvirket av den opprinnelige måten slike filmer med mange dialoger ble bygget opp på. Selv elsker han dialoger og det faller ham veldig lett å skrive dialoger.


Helt til slutt leste forfatteren høyt fra 
"Jeg nekter" (Foto: RMC)
For øvrig spurte Hilde Kramer om hans forhold til dyr og kanskje hester i særdeleshet. Forfatteren flirte og påpekte at han har noen traumatiske opplevelser med hester og anser dem som livsfarlige dyr. 

"Ut og stjæle hester" er den boka Per Petterson har opplevd som lettest å skrive. Det tok ham "bare" tre år å fullføre den - mot normalt opp mot fire år. I boka er det mange beskrivelser av natur fra Romerike. Før Per Petterson flyttet til Aurskog-Høland bodde han i Rælingen, og han kjørte mye rundt i bil i området. Da får man sett mye, og sånn sett skriver han en hel del om det å kjøre rundt i bil i dette området av Østlandet. 

Når Per Petterson skriver om natur, prøver han å gjøre naturen til subjekt og personene til objekt. Man kommer ikke utenom naturen, og den presser seg alltid på i handlingen, som nødvendigvis alltid foregår et sted. Han elsker å skrive om naturen. Og noen ganger i sitt liv har han vært ute i naturen og opplevd at det ikke er han som ser på trærne, men de som ser på ham. Det har vært spesielt.

I bøkene hans er det mange referanser til litteratur. Felles for dem alle er at dette er bøker han selv har lest. Alle har sin egen stjernehimmel av litteraturpreferanser. F.eks. leste han i sin tidlige ungdom Simone de Beauvoirs selvbiografi, som er proppfull av litteraturpreferanser. Han skrev opp henvisningene, og siden ble dette hans kilde til egen lesing. Dette igjen førte ham bort i Albert Camus, som igjen hadde sine preferanser, og slik økte hans litteratære univers. 


Per Petterson (Foto: RMC)
Mot slutten av bokbadet kom Per Petterson inn på hva som gjorde at han faktisk valgte å bli forfatter. Dette hadde noe å gjøre med hans forhold til Blindern, hvor det forhold at han ikke turte å spørre hva en kollokviegruppe var gjorde at han aldri mer viste seg der. Han mener at dersom han hadde kommet fra en annen kant av landet, kunne han fint spurt om dette. Men ikke når han kom fra Oslos østkant ... 

Han mener at det er Uelandsgate og ikke Akerselva som deler Oslo inn i øst og vest. I essaysamlingen "Måne over porten" har han skrevet om klassereiser. Det var vel da han fant ut at han ikke var interessert i å gjøre en klassereise. Han trivdes på Veitvet, likte naboene og hadde ikke lyst til å flytte til et "penere" strøk av byen. Det forhold at han hadde leiligheten full av mange rare bøker og gikk med pussige kunstnerskjerf ble dessuten uten videre akseptert av alle han hadde rundt seg. Det var helt greit at han var den han var. Hans far hadde paradoksalt nok en helt bokhylle full av gamle klassikere han aldri hadde lest, mens moren hans ikke eide en eneste bok, men lånte mye på biblioteket. Selv leste Per Petterson allerede som 14-åring bl.a. Leo Tolstojs "Krig og fred", som han fant i farens bokhylle, og som han slettes ikke opplevde som tung eller vanskelig å lese. Det var først etterpå at han "skjønte" at denne boka liksom skulle være så vanskelig å nærme seg ... 

Avslutningsvis - før Per Petterson leste høyt fra "Jeg nekter" - påpekte han at rytmen i setningene er viktig for ham, og at dette fører til en del disputter med f.eks. hans danske oversetter. Det er helt avgjørende for ham at rytmen bevares i oversettelsen av bøkene hans. Petterson avsluttet med å oppfordre alle til å møte opp på Lørenskog bibliotek på  Verdens bokdag den 23. april kl. 19.00, for da kommer Edvard Hoem for å snakke om sin Bjørnstjerne Bjørnson-biografi.

Og med dette var et særdeles interessant bokbad over for denne gang, og jeg sitter tilbake med et sterkt inntrykk av en forfatter som jeg faktisk beundrer enda mer enn før jeg møtte ham på Lørenskog bibliotek. Jeg tror det kommer til å påvirke min lesing av hans bøker i fremtiden! Er det noe Per Petterson er god på, så er det å skrive romaner som er større enn ham selv - romaner som kommer til å leve videre og som blir lest om og om igjen! Og han er en mester til å beskrive stemninger, mellommenneskelige forhold og ikke minst natur! Og så er det selvsagt morsomt å ha hans signatur og hilsen i mitt eksemplar av "Jeg nekter" ... 

