Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten kulturelle arrangementer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kulturelle arrangementer. Vis alle innlegg

torsdag 30. mars 2017

Møte med David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen 29. mars 2017

David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen i går (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med den franske forfatteren David Foenkinos

I går inviterte Litteraturhuset i Bergen til et møte med David Foenkinos (f. 1974). Foenkinos er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, og han er i dag en av Frankrikes mestselgende forfattere. Sitt store internasjonale gjennombrudd fikk han med romanen "Charlotte", som utkom i Frankrike i 2014. Denne romanen utkom på norsk tidligere i år.

Foenkinos er også kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg har sett filmen og har skrevet om den her på bloggen).

"Charlotte" har solgt mer enn 400 000 eksemplarer i Frankrike, og for denne romanen har forfatteren fått en rekke priser. Boka er oversatt til flere språk. Jeg har lest og omtalt "Charlotte" her på bloggen.


Sandra Lillebø intervjuet David Foenkinos (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den som intervjuet Foenkinos i går var forfatter, journalist og kritiker Sandra Lillebø. Intervjuet, som fant sted i Boksalongens lokaler, foregikk på engelsk.

Møte med David Foenkinos  

Sandra Lillebø opplyste at David Foenkinos er blant Frankrikes mest leste samtidsforfattere. Han har 12 romanutgivelser bak seg, og "Charlotte" er hans trettende roman. I tillegg har han regissert flere filmer.

Foenkinos fortalte at han var 16 år første gang han var i Norge. Han glemmer aldri Lofotens magiske landskap. Han har aldri vært i Bergen før nå. Han takker nei til de fleste invitasjoner, men han medgir at han var spesielt nysgjerrig på Bergen. Denne byen har festet seg i hans sinn fordi han akkurat nå holder på med en film, hvor en av hovedpersonene er fra nettopp Bergen. En lykkeligere og mer harmonisk person har han sjelden møtt, så han kom til at det må være noe spesielt med denne byen ...

Hva førte til at David Foenkinos ble forfatter?

Foenkinos mener at han oppdaget litteraturen sent i livet. Han var 16 år og hadde frem til da ikke hatt noen interesse av å lese bøker. Så skjedde det noe helt spesielt, som forandret livet hans fullstendig. Han fikk problemer med hjertet og holdt på å dø. Han begynte å gå på museer, studere jazz, male og lese bøker. Det som fikk ham til å begynne å skrive var at han ikke fant en bassist til jazzbandet sitt, fortalte han leende.

Siden har han skrevet mange bøker, men ingen som "Charlotte" ... Hans tidligere bøker er fiksjonslitteratur med mye humor. "Charlotte" er en alvorlig bok.


Foenkinos la ut som sin fascinasjon for Charlotte Salomon
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bakgrunnen for boka om Charlotte Salomon

Historien om Charlotte er tragisk, og Foenkinos ble raskt meget betatt av henne. Det var svært vanskelig å finne frem til hvem hun egentlig var, og han skjønte derfor tidlig at dette aldri kunne bli en klassisk biografi. Hele 10 år skulle han bruke før han klarte å fullføre  romanen om henne. Mye av årsaken var at han ikke klarte å finne ut hvordan han skulle fortelle historien.

Da han begynte å gjøre research rundt Charlotte, visste han ikke hva han kom til å finne. Han var ikke forberedt på at han skulle bli fanget av henne som han ble. Hun kapret hans hjerte fullstendig og endret livet hans. Hennes energi, humor og intelligens sto i dyp kontrast til det livet hun ble tvunget til å leve. At hun skulle dø så ung, bare 26 år og gravid, er både tragisk og meningsløst. Hun tok all sin lidelse inn i kunsten.

Underveis oppdaget Foenkinos de tidligere utstillingene av kunsten til Charlotte Salomon. Den første utstillingen fant sted 15 år etter hennes død. Hans bok om Charlotte har ytterligere forsterket interessen for hennes liv og kunst.

En engasjert forfatter! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Charlotte skrev i sin tid sin egen biografi - "Liv? eller Teater?". Vi kan selvsagt ikke være helt sikker på at alt er like sant eller objektivt. Foenkinos har likevel basert sin roman på disse tekstene. Det var vanskeligst å skrive om perioden 1940-1943, og spesielt om slutten, fordi det er fantes så få kilder. Hvorfor ble Charlotte i Frankrike? Hvorfor dro hun ikke? Slike spørsmål stilte han seg selv underveis i arbeidet med boka.

Mens Foenkinos jobbet med boka, reiste han stadig til Syd-Frankrike og oppsøkte hotellet der Charlotte bodde. Der følte han seg nær henne, og dette hjalp i skriveprosessen. Resepsjonisten på hotellet ble etter hvert nokså lei ham. I dag reiser "alle" til dette hotellet, vel vitende om at det var her Charlotte oppholdt seg i siste fase av sitt liv. Mon tro hva resepsjonisten kjenner på 
nå ...

Om Charlottes liv

Charl
otte ble født i Berlin i 2016. Moren var psykisk syk og tok til slutt livet av seg. Ingen fortalte Charlotte sannheten. Hun fikk heller ikke vite om alle de andre kvinnene i familien som hadde tatt livet av seg. Selv var hun oppkalt etter morens søster, som tok livet av seg i en alder av 18 år.

Etter morens død giftet faren seg på nytt. Charlotte var da 16 år og farens nye kone var Paula, en berømt
sangerinne. Familien var jøder, men praktiserte ikke sin religion. Det spilte imidlertid ingen rolle da restriksjonene for jøder ble innført i Tyskland på midten av 1930-tallet. Etter hvert ble faren nektet å praktisere som lege, og Paula fikk bare opptre overfor jøder. Charlotte fikk helt unntaksvis lov til å begynne på en kunstskole, men problemene begynte for alvor da det viste seg at det var hun som var den mest talentfulle på denne skolen. Hun vant en konkurranse, men ble nektet å motta prisen som vinner. Skolen ønsket nemlig ikke å få et jødestempel. Etter dette klarte faren å overtale henne til å reise til Syd-Frankrike, der besteforeldrene bodde. Forut for dette hadde han selv blitt arrestert og sendt til en leir, men han ble sluppet løs etter noen måneder. Dette satte en støkk i familien. De som følte seg som ekte tyskere, og faren som hadde tjenestegjort som soldat under første verdenskrig. Likevel var de med ett blitt annenrangs borgere i sitt eget hjemland ...

