Morten Borgersen: "Jeg har arvet en mørk skog"

Om familie- hemmeligheter, svik og savn

Morten Borgersen (f. 1950), skuespiller og instruktør samt en periode teatersjef ved Teatret Vårt og Teater Ibsen, debuterte med romanen "Jeg har arvet en mørk skog" tidligere i år. Boka har fått strålende kritikker og er blitt betegnet som en moden debut.

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av forfatteren, som lurte på om jeg kunne tenke meg å lese romanen hans. På grunn av tematikken i boka, nølte jeg ikke et øyeblikk med å takke ja. Det har jeg ikke angret på, for denne boka inneholder i tillegg til et litterært og godt språk, en fascinerende historie med mange lag, og nyanserer også det bildet de fleste av oss kanskje har av hva det ville si å være landssviker under andre verdenskrig. Selv om forfatteren er nøye med å understreke at dette først og fremst er en roman, har han aldri lagt skjul på at han har tatt utgangspunkt i sin egen families historie. Likhetene er nemlig mange. Så mange at det ikke er mye fiksjon igjen, annet enn at forfatteren mest sannsynlig har diktet seg inn i farens liv slik det kan ha fortonet seg under krigen.

I likhet med hovedpersonen i boka oppdaget også forfatteren først etter farens død hans nazistiske fortid. Ikke bare var faren medlem av NS under krigen, men han sonet også en fengselsstraff pga. dette. Ikke med et ord røpet faren noe som helst av sin fortid, og forfatteren vokste derfor opp uten å kjenne til noe som det skulle vise seg at "alle andre" rundt ham visste.

Vi følger far og sønn parallelt gjennom boka, vekselsvis fra hhv. krigen og nåtiden. Vi får et bilde av en mann som kanskje ble litt offer for omstendighetene, som tok noen valg som der og da i beste fall fremsto som naive, i verste fall som noe unnvikende i en tid med stor arbeidsledighet. NS-medlemskapet sikret ham nemlig et utkomme, og ga ham bl.a. muligheten til å virke som prest. Samtidig var han ingen nazist i ordets egentlige forstand. Under hele oppveksten følte sønnen seg på mange vis sveket av sin far, som slet med mange ting han aldri snakket om. Dette medvirket naturlig nok til å skape en avstand mellom dem. Samtidig får vi innblikk i et menneske som på ingen måte løp fra sitt ansvar, og som at på til ofret sitt eget kjærlighetsliv for å ta seg av sin avdøde brors enke og deres datter. En mann som levde ut sin egentlige kjærlighet i skjul, utenfor ekteskapets ramme, gjennom å pleie kontakt med sin store kjærlighet Emilie ... Han var ingen ond mann. Det skulle så lite til for å havne på feil side, og et øyeblikks ubetenksomt valg kunne få uante konsekvenser fordi bordet fanget.

"Jeg åpner øynene, mappen ligger like forbannet rett foran meg. Var han nazist? Han kan ikke ha vært det. Jeg har aldri hørt om dette. Hvordan har han kunnet gjøre noe sånt og greid å skjule det? Nå legger han plutselig dette i fanget på meg. Hemmeligheten sin. Jeg vil ikke ha den, jeg vil ikke inn i dette her. 

Jeg ser meg selv i gjenskinnet i rutene. Det tynne, kantede ansiktet, hårluggen, de brede leppene og den store nesen. Eller er det ham, faren min, jeg ser? Ingen tvil om likheten. Vi er da ikke like. Overhodet ikke. Vi er så forskjellige som det er mulig å være. Øyeblikkelig kommer tvilen, kanskje tar jeg feil. Fordi det var han, fordi det var meg, skrev den franske filosofen Montaigne i boken jeg en gang ga far, for at han skulle forstå noe av de tingene jeg ikke snakket om. Fordi det var en far, fordi det var en sønn?

Dette er hans liv, for helvete. Hvorfor har han ikke kastet denne mappen? Hva faen skal jeg med den? Faen ta alt sammen! Jeg hiver den i veggen så papirene flakser rundt i rommet. Der står bokhyllen hans med alle bøkene om kjærlighet og krig, svik og instriger. Bøkene jeg kom for å se igjennom. Jeg trenger dem ikke nå, og jeg kaster dem utover, tar tak i hyllen og velter den. Det spisse hjørnet treffer meg i leggen og gjør vondt, buksebenet rives opp og blir blodig. Forbannede papirer og bøker, jævla støvete, nedslitte rom og stygge møbler. Varmen her inne gjør det ubehagelig å puste, og jeg må åpne vinduet. Så stille. Bortsett fra mors lyder nede fra kjøkkenet, og de later som ingenting noen gang har skjedd. Som om? Vil noe lenger være som om?" (side 13)

Etter hvert som sønnen graver i sin fars fortid, får han øynene opp for at faren hadde en hel del kvaliteter som han sørgelig nok aldri hadde noe kjennskap til mens faren levde. Like fullt - omsider minskes avstanden han har følt mellom ham og faren, og med det avtar også redselen for å ligne ham. Og kanskje er de mer lik enn han tidligere har tenkt? Hver med sine hemmeligheter, hver med sine vansker med å være nær for dem de hadde rundt seg. Faren med sin NS-bakgrunn, sønnen med sin homofile legning ...

"I vannet er det noen som ser på meg. Et speilbilde, mitt ansikt, og så etter hvert også fars. De skifter på. Føttene mine gjør at vannet beveger seg og lager ulike uttrykk i ansiktene våre. Det er først nå jeg ser hvor mange vi har. Mitt eget ansikt forsvinner. Bare fars er igjen. Han holder blikket mitt noen sekunder. Så løser det seg gradvis opp og blir borte i mørket. Ikke for fort og ikke for sakte. Den tiden det tar.

Jeg kjenner meg fri fra ham. Uten å miste ham." (side 222)

Man merker fort at det er en kunstner som behersker språkets nyanser som uttrykker seg i romanen "Jeg har arvet en mørk skog" - en roman som har lånt tittelen fra nobelprisvinneren Tomas Tranströmers dikt "Madrigal". Under lesingen satt jeg med et inntrykk av at hver eneste setning var formulert med stor omtanke. Det er en várhet i beskrivelsene av det mellommenneskelige som tok tak i meg, og som gjorde at jeg noen ganger nesten fikk åndenød. Som da jeg leste de ovenfor nevnte setningene på side 222 ...