tirsdag 12. mars 2013

Tove Skagestad på Lørenskog bibliotek 12. mars 2013

(Foto: RMC)
Selv om jeg ikke har rukket å lese Tove Skagestads bok enda, har jeg gledet meg en stund til at hun skulle komme til Lørenskog bibliotek for å snakke om den. Her forteller hun nemlig historien om Sedegheh Gharagozlian, kvinnen som i 1986 måtte rømme fra Irans ayatollah-styre. Med aviser som stort sett bare er fulle av vrengebilder av virkeligheten, er det nemlig befriende å lese en bok om en kvinne som fikk det til - dvs. å bli en vellykket integrert kvinne i vårt norske samfunn. Og det uten å måtte oppgi sin kulturelle bakgrunn på noe vis. 

Men først litt om forfatteren, som jeg faktisk er overrasket over ikke å finne noe om på Wikipedia. Tove Skagestad (f. 1954) har i alle fall jobbet som frilansjournalist ved siden av å være skuespiller ved Det Norske Teater, kan jeg lese på bokas smussomslag. Tidligere har hun utgitt bøkene "Hva med meg da? Når partneren blir syk" og "Se meg! Å vokse opp med syke foreldre". Hun har først og fremst vært opptatt av å skrive om mellommenneskelige relasjoner, og sånn sett er det antakelig ikke tilfeldig at hun har skrevet en bok om en kvinne som Sedegheh. Om Sedegheh (f. 1956) kan jeg videre lese at hun var nesten ferdig utdannet jurist da hun ble utvist fra Universitetet i Iran. Og at hun fullførte sin doktorgrad i ernæringsfysiologi ved Universitetet i Oslo i 2007, etter å ha startet på bar bakke uten eksamenspapirer - som vaskehjelp i en barnehage, i første omgang uten verken å kunne norsk eller engelsk ... At det er en helt vi introduseres for, bør det derfor ikke herske noen tvil om!
Sterkt møte mellom forfatter og hovedperson i boka (bildet
lånt fra Deichmanske bibliotek)

Innledningsvis påpeker Tove Skagestad at denne boka, som hun begynte på i 2009 og dermed lenge før den arabiske våren var et faktum, har blitt skremmende aktuell. For det som skjer i Midt-Østen nå, der folket protesterer mot sittende diktatoriske regimer i land etter land, er nærmest en blåkopi av det som skjedde i Iran for over 30 år siden. 

De aller fleste av oss vet alt for lite om Irans revolusjon. Det vi imidlertid vet er at Khomeini var den første som skjønte at han kunne bruke islam som et politisk våpen, og med dette endret han faktisk verden. I de arabiske landene som har opplevd opprør mot diktatoriske styresett, hersker det nå stor forvirring. Og det som begynte som folkets opprør mot urettferdighet, og sånn sett en berettighet revolusjon mot det bestående, er - som det skjedde i Iran - i ferd med å bli en revolusjon som stjeles av ytterliggående religiøse krefter. 

Iran lå på 60-70-tallet langt foran Norge og andre vestlige land i økonomisk velstand og utvikling. Landet var meget moderne og kvinner hadde både karrieredrømmer og mye frihet. Forfatteren var svært fascinert av historien, så pass at hun ønsket å skrive om det. Tilfeldigheter førte henne til Sedhegeh, som i begynnelsen var svært skeptisk, men som etterhvert gikk med på å bli skrevet om. I løpet av de to årene de samarbeidet, var det en helt fantastisk historie som ble avdekket. 


Forfatteren leser fra sin bok "Tro, Håp og revolusjon -
Et møte med en iransk kvinne" (Foto: RMC)
Sedegheh vokste opp i Teheran som en av 11 søsken. Familien hadde det godt, og hver sommer dro de til det Kaspiske hav for å bade. Sjahens store prosjekt var å modernisere Iran, så både miniskjørt, bikinier og vestlig popmusikk var velkommen. Side om side med alt dette moderne var det imidlertid også strengt religiøse, som ikke tillot kvinnene sine å vise seg i annet enn tildekket tilstand. 

Sommeren 1963 fant det sted et blodig opprør i den svært religiøse byen Qom. Ham vi i dag kjenner som ayatollah Khomeini ble arrestert, og fordi man ønsket å unngå at han skulle bli erklært martyr, ble han sendt i eksil til Irak. 

Etter hvert begynte Sedegheh på Universitetet i Teheran. Faren hadde innstendig advart henne mot å engasjere seg politisk, men dette tok hun ikke alvorlig. Særlig ikke fordi hun forelsket seg i en meget politisk engasjert mann. Til alt overmål hadde han også bart, og på den tiden var dette ensbetydende med å være kommunisk. Foreldrene likte ham ikke, men Sedegheh trasset gjennom at hun ville gifte seg med ham. Til slutt gikk foreldrene hennes med på det, og det ble etter hennes ønske arrangert et enkelt bryllup. Faren nektet å gi sin velsignelse, og det hele ble dermed en blek skygge av hva selv bruden hadde tenkt. I begynnelsen hadde hun og ektemannen Manaf ikke noe eget sted å bo, så de bodde hos sine respektive foreldre. 