Charlotte etterlot seg
sitt hjemland, sin familie, sin elsker Alfred og alt hun hadde hatt kjært for et liv i eksil. Det var som om hun flyktet fra mørket og inn i lyset når hun malte, hevdet Foenkinos. "Men mange av maleriene hennes er da riktig mørke," innvendte Lillebø ...

Mens Charlotte befant seg i Frankrike, var hun avskåret fra å finne ut hvor det var blitt av Alfred. Hun tegnet og malte ham, og slik tok hun vare på minnene om mannen som hadde betydd så mye for henne.

Da hun kjente at det
begynte å brenne under beina sine, oppsøkte hun legen sin og overlot all kunsten sin til ham. Takket være ham er alle hennes 1000 arbeider bevart for ettertiden. Og selvbiografien ...

David Foenkinos visste å sjarmere sitt publikum! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mer om arbeidet med boka

Mens Foenkinos jobbet med researchen til boka, ble han kjent med historien rundt Alfred og hans oppdagelse av Charlottes kunst. 25 år etter Charlottes død fant Alfred seg selv i hennes kunst ... Det ha vært spesielt! Charlotte var riktignok ikke den eneste for ham, mens han hadde en meget stor plass i hennes liv.

Charlotte malte 12-14 timer hver eneste dag, og hun sang mens hun malte, fikk Foenkinos høre av folk som kjente Charlotte mens hun oppholdt seg i
Frankrike.

Foenkinos sna
kket blant annet med datteren til Charlottes lege, han som tok vare på hennes kunst. Datteren som da var over 70 år, husket at faren snakket mye om Charlotte. Han omtalte henne som "crazy", fordi hun hadde så mye energi.


Charlotte led mye i sitt liv, og hun fant det vanskelig å forsone seg med alt dette. Hun valgte å skape for å overleve. Selv pleide hun å si at "du kan ikke elske før du har dødd minst en gang
..."

"
Charlotte" er en bok om kjærlighet. Foenkinos` motivasjon for å skrive den har vært å finne i alle fall én person som kunne elske Charlotte. I stedet fant han over en million lesere som er blitt betatt av denne kvinnen, og dette er mer enn han noen gang kunne ha drømt om.

Underveis
ble han fortalt at han faktisk ikke var den første som hadde skrevet om henne. Dette fikk ham til å tenke "Å nei, men dette er min Charlotte!"

Om skrivestilen i
boka

Sandra
Lillebø påpekte at skrivestilen kan se ut som poesi, men at den ikke er det. Foenkinos forklarte at han slet veldig med å finne en skrivestil som passet til historien. Han prøvde igjen og igjen, og holdt til slutt på å gi opp. Først etter seks år løsnet det. For hver ny setning valgte han å begynne på en ny linje. Da fikk han endelig puste ... Noe fysisk skjedde med ham. (Noe tilsvarende skjedde faktisk med meg under lesningen - min kommentar. Dette har jeg skrevet om i min omtale av boka.)


Om kunstneren Charlotte Salomon

"
Hvor ferdigutviklet kan man egentlig bli i en alder av 26 år?" lurte Sandra Lillebø på. Foenkinos mente at det ikke er mulig å svare på dette. Det eneste han vet er at kunsten til Charlotte er kraftfull, og at man kjenner på dette i møtet med maleriene hennes. Det er først når man ser helheten at man skjønner hvor stor hun faktisk var som kunstner.


Foenkinos viser til seg selv. Han måtte skrive 12 bøker før han klarte å skrive en virkelig stor roman. Leende påpekte han at han ikke kunne komme til Bergen før han hadde skrevet denne boka. De 12 foregående kom han til Sverige med ... Dette fikk latteren til å runge gjennom Boksalongen i går kveld. Vi likte selvsagt å høre dette!

Selv ønsket han
ikke å skrive en Holocaust-bok. Han ønsket å skrive om Charlotte, men fordi Holocaust er en del av hennes historie, måtte det selvsagt med. Uten at dette får mer fokus i boka enn at det forårsaket hennes meningsløse død ... Holocaust og nazistenes forfølgelse av jødene er årsaken til flukten, til den uforløste kunsten (mens Charlotte levde), til at hun døde så ung ...

Det skal bli film av
boka

David
Foenkinos jobber for at det skal bli film av boka. Han ønsker seg en virkelig god regissør denne gangen. En som er vesentlig bedre enn ham selv ... Hans ønske er en film ala den om Frida Kahlo - en film som en gang for alle udødeliggjør Charlotte ...

Utstilling i Amsterdam neste høst

Neste høst
(i oktober 2018) skal samtlige bilder som Charlotte laget i sitt liv, stilles ut i Amsterdam. Det er Jewish Museum som har tatt ansvar for utstillingen, og dette er første gang noen sinne at det vil være mulig å se samlingen samlet. Foenkinos håper at Charlotte Salomon en gang skal få sitt helt eget museum, fordi han ikke tror det gagner kunsten hennes å få merkelappen "jødisk". Hun levde jo aldri et tradisjonelt jødisk liv, og kunsten hennes er heller ikke typisk jødisk (hva nå det måtte være - min kommentar).

Livet etter "Charlotte
"

Foenkinos
innrømmer at det har vært vanskelig å skrive en ny bok etter "Charlotte". Han utga en ny bok i fjor, og denne boka ligger blant annet på bestselgerlistene i Tyskland for tiden. Han jobber også med en ny film.


Intervjuet/bokbadet nærmet seg slutten (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dermed var bokbadet over, og jeg havnet på en bar like i nærheten av Litteraturhuset og Boksalongen, sammen med forfatter, andre bloggere (Beathe fra bloggen Beathes bokhjerte og Bente fra bloggen Bentebing`s Weblog) og bokbransjefolk. Vi bloggere fikk dermed anledning til å snakke med forfatteren etter bokbadet, og det var selvsagt stas!

Beathe har skrevet om arrangementet og boka "Charlotte". Bente har også skrevet om boka.

Beathe (bloggeren bak Beathes bokhjerte), David Foenkinos og Sandra Lillebø.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

tirsdag 28. mars 2017

Arabiske filmdager 2017



Arabiske filmdager 30. mars - 
2. april 2017

Generelt om festivalen

Arabiske filmdager ble arrangert første gang våren 2011, og arrangeres i år for syvende gang. Formålet med festivalen er "å presentere det beste og mest interessante av arabisk spillefilm og dokumentar fra det siste året, i tillegg til den klassiske filmarven i regionen". (Sitat fra Film Fra Sør sin presentasjon av festivalen.) Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden, og ofte finner det sted debatter etter filmvisningene der regissøren selv gjerne er til stede. 

