Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

lørdag 29. mai 2010

"Dorian Gray" (Regissør: Oliver Parker) - 2009

Innspilt: 2009
Skuespillere: Ben Barnes, Colin Firth, Rebecca Hall
Spilletid: 1 t 47 min.


Unge og svært vakre Dorian Gray ankommer Londons sosietet etter å ha arvet en herskapelig bolig av sin onkel. Kynikeren Henry Wotton (i Colin Firths skikkelse) tar Dorian under sine ”beskyttende” vinger og presenterer ham for gleder som kun er fine og bemidlede herrer forunt. Dorian vekker oppsikt over alt med sin skjønnhet, og i følge Wotton er ungdom og skjønnhet alt som betyr noe her i livet.

Dorian Gray lar seg portrettere av en maler i Londons sosietetsliv. Bildet er så vakkert at Dorian sverger på at han er villig til å gi alt for å forbli som på bildet. Han er til og med villig til å gi sin sjel til djevelen for å oppnå dette.

Bak Londons sosietets probre fasade befinner det seg et annet London – en syndens pøl av bordeller, drikke- og opiumsbuler. Dit trekker Henry Wotton og Dorian Gray. Der gir de seg hen til nytelsene som om dette og dette alene var hele meningen med tilværelsen.

Etter en affære med en ung skuespillerinne som etter et noe ondt utspill fra Dorian tar livet av seg ved å kaste seg i Themsen, begynner det å brenne under bena på Dorian. Skuespillerinnens bror er etter ham …

I mellomtiden skjer det noe med maleriet av Dorian … Han våger ikke lenger å ha det hengende fremme. Og mens menneskene rundt Dorian eldes, forblir han like vakker. Det store spørsmålet er imidlertid om det faktisk ER lykken å forbli ung og vakker ….

I denne utrolig velspilte filmen gjøres Oscar Wildes roman ”Bildet av Dorian Gray” tilgjengelig også for alle dem som aldri kommer til å lese denne fantastiske romanen. Ben Barnes spiller rollen som Dorian glitrende. Men den som like fullt gjør den beste rollen, er utvilsomt Colin Firth – en av de største britiske skuespillerne jeg vet om! Tidligere har jeg sett ham i roller som gretten aristokrat, men denne gangen overgår han seg selv. For maken til kynisk fremferd skal man lete lenge etter! Skildringen av et London på 1800-tallet, er også flott fremstilt!

Det er noen år siden jeg leste romanen som filmen er basert på, og i mellomtiden har jeg kjøpt den som lydbok med tanke på gjenlesning. Det frister enda mer nå!

Denne filmen er en MÅ-SE-film! Om man har lest boka eller ei – se den!

Blogger
en Randi har skrevet et meget interessant innlegg hvor hun bl.a. sammenligner bok og film. Les mer her.

torsdag 27. mai 2010

Jan Erik Vold: "Tale for loffen"

















TALE FOR LOFFEN


Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inn i og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring
og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det, det er ikke sunt - mulig
det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
blide menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)


Fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja, 1968

mandag 24. mai 2010

"Tomme tønner" (Regissør: Leon Bashir) - 2010

Innspilt: 2010
Skuespillere: Leon Bashir, Anders Danielsen Lie, Kristoffer Joner, Jenny Skavlan, Bjørn Sundquist
Spilletid: 1 t 27 min.

I denne helville komedien harselleres det med Oslos underverden i stor stil. Med utgangspunkt i en frukt- og tobakkssjappe  hvor trekløveret Nico, Bobby og Ali holder til, prøver de å befeste sin posisjon i Oslos kriminelle miljø. De vil gjerne vært noe skikkelig tøffe karer, men får det ikke helt til. De er ganske enkelt for bløte. Innimellom kommer narkomane Finish innom for å selge tjuvgods. Som regel er dette noe ubrukelige greier som ingen er særlig interessert i.  Og når de likevel kjøper noe av ham fra tid til annen, er det mer for å hjelpe Finish til å holde seg sånn noen lunde flytende enn å kjøpe noe de trenger.