Mitt eksemplar av boka (Foto: RMC)
1970-tallet bar preg av mange demonstrasjoner, hvor man protesterte mot sjahens udemokratiske styresett. Det hele kuliminerte i forbindelse med en kinobrann i Teheran i 1978, der mange mennesker ble drept fordi de ikke kom seg ut. Sjahen skyldte på Khomeini og hans støttespillere, mens de skyldte på sjahen. Fremdeles den dag i dag er det ingen som vet eksakt hvem som sto bak ugjerningen. Khomeni bodde fremdeles i eksil, men hadde likevel stor innflytelse på det som skjedde i sitt hjemland. Han sendte kassetter med popmusikk, som også inneholdt politiske slagord midt i. 

Sjahen skjønte egentlig ikke hva som skjedde før det var for sendt. Han hadde gitt støtte til mullahene og moskéene, fordi de representerte en motsetning til det han oppfattet som en mye større trussel, nemlig kommunistene. I mellomtiden var det nettopp i moskéene at opprøret grydde, sakte men sikkert. Og moskéene og alt som foregikk der, unngikk sikkerhetspolitiets overvåkning, hellige som disse stedene jo tross alt var. 

Etter hvert ble Khomeini utvist og fordi ingen arabiske land ville ta imot ham, havnet han i Frankrike. I løpet av de tre månedene han befant seg der, brukte han mediene for alt de var verdt - og de lot seg villig bruke. Gjennomsnittlig avga han fire intervjuer pr. dag under sitt tre måneder lange opphold i Frankrike, og han var svært bevisst på hvor langt han kunne gå uten å skremme vestlige medier. Han snakket om demokrati og frihet, og spilte også til en viss grad på sin religion. Da sjahen reiste utenlands 15. januar 1979, angivelig på ferie mens dette skulle bli hans siste reise ut av Iran (han kom aldri tilbake), erklærte Khomeni fra Frankrike at han ville returnere til Iran. Nei, sa sjahens statsminister, og stengte alle landets flyplasser. Etter få dager hersket imidlertid det reneste kaos, og landets økonomi var i alvorlig fare. Bare to uker etter sjahens flukt landet Khomeni i en fransk concorde i Iran, og i lommen hadde han et utkast til en ny iransk grunnlov. 


Sedegheh Gharagozlian (bildet er lånt fra Halden  frivillighetssentrals
nettsider
)
De strengest religiøse i Iran tok i mot Khomeni som sin redningsmann fordi de trodde han var den tolvte imam, men det tok ikke lang tid før forvirring rådet. Var nå denne Khomeini så verdig som de hadde trodd, når alt kom til alt? I alle fall - den 11. februar 1979 vant Khomeini makten etter en kamp om makten i landet - med demokrati og islam som våpen. Egentlig handlet det ikke om de sekulære mot de religiøse, for man trodde hele tiden at det ville komme et demokratisk styresett ut i den andre enden. Men en paragraf endret det hele; en paragraf som ga landets åndelige leder uinnskrenket makt. Dermed var man tilbake ved utgangspunktet: et nytt diktatur, men nå med et religiøst overhode på toppen av makthierarkiet. Og kvinnenes frihet var med ett borte, og det var også all vestlig innflytelse, sminke og andre forfengelighets-greier. Kvinnene måtte tildekkes, og det ble slått hardt ned på dem som ikke fulgte reglene. 

I årene mellom 1981 og 1983 ble nesten all motstand radert bort. Enten ble folk henrettet, gikk under jorden, levde et dobbeltliv eller flyktet. Universitetet stengte i to år, og da det åpnet igjen var alle lærerne byttet ut med mullaer, og pensumet var et helt annet. Mange intellektuelle flyktet (kalt "hjerneflukt") fordi de ikke kunne forholde seg til det nye regimet. Og de som ble igjen var på mange måter tvunget til å leve et dobbeltliv eller oppgi all motstand. Sedegheh og ektemannen valgte å leve et dobbeltliv. Bare de som kunne bevise at de ikke hadde vært politisk aktiv, fikk jobb i det offentlige. Sedegheh var derfor tvunget til å lyve, og hun fikk jobb ved Universitetet. Daglig ble hun og andre kvinner ransaket av Revolusjonsgarden. Tykkelsen på hijaben ble målt, vesken endevendt i evig jakt på forbudte gjenstander og forfengelighetsartikler som leppestift o.l. 