I fjor ble det vist 22 filmer under festivalen (i Oslo). I år vises 24 filmer (i Oslo). Spennvidden i tematikken er stor. 

Åtte av filmene vises i Bergen i perioden torsdag 6. april til lørdag 8. april.

Programmet for festivalen finner du her

Mitt forhold til festivalen

Første gang jeg stiftet bekjentskap med arabiske filmdager var i 2013. Jeg mener å huske at jeg mottok en spesiell oppfordring til å besøke festivalen og skrive om den fra arrangørene. Dette var mens festivalen fremdeles var i støpesjeen og trengte litt drahjelp - blant annet fra amatørfilmbloggere som meg. Det handlet om å gjøre flere oppmerksom på filmfestivalen, som ikke hadde allverdens budsjett til å markedsføre seg selv. Siden har nok både oppmerksomhet og inntekter økt, og for hvert år som går, utvides repertoaret. 

I årene fra 2013 og frem til nå har jeg fulgt festivalen hvert eneste år. Antall filmer jeg har rukket å se har variert betydelig, fra en håndfull til hele ni filmer i 2016. Så mange filmer rekker jeg dessverre ikke å se i år. 

Filmer jeg har sett fra før av og anbefaler

I dette blogginnlegget ønsker jeg å skrive om noen av filmene som det kan være verdt å få med seg, og jeg synes det er naturlig å starte med dem jeg allerede har sett og omtalt her på bloggen. Linkene peker til mine tidligere blogginnlegg. 

"678 Kairo":
Filmen handler om seksuell trakassering av unge kvinner i Egypt, og den er basert på virkelige hendelser. Beføling mens man tar bussen er noe kvinner stilltiende har funnet seg i uten å kny. Dette får filmens hovedperson, Fayza, til å ta sjeen i egne hender. Utstyrt med en spiss hårnål slår hun tilbake! Denne filmen, som er spilt inn i 2010, anbefales! 



"Min arabiske vår":
Denne filmen ble vist i forbindelse med arabiske filmdager 2016, men da med tittelen "Hedi". Dette er en tunisisk film med tematikken arrangert ekteskap og "frivillighet". Velspilt og interessant, hvor presset er på mannen denne gangen - ikke kvinnen. Skal Hedi følge kjærligheten eller morens vilje? Filmen ble spilt inn i 2016. Anbefales! 


"Mustang":
Denne filmen ble nominert i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med fjorårets Oscar-utdeling. Filmen handler om fem foreldreløse søstre som forlater bylivet for å vokse opp hos sin strenge onkel og tante. Det handler om æreskodekser, uskyld, straff og seksuelt misbruk i et samfunn der uvitenhet og streng konformitet dominerer. Dette er en må-se-film! (Filmen er riktignok ikke arabisk, men tyrkisk. Arrangørene klarte imidlertid ikke å la være å ta med denne i år.)

Oslo: "678 Kairo" vises på kino lørdag 1. april kl. 20.15. "Min arabiske vår" vises fredag 31. mars kl. 18.30 og lørdag 1. april kl. 18.00. "Mustang" vises lørdag 1. april kl. 14.00 og søndag 2. april kl. 15.15.
Bergen: "Min arabiske vår" vises fredag 7. april kl. 21.00.

Filmer jeg mener det er vel verdt å få med seg


"69 minutter av 86 dager":
Dette er en norsk dokumentarfilm som vises søndag 2. april kl. 13.30 (i Oslo). Filmen handler om en families flukt fra Syria til Sverige, sett gjennom en treårings perspektiv. Filmen har ingen fortellerstemme, ingen klassisk intervjuer ... Familien er fulgt gjennom 86 dager av Håskjold Larsen, og den har en varighet på 69 minutter ... Innspilt i 2017.


"Clash":
Denne egyptiske filmen fra 2016 - festivalens åpningsfilm - vises både torsdag 30. mars kl. 18.00, fredag 31. mars kl. 19.00 og søndag 2. april kl. 21.15 i Oslo, og torsdag 6. april kl. 18.00 i Bergen. Den handler om demonstrasjonene som førte til president Mursi og Det muslimske brorskaps avgang. Handlingen utspiller seg i en politivogn, og situasjonen er preget av hat, kaos og dyp medmenneskelighet. Jeg tror dette er en av de virkelig viktige filmene under filmfestivalen, og det er nok ikke uten grunn at den er satt opp i Oslo for tre visninger og  en i Bergen. For øvrig verdt å merke seg at det er den samme regissøren - Mohamed Diab - som står bak filmen "678 Kairo". 


"Foreign Body": 
I denne tunisiske filmen fra 2016 møter vi en ung jente etter at hun har kommet seg over Middelhavet - en ferd hun med nød og neppe har overlevd. Filmen har et annet budskap enn den typiske flyktningehistorien. Her får vi innblikk i en kvinnes indre kamp og lidenskap i møtet med andre mennesker i et nytt fremmed land. Filmen vises fredag kl. 17.00 og søndag kl. 19.00 i Oslo, og lørdag 8. april kl. 20.30 i Bergen. 


"In Between":
Denne israelske filmen handler om tre kvinner som bor sammen. Den bryter tabuer og tråkker på tradisjoner, men uten å fremstå som en klisjé. En er jurist og festløve om natten, en er lesbisk og en er forlovet med en konservativ mann. Å finne et ståsted mellom det gamle og det nye er ikke lett ...
Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 21.00 og søndag 2. april 17.45. I Bergen vises den lørdag 8. april kl. 20.30. 


"The Father, the Son, and the Holy Jihad":
Tematikken i denne filmen går igjen i mye av litteraturen om hellig krig for tiden: Hva får velintegrerte innvandrere til å velge å reise til Syria for å delta i hellig krig? Hva er det som gjør at noen radikaliseres og blir jihadister? Denne filmen vises kun i Oslo - lørdag 1. april kl. 15.30 og søndag 2. april kl. 15.30. Etter filmvisningen blir det panelsamtale - "Skal jeg bli eller skal jeg dra?"


