Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten romaner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten romaner. Vis alle innlegg

søndag 6. mai 2018

Sara Omar: "Dødevaskeren"

Brutalt om kvinners stilling i irakisk Kurdistan

Sara Omar (f. 1986) er en dansk-kurdisk forfatter med armenske røtter, ifølge en dansk Wikipedia-side om henne. Hun har vært bosatt i Danmark siden 2001, etter at familien hennes flyktet fra et krigsherjet Kurdistan på slutten av 1990-tallet. Da hun slo gjennom med debutromanen "Dødevaskeren", som utkom i Danmark den 30. november 2017, ble hun den første internasjonalt anerkjente kvinnelige romanforfatter fra Kurdistan. Det kontroversielle innholdet i boka, der et meget kvinnefiendtlig samfunn beskrives, har gjort at den har vakt enorm oppsikt. Så pass at forfatteren har måttet få politibeskyttelse ...

Fredag ettermiddag denne uka var jeg innom Boksalongen Litteraturhuset i Bergen for å spørre etter en helt annen bok, som ikke hadde kommet i handelen enda. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til stablene med Sara Omars bok "Dødevaskeren". Akkurat dette var ikke tilfeldig, for nettopp den kvelden var forfatteren ventet. Hun skulle intervjues av Hilde Sandvik i Olav H. Hauge-rommet mellom kl. 18:00 og 19:00, dvs. en times tid etter at jeg var innom. Dersom jeg hadde kunnet, hadde jeg blitt igjen og fått med meg dette arrangementet, men jeg måtte rekke et fly. Siden jeg var tom for lesestoff, grabbet jeg like godt med meg "Dødevaskeren", og jeg begynte å lese boka på hjemveien. (Bloggeren Beathe fra Beathes Bokhjerte var på arrangementet, og hun har skrevet om det i et blogginnlegg.)

I bokas åpningsscene introduseres vi for Frmesk, en ung kurdisk kvinne som ligger på et sykehus i Danmark. Året er 2016. Hun har mareritt. Hun drømmer at en ung jente sykler samtidig som hun får mensen. Blodet flekker til kjolen hennes. Jentas far er rasende fordi han opplever at æren hans er krenket. Han kan ikke leve med en skjendet datter, og han begynner å denge løs på henne. Det hele ender med at han skjærer tungen av henne og deretter begge ørene. Jenta blør ihjel. Moren heller bensin over seg og tenner på. Hendelsene har skjedd, og dette forfølger Frmesk i drømmene ... 

På sykehuset pleies Frmesk av Darya, en kvinne med nesten samme bakgrunn som Frmesk. Men mens Frmesk har flyktet fra en voldelig far og ektemann, lever Darya med daglig streng kontroll fra familien sin. Hun kan omtrent ikke jobbe uten at faren er der for å kontrollere at hun bare er på jobb. Han ønsker også å kontrollere at hun ikke snakker med hvem som helst. For Frmesk er det avgjørende at hun kan stole på dem hun har rundt seg, og hun opplever det svært utrygt at Darya "må" fortelle om alt de snakker om til faren. Den sosiale kontrollen er sterk, og nå skal Darya giftes bort til en filleonkel. Hun har ingenting hun skulle ha sagt selv. 

Så er vi tilbake i fortiden, nærmere bestemt 21. august 1986 i Zamwa i Kurdistan, tilfeldigvis samme dag som forfatterens fødselsdag. Rubar skal føde. Det holder på å gå riktig galt, men barnet blir reddet. Det er ei lita jente, som er svakelig og knapt i stand til å ta til seg mat. Selv om Rubar har sønnen Baban fra før av, møtes hun med forakt både fra ektemannen og svigermoren fordi hun bare har født ei jente. Rubar frykter for datterens liv, for selv om navnegivingsdagen og feiringen i den forbindelse innbringer en del pengegaver, får hun ikke bruke disse på å ta datteren med til legen. Med kløkt overtales ektemannen til å la foreldrene hennes ta hånd om datteren. 

Ekteskapet mellom Rubar og Anwar er og blir en tragedie. Anwars sinn forgiftes av moren Bahras negative tanker om alt og alle. Dersom en kvinne ler for mye, er hun en hore og livet hennes er bokstavelig talt i stor fare. Her drepes kvinner for menns ære for den minste lille forseelse. En kvinne som ikke blør på bryllupsnatten, risikerer å bli dumpet foran foreldrenes dør dagen etter bryllupet - som et lemlestet lik. Rubars foreldre er fortvilet over datterens ekteskap, men kan lite gjøre. Hun er ektemannens eiendom nå, og han bestemmer over hennes liv. Den en gang så glade datteren, som var faren Darwesh´ øyesten, er en blek skygge av seg selv. Livsgnisten er borte. Moren Gawhar prøver å lindre datterens slit og angst når Anwar er borte, men hun har også sine plikter som kaller. Hun er en dødevasker, dvs. en som vasker kvinnelik før de begraves. Fortrinnsvis urene kvinner som ingen vil ha noe med å gjøre ...

Mens livet fortsetter og Frmesk vokser opp hos besteforeldrene, får vi høre om Saddam Husseins overgrep overfor den kurdiske befolkningen i Irak. Blant annet det grusomme gassangrepet overfor befolkningen i Halabja, der om lag 5000 mennesker døde og minst det dobbelte antall mennesker ble alvorlig skadet. Jevnlig oppsøkte irakiske styrker kurdiske landsbyer for å kapre unge gutter som ble tvangsinternert i hæren. 