Bildet er lånt
Bildet på forsiden av boka er Sedeghehs studentbevisbilde. Dette er den samme kvinnen som vokste opp med miniskjørt, bikinier og Beatles-musikk ... 

En dag ble Sedegheh avslørt som forhenværende politisk aktiv, og straffen var utvisning fra universitetet. Da var hun nesten ferdig utdannet jurist. En tilværelse som hjemmeværende, men nå 100 % politisk aktiv, ble etter dette situasjonen for henne. I 1986 opplevde hun og ektemannen at venner forsvant, for siden aldri å dukke opp igjen. Det politiske partiet de jobbet for var organisert i celler, slik at dersom ett medlem ble torturert, så risikerte ikke alle å bli avslørt. Myndighetene hadde imidlertid en smart taktikk. De torturerte enkeltmedlemmer, slapp dem løs og fulgte etter dem eller tvang dem til å avtale møte med en av toppene i cellen under. Slik jobbet de seg møysommelig gjennom alle cellene, for til slutt å knuse enhver motstand. Til slutt førte tilfeldigheter til at de så vidt unngikk å gå i en felle. Det som imidlertid var klart var at Manaf måtte flykte for å unngå arrestasjon, og han dro da til Tyrkia. 

Sedegheh løy til naboer og sikkerhetspolitiet om at mannen hennes var på jobbreise utenlands, men etter et halvt års tid ble det vanskelig å bli trodd. Sedegheh skjønte at hun måtte flykte selv - sammen med sine to mindreårige barn. Til alt hell sto hun ikke på noen stopp-lister og kunne forlate landet med vanlig rutefly, utstyrt som om hun var turist. Etter et siste farvel med familien i desember 1986, 30 år gammel, forlot hun Iran. Det skulle gå 15 år før hun kunne reise tilbake på ferie. 

I begynnelsen måtte familien friste en tilværelse nederst på rangstigen i Tyrkia, og de unngikk så vidt å sulte ihjel. Knapt et par år senere kom hun og familien til Norge, nærmere bestemt Haugesund, og der begynte hun på ungdomskolen. Hun kunne verken norsk eller engelsk, men gjorde det svært godt. Eksamenspapirene hennes lå igjen i Iran, så her var det bare å begynne på nytt - mens hun vasket i en barnehage for å tjene penger. I 1988 fikk hun og mannen en telefon fra hjemlandet. Det hadde da vært massehenrettelser i Iran, og en bror av Manaf var blant dem. Dette førte til at Manaf ble psykisk syk. 

Tove Skagestad fortalte om at det gjorde noe med hennes fordommer mot innvandrerkvinner å skrive denne boka. Hun fikk virkelig øynene opp for at det bor mer i enkeltmenneskene som kommer hit enn hva vi er tilbøyelig til å tro. 

Avslutningsvis fortalte Skagestad at Sedegheh var tilbake i Iran for første gang i 2001. Hun var svært spent på hvordan det ville bli å komme tilbake, og hadde med seg papirer fra Aker sykehus, som bekreftet at hun var forsker. Dette hjalp imidlertid ikke det minste. Det gjorde derimot et korrupsjonsutspill fra en svoger ... 

Den 11. januar 2011, nøyaktig 32 år etter den iranske revolusjon, befant Sedegheh seg atter tilbake i Iran, og der kunne hun følge nyhetsoppslagene om Mubaraks flukt fra Egypt. Hun opplevde dette som en ren reprise av den iranske revolusjonen. Det samme skjer om igjen! I skrivende stund hersker det kaos i en rekke arabiske land - slik det gjorde i Iran de første to-tre årene etter - og det er i dag mye som tyder på at religiøse ytterliggående stjeler folkets revolusjon fra dem. Lengselen etter mer frihet blir atter en illusjon og en uoppnåelig drøm, med mindre det skulle skje noe fullstendig uventet ... 

Tove Skagestad åpnet for spørsmål fra salen til slutt, og flere kom med spennende innspill til hennes tema. Og med det var et svært interessant foredrag over, og jeg klarte som en av fire av  sikre meg et eksemplar av boka. For flere eksemplarer hadde hun faktisk ikke med seg ... 


Jeg sikret meg selvsagt en signatur (Foto: RMC)
Helt til slutt kan jeg nevne at Lørenskog bibliotek har mange interessante foredrag i tiden fremover, og at jeg allerede gleder meg veldig til 11. april kl. 19.00, for da kommer Per Petterson, som skal samtale med Hilde Kramer om boka "Jeg nekter" (som jeg mener kanskje var en av høstens beste bøker), om sitt forfatterskap og om hvor han henter inspirasjon fra til sin skriving.

Populære innlegg