Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten forfattertreff. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forfattertreff. Vis alle innlegg

mandag 4. september 2017

Møte med Siri Hustvedt og Chris Kraus på Litteraturhuset i Oslo 21. august 2017

Siri Hustvedt og Chris Kraus (Bildet har jeg lånt fra Litteraturhusets nettsider.)
Kunsten og raseriet

Mandag den 21. august i år arrangerte Litteraturhuset i Oslo et møte mellom Siri Hustvedt, Chris Kraus og Anne-Hilde Neset under tittelen "Kunsten og raseriet". 

Slik ble arrangementet presentert på Litteraturhusets nettsider:

Hvorfor er det fremdeles slik at menn forbindes med intellektet og samfunnet og kvinnene med kroppen og emosjonene? Hva skyldes marginaliseringen av dem som bryter med den «allmenngyldige» middelklassemannens erfaringer?

I Siri Hustvedts siste essaysamling Kvinne ser på menn som ser på kvinner (oversatt av Knut Johansen) undersøker hun hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst og litteratur, og tar for seg kunstnere som Louise Bourgeois, Picasso og Mapplethorpe. Hvem er disse kunstnernes kvinnelige fantasifostre, og hvordan erfarer jeg dem, spør hun. Gjennom en rekke romaner og essays har Hustvedt undersøkt kunst og identitet. I hennes siste roman, Den flammende verden, møter vi kunstneren Harriet, som gjemmer seg bak en rekke mannlige identiteter i et forsøk på å oppnå anerkjennelse for sine verk.

Chris Kraus har blitt kalt kunstverdenens favorittforfatter og står bak en rekke sjangeroverskridende essays og romaner, i tillegg til kultromanen I Love Dick (oversatt av Knut Ofstad tidligere i år), som også kan leses som et kunstpolitisk manifest. I likhet med Hustvedt skildrer hun kvinnelige erfaringer i kunstverdenen. I høst er hun aktuell med Kelly Lake Store, oversatt av Paal Bjelke Andersen, og i september kommer en ny bok om forfatteren og punk-ikonet Kathy Acker.

Nå møter Kraus og Hustvedt direktør ved Kunstnernes Hus, Anne-Hilde Neset, til samtale om visuell kunst, følelser som form, fandenivoldsk aura og kvinnelige antihelter.

Om mitt forhold til forfatterne

Da Siri Hustvedts essaysamling "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" kom på norsk tidligere i år, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg leste stor med interesse hennes essays om kunst, kjønn og sinn, om Jeff Koons "Baloon Dog", om filmen "Pina", om hennes forhold til Knausgård og om psykisk sykes opplevelse av det skrevne ords kraft - bare for å ha nevnt noe. Jeg leste dessuten Hustvedts roman "Denne flammende verden" for drøyt tre år siden, og jeg var på Litteraturhuset sist hun var der (i september 2014). Det er særlig i disse to bøkene hun forfølger temaet kvinner i kunsten og menns forhold til dette. Jeg har lest flere av Hustvedts bøker, men de er ikke like relevante i denne konteksten. (Samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg.) 

Chris Kraus har jeg ikke noe forhold til fra før av. Jeg har selvsagt skaffet meg hennes bok "I love Dick", men har ikke rukket å lese den. Boka kom opprinnelig ut i 1997, men forelå på norsk for første gang i fjor. Som Siri Hustvedt er hun født og oppvokst i USA. Hun er av jødisk opprinnelse. 

Fra arrangementet

Arrangementet foregikk i Wergelandssalen, selve hovedsalen på Litteraturhuset, og her var det smekkfullt. 220 mennesker var samlet i salen, og i tillegg satt det ca. 300 til spredt i tre eller fire andre saler, hvor arrangementet ble overført på video. 

Anne-Hilde Neset åpnet kvelden med å introdusere forfatterne. Samtalen fløt lett i løpet av den neste timen. Diskusjonene var høytflyvende og det var ikke bare enkelt å følge disse skarpt intelligente kvinnene som tidvis snakket i munnen på hverandre, og hvor det ene poenget tok det andre - alt i en rasende fart. Jeg prøvde å henge med så godt det lot seg gjøre. 

Anne-Hilde Neset, Siri Hustvedt og Chris Kraus (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Chris Kraus (f. 1955) har skrevet "I love Dick", og dette er en bok om kunst og kjærlighet, og hvor kvinner blir demonisert. Siri Hustvedt (f. 1955) har skrevet om Harriet Burden i sin forrige roman "Denne flammende verden". Her opptrer intet mindre enn 19 ulike fortellerstemmer. Hver av dem forteller sitt lille fragment av historien om Harriet. Siri Hustvedt fant det meget fornøyelig å skrive i rent raseri uten at dette var forbundet med noe depressivt. Vanligvis er nemlig aggresjon og sinne forbundet med depresjon, særlig når det er tale om kvinner. Menns galskap er mer akseptert enn kvinners galskap, mener hun. 

Chris Kraus var et fyrverkeri på scenen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Siri Hustvedt ga et eksempel på hvorfor mange finner det vanskelig helt å akseptere at en kvinne både kan være ung og vakker, og en intellektuell. Hun tegnet et bilde av et selskap der flere menn flokker seg rundt en vakker kvinne, og rivaliserer om hennes gunst. Og så viser det seg at hun intellektuelt går dem en høy gang. Mange menn vil ønske å sette henne på plass, slik at de får gjenopprettet en opplevd ubalanse, og noen vil endog gå lenger. Kvinners kunst blir for øvrig raskere kategorisert sammenlignet med menns kunst. 

Anne-Hilde Neset spurte Chris Kraus om hun har opplevd at hennes kvinnelighet har kommet i veien for kritikernes bedømmelse av hennes forfatterskap. Kraus mente at hun ikke har opplevd dette. Hustvedt mener at det er absurd å holde halvparten av menneskeheten utenfor når man snakker om universet. Hva kan man gjøre med dette, lurte Neset på. "Talk and talk," svarte Hustvedt. Dette fikk hele forsamlingen til å le. 

Det ble mye latter og humor underveis. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forfatterne kom inn på den eldre kunstneren Louise Bourgeois (f. 1911 d. 2010) som måtte ty til spektakulære virkemidler for å bli berømt. Først da kom kunsten hennes frem. I følge Siri Hustvedt gjelder det i kunsten som i livet for øvrig: "money talks!" I den forbindelse trakk hun frem Koons "Baloon Dog", som hun også har skrevet om i sin siste essaysamling. Hun sammenlignet kunstmarkedet med aksjemarkedet. Det handler om persepsjon og psykologi. Hva tror vi på? Det er vanskelig å skille mellom fysiologiske og psykologiske opplevelser. F.eks. vil et menneske som tror at han/hun drikker en vin til 100 doller flasken få en større vinopplevelse enn ved å drikke en 10 dollar-vin - selv om det i realiteten forholder seg motsatt. Vi tuner inn forventningene på forhånd, og får kart og terreng til å stemme. Sånn er det bare. 

Ingen stor kunstner er blitt til uten et miljø rundt seg. Dermed kan man lure på hvor relevant det er å snakke om "født sånn eller blitt sånn" ... Både menn og kvinner påvirkes av sitt miljø - det gjelder ikke bare ett av kjønnene. 