Besteforeldrene er sikre på at de har gjort det de kan for å sikre Frmesk en god og trygg oppvekst. Og så er det bare sånn at det går faktisk ikke an å trygge kvinner i dette samfunnet. Farene lurer over alt - også i egen familie ... 

Frmesk betror seg til Darya på sykehuset:

"Det er nok vanskelig for folk å forstå det når vi er så gode til å holde maska," sa Frmesk. "De tror jo at vi tar disse valgene selv og har det bra, for det er det vi sier," sukket hun. "Mye i vår kultur bygger på løgn og falske smil, og her oppe sluker folk det rått, for det er jo ingen som kan forestille seg hvor ubegripelig brutalt noen av oss blir behandlet innenfor hjemmets fire vegger." (side 228)

Etter at Gawhar som dødevasker er blitt tvunget til å skjære ut et foster og livmoren av en død kvinne, som angivelig hadde begått hor, gjør hun seg følgende refleksjoner:

"Gahwar lukket øynene. Kroppen skalv, og musklene sitret under huden.  Inni seg ba hun bønnene sine, men hun kjente dem ikke lenger. Det var ingen steder å flykte. Hun kjente trangen til å ta tak i Koranen sin. Men hun lot den ligge urørt. Når Allahs sinnssyke skapninger var ferdige med å trampe livmoren og fosteret i stykker, skulle hun og Askol vaske døden av både den drepte kvinnen og barnet. Hun så anklagende opp mot himmelen og nærmest spyttet på guden sin i sinne. "Ya Allah. Hvorfor lar Du døden regne ned over kvinnene våre? Er ikke krig og død undertrykkelse nok?" (side 256)

Min vurdering av boka

"Dødevaskeren" er - for å bruke en forslitt klisjé - et knyttneveslag av en bok! Og når jeg likevel opplever at jeg har lest det meste fra før av, så må ikke det oppfattes som at jeg undervurderer romanen. Tvert i mot tenker jeg at dette støtter opp under at det som Sara Omar skriver om virker svært troverdig. Flere av historiene er som hentet ut av Ayse Onals bok "Æresdrap - menn som drep kvinner", som nettopp handler om æresdrap blant kurdiskere (i Tyrkia). Det handler mye om uvitenhet og mangel på kunnskap. Men der Ayse Onal også belyser angeren blant gjerningsmennene, er dette elementet fullstendig fraværende i Sara Omars roman. Der angrer ingen menn på noe som helst. Det gjør heller ikke kvinnene, som beskrives som de som roper høyest om mer blod. 

Jeg har egentlig ikke klart å finne ut hvor mye av romanen som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon. Kanskje er dette historien om forfatteren selv? Både hun og Frmesk er født samme dag, og de har den samme hvite flekken i håret - stigmaet som kvinnene rundt Frmesk ønsket å farge svart slik at hun ble usynlig og gikk under radaren for sladderen og spekulasjonene. Det var nok at noen hevdet at dette var djevelens verk, så kunne helvete bryte løs ... 

Det er en uforsonlig historie som rulles opp i "Dødevaskeren". De slemme er fryktelig slemme, og gjør stor skade, mens de kloke forsøker å manøvrere i dette samfunnet så godt det lar seg gjøre. Men en datter som er gift med en despot kan de ikke redde. Ikke uten å slå beina under hele slekten i samfunnet, og så langt kan de ikke gå uten at det er fare for flere menneskeliv. 

I et samfunn med få boklærde er det mange oppfatninger av hva som er riktig og galt, og hva som egentlig står i Koranen. Koranen misbrukes til å holde folk på plass, til å spre frykt for represalier og til å "hjemle" drap på kvinner som ikke kjenner sin plass. Det er mao. ikke religionen i seg selv det er noe galt med, men måten den praktiseres på. Løsrevne sitater (eller surer) brukes til legitimere vold, og selv om noen vet bedre, nytter det ikke. Selv det å ta til motmæle når en mann klår på en kvinne på et marked, kan være farlig. For kvinnen får alltid skylden for å ha fristet mannen. Og hva gjorde de på markedet uten følge av en mann i utgangspunktet? Kvinnene er dømt til å tape - uansett. De har ingen rettigheter, og lever kun på menns nåde. Livet kan når som helst tas fra dem.

"Dødevaskeren" er en god og meget lesverdig debutbok, selv om det er en del å innvende mot de språklige kvalitetene. Her overskygger imidlertid den sterke historien bokas litterære kvaliteter.

Jeg savnet å høre mer om hva som har skjedd med Frmesk. Hvorfor er hun på et sykehus i Danmark? Hva har skjedd forut? Hvordan var livet hennes mellom 1991 og 2016? Dette får vi ikke innblikk i. Det opplevde jeg som en mangel ved boka. Men kanskje planlegger forfatteren en oppfølger der vi får vite mer om Frmesk? Jeg håper det! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt i Danmark: 2017 
Originaltittel: Dødevaskeren
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 334
ISBN: 978-82-03-37377-0
Jeg har kjøpt boka selv


Sara Omar (Foto: Henriette Mørk)

lørdag 5. mai 2018

Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv


Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

lørdag 28. april 2018

Mario Vargas Llosa: "En diskré helt"

Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste!

Litt generelt om mitt forhold til Mario Vargas Llosa

Det er ikke mange dagene siden jeg leste en Mario Vargas Llosa-bok, og som jeg skrev om her på bloggen min. Den boka het "Der fem veier møtes". Dersom det er en eneste bok jeg skulle anbefale som en inngang til Vargas Llosas forfatterskap, så er det kanskje nettopp denne. Fordi den er så lett og nokså ukomplisert, samtidig som man får et dypt innblikk i den tematikken som Vargas Llosa er så opptatt av. Det handler om hvordan samfunnet i Peru fungerte for noen år tilbake, da korrupsjon og terror preget dagliglivet til folk. Dessuten er boka så morsom, nærmest farseaktig, at jeg vil tro den vil gå rett hjem hos de aller fleste. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det har hopet seg opp så mange uleste Mario Vargas Llosa-bøker hjemme hos meg i årenes løp. Jeg mener: godt som jeg liker dette forfatterskapet! Det har nok å gjøre med at det er så uendelig mye jeg gjerne skulle ha lest, og at tiden utgjør et knapphetsgode som jeg ikke helt rår over bestandig ... Etter å ha vært i Peru i påsken, våknet et dyptfølt ønske om å gjøre noe med dette i forhold til nettopp dette forfatterskapet. Det at jeg allerede har skaffet meg alle bøkene han har gitt ut i årenes løp, er nå en stor fordel. Som en av personene i "En diskré helt" uttaler på side 138-139: " ...(M)in påstand er at det er større muligheter for at man leser en bok hvis man har den hjemme enn om den står i bokhandelen." Det er noe der!

Jeg synes for øvrig at det er nedslående at ikke en eneste norsk blogger har skrevet om noen av Vargas Llosas bøker. (Hvis jeg tar feil på dette punktet, kunne ingenting ha gledet meg mer.) Mannen fikk tross alt Nobelprisen i 2010! Svenska Akademin begrunnet dette med Vargas Llosas "kartlegging av maktens strukturert og bitende bilder av individets motstand, opprør og nederlag".

Mitt håp er at litt fokus på forfatterskapet skal føre til at flere får øynene opp for Mario Vargas Llosa (f. 1936). Noen av bøkene hans kan nok oppfattes som litt tunge, men det gjelder absolutt ikke alle! Heller ikke "En diskré helt", bare for å ha presisert dét! 

Jeg er - som mine lesere sikkert for lengst har skjønt - en stor fan av Vargas Llosas bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967), "Det grønne huset" (1967) og "Der fem veier møtes" (2011). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Mario Vargas Llosas bøker burde bli gjort tilgjengelig som lydbøker! Det vil garantert ha vitalisert hans forfatterskap for flere lesere i Norge!

Om "En diskré helt"

Felícito Yanaqué har arbeidet hardt i hele sitt liv med å bygge opp familiebedriften Narihualá Transportkompani. I sin tid giftet han seg med den unnselige kvinnen Gertrudi fordi hun angivelig bar hans barn. Siden har han alltid tvilt på farskapet, fordi sønnen er lyslugget og blåøyd, mens både han og Gertrudi er av blandingsrase. Sønn nr. 2 er imidlertid sin far opp ad dage. 

Felícito er på vei til jobb, og det skal vise seg at denne arbeidsdagen blir helt annerledes enn de foregående. Han finner nemlig et utpressingsbrev med en edderkopp som signatur. Her loves han beskyttelse dersom han betaler 500 dollar pr. måned. 

Nå er verken Felícito eller andre handelsmenn i Piura ukjent med at en eller flere mafiaforgreninger driver med utpressing og innkrever beskyttelsespenger, men for Felícito er dette et prinsipp: han går heller døden i møte enn å betale så mye som en eneste centavo til den eller de som står bak brevet! 

I første omgang tenker Felícito at han skal anmelde forholdet, men hos politiet møter han en udugelighet og en mangel på evne til å handle, som savner sidestykke. Han ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og publiserer et brev i den lokale avisen der han henvender seg til den eller de anonyme utpresserne. Her opplyser han at han aldri kommer til å betale noe som helst. Etter dette hylles han som en helt i Piura. Han gjør det alle andre hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke våger. 

I mange år har Felícito hatt en elskerinne. Han betaler for Mabels husvære og holder henne med penger til livsopphold. Lidenskapen har riktignok kjølnet litt i årenes løp, og det er ikke Mabels feil. Felícito er ingen ung mann lenger, og nå nøyer han seg med å søke hennes selskap en gang pr. uke. En gang han er hos henne, dukker det opp et nytt utpressingsbrev på hennes dør ... Så brenner det i lokalene i Transportkompaniet, og deretter blir Mabel borte ... 

I Lima bor Rigoberto og Lucrecia - for øvrig de samme personene vi blant annet møter i romanen "Til stemorens pris" (1992) og "Rigobertos notatbøker" (1998). Rigobertos sjef Ismael, som for lengst har rundt 80 år, har bestemt seg for å gifte seg medhushjelpen Armida. Det hele er egentlig helt uhørt, for i Perus overklasse gifter man seg bare ikke nedover i rang, og i alle fall ikke med dem som blir ansett å tilhøre lavere raser. For Ismael handler det imidlertid om minst to ting. Han ønsker å gjøre det han kan for å redusere arven til de to sønnene sine, som er noen latsabber som bare venter på at han skal dø slik at de får arven sin. Dessuten vil han gjerne oppleve en kjærlighetsaffære før det er for sent. Ismael får vennen Rigoberto og sjåføren Narciso til å stille opp som vitner, og så finner vielsen sted i all hemmelighet. Deretter stikker ekteparet av på bryllupsreise, og så begynner ryktene å svirre i Lima. Det spekuleres i kidnapping og det som verre er. Ismaels sønner er fra seg av raseri, og gjør det de kan for å få ekteskapet annullert. De ønsker å få faren umyndiggjort fordi de hevder at han er senil. Samtidig har Rigoberto og Lucrecia evig nok med sine egne problemer, noe som ikke minst skyldes at sønnen Fonchito ser spøkelser på høylys dag ... 