Aller sårest beskrives følgene av foreldrenes kjærlighetsløse ekteskap. Mangelen på varme dem i mellom gjorde dem også til lite varme omsorgspersoner, noe som utvilsomt må ha preget oppveksten til forfatteren og hans alterego.

"Var det kjærlighet eller bare noe praktisk og rent nødvendig? Jeg kan ikke huske noen form for fysisk kontakt dem imellom. Kanskje bare de siste årene, hvor hun fikk et slags overtak. Heller ikke var det noen fysisk kontakt overfor meg. Nesten aldri. Ikke en hånd som holdt meg eller la seg inntil. Det var ikke det motsatte heller, ingen straff eller direkte avvisning. Bare et nøytralt område hvor ingen røpet seg. Noen ganger var det vel en form for berøring, men den kom så fort og uventet og forsvant på samme måte. Den lignet ikke på noe jeg kjente, og gjorde meg bare usikker. Mor visste nok av og til følelser. De kom oftest når jeg minst ante det, og det var ikke godt å vite hva de kom ut fra." (side 149)

Jeg har ingen problemer med å forstå at denne boka har fått kritikerne til å strø om seg med ovasjoner om dens litterære kvaliteter. I flere intervjuer er forfatteren nøye med å understreke at dette ikke er en "terapibok" som han har skrevet for å bearbeide sjokket over å oppdage farens mørke hemmeligheter fra krigen. Til det er den følelsesmessige distansen til stoffet for stor, og jeg vil dessuten påstå at boka er kjemisk fri for klisjéer og blødmer. Det er en modig bok, en interessant bok, en litterært godt skrevet bok. Ut fra en helhetsvurdering av den har jeg kommet til at den fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Og jeg ser frem til å lese Morten Borgersens neste bok!

Utgitt: 2012
Forlag: Piratforlaget
Antall sider: 223

Omtaler av boka:
- VG 10.03.2012: Regissør Morten Borgersen oppdaget farens mørke fortid
- Varden 16.03.2012: Visste ikke at faren var nazist
- Dagbladet 20.05.2012: Sidene blar seg nærmest videre av seg selv (anmeldelse av Erle Marie Sørheim)
- Dagsavisen 19.03.2012: Min far, nazisten
- Med Bok og palett 03.07.2012 
- Kulturspeilet 19.04.2012 - omtale av Kjell Moe
- Oa.no 04.02.2012: Om fars skjulte fortid 

For øvrig ble boka lansert på Litteraturhuset 12.03.2012 - med forfatteren i samtale med Finn Skårderud

Bergen 2012

Jeg har vært på min årlige tur til Bergen - byen jeg en gang har bodd i i syv år - og her er et lite knippe av bildene jeg tok denne gangen,

Nygårdsparken

I Kloster-området

Bergen 

Grafitti i bybildet

Virginia Satir: "The Greatest Gift"

Foto: RMC

The Greatest Gift

                                       I believe the greatest gift

I can conceive of having from anyone 

is to be seen by them, 

heard by them, 

to be understood 

and touched by them.

Feelings of worth

can flourish only in an atmosphere

where individual differences are appreciated, 

mistakes are tolerated, 

communication is open, 

and rules are flexible – 

the kind of atmosphere that is found 

in a nurturing family.

Virginia Satir

Virginia Satir (f. 1916 d. 1988), amerikansk
forfatter og psykoterapeut

Karl Ove Knausgård: "Ute av verden"

Imponerende debut!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998, en bok han mottok Kritikerprisen for, og senere også Bjørnsonstipendet. Senere har han utgitt bøker som "En tid for alt" (2004) og "Min kamp"-bøkene (2009 - 2011). Felles for samtlige bøker han har skrevet, er at han hele tiden har blitt møtt med mye begeistring - inntil kritiske røster tok til motmæle da Min kamp-suksessen tok av.

Nå har jeg omsider fått lest "Ute av verden", en bok jeg har hatt stående i mine bokhyller i et par års tid - kanskje mest av alt fordi Min kamp-bøkene trengte denne til side. Da jeg fant lydbokutgaven på biblioteket, bestemte jeg meg for at nå måtte jeg omsider få lest den!

Boka handler om den 26 år gamle Henrik Vankel som i 1996 reiser til Nord-Norge for å jobbe som lærervikar. Planen er at han skal bli der i ett år. Han bor på hybel i førsteetasje hos et lærerektepar, og vi forstår i grunnen nokså snart at det ikke er mye som skjer mellom ektefellene som Henrik ikke får med seg. Ekteparet kan ikke få barn, og dette går på forholdet løs.

Henrik holder seg stort sett for seg selv. Han har ikke lett for å komme i kontakt med andre voksenpersoner. Sånn sett trives han best blant sine 13 år gamle elever. Kanskje er han litt umoden selv, der han må innta store mengder alkohol på fest for å føle at han kan slappe av og være seg selv? Da er han til gjengjeld veldig med, og noen ganger også litt for mye. Etter hvert begynner han å føle en dragning mot en av elevene sine. 13 år gamle Miriam er så vakker i all sin uskyld, så deilig og uimotståelig, og henne blir Henrik så forelsket i at han ikke lenger klarer å skille mellom hva som er rett og hva som er galt. Det han imidlertid skjønner er at han må være forsiktig, fordi det vil vekke vemmelse hos bygdas folk dersom de skulle få greie på dette. Han forstår også at dette kan få ham opp i seriøse problemer.

Det viser seg at også Miriam er forelsket i Henrik. Og når hun begynner å komme på besøk hos Henrik, trenger vi vel ikke så mye fantasi for å skjønne hvilken vei det bærer hen ... uten at jeg skal røpe så veldig mye mer av handlingen. I tilbakeblikk får vi vite hvordan Henriks mor og far traff hverandre, og hvilke vilkår han vokste opp under. Her beskrives en barndom så fylt med skam og skyldfølelse - for å sitere teksten på bokas smussomslag - at de siste brikkene faller på plass, som viser hvorfor Henrik er den han er.