Et par dansker har full kontroll på Oslos underverden. Og de leker ikke! Når noen småkjeltringer fra Nord-Norge entrer byen og tror at de skal få til et scoop, møter de på hardere motstand enn de hadde regnet med. De samme gutta forsøker å få Ali & Co. til å gå med på å produsere ulovlig sprit for dem …. Ali og gutta er samtidig ute på oppdrag for danskene for å få tak i en utstoppet jaktfalk. Det må jo bare ende med den totale katastrofe …

Så du ”Izzat” i sin tid? Den samme regissøren – Leon Bashir – som også spiller Ali, har regissert ”Tomme tønner”. Men der ”Izzat” var skremmende, er ”Tomme tønner” utelukkende lattervekkende. Jeg skogglo meg gjennom filmen. Og jeg kommer garantert til å se den igjen om ikke alt for lenge! Denne filmen er ganske enkelt vanvittig morsom!

lørdag 22. mai 2010

Kamila Shamsie: "Brente skygger"

Komplekst om mange sentrale historiske hendelser

Utgitt i Norge: 2010
Utgitt i England: 2009
Original tittel: "Burnt Shadows"
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Linn Øverås
Antall sider: 389

Hiroko Tanaka er 21 år. Året er 1945 og vi befinner oss i Nagasaki. På tross av krigens dysterhet og at en helt ny bombe har blitt sluppet over Hiroshima et par dager før, planlegger Hiroko og tyskeren Konrad Weiss å gifte seg. Men så skjer det fatale. En ny atombombe slippes over Nagasaki, og absolutt alt som noen gang har betydd noe for Hiroko, raderes med ett bort. Konrad dør, byen hun elsker ødelegges, all familie og venner er borte, livet hennes … ingenting er tilbake. Selv er Hiroko merket for livet. Silkekimonoen med fuglemønster på ryggen, som hun hadde på seg i det øyeblikket bomben eksploderte, har brent seg fast i huden hennes. Og man er dessuten usikker på om stråleofrene etter bomben i det hele tatt kan føde normale barn …

Et par år senere er Hiroko i Dehli. Hun oppsøker Konrads søster og hennes mann; Elisabeth og James. Lite skulle hun da ane hvilken vending livet hennes skulle ta, og at hun skulle ende opp med å gifte seg med Sajjad Ashraf, James´ indiske tjener. Skjønt rett etter kastes de britiske koloniherrene ut av India, landet deles i to og Hirokos indiske ektemann er plutselig blitt pakistansk.

Gjennom flere generasjoner følger vi familiene Weiss og Ashraf, fra kontinent til kontinent. Samtidig fortelles historien om tilspissingen mellom Vesten og den muslimske verden - ikke minst om amerikanernes økende paranoia etter 11. september 2001 og hvilke konsekvenser dette får for enkeltskjebner. Så sterk er nemlig paranoiaen at man fjerner en rekke ”elementer” i samfunnet …. ”sånn for sikkerhets skyld” … Og muslimer fra Afghanistan har ingen sjanser i dette landet. Vanlige rettssikkerhetsgarantier gjelder ganske enkelt ikke for disse menneskene. Ble de igjen i USA, risikerte de å bli arrestert. Flyktet de, var det et bevis på deres skyld. Parallellene til hekseprosessene for flere hundre år siden er nærliggende. Hvis heksene druknet og dermed døde, var de uskyldige. Ellers ble de brent. De hadde mao. ikke en sjanse. Guantanamo og orange kjeledresser venter for dem som blir tatt ... 

Jeg er ganske enkelt imponert over den pakistanske forfatteren Kamila Shamsies evne til å turnere den ene kulturen etter den andre i boka! Alle historiens fasetter er fortalt med en meget stor troverdighet, enten det dreier seg om britisk koloniherredømme, den typisk japanske folkesjelen, forholdene i India og Pakistan etter selvstendigheten og delingen i 1947, unggutters lefling med fundamentalistiske krefter i Afghanistans brennende ørken, den typiske New Yorkers folkesjel, amerikanernes paranoia etter 11. september 2001 og virkningen av dette på lovlige og ulovlige innvandrere fra Afghanistan. Og ikke en gang faller forfatteren for fristelsen til å gli over i det klisjefylte! I tillegg til at boka er meget godt skrevet, er dette en skikkelig pageturner. Jeg hadde store vanskeligheter med å legge den fra meg underveis. 

Kamila Shamsie har skrevet flere bøker som hun har mottatt mange priser for, men ”Brente skygger” er den første som er oversatt til norsk. Jeg gleder meg veldig til flere av bøkene hennes blir oversatt!

Andre bloggere som har skrevet om boka:

Groskro
Liv på Lesestua mi
Cathrine på Min Bokhylle
Leserommet
Reading Randi

mandag 17. mai 2010

Sofi Oksanen: "Utrenskning"

Utgitt i Finland: 2008
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Turid Farbregd
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 330

Den aldrende estiske kvinnen Aliide Truu bor alene på sin bondegård og året er 1992, rett etter at Estland gikk fra å være en del av Sovjetunionen til å bli en egen selvstendig stat.  Mangeårig undertrykkelse er erstattet med tendenser til anarki. Med dette som bakteppe oppdager den eldre kvinnen en bylt utenfor huset sitt. Inne i bylten befinner det seg en ung jente, som er temmelig forkommen.

Aliide er i villrede om hva hun skal gjøre. På den ene side føler hun ekte medfølelse og ønsker å hjelpe den unge jenta. På den annen side kan hun ikke være sikker på om jenta er lagt der for å være lokkemat for ranere. Hun faller heldigvis ned på at hun vil hjelpe jenta.

Deretter avsløres det litt etter litt at jenta, som heter Zara, er datterdatter av Aliides søster Ingel. Zara har flyktet fra mennene som tvang henne til å jobbe som prostituert. Hun ble lokket til Vesten med helt andre fremtidsutsikter. Da de tilfeldigvis var innom Estland, så Zara sitt snitt til å flykte. Og hun hadde kun ett navn og en adresse å forholde seg til. Zaras halliker er på jakt etter henne, og spørsmålet er om de finner henne til slutt …

Men hvorfor blir ikke Aliide glad for å høre at den ukjente jenta hun har forbarmet seg over, faktisk er hennes egen slektning? Gjennom tilbakeblikk til tiden etter andre verdenskrig, får vi langt på vei svaret. Det er en historie om tapt kjærlighet og et levd liv som aldri ble slik Aliide håpet. Hennes store kjærlighet Hans falt nemlig for søsteren Ingel. Med smerte ble hun vitne til hvordan søsteren fikk alt som skulle ha vært hennes eget. Da Ingel og datteren Linda plutselig ble deportert til Sibir, undret jeg meg over hvem som sto bak dette. Selv giftet Aliide seg med en partipamp hun aldri elsket. Mens Hans levde et liv i dekning i et kott i huset hennes …. 

Hva er det ved denne romanen som tok så til de grader tak i meg? I første rekke var det selvfølgelig historien, og ikke minst måten den er fortalt på. At estisk historie spesielt under russernes okkupasjon var blodig, kjente jeg til. Angiveri, seksuelle overgrep og et liv nesten med fravær av menn, preget mange kvinners liv i denne tidsperioden. For å overleve måtte man av og til ta sjeen i egne hender, selv om det skulle koste et menneskeliv eller flere. Og da friheten endelig kom, ble det heller ikke bedre. Lokking av unge jenter til Vesten har vært en del av dette, og hvor kvinnene havnet i klørne på brutale bakmenn som tvang dem inn i prostitusjon. Alt dette har Oksanen fått med i sin roman. Og denne historien forteller hun med et nokså knapt språk som virkemiddel. Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt. Denne boka får toppkarakter fra meg! At Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne sterke romanen, burde ikke forbause noen.

Jeg ser virkelig frem til å lese flere av Oksanens bøker etter hvert!

Andre bokbloggere som har om
talt denne boka:
- Knirk

lørdag 15. mai 2010

Camilla Läckberg: "Havfruen"

Utgitt: 2008
Original tittel: "Sjöjungfrun"
Oppleser: Kirsti Grundvig
Spilletid: 13 timer, 54 minutter
Forlag: Lydbokforlaget

Vi er tilbake i Fjällbacka, og politietterforsker Patrik Hedström og hans kone forfatteren Erika Falck venter tvillinger.  Politiet er i ferd med å gi opp å finne løsningen på en forsvinning som skjedde tre måneder tidligere. Da forsvant nemlig Magnus Kjellner uten å etterlate seg et eneste spor. Han var lykkelig gift og etterlot seg en kone og to barn.

Da det kommer frem at Christian Thydell, som er i ferd med å debutere med sin første bok ”Havfruen”, har mottatt anonyme trusselbrev, begynner saker og ting å skje. Selv påstår han at han  ikke er skremt av brevene, men det blir derimot hans kone Sanna da hun snoker i sakene hans og kommer over disse. Hun elsker sin mann, men vet så å si ingenting om hans fortid. Hva skjuler Christian fra sin oppvekst? Hvorfor forteller han ingenting? Og hvilken betydning har dette for det som skjer?

Etter hvert kommer det frem at det ikke bare er Christian, men flere som har mottatt likelydende trusselbrev. Så dukker det opp et lik som er frosset fast i isen … Selv om Erika er gravid, og det er Patrik som står for etterforskningen, klarer hun ikke å la være å blande seg inn.  Ikke overraskende er det dette som får avgjørende betydning når løsningen rulles opp.

Dette er den tredje boka jeg har lest av Camilla Läckberg, og nå holder det. Som de foregående ”leste” jeg også denne som lydbok. Kirsti Grundvig fungerte svært godt som oppleser. Plottet var i og for seg greit, men virkelig spennende ble det ikke før helt på slutten. Jeg har uansett fått min Läckberg-dose. Jeg tror det har med å gjøre at når man har lest en del bøker av en og samme krimforfatter, begynner de å gjenta seg selv og følger et ganske forutsigbart mønster som er gjenkjennelig fra bok til bok. Läckberg skriver godt, så jeg gir en svak firer på terningen for denne boka. 

torsdag 13. mai 2010

"Two lovers" (Regissør: James Gray)





Innspilt: 2008
Spilletid: 105 minutter
Medvirkende skuespillere: Joaquin Phoenix, Gwyneth Paltrow, Vanessa Shaw, Isabella Rossellini


Den jødiske unggutten Leonard (spilt av Joaquin Phoenix) har nylig kommet hjem etter innleggelse i sykehus. Han er manisk depressiv og har flere selvmordsforsøk bak seg. Nå jobber han i farens renseri, og livet har så smått begynt å smile forsiktig til ham. Bak seg har han et traumatisk brudd med sin store kjærlighet, som han måtte bryte med etter at det viste seg at de begge var bærere av en alvorlig sykdom.

En dag introduseres Leonard for Sandra, datteren til venner av familien. Dersom disse to satser på hverandre, kan fedrene deres slå sammen de to renseriene sine til et stort firma. Tilfeldighetene vil imidlertid ha det til at det omtrent samtidig flytter inn en ung, vakker kvinne (spilt av Gwyneth Paltrow) i naboleiligheten. Michelle er ikke bare blendende vakker. Hun er en kvinne som handler før hun tenker, og som ikke går av veien for å bruke partydop for å være queen of the night. Der Sandra er staut og forutsigbar, er Michelle et eventyr … Hun har et forhold med en gift mann, og humøret og livsgnisten svinger i takt med forholdets beskaffenhet. Etter at hun og Leonard blir kjent med hverandre, blir Leonard hodestups forelsket i henne. Hun trenger ham imidlertid kun når hun er nede for telling.

Mens Sandra og Leonards fedre planlegger sammenslåing av sine firmaer, vakler Leonard. Han elsker Michelle, men henne kan han ikke få. Samtidig ser han at Sandra er en fantastisk kvinne. Han er temmelig sikker på at det skal bli ham og Sandra. Men spørsmålet er om denne beslutningen holder den dagen Michelle har gjort det slutt med sin gifte elsker …

Jeg trodde at denne filmen skulle føye seg inn i rekken av fine kjærlighetsfilmer, som man i grunnen glemmer like fort som man har sett dem. Men så viste det seg at denne filmen faktisk hadde mer dybde enn som så. Joaquin Phoenix spilte den noe ustabile Leonard med en følsomhet som var svært rørende. Og Gwyneth Paltrow var fantastisk i rollen som en kvinne balanserende på en knivsegg mellom den totale katastrofe og en syltynn lykke. Hendelsene i filmen er lagt til nåtid, men kunne like gjerne ha handlet om sekstitallet. Det var i alle fall få knagger å henge tidsbildet på. Dette er en film jeg virkelig vil anbefale!

mandag 10. mai 2010

Jette A. Kaarsbøl: "Din nestes hus"

Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter:Trude Marstein
Antall sider: 396

Arkitekten Laus Lindborg lever det gode liv i København. Han er litt over 50 år og har så langt i livet unngått å binde seg til noen. Like fullt har det alltid vært kvinner i hans liv; noen ganger også andre menns kvinner. Hans tilnærming til livet er å komme fra det med færrest mulig skrammer, så de helt store risiki unngås med omhu. Spørsmålet er hvor lykkelig han egentlig er når det kommer til stykket.

Da faren hans dør, blir i alle fall tomrommet i livet hans plutselig veldig synlig. Forholdet til faren har vel egentlig aldri vært direkte dårlig. Sannheten er vel heller at de ikke har hatt noe forhold i det hele tatt. Faren var en mislykket arkitekt som aldri fikk til noe i livet sitt, og som ikke en gang flyttet ordentlig inn i den leiligheten han bodde i de siste førti årene av sitt liv. Han skulle jo videre, uten at dette noen sinne ble noe av.

For å hedre minnet etter sin far og kanskje for å reparere på noe av farens ulevde liv, bestemmer Laus seg for at faren skal begraves i den lille landsbyen St. Randing. Der står nemlig det eneste bygget faren noen sinne lyktes med å få oppført. Dette fører til at han blir kjent med presten på stedet. Da Laus etter begravelsen bestemmer seg for å bli i St. Randing en stund i forbindelse med et fotoprosjekt, inntar han nokså raskt rollen som husvenn i presteboligen. Og hva er vel mer naturlig enn å tilby farens arkitekttegninger på et praktbygg når bygda bestemmer seg for å rive “farens” bygg og sette opp et nytt?

Presten Stig er gift med Alma, som er over tyve år yngre enn ham. De har et tilsynelatende lykkelig ekteskap. I alle fall er Stig overbevist om dette. Men alle hans anstrengselser for å være et godt menneske, gjør noe med forholdet deres. Når en av partene bestandig befinner seg i rollen som den som aldri helt når opp til idealet, oppstår det en ubalanse i ekteskapet. Kanskje er det derfor Alma overraskende raskt er med på notene når Laus begynner å kaste sine øyne på henne? På lånt tid innleder de et intenst og lidenskapelig forhold, som når sine absolutte høyder mens Stig ligger nede for telling med brukket ben på lokalsykehuset … 

Likte jeg boka? Absolutt, og det veldig lenge. Jeg oppfattet heller ikke at handlingen først kom i gang da forholdet mellom Laus og prestefruen var et faktum, slik jeg ser at andre som har lest boka har irritert seg over (dvs. at det tok for lang tid før forfatteren “kom til poenget”). For meg startet handlingen fra jeg begynte å lese boka. Laus´forhold til sin far var svært interessant som et bakteppe på hvorfor Laus hadde blitt den han var. Visst var han mer handlekraftig enn det faren noen gang hadde vært, men er det ikke likevel noe dypt, dypt felles mellom disse to mennene? Noe uforløst, et ulevd liv, mangel på forpliktelser og evne til å forplikte seg? 

Så lenge jeg unngikk å sammenligne boka med den fantastiske debutboka “Den lukkede bok”, koste jeg meg langt på vei med “Din nestes hus”. Kaarsbøl skriver godt, og jeg liker hennes spesielle måte å betrakte verden på. Det som imidlertid ødela mye av den gode lesefølelsen likevel, var den skuffende slutten i boka. Den var rett og slett dvask. Som om forfatteren var drit lei av hele bokprosjektet og bare ønsket å avslutte den for enhver pris. Hvorfor skrev hun ikke 100 sider til, slik at hun hadde landet historien på en mer ordentlig måte? Når hun helt tydelig hadde lagt ned SÅ mye jobb i resten av historien … Dermed havnet boka for meg på litt over det gjennomsnittlige. Kaarsbøl skal ha for det gode språket, og jeg gir derfor en firer på terningen. Dette er ikke en bok som kommer til å bli sittende i ryggmargen i årevis etterpå. Men det er vel uansett for mye forlangt at hver ny bok fra en og samme forfatter skal gi en slik opplevelse ... ?

Andre bokblogg
ere som har omtalt boka:
- Knirk

søndag 2. mai 2010

Amsterdam april 2010

I april i 2010 var jeg en tur i Amsterdam, og dette er noen av bildene jeg tok. Amsterdam er virkelig vel verdt et besøk eller to!


Rembrandts Plass

En av Amsterdams mange bruer

Mange morsomme loppemarkeder

Rembrandts hus

Rembrandts hus


Syklistenes by

Sykler over alt!

Mangt et sjarmerende hjem ... 

Kanalbyen

Bruenes by



"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press


Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

lørdag 1. mai 2010

Tomas Espedal: "Imot kunsten"

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 164


Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter, hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sitt savn og sine lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”


Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

"Menn som stirrer på geiter" (Regissør: Grant Heslov)

Innspilt: 2009
Lengde: 1 t 33 min.
Original tittel: The Men Who Stare at Goats
Skuespillere: George Clooney, Ewan McGregor, Jeff Bridges, Kevin Spacey m.fl.

Journalisten Bob Wilton kommer over det han mener er et journalistisk scoop. Det dreier seg om en topphemmelig gruppe soldater i det amerikanske forsvaret som trenes opp i å drive med psykologisk krigføring. Ved hjelp av paranormale metoder skal soldatene psyke ut motstanderne og i verste fall stirre dem til døde. Treningen foregår på geiter – derav filmens tittel. Andre metoder går ut på å lese motstandernes tanker, gå gjennom vegger, se inn i fremtiden osv.

En dag sitter Wilton i en bar i Kuwait, hvor han venter på å komme inn i Irak der han skal dekke Golfkrigen. I baren sitter også Lyn Cassady (i Clooneys skikkelse), og de to kommer i prat. Pga. en tilfeldighet som fører til at Cassady tror Wilton er en del av en større plan, innvier han Wilton i sitt oppdrag. Han er nemlig på jakt etter mannen som i sin tid var hans læremester. Denne mannen har forsvunnet og ved hjelp av sine paranormale evner skal Cassady forsøke å finne ham. Wilton blir med Cassady inn i Irak, og på veien inn i ørkenen må de forsere uante hindere …  

Før jeg valgte å se denne filmen, fikk jeg den presentert som et mesterverk. Mens jeg så på filmen undret jeg meg imidlertid over mye. Blant annet er filmen plassert inn i kategorien komedie. Jeg tror ikke jeg lo en eneste gang. Filmen, som bygger på en roman med samme navn av Jon Ronson, harselerer mye med det amerikanske forsvaret, uten at den ble noe morsommere av den grunn. Det påstås at filmen bygger på en sann historie. I så fall er historien svært oppsiktsvekkende, og det er kanskje først og fremst her at filmen kan sies å være interessant. Jeg opplevde imidlertid filmen som kjedelig. Hadde det ikke vært for toppskuespillerne George Clooney, Jeff Bridges og Kevin Spacey, tror jeg at jeg hadde gitt meg halvveis i filmen …  

Barcelona april 2010

For ca. et år siden var jeg i Barcelona, og her er noen av bildene jeg tok under oppholdet. 


Bygningsdetalj fra La Rambla
Reklame trenger ikke å være kjedelig!
Turister overalt
Detalj fra fasaden på Familia sagrada
I denne byen må man gå med hodet høyt hevet ... ellers går man glipp av mye ...
I Barcelona er vindusshopping gøy!
Fantastiske Park Güell
Morsomme detaljer i Gaudis Park Güell
Holder et øye med oss ...
Stemningsfullt

tirsdag 27. april 2010

Einar Skjæråsen: "Du ska itte trø i graset"















Du ska itte trø i graset

Du ska itte trø i graset,
spede spira lyt få stå.
Mållaust liv har og e mening
du lyt sjå og tenkje på.
På Guds jord og i hass hage
er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret,
reiret er e lita seng.
Over tynne bån brer erla
ut sin våre varme veng.
Pipet i den minste strupe
ska bli kvitring over eng.