"Tramontane":
Denne libanesiske filmen handler om sangtalentet Rabih som er blind. Da korpset hans skal ut på en internasjonal turné må han skaffe seg et pass for første gang. Vi får innblikk i problemene han støter på - først ved at det blir hevdet at identifikasjonspapirene hans er falske. I jakten på sannheten kommer gamle hemmeligheter opp til overflaten ... Filmen vises i Oslo torsdag 30. mars kl. 20.45 og søndag 2. april 20.30. Filmen vises i Bergen 7. april kl. 16.30.


"Investigating Paradise":
I denne algeriske dokumentarfilmen undersøker regissøren Merzak Alluache løftene om evig belønning i himmelen i form av 72 jomfruer som venter på den som er villig til å sprenge seg selv i luften. "Spørsmål om hva som egentlig skjer med konene til mannen som plutselig får hendene fulle av de smellvakre og villige kvinnene, eller hva som skjer med ugifte kvinner som kommer alene til himmelen, blir besvart både av de som tror på etterlivets gleder og av de som håner dette tankesettet. Og resultatet er ganske forbløffende." Filmen vises i Oslo lørdag 1. april kl. 13.00 og søndag 2. april kl. 20.00. 


"La Isla":
Denne marokkanske komedien er basert på virkelige hendelser, og handler om Marokkos "invasjon" av en liten spansk holme utenfor den marokkanske kysten. I 2002 heiste en liten gruppe soldater det marokkanske flagget på holmen for å provosere spanske myndigheter. Her er det duket for litt latter! Filmen vises fredag 31. mars kl. 21:15 i Oslo. 


"Tickling Giants":
Dette er en amerikansk dokumentar (...) som handler om en mann som forlater jobben som kirurg for å begynne som politisk satiriker eller stand up. Men hva skjer når autoritære myndigheter føler seg fornærmet? Etter filmvisningen blir det panelsamtale, der temaet er "Tåler diktatorer en spøk?" Filmen vises i Oslo fredag 31. mars kl. 16.00 og søndag 2. april  kl. 17.15. (Linken peker til min omtale av filmen.)

Jeg har i dette blogginnlegget kun berørt 12 av festivalens i alt 22 filmer. Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg til å ønske å oppsøke Arabiske filmdager, og anbefaler deg å studere programmet nærmere. 

Enjoy!

lørdag 5. november 2016

Om litteraturkritikkens vilkår på Boksalongen 3. november 2016

Lanserings-panelsamtale på Litteraturhuset i Bergen.
Panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010

Jeg befant meg tilfeldigvis i Bergen torsdag kveld, og da var veien til Boksalongen på Bergen Litteraturhus relativt kort. Denne kvelden ble det arrangert en panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Boka har nettopp kommet ut på Universitetsforlaget. Den forteller kritikkens egen historie gjennom 140 år, og kvitterer blant annet ut følgende temaer (fritt sakset fra forlagets presentasjon av boka på nettsidene deres):

- hvordan ble våre litterære klassikere lest før de ble klassikere?
- hvordan har kritikere tilpasset seg nye medier og offentligheter?
- var kritikken krassere før?
- hvem var kritikerne?
- hvilke tendenser har preget kritikkens historie?

"Boken starter med den politisk engasjerte kritikken som utfoldet seg under det moderne gjennombrudd og følger utviklingen fram til vår egen tid. Store omveltninger i mediene har endret rammevilkårene for kritikken, og sosiale medier og bokblogger har skapt hodebry for profesjonelle bokanmeldere.

«Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010» er en fortelling om en rekke møter og sammenstøt: mellom bøker og kritikere, mellom kritikere og forfattere, mellom kritikere og lesere, og kritikere imellom. Vi støter på rasende moralister, hånlige åndssnobber og vennlige diplomater. Vi kan også lese forbløffende historier om litteraturkritikk i form av sensur og beslagleggelser. I kritikkhistorien er det tidvis høy temperatur og mye som står på spill."
(sitat fra forlagets presentasjon)


Det er mange bidragsytere i boka, som har hatt en redaksjon bestående av kritikkhistorikerne Sissel Furuseth, Eirik Vassenden og Jahn Thon. Disse tre samt kritikerne Ingunn Økland (Aftenposten) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) var invitert til panelsamtalen på Boksalongen. Kristoffer Jul-Larsen var ordstyrer.

F.v. orstyrer Kristoffer Jul-Larsen, Aftenposten-kritiker Ingunn Økland,
Morgenblad-kritiker Bernhard Ellefsen og redaktørene og kritikkhistorikerne
Sissel Furuseth, Jahn Thon og Eirik Vassenden (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boksalongen presenterte sitt arrangement med følgende ord:

Litteraturkritikken har stor makt over hvilken litteratur vi leser og snakker om. Hva skjer med kritikken i avisdødens og de nye medienes tid? Og vil leserne finne fram til den viktige litteraturen når kritikken publiseres på nye måter og i alternative formater? Litteratur-kritikken har vært en betydningsfull avis- og tidsskriftsjanger i 250 år, under stadig vekslende vilkår, i ulike formater og publikasjoner. Hva kan vi si om kritikkens fremtidsutsikter ved å undersøke dens historie? Den nye boka Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 gir et unikt innblikk i kritikernes, avisenes og tidsskriftenes skiftende forhold fra det moderne gjennombruddet til vår egen tid.


Underveis i panelsamtalen noterte jeg så blekket sprutet, og jeg vil i det følgende forsøke å gjengi noe av det mest sentrale som jeg fikk med meg. Jeg understreker at jeg selv er fullt og helt ansvarlig for gjengivelsen av hvem som sa hva, og hvordan dette ble formulert (i den grad det måtte ha sneket seg inn et lavere presisjonsnivå eller uklarheter av noe slag).

En av de tre redaktørene, Eirik Vassenden, introduserte boka før panelsamtalen begynte. Flere ulike linjer er undersøkt, og redaksjonen har valgt å styre etter noen overordnede prinsipper. Den største utfordringen har vært å bearbeide og korte ned det enorme skriftlige materialet som foreligger om litteraturkritikk og dens rammevilkår. 

Noen av temaene som har vært gjenstand for analyse er ulike normer, verdispørsmål, kriterier, retorikk, former og typer for kritikk. Tidsskriftene skiller seg ut som kritikkens institusjon, og har et helt eget rammeverk sammenlignet med typiske aviskritikker. En lang rekke tekster er gjennomgått. Likeså sentrale debatter i tiden, som har preget kritikkens vilkår. Det er mye kompakt og uensartet tekst som er redigert for å lage det som er blitt til kritikkens historie i denne boka. Rent historiefaglig har man også ønsket å si noe om hva kritikken bør og må være. 