"Ute av verden" er en historie som det er ekstraordinært interessant å lese i lys av "Min kamp 4" og debatten rundt forfatterens innrømmelse av at han kysset en av sine 13 år gamle elever mens han selv som ung mann var lærervikar i Nord-Norge. Og spekulasjonene rundt hva som er selvopplevd og hva som er fiksjon, har vel egentlig aldri stilnet, selv om forfatteren selv insisterer på at selve handlingene i boka "Ute av verden" ikke har hatt noe å gjøre med hans egne opplevelser. I dette tilfellet kan man vel si at i den grad man alltid lurer på hvor mye en forfatter bruker av seg selv i sine bøker, så sitter vi på en måte med "fasiten" i dette tilfellet. Kanskje er boka et uttrykk for tanker rundt hvordan det kunne ha gått dersom han hadde levd ut sine egne følelser den gangen han selv befant seg i en lignende situasjon med fascinasjon for en av sine mindreårige elever.

I "Ute av verden" møter vi en ung mann som må drikke seg til mot for å våge å nærme seg kvinner på sin egen alder, han har et anstrengt forhold til sin far, som også er lærer, og han kommer fra Kristiansand. Som forfatteren har Henrik en eldre bror, moren bor utenbys et halvt års tid for å studere og faren ber ham som 16 åring flytte ut til et hus han disponerer i mellomtiden. Det er i det hele tatt så mange likhetstrekk mellom forfatterens egne levde liv og det han skriver om at det er nærliggende å tenke på Agnar Mykle. Mykle var en forfatter med gudegaver hva gjaldt skrivekunsten, men som var ute av stand til å dikte og lage fiksjon. I stedet hentet han inspirasjon fra sitt eget liv og menneskene rundt ham - noen ganger så gjenkjennelig at dette vakte avsky i hans samtid. Knausgård går aldri så langt, men parallellene til Min kamp og reaksjonene fra en del av familien og også nærstående, er slående. Men der Mykle ikke var ærlig om hva han gjorde, har Knausgård stått for det han har gjort og ikke dekket noe til - i Min kamp-bøkene, vel og merke. I "Ute av verden" er det annerledes, men i så måte er det kun ham selv han utleverer.

Jeg likte del I i boka, den som handlet om den unge Henrik Vankel i Nord-Norge, aller best. Dette utgjorde den første tredjedelen av boka. Deretter følger del II om foreldrene hans - Ingrid og Harald - og om hans oppvekst, mens del III (den siste halvparten av boka) er noe mer forvirrende og frem og tilbake i tid. Jeg opplevde også mange av preferansene til litteraturen, som noe forstyrrende - i motsetning til i Min kamp-bøkene hvor dette nettopp var noe jeg satte ekstraordinært stor pris på. Det er imidlertid mulig at det hadde vært lettere å forholde seg til disse tekstene dersom jeg hadde lest papirutgaven av boka og ikke lydboka. For øvrig vil jeg understreke at denne boka ikke handler om pedofili, selv om det er tale om forelskelse mellom en 13 årig jente og en 26 år gammel gutt/mann. Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at jeg aldri følte at det var noen dybde i de følelsene disse to hadde for hverandre. Kanskje hadde det rett og slett å gjøre med at forholdet var og ble umodent, og dermed ikke kunne ha noen dybde? Eller at Knausgård ikke har klart å dechiffrere hva som kan tenkes å skje mellom to mennesker når aldersforskjellen er så stor? En annen ting jeg hadde forventet var en mer ung fortellerstemme. I stedet fikk jeg en følelse av at det var en godt voksen, litt eldre mann som formulerte tankene sine, slik jeg-personen i boka gjør. Antakelig er det dette som i sin tid fikk en del kritikere til å rose boka opp i skyene - mens altså jeg føler at jeg-personen ville ha blitt mer levende og autentisk dersom han ikke hadde vært fullt så stiv og formell. På tross av mine innvendinger er dette en imponerende debut-bok både hva gjelder det litterære og det innholdsmessige. Når jeg likevel ikke gir mer enn terningkast fem, er dette pga. del III, som jeg synes haltet noe i helheten. Dessuten kunne boka med fordel ha vært kortet noe ned, særlig i del III.

Utgitt: 1998
Forlag: Tiden Norsk Forlag AS (papirutgaven) / Cappelen Damm (lydbokutgaven)
Oppleser: John Yngvar Fearnley
Spilletid: 29 t 50 min. (562 sider)

Intervju med forfatteren på NRK 19. oktober 1998

Forfatteren som ung mann

Amitav Ghosh og Marte Spurkland på Litteraturhuset 10. oktober 2012

Amitav Ghosh utkom med den første boka i sin Ibis-triologi i 2008 - "Sea of Poppies". Året etter utkom den på norsk - med tittelen "Et hav av valmuer".

I forbindelse med lanseringen av bok nr. to i serien - "En elv av røyk" (med originaltittelen "River of Smoke") - har forfatteren kommet til Norge. I kveld kunne han treffes på Litteraturhuset, hvor han ble intervjuet av Marte Spurkland, sakprosaforfatter og featurejournalist i VG. Arrangementet hadde tittelen "Opium om bord", og foregikk på engelsk.

Innledningsvis påpekte Amitav Ghosh at det er skrevet svært lite om opiumshandelen mellom India og Kina - en handel som ble påbegynt mens India var en britisk koloni, og som utviklet seg til det vi i dag kjenner som opiumskrigen. Til sammenligning er det skrevet et lass av bøker f.eks. om slaveri. 

På 1800-tallet var det hovedsaklig to ting som ble sendt ut fra Calcutta; det ene var skip og det andre var opium. I motsetning til historikere som befatter seg med de mer faktiske forholdene ved denne delen av historien, ønsker Ghosh å nærme seg historien slik menneskene som levde den gangen opplevde dette. Hva får f.eks. folk til å forlate sine hjemsteder? Med utgangspunkt i de ulike personene i bøkene opplevde han at historien vokste frem nærmest av seg selv. Mange har skrevet om å komme til et nytt sted, jf. all litteratur som handler om å immigrere til Amerika, Australia osv. Ghosh ønsker å fortelle historien om stedet folk reiser fra - i dette tilfellet India. 

Bakteppet for triologien er Kinas manglende interesse for handel med Vesten, og hvordan Vesten (les: britene) ønsket å få fatt i silke, krydderier, porselen og annet eksotisk som kineserne kunne by på. Ved å tilby dem opium og legge opp til avhengighet av dette stoffet, fikk britene innpass i det kinesiske markedet. Selv om alle kulturer, rent bortsett fra urbefolkningen på Grønland, har hatt i seg en hang til å misbruke rusmidler, er opiumsavhengigheten i Kina det første tilfellet av masse-avhengighet som verden har opplevd. Etter hvert tok myndighetene affære, med det resultat at den legale handelen i første omgang ble erstattet med illegal handel i form av smugling. 

