Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten folkemord. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten folkemord. Vis alle innlegg

mandag 10. november 2014

"Hannah Arendt" (Regissør: Margarethe von Trotta)

Sterkt historisk drama fra  virkeligheten!

Den tyske filmregissør Margarethe von Trotta (f. 1942) har en rekke filmer på samvittigheten, og hennes filmografi kan studeres på denne Wikipedia-siden. Den eneste filmen jeg tidligere har fått med meg av denne regissøren, er "Rosenstrasse". Fellesnevneren for "Rosenstrasse" og "Hannah Arendt" er at de handler om jødiske immigranter i USA, og deres forhold til sin nære fortid. 

Hannah Arendt (f. 1906 d. 1975) var en tysk-amerikansk statsviter, og hun underviste blant annet ved Princeton universitet, hvor hun som første kvinne ble utnevnt til professor i 1959. 

I filmens åpningsscene har Arendt nettopp fått vite at nazisten Adolf Eichmann er arrestert, og bortført fra Argentina til Jerusalem. Der skal han tiltales for folkemord. Arendt ønsket å dekke rettssaken for The New Yorker, og reiste avgårde. Fra før av var hun noe kontroversiell i sitt syn på Israel, og hun advarte mot den fremvoksende jødiske nasjonalismen. 


Intellektuelle samtaler med venner. 
I tilbakeblikk får vi innblikk i hennes fortid, der hun flyktet fra Tyskland til Frankrike i 1933, og deretter til USA i 1940 - etter å ha giftet seg med Heinrich Blücher. Hun fikk omsider statsborgerskap i USA i 1951, etter en rekke år som statsløs. Vi får også innblikk i hennes vennskap med Heidegger, og dette preget hennes syn på hva som kjennetegner et menneske, nemlig evnen til å tenke. 

Mens Hannah Arendt var i Jerusalem og fulgte rettssaken mot Eichmann på begynnelsen av 1960-tallet, ble hun på mange måter vitne til en farse. Mange overlevende etter Holocaust vitnet under rettssaken, uten at akkurat disse vitnenes lidelser kunne tilbakeføres til Eichmanns direkte handlinger. 


Hannah Arendt følger rettssaken mot Eichmann i Jerusalem.
Arendt, som tidligere hadde forfattet "The Origins of Totalitarianism", hvor hun forsøkte å forstå opprinnelsen til totalitarismen, ble både skuffet og bestyrtet over det hun var vitne til. Først og fremst sjokkerte farsen av en rettssak henne. Dernest fremsto ikke Eichmann som den onde personen hun hadde forventet å se. Tvert i mot fremsto han som så alminnelig og ubetydelig at det var vanskelig å forestille seg at han skulle stå bak så mye ondskap, og selv forsvarte han seg hele tiden med at han bare fulgte de ordrene han mottok. Han førte ingen i døden, han sørget bare for befraktningen av jødene. Ikke hadde han noe eget motiv. Han hadde ikke en gang noe i mot jødene ... Eichmann ble for øvrig - ikke overraskende - dømt til døden. (Se for øvrig min omtale av filmen "Eichmann: dødens signatur".)

Tilbake i USA ventet redaktøren i New Yorker på Hannah Arendts artikkel om rettssaken. Han skulle få vente lenge. For først ble Arendts mann syk, og dessuten hadde Arendt masse papirer hun måtte lese før artikkelen var klar. Da hun endelig var ferdig med den, skulle artikkelen sjokkere en hel verden. I den presenterte hun nemlig sin teori om ondskapens banalitet, det at den dømtes virkelige forbrytelse var unndragelsen av å tenke (noe som fratok ham hans menneskelighet). Dessuten ble hun oppfattet slik at hun i realiteten la skylden for omfanget av jødeforfølgelsen på de litt for velorganiserte jødiske lederne i de jødiske ghettoene. (Se mer om Hannah Arendt på Wikipedia.) Hun var for øvrig av den oppfatning at Eichmann var skyldig, men dette var et poeng som druknet i hatkoret mot henne. Hennes artikkel i New Yorker holdt på å koste henne karrieren. 