Ordstyrer Kristoffer Jul-Larsen stilte innledningsvis det nokså åpne spørsmålet "hva er den historiske lærdommen?" og "hva er den mest refleksjonsrike delen av boka?". 

Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen påpekte at boka blir en påminnelse om forbilder, bekreftet og frisket opp gjennom forbildenes praksis. Litteraturkritikk er en form for journalistikk, fordi den som sjanger har alt i seg for å kunne høre inn under den journalistiske rammen. "Hvorfor er det så sentralt å møte kritikerne igjen?" spurte ordstyreren. Ellefsen påpekte at litteraturkritikk handler om et bredt og intellektuelt apparat. Den faren kritikerne må være oppmerksom på, er at man kan bli for smal. Derfor er det viktig å stimulere til sult på kunnskap. De beste kritikerne er inspirerende, fordi de har store personligheter som de møter litteraturen med, mente Ellefsen. 

"Hvilke historiske poeng er de mest løfterike?" spurte ordstyreren. Litteraturkritiker Ingunn Økland opplyste at hun lette etter viktige kvinner, og at hun fant mange - blant annet Margrethe Vullum (f. 1846 d. 1918) (linken peker til Wikipedia, men det er også en annen artikkel om henne i Norsk biografisk leksikon, som er interessant å lese). Vullum var en samtidig med Kristiania-bohemen i en tid der mange bøker ble beslaglagt. Kritikerne var tause om dette, og det er derfor vanskelig å finne ut hva de mente om de beslaglagte bøkene. Vullum anmeldte Christian Kroghs "Albertine", og harselerte over alle beslagleggelsene i sin kritikk av boka. Økland gledet seg over å lese om Vullum, hennes tankekraft og mot.

Kritikken har spilt en stor rolle for litteraturen, mente Sissel Furuseth. I grenselandet mellom litteraturformidling og litteraturkritikk, drives samfunnsutviklingen i en god retning. Kvinnelige kritikere sto ikke frem med fullt navn før i 1890-årene. Anonymiteten ga de kvinnelige kritikerne mye frihet, og dermed var de med på å etablere og drive frem den liberale kritikken, som var preget av viktige verdier. Innad i miljøet visste alle selvsagt hvem de var, men navnene sto altså ikke på trykk i avisene. 

Jahn Thon tok til orde for at det er et stort paradoks at 1970-årene - det kanskje mest folkelige av alle tiår i nyere historie - er den mest "elitiske perioden" som har eksistert innenfor litteraturkritikkens historie. Det har egentlig alltid vært eliten som har styrt kritikken, og langt tilbake var det embetsmennene som sto for denne. Hva er en god og en dårlig bok, og hvorfor? At en liten elite sitter med definisjonsmakten på dette, mente Thon inneholder en merkelig dobbelthet. 

Dette fikk ordstyreren til å stille følgende spørsmål: "Er kritikerne representanter for eliten?" Ellefsen opplyste at hans avis (Morgenbladet) avviste alle tilløp til moderne innslag frem til 1980, men at det siden bare har gått fremover. Dette utløste spontan latter i salen. Ellefsen mente at kritikerne bør agere som en representant for leserne. Samtidig skal litteraturkritikken som fag tjene pedagogikkens sak. Uansett - det er leserne man som kritiker må skrive for. Innenfor litteraturkritikk er det for øvrig mange fallgruber. Dersom formålet med kritikken er å gi bøker bistand eller nødhjelp, blir det kjedelige kritikker. Prosjekter som styres av målsetninger som å "bringe frem debutanter" eller på annen måte prøver å gjøre litteraturen en tjeneste, dør fort. 

Vassenden viste til at det var en tid der det var forlagene selv som skrev kritikkene. Avisene slapp dermed å betale for kritikken. Denne kritikken forsøkte å gi leserne innblikk i alle bøkene de visste at de aldri kom til å få tid til lese men gjerne ville vite noe om (som del av sin dannelse? - min kommentar). 

Økland var opptatt av hvor mange lesere avisene faktisk mister i overgangen fra papir til nett. Litteraturkritikk går veldig dårlig i vår tid, og det går faktisk enda dårligere på nett. En anmeldelse av Anne B. Ragdes siste bok i Aftenposten fikk 5000 klikk/treff, mens Karl Ove Knausgårds siste bok fikk 15 000 ... Økland nevnte en hel rekke eksempler på andre bøker som nok er noe smalere, og som gjennomgående får noen få hundre treff. Hun mener dette tyder på at kritikken er for en elite. Det som altså truer anmelderi på nett, er få lesere, mener Økland. (Mens jeg mener at det er betalingsmurene ... Man må betale for å få lest kritikkene man søker opp på nettavisene. Treff på bokblogger har ingen slike hindringer. Jeg mener at dette kan forklare vridningen i markedet. Samtidig er det vel svært få bokbloggere som er i nærheten av å få 5000 treff på sine innlegg, annet enn helt unntaksvis. Det vanlige er at antall treff ligger et sted mellom 2-300 til opp mot 6-700, er egen erfaring i alle fall. Og min blogg har greit med lesere sammenlignet med andre bokblogger registrert på Bloggurat.)

En representant fra Schibsted (jeg fikk ikke med meg navnet hennes) reiste seg opp og fortalte at det i konsernets 63 aviser er stort innholdsfokus fra toppledelsen. Hva er kjøpsutløsende? I den sammenheng går kultur ganske dårlig. Det fungerer ikke. Alt handler om bunnlinjen. 

Ellefsen mente at viktige verdier står på spill. Kritikk vil alltid være et underskuddsforetakende. Rubrikkannonser har alltid finansiert kritikken. Dette fikk Vassenden til å utbryte: "Kan avisene i det hele tatt forvalte litteraturkritikk?"

Økland viste til den store kritikkdiskusjonen som kom i fjor etter at VG annonserte at de skulle redusere antall litteraturanmeldelser i sin avis. Dette har likevel ikke skjedd! VG anmelder ganske bredt, og mye mer enn tidligere. Ble redaksjonen påvirket av debatten som fulgte, slik at de ombestemte seg? Samtidig tok hun til orde for dette med terningkast, som hun er en stor motstander av. De fleste bøker havner på rundt terningkast fire. De er greie nok, men ikke fantastiske. I klikk-verdenen vinner alltid de kritikkene som profileres med terningskast fem og seks. (Min kommentar: Det har vært en stor diskusjon også blant bokbloggerne om bruk av terningkast, og de fleste har sluttet med dette. For egen del ble jeg økende irritert over forlagenes lettvinte henvisning til mine terningkast når de blurbet utsagn fra bloggen min i salgsfremmende øyemed. Det er greit med sitater - bare for å ha nevnt dét - men da må det være sitater med mer substans.)