Kunstnere kan ikke leve uten "adapted grandiosity" - dvs. uten stor tro på egen fortreffelighet eller gradiositet. Problemet er at kvinner har mindre av dette enn hva menn har. Dessuten forventes det at kvinner skal være snillere, og kvinner straffes for aggressivitet. Å være slem hjelper ikke kvinners karriere. For menn derimot er dette en dyd av nødvendighet. Hensynsløshet og et aggressivt ambisjonsnivå belønnes blant menn. Dette er egenskaper som andre menn vil verdsette. Tilsvarende egenskaper hos kvinner virker mot sin hensikt. Kvinner markedsfører dessuten ikke sine fortreffeligheter med like stor selvfølge som menn. Derfor vil menn gjennomgående ansette menn, mens kvinner gjennomgående vil ansette kvinner på arbeidsmarkedet. Særlig når det kommer til lederposisjoner. Det samme gjelder innenfor kunsten, og hvordan vi verdsetter henholdsvis kvinnelige og mannlige kunstnere. 

Helt til slutt lurte Neset på hvilken rolle besettelse spiller i forfatternes arbeid med bøkene de skriver. Siri Hustvedt uttrykte at hun alltid kommer til et punkt der boka vet mer enn henne. Derfor er det viktig å være tilgjengelig for det som kommer. Selv står hun opp klokka seks og skriver til to. Deretter følger fire timer med lesning. "That´s my life," sa hun smilende. 

To forfattere med stor respekt for hverandre! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og dermed var samtalen mellom Siri Hustvedt, Chris Kraus og Anne-Hilde Neset over ... Og vi tilhørere satt litt klokere tilbake enn vi var på forhånd! Det var fornøyelig å høre disse to profilerte forfatterne snakke om kvinner og kunst!

Siri Hustvedt (Foto: Rose-Marie Christiansen)

onsdag 30. august 2017

Møte med Tommi Kinnunen på Last Train i Oslo 29. august 2017



Forfatteren av "Der fire veier møtes" på visitt i Oslo

Det er tre år siden den finske forfatteren Tommi Kinnunen (f. 1973) debuterte med romanen "Neljäntienristeys". Den norske utgaven kom ut på norsk med tittelen "Der fire veier møtes" i 2016. Jeg anmeldte boka her på bloggen 17. februar 2016. (Linken peker til min anmeldelse.)


Oppfølgeren
 "Lopotti" kom ut i Finland i 2016, og på norsk med tittelen "Lyset bak øynene" i forrige uke.

Janicken Von der Fehr presenterte Tommi
Kinnunen og Janneken Øverland
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forlagets presentasjon av arrangementet

Dette skrev forlaget på arrangementets Facebookside:

Velkommen til bokmøte med Tommi Kinnunen i samtale med kritiker Janneken Øverland om sitt forfatterskap og sin nye roman "Lyset bak øynene". Den finske forfatteren Tommi Kinnunen ble møtt med stor begeistring for sin debutroman «Der fire veier møtes» i fjor. Nå er han aktuell med en ny roman.

I «Lyset bak øynene» møter vi ni år gamle Helena som sendes fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men bærer på en hemmelighet. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.

Tommi Kinnunen (1973) er født i Kuusamo i det nordøstlige Finland. For debutromanen «Der fire veier møtes» var Kinnunen nominert til Finlandia-prisen og ble tildelt prisen for Årets roman 2014 og den finske bokhandlerprisen. «Lyset bak øynene» er hans andre roman. Den var nominert til Finlandia-prisen i 2016 og ble stemt fram som lesernes Finlandia-favoritt.

Janneken Øverland er kritiker og tidligere forlegger.


Janicken Von Der Fehr fra forlaget Pax presenterte forfatteren på Last Train i går kveld. Hun siterte blant annet følgende fra Janneken Øverlands anmeldelse av debutboka i Klassekampen 17. februar 2016:


"Skarp, scenisk familieroman .... en slags verbal sudoku, der loddrett og vannrett først stemmer når [leseren] får satt sammen alle bitene. En bevegende roman om de nære ting, om krise, krig og kjærlighet."
Om arrangementet på Last Train
Tommi Kinnunen fortalte at han savnet karakterene fra den første boka da han planla sin andre bok. Han hadde da allerede "tatt livet av" tre av personene i "Der fire veier møtes", sa han smilende. Det er slike ting man har makt til å gjøre når man er forfatter. Samtidig understreket han at han har et avslappet forhold til døden.

Da Kinnunen skulle begynne på sin andre bok, hadde han nettopp fått sitt første barn. Dette fikk ham til å tenke på sin egen barndom. Dermed stoppet han opp ved Helena, som var et lite barn i den første boka. Å sende et blindt barn til en blindeskole i en annen by var godt ment sett fra familiens side, men dette var ikke helt enkelt for Helena. Akkurat dette hadde han lyst til å skrive om.


Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
I den første boka er det en jordmor som er den sterke personen. Visste han hvem som kom til å bli den sterke personen i den neste boka da han begynte skrive? lurte Øverland på. Kinnunen svarte at han ikke helt vet hvor en bok ender når han begynner å skrive. Noen ganger blir han overrasket selv.

I alle familier er det et senter hvor det enten kommer noe godt eller vondt fra. Selv tenker han at det bør være kjærlighet og en konflikt for at det skal bli god litteratur. I den første boka er det blant annet en konflikt mellom den første svigerdatteren og svigermoren. Dessuten er det en konflikt mellom Onni og Lahja. I finsk litteratur er det for øvrig ingen "big deal" at det er en sterk kvinnelig hovedperson.

I litteraturen blir handicappede mennesker ofte fremstilt som svært vennlige - som om de må kompensere for det minuset det er å være handicappet i møtet med andre mennesker. Derfor gjorde det sterkt inntrykk på Kinnunen da han møtte en kvinnelig leser som selv satt i rullestol, og som ba ham innstendig om ikke å gå i denne fellen. I ettertid mailet han med denne leseren, og dette var svært interessant for ham som forfatter.

Da Tommi Kinnunen bestemte seg for å skrive om Helena som er blind, kontaktet han Blindeforbundet, og fikk fire kontaktpersoner som han kunne bruke underveis i skriveprosessen. Han sendte dem skriftstykker og fikk deres tilbakemeldinger på måten han beskrev Helenas utfordringer som blind. Hver gang fikk han korrigeringer fordi han hadde tatt feil. Hvordan virker lukt på et blindt menneske? Hvordan tolker blinde lyder rundt seg? Ekkoet som lyder lager forteller den blinde om rommets størrelse, lyder kan fortelle hvilke rom som befinner seg hvor i huset, lett trekk kan fortelle hvor vinduer og dører er osv. Det var som om en helt ny verden åpnet seg for ham, og han lærte mye.

Kinnunen har brukt atskillig flere informanter under skriveprosessen denne gangen. Janneken Øverland påpekte at beskrivelsen av hele livsløpet til Helena, der hun etter hvert blir en gammel kvinne, gjør henne til en svært virkelig person. Som leser lærer man mye om hvordan det er å være blind.

Flere personer i Kinnunens bøker er veldig flinke i praktiske yrker. Enkelte er handy og bygger hus, noen er flinke til å fotografere osv. Selv beskriver Kinnunen seg som passe handy, men ikke nok til at han kan leve av det. Til vanlig jobber han som lærer, men for noen år siden kjøpte han og kona en hytte. De hadde ikke så mye penger og han var derfor nødt til å gjøre alt selv. Da oppdaget han gleden ved å bygge, at han kom i flow mens han holdt på. Han har samme opplevelsen når han skriver. Tiden flyr uten at han merker det. Plutselig har mange timer gått mens han har vært helt oppslukt av arbeidet, og har glemt seg selv.

Tommi Kinnunen vokste opp med mange historier om bestemoren sin. Selv møtte han henne aldri, for hun døde mange år før han ble født. Han har brukt noen enkelthistorier om henne i boka, særlig når han skriver om jordmødre i Nord-Finland. Kinnunens far var en dyktig fotograf, mens han selv er ganske middelmådig. Faren forteller historier med bildene sine, mens han selv forteller historier med ord. Han har hentet mye inspirasjon fra farens yrke i disse bøkene.

Tommi Kinnunens bøker (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et par av personene i hans siste bok er outsidere. Toumas skjønner at han må reise bort, fordi det er lettere å være outsider (dvs. homofil) i en storby - selv på 1990-tallet.

Kinnunen tenker om seg selv at han er melodramatisk i skrivingen. Det er en fin ting når man er forfatter, medga Janneken Øverland smilende.

Tommi Kinnunen vokste selv opp i Nord-Finland, og måtte flytte sørover for å studere. Ingen av hans søsken ble igjen i nord, og dette har ført til konstant dårlig samvittighet for en aldrende mor.

Janneken Øverland lurte på om han har en spesielt god hukommelse om egen barndom, siden han skriver så levende om barndom i bøkene sine. Kinnunen mener at han har god hukommelse, men ikke på de typiske tingene man kanskje tenker på. Han kan huske mange detaljer om interiør, mens han er dårlig på å huske ansikter. Øverland mener at han er god på å beskrive forholdet mellom yngre og eldre mennesker, og at han er en veldig ivaretakende skribent ("caring writer"). Dette fikk Kinnunen til å trekke frem at han var yngst i en søskenflokk. Han var den alle tok vare på. Samtidig ga dette ham følelsen av at alle de viktige tingene hadde skjedd før han ble født
.

Som
lærer er Kinnunen veldig oppmerksom på at folk sørpå vet svært lite om hva folk nordpå opplevde f.eks. under krigen. Hele landsbyer ble brent ned i sluttfasen av krigen, og dette påførte dem som opplevde dette store traumer. Dette ønsket han å fortelle om i sin bok.

Historiene Kinnunen forteller er ikke kronologiske. Er det slik hjernen hans fungerer (med mange hopp frem og tilbake i tid)? lurte Øverland på. Dette fikk Kinnunen til å le. Han medga at han ikke klarer å skrive en historie fra begynnelse til slutt, etter en kronologisk linje. Øverland mente at det uansett er enklere å lese den siste boka sammenlignet med den første, der det virkelig er mange hopp frem og tilbake i tid.



Tommi Kinnunen (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
Er bøkene realistiske? spurte Øverland. Kinnunen dro på det. Detaljene i boka er meget korrekte, for han har brukt mye tid på research, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Men historiene som sådan er diktet, selv om han har brukt mye som har skjedd i virkeligheten, og som er flettet inn i boka.

Er Kinnunen ferdig med denne familien nå? spurte Janneken Øverland. Kinnunen opplyste at han er i gang med sin tredje bok, og at den ikke handler om denne familien. Han har vært nødt til å distansere seg fra karakterene i de to siste bøkene. Samtidig er det et par karakterer han er litt nysgjerrig på, så hvem vet?

Kinnunen røpet at den siste boka handler om en glassdesigner. Også dette er et yrke han har hentet fra sin egen slekt. Å skrive om dette krever mye research ...

Og med dette var bokmøtet over, og alt jeg kjente på var et sterkt behov for å gå løs på "Lyset bak øynene". Det gjorde jeg også da jeg kom hjem!

Tommi Kinnunen skrev dedikasjoner i bøkene til oss som var til stede etter bokmøtet.



En personlig hilsen fra forfatteren i min bok!

onsdag 23. august 2017

Møte med Paul Auster på Litteraturhuset i Oslo 22. august 2017

Paul Auster og Janneken Øverland i samtale på Litteraturhuset 22, august 2017
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med en favorittforfatter!

Litt om mitt forhold til Paul Auster

Hvis jeg ikke husker feil, er det ikke mer enn 2-3 år siden sist Paul Auster besøkte Norge. I den forbindelse besøkte han også Litteraturhuset i Oslo. (De nye nettsidene til Litteraturhuset gjør det nærmest umulig å søke i gamle arrangementer, så jeg har dessverre ikke funnet dette arrangementet i arkivet. Det skapte for øvrig noe forvirring i mitt følge da daglig leder Andreas Wiese i sin presentasjon av forfatteren, hevdet at dette var første gang Paul Auster besøkte Litteraturhuset. En av mine litteratur-venninner var der nemlig forrige gang han var på Litteraturhuset.) I alle fall gikk jeg glipp av dette arrangementet - til min store sorg. Da Paul Auster og hans kone Siri Hustvedt dukket opp på høstprogrammet til Litteraturhuset tidligere i sommer/høst, gikk det ikke mange minuttene før jeg hadde bestilt billetter og hadde omstokket på avtaler kalenderen min. Denne gangen aktet jeg nemlig ikke å gå glipp av dette forfatterekteparet. (Innlegget fra Siri Hustvedts og Chris Kraus` samtale kommer jeg tilbake til.)

Mitt forhold til Paul Austers forfatterskap startet for nesten 30 år siden. Tilfeldigheter førte meg til bøker som "Moon Palace", "Sjansespill" og "Levitian", og dermed var jeg hektet. Siden har jeg trofast fulgt hans forfatterskap, og det er kanskje bare 2-3 av hans bøker jeg fremdeles ikke har lest. Min begeistring har riktig nok svingt litt i de senere år, mest av alt fordi jeg har fornemmet at de fantastiske idéene hans kanskje ikke har blomstret så mye som tidligere. Likevel er han å regne blant de absolutt bedre forfatterne i vår samtid.

Her på bloggen har jeg anmeldt/omtalt flere av hans bøker; "Moon Palace" (utkom opprinnelig i 1989 - en av mine første bloggomtaler, som er veldig kort), "Usynlig" (2010), "Sunset Park" (2011), "Mann i mørket" (2009), "Reiser i skriptoriet" (2007), "Rapport fra det indre" (2013), "Vinteropptegnelser" (2012) og "Her og nå. Brev (2008-2011)" (brevveksling mellom Paul Auster og Nobelprisvinneren J.M. Coetzee). I tillegg har jeg anmeldt/omtalt filmene "Music of Chance" (1993 - filmatisering av "Sjansespill"), "The Inner Life of Martin Frost" (2007) og "The Look" (2011 - der han opptrer selv). (Samtlige linker peker til tidligere blogginnlegg.)

Nå er Paul Auster aktuell med mursteinromanen 4 3 2 1, og det er selvsagt i forbindelse med lanseringen av denne boka at han befinner seg i Norge akkurat nå. Jeg har ikke rukket å lese denne boka enda. 4 3 2 1 er nominert til Man Booker Prize i år.

Det var uten tvil Paul Auster-aften på Litteraturhuset! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om arrangementet på Litteraturhuset

I går møttes Paul Auster og Janneken Øverland til en samtale om Archibald Fergusons fire liv på hovedscenen Wergeland på Litteraturhuset. Archibald Ferguson er hovedpersonen i "4 3 2 1", og det er hans liv vi får brettet ut i fire ulike versjoner i denne romanen.

Slik presenterer Litteraturhuset arrangementet i sin katalog:

"Ingen liv er egentlig bare en historie. I Paul Austers nye roman 4 3 2 1 fortelles fire mulige, sammenflettede historier om Archibald Ferguson: Livene hans slik de kunne ha utviklet seg dersom noen små, eller større, hendelser hadde tatt en annen retning. Til sammen skaper de fire versjonene av Ferguson en bildevev av etterkrigstidens amerikanske historie og kultur og gir innblikk i sentrale hendelser som borgerrettskampen, studentopprøret, Vietnam-krigen og mordet på Kennedy.

Romanen, som nå er ute på norsk i Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse, speiler Austers gjennomgående interesse for tilfeldigheter, for alternative muligheter og virkeligheter. Helt siden hans første romaner, i New York-triologien, har Auster utforsket metafiksjonens muligheter til å beskrive amerikanske liv og historie, i verdener der hans hovedpersoner må ta inn usikkerhet og ambivalens, i seg selv og i verden rundt dem.

Paul Auster har gitt ut mer enn tretti bøker. Om 4 3 2 1 sier han selv at han har skrevet sitt hovedverk. Nå møter han kritiker og tidligere forlegger Janneken Øverland til samtale."


I hovedsalen var det smekkfullt med folk i går. I tillegg var det videooverføring til Amalie Skram, en annen sal på Litteraturhuset.


Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Paul Auster entret scenen

Det sitret i salen i går da Paul Auster steg opp på scenen i Wergelandsalen etter at daglig leder Andreas Wiese hadde introdusert ham. "Hello Oslo" sa han, og vinket til oss.

Janneken Øverland, som satt med 4 3 2 1 i fanget under så og si hele bokbadet, åpnet arrangementet med å spørre Auster om hvor lang boka egentlig var underveis (underforstått at han nødvendigvis må ha redigert mye bort etter hvert). Auster svarte at han egentlig har forberedt denne boka i mange år, gjennom alt han så langt har skrevet. Hans skriveprosesser starter som regel med musikk i hodet hans. Han finner en hovedkarakter, og deretter popper de andre personene opp i tur og orden. Vanligvis tar det noen år før han er klar for å skrive. Med 4 3 2 1 var det imidlertid annerledes. Selve idéen til boka dukket opp under en frokost, og i løpet av noen få uker var han i gang med skrivingen.

Det hadde stor betydning for ham at han var 66 år da skrivingen begynte. Hans far døde da han var 66 år, og han følte sterkt på at dette var et dårlig år for ham. Boka måtte nødvendigvis bli stor. Han ønsket sterkt at han ikke skulle dø før boka var ferdig, så han sluttet å reise, ga nesten ingen intervjuer og var i det hele tatt lite ute av huset. Alt for å få fullført det som skulle bli hans hovedverk. Han brukte 3 1/2 år på å skrive boka, og det er veldig raskt til ham å være. Underveis improviserte han mye. Detaljene kom til etter hvert.

Auster kommenterte Wieses påstand om at han har skrevet i fem ti-år. Egentlig har han skrevet i seks ti-år. Han begynte nemlig å skrive allerede da han var i 16-17-årsalderen, men disse skriveriene endte ikke i noen utgivelser.

Mens han skrev på 4 3 2 1 var historien om Achibald Ferguson "i beina og blodet" hans. Han hadde følelsen av at ordene var der, og at hans jobb var å få dem ned på papiret. I hans skriveprosesser er det eventyr og oppdagelse som står i fokus.

Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om skriveprosessen og dårlig betalte kritikere

Paul Auster fortalte om sin totrinns skriveprosess. Først skriver han alt for hånd i sine "note books" - aller helst på rutepapir. Når det han kaller "the paragraph" er ferdig, skriver han dette på "type writer"`en (jeg fikk ikke helt tak i om han mente skrivemaskin eller tastatur på en datamaskin). En "paragraf" kan være på en side eller bare to-tre setninger, alt etter som.

Øverland lurte på om det burde følge med en "readers guide" til hans siste bok. Den er nemlig av flere kritikere fremstilt som tung og uoversiktlig. Dette fikk Auster til å fnyse. Selv leser han ikke kritikker - i alle fall ikke av sine egne bøker - for han synes de fleste er for dumme. De fleste kritikere er dårlig betalt og skal lese veldig mye i løpet av svært kort tid. Det tar faktisk tid å lese 4 3 2 1, og tar man seg den tiden som er nødvendig, vil man oppdage at boka er meget oversiktiglig og grei å forstå, påpekte han med et lurt smil om munnen.

Om tilfeldigheter

Dette med tilfeldigheter går igjen i de fleste av Austers romaner. Dette "what if?" ...

Selv traff Paul Auster sin kone Siri Hustvedt for 36 år siden. De hadde begge møtt frem til en poesiaften i New York. Hva om han ikke hadde gått på dette arrangementet akkurat den kvelden? Da hadde han antakelig aldri møtt hun som skulle bli hans andre kone.

Alle som har barn vet hvor mange ganger i løpet av et barns oppvekst det nesten kunne gått helt fatalt galt. Men så gjør det likevel ikke det. Heldigvis! Men marginene i forhold til andre eventualiteter kan være meget små ...

Auster tror at alle har "multipel selves". Vi har mange spektre å spille på, og noen ganger er det humøret vårt som avgjør hva som skjer i en gitt situasjon. Et litt annet humør og vi ville antakelig gjort noe helt annet. I skriveprosessen liker Auster å være i stand til å se konstruksjonen av romanen sin.

Om 4 3 2 1

4 3 2 1 åpner med en prolog, hvor vi møter Fergusons foreldre. Vi får høre hvordan de møttes og omstendigheten rundt hans fødsel. De fire utgavene av Archibald Ferguson vi møter senere i boka er genetisk samme person. Han gis imidlertid ulike oppvekstvilkår. I den ene versjonen har faren pengeproblemer, i den andre versjonen dør faren mens han fremdeles er veldig ung, i den tredje versjonen er faren rik ... osv. Slike rammevilkår påvirker sterkt hvem man blir. Særlig gjelder dette de tyve første årene av et menneskes liv.

Det som er felles for de fire utgavene av Ferguson er pasjonen for musikk, opptatthet av trening, evnen til å skrive ... De fire utgavene er forskjellige, men likevel samme person.