Filmen om Hannah Arendt er sterk og interessant, særlig sett i lys av dens dokumentariske og historiske karakter. Vi får et spennende innblikk i temperaturen rundt spørsmålene om Holocaust, opprettelsen av staten Israel og oppfattelsen av ondskapens problem på begynnelsen av 1960-tallet. Barbara Sukowa er glitrende i rollen som Hannah Arendt, en kvinne som definitivt var forut for sin tid og som turte å tenke selvstendige tanker på tvers av det etablerte. Å kritisere jøder og Israel var uhørt, tatt i betraktning alle lidelsene dette folket nylig hadde gjennomgått. Like fullt har tankene til Hannah Arendt forandret en hel verden, og nettopp Adolf Eichmanns forbrytelser og hans innstilling til sin egen rolle i nazi-Tysklands ondskap har vært gjenstand for mange dyptpløyende diskusjoner i akademia i årenes løp. 

Dette er en kvalitetsfilm som det er vel verdt å få med seg!

Innspilt: 2012
Nasjonalitet: Tysk
Språk: Tysk og engelsk 
Genre: Drama
Skuespillere: Barbara Sukowa (Hannah Arendt), Klaus Pohl (Martin Heidegger), Axel Milberg (Heinrich Blücher) m.fl.
Spilletid: 109 min.

søndag 7. september 2014

Amin Maalouf: "Identitet som dreper"

Et essay om identitet, som burde vært pensum for våre politikere!

Amin Maalouf (f. 1949) har utgitt en hel del bøker, som alle har det til felles at de omhandler viktige spørsmål i livet; om å leve i eksil/være den som dro fra familie og venner, om å ha flere kulturelle bein å stå på, om opplevelsen av å være noe splittet fordi man står med et bein i hver leir osv. Jeg er på ingen måte noen stor Amin Maalouf-kjenner, siden jeg kun har rukket å lese fire bøker av ham så langt i mitt liv. Samtlige leste bøker er omtalt her på bloggen min. Selv om Amin Maalouf er en mesterlig forteller, noe som ikke minst kommer svært tydelig frem i hans romaner "Leo Afrikaneren" og "De forvillede", må jeg likevel innrømme at det er essayisten Maalouf jeg fremfor alt beundrer høyest. Hans bok  "Verden i ubalanse" hører til noe av det beste jeg har lest. 

I boka "Identitet som dreper" som utkom så tidlig som 1998 - en ambisiøs og kanskje litt skremmende tittel - starter forfatteren med å forsøke å definere hvem han er. Han er født i Libanon, oppdratt i den kristne tro, behersker arabisk, bor i Frankrike og skriver på fransk - og hvis han i tillegg trekker inn noen slektninger her og der med litt andre preferanser, så har han riktig mange elementer i sin person som danner mennesket Amin Maalouf. Han mener at man ikke kan være halvt det ene eller det andre. Derimot er man alt - alt på en gang

"Jeg har ikke flere identiteter, jeg har en eneste, og den består av alle de elementene som har formet den, ifølge en helt spesiell "dosering" som aldri er den samme fra person til person. 

Iblant, når jeg har avsluttet en uhyre detaljert beskrivelse av nøyaktige hvilke grunner jeg har for å gjøre krav på alle mine tilhørigheter, hender det at en eller annen kommer bort til meg, legger hånden på skulderen min og mumler: "Det var riktig av Dem å uttale dem slik De gjorde. Men hva er det De føler, i dypet av Dem selv?" (side 7-8

Dette spørsmålet avslører ifølge forfatteren et svært utbredt menneskesyn som er farlig. For det indikerer at det er en kjerne i alle mennesker som er uforanderlig, og som ikke påvirkes av noe annet som siden skjer i vedkommendes liv. Det er dette som f.eks. skaper frykt kanskje spesielt for muslimer - at det skal bli "for mange av dem", og at enhver muslims drøm er å innføre sharia-lovgivning i det landet de har valgt å bosette seg i. Når slike holdninger får rotfeste, blir det vanskelig å oppdage hvert unike menneske, som er seg selv - på godt og vondt. 

Det er nærliggende å trekke inn hetsen vi har opplevd mot Faden, den unge kvinnen som førte an da tusenvis av muslimer valgte å demonstrere mot muslimske ekstremister i Oslo sentrum for en drøy uke siden (i slutten av august 2014). For ikke å snakke om Hadia Tajik tidligere denne siste uka (i begynnelsen av september 2014) ... Til og med norske skeptikere har gått ut mot begge disse kvinnene og hevdet at egentlig - i dypet av seg selv - så ønsker de sharia-lovgivning i Norge. Fordi man åpenbart tror at alle muslimer er bundet sammen i en slags hemmelig orden og egentlig ønsker å overta landet vårt. Dessuten har man satt likhetstegn mellom en bitte liten del av deres identitet, blåst den opp til det ugjenkjennelige og definert dette som sannheten om hele personen. Som om vedkommende ikke hadde evne til selvstendig tenkning selv. Det er til å få grøsninger av!