Ordstyreren lurte på om dagens nivå på litteraturkritikk er slappere enn det var før? Jahn Thon påpekte at det kommer ut flere bøker i dag enn noen sinne. Selv har han sittet i Brage-juryen, og han er ikke lenger tilhenger av innkjøpsordningen. Det kommer ut så mye intetsigende litteratur at det kan være det samme. Dessuten er det for mange middelmådige bøker. Det skrives i dag både lange og gode kritikker, men mange ganger klarer han ikke med sin beste vilje å finne ut om boka som kritiseres er god eller dårlig. Som regel er kritikkene svært innholdspreget og slapp, uten noen form for konklusjon. 

Økland mente at det er mye slapp kritikk, og at det er en velvillighetskultur ute og går. Selv er hun spesielt glad for Morgenbladet, som tar kritikken på alvor. Selv Klassekampens Bokmagasin stryker litteraturen etter hårene. Ja, hun synes kritikken var bedre før. Vassenden fulgte opp og mente at kritikken i dag er slapp og intetsigende. 

Finnes det noen dårlige perioder i kritikkens historie? spurte ordstyreren. Furuseth mente at det tidligere var større mangfold av aviser, og at mange da slapp til med kritikker. I dag gjør avisdøden sitt til at færre slipper til. Det er en del kritikere som har det hun kaller "gode lesninger". Samtidig er det en del klisjéer og fraser som går igjen. 

Økland viste til at Vagant har fått sparken fra Cappelen Damm, og at vi dermed risikerer å miste viktige arenaer for kritikk.  

Ordstyreren spurte paneldeltakerne hvem de mente er den beste kritikeren gjennom tidene?  De fleste mente at Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) står i en særstilling. Furuseth påpekte at hun er veldig glad i det moderne gjennombruddet i litteraturkritikkens historie. Dette førte til at kritikken ble mer resonnerende og analytisk. Eguenia Kielland (f. 1878 d. 1969) var svært moralistisk, men samtidig en god og skarp leser. Hun brukte makten sin på en positiv måte og ble dermed en viktig institusjonsbygger. 

Ellefsen ga uttrykk for at han var avmålt til tre redaktører som er opptatt av at lengde er lik kvalitet. Han mente at en god anmelder feirer sine rammebetingelser. Kritikkens kvalitet bør altså ikke måles i lengde. 

Thon mente at kritikken er et elitemedium. Kvalitet er et av de viktigste kriteriene, og kritikken kan derfor oppfattes som folkeopplysning for å øke fokus på kvalitet

Furuseth mente at mange opplever at kritikken ikke har relevans for dem, og nevnte bokblogging. Det skapes nye arenaer. Dersom kritikken ikke oppleves som relevant, vil leserne gå til bokbloggene. Dette fikk Ellefsen til å påpeke at kritikkens død og bokbloggene ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Blogg er kun et medium, og blogging har aldri truet litteraturkritikken. Blogging er en form for boksamtaler som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten. Mye handler dessuten om formidling av litteratur, og ikke kritikk i begrepets egentlige forstand. For øvrig er kritikkbegrepet ullent, påpekte Ellefsen. 

den estetiske smaksdommen være med for at man kan snakke om kritikk? Ja, mente Vassenden. Uten en konklusjon snakker vi ikke om kritikk. Dersom et blogginnlegg har med en smaksdom eller en konklusjon, snakker vi om kritikk. 

Hva er sammenhengen mellom journalistikk og kritikkbegrepet? spurte ordstyreren. Dette handler om hvem kritikken henvender seg til. Man skriver en tekst for leseren, og har først og fremst en forpliktelse overfor leseren. Det er noe annet enn litteraturvitenskap. Ellefsen mente at kritikeren prøver å være relevant for leseren, ikke for forfatteren. Kritikeren må forklare og begrunne hvorfor han mener den han mener, og han kan ikke ta noe for gitt. Økland identifiserer seg som en akademiker, men mener at hun også har forfatteren i tankene når hun skriver. Hun sørger derfor for å holde en redelig tone. Når hun skriver, ser hun for seg alle de ivrige leserne som er klare til å kaste seg over kritikken hennes, sa hun smilende. Vassenden mente at de som nok er mest interessert i å lese kritikker, er kritikerne selv. 

Helt til slutt kom det et lite knippe spørsmål fra salen, og så var panelsamtalen over. 

Noe av det viktigste jeg satt igjen med var at jeg har lyst til å lese boka. Det kommer jeg også til å gjøre. Dersom det ikke hadde vært for prisen - kr 645 for et eksemplar - hadde jeg tatt boka med meg med det samme. Spesielt interessant opplevde jeg kritikernes refleksjon over sine roller, om hvem de mener at de skriver for og hva som er målet med deres kritikk. Jahn Thon var et forfriskende element i samtalen, fordi han kom med en del provokative uttalelser, som røsket litt opp i diskusjonene. 

Jeg kunne nok ha ønsket meg en ordstyrer som hadde stilt litt mer presise spørsmål, og som hadde hatt et klarere mål med diskusjonen. I stedet opplevde jeg at det hele ble litt slapt. På den annen side fikk alle de tilstedeværende komme til orde uten å bli avbrutt, og det hadde jo også en verdi i seg selv. Kanskje burde temaet bokblogging fått litt mer fokus, i alle fall i forhold til hvordan leserne finner frem til de bøkene de ønsker å lese. Men dette tenker jeg nok bare fordi jeg er bokblogger selv ... 

Fra panelsamtalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

lørdag 24. september 2016

Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset den 21. september 2016

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Eddie Bellegueule" i 2014. Boka utkom på norsk i 2015, og i slutten av mai samme år besøkte han Norge. Jeg hadde lest boka hans, og jeg var også på Litteraturhuset den 27. mai 2015. (Linkene peker til mine tidligere innlegg.)