Miljøet rundt har en enorm effekt på mennesker. Auster ba oss tenke på hva det ville gjøre med et intelligent menneske å vokse opp i Hitler-Tyskland sammenlignet med å vokse opp i dagens Norge. I det ene tilfellet er risikoen for å bruke evnene på feil arena stor, mens risikoen for å komme skjevt ut nesten ikke er tilstede i det andre tilfellet.

Auster opplyste at det er mye historiefortelling og lite dialog i 4 3 2 1.

Deretter leste han høyt fra sin bok, blant annet om hvordan Achibalds bestefar fikk navnet Ferguson. Egentlig handler det om en gammel jødisk vits som Auster har lånt, og gjort et morsomt poeng av. Dette førte til mye latter i salen, hvilket fikk Auster til å påpeke at det er mye humor i boka. Selv om han ikke er en pessimistisk mann, beskriver han en vanskelig tid i boka. Den er ikke selvbiografisk, men det er ikke til å komme forbi at han - som andre forfattere - har stjålet en del fra det virkelige liv. F.eks. husker han godt tiden på slutten av 1960-tallet, der halve landet var for og halve landet var imot Vietnamkrigen. De to fraksjonene kunne nesten ikke omgås, så sterke var motsetningene dem imellom. Mange gjorde hva som helst for å slippe å dra i krigen. Selv ble han satt på en reserveliste pga. allergi, og det var rett og slett den lykkeligste dagen i hans liv. 


Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om å fortelle historier

Paul Auster har egentlig aldri tenkt på seg selv som forfatter. Derimot anser han seg som en historieforteller. Mens noen skriver detaljert om maten hovedpersonene spiser og andre veldig nære ting, er han opptatt av å skrive om andre ting.

Selv leser Auster alltid inn bøkene sine på bånd når de er ferdige. Han hører aldri på disse etterpå, men dette er en del av hans skriveprosess. 4 3 2 1 ble til en 36 timers audio book.

Han mener at det var helt nødvendig å skrive de selvbiografiske bøkene "Vinteropptegnelser" og "Rapport fra det indre" for at han skulle bli i stand til å skrive en bok som 4 3 2 1
Da han var yngre hadde han alltid 5-6 bøker i hodet på en gang. Etter "Brooklyn Follies"/"Brooklyns dårskap" endret dette seg. Plutselig hadde han ingen flere idéer igjen ...

I dag tar det lenger tid å komme i gang med en ny bok, samtidig som det tar kortere tid å skrive en bok. Dette er fordi han har drevet med skriving så lenge. Det er jo dette han kan.

Om far-sønn-forholdet m.v.

Paul Austers far døde svært brått, og dette kom som et stort sjokk for ham. Han måtte skrive om det etterpå.

I 4 3 2 1 har Archibald Ferguson fire ulike forhold til sin far, og alle er meget kompliserte. Forholdet til moren er mye mindre komplisert. Siden navnet Archibald er så latterlig i følge Auster, er det ingen av Archibald-utgavene som bruker dette navnet. Alle har forkortet navnet - på ulik måte.

Den andre viktigste personen i boka - i alle de fire utgavene av Ferguson - er Amy Schneiderman. Hun og Archibald møttes da de begge var 16, og de hadde en heftig romanse. I en av utgavene blir hun hans kusine, fordi moren gifter seg med onkelen hennes. I en annen utgave blir hun hans stesøster, fordi moren gifter seg med faren hennes. Osv. Disse konstellasjonene har mye å si for det som skjer videre.

Om minner

Minner er et sentralt poeng i Paul Austers romaner. Det finnes ekte minner og falske minner, og dersom man går i "transe" kan man finne ting man trodde at man hadde glemt. Når det gjelder ting man husker eller tror man husker - hvem kan si at det er feil?  Men hvordan kan man vite hva som er sant?

Da Auster skrev selvbiografiene sine, forsøkte han å være så ærlig som mulig. Når han kom til ting han ikke husket, så sa han det klart og tydelig. Mens han skrev på "Vinteropptegnelser" fikk han tilsendt brevvekslingen mellom ham og hans ekskone fra ekskonen. Da oppdaget han til sin store overraskelse at han selv hadde endret sin historie. Den var nemlig ikke slik han husket.

Hva er det med sport?

Dette spørsmålet stilte Janneken Øverland. Auster svarte at i hans oppvekst måtte alle forholde seg til sport. En ting var det som foregikk i gymmen på skolen. En annen ting var det som foregikk i gatene sammen med kompisene. På ettermiddagene spilte de fotball eller baseball - mest for å slippe å se foreldrene. Her måtte de løse problemene sine selv.

Øverland lurte på om det å snakke om sport er for å ha noe å snakke om, fordi det er nøytralt og lite ladet. Auster var ikke helt uenig i dette, men svarte med å fortelle om viktigheten av sport. En forfatter han kjenner har skrevet om krig, noe han aldri har opplevd selv. Alle konfliktene/plottene hentet han var fotballbanen ... Det var herfra han hadde sine kunnskaper og kunne leve seg inn i karakterene i sin egen bok.

-----------------------------------

Timen med Paul Auster og Janneken Øverland gikk så altfor fort. Det jeg konstaterte var at det var uhyre interessant å få høre om 4 3 2 1  og forfatterens tanker rundt denne romanen. Jeg er helt sikker på at min tilstedeværelse på dette bokbadet vil ha en gunstig effekt på min leseopplevelse når jeg endelig kan kaste meg over boka. Det var stort å få se ham "live" på scenen, og det var fint å erfare at han også som menneske er humoristisk og leken i sin tilnærming til litteraturen! For et drømmeintervjuobjekt! Han ga så mye av seg selv at det var en fryd å være tilhører i salen!

Min eneste skuffelse består i at Litteraturhuset bestemte at forfatteren ikke skulle skrive dedikasjon i bøkene, som vi som hadde møtt frem hadde sett frem til å få, men kun signere dem. Den signaturen jeg fikk i min bok er det knapt mulig å knytte til Paul Auster. Hva var vitsen? Nei, her må Litteraturhuset skjerpe seg og la de fremmøtte få glede av et minutt eller så med forfatteren - selv om de må holde åpent en halv time ekstra! Alle andre steder hvor forfatteren har møtt opp - også i bokhandlerne i Oslo - har han fått lov til å skrive dedikasjoner. 


Stor skuffelse at dette var alt ... (Paul Austers signatur
i min bok ...) (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Okke som - jeg fikk i alle fall sagt - lettere starstrucked at "I love your books and I have read almost all of them!" Dessuten fikk jeg tatt et bilde av forfatteren. Det lever jeg lenge på!

Boksignering på Litteraturhuset (Foto: Rose-Marie Christiansen)

torsdag 25. mai 2017

Møte med Orhan Pamuk på Litteraturhuset i Oslo 24. mai 2017

Orhan Pamuk og Helge Jordheim (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Møte med den tyrkiske Nobelpris-vinneren i litteratur, Orhan Pamuk!

Om arrangementet

Da Litteraturhuset tidligere i år annonserte at den tyrkiske Nobelprisvinneren i Litteratur, Orhan Pamuk, skulle komme til Norge i slutten av mai, var jeg ikke sen om å skaffe meg billetter til arrangementet! Dermed sikret jeg meg plass i hovedsalen, nærmere bestemt på tredje benkerad, mens svært mange måtte ta til takke med videooverføring i andre rom på huset. Jeg tror det var tale om tre eller muligens fire stappfulle saler med folk i går kveld - i tillegg til Wergeland-salen, der det hele foregikk "live". 

Slik presenterte Litteraturhuset forfatteren:

I mer enn tretti år har forfatter og nobelprisvinner Orhan Pamuk skrevet verdenslitteratur med Tyrkia som utsiktspunkt. Hans sterke interesse for myter og fortellinger, samfunn og historie går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet, som bygger bro mellom østlig og vestlig kulturarv og modernitet. Han er Tyrkias mest leste, men også en omstridt forfatter, og går uredd inn i komplekse spørsmål om politikk og samfunn, konfliktfylt identitet eller livet som kunstner.

Denne våren kommer en ny Istanbul-roman fra Pamuks hånd, Kvinnen med rødt hår. Her følger vi en ung, ambisiøs gutt fra sommeren han tar seg jobb som brønngraver. Romanen nøster opp et sinnrikt mysterium hvor far-og-sønn-relasjoner, litterære myter og fabler står sentralt.

Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, leder samtalen når Orhan Pamuk, en av verdens fremste nålevende forfattere, gjester Litteraturhuset. 

Om forfatteren

Orhan Pamuk (f. 1952) er en tyrkisk forfatter, manusforfatter, akademiker og Nobelprisvinner i litteratur (2006). I følge Wikipedia har han solgt mer enn tretten millioner bøker, og bøkene hans er oversatt til mer enn 60 språk. Han er Tyrkias mestselgende forfatter. Han debuterte med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982, 30 år gammel. I tillegg til romaner har han skrevet sakprosa, essays og skuespill. 

Orhan Pamuk kom til Norge denne uka for å promotere sin siste roman "Kvinnen med rødt hår". Han har vært i Norge tidligere (i 1991).

Få forfattere har mottatt mange priser og fått mange akademiske utnevnelser som Orhan Pamuk. (Kilde: Wikipedia)

Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I sin introduksjon nevnte daglig leder ved Litteraturhuset, Andreas Wiese, at han var stolt over at Litteraturhuset hadde lyktes i å få Orhan Pamuk på besøk. Litteraturhuset har prøvd å få dette til i 10 år. 

Wiese påpekte at Pamuk har vært inspirert av klassisk romankunst gjennom forfattere som Thomas Mann, Fjodr Dostojevskij, Leo Tolstoi m.fl. Alle skriver om kjærligheten, og Orhan Pamuk har en gang sagt at desto mer ulykkelige vi er, jo dypere forelsket (eller "in love") har vi en tendens til å bli ... Det er nok noe det ... 

Pamuks tanker om sin siste bok

Orhan Pamuk ønsket denne gangen å skrive en kort roman, og han viste til at hans foregående romaner har vært svært tykke. Som i alle tidligere romaner er handlingen lagt til Istanbul. 

Hvilken rolle kan fabler spille i den moderne verden?, spurte Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Pamuk understreket at "Kvinnen med rødt hår" ikke er en komparativ roman, dvs. en roman som sammenligner fabler med den virkelige verden for å finne likheter og forskjeller. Samtidig setter han den virkelige verden og fablene opp mot hverandre, og på denne måten er det mulig å få øye på symmetrien mellom fablene og historien som fortelles i romanen. 

I sine yngre dager ble Pamuk vitne til en brønngraver og hans hjelper i aksjon. Han så hvordan de levde. Mens mesteren gravde, sto hjelperen oppe og tok i mot bøttene med utgravd masse. Forholdet dem i mellom var finstemt og preget av gjensidig respekt. Om ettermiddagen kokte de opp noen grønnsaker som de spiste, før arbeidet igjen skred videre. Pamuk benyttet anledningen til å snakke med brønngraverne, og siden tok han vare på historien. Denne benyttet han da han skrev romanen "Kvinnen med rødt hår". I tillegg flettet han inn en kjærlighetshistorie, og mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam.

Å drepe sin far er et tabu, og dette handler Sofokles´ historie om Ødipus om. Den persiske utgaven av en lignende fabel - den om Sohrab og Rostam - oppsto på 1500-tallet. Den gangen hentet hele Midtøsten sin kulturelle inspirasjon fra Persia, som var et høyerestående samfunn. Underveis kom Pamuk inn på flere tilfeller av parallelle fabler og myter, som har en påfallende likhet.

Mens Ødipus straffet seg selv etter sitt farsdrap (han blindet seg selv), fikk Rostam ingen straff for å drepe sin sønn. 

I romanen "Kvinnen med rødt hår" blir Cem, brønnmesterens hjelper, forlatt av sin far. Han identifiserer faren i mesteren i løpet av en sommer. Han har en lengsel etter en kjærlig og sterk far, men ender med å hate ham. Da han senere treffer faren igjen, er det en taper han ser. Pamuk kom inn på sin egen far, som også var mye borte, men ikke av de samme grunnene som Cems far. Fraværet av en far gjorde båndet mellom ham og moren sterkt, og dette innebar også en del frihet. I romanen blir savnet av en far en slags allegori. 

Å finne vann står helt sentralt i Midtøsten. Vann var veien til velstand, fremtid og utvikling. Brønngraverne var svært viktige i Istanbul til langt ut på 1980-tallet. Senere overtok maskinene, og da gikk utviklingen enda raskere. Når noen fant vann, betydde dette stor makt. Pamuk opplyste at Istanbul har utviklet seg mer i løpet av de siste 15 årene enn i de 50 foregående årene. Han beskrev levende hvordan åsene i områdene rundt byen bekles av høyblokker, nesten som sopp sett på avstand - oppover og oppover. 

I romanen er det Mahmut som er mesteren. Likevel er han helt avhengig av sin hjelper, som både skal forhindre at han får innholdet i bøtta over seg, og få ham opp til slutt. Det Cem gjør i slutten av første del av boka, er sånn sett helt utvilgivelig, og dette gjør noe med sympatien for ham i siste del av boka. 

Pamuk snakket deretter om brønnen som fenomen. Når folk ønsker å skjule noe - alt fra mordvåpen til lik - kaster de det gjerne i brønnen. Derfor er det mye rart man kan finne i en brønn ... 

Helge Jordheim intervjuet Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"Kvinnen med rødt hår" handler både om fedre og sønner, om mestere og hjelpere ... men hvorfor har boka fått navn etter en kvinne? lurte Helge Jordheim på. 

Orhan Pamuk påpekte at kvinnen med det røde håret er triggeren i historien. I Europa oppfattes en kvinne med rødt hår som en sint kvinne. I Tyrkia handler det mer om et valg. Kvinner med rødt hår har valgt dette selv (dvs. de har farget håret sitt, det er ikke naturlig rødt), og når en kvinne gjør dette, forteller hun omverdenen at hun er annerledes. Pamuk antyder en viss løsaktighet ved at en slik kvinne vil gå til sengs med en mann uten å være gift, og hun er ofte skuespiller. Som vår heltinne i hans siste roman. 

Hva gikk egentlig galt i Cems liv? spurte Helge Jordheim. Pamuk, som ikke ønsket å røpe noe av frykt for å ødelegge leseopplevelsen for dem som ikke har lest boka, pekte på en hendelse på slutten av bokas første del. Da mister vi også sympatien for Cem, og akkurat dette er svært viktig for det som skjer senere. 

Mens første del av boka er svært realistisk, er den andre delen mer intellektuell. Første del foregår i løpet av seks uker, mens siste del foregår i løpet av 30 år. 

Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hvor akseptabel er Cems handling i slutten av del en i boka? Det kommer an på hvilke kulturelle øyne som ser, påpekte Pamuk. Cem trodde lenge at dersom han lot som ingenting hadde hendt, så hadde det ikke hendt. Men så enkelt var det jo ikke ... 30 år senere betaler han prisen for dette ... 

----------------

En time gikk så altfor fort i går, og plutselig var det hele over. Etter bokbadet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen. Køen av litteratur-fans var lenger enn lang, og dette førte til at arrangørene grep inn for å effektivisere det hele. Dermed ble det ikke tid til å få to ord med forfatteren. Det ble heller ikke tid til at han kunne skrive navnet til den boka tilhørte. Alt vi fikk var hans signatur, og det var det ... Skjønt jeg ba ham om et smil før jeg tok et nærbilde av ham, og det fikk jeg! 

Boksignering i bokhandelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Uansett - det er ikke hver dag man er så heldig å få treffe en Nobelprisvinner på Litteraturhuset, og med fare for å virke klisjéaktig må jeg si at det var stort! 

Jeg ba om et smil, og fikk det! Orhan Pamuk skriver sin
signatur i min bok. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg fikk umiddelbart lyst til å kaste meg over alle de uleste bøkene jeg har av Orham Pamuk i hyllene mine! 

I bokhandelen sto Orham Pamuks bøker utstilt (Foto: Rose-Marie Christiansen)

torsdag 30. mars 2017

Møte med David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen 29. mars 2017

David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen i går (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med den franske forfatteren David Foenkinos

I går inviterte Litteraturhuset i Bergen til et møte med David Foenkinos (f. 1974). Foenkinos er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, og han er i dag en av Frankrikes mestselgende forfattere. Sitt store internasjonale gjennombrudd fikk han med romanen "Charlotte", som utkom i Frankrike i 2014. Denne romanen utkom på norsk tidligere i år.

Foenkinos er også kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg har sett filmen og har skrevet om den her på bloggen).

"Charlotte" har solgt mer enn 400 000 eksemplarer i Frankrike, og for denne romanen har forfatteren fått en rekke priser. Boka er oversatt til flere språk. Jeg har lest og omtalt "Charlotte" her på bloggen.


Sandra Lillebø intervjuet David Foenkinos (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den som intervjuet Foenkinos i går var forfatter, journalist og kritiker Sandra Lillebø. Intervjuet, som fant sted i Boksalongens lokaler, foregikk på engelsk.

Møte med David Foenkinos  

Sandra Lillebø opplyste at David Foenkinos er blant Frankrikes mest leste samtidsforfattere. Han har 12 romanutgivelser bak seg, og "Charlotte" er hans trettende roman. I tillegg har han regissert flere filmer.

Foenkinos fortalte at han var 16 år første gang han var i Norge. Han glemmer aldri Lofotens magiske landskap. Han har aldri vært i Bergen før nå. Han takker nei til de fleste invitasjoner, men han medgir at han var spesielt nysgjerrig på Bergen. Denne byen har festet seg i hans sinn fordi han akkurat nå holder på med en film, hvor en av hovedpersonene er fra nettopp Bergen. En lykkeligere og mer harmonisk person har han sjelden møtt, så han kom til at det må være noe spesielt med denne byen ...

Hva førte til at David Foenkinos ble forfatter?

Foenkinos mener at han oppdaget litteraturen sent i livet. Han var 16 år og hadde frem til da ikke hatt noen interesse av å lese bøker. Så skjedde det noe helt spesielt, som forandret livet hans fullstendig. Han fikk problemer med hjertet og holdt på å dø. Han begynte å gå på museer, studere jazz, male og lese bøker. Det som fikk ham til å begynne å skrive var at han ikke fant en bassist til jazzbandet sitt, fortalte han leende.

Siden har han skrevet mange bøker, men ingen som "Charlotte" ... Hans tidligere bøker er fiksjonslitteratur med mye humor. "Charlotte" er en alvorlig bok.


Foenkinos la ut som sin fascinasjon for Charlotte Salomon
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bakgrunnen for boka om Charlotte Salomon

Historien om Charlotte er tragisk, og Foenkinos ble raskt meget betatt av henne. Det var svært vanskelig å finne frem til hvem hun egentlig var, og han skjønte derfor tidlig at dette aldri kunne bli en klassisk biografi. Hele 10 år skulle han bruke før han klarte å fullføre  romanen om henne. Mye av årsaken var at han ikke klarte å finne ut hvordan han skulle fortelle historien.

Da han begynte å gjøre research rundt Charlotte, visste han ikke hva han kom til å finne. Han var ikke forberedt på at han skulle bli fanget av henne som han ble. Hun kapret hans hjerte fullstendig og endret livet hans. Hennes energi, humor og intelligens sto i dyp kontrast til det livet hun ble tvunget til å leve. At hun skulle dø så ung, bare 26 år og gravid, er både tragisk og meningsløst. Hun tok all sin lidelse inn i kunsten.

Underveis oppdaget Foenkinos de tidligere utstillingene av kunsten til Charlotte Salomon. Den første utstillingen fant sted 15 år etter hennes død. Hans bok om Charlotte har ytterligere forsterket interessen for hennes liv og kunst.

En engasjert forfatter! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Charlotte skrev i sin tid sin egen biografi - "Liv? eller Teater?". Vi kan selvsagt ikke være helt sikker på at alt er like sant eller objektivt. Foenkinos har likevel basert sin roman på disse tekstene. Det var vanskeligst å skrive om perioden 1940-1943, og spesielt om slutten, fordi det er fantes så få kilder. Hvorfor ble Charlotte i Frankrike? Hvorfor dro hun ikke? Slike spørsmål stilte han seg selv underveis i arbeidet med boka.

Mens Foenkinos jobbet med boka, reiste han stadig til Syd-Frankrike og oppsøkte hotellet der Charlotte bodde. Der følte han seg nær henne, og dette hjalp i skriveprosessen. Resepsjonisten på hotellet ble etter hvert nokså lei ham. I dag reiser "alle" til dette hotellet, vel vitende om at det var her Charlotte oppholdt seg i siste fase av sitt liv. Mon tro hva resepsjonisten kjenner på 
nå ...

Om Charlottes liv

Charl
otte ble født i Berlin i 2016. Moren var psykisk syk og tok til slutt livet av seg. Ingen fortalte Charlotte sannheten. Hun fikk heller ikke vite om alle de andre kvinnene i familien som hadde tatt livet av seg. Selv var hun oppkalt etter morens søster, som tok livet av seg i en alder av 18 år.

Etter morens død giftet faren seg på nytt. Charlotte var da 16 år og farens nye kone var Paula, en berømt
sangerinne. Familien var jøder, men praktiserte ikke sin religion. Det spilte imidlertid ingen rolle da restriksjonene for jøder ble innført i Tyskland på midten av 1930-tallet. Etter hvert ble faren nektet å praktisere som lege, og Paula fikk bare opptre overfor jøder. Charlotte fikk helt unntaksvis lov til å begynne på en kunstskole, men problemene begynte for alvor da det viste seg at det var hun som var den mest talentfulle på denne skolen. Hun vant en konkurranse, men ble nektet å motta prisen som vinner. Skolen ønsket nemlig ikke å få et jødestempel. Etter dette klarte faren å overtale henne til å reise til Syd-Frankrike, der besteforeldrene bodde. Forut for dette hadde han selv blitt arrestert og sendt til en leir, men han ble sluppet løs etter noen måneder. Dette satte en støkk i familien. De som følte seg som ekte tyskere, og faren som hadde tjenestegjort som soldat under første verdenskrig. Likevel var de med ett blitt annenrangs borgere i sitt eget hjemland ...

Charlotte etterlot seg
sitt hjemland, sin familie, sin elsker Alfred og alt hun hadde hatt kjært for et liv i eksil. Det var som om hun flyktet fra mørket og inn i lyset når hun malte, hevdet Foenkinos. "Men mange av maleriene hennes er da riktig mørke," innvendte Lillebø ...

Mens Charlotte befant seg i Frankrike, var hun avskåret fra å finne ut hvor det var blitt av Alfred. Hun tegnet og malte ham, og slik tok hun vare på minnene om mannen som hadde betydd så mye for henne.

Da hun kjente at det
begynte å brenne under beina sine, oppsøkte hun legen sin og overlot all kunsten sin til ham. Takket være ham er alle hennes 1000 arbeider bevart for ettertiden. Og selvbiografien ...

David Foenkinos visste å sjarmere sitt publikum! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mer om arbeidet med boka

Mens Foenkinos jobbet med researchen til boka, ble han kjent med historien rundt Alfred og hans oppdagelse av Charlottes kunst. 25 år etter Charlottes død fant Alfred seg selv i hennes kunst ... Det ha vært spesielt! Charlotte var riktignok ikke den eneste for ham, mens han hadde en meget stor plass i hennes liv.

Charlotte malte 12-14 timer hver eneste dag, og hun sang mens hun malte, fikk Foenkinos høre av folk som kjente Charlotte mens hun oppholdt seg i
Frankrike.

Foenkinos sna
kket blant annet med datteren til Charlottes lege, han som tok vare på hennes kunst. Datteren som da var over 70 år, husket at faren snakket mye om Charlotte. Han omtalte henne som "crazy", fordi hun hadde så mye energi.


Charlotte led mye i sitt liv, og hun fant det vanskelig å forsone seg med alt dette. Hun valgte å skape for å overleve. Selv pleide hun å si at "du kan ikke elske før du har dødd minst en gang
..."

"
Charlotte" er en bok om kjærlighet. Foenkinos` motivasjon for å skrive den har vært å finne i alle fall én person som kunne elske Charlotte. I stedet fant han over en million lesere som er blitt betatt av denne kvinnen, og dette er mer enn han noen gang kunne ha drømt om.

Underveis
ble han fortalt at han faktisk ikke var den første som hadde skrevet om henne. Dette fikk ham til å tenke "Å nei, men dette er min Charlotte!"

Om skrivestilen i
boka

Sandra
Lillebø påpekte at skrivestilen kan se ut som poesi, men at den ikke er det. Foenkinos forklarte at han slet veldig med å finne en skrivestil som passet til historien. Han prøvde igjen og igjen, og holdt til slutt på å gi opp. Først etter seks år løsnet det. For hver ny setning valgte han å begynne på en ny linje. Da fikk han endelig puste ... Noe fysisk skjedde med ham. (Noe tilsvarende skjedde faktisk med meg under lesningen - min kommentar. Dette har jeg skrevet om i min omtale av boka.)


Om kunstneren Charlotte Salomon

"
Hvor ferdigutviklet kan man egentlig bli i en alder av 26 år?" lurte Sandra Lillebø på. Foenkinos mente at det ikke er mulig å svare på dette. Det eneste han vet er at kunsten til Charlotte er kraftfull, og at man kjenner på dette i møtet med maleriene hennes. Det er først når man ser helheten at man skjønner hvor stor hun faktisk var som kunstner.


Foenkinos viser til seg selv. Han måtte skrive 12 bøker før han klarte å skrive en virkelig stor roman. Leende påpekte han at han ikke kunne komme til Bergen før han hadde skrevet denne boka. De 12 foregående kom han til Sverige med ... Dette fikk latteren til å runge gjennom Boksalongen i går kveld. Vi likte selvsagt å høre dette!

Selv ønsket han
ikke å skrive en Holocaust-bok. Han ønsket å skrive om Charlotte, men fordi Holocaust er en del av hennes historie, måtte det selvsagt med. Uten at dette får mer fokus i boka enn at det forårsaket hennes meningsløse død ... Holocaust og nazistenes forfølgelse av jødene er årsaken til flukten, til den uforløste kunsten (mens Charlotte levde), til at hun døde så ung ...

Det skal bli film av
boka

David
Foenkinos jobber for at det skal bli film av boka. Han ønsker seg en virkelig god regissør denne gangen. En som er vesentlig bedre enn ham selv ... Hans ønske er en film ala den om Frida Kahlo - en film som en gang for alle udødeliggjør Charlotte ...

Utstilling i Amsterdam neste høst

Neste høst
(i oktober 2018) skal samtlige bilder som Charlotte laget i sitt liv, stilles ut i Amsterdam. Det er Jewish Museum som har tatt ansvar for utstillingen, og dette er første gang noen sinne at det vil være mulig å se samlingen samlet. Foenkinos håper at Charlotte Salomon en gang skal få sitt helt eget museum, fordi han ikke tror det gagner kunsten hennes å få merkelappen "jødisk". Hun levde jo aldri et tradisjonelt jødisk liv, og kunsten hennes er heller ikke typisk jødisk (hva nå det måtte være - min kommentar).

Livet etter "Charlotte
"

Foenkinos
innrømmer at det har vært vanskelig å skrive en ny bok etter "Charlotte". Han utga en ny bok i fjor, og denne boka ligger blant annet på bestselgerlistene i Tyskland for tiden. Han jobber også med en ny film.


Intervjuet/bokbadet nærmet seg slutten (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dermed var bokbadet over, og jeg havnet på en bar like i nærheten av Litteraturhuset og Boksalongen, sammen med forfatter, andre bloggere (Beathe fra bloggen Beathes bokhjerte og Bente fra bloggen Bentebing`s Weblog) og bokbransjefolk. Vi bloggere fikk dermed anledning til å snakke med forfatteren etter bokbadet, og det var selvsagt stas!

Beathe har skrevet om arrangementet og boka "Charlotte". Bente har også skrevet om boka.

Beathe (bloggeren bak Beathes bokhjerte), David Foenkinos og Sandra Lillebø.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)