Du ska itte sette snuru
når du sir et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte
alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en,
du treng sjøl en storebror.

Einar Skjæraasen

søndag 25. april 2010

Karl Ove Knausgård: "Min kamp 3"


Utgitt: 2010 
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 423

I denne tredje boka er det Karl Oves barndom som skildres; fra han som baby ankom deres nye hus i et byggefelt på Tromøya sammen med mor, far og sin eldre bror Yngve og frem til 13 års-alderen. 

Gjennom hele barndommen var Karl Ove livredd sin svært uforutsigbare far. Faren hadde sider som han konsekvent skjulte for sin kone. Når hun var til stede, balanserte hun galskapen. På side 245 skriver forfatteren:

“Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.”

Verken han eller broren fikk noen gang lov til å ha venner på besøk. Ikke kunne de springe i trappa, skru på TV´n, lage seg mat selv, gå på plenen i hagen … Over alt var det forbud, forbud, forbud. Og for den minste lille ting kunne faren eksplodere … når moren ikke var der. Hjemmet var derfor et sted hvor den unge Knausgård oppholdt seg så lite som mulig.

I oppveksten oppsto det et behov for å hevde seg, være best i noe. Og var det noe Karl Ove var god på, så var det å prestere på skolen. Dessuten leste han ikke bare mye – han leste enormt mye. Men flinke elever ble ikke populære, og var det noe som var viktig for ham, så var det å være populær og å bli likt. Å være ung gutt og en tynn liten flis var en utfordring. Dessuten tok han plagsomt lett til tårene. Å få merkelappen ”femi” var ingen spøk … Denne merkelappen var det ganske enkelt ikke mulig å riste av seg når man først hadde fått den. Hans spesielle oppvekstvilkår gjorde ham dessuten nokså sårbar for kritikk, og det ga seg noen utslag som gjorde at enkelte trakk seg unna ham, uten at han ble direkte mobbet. Den unge Knausgård lengtet etter å bli voksen, slik at han kunne bestemme over sitt eget liv. Å være prisgitt en far som rett og slett ikke likte sitt eget barn og behandlet ham deretter, var nesten ikke til å holde ut. Og faren var ingen hvem som helst heller. Han var ungdomsskolelærer …

Ble det for mye om Knausgårds barndomstid i denne boka? Jeg opplevde det ikke slik. I bok nr. 1 er Knausgård i all hovedsak innom tenårene sine, mens denne boka omhandler årene forut. Oppbyggingen i denne boka er også annerledes enn i de to foregående. Her fortelles nemlig historiene kronologisk, uten alle vekslingene i tid og sted som i de to første bøkene. Alle episodene som omhandlet faren gjorde det vondt å lese. Noen av utslagene fra faren var riktignok en del av det man oppfattet som grei barneoppdragelse den gangen, selv om disse metodene heldigvis gikk av moten etter hvert. ”Svarer du meg!?” brøler faren for eksempel mot sønnen. Som barn skulle man ikke ”svare” de voksne. Det ble nemlig ansett som svært frekt. Å gi barna juling var imidlertid ikke vanlig så sent som på 70-tallet. Barneoppdragelsen som generelt ble gitt på denne tiden var kun egnet til å ydmyke barna på det groveste, og fratok dem all selvfølelse og selvtillit. Men selv om enkelte foreldre, herunder også Knausgårds far, gikk for langt, oppfattet de seg selv å være i sin fulle rett til å gjøre hva som helst overfor sine barn i ”oppdragelsens øyemed”. Like fullt var dette en del av den privates sfære som man ikke snakket om …

Selv om denne boka ikke når helt opp til de to første bøkene, synes jeg den var mye bedre enn hva jeg fryktet etter å ha lest en del anmeldelser. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg! Jeg er veldig klar for bok nr. 4!

Populære innlegg