Og med dette handlingsreferatet har jeg røpet innholdet i de 60-70 første sidene i boka, mens det fremdeles er 330-50 sider til å kose seg med. Det som er spennende å finne ut er hvordan hendelsene som finner sted i de to byene henger sammen, og selvsagt hvordan all dramatikken utvikler seg etter hvert. Når alt ser som mest umulig ut - hvordan vil det hele ende? 

Angsten for skandale er sterk, noe ikke minst Rigoberto reflekterer over underveis. 

"Journalistikkens funksjon i denne tiden, eller iallfall i dette samfunnet, var ikke å informere, men å viske ut ethvert skille mellom løgn og sannhet, erstatte virkeligheten med ren diktning, som avdekket det store havet av komplekser, frustrasjoner, aversjoner og traumer i en allmennhet som var herjet av misunnelse og bitterhet. Nok et bevis for at de små siviliserte fristedene aldri ville seire over det umåtelige barbariet.

... Han spurte forbitret seg selv: Hva hadde det vært godt for med dette lille tilfluktsstedet med bøker, graveringer, plater, alle de vakre, forfinede, raffinerte, intelligente tingene, samlet med slik møye og i den tro at dette ørlille siviliserte fristedet skulle gi beskyttelse mot så mye ukultur, lettsindighet, dumskap og tomhet." (side 212)

Min vurdering av boka

Oppbyggingen i "En diskré helt" er som den reneste kriminalroman, og på mange måter minner romanen nettopp om dét. Her er det ikke bare ett plott, men opptil flere, og alle veves møysommelig inn i hverandre. Det komplette kaos oppstår, men når ting ser som verst ut, er det heldigvis lys i tunnelen ... 

Underveis tegnes et dels dystert og dels humoristisk bilde av helt udugelige myndigheter som ikke vet hva de skal gjøre når deres borgere utsettes for det de tror er mafiaens grep. Kan man i det hele tatt stole på politiet, eller er de som står bak det hele? I samfunn der det er store klasseforskjeller og hvor maktpersoner tjener for lite, vil det jo alltid oppstå korrupsjon. Men er det her Vargas Llosa setter inn sitt samfunnskritiske blikk denne gangen? 

For persongalleriet i romanen handler noe om livsløgner, mens andre ting handler om svik fra noen man trodde at man kunne stole på. Man tror at man lever et godt og trygt liv og at dette skal fortsette i all evighet, men så skjer det ting som forrykker hele balansen i tilværelsen. Fordi noen er misunnelige og synes det er provoserende at noen har mer enn andre ... Selv tenkte jeg på det berømte Ibsen-sitatet om at "hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme". Det er ikke alt vi bør vite - i alle fall ikke uten at det kan få store konsekvenser for en selv. 

Vargas Llosa skriver som vanlig svært godt, og han tegner et persongalleri som fremstår meget troverdig. Aller best er han når han gir oss innblikk i hva de enkelte personene tenker om de andre. Og når de samme personene reflekterer over hvorfor de har gjort sine valg i livet ... Det handler om å tre ut av de forventede konvensjonene som holder samfunnet på plass, og gjøre det man som individ ønsker. Og det handler om å ta kontrollen over sin egen skjebne, selv om det medfører større grad av usikkerhet - i alle fall i en viss tid. Det er mye humor også i denne romanen, og dette går spesielt utover skurkene, som ikke levnes mye ære. Det aller morsomste er at Vargas Llosa gjør skurkene så små, så usle og dermed så ufarlige. Kanskje er det dette som er hans visjon med forfatterskapet, når alt kommer til alt? For vi styres i altfor stor grad av hva vi tror og frykter - mer enn hva som handler om realitetene i livet ... Altså hvordan ting egentlig er ... 

Dette er Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste! Romanen er helt mesterlig, og jeg håper at flere får øynene opp både for denne romanen spesielt og for forfatterskapet generelt! 

Som Marta Norheim, NRKs eminente kritiker, har uttalt i sin anmeldelse av denne romanen 7. mars 2014: "Ein må berre beundre Vargas Llosa som greier å lage ein vital og spennande roman der gjennomgangstemaet er klager over den låge moralske standarden hjå ungdommen." Eller som Arne Dvergsdal i sin anmeldelse i Dagbladet den 25. april 2014 uttaler: " ... (D)en skikkelsesskapende evnen, nærværet av gjenkjennelig menneskelige dårskap og klokskap; alt dette som bare litteraturens store fortellere makter å mane fram." Og til slutt Turid Larsens uttalelse i anmeldelsen av 14. mai 2014 i Dagsavisen: "Mario Vargas Llosas fortellertalent er som alltid uforskammet friskt og ledig. Karakterene i romanen hans - enten det gjelder de to eldre herrene og deres hustruer, sønner, hushjelper eller elskerinner, mystiske fantasifostre eller fattige spåkvinner - er alle formet og farget av Llosas imponerende språklige virtuositet. Dette er fortellerkunst med en vital sjarm og humor som overgår det meste."

Utgitt i Peru: 2013
Originaltittel: El héroe discreto
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 408
ISBN: 978-82-05-45783-6
Boka har jeg kjøpt selv

Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan)

fredag 27. april 2018

Jane Gardam: "Venner til sist"

Romantrilogi med nostalgiske tilbakeblikk 

Endelig er den her! Jane Gardams siste bok i Hong Kong-trilogien handler nok en gang om gamle Filth (eller Edward Feathers - Filth er for øvrig akronym for Failed in London Try Hongkong) og hans (avdøde) kone Betty, erkefienden Terry Veneering og flere andre i kretsen rundt dem. Så snart boka var i hus, kastet jeg meg over den og leste den ut før det var gått et døgn. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt. 

Litt om handlingen i de to foregående bøkene

(Dette bør du hoppe over dersom du ikke har lest bøkene enda.) 

I "En ulastelig mann" møter vi Edward Feathers, som i likhet med sin kone Betty, er et såkalt kolonibarn. Begge er født i Østen - han med en engelsk far og en malaysisk mor, hun av skotske foreldre som døde i en fangeleir i Shanghai under krigen. Edward ble sendt til England for å gå på kostskole, og senere utdannet han seg til jurist. Oppveksten var så og si helt kjærlighetsløs. Det var trange kår i England, og skjebnen førte ham etter hvert til Hong Kong. I begynnelsen jobbet han som advokat innenfor bygningsbransjen, før han på sine eldre dager ble en meget respektert dommer. Alltid korrekt i sin fremferd, alltid gentleman til fingerspissene, alltid kontrollert ... Da han møtte Betty, fridde han raskt og tryglet henne om aldri å forlate ham. Han hadde nemlig blitt forlatt i hele sitt liv. 

Ekteskapet mellom Edward og Betty forblir barnløst og temmelig lidenskapsløst, og vi undres over hvorfor det ble slik. Like fullt er det en tilhørighet og en respekt mellom de to ektefellene, som er sjelden vare - selv ute i koloniene på den tiden. I periferien er Terry Veneering, Edwards erkefiende - både privat og i retten. Terry er i likhet med Edward advokat i byggebransjen. 

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, og starter med at Edward er tilbake til England etter at Hong Kong ble tilbakeført til Kina. Betty er død. 

I "En trofast hustru" får vi høre hvordan Edward og Betty møttes, og hvilken rolle Terry Veneering har for paret som etter hvert blir gift. Edward jobber bokstavelig talt døgnet rundt, og i tomrommet som oppstår fordi de aldri får barn, forsøker Betty å fylle livet med mening og innhold. Det handler mye om fasade, høflighet og i ytterste konsekvens om et enormt selvbedrag. Lidenskapen erstattes med intellektuelle sysler og hagearbeid, og selv om livet deres er interessant nok, anser andre det som "knusktørt". For hva blir igjen av et liv når kjærligheten - i alle fall slik vi tenker at den skal være mellom mann og kvinne - mangler? 

Helt til slutt opplever vi at Filth/Edward og Terry tilfeldigvis blir naboer på sine gamle dager  - etter at begge har flyttet tilbake til England. Er det håp for de ensomme erkefiendene, nå som de nærmer seg middagshøyden i livet? Blir de forlikt til slutt?

Om "Venner til sist"

Som tittelen så talende sier, så ble Filth og Terry venner til sist. 

"For et hat de hadde næret til hverandre! I et halvt århundre hadde de barket sammen over hele verden, øye mot øye, Hektor og Akilles, som oftest på slagmarker langt hjemmefra, i kamp for eller imot - det kom an på klienten - store ødelagte broer, mugnende vannreservater, øde, humpete nye veier gjennom fjellrekker, kloakkanlegg, vindkraftanlegg, vanndemninger og rikfolks lekkende svømmebasseng. Det faktum at de på sine gamle dager endte med å kjøpe hus ved siden av hverandre i en landsby der det overhodet ikke var noe å ta seg til, må ha vært et resultat av noe de dovne gudene hadde funnet på en kjedsommelig dag på Olympen for å gi folk i den juridiske verden en god latter." (side 9)

Nå er også Terry Veneering død, og Filth sørger - til sin store overraskelse - over vennen, som han spilte sjakk med hver torsdag. 

I denne siste boka får vi høre om Terrys fattigslige bakgrunn, og om tilfeldighetene som førte til at han ikke ble med et skip til Canada under krigen - et skip som senere ble torpedert og hvor de fleste ombord druknet. At han senere fikk en juristutdannelse hørte også med til tilfeldighetene, men ikke at han gikk ut som bestemann - sammen med Edward Feathers. 

Så dør også Edward/gamle Filth, og i begravelsen dukker det opp en felles venn av ham og Terry. Fred Fiscal-Smith kjente Terry før han byttet ut sitt russisk-klingende etternavn til Veneering, og han var også forlover for Edward da han giftet seg med Betty. Likevel ble han aldri tatt inn i varmen av noen av dem, og anses nærmest som en pussig skrue, selv om også han var advokat i likhet med to andre. Han inviterer seg med hjem til Dulcie etter begravelsen, og hun oppfører seg som om hun vil bli kvitt ham. Da han faktisk reiser uten å si adjø, blir hun helt fra seg og ønsker å få ham tilbake. 