Samtidig som en kompleks identitet kan gjøre at man får mange bein å stå på, kan den også forsnevre synet på mennesket man har foran seg. Det viktigste et samfunn kan legge opp til er at man får lov til å være alt man er - uten å måtte velge. Dersom man tvinges til å velge, fordi dette er den eneste måten man kan bevare sin egenart på, kan det bli farlig. For fundamentalistiske islamister har religionen blitt den eneste tilhørigheten man har valgt, og i verste fall kan dette skape terrorisme og mordere, mener Maalouf. 

Om det å være kristen og araber skriver Maalouf på side 19:

"Men det må også sies at det  både være arabisk og kristen er en svært spesiell situasjon. Man tilhører en absolutt minoritet og det er det ikke alltid lett å leve opp til. Man blir dypt og varig merket av det, og for min del vil jeg ikke benekte at det har vært avgjørende for de fleste av de valg jeg har måttet treffe i mitt liv; også det å skrive denne boken. 

Hvis jeg således betrakter hver av disse delene av min identitet separat, føler jeg nærhet til godt og vel halvdelen av alle mennesker, enten gjennom språk eller religion. Hvis jeg derimot ser de samme to kriteriene under ett, står jeg overfor det som er min særegenhet. 

Jeg kunne betrakte alle tilhørigheter på samme måte: det faktum at jeg er fransk er noe jeg deler med rundt seksti millioner andre personer, det at jeg er libanesisk deler jeg med åtte til ti millioner, hvis jeg regner med diasporaen. Men hvor mange andre enn jeg er både franske og libanesiske? Aller høyst et par tusen.

Hver av mine tilhørigheter forbinder meg med et stort antall mennesker. På den annen side: jo flere tilhørigheter jeg ramser opp, jo mer spesifikk blir min identitet."

Identitet redusert til kun én tilhørighet er det som i følge Maalouf får mennesker til å innta en partisk, sekterisk, intolerant, herskesyk og iblant susisidal holdning, som i verste fall kan forandre dem til mordere og morderes medløpere. Et forvrengt verdensbilde følger som regel med. Man er kun opptatt av sin ene tilhørighet og evner ikke å sette seg inn i hvordan "de andre" har det. 

Hva er det som gjør at Vesten under kristendommens dominans har vist seg å være så fornyende rent samfunnsmessig, mens landene som er dominert av islam har vist den motsatte utviklingen? Man kan vel ikke akkurat si at kristendommen tradisjonelt har vært en tolerant religion, jf. inkvisisjonen, tvangskristning, kolonialisering av den tredje verden etc. Sånn sett kan man faktisk hevde at moderniseringen har skjedd på tross av kristendommen, fordi kirken har strittet imot nær sagt et hvert fremskritt, men har måttet gi seg til slutt. Mens islam tradisjonelt sett har vært en svært fredelig religion, og hvor både kristne, jøder og muslimer har levd i fredelig sameksistens i århundrer mange steder i verden. Mens det altså i dag er motsatt ... Hvorfor? Kan det være at trusselen fra Vesten eller all den amerikaniseringen vi står overfor, gjør at store folkegrupper finner én felles identitet - som muslimer? Slik at det blir et "vi" og "dem", og at "de andre" oppleves som truende for deres eksistens og derfor må motvirkes? 

"Jeg slutter meg altså ikke til den gjengse oppfatningen som er så utbredt i Vesten, og som av bekvemmelighet anser den muslimske religion som kilden til alt det vonde man lider i de samfunn som bekjenner seg til den. Som jeg tidligere har hevdet, tror jeg heller ikke vi helt kan skille mellom en trosretning og skjebnen til dens tilhengere. Men det forekommer meg at religionenes innvirkning på menneskene altfor ofte overdrives, mens vi derimot overser menneskenes innvirkning på religionen." (side 55)

Det er enkelt å tolke sin religion i toleransens og åpenhetens ånd når det går godt i samfunnet, mens det motsatte blir tilfelle når det går litt dårligere. Antakelig tilspisses dette ved at Vesten har hatt tilgang til mye mer velstand enn hva den muslimske verden tradisjonelt har hatt. 