Denne uka er Edouard Louis tilbake i Norge, og bakgrunnen er at han har kommet ut med boka "Voldens historie". I likhet med den første boka, er også denne selvbiografisk. Her tar forfatteren utgangspunkt i en voldtekt han ble utsatt for rett etter at han hadde skrevet sin debutbok (men selve utgivelsen fant sted et par år senere). På grunn av det selvbiografiske preget i Edouard Louis` forfatterskap, var det neppe tilfeldig at den som hadde fått oppgaven å intervjue ham var den norske forfatteren Kjersti Annesdatter Skomsvold. Skomsvold har selv utgitt en selvbiografisk roman; "33" (2014).

Faksimile fra Litteraturhusets program
Under presentasjonen av Edouard Louis, ble klassedebatten som har foregått mellom ham og den norske forfatteren Kjartan Fløgstad nevnt. De fleste som er opptatt av klassereiser i litteraturen generelt, hvor arbeiderklassen og dens premisser ofte står sentralt, har nok fått med seg forfatternes ulike ståsteder i den forbindelse. Der Fløgstad nærmest romantiseres og opphøyer arbeiderklassen, der drar Louis denne ned i avgrunnen og levner den liten ære. For meg som har betraktet dette fra utsiden, synes det opplagt at de beskriver to fullstendig ulike samfunnsklasser. Den ene er på bånn og kommer sjelden videre. Den andre er intellektualisert og står egentlig over middel- og overklassen, edelmodig og fremtidsrettet til det siste - slik blant annet Kjartan Fløgstad beskriver den.

Åpningsreplikken til Kjersti Annesdatter Skomsvold førte til at latteren brøt løs i salen. Hun begynte nemlig å snakke fransk med Edouard Louis. Flere enn meg tenkte nok at "oi - skal de snakke fransk?" Skomsvold  sa nokså raskt svært avvæpnende at neida, her fikk vi nøye oss med engelsk med sjarmerende fransk og norsk aksent.

Louis opplyste at han egentlig holdt på med en helt annen bok da han en jul for noen år siden ble utsatt for en voldtekt. Allerede to dager etter hendelsen var han i gang med å skrive. Den påbegynte boka ble følgelig lagt til side. For øvrig fikk vi også vite at debutboka var klar 1-2 år før utgivelsen, fordi forleggeren hans mente at det var for tidlig å utgi den.

Skomsvold lurte på hvordan historien var før han skrev den, og hvordan han opplever historien i dag, etter at alle vet hva som har skjedd. Louis fortalte at historien i boka handler om at han traff en fyr som i hans øyne var nydelig. Han likte ham og ønsket seg kjærlighet. I stedet endte det hele med vold og trussel om drap. Først lang tid etter hendelsen skjønte han at bare 1 % av det som skjedde handlet om ham og overgriperem, mens resten handlet om noe som var mye større. Dette fikk Skomsvold  til å konkludere med at en historie alltid er større enn det den handler om. Denne virkningen har litteraturen på oss.

Hva ønsket Louis med boka? lurte Skomsvold på. Louis påpekte at han begynte med å snakke om det som skjedde med dem han hadde rundt seg. I begynnelsen var han redd for å gå til politiet fordi han fryktet hevn fra overgriperens side, fra han som i boka heter Reda. Det å fortelle om noe traumatisk om og om igjen fører til at mennesker som lider, vil lide enda mer. Det er noe i vårt samfunn som gjør at når noen lider, så ønsker alle at man skal snakke om det. Selv får han alltid spørsmål om "hva gjør du for arbeiderklassen?"

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skomsvold spurte Louis om han tenker på leserne sine. Louis svarte at han ønsker at leserne skal elske ham. Han sa leende at dette ikke er noe man bør si høyt, men han er selv engstelig for at leserne ikke skal elske ham. Samtidig har han opplevd at mange hater ham nettopp fordi han har fortalt om sin lidelse ...

Da han skulle anmelde voldtekten, møtte han et rasistisk politi. De var raskt ute med å konkludere med at overgriperen var araber. Men Reda var ikke araber, han var kabyler (en berberisk folkegruppe med opprinnelse fra Kabylia i Algerie - min presisering). Det er et motsetningsforhold mellom arabere og kabyler, så bare det å hevde at en kabyler er araber, er opprørende i følge Louis. Politiets rasistiske holdninger fikk ham til å ønske å trekke anmeldelsen tilbake, men da opplevde han at hans egen historie ikke lenger var hans ... Politiet stjal hans smerte. De tillot ham ikke å trekke anmeldelsen tilbake, men snakket hele tiden om at overgriperen ville få 20 års fengsel. Det var en skremmende opplevelse. Det var ikke derfor Louis ønsket å anmelde voldtekten. Ikke for at Reda skulle få 20 års fengel ...

Politiets holdninger til at alt uønsket i samfunnet skyldes "araberne", minnet Louis om hans egen mor. For henne var "de andre" enten arabere eller kinesere. Nyansene fantes ikke. Louis følte at han ikke kjente igjen sin egen historie, og det var et stort gap mellom det han selv fortalte og det som ble gjenfortalt. Han skrev boka som en slags  hevn overfor politiet.

"Voldens historie" er i følge Louis en historie om hvordan hans individualitet ble satt til side. Konklusjonen han  trekker etter sin egen opplevelse, er at så fort man forteller sin historie til noen andre, er det ikke lenger ens egen historie. I boka har han underveis lagt ordene i munnen på sin søster. Han oppsøkte henne etter svært lang tids atskillelse. Skomsvold påpekte at søsteren bruker et helt annet språk. Louis opplyste at han brukte dette grepet for tydeligere å få frem hvilket gap det er mellom hans historie og måten søsteren hans forteller dette på. Volden kommer blant annet fra dette gapet. Gjennom fraværet av sannhet i hennes fortelling, kommer man også på et vis nærmere sannheten. Vanligvis forteller man hemmeligheter til andre for at man skal komme nærmere hverandre. Søsteren hans mente at han i sin tid f.eks. fortalte om sin homofili fordi han ønsket å bli avvist. Han ønsket å sverte familien. Smerten Louis føler rundt dette har sammenheng med at hun egentlig har rett.

Skomsvold lurte på hvordan skriveprosessen var siden Louis skrev om noe som nylig hadde skjedd. Som tidligere nevnt begynte han å skrive om hendelsen to dager etter at den hadde skjedd. Louis fortalte at han ikke greide å skrive om noe annet akkurat da. Når man ser på all volden i verden, er det et gap mellom det litteraturen befatter seg med og den virkelige verden. Han ønsket derfor å skrive om dette, om volden han hadde vært utsatt for.

Skomsvold opplyste at fordi forfatteren skriver både i nåtid og i fortid i boka, kjente hun på desperasjonen hans. Louis lyste opp da hun sa dette, fordi det nettopp er dette han ønsker å oppnå med boka. Nåtids-fortellergrepet gjør historien mer intens og levende, mens et fortids-fortellergrep ville ha skapt mer distanse. Han ønsket også å få frem hvordan han egentlig nokså enkelt kunne ha flyktet, men likevel ble der og ønsket å ordne opp i situasjonen. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor flyktet han ganske enkelt ikke? Louis trekker paralleller til William Faulkner og hans roman Sanctuary, hvor en tilsvarende episode er beskrevet. Kunne vi tilhørere spore en viss lettelse i denne gjenkjennelsen hos forfatteren? Ja, for hvorfor flykter man ikke når man kan?

På et tidspunkt i romanen hans leter Louis etter mobiltelefonen sin. Etter voldsepisoden klarte han ikke å snakke om akkurat dette, mens det var enkelt å skrive om det. Louis visste at Reda hadde tatt/stjålet telefonen hans, men han fikk seg aldri til å beskylde ham for tyveri. I stedet lot han som den var forlagt et eller annet sted, og på et tidspunkt lå de begge to på gulvet og lette etter telefonen - selv om de begge visste at sannheten var at Reda hadde tatt den. Louis hadde noen bilder på mobilen og var helt besatt på å få den tilbake. Dette var antakelig  medvirkende til at situasjonen eskalerte og førte til vold. Nå som han har skrevet om denne epiosden, er det ikke lenger vanskelig å snakke om det. Når han sitter foran PC`en sin, kommer alt ut. Da kan han si alt. Men ikke i det virkelige liv - ikke før det først har vært skrevet ned ...

Når Edouard Louis forteller om møtet med Reda, var hans ide ikke å blande fiksjon og virkelighet. Han ønsket å holde seg til fakta. Men han brukte det han visste om nærstående personer for å gi historien mer liv. Som det med søsteren. Han og Reda er svært forskjellige, og likevel er det så mye likt. Begge kommer fra den fattige arbeiderklassen, og dermed har de mye felles i sin fortid. Dette fikk Skomsvold til å påpeke at vi trenger fortiden for å forstå nåtiden. Louis fortalte da at han tidligere var så skamfull på grunn av sin fortid, mens han i dag er skamfull fordi han var så skamfull over sin fortid. Tidligere var han imidlertid ikke i stand til å gjøre noe annet. Dette fikk ham til å fortelle om seg selv da han var ny på en penere skole i Frankrike. Han kledde seg i dress fordi han trodde at dette måtte han for å se skikkelig ut. Han ønsket å fremstå som en gutt fra overklassen. Men ingen overklassegutt gikk i dress på skolen. Dermed fremsto han i bunn og grunn nokså latterlig. Og de som faktisk kom fra overklassen, skjønte at han ikke var overklassegutt. Dette at han forsøkte å være noe annet enn han var, en overklassegutt og ikke en arbeiderklassegutt, gjorde antakelig at Reda opplevde ham mer som en fiende enn hva han kanskje ellers ville ha gjort, har Edouard Louis tenkt senere ...

Under sin oppvekst gjorde Edouard Louis alt som sto i hans makt for å skjule sin homofile legning. Da han kom til Paris, var noe av det første han brant etter å finne ut av, nettopp sin homofilitet. Han gjorde mange farlige ting, som å ta med seg hjem gutter/menn han ikke kjente. Til slutt opplevde han altså en voldtekt. Etter bokutgivelsen har han møtt mange (homofile) lesere som forteller om eksakt det samme. (Som tilhører i salen fikk dette meg til å tenke på hvorfor jeg og andre med meg leser. Er det ikke nettopp jakten på gjenkjennelse og lindring i litteraturen som er noe av drivkraften? Det trenger ikke å handle om selvopplevde ting. Det kan vel så mye handle om ønsket om å forstå andre mennesker.)

Skomsvold var til siste slutt opptatt av bøkenes selvbiografiske trekk. Dette fikk Louis til å sitere Kirkegaard - om at jo mer han skriver om seg selv, desto mer skjuler han. Louis sa at han selvsagt føler seg veldig  eksponert. Samtidig er det for ham som forfatter viktig å presse grenser mellom det som er privat og det som er offentlig. I boka snakker han om ting som det er normalt å holde for seg selv. Denne uttalelsen fikk Skomsvold til å medgi at hun ofte føler at hun må forsvare seg selv i forhold til hva hun velger å skrive om.

Fin stemning på scenen mellom Edouard Louis og Kjersti Annesdatter
Skomsvold (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis bar på noen bøker da han traff Reda. Han hadde feiret jul sammen med vennene sine og var på vei hjem. Bøkene var gaver han hadde fått. To av bøkene var av Claude Simon med dedikasjoner fra forfatteren til vennen Didier, og den tredje boka var Nietzsches samlede verker. Med dette som utgangspunkt spurte Skomsvold om "the healing  part of it", enten det er tale om fiksjon eller filosofi - er det noen forskjell? Louis mener at det er kunstig å ha et skille her, fordi man trenger struktur for å forstå følelser. Dette setter ting i en kontekst, hvilket igjen kan forløse følelser. Dersom man f.eks. ser en farget person på gaten, og samtidig kjenner til forhistorien med slaveri, diskriminering og rasisme, vil hele opplevelsen bli mer kompleks. Nettopp derfor er teorien (i form av historie eller filosofi) så viktig. Selv er han der at han ikke klarer å skrive fiksjon. Han føler seg litt latterlig dersom han skal forsøke å skape en person som ikke finnes. Han klarer ikke helt å stole på at det blir riktig. Han skjønner selv at det han sier i grunnen er ganske absurd, fordi noen av de sterkeste leseropplevelsene han selv har hatt, er innenfor sjangeren fiksjon.

Ja, så mye rakk Edouard Louis og Kjersti Annesdatter Skomsvold å snakke om i løpet av en times tid. Riktig spennende var det! Og det var også spennende med et gjensyn med Edouard Louis, som er i en rivende utvikling rent modenhetsmessig (han er jo fremdeles så ung). Jeg ble igjen svært sjarmert av hans nære og varme personlige uttrykk. 


                             


Populære innlegg