Amitav Ghosh var opptatt av å understreke opiumens viktige funksjon utover å være et stoff som blir misbrukt. I legevitenskapen og ikke minst i legemiddelindustrien er stoffet sentralt når anestesi skal gis, og stoffets smertestillende effekt er uovertruffen. Menneskeheten klarer seg ikke uten dette stoffet, rett og slett. Fremdeles den dag i dag er India en av verdens største produsenter av opium, men da som leverandør til legemiddelindustrien. 
Handelen med Kina, som etter hvert kuliminerte i opiumskrigen, dannet grunnlag for Indias handel i det 20. århundre.

I "Et hav av valmuer" blir vi introdusert for betydningen av at landbruksområder ble omdisponert til produksjon av opium. Dette landet, som tidligere hadde vært selvforsynt med jordbruksprodukter, opplevde som følge av dette sult blant menneskene som bodde i landet. 

Språket i bøkene er spesielt, fordi forfatteren har hentet frem et vokabular bestående av ord som for lengst er dødd ut - dvs. en blanding av kreolsk, pidgin, kinesisk, kantonesisk og slang som oppsto i indiske og asiatiske havner på 1800-tallet. Dette har ført til en del frustrasjoner for alle dem som forsøker å oversette bøkene hans. Ghosh smiler fornøyd. For ham var det en personlig triumf å komme over ord man ikke lenger finner i en Oxford Dictionary i dag. Det bør imidlertid legges til at begge bøkene som så langt har kommet ut, inneholder en mangesidig og rikholdig ordliste helt bak.

Mot slutten stilte Marte Spurkland spørmål om forfatteren kom til å skrive mer enn de tre bøkene som han har lovet. Ghosh opplyste at han hadde vært litt bekymret underveis - særlig for at de to første bøkene skulle omhandle en tidsepoke på 30-40 år. For hva skulle da den siste boka handle om? Men så erfarte han at han i løpet av disse to bøkene kun har skrevet om hendelser som finner sted i løpet av 16 måneder ... Og han har mange, mange historier liggende som venter på å bli fortalt. Svaret ble dermed hengende litt i løse luften.

Avslutningsvis snakket Ghosh om holdningene som Vesten tradisjonelt har hatt til Asia, og om hvordan disse heldigvis har snudd etter hvert. Over alt i verden kan man i dag finne tegn til påvirkninger fra Østen. Ghosh trekker frem de såkalte engelske hagene, som i realiteten er kopier av kinesiske hager. Alle plantene vi tror er våre egne, kommer i realiteten bl.a. fra Kina. Bare for å nevne noe ...

Da intervjuet med Amitav Ghosh var over, ble det selvsagt tid til boksignering. Og jeg som i sin tid ga den første boka "Et hav av valmuer" terningkast seks, er selvsagt svært spent på bok nr. 2!

James A. Levine: "Den blå skriveboken"

Sterkt om barne-prostitusjon i India

Batuk vokser opp i en fattig familie i India. Faren er en godmodig sjel, men han er slave av alkoholen og foretar sine valg ut fra dette. Når Batuk er syk og trenger legehjelp, skjer det ikke helt sjelden at faren i stedetfor å ta henne med til lege, drikker opp pengene. Han får Batuk til å lyve om at de har vært hos legen. Hun tør ikke annet. En gang går det så galt at hun havner på sykehus, og diagnosen er tuberkulose. Dette blir imidlertid hennes lykke, fordi hun lærer å lese og skrive under oppholdet.

Ni år gammel selger foreldrene Batuk. Hvorvidt foreldrene skjønner hvilken skjebne som venter den lille datteren deres, sier historien intet om. De snur like fullt ryggen til det lille barnet, og overlater det til hva det skulle være da de forlater henne. Batuk tvinges etter hvert til å prostituere seg. Hun blir mishandlet og slått, voldtatt og nesten drept - gang på gang. "Den blå skriveboken" er historien om hvordan hun likevel klarer å overleve. Hun får nemlig tak i en skrivebok - en blå sådan - og en penn, og begynner å skrive om det hun opplever. Det er den 15 år gamle Batuk som forteller historien. Fordi hun er over gjennomsnittet oppvakt, har hun i årenes løp tilegnet seg noen strategier for å hanskes med ulike menns behov. Skjønt møtet med rikmannssønnen og døgenikten Iftikhar på et luksushotell i Mumbai byr på noen uventede utfordringer som enten kan bety hennes undergang eller hennes redning ...

"Jeg heter Batuk. Jeg er en femten år gammel jente med rede i Common Street i Mumbai. Jeg har vært her i seks år, og har vært velsignet med skjønnhet og en blyant. Skjønnheten min kommer innenfra. Blyanten satt bak øret til Mamaki Briila, som er sjefen min." (side 5)

På flere nettsteder, blant annet på bloggen Books on the Brain, kan jeg lese at forfatteren, som er en britisk lege på Mayo-klinikken, ble inspirert til å skrive denne boka etter å ha iakttatt en ung prostituert jente som satt utenfor sitt bur og skrev i en notatbok. Han har intervjuet henne og flere andre hjemløse barn i den berømte prostitusjonsgata The Street of Cages i Mumbai som ledd i sin reseach til denne boka. Royalities fra det amerikanske boksalget doneres til Det internasjonale senteret for savnede og utnyttede barn (www.icmec.org) kan jeg dessuten lese i bokas etterord på side 218. 

"Den blå skriveboken" er lettlest, men ikke uten litterære kvaliteter av den grunn. Forfatteren har etter mitt syn klart å formidle en troverdig historie fortalt på en 15 årings vis. For Batuk handler alt om å behage kundene og deres behov, og å unngå å bli mishandlet fordi kundene er misfornøyde med hva hun har å by på. Aldri kan hun føle seg trygg - ikke en gang når hun skal undersøkes av legen innimellom alle kundene hun er satt til å betjene. Alle ser sitt snitt til å utnytte henne, og alltid må hun underkaste seg og ikke stille kundene i skyggen av henne selv, selv om hun åpenbart er mer intelligent enn en hel del av dem. Jeg er helt på det rene med at en boks evne til å fremkalle følelser hos leseren ikke nødvendigvis er et tegn på høylitterære kvaliteter, men når dette skjer uten at boka som sådan er spekulativt "tåre-persete" eller spiller kynisk på dette, er det fort gjort å tillegge boka noen kvaliteter når sterke følelser settes i sving. Og slik var det i dette tilfellet, synes jeg. Det er en smertefull historie som fortelles, og som dessverre ikke er unik. Mange barn lever under slike forhold som Batuk i denne boka - enten de blir solgt til prostitusjon eller lemlestes for å bli ekstraordinært innbringende som tiggere. Bokas enkle språk er dens styrke. Leseren må imidlertid være forberedt på brutale beskrivelser av det som skjer. Her blir det terningkast fem.