"Når jeg snakker om samfunnets innvirkning på religionen, tenker jeg for eksempel på at når den tredje verdens muslimer går så voldsomt løs på Vesten, så er det ikke bare fordi de er muslimer og Vesten er kristent, men også fordi de er fattige, undertrykte og forhånede, mens Vesten er rikt og mektig. Jeg sa "også", men mente egentlig "fremfor alt". For når jeg ser på dagens militante muslimske bevegelser, er det lett å fornemme påvirkningen fra sekstiårenes fokusering på den tredje verden, både i retorikk og resonnement. Men jeg leter forgjeves etter en bakgrunn i islamsk historie. Disse bevegelsene er ikke produkter av islams historie, men av vår egen tid, med dens spenninger, forvrengninger, skikker og skuffelser." (side 58)

Maalouf trekker også frem menneskenes hang til å skylde på andre. De forskjellige folkegruppene har drevet med dette i all tid. Ekstremisme er et veldig nytt fenomen, og det er i første rekke nasjonene - ikke religionen - som har regjert i de muslimske Middelhavsområdene (side 71).  

Idet boka nærmer seg slutten kommer Amin Maalouf inn på hva som skal til for å skape et sunt samfunn hvor det er plass til alle. Det handler om å anerkjenne flere tilhørigheter innenfor et nasjonalt kollektiv - både språklige, religiøse, regionale m.m. - fordi dette kan bidra til avspenning og et sunnere forhold mellom de ulike befolkningsgruppene. Det skal imidlertid lite til før tiltak kan få den motsatte effekten, nemlig at man lager ghettoer for enkeltgrupper, ikke integrering slik meningen var. Dessuten må man for all del unngå systemer som oppfattes diskriminerende, fordi man da bare erstatter en urett med en annen. Dette kan igjen føre til ytterligere splittelse.

"Hvis vi vil redusere ulikheter og spenninger som skyldes rasemessige, etniske eller religiøse forskjeller, finnes det bare én fornuftig og hederlig vei, nemlig å virke for at hver borger skal behandles som en hel borger, uavhengig av hvilke tilhørigheter han måtte ha. Det er klart at slike vyer ikke kan bli til virkelighet over natten, men det er ingen grunn til fortsatt å gå i motsatt retning." (side 127)

Mens jeg leste Maaloufs bok måtte jeg hele tiden minne meg om at boka ble skrevet i 1998 - lenge før 11/9, lenge før valget av den fargede presidenten Omaba, før internett virkelig tok av, før den arabiske våren ... Mitt inntrykk er at han - når han skuer fremover - nesten er profetisk. Vi har fått mer terrorisme, men USA har fått sin fargede president! Tittelen - Identitet som dreper - har dessuten fått en "dypere" mening ... Ikke til å undres over at Amin Maalouf i de senere år har vært en yndet foredragsholder om identitet - basert på sitt essay "Identitet som dreper". 

Jeg ønsker sterkt og inderlig at flere skal få øynene opp for denne boka, som fremdeles er lett tilgjengelig og inneholder en rekke almenngyldige synspunkter. Boka burde være pensum for alle som skal bekle offentlige stillinger - og kanskje for politikere spesielt! Jf. den fordummede debatten som har funnet sted rundt Hadia Tajik og Faden i de siste par ukene. Amin Maalouf er ikke bare en meget klok mann, men han har i aller høyeste grad brukt sin helt spesielle bakgrunn til å berike verden med sine bøker! 

"Identitet som dreper" er en tankevekkende, lærerik bok som man bør lese langsomt, for å klare å fordøye det han kommer med underveis. Og dersom vi tror at det er religionene som har ansvar for de verste katastrofer som har rammet menneskeheten spesielt i det 20. århundre, så tar vi altså feil. Det beste med hele boka er at forfatteren aldri velger side eller legger skylden på noen av partene. Og jeg får ikke inntrykk av at det er fordi han av prinsipp vil unngå å velge side. Derimot viser han hvordan det ene påvirker det andre, slik at det i dag er umulig å si hva som kom først - høna eller egget ... Den eneste farbare vei er anerkjennelse av ulikheter for å oppnå tillit og respekt på tvers av etnisitet, religion, nasjonalitet, språk etc. Når tillit og respekt er på plass, kan man også snakke sammen på et høyere nivå og være i posisjon til å kritisere det hos hverandre som er mindre bra, uten å bli oppfattet som nedlatende eller respektløs.

Jeg avslutter denne omtalen med et sitat fra side 48 i boka:

"Da må jeg imidlertid minne dem om at de verste katastrofer det tjuende århundre har sett, som despotisme, forfølgelse og tilintetgjørelse av all menneskelig frihet og verdighet, ikke kan tilskrives religiøs fanatisme, men tvert imot en fanatisme som enten angrep religionen, som marxismen, eller vendte den ryggen. som nazismen og en del andre nasjonalistiske doktriner. Det er riktig at det etter 1970-årene ser ut til at religiøs fanatisme virkelig har tatt en dobbel munnfull for å ta igjen de andres forsprang, men den har ennå langt igjen. 

Det tjuende århundre har lært oss at ingen enkelt lære per definisjon er frigjørende. Alle kan skli ut, alle kan være fordervet, alle har blod på hendene, såvel kommunismen, liberalismen, nasjonalismen, alle verdensreligionene, eller sågar sekularismen. Ingen har monopol på fanastisme, ei heller på humanisme."

Måtte forlaget sørge for at Maaloufs sakprosabok "Korstogene sett fra arabernes side" igjen ble tilgjengelig for det lesende publikum!

Utgitt: 1998
Originaltittel: Les identités meurtrières
Utgitt første gang på norsk: 1999
Forlag: Pax
Oversatt:Per E. Fosser 
Antall sider: 137
ISBN:  82-530-2528-9
Boka har jeg kjøpt selv.


Amin Maalouf (Foto: Ukjent)
Andre omtaler av boka og forfatteren m.m.:
- Aftenposten v/Per Kristian Haugen - 10. desember 2008 - Vi trenger mer enn én identitet
- Dagbladet v/Lill Salole - 6. november 2013 - Identitet som dreper eller beskytter - "FOR Å SKAPE trygge identiteter som beskytter må foreldre og storsamfunn utvide rammene for tilhørighet hos dem som vokser opp i en migrasjonskontekst. Som Amin Maalouf skriver i sin bok «Identitet som dreper»: «Hvis ikke disse personene får leve ut sitt mangfold av tilhørigheter, hvis de evig og alltid skal oppfordres til å velge leir, kalles til å finne sin plass i stammens rekker, ja, da er det grunn til å frykte hvordan det skal gå i verden»."
- Dagen v/Kari Fure - 11. januar 2008 - Når identitet blir livsfarlig - "Hvis man fullt ut aksepterer sitt eget mangfold, er det en berikende og frodig opplevelse, sier Maalouf."
- Blend - Norges flerkulturelle magasin v/Shazia Sarwar - 2. februar 2007 - Omtale: "Identitet som dreper""Boka burde være obligatorisk for alle i det moderne vestlige samfunn og også verden for øvrig. Maalouf sine kunnskaper og analyser kan bidra til å øke forståelse mellom forskjellige etniske grupper og nasjoner. Det beste med boken må være at den verken er belærende eller sytende. Den forteller ikke at noen har rett og andre feil. Det den viser er hvordan menneskets oppfatning av sin identitet henger sammen med den hverdagen han lever i. Har du oppfattelsen av at noen angriper en bestemt del av din identitet vil du forbinde deg mer med akkurat den delen. I dagens verden kan vel dette godt sies om muslimer og oppblomstringen av konservativt islam."

søndag 6. mai 2012

"As If I'm Not There" (Regissør: Juanita Wilson)

Filmatisering av Slavenca Drakulics roman

Samira reiser fra sine foreldre i Sarajevo for å ta seg en lærerpost ute på landsbygda. Ikke lenge etter hennes ankomst braker Jugoslavia-krigen løs. Noen soldater ankommer den lille landsbyen og beordrer alle beboere ut av sine hus. Deretter skilles menn og kvinner, og etter kort tid hører kvinnene det ene skuddet etter det andre. Mennene deres og også deres sønner blir drept, en etter en. Kvinnene samles i busser og kjøres til et sted, hvor de låses inn
e i et skur.

Mens kvinnene venter på hva som skal skje, er det åpenbart at soldatene kjeder seg. Så begynner de å plukke ut de peneste jentene, og her finnes ingen nedre aldersgrense. Kvinnene utsettes for gruppevoldtekter, mishandles fra tid til annen til døde - som ren underholdning - og det er utelukkende snakk om flaks dersom man overlever.

Samira bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender, og forsøker å unngå å bli et offer. Dette vekker i første omgang avsky blant de andre kvinnene - inntil hun kommer med ekstra mat og en og annen smertestillende tablett. Selveste kapteinen har lagt merke til henne, og som hans utvalgte favoritt, behandles hun bedre enn de andre kvinnene. Til slutt blir det et spørsmål om liv eller død ...

Filmen er basert på en roman med samme na
vn av den kjente kroatiske forfatteren Slavenka Drakulic. Historien som romanen er bygget på, kom forfatteren over i forbindelse med sin tilstedeværelse under rettsforhandlingene mot krigsforbrytere ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Tidligere har jeg lest hennes bok "Ikke en flue fortred", der hun forsøker å forstå hva som fikk i utgangspunktet helt normale gutter og menn til å opptre som monstre under Balkan-krigen. Kunne det skjedd med hvem som helst, sånn egentlig? 

I en av scenene
blir Samira vitne til at kapteinen, han som har lagt sin elsk på henne og som faktisk behandler henne både ømt og varmt, plaffer ned en annen. Kapteinen forsøker å få henne til å forstå at det hele handler om overlevelse - og at vi alle gjør hva som helst for å overleve. Hun også - ved å være hos ham ... 

"As if I'm
 Not There" er en sterk film som gjør noe med deg underveis. Her er det ikke tale om spekulative film-virkemidler for å bli interessant, men om hendelser som faktisk har skjedd - midt i Europa og i nær fortid. Hendelsene i denne filmen er lagt til første del av krigen (1991 - 1995). Den blusset som kjent opp igjen på slutten av 1990-tallet, før krigen ble brakt til en ende i 2000/2001. Skuespillerprestasjonene er tidvis så som så, men både Natasa Petrovic (som Samira) og Fedja Stukan (kapteinen) kom brukbart gjennom. Dessuten ble kvinnenes frykt fremstilt veldig troverdig. Underveis dukker for øvrig Stellan Skarsård opp i en bitte liten birolle. Vi trenger virkelig flere filmer og bøker om denne krigen!  Her blir det terningkast fem. Filmen er nedlesset med priser.

Innspil
t: 2010
Originaltittel: As If I'm Not There
Nasjonalitet: Irland
Språk: Serbo-kroatisk
Genre: Drama
Skuespillere: Natasa Petrovic (Samira), Fedja Stukan (kapteinen), Miraj Grbic (kommandanten), Stellan Skarsgård
Spilletid: 109 min.



Samira er på vei til kapteinen
De øvrige kvinnene reagerer med avsky på at Samira pynter seg før hun skal til kapteinen
Litt menneskelighet oppi alt det grusomme ... tross alt ...

tirsdag 7. september 2010

"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (Regissør: Laurent Jaoui)

Den personifiserte ondskap


Innspilt: 2008
Original tittel: La traque
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Franka Potente, Yvan Attal, Hanns Zischler
Spilletid: 99 min.
Klaus Barbie sto bak en rekke forbrytelser mot menneskeheten i Lyon under andre verdenskrig. Ved krigens slutt lyktes det ham å flykte til Latin-Amerika for å unnslippe straffeforfølgelse. I rundt 25 år hadde han levd i skjul under et annet navn, da ekteparet og nazistjegerne Beate og Serge Klarsfield klarte å lokalisere ham.

Ekteparet møtte mye motstand blant franske myndigheter, som fra før av hadde et anstrengt forhold både til Peru og Brasil grunnet atomprøvesprengningene på 1980-tallet. Til slutt ble det media som satte dagsorden i saken, og president Mittereand gikk til slutt med på å begjære mannen utlevert fra Brasil. Da hadde det akkurat funnet sted et regjeringsskifte i Brasil, og de nye makthaverne ønsket å gjøre noe med de gamle nazistene som faktisk var blitt en farlig maktfaktor i landet.

Kampen for å finne Klaus Barbie og få ham dømt, tok 12 år. I løpet av disse årene ble ekteparet Klarsfield utsatt for bombeattentater, drapsforsøk og trusler. Men ikke en gang vurderte de å gi seg. Til slutt fikk de lønn for strevet. Ikke bare ble Klaus Barbie tatt. Han ble også dømt i Frankrike den 4. juli 1987, 42 år etter at andre verdenskrig var over.

Jeg blir aldri lei av å se filmer eller lese bøker med tilknytning til
den andre verdenskrig. Denne filmen føyer seg inn i rekken av filmer som belyser krigens grusomheter på en ny måte. For den som tror at krigens psykopater har lagt ondskapen til side under sine eksil, tar feil. Ondskapen fortsetter, men med andre ofre. Og det er av største viktighet å få stoppet dette! Dette er en velspilt film med svært gode skuespillere, og handlingen er spennende selv om man kjenner utfallet. Filmen fortjener
terningkast fem.


En lignende film med samme tema er "
Eichmann - dødens signatur".