Min vurdering av boka:

Trilogiens styrke er beskrivelsen av et høyst reelt miljø som aldri kommer tilbake. Det handler om det britiske imperiets storhetstid - helt til det siste - med Hong Kong som en av de siste koloniene i imperiet i 1997. Hit dro unge og lovende mennesker som ikke fikk det til i England - ikke nødvendigvis fordi de ikke var dyktige nok, men kanskje mest av alt fordi mulighetene ikke var der, spesielt ikke etter krigen. Dessuten betydde klassetilhørighet mye i England, mens det i Østen var viktigere hva man faktisk sto for - i seg selv. Vi skjønner at det er helt andre forhold enn at Edward kom fra overklassen, mens Terry kom fra arbeiderklassen og var en oppkomling, som gjorde at de to var erkefiender det meste av deres liv. 

Med humor og snert beskriver Jane Gardam et persongalleri drevet av sterke ambisjoner. Advokatene Edward og Terry basker ofte sammen i rettsapparatet, dyktige begge to innenfor bygningsfaget, og det handler om å vinne - nærmest for enhver pris. Samtidig er Edward Feathers selve innbegrepet på det erkebritiske fordi han er så korrekt ... og så tørr. Ikke til å undres over at hans kone Betty faller for den mer ukonvensjonelle Terry Veneering, som ikke tar formene fullt så alvorlig, og som er langt mer levende enn ektemannen. Samtidig anses det viktig å holde på fasaden, selv om det betyr at man fratar seg selv muligheten for å leve et ekte og følelsesrikt liv. 

I samtlige bøker i trilogien fortelles historien frem og tilbake i tid. Det blir aldri forvirrende i og med at persongalleriet er såvidt begrenset. Dermed er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi er i handlingen. Det handler mye om farting mellom Hong Kong og England, særlig da imperiets tid nærmet seg slutten. Og det handler om prisen de som reiste ut, betalte. Vel hjemme i England hadde de heller få røtter, og lite sosialt nettverk rundt seg. Et levd liv med mye velstand, men ingen barn til arve dette og heller ikke noen å gi eller motta kjærlighet fra ... 

Bøkene er svært godt skrevet. Her er det en lun humor som fikk meg til å humre mye underveis i lesningen. Selv om jeg ikke har hatt de engelske utgavene av bøkene foran meg, satt jeg absolutt igjen med en opplevelse av at her må oversetteren ha ivaretatt forfatterens fortellerstemme på en meget god måte. 

Jeg har storkost meg med Jane Gardams Hong Kong-trilogi - fra første til siste bok! Jeg anbefaler derfor trilogien varmt! 

Bloggeren Ingun/Kleppanrova har også skrevet om denne boka, som er å få tak i som lydbok

Utgitt i England: 2013
Originaltittel: Last friends
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Ragnhild Eikli
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-05-50189-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Jane Gardam (Foto: Victoria Salmon)

søndag 15. april 2018

Kopano Matlwa: "Menssmerter"

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika! 

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form. 

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ... 

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene. 

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter". 

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen). 

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg. 

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro? 

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ... 

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen. 

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag. 

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen. 

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner (se mer om dette på forlagets nettsider), håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Period Pain/Evening Primrose
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Bente Klinge
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-560-2009-6
Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka fra forlaget

Kopano Matlwa (Foto: Pontas Agency - jeg har lånt bildet av forlaget)

fredag 13. april 2018

Mario Vargas Llosa: "Der fem veier møtes"

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner!

Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ... 

Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?

Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer. 

På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...

Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren! 

Utgitt: 2011
Originaltittel: Cinco esquinas
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 278
ISBN: 978 - 82 -05-49758-0
Boka har jeg kjøpt selv

Dette skriver forlaget om forfatteren:

Mario Vargas Llosa er en av de mest aktive og innflytelsesrike intellektuelle personlighetene i vår samtid, fordi hans verker er så frodige, rike og dyptpløyende, og fordi han stadig engasjerer seg i diskusjoner om frihet, vold, sensur og rettferdighet. I 2010 ble han tildelt litteraturens høyeste utmerkelse, Nobelprisen i litteratur «for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag». Han er en av de fremste representantene for den latinamerikanske boomen, og har utgitt et tyvetalls bøker innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer.

Mario Vargas Llosa ble født i Arequipa i Peru i 1936. Han tok sin filologiutdannelse ved Universitetet i San Marcos, og fullførte doktorgraden ved Universitetet i Madrid. I 1955 giftet han seg med sin inngiftede tante, Julia Urquidi, og de reiste sammen til Europa. Etter å ha bodd seks år i Paris og etter å ha skilt seg fra Julia Urquidi, giftet han seg på nytt i Lima i 1965 med kusinen sin, Patricia Llosa. Han bodde så noen år i London og Barcelona. I 1993 fikk han spansk statsborgerskap.

Vargas Llosa er først og fremst realist, av og til også regionalist, og verkene hans gjenspeiler det omstøtte peruanske (av og til latinamerikanske) samfunnet, rystet av rasemessige, seksuelle, moralske og politiske konflikter. Hans kunstneriske framstilling av denne problematikken er likevel ikke mimetisk og naturalistisk, men innlemmer høyst samtidige fortellerteknikker (til eksempel et mangfold av fortellerperspektiver og indre monolog). Vargas Llosa betrakter Gustave Flaubert som sin litterære læremester. I 1975 skrev han et essay om ham: La orgía perpetua: Flaubert og Madame Bovary (Den uavlatelige orgien: Flaubert og Madame Bovary).

Karrieren hans tok først fart da han utga La ciudad y los perros (Byen og bikkjene) i 1962, selv om han fikk satt opp et teaterstykke i Piura og utgitt novellesamlingen Los jefes (Sjefene) i 1959. La ciudad y los perros ble tildelt Biblioteca Breve-prisen og Kritikerprisen da den kom ut, og er senere oversatt til mer enn tredve språk.



Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan -
jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 4. mars 2018

Elena Ferrante: "Kvelande kjærleik"

Elena Ferrantes debutbok på norsk!

Litt om forfatterskapet til Elena Ferrante

Ingen vet hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante, og dette har ført til at spekulasjonene ingen ende vil ta. Hvem er denne forfatteren som skriver så drivende gode bøker? Det er som anmelderen i Aftenposten skrev i sin anmeldelse av "Kvelande kjærleik" 24. februar i år - at "Elena Ferrantes forfatterskap er uten svake punkter". Hun mener også at forfatterens anonymitet er en sterkt medvirkende grunn til suksessen. Dette siste er jeg ikke helt enig i. Bøkene står nemlig godt på egne bein! Napolikvartetten er et litterært vidunder, og bøkene som forfatteren skrev forut for denne har vist seg å holde like høy kvalitet.

Det som i alle fall er sikkert er at så lenge vi ikke vet hvem forfatteren er - heller ikke om forfatteren er en mann eller kvinne - kommer forfatteren aldri "i veien for" vår tolkning av bøkene. Jeg er nemlig ganske sikker på at forfatteren bak bøkene ville fått hele sitt liv endevendt i media dersom vi hadde visst hvem han eller hun er, og at det fort kunne ha blitt en debatt ala den vi har opplevd i Norge rundt Vigdis Hjorth og om etikkens plass i litteraturen. Det kan bare ikke være mulig å skrive om skilsmisse, utroskap, mors og fars svik, sjalusi etc. på den måten Ferrante gjør, uten å ha opplevd noe av dette selv. 

Det som gjør at Ferrantes bøker slår så godt an, i alle fall blant lesere på min alder, er måten Ferrante gjør temaene om til noe universelt, samtidig som vi kjenner på ektheten i historiene og følelsene som beskrives. Dessuten er det Nobelpris-kvalitet over tekstene! (Og det får meg til å lure på om det er mulig å få denne prisen uten å avsløre sin identitet ...)

Suksessen med Napolikvartetten, som opprinnelig kom ut i Italia i årene 2012 - 2014, og som kom på norsk i 2015-2016, har ført til at interessen for bøkene som ble utgitt forut for dette, har økt betydelig. Samlaget har så langt utgitt tre av disse bøkene:
- "Svikne dagar" (kom ut i Italia i 2002 - "I giorni dell´abbandono")
- "Den dunkle dottera" (kom ut i Italia i 2006 - "La figlia oscura")
- "Kvelande kjærleik" (kom ut i Italia i 1992 - L´amore molesto")

Og det er to bøker til - "La frantumaglia" (2003) og "La spagga di notte" (2007) - som vi kan glede oss til de norske oversettelsene av!

"Kvelande kjærleik" er forfatterens debutbok, og den kom ut i Italia i 1992. Denne boka ble første gang utgitt på norsk i 1994, og da med tittelen "Hjemreise". Det tok ti år før den neste boka kom ut. 

Om "Kvelande kjærleik"

"Mor mi drukna natt til 23. mai, på fødselsdagen min, i havet rett utanfor ein stad dei kallar Spaccavento, nokre kilometer frå Minturno." (side 7)

Da moren ble funnet hadde hun kun på seg en raffinert brystholder, noe som sto i sterk kontrast til hennes ellers sparsommelige liv. Klærne hun måtte ha lagt fra seg på stranda var borte. 

Moren pleide å besøke datteren sin Delia, bokas jeg-person, i alle fall en gang i måneden. Delia bodde i Roma, mens moren bodde i Napoli. Moren pleide å bli i noen dager, og brukte tiden til å vaske leiligheten fra gulv til tak, og rydde. Dette fikk Delias irritasjon til å stige, og da pleide moren å pakke sammen og dra. Det var særlig det at moren var så sosial som irriterte henne ... 

I begravelsen møter mange opp, men ikke faren deres, som moren hadde vært skilt fra i mer enn tyve år. En som derimot dukker opp er Caserta, en mann som på mange måter var skyld i skilsmissen. Han forsvinner - i likhet med alle de andre i begravelsen - like plutselig som han kom. Tilbake står Delia med nøklene til morens leilighet, moren som hun konsekvent omtaler som Amalia, og med et oppdrag som går ut på å tømme leiligheten for ting som betyr noe, si opp leieforholdet og slå av strømmen. Her hadde moren bodd helt siden hun og døtrene ble kastet ut av faren fordi moren ønsket å separere seg. Hvem var hun egentlig, Amalia? Og hva slags liv levde hun? Hva skjedde den dagen hun døde? Tok hun livet av seg, eller druknet hun? Hadde hun en elsker? Hvem var han i så fall? Caserta?

Delia følger gamle spor for å finne noen svar. Moren som mens hun var gift med faren hennes aldri kunne forskjønne sitt utseende, fordi dette ble sett på som et ønske om å vekke begjær i andre, en slags forberedelse til utroskap (side 31) ... Moren som aldri kunne le høyt, fordi faren ble avsindig rasende over at hun på den måten oppnådde oppmerksomhet fra andre ... Moren som aldri kunne gjøre noen ting uten at faren slo ... Selv ikke etter at hun gikk fra ektemannen som hun hadde tre døtre med, lot han henne være i fred. Han spionerte på henne og Caserta når de gikk ut for å spise, for å gå på kino og annet. Og hele familien, særlig onkel Filippo, så ned på henne fordi hun hadde valgt skilsmisse fremfor å bli hos sin voldelige og sykelig sjalu ektemann. Hvilket liv hadde hun egentlig? Fikk hun oppleve noe som var vakkert?