Avslutningsvis kan jeg nevne at det er laget mange filmer og bøker om barns forhold i India. En av de mest kjente filmene er "Salaam Bombay!". Vikas Swarups roman "Q & A" eller "Gutten som visste alt", senere filmatisert (Slumdog Millionaire), er et annet eksempel. Dessuten beskriver Rohinton Mistry i "Balansekunst" livet på gata i India. Jeg har også lyst til å nevne Anne Ch. Østbys bok "Kjærlighetsgata", selv om denne ikke spesifikt handler om barn. Derimot handler den om tvangsprostitusjon for Nat-kastens kvinner - nettopp i byen Mumbai i India.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Blue Notebook
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217

James A. Levine (photo courtesy Random House)

Enda mer høst ...

Maken til vakker høst som den vi har i år, skal man jammen lete lenge etter! Mitt formidlingsbehov når det kommer til høstlige bilder, vil derfor ingen ende ta ... 

Rådhusparken, Lørenskog

Kjenn ungdomsskole, Lørenskog

Hadeland Glassverk

Hadeland Glassverk

Ved Kistefoss Museum

Kistefoss Museum

Ved Kistefoss Museum

Thorbjørnrud Hotel, Jevnaker

Joseph Heller: "Catch 22"

Hylende morsom om krigens totale meningsløshet

Joseph Heller (f. 1923 d. 1999) rakk å utgi en drøy håndfull med bøker mens han levde, men det er i første rekke "Catch 22" han er kjent for. Denne antikrigssatiren har nemlig blitt stående som en slags kult-bok, som mange lesere anser for kanskje noe av det beste som har fått plass mellom to permer.

Joseph Heller var jøde, vokste opp i USA - nærmere bestemt i Brooklyn (jeg visste at det var noe, for nettopp denne bakgrunnen har mange av mine yndlingsforfattere - Paul Auster, Chaim Potok - bare for å nevne noen) - og han debuterte med romanen "Catch 22" i 1961. Deler av boka utkom imidlertid allerede i 1955, kan jeg lese på Wikipedia, som for øvrig - for en gangs skyld i den norske utgaven! - har en nokså ålreit oversikt over Hellers viktigste bokverker. Videre kan jeg lese at boka ikke fikk den beste mottakelsen da den utkom i USA i 1961, men at en hel del endret seg etter at den ble en bestselger i Storbritannia. Mens avisen Chicago Sun Times skal ha kalt den "den beste amerikanske romanen på flere år", fant andre kritikere det i stedet opportunt å latterliggjøre den som rotete, uleselig og (for) tykk. Og tykk er den - det skal være sikkert og visst!

"Catch 22" rommer nesten 500 tettskrevne sider, og vi møter de underligste figurer underveis - alle presentert i egne kapitler - ja, kanskje bortsett fra Orr, når jeg tenker meg om. Til og med Natelys hore har fått sitt eget kapittel! Like fullt - om det skulle være noen tvil - hovedpersonen i boka er og blir Yossarian. Det er han som utgjør "den røde tråden" gjennom hele boka ... Alle personene i boka befinner seg for øvrig på øya Pianosa i Middelhavet under andre verdenskrig - dvs. idet krigen går inn i sin siste fase - og nesten alle er piloter. Dessuten er de spik spenna gærne alle mann - ja, faktisk i særdeleshet Natelys hore, når alt kommer til alt.

Hva handler egentlig boka om? Ja, hva skal jeg egentlig si? Den handler blant annet om Yossarians kamp for å bli dimmitert fra en krig han anser som totalt meningsløs. Uansett hvor hardt han prøver på å bli tatt for å være gal, nytter det ikke. Ut på nye tokt må han - han som alle de andre. Meningsløsheten blir mer og mer dyptgripende etter som den ene etter den andre blir borte - antatt drept i kamp. Årsaken til at det er helt umulig å slippe fra den situasjonen pilotene befinner seg i, er Catch 22, dvs. paragraf 22, som lyder som følger:

"Hvis du er sinnssyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis for at du ikke er sinnssyk."

Pilotene flyr stadig flere tokt, under løfte om at når de har nådd frem til så og så mange tokt, så skal de få reise hjem. Men uansett hvor mye de står på, blir de møtt med stadig økende krav til enda flere tokt. I boka beskrives et byråkrati som savner sidestykke, skjønt det er fristende å stille spørsmål ved om det egentlig gjør det ... 

Så kan man spørre seg: hvordan kan dette egentlig bli morsomt? Sannheten er at denne boka er så hylende morsom i all sin absurditet at jeg ikke kan huske sist jeg lo så voldsomt, så mye og så ofte som da jeg leste "Catch 22"! Jeg simpelthen måtte lese høyt for mannen min underveis - med fare for at jeg nå har spoilet den så mye at det ikke lenger er noen vits for ham å lese den. Her blir galskapen vridd og vrengt på, og det går så vidt at jeg tidvis fikk vondt i magen og tenkte at verre enn dette kan det bare ikke bli! Men joda - det kan jeg love at det ble!

Aller best fant jeg personskildringene, enkelte av de helt syke dialogene som uten overdrivelse går i ring, og ikke minst de lakoniske oppsummeringene med "livsvisdom" mellom slagene. Som denne samtalen mellom Yossarian og hans lege:

"De har gått fullstendig fra vett og forstand!" skrek Yossarian tungt og grep ham i skjortebrystet. "Vet De det? Og hold nå den tåpelige kjeften Deres og hør på meg."
Doktor Daneeka vred seg løs. "Våg ikke å snakke til meg på den måten. Jeg er autorisert lege."
"Så hold Deres tåpelige autoriserte legekjeft og hør hva de fortalte meg oppe på sykehuset. Jeg er sinnssyk. Visste De det?"
"Jasså?"
"Virkelig sinnssyk!"
"Jasså?"
" Jeg er gæren. Klin gæren! Forstår De. Jeg har gått fra vettet. De sendte en annen hjem istedetfor meg på grunn av en feil. De har en autorisert psykiater oppe på sykehuset som undersøkte meg, og det var diagnosen hans. Jeg er virkelig sinnssyk."
"Jasså?"
"Jasså!" Yossarian var oppbragt over at doktor Daneeka ikke var i stand til å fatte hva han sa. "Forstår De ikke hva det betyr? Nå kan De ganske enkelt ta meg ut av aktiv tjeneste og sende meg hjem. De har da ikke tenkt å sende en sinnssyk mann ut for å bli drept?"
"Hvem ellers tror De vil?" (side 324)

Yossarian og kompisenes evige jakt på kjærligheten blant kvinnene som frekventerer i soldatmiljøet - prostituerte alle som en - antar en desperasjon som kun kan forstås ut fra den meningsløse situasjonen de befinner seg i, hvor hvert tokt kan bli det siste.

"Har det aldri slått Dem at De i Deres promiskuøse jakt etter kvinner bare forsøker å kompensere Deres ubevisste frykt for seksuell impotens?"
"Jo, major, det har det."
"Hvorfor fortsetter De da med det?"
"For å kompensere min ubevisste frykt for seksuell impotens."
"Hvorfor skaffer De Dem ikke en god hobby i stedet?" Spurte major Sanderson med vennlig interesse. (side 326)

"Catch 22" er en av de morsomste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! For å være helt ærlig kommer jeg ikke på en morsommere bok i farta. Boka er meget godt skrevet, og det er helt klart at forfatteren må ha hatt inngående kjennskap til soldatlivets mindre heltemodige sider for å kunne skrive en slik bok. Sånn sett er den ikke bare et bilde på meningsløsheten som var knyttet til andre verdenskrig, men kanskje i enda større grad i forbindelse med de krigene som kom etter hvert og som USA i aller høyeste grad har vært delaktig i, og som det er harsellert atskillig rundt både i bøkenes verden og på film. 

Hva er vel et fedreland? Et stykke land omgitt på alle kanter av andre fedreland og adskilt fra dem ved kunstige grenser. Engelskmennene dør for England, amerikanerne dør for Amerika, tyskerne dør for Tyskland, russerne dør for Russland. I dag er det femti eller seksti land som er med i denne krigen. De kan da ikke for alvor mene at alle disse fedrelandene er noe å dø for. (side 268)

Dette er en bok det er vel verdt å få med seg! Likte du MASH og har du sans for morbid og svart humor, kommer du til å elske denne boka! Humoren er utstudert plump på en elegant måte, og sitatfaktoren i boka er meget høy! Her kan man leske seg i litterære godbiter av noen beskrivelser - og samle dem på løpende bånd! Det er på tide at denne utsøkte perlen av en bok blir revitalisert en gang for alle, og når ut til det brede leser-publikum! Kanskje vil noen slite med de første 100 sidene, men jeg lover: deretter er det faktisk gull alt som glitrer! Selv om boka nok kunne hatt godt av noen slankeprosesser slik at den hadde blitt litt mindre monstrøs ... Jeg ender med terningkast fem - en femmer som tenderer opp mot sekseren. Måtte mange bli fristet til å lese denne boka! Og er du fremdeles ikke overbevist - kanskje du skal lese min lille teaser? 

Utgitt: 1961
Originaltittel: Catch 22
Utgitt i Norge første gang under tittelen "Paragraf 22": 1973
Denne utgaven er utgitt: 2005 (4. opplag)
Norsk tittel: Catch 22
Oversetter: Herbert Svenkerud
Forlag: Cappelen
Antall sider: 494

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Moshonista - De kalte han Caleb - 25. mai 2009
- Solgunn sitt - 7. oktober 2012

Joseph Heller

Om lesing av Joseph Hellers "Catch 22"

Morsomste bok ever?

For all ettertid kommer jeg aldri til å være i den minste tvil om hva - for ikke å si hvem - som gjorde at jeg snublet over "Catch 22" og kom til å lese den. For jeg tror med hånden på hjertet at jeg aldri - ikke under noen omstendighet - hadde kommet til å lese denne boka helt av meg selv. Derfor en stor takk til Ingalill, den mystiske kvinnen bak bloggen Moshonista, som sto frem i all sin prakt under årets bokbloggertreff den 15. september i Gyldendalhuset, og som med mildt press påla meg og en liten håndfull andre bloggere å lese nettopp "Catch 22". Og belønningen i den andre enden? Å komme inn i varmen hos henne rett og slett. Bak alt spillfekteriet lå nemlig en forventning om at vi i tillegg skulle, om ikke elske boka like høyt som henne, så i alle fall like den!

Noen få dager etter bokbloggertreffet bestilte jeg boka fra Bokklubben, og jeg ble ganske svett da jeg mottok en monstrøs pocketbok med den minste lille skriften man kan tenke seg. Uæh ... Hva hadde jeg egentlig begitt meg ut på? Øynene mine fikser ikke så liten skrift. Så enkelt er det! Om det har med alderen å gjøre? Ja, hva vet jeg? Men kanskje har det med langtkommen misbruk av nettopp dette av kroppens organer gjennom årtier å gjøre? Helt fra jeg som ung pike lå og smugleste alskens pike- og guttebøker (mest av det siste, faktisk) under dyna, med lommelykt for at det skulle være fort gjort å late som man sov - i tilfelle man fikk foreldre på inspeksjon utover kvelden og natta ... Og de gangene man ble fersket, så var det alltid med trusselen om dårlig syn pga. dette misbruket ... (Jeg er nemlig blant dem som tilhører tenk-på-alle-de-sultne-barna-i-Afrika-generasjonen ... At man i det hele tatt kom ut av oppveksten med det meste intakt, er mer enn et mirakel, sier nå jeg.) Jaja, så kan man i grunnen bare ha det så godt!

Da det forut for lesingen kom kommentarer fra Ingalill alias Moshonista om at "denne boken krever sin kvinne" og at "ikke alle har stått løpet ut", begynte det for alvor å gå opp for meg at dette kanskje ikke var den smarteste dealen jeg hadde begitt meg inn på. Kom jeg til å være blant dem som sto løpet ut, eller ville jeg bli en av dem som måtte tilkjennegi at "dette fikset jeg ikke, gitt!"?

Så bestemte bloggeren Solgunn alias Solgunn sitt og jeg oss for å samlese denne boka, og i mellomtiden dukket altså filmatiseringen av boka opp hos Platekompaniet. Kun to eksemplarer var å finne i butikken, og jeg kjøpte dem begge. Et eks. til meg - et eks. til Solgunn. Samlesing er nemlig seriøse greier, og her gjaldt det å være beredt på alle eventualiteter som kunne oppstå underveis!

Startskuddet gikk i høstferien! Dvs. jeg hadde høstferie, mens Solgunn åpenbart måtte jobbe. Dette fikk helt avgjørende betydning for hvem av oss som kom i mål først, men her jobbes det iherdig med saken fra Solgunns side, bare for å ha sagt dét!

Selve åpningsreplikken i boka er "Det var kjærlighet ved første blikk." Og det ble det! Møtet med Yossarian, som gjør alt han kan for å bli dimmitert, var ganske enkelt helt vanvittig. Glemt var de små bokstavene, og jeg ble raskt sugd inn i en verden som til forveksling kan minne om såpekomedien MASH som gikk på svensk TV en gang på 1980-tallet (eller var det 1970-tallet?). Uten å gå nærmere inn på hendelsene i boka - dem kommer jeg nemlig nærmere tilbake til i min bokomtale/bokanmeldelse av den - så kan jeg i alle fall allerede nå røpe at jeg sjelden har ledd så mye og så ofte og så høyt - om noen gang, egentlig - som da jeg leste "Catch 22"! Og med et påtrengende behov for høytlesning av de morsomste episodene, sitatene, dialogene og you name it! Hva som er stikkordet for humoren i boka? Galskap, galskap, galskap! Her er det bare å fråtse i helskrudde dialoger! De kommer nemlig i fleng!

Noe av det morsomme er at jeg underveis i lesingen la ut flere sitater fra boka på nettstedet Bokelskere, noe som førte til et jevnt dryss av stjerner, som enda ikke synes å ha avtatt. Dessuten har jeg lagt ut en liten teaser på et av Facebooks mange lukkede rom ("Hva leser du nå?") - men som ikke er mer lukket enn at hvem som helst kan bli med, om man bare har interesse for bøker. Kanskje våkner boka opp fra sin dvale ved å bli revitalisert av en håndfull bloggere? Så får de kanskje rett, de som påstår at vi bloggere har så mye makt? I så fall en herlig selvoppfyllende profeti!

Dette er alt jeg vil si i denne omgang. Avslutningsvis kan jeg jo legge til at jeg ser frem til en varm velkomst inn i varmen hos Ingalill alias Moshonista! ;-) Og for alle dere som sitter og lurer på om denne boka er noe for dere: løp og kjøp sier jeg - uhildet, ubetalt og ubestikkelig som jeg faktisk er, uansett hva NRK og andre medier måtte mene om oss bokbloggere! 

"It says here I must be crazy to fly with you."

"But Mr. Yossarian, everyone knows there ain´t no sanity clause."

Om Catch 22 - eller paragraf 22:

"Det fantes bare en paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte."

Philippe Claudel: "Granskningen"

En fransk allegori
 
Jeg har lenge vært nysgjerrig på Philippe Claudel, og dette førte for en tid tilbake til at jeg kjøpte hans roman "Grå sjeler". Siden har boka dessverre blitt liggende på vent - i godt selskap med svært mange andre ... For det kommer jo hele tiden så mange nye bøker, og av og til gjør jeg dessuten dypdykk i gamle klassikere. Og kanskje er det noe med at når en bok først er innkjøpt, forsvinner noe av magien fra den på vei hjem til mine uleste-hyller? For ikke å snakke om at de har en tendens til å "forsvinne" for meg - inntil jeg får en påminnelse ved å lese andres bokomtaler og - anmeldelser på diverse blogger - noe ikke minst Labben fra bloggen med det fantastiske navnet Migrating Coconuts må ta det meste av æren for hva gjelder Philippe Claudel. I alle fall - da jeg her for litt siden, under et besøk på mitt lokale bibliotek, kom over Philippe Claudels nyeste bok på norsk - "Granskningen" - tenkte jeg at "Nu!" - her skal det leses Philippe Claudel!

Philippe Claudel (f. 1962) er en fransk forfatter, som har en hel del bøker på samvittigheten. Likevel er kun tre av disse oversatt til norsk - samtlige av de kanskje mest emminente oversetterne vi har i vårt land, nemlig ekteparet Kari og Kjell Risvik. Bare dette har gjort bøkene interessante for meg. I tillegg til "Granskningen" og "Grå sjeler", foreligger romanen "Brodecks rapport" på norsk.

I "Granskningen" møter vi Granskeren, en mann som alerede i første avsnitt av boka presenteres slik:

"Da Granskeren kom ut fra stasjonen, ble han møtt av et duskregn blandet med smeltet snø. Han var liten av vekst, tykkfallen, med pistrete hår. Alt ved ham var trivielt, fra klesdrakten til ansiktsuttrykket, og om man skulle ha beskrevet ham, for eksempel innenfor rammen av en roman, eller i forbindelse med en rettergang eller et vitneutsagn, ville man utvilsomt hatt store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av utseendet. Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham. Hans person manglet fasthet, som tåke, drømmer eller pust ut av en munn, og i så måte var han lik tusener av mennesker." (side 9)

Dette er en besnærende åpning av en roman, som bare fremstår merkeligere og mer forskrudd etter hvert som handlingen skrider frem. Granskeren hvis navn vi aldri får vite, har fått i oppdrag å granske en rekke selvmord som er begått i Byen som kalles Foretagendet. Etter hvert kan man saktens spørre hvem som gransker hvem - om det er Granskeren som blir gransket eller han som gransker. Det hele flyter sammen fordi det meste som skjer er temmelig surrealistisk, og hvor det er flere spørsmål enn svar. Det som i alle fall er sikkert er at noen eller noe jobber frenetisk med å stikke kjepper i hjulene til Granskeren, som til tross for telepatiske evner i forhold til de døde - selvmordskandidatene - aldri riktig kommer i gang med sin store oppgave, selve granskningen.

Samfunnet som Granskeren etter hvert blir en del av er til forveksling lik det man forbinder med et totalitært regime, bare at Claudel her drar det hele en god del lenger. Hvorfor synes alle menneskene å gå fullstendig i takt? Mens alt stopper opp - fremdeles i den skjønneste orden - når Veiviseren eller f.eks. Politimannen dukker opp? I motsetning til når Granskeren ankommer og alt ender opp i en kakofoni av et kaos? Mennesker kommer og går. Er de virkelige eller eksisterer de kun i Granskerens fantasi? Eller er det Granskeren selv som har opphørt å eksistere? Etter hvert havner Granskeren i en hengemyr som det knapt er mulig å komme ut av, og selv hans menneskelighet synes å opphøre. Alle menneskene han møter er for øvrig kun definert gjennom sin funksjon, sin oppgave - skjønt heller ikke oppgaven som har blitt dem til del forklarer hva de egentlig står for.

"Det hender ofte at vi prøver å fatte det uforståelige ved hjelp av våre egne uttrykk og begreper. Siden mennesket skilte seg ut fra andre dyrearter, har det aldri holdt opp med å måle universet og de lovene som styrer det med sine tanker eller det disse tankene frembringer, men ikke alltid har det innsett at denne fremgangsmåten ikke fører frem. Det vet likevel godt, for eksempel, at en sil ikke er det rette å samle vann i. Hvorfor lyver det da standhaftig og tenker at dets sinn kan forstå alt og begripe alt? Hvorfor ikke like godt konstatere at sinnet er en prosaisk sil, altså et redskap som under visse  omstendigheter gjør oss uomtvistelige tjenester, i tilknytning til bestemte gjøremål, og i gitte situasjoner, men at det ikke duger til noen ting i mange andre, for det er ikke skapt for slikt, fordi det har huller, fordi en masse elementer farer gjennom det uten at det makter å holde dem igjen og betrakte dem, om så bare noen sekunder." (side 205)

Selv om denne genre-typen av en roman absolutt ikke er ukjent for meg, må jeg bare tilkjennegi at "Granskningen" ikke kommer til å bli stående blant mine favoritter. Paul Auster har på sett og vis forsøkt seg på noe av det samme, selv om settingen er annerledes, i sin roman "Reiser i skriptoriet". Jeg har også sett at enkelte anmeldere, blant annet Lasse Midttun i Morgenbladet, har trukket paralleller til Kafka. Et annet eksempel er George Orwell i "1984". For meg blir "Granskningen" en interessant labyrint inn i en verden som absolutt får meg til å tenke noen nye tanker, men den berører meg aldri egentlig. Samtidig fascineres jeg av forfatterens prosjekt, og jeg må også konstatere at de språklige og litterære kvalitetene ved boka er sterke. Språket flyter lett og boka er dessuten lettlest. Bokas litterære kvaliteter gjør at jeg kommer til å tilnærme meg denne forfatteren med fornyet nysgjerrighet neste gang jeg åpner en bok som han har skrevet. Her blir det i alle fall terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2010
Originaltittel: L´Enquête
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 221

Philippe Claudel - foto: Francesca Mantovani

Høstferie-modus

Fargesprakende høstfarger

Høstferie-modus både for store og små ;-)

"W.E. - århundrets kjærlighetshistorie" (Regissør: Madonna)

Om kjærlighetens kraft

I Madonnas film "W.E." introduseres vi for to parallelle historier; en som handler om Wallis Simpson og Edvard som abdiserte for å få kvinnen han elsket, og en om nygifte Wally Winthrop som er svært fascinert av det som senere har blitt betegnet som "århundrets kjærlighetshistorie".

Wally har gitt opp sin karriere for å bli mor til sin psykiater-manns barn. Alt for å fullbyrde sin drøm om en perfekt ekteskapelig lykke! Men ekteskapet er alt annet enn lykkelig. Ikke bare bedrar ektemannen henne etter noter, men når han blir konfrontert med Wallys fortvilelse og berettigede mistenksomhet, slår han. En gang går han så langt at Wally mister barnet hun bærer på. Likevel gir hun ikke opp drømmen om at de skal bli lykkelige til slutt.

Mens Wally vandrer rundt på dagtid, oppsøker hun et museum for å finne ut mer om Wallis Simpson og Edvards kjærlighet. I den forbindelse treffer hun på en museumsvakt av russisk opprinnelse. Kan hun finne styrke i århundrets kjærlighetshistorie for å gjøre noe med sin egen situasjon? Og hvem er denne museumsvakten egentlig? Kan hun stole på ham?

Vi følger også Wallis og den blivende engelske kongen Edvard i deres besettende kjærlighet. Så sterk er kjærligheten at når det går opp for Edvard at verken hans egen familie eller Englands folk noen sinne vil komme til å akseptere Wallis som hans kone, bestemmer han seg for å abdisere. Deres kjærlighetshistorie er velkjent, og alltid er det fokus på hva Edvard ofret for kjærligheten. I denne filmen får vi også en økt forståelse for hva hele affæren må ha kostet Wallis, en fraskilt kvinne som ved å velge Edvard måtte flytte fra England og leve resten av sitt liv i eksil, foraktet for at hun stjal den blivende kongen fra hans folk. Ekteparet fikk ingen barn, og i filmen får vi innblikk i Edvards ikke bare krevende, men tidvis også kvelende kjærlighet. Og om byrden ved å leve under forventningene om at deres kjærlighet var perfekt, så mye som de hadde ofret for å få hverandre ...

Det er først og fremst historien om Wallis og Edvard som jeg fant interessant med denne filmen. I filmen "Kongens tale" fikk vi vite om dramatikken rundt Edvards abdisering, ikke minst om hvilken betydning dette fikk for den stammende broren Bertie (og senere kong Georg V), mens vi i "W.E." får vite mer om selve kjærlighetshistorien mellom Wallis og Edvard. Hvorvidt fremstillingen av Wallis og hennes fortvilelse er autentisk eller om den er basert på fiksjon, vet jeg ikke, men jeg ble i alle fall sittende igjen med en følelse av at "ja, slik må det ha vært!" Deres kjærlighetshistorie er for øvrig nydelig skildret av to fremragende skuespillere i rollene som Wallis og Edvard: Andrea Riseborough og James D´Arcy. Parallellhistorien fant jeg mindre interessant. Dette trekker ned helhetsinntrykket av filmen, som jeg ender med å gi terningkast fire. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: W.E. 
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Romantikk / drama
Skuespillere:  Abbie Cornish (Wally Winthrop), Andrea Riseborough (Wallis Simpson), James D´Arcy (Edvard XIII), Oscar Isaac (Evgeni), Richard Coyle (William Winthrop), David Harbour (Ernest), James Fox (kong Georg V)
Spilletid: 114 min.

Ville ha hverandre for enhver pris

Wallis og Edvard

Hva har Wallis egentlig begitt seg inn på?

Wally