Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten filosofi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten filosofi. Vis alle innlegg

fredag 30. desember 2016

Harry G. Frankfurt: "Om sannhet"

Filosofisk om sannhet

Humanist forlag har en serie (Pro et contra) der de har tatt for seg flere dagsaktuelle temaer innenfor sjangeren essays. Som den om "Ytringsfrihet" av Bjørn Stærk. Da jeg fikk tak i boka "Om sannhet", trodde jeg faktisk at det var mer i den samme serien, men det var det altså ikke. Forlaget bak den norske utgaven av Harry G. Frankfurts bok "Om sannhet" er nemlig Spartