Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten flyktninger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten flyktninger. Vis alle innlegg

tirsdag 21. november 2017

Den andre siden av håpet (Aki Kaurismäki)

Finsk Sølvbjørn-vinner 2017

Aki Kaurismäki (f. 1957) er en finsk filmregissør og manusforfatter. Han debuterte med filmen "Forbrytelse og straff" i 1983 - en film som ikke må forveksles med Dostojevskijs kjente roman med samme navn - og han har regissert ca. 20 spillefilmer, flere dokumentarfilmer og kortfilmer. En av disse er "Le Havre", som handler om illegale innvandrere. Denne filmen kan minne litt om "Den andre siden av håpet", med den forskjell at mens handlingen i "Le Havre" foregår i Frankrike, foregår handlingen i herværende film i Finland. For "Den andre siden av håpet" vant regissøren Sølvbjørnen under Berlin Internasjonale filmfestival i år. Aki Kaurismäki og hans bror Mika Kaurismäki anses som Finlands mest berømte filmskapere. (Kilde: Wikipedia)

I filmens åpningsscene forlater Wikström (spilt av Sakari Kuosmanen) sin drikkfeldige kone, og bestemmer seg samtidig for å skifte yrke. Han selger varelageret sitt, som består av skjorter, og satser alle pengene i et pokerspill. En stund ser det stygt ut for ham, inntil han nærmest gjør rent bord og blir erklært uønsket for all fremtid i spilleklubben. For en del av pengene kjøper han restauranten Den gyldne halvliter. De ansatte følger med på kjøpet. En rimelig umotivert gjeng som ikke har fått lønn på tre måneder, og hvor den tidligere eieren stikker av uten å gjøre opp for seg ...

Parallelt følger vi flyktningen Ali Khaled. Han og søsteren flyktet fra Aleppo i Syria, der hjemmet deres ble jevnet ved jorden og alle familiemedlemmene er døde. Om det var regjeringsstyrker, IS, russerne, amerikanerne eller andre som bombet huset har han ingen anelse om. Det eneste han vet er at de måtte komme seg vekk for ikke å risikere å lide den samme skjebnen som resten av familien.

I første omgang tok Khaled og søsteren seg over Middelhavet med båt til en gresk øy. Ved Ungarns grense kom han og søsteren bort fra hverandre. Han ble værende en god stund på Balkan i håp om å finne søsteren, og deretter vandret han opp gjennom Europa - inntil han kom til Polen og Østersjøen. Der ble han forfulgt av en mobb som ville banke ham opp, og flyktet ombord på et skip som lå ved havnen. Han sovnet i en haug med kull.

Da Khaled våkner er skipet på vei mot Finland. Vel fremme i Helsinki går han i land, møkkete inntil skinnet av kullasten han hadde glemt seg oppi. Han finner et sted der han kan dusje og så melder han seg for politiet. Han søker asyl og blir ført til et mottak. Han er opptatt av en ting, og det er å finne søsteren sin.



Ørkesløse dager på mottaket ...
Vi følger Khaled gjennom ørkesløse dager på mottaket, mens han venter på at asylsøknaden skal bli behandlet. Han må gjennom avhør på avhør, der det meste av det han har å fortelle blir møtt med skepsis. På mottaket får han en irakisk venn, som nå er på sitt femte mottak. Til slutt ender det med at Khaled får avslag på sin søknad, fordi det anses trygt å vende tilbake til Aleppo. Han er i og for seg innforstått med sin skjebne - at han skal sendes tilbake - inntil han på nyhetene samme kveld ser at Aleppo atter bombes sønder og sammen. Vedtaket skal likevel effektueres. Da politiet kommer for å hente ham dagen etter, bestemmer han seg for å flykte.

Etter dette krysses Khaled og Wikströms veier. Og før vi vet ordet av det har Khaled jobb i Wikströms restaurant og er utstyrt med falske identitetspapirer ... Likevel lurer farene overalt. Blant annet i form av høyreekstremistiske grupper som angriper flyktninger og helst vil utradere dem fra kartet ... 



De ansatte på Den gyldne halvliter møter Khaled
"Den andre siden av håpet" skal visstnok være en finsk dramakomedie, men jeg slet litt med å oppdage humoren i filmen, for å være helt ærlig. Derimot er det mye samfunnssatire her, der flyktningen Khaled går gjennom et byråkratisk mareritt, og er kasteball i et offentlig system som kan forvirre selv den beste. Satiren - eller kanskje heller tragedien - kommer særlig på spissen når vi er vitne til grusomme scener fra Aleppo på kveldsnyhetene, mens myndighetene mener at det er helt trygt å returnere til den samme byen dagen etter. Situasjonen er alldeles ikke under kontroll, og det er derfor ikke til å undres over at Khaled stikker av før han skal tvangsutsendes. Hvem kan han stole på? Etter alt han har vært gjennom, har han egentlig ingenting å tape på å forsøke å unnslippe sin skjebne. 

De ansatte på Den gyldne halvliter har ingen ansiktsmimikk, uansett hva som skjer rundt dem. Dette er finsk humor på høyt nivå! Men bare for å ha presisert det: persongalleriet er fornøyelig!

Møtet mellom Wikström og Khaled handler om to menn som på et vis har mistet grunnen under føttene, og som prøver å orientere seg mot noe nytt for å finne en mening med tilværelsen. Begge er mollstemte mennesker, som sjelden drar på smilebåndet. De trives best i eget selskap, og stiller ikke veldig store krav til livet. Ikke annet enn at det må by på forutsigbarhet ...

Det aller beste med filmen er - slik jeg ser det - menneskeliggjøringen av flyktningen Khaled, som er en oppegående mann som ønsker å få seg en jobb og et liv. Han gjør hva han kan for å finne søsteren sin, og er egentlig mer opptatt av hennes ve og vel enn seg selv. Han står for gode verdier og ønsker å gjøre alt rett. Men så går det bare ikke ...

Jeg likte denne filmen, selv om rolleinnehaverne fremstår som noe karrikerte og enkle. Dette gjorde moralen i filmen overtydelig, noe jeg vanligvis pleier å ha motforestillinger mot.  Her gjorde det likevel ikke så mye, fordi fortellergrepet er så gjennomført stilistisk. Det viktigste er for øvrig at filmen får oss til å tenke på hvordan vi møter flyktninger. Mange har historier som nesten er for ille til "å stå til troende" - fordi vi som møter dem ikke har tilstrekkelig med preferanser å møte det hele med. Det handler uansett om å se enkeltmenneskene og ikke bare tallene når vi er inne på dette med flyktningkrisen. 


Det er noe tidløst over handlingsforløpet i filmen. På den ene siden er det mange 50-60-tallseffekter - både i form av interiør, biler etc. - og på den annen side er det liten tvil om at vi befinner oss i vår nære fortid, jf. bombingen av Aleppo. Jeg skjønte ikke helt hva regissøren ønsket å fortelle oss gjennom dette grepet. 

Filmen hadde premiere på norske kinoer tidligere i høst, og er nå tilgjengelig på DVD. Den er absolutt verdt å få med seg! Bare musikken ... Helt herlig! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Toivon tuolla puolen
Språk: Finsk, arabisk
Nasjonalitet: Finland
Skuespillere: Ville Virtanen, Kati Outinen Korpela, Sherwan Haji, Jörn Donner, Sakari Kuosmanen
Spilletid: 96 min.


søndag 7. mai 2017

Jana Weidemann: "Piken fra Europa"

En tsjekkisk familiehistorie

Jana Weidemann (f. 1958) er avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet. Hun vokste opp på Lillehammer med en tsjekkisk mor og en norsk far. Familien hennes tilbrakte som regel somrene i Tsjekkia, nærmere bestemt Praha, der resten av familien bodde. Dette har gitt henne nærhet til og interesse for tsjekkisk kultur og historie. "Piken fra Europa" er hennes egen familiehistorie gjennom et århundre, og dette er hennes første bok. 

Forfatterens mor Handula ble født i et land som ikke lenger eksisterer. Tsjekkoslovakia ble opprettet etter de alliertes seier over Østerrike-Ungarn i 1918. Selve dannelsen av landet brøt med noen av de prinsippene som ble lagt til grunn for opprettelse av stater på den tiden, der det talte språket var avgjørende. Tsjekkere og slovakere snakket nemlig to ulike språk. Noen år etter fløyelsesrevolusjonen i 1989, som førte til Murens fall, erklærte Slovenia seg som selvstendig stat. Dette skjedde uten noen form for dramatikk. 

"Prahas mest framtrenden landemerke, det mektige slottet Hradcany, kneiser i åsen over Gamlebyen. Her hadde Handulas oldefar, Václav Gráf, stilling som kusk en gang på 1860-tallet. Rundt denne tiden var Praha ennå en liten by med bare 150 000 innbyggere, omgitt av bymurer." (side 21)


Hradcany slott på høyden - elven Vlatlava i forgrunnen (Bildet har jeg tatt selv)
Hotelldrift preget familiens virke i begynnelsen av den 20. århundre. Hotellet som lå i sentrum av Praha - Námesti I. P. Pavlova - ble drevet av Alfred, en eldre bror av Handulas morfar Jan. Der Jan gjerne mislyktes, ofte pga. dårlig styring over økonomien, der lyktes hans eldre bror atskillig bedre. Samtidig ble Jan forfulgt av uhell, som da han kom i unåde hos keiseren etter en lunch som visstnok ble ansett for dyr i datiden. 


Obencí dum (bildet har jeg tatt selv)
Idet første verdenskrig brøt ut, var Jan direktør for restauranten i det kommunale representasjonshuset i Praha, Obecní dum, som åpnet i 1912. 

"Praha var - på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - preget av etniske og religiøse motsetninger mellom jøder og kristne, tyskere og tsjekkere. Det kom ofte til gateslagsmål. ...

Familien var med andre ord en del av den nasjonalistiske bølgen som hadde kastet Europa ut i den første verdenskrig. Samtidig prøvde de å bidra til å lindre noe av nøden som krigen skapte, selv i et forholdsvis fredelig Praha." (side 45)


Utsikt over Praha (bildet har jeg tatt selv)
Østerrike-Ungarns dager kom til sin ende etter første verdenskrig, og i det nyopprettede Tsjekkoslovakia kom Masaryk til makten. Han lanserte løfter om sosial rettferdighet i tillegg til nasjonal selvstendighet. Han innførte åtte timers arbeidsdag, arbeidsledighetstrygd, bortfall av adelstitler og garanterte rettigheter for minoritetsgruppene i landet. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
Jans og Ela drev Hotel Savoy frem til 1926, og datteren Hana, som ønsket seg utdannelse, ble etter hvert presset av foreldrene til å gifte seg med Artur Brodsky. Dette ble et lykkelig ekteskap, tross aldersforskjellen mellom dem, men Artur døde ung. Hana var dermed enke i en alder av 26 år, og med ansvar for to små barn, blant annet Handula. Senere åpnet Jan og Ela Hotel Záhorí utenfor Praha.

Mot midten av 1930-årene flyttet Otto Strasser inn hos Handula, angivelig som leieboer, men etter hvert ble det klart at de hadde et forhold. At Otto hadde flyktet fra Hitler-Tyskland og hadde nazistiske holdninger, var det egentlig få som reagerte på den gangen. Heller ikke at han arbeidet i Schwarze Front. Den gangen trodde man at Hitler kunne stanses, og det var jo ønskelig. Samtidig flyttet Rolf Formis inn på Hotel Záhorí. Han hadde radioforbindelse inn i Tyskland, og representerte en motvekt til den ensidige propagandaen som ble pøst ut over den tyske befolkningen i regi av propagandaminister Goebbels. Dette gjorde Hitler rasende, og det var om å gjøre å få stanset ham. Drept ble han også til slutt, og denne skandalen gjorde at Hotel Záhorí´s glansdager var omme. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
"Natta til den 15. mars 1939 innkalte Hitler Tsjekkoslovakias president Emil Hácha til et møte i Berlin. Beskjeden var klar. Tyskland ville innlemme hele det tsjekkiske området i det tyske riket. Slovakia hadde allerede erklært seg som en uavhengig stat. Invasjonen var berammet til klokka seks samme morgen. President Hácha nektet først, men ble raskt tvunget til å undertegne et dokument der det het at den tsjekkiske hæren aksepterte den tyske okkupasjonen, og at han med tillit plasserte sitt folks skjebne i hendene til det tyske riket og dets fører. Om morgenen ble folk i Praha vekket av sangen fra masjerende tyske soldater og taktfast støveltramp i gatene. Okkupasjonen kom helt overraskende." (side 143-144)

Deretter fulgte en vanskelig tid. Hana og søsteren Jirina ble arrestert på bakgrunn av mistanke om planlegging av høyforræderi mot den tyske stat. Det var deres forhold til Schwartze Front, Otto Strasser og Heinrich Grunov Gestapo ville vite mer om. De ble etter hvert overført til Tyskland, og ble ikke løslatt igjen før året etter. I mellomtiden tok Ela seg av barnebarna.

Okkupasjonen av Tsjekkoslovakia var annerledes enn okkupasjonen av Norge, fordi nazistene mente at slaverne var untermensch. Et sted i boka leste jeg at de til og med mente at tsjekkerne ikke trengte mer utdannelse enn noen få år, og at universiteter og høyskoler skulle være forbeholdt det ariske folket. 

Underveis kan vi følge Handulas tanker i dagboken hun førte på den tiden. Dagboken røpet imidlertid ikke familiehemmeligheter eller opplysninger som kunne slå tilbake på henne dersom uvedkommende skulle komme over den. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
Det skjedde forferdelige ting under nazistenes okkupasjon. Jødeforfølgelsen er en ting. Omtrent samtlige jøder i Praha ble utryddet. Alle forsøk på motstand ble det slått hardt ned på, og da Heydrich, "Slakteren fra Praha", ble drept av allierte soldater, førte dette til at en hel landsby - Lidice - ble massakrert. 

Da freden omsider kom, var imidlertid ikke faren over for Tsjekkoslovakia. Nazistisk okkupasjon skulle senere bli erstattet av sovjetisk okkupasjon. Historien kjenner vi. Den kalde krigen, Muren, vanskelighetene med å krysse jernteppet ... Vi får også høre om tyskernes flukt fra Sudetenland, et skammelig kapittel i Tsjekkoslovakias historie. 

Tilfeldigheter førte til at Handula, forfatterens mor, som befant seg i Norge da Tsjekkoslovakia ble okkupert av Sovjetunionen, ble igjen i Norge. Senere giftet hun seg med en norsk mann, og fikk datteren Jana Weidemann, som er forfatteren bak denne boka. 


St. Vitus-katedralen (bildet har jeg tatt selv)
"Piken fra Europa" er en interessant bok om en tsjekkisk families ferd gjennom den 20. århundre. For meg som har vært en del ganger i Praha (selv om det begynner å bli noen år siden sist jeg var der), var det ekstra givende. Jeg er dessuten interessert i å lese historier om flyktninger - særlig om bakgrunnen for at folk velger å forlate sine hjemland. Det handler om fremmedgjorthet og opplevelsen av ikke helt å høre til. Forfatterens mor Handula valgte likevel å bli i Norge etter at fløyelsrevolusjonen i 1989 gjorde det mulig å vende hjem igjen. Hun prøvde riktignok å bo i Praha i ett år, men kom tilbake til Norge igjen. Hun savnet livet sitt i Norge. 

På grunn av alle de politiske skiftningene som har vært i sentral-Europa, der landegrensene har blitt endret opptil flere ganger, er dette også en historie om mennesker som gang på gang mister alt de har, og må begynne helt på nytt igjen. De valgene som er gjort i en epoke, og som fremsto helt legitime den gang de ble gjort, er i neste omgang ødeleggende fordi det blåser en annen politisk vind. Dette er for så vidt en skjebne Tsjekkoslovakia deler med flere land som endte bak jernteppet i noen år. Den redningen man håpet skulle komme etter nazistenes fall, ble i stedet erstattet av ny okkupasjon. Dette splittet i verste fall familier, slik Handulas søster Jirina opplevde det, da hennes russiske ektemann valgte å flykte ved krigens slutt. Russere som valgte å bli igjen, forsvant gjerne sporløst etter at Sovjets innmarsj i landet var et faktum. 

De refleksjoner Jana Weidemann gjør seg på slutten av boka om det å stå med en fot i to forskjellige kulturer, der hun først og fremst anser dette som en berikelse, danner grunnlag for ettertanke. 

"Jeg velger å avslutte fortellingen om Tsjekkoslovakia og Europas historie her, i jubelåret 1989. Mye har skjedd siden. Demokratiet har fått fotfeste, men nye politiske strømninger og drivkrefter, basert på tankegods som er så altfor velkjent, blant annet nasjonalismen, dukker opp på nytt i mange europeiske land. Nye opprivende begivenheter, ikke minst flyktningestrømmen, denne gangen fra land utenfor Europa, har vært en påtrengende realitet de siste par årene. Det er lett å være etterpåklok om både enkelte punkter i Versailles-freden, München-forliket og Sudetenland. Det store spørsmålet er om vi klarer å håndtere dagens situasjon bedre enn generasjonene før oss håndterte sin. Når et barn, barnebarn eller oldebarn av Europa om et halvt århundre setter seg fore å finne ut hva familien hennes har opplevd gjennom de siste hundre årene, kan vi da våge å tro at hun finner en historie om demokrati, toleranse og gjensidig respekt på tvers av landegrenser og innad i hver enkelt land?" (side 317)

Denne boka er ikke et litterært storverk, men er helt greit skrevet. Flere steder kunne den nok ha tjent på en noe strammere redigering, fordi den noen ganger kan bli vel ordrik. Likevel vil jeg hevde at boka er vel verdt å lese for alle som interesserer seg for vår nære historie. Den delen som har fått størst plass er utvilsomt andre verdenskrig, og det er også denne delen som har størst allmenngyldig interesse, utover å være en historie om en helt konkret familie. Selv har jeg lest et knippe med bøker fra andre verdenskrig, der handlingen har vært lagt til Tsjekkoslovakia, og felles for disse har vært fokus på jødenes skjebne. Sånn sett supplerer denne boka dette bildet. Jeg savnet forklarende bildetekst til bildene i boka. Dette håper jeg kommer med dersom boka skal gis ut i nytt opplag.

Utgitt: 2017
Forlag: Pax
Antall sider: 336
ISBN: 978-82-530-3903-9
Jeg har mottatt et leseeks. av boka

onsdag 12. april 2017

"Havet brenner" (Regissør: Gianfranco Rosi)

Sterk dokumentar om flyktningekrisen

Den italienske dokumentarfilmen "Havet brenner" (med den italienske tittelen "Fuocoammare" og den engelske tittelen "Fire at Sea") vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i fjor. Filmen konkurrerte blant annet med "Genius" (om forfatteren Thomas Wolfe), "Alone in Berlin" (om tysk motstandsbevegelse under andre verdenskrig), "24 Weeks" (om et skal/skal ikke i forhold til abort når man bærer på et barn med Downs syndrom), "Hedi" (om arrangert ekteskap i Tunis - en film som i forbindelse med årets Arabiske filmdager har fått den norske tittelen "Min arabiske vår") og "Death in Sarajevo". (Linkene peker til mine tidligere filmomtaler her på bloggen.)

Regissøren Gianfranco Rosi (f. 1963) er opprinnelig fra Eritrea, men han måtte forlate sine foreldre da han var 12 år gammel - midt i Eritreas uavhengighetskrig. Han vokste opp i Roma og Istanbul, men flyttet som 19-åring til New York, hvor han tok sin filmutdannelse. Han debuterte som filmregissør med "Boatman" i 1993. 

"Havet brenner" inneholder noen triggere som gjør at de som ser den, kjenner det i hver nerve av kroppen etterpå. Verden trengte en film som dette etter at flyktningekrisen hadde kommet fryktelig nær oss her i Europa. I begynnelsen tenkte nemlig de fleste av oss at vi måtte hjelpe. Så begynte det å komme veldig mange ... Hva da? 

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I denne dokumentaren følger vi situasjonen etter at flyktningene begynte å strømme til Lampedusa i 2011. Det var i første rekke unge menn som flyktet, men etter hvert kom også kvinner, barn og eldre. Mange var i elendig forfatning. De som ikke var dehydrerte og utsultet, var kalde og hadde store brannskader på kroppen. Det siste skyldtes at det ble sølt bensin som blandet seg med vannet i båten, og som i neste omgang kom i kontakt med hud, hvilken var en lite heldig kombinasjon. 

For myndighetene på Lampedusa var det viktig å unngå sykdomsepidemier. Man var også opptatt av å strippe flyktningene for eventuelle våpen. I dokumentaren blir vi derfor vitne til hvordan hver og en som kom ble undersøkt både for mulige sykdommer og våpen. Klær og varmetepper ble delt ut. Etter hvert som mottaket ble bedre organisert, reiste myndighetene ut og hentet inn de sykeste slik at de kunne få hjelp først. Andre ganger handlet det om å fjerne døde mennesker. I en sekvens sitter en av øyas leger og blar gjennom bilder mens han forteller om situasjonen. Det er sterkt! 


Her forteller en lege på Lampedusa om de forferdelige forholdene som
blir flyktningene til del på de synkeferdige båtene ... En billett på "første
klasse" koster om lag 1500 kroner, mens en billett på "tredje klasse"
koster 800 kroner ... Forskjellen kan bety liv eller død. 
Parallelt med flyktningekrisen forsøker lokalbefolkningen å leve så normalt som mulig. Deres bekymringer er sentrert rundt været - særlig når dette er dårlig. Da kan ikke fiskerne reise ut på sjøen for å finne mat. Av og til inneholder nyhetssendingene nytt om flyktninger som er på vei, og om funn av døde.  Det er anslått at rundt 20 000 mennesker har dødd mens de har vært på flukt fra Afrikas kyst over Middelhavet og opp mot Europa. 

Underveis kommer vi tett inn på 12 år gamle Samuele, som leker i fjæresteinene med spretterten sin og som stadig retter blikket ut mot havet. Han vet egentlig ikke noe særlig om det som skjer på øya. Samtidig kjører lokalradioen sine ønskekonserter, der folk kan ringe inn og sende kjærlighetsmeldinger i form av en musikklåt til hverandre. Mens de som er kallet til det håndterer flyktningekrisen så godt det lar seg gjøre et annet sted på øya ... 


12 år gamle Samuele
Filmen har ingen fortellerstemme, og ingen av de medvirkende blir intervjuet. Ingen moral eller fasitsvar presses på oss seere. Her må vi tenke selv. 

"Havet brenner" har vært vist på norske kinoer, og den er nå å få tak i på DVD. Filmen har vært vist på en rekke filmfestivaler rundt omkring i verden. Selv om hendelsene som vi blir vitne til i filmen ligger noe tilbake i tid, er tematikken dessverre fremdeles meget tidsaktuell. Her får krisen et ansikt, og vi forstår bittelitt mer av det hele enn vi hva gjorde fra før av. Enten man er for eller imot innvandring, har man godt av å se filmer som dette!  

Originaltittel: Fuocoammare
Engelsk tittel: Fire at Sea
Release: 2016
Nasjonalitet: Italia
Språk: italiensk
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Samuele Caruana, Pietro Bartolo, Guiseppe Fragapane, Samuele Pucillo
Spilletid: 109 min.


søndag 5. februar 2017

Michael Köhlmeier: "Piken med fingerbølet"

Eksistensielt om å være på flukt

Michael Köhlmeier (f. 1949) er en prisbelønt østerriksk forfatter med en betydelig mengde bokutgivelser bak seg. "Das Mädchen mit dem Fingerhut" (2016) er en roman med en temmelig tidsaktuell tematikk. Her tas det nemlig utgangspunkt i noen enkeltskjebner knyttet til flyktningekrisen i Europa. 


Uten at vi noen gang får vite eksakt hvor, presenteres vi for ei lita jente på seks år som overlates til seg selv. En "onkel" plasserer henne på et marked i en by i Vest-Europa, og det eneste den lille jenta vet er at dersom hun hører ordet "politi", så skal hun skrike høyt. Hun forstår ikke språket, og hun vet knapt hva hun selv heter. Hun skal oppsøke en mann som heter Bogdan. Han vil gi henne noe å drikke og spise. I noen dager dukker "onkelen" opp, men så en kveld er han ikke der. Jenta begynner å lete etter ham, hun går og går, og skjønner for sent at hun ikke vil klare å finne tilbake til markedet. Nå er hun fullstendig overlatt til seg selv. 


"Hun frøs. Hun hadde mistet følelsen i hendene. Først var hun ikke det minste sulten, men like etter var hun det igjen. Hun tok spenntak mot muren og dro seg opp langs søppelcontaineren. Hun forsøkte å skyve lokket bakover. Hun kunne det ikke like bra som kvinnene hadde kunnet. Hun stemte føttene mot muren og holdt fast i bøylehåndtaket på lokket. Søppelcontaineren åpnet seg til en smal sprekk, hun kravlet inn og falt. Hun falt ned på søppelet. Det var stummende mørkt. Hun famlet etter de gode tingene. Hun fant et bananskall og gnaget det rent. Ennå et par ting fant hun, ting som luktet godt og som det gikk an å bite i. Mye mykt var det her. Aviser og andre ting. Hun la seg på dem, krøp sammen inne i kåpen. Det var varmere her enn utenfor." (side 18-19)


Dagen etter blir hun funnet og innbrakt til politiet. Hun stinker etter oppholdet i søppelcontaineren. Heldigvis for henne er hun så skjønn og søt at alle får omsorg for henne. Hun blir innbrakt et sted hvor det er flere enslige flyktningebarn. Her ligger de i sovesaler, hvor de blir lagt etter å ha blitt vasket rene og fått mat. Hun får et fingerbøl av en barna, og dette fingerbølet tar hun godt vare på, som om det var hennes anker i tilværelsen.


Om natten oppsøker to unge gutter henne og spør om hun vil være med dem på flukt fra stedet. Samholdet dem i mellom skal komme til å bety mye i tiden som kommer. 


"Den lille var klok. Den store hadde lovet å passe på henne. Det fantes ingen grunn til å tvile på løftet hans. På den neste stasjonen steg hun av. Hun lot som om hun gikk med de andre. Men hun gikk bare en sløyfe og vendte tilbake til perrongen. Der ventet hun. Hun visste hva en undergrunnsbane var, og hun visste at den neste ville komme snart. Og hun tvilte ikke på at den store vennen ville sitte i den neste. Hun betraktet fingerbølet, dro den av tommelen, satte den på igjen. Og dro den av igjen og prøvde den på alle fingrene. På alle var den for stor, bare på den vonde tommelen passet den. På grunn av heftplasteret." (side 39-40)


Alt barna gjennomgår sammen, er eksistensielt. Et lite rift i huden, feber og lignende kan bli livstruende når de ikke har tilgang til elementære medisiner. Og siden det er vinter handler det om ikke å fryse. Dessuten handler det om overlevelse fra dag til dag, om å få i seg mat og væske. Om nødvendig bryter de seg inn i hus som står tomme på dagtid. Der jakter de på penger og mat. Etter hvert får barna navn. Den lille jenta heter Yiza, den store heter Schamhan og den lille heter Arian. 

Hvorfor oppsøker de ikke hjelp? Og fremfor alt: hvorfor blir de ikke der hvor de faktisk får tilbud om husly, mat og oppfølgning? Svaret er vel at både språkbarrieren og en iboende frykt for politi og øvrighetspersoner kommer i veien for dette. Dessuten blir vi vitne til hjelp som gis på en noe skremmende måte. Joda, den gis i beste mening, men innesperringen sender antakelig svært doble signaler til disse barna som har opplevd alt annet enn trygghet i sine tilværelser forut for dette. De klarer ikke å sette likhetstegn mellom gode intensjoner og innesperring. 


Her er det mye som ikke sies. Vi aner ikke hvor barna kommer fra, hva de har opplevd, hva de tenker ... Det vi derimot merker er menneskets selvoppholdelsesdrift, som er så sterk at den nærmest overlever alt ... Også i forhold til det som kommer i veien underveis ... 


"Piken med fingerbølet" er en sterk roman om overlevelse, som jeg håper at flere skal oppdage! Vi har godt av å få opp flere perspektiver på hva flyktningekrisen gjør med folk. 


Avslutningsvis nevner jeg at oversetteren av denne boka, Stein Dahl Mathisen, har mottatt den østerrikske oversetterprisen for en annen østerriksk bok (Joseph Roths novellesamling "Legenden om den hellige drankeren"). Jeg går derfor ut fra at oversettelsen av herværende østerrikske bok har vært i de beste hender.


Utgitt: 2016

Originaltittel: Das Mädchen mit dem Fingerhut
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Stein Dahl Mathisen
Antall sider: 114
ISBN: 978-82-7488-673-5
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.


Michael Köhlmeier (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

lørdag 9. juli 2016

Janne Kjellberg (red): "Flukt"

En bok som burde bli pensum i grunnskolen!

"... vi er dei som blir knust mot kysten
vi er dei som hylar om vi i horisonten
oppdagar eit øyre som orkar å høre
vi er dei som har gått tom for bensin
vi er dei som bare ber om å få leve
vi er dei tusenar som seglar igjen"

Dette er avslutningen på Frode Gryttens dikt "Tusenar seglar igjen", og dette er åpningen på boka "Flukt" som inneholder 22 flyktningeportretter. 

I fjor eksploderte flyktningekrisen for alvor. I alle fall i den forstand at også vi her i Norge merket dette. Da hadde det nemlig blitt så mange av dem - spesielt fra Syria, men også fra Afghanistan og en del afrikanske land - at nabolandene ikke klarte å ta hånd om dem på en forsvarlig måte. Plutselig flommet de inn over landegrensene våre, og vi kunne møte på dem overalt - i alle fall i Oslo, men også i Finmark ved russergrensen. Det er jo grenser for hvor mange mennesker relativt fattige land er i stand til å ta hånd om. Ja, selv rikere land får jo problemer på ulike plan dersom det blir for mange flyktninger på en gang. 

Mer enn 70 profesjonelle bidragsytere har stilt opp for å lage "Flukt". Det handler om forfattere, fotografer og andre samarbeidspartnere. En oversikt over disse finnes helt bak i boka. Alt overskudd fra boksalget skal bidra til Flyktningehjelpens program for skolegang for unge flyktninger i nærområdene rundt Syria. "Det blir kanskje en dråpe i et stort hav av behov", uttaler forlegger Per T. Nordanger i bokas forord. Selv tenker jeg at boka vil ha en ganske annen funksjon for alle som finner bryet verdt å lese den - og det håper jeg er riktig mange: Det handler ikke primært om penger, men om holdninger! Holdningsendringer! 

I boka møter vi 22 høyst oppegående mennesker, som alle av diverse grunner har flyktet fra et eller annet. De har alle en historie, og felles for samtlige er at det har handlet om liv og død. Det fine er at vi blir kjent med disse menneskene, som gjennom portrettene gir ulike flyktningekriser et ansikt. Å lese denne boka forandrer livet til den som leser boka! Derfor mener jeg at boka burde være pensum i grunnskolen, siden det er her de mest grunnleggende holdningene hos mennesker dannes. 

I boka møter vi studenten Ahmad og faren Mohammad som flyktet fra Syria i 2013, og som kom til Norge knapt et år senere. De opplevde at det tok for lang tid før verden egentlig kom Syria til unnsetning. Da hadde krigen allerede ødelagt mye for menneskene som bodde der. Ahmad var villig til å dø for det han trodde på, men et liv i redsel kan aldri bli et godt liv. Han håper at han får oppleve et fritt Syria. I så fall har alt han har vært gjennom vært verdt det. 

Vi møter også menneskerettighetsadvokaten Mahnaz, som flyktet fra Iran i 2011, Reidar som flyktet fra Sørøya i Finmark på grunn av tvangsevakueringen under krigen, Kadir som flyktet fra den kurdiske delen av Irak i 1999, og Ali som flyktet fra Groznyj i Tsetsjenia i 2006 ... I tillegg møter vi en båtflyktning fra Vietnam, en politisk flyktning fra Chile, en jøde som reddet seg over til Sverige under krigen, en ungarer som kom til Norge som flyktning i 1956, en som flyktet fra krigen i Bosnia-Hercegovinia i 1994 ... bare for å ha nevnt noen. Spennvidden i historiene er stor, og felles for så og si alle er at de har klart seg godt i Norge. De har bidratt til å gjøre Norge til et mer spennende land å leve i, gjennom det mangfoldet de har tilført det norske samfunnet. 

Da kurdiske Kadir fikk spørsmålet om hva som er det viktigste han har lært på den reisen han har vært med på så langt i livet, svarte han følgende:

"- At det er utrolig hvor lite vi vet om menneskene rundt oss og hvor mye vi tror vi vet. Vi skulle tørre å nærme oss andre med et blikk som ikke kategoriserer, men som ser enkeltmennesket. Hadde man hatt det blikket på flyktningene som nå kommer til Europa, ville Europa sett helt annerledes ut." (side 59)

Jeg håper at mange flere får øynene opp for "Flukt"! Fordi det er talentfulle mennesker som har bidratt med å skrive ned historiene, er de svært godt formidlet. Svart-hvitt-bildene av personene som er portrettert, fungerer også veldig godt i denne konteksten. I tillegg innledes alle kapitler med et kart, hvor fluktruten som de aktuelle flyktningene har benyttet, er tegnet inn. Her fremgår det om de kom med båt, bil, tog, til fots, men fly etc. Gjennom portrettene tegnes det bilder av mennesker med gode verdisyn, ansvarlige holdninger og et ønske om å bidra. Vi får innblikk i deres drømmer og tanker om fremtiden. Og dermed kjenner vi på kroppen at vi har lyst til å inkludere disse menneskene i vårt samfunn! 

Tenk om alle de som har slukt Hege Storhaugs bok "Den ellevte landeplage", også leste denne boka!? Det vi trenger i dagens multikulturelle Norge er bøker som åpner oss opp, ikke bøker som gjør oss mer lukket. Verden har kommet tettere på, og akkurat det får vi ikke gjort noe med. Det ligger fremtid i toleranse, ikke i hat og fremmedfrykt. Og vi snakker ikke om økonomiske flyktninger - dem har vi ikke et ansvar for - men om mennesker som flykter for å redde livet og som er reelle flyktninger - dem har vi et ansvar for. Jeg er så lei av å bli møtt med holdninger som mest av alt minner om rasisme, mens det selvsagt må være helt greit å diskutere hvor mange mennesker Norge er i stand til å ta i mot uten at landets økonomi og samfunnet vårt går i oppløsning i forhold til hvordan vi ønsker å ha det. 

Dersom du ikke har tenkt å lese veldig mange bøker i år - les i alle fall denne boka! Den kan nemlig komme til å bli den viktigste boka du har lest de siste årene! Boka er for øvrig kåret til årets vakreste bok 2015 og vinner av Gullboken 2016. På www.flukt.net kan du lese mer om bokprosjektet.

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra redaktøren av boka, journalist Janne Kjellberg:

- Det har vært helt utrolig å se hvordan journalister og fotografer fra store deler av medie-Norge har kastet seg rundt for å være med og gjøre det de kan best: fortelle viktige historier. For meg er et viktig mål med boka å minne oss alle på hva det betyr for flyktninger å leve med en flukterfaring. En historie med flukt går ikke over, men fortsetter å leve videre hos dem som har opplevd det. Og det er noe vi alle kommer til å møte i tiden som kommer. Både som naboer, kolleger, familie og venner, sier Kjellberg.

Jeg anbefaler denne boka av
 hele mitt hjerte!

Utgitt: 2015
Forlag: Spartacus
Antall sider: 286
ISBN: 978-82-430-1020-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

søndag 24. april 2016

"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?


I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:


"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 



Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 
Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.


Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?
Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 


Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder
Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.


Barna leker krig
Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.


Primitive forhold i flyktningeleirene
De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 


Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 


Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 



En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)
Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 


Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 


Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!


Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.

fredag 22. april 2016

"Dheepan" (Regissør: Jacques Audiard)

Gullpalmevinner 2015

Den franske regissøren Jacques Audiard (f. 1952) har en rekke filmer bak seg og han er meget prisbelønt. Hans siste film er "Dheepan", og den vant han Gullpalmen for under Cannes Film Festival i 2015. 

"Dheepan" hadde Norgespremiere på norske kinoer i november 2015, og har nylig hatt release på DVD. 

Borgerkrigen på Sri Lanka startet i 1983, og varte helt til 2009. Da ble de tamilske tigrene omsider nedkjempet av militæret på Sri Lanka. 

Sivadhasan er en tamilsk tiger-soldat som har deltatt i borgerkrigen på Sri Lanka. Nå er krigen over, og han må flytte inn i en flyktningeleir. Det er ingen fremtid for ham på Sri Lanka, og han bestemmer seg for å søke politisk asyl. Han overtar passet til en død mann og hans døde familie. Sammen med en kvinne han knapt kjenner og en tilfeldig niårig jente utgir de seg for å være avdødes familie, og så reiser de avgårde på et skip som fører dem til Frankrike. 


Flykter fra Sri Lanka
I møtet med franske innvandringsmyndigheter blir Sivadhasan, som nå kaller seg Dheepan, tolket av en mann fra Sri Lanka. Tolken forteller Dheepan at han må finne opp en annen historie for å bli trodd av myndighetene. Hans egen historie står nemlig ikke til troende ... Dermed hjelper han Dheepan til å få oppholdstillatelse. Dheepans opprinnelige dekkhistorie - en historie det går "tretten på dusinet av" - ville nemlig mest sannsynlig ha ført til at han hadde blitt sendt tilbake til Sri Lanka. 


Yalini får seg jobb hos en som viser seg å være narko-dealer
Dheepan, Yalini og Illayaal blir tildelt en leilighet i Paris´ fattigstrøk Le Pré Saint-Gervais. Her har Dheepan fått jobb som portner/vaktmester. Siden innvandringsmyndighetene holder et øye med familien og de enda ikke har fått papirene som gir dem oppholdstillatelse, må de fortsette å late som om de er en virkelig familie. Dheepan begynner etter hvert å få følelser for Yalini, mens hun bare lengter etter å komme seg videre til England, der kusinen hennes bor. Den niårige jenta Illayaal lengter etter å tilhøre en ordentlig familie, og ønsker at Yalini skal oppføre seg som om hun er moren hennes. I mellomtiden blir vi vitne til at narkobander braker sammen i nabolaget deres, og dette gjør at forskjellen mellom deres nye tilværelse og et borgerkrigherjet Sri Lanka slett ikke er så forskjellig som man først skulle tro ... 


Illayaal drømmer om å bli en del av en virkelig familie
Det er mange lag i denne filmen. Noe handler om hva desperate mennesker er villige til å gjøre for å få et bedre liv et annet sted. Noe handler om våre forestillinger om hvem som har rett til beskyttelse. Men mest av alt handler denne filmen om hva det gjør med mennesker å måtte forlate alt som er kjent og kjært for en ny tilværelse i et annet land, der de verken forstår språket eller de sosiale kodene. Dheepan og Yalini er arbeidsomme folk, som er villige til å jobbe hardt for å få stablet et nytt og bedre liv på beina i Frankrike. De stiller ikke all verdens krav til komfort, bare livet blir trygt og forutsigbart. 

Yalini
Antonythasan Jesuthasan gjør en formidabel rolletolkning som Dheepan/Sivadhasan! Han fremstiller en mann som er vant til å holde sine følelser godt skjult. Ved hjelp av øyene får han likevel formidlet hva som foregår inne i Dheepan når han utsettes for den ene prøvelsen etter den andre, enten det handler om at han skal håndtere bydelens hardkokte kriminelle eller sine følelser for Yalini.

Tematikken i filmen er uhyre interessant, og filmen er dessuten både velspilt og godt regissert! Det er ikke uten grunn at filmen har mottatt Gullpalmen! 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Dheepan
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Tamil, fransk, engelsk
Skuespillere: Antonythasan Jesuthasan (Dheepan/Sivadhasan), Kalieaswari Srinivasan (Yalini), Claudine Vinasithamby (Illayaal) m.fl.
Spilletid: 115 min.

torsdag 20. mars 2014

Amin Maalouf: "De forvillede"

Om vennskap, svik og tilgivelse

Om forfatteren og hans bøker

Amin Maalouf (f. 1949) er en libanesiskfødt forfatter og journalist som har bodd i Frankrike siden 1976. Han har skrevet en rekke romaner (bl.a. "Leo Afrikaneren" fra 1986), essays, sakprosa (bl.a. "Verden i ubalanse" fra 2009) og operalibrettoer, kan jeg lese på bokas smussomslag. Samtlige av romanene hans (åtte i alt) er oversatt til norsk, og det samme gjelder hans sakprosabøker. Bøkene hans er oversatt til 37 språk, og han er både internasjonalt anerkjent og prisbelønt som forfatter. Maalouf skriver på fransk.

"Om noen er perfekt plassert til å snakke om forholdet mellom Øst og Vest, mellom europeisk og arabisk, mellom den kristne verden og den muslimske, så må det være forfatteren Amin Maalouf." Lasse Midttun, Morgenbladet

"De forvillede"

"Da Adam sovnet torsdag, ante han ikke at han dagen etter skulle fly av sted til landet han hadde sine røtter, etter å ha levd i frivillig eksil i årevis, og dét for å oppsøke en mann han hadde bestemt seg for at han aldri mer skulle snakke til. 

Men Mourads kone hadde klart å finne de uangripelige ordene:
"Vennen din ligger for døden. Han vil gjerne se deg." (side 13)

Da Adam reiser av gårde, er det med svært blandede følelser. Rett etter at han ankommer sitt opprinnelige hjemland, får han melding om at Mourad er død. Deretter oppstår dilemmaet: skal han delta i begravelsen eller skal han la være? Press fra enken om at han må si noen ord om vennen under begravelsen, får ham til å bestemme seg for at han ikke vil delta. 

Oppholdet i hjemlandet skal komme til å vare i seksten dager, og i løpet av denne tiden korresponderer Adam med vennene som tilhørte den opprinnelige vennegjengen som for ca. 25 år siden ble spredt for all verden - utløst av Mourads enkes ønske om at de alle skal samles for å minnes den avdøde. Eposter sendes mellom vennene, hvor en er jødisk og noen er muslimer, mens Adam selv er kristen. En gang spilte dette ingen rolle. Noen ble i hjemlandet, mens andre reiste i eksil. De som ble igjen, bebreider dem som dro, og de som dro, bebreider dem som ble igjen og som fikk "blod på hendene" i tiden som fulgte etter stridigheter og krig. 

"Hvor ligger skylden? I opprettelsen av staten Israel? Jeg vet at det er det dere mener, du og vennene dine. Og det er delvis sant. Men bare delvis. Fordi diskrimineringen og trakasseringen fantes allerede for mange hundre år siden, lenge før staten Israel, lenge før territorialkonflikten mellom jødene og araberne oppsto. Har det vært noe tidspunkt i den arabiske verdens historie da vi har blitt behandlet som fullverdige borgere?

Ikke noen andre steder, heller, vil du svare. Ja, det stemmer. I Europa har det skjedd verre ting, tusen ganger verre. Det nekter jeg ikke for. Det måtte nazistiske grusomheter til for at holdningene skulle endres radikalt, for at antisemittismen skulle bli betraktet som en ynkelig praksis og en skammelig sykdom. 

Jeg er overbevist om at denne utviklingen kunne spredd seg til den arabiske verden. Hvis Palestinakonflikten ikke var kommet i kjølevannet av nazistenes grusomheter, kunne kanskje jødenes stilling i de arabiske landene blitt bedre i stedet for verre? Det tror jeg, det er jeg faktisk helt sikker på. Men det var ikke det som skjedde. Det som skjedde var det motsatte. Overalt ellers blir jødenes stilling bedre, men her hos oss blir den verre. Andre steder blir pogromene henvist til historiens søppeldynge, hos oss starter de opp igjen. Andre steder forsvinner Sions vise protokoller fra ethvert seriøst bibliotek, her trykkes de opp i kjempeopplag." (side 223)

Og videre på side 233:

"I "prosedyren" du fortalte om, satte faren din fingeren på en helt avgjørende sannhet: Rett etter andre verdenskrig gikk konsentrasjonsleirenes grusomhet og antisemittismens gru opp for Vesten. For araberne derimot, framsto ikke jødene som ubevæpnede sivile, som ydmykede og utmagrede, men som en invasjonsstyrke, velutrustet, velorganisert, skremmende effektiv." 

Korrespondansen mellom vennene er et fortellermessig grep forfatteren bruker for å få frem absolutt alle sider ved Midt-Østenkonflikten, og som leser sitter man igjen med en oppfatning av at alle har rett - alt etter hvilke briller man har på. Det er et spennende fortellergrep som får en til å innse at det ikke finnes bare én sannhet om denne konflikten. Og nettopp dette er jeg overbevist om at er forfatterens overordnede mål med denne boka, som på den ene siden er meget litterær og på den andre siden egentlig dypt politisk på den måten at økt forståelse for alle sider ved konflikten er eneste farbare vei mot fred ... Et budskap jeg for øvrig kjenner godt igjen fra hans sakprosa-bok "Verden i ubalanse" ...

"Det er ikke så mange som deg og meg, som er oppriktig berørt av begge de "rivaliserende" tragediene. Og de er - vi er - de mest fortvilte og maktesløse av alle jøder og arabere. I blant kan jeg faktisk misunne dem som befinner seg i en av de to leirene og som uten problemer kan si: Måtte bare mitt folk vinne, og de andre dø!" (side 234)

Vennene utfordrer hverandre, og det handler dels om ting som har skjedd mange år tilbake og dels om ting som har skjedd senere. Midt oppi det hele innleder Adam et kort og intenst forhold med Semirami, en kvinne fra ungdomstiden. Hun har aldri giftet seg etter at ungdomskjæresten Bilal døde, og driver nå et hotell hvor vennene etter hvert samles. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt ... 

Jeg skulle virkelig ønske at alle som har en mening om Palestina-konflikten, leser denne boka! Amin Maalouf belyser nemlig på mesterlig vis konflikten fra alle tenkelige vinker, og får - vil jeg hevde - på den måten frem alle nyansene som man bør være klar over før man gjør seg opp en mening. Selv er jeg av den oppfatning at det bare ikke går an å tegne et svart-hvitt-bilde av partene i konflikten, og at det rett og slett ikke er mulig å gi den ene siden all skyld for det som skjer. Til det er konflikten for kompleks. 

Historiene vi får høre i boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kjente at jeg ble veldig berørt. Amin Maalouf er en mesterlig forteller, som gjennom et presist og litterært språk har tegnet et temmelig klart bilde av menneskene som er berørt og som må leve med konsekvensene av kriger, konflikter, tragedier og svik. Til syvende og sist handler det om det er mulig å tilgi og komme videre ...

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste fordi den er interessant, lærerik og tankevekkende!

Utgitt i Frankrike: 2012
Originaltittel: Les Désorientés
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Christine Amadou
Antall sider: 408
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Andre omtaler av boka:
- Jeg leser - 1. april 2014

- Tine sin blogg - 25. september 2014 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 26. mars 2014

Amin Maalouf (Foto: archives AFP)