Vi får innsikt i et meget vanskelig mor-datter-forhold, der det viser seg at det meste er snudd på hodet. Her var det nemlig ikke moren som svek datteren, men datteren som svek moren. Eller var det det? Hvor mye ansvar kan man legge på skuldrene til et lite barn, som på naivt vis røper morens elsker eller beundrer? Det som er sikkert er at moren lengter etter datterens kjærlighet, og at datteren lengter etter morens kjærlighet - uten at noen av dem er i stand til å gi hverandre dette. Symbolet på dette er på et vis gaven som moren har kjøpt til datteren, men aldri rakk å gi henne. Det handler om en vakker kjole og nydelig undertøy, som moren antakelig brukte før hun døde. Hvor slutter moren og hvor begynner datteren, og vise versa? Oppi det hele dukker faren opp. Han som forbitret ble igjen etter at kona og barna forlot ham, og som i alle år har malt sigøynerkvinner i forførende situasjoner. Han som aldri tålte at hans egen kone skulle fremstå som et seksuelt vesen, men som til gangs lar det erotiske komme til uttrykk i sin egen form for kunst ... 

Mens Delia prøver å løse gåten rundt moren Amalia, løser hun kanskje først og fremst gåten Delia og kommer litt nærmere seg selv ... i en familie der de alle - voksne som barn - ble ødelagt i kjærligheten. Moren som ønsket å være nær datteren sin, klarer aldri å oppnå dette. Ikke en gang da Delia innviet henne i hvor hun hadde sitt hemmelige sted i ungdomstiden, klarer moren å møte henne. 

"Kanskje ville eg etablere ein nærleik mellom oss som aldri hadde vore der, kanskje ville eg på min forvirra måte la henne få vite at eg alltid hadde vore ulykkeleg. Men ho lot ikkje til å bry seg om anna enn det komiske ved at eg hadde hange der over tomrommet, i ein skranglete heis." (side 23

Det er med et irritert blikk Delia betrakter de nyrike i sin hjemby Napoli.

"Kvinner sperra inne i ein by der dei før var blitt forderva av armod og no av pengar. Eg kjende irritasjonen stige i meg berre ved å sjå og høyre dei. Dei oppførte seg overfor denne mannen slik far min alltid hadde innbilt seg at kvinner oppførte seg, slik han hadde innbilt seg at kona hans oppførte seg med det same han snudde ryggen til, slik kanskje Amalia sjølv hadde fantasert om å oppføre seg heile sitt liv: ei verdsvand kvinne som bøyer seg utan å vere nødt til å sette to fingrar mot utringinga i blusen, som legg det eine beinet over det andre utan å bry seg om skjørtet, som ler rått, overlesser seg med kostbare saker, fløymer over med heile kroppen i ein vedvarende straum av seksuelle invitter og går rett i ein kappestrid med menn på den obskøne arenaen." (side 67

Gradvis går det opp for oss hvorfor det har blitt slik at Delia i en alder av rundt 40 år aldri har stiftet familie, og kanskje aldri har opplevd kjærlighet i sitt liv. I en verden der alt som er naturlig må fortrenges fordi det er farlig og kan få uante konsekvenser, der er det vanskelig å riste dette av seg selv når man faktisk er fri. I jakten på Caserta for å finne svaret på gåten Amalia, finner hun i grunnen ikke annet enn det skitne. Fordi mannen er i ferd med å bli dement og har mistet flere av sine naturlige grenser ... 

"Kvelande kjærleik" er en bemerkelsesverdig roman som får meg til å tenke på kjærlighetens pris. Det å gjøre seg sårbar, å være beredt på å tape selv når man har satset alt, på å våge å leve før det er for sent ... Romanen handler også om å måtte innse at man kanskje ikke har falt så langt fra stammen som man ønsker å tenke. Jeg så f.eks. flere likhetstrekk mellom Delia og hennes far, enn mellom Delia og hennes mor. Begge er kunstnere, begge lever alene og begge har - dog i ulik grad - forakt for å eksponere seksualitet offentlig. Vi merker det på måten Delia betrakter omgivelsene. Eller kanskje har hun "bare" dette doble i seg - skamfølelsen ved å skulle være ved det typisk kvinnelige, det å delta i livets "letthet" - tynget som hun er av livets alvor. Mer enn dette har hun ikke klart å rive seg løs, og derfor klarte hun aldri å nærme seg moren sin i voksen alder, og opplevde at moren var "obskøn" bare hun lo frivolt. Det hele kan sammenlignes med å komme løs fra en sekt eller en streng religion. Man blir aldri virkelig fri, selv om man bryter ut ... Å gjøre noe som bryter med det man har lært, vil alltid være forbundet med skam og tvil. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Bokbloggeren Randi Reading har skrevet om "Hjemreise", den utgaven av boka som kom på norsk i 1994. Hun ble ikke fullt så begeistret som meg, og jeg lurer på om det kan ha å gjøre med oversettelsen.

Utgitt i Italia: 1992
Originaltittel: L´amore molesto
Første gang utgitt på norsk: 1994 (med tittelen "Hjemreise")
Denne utgaven er utgitt: 2018
Forlag: Samlaget 
Oversatt: Kristin Sørsdal
Antall sider: 171
ISBN: 9788252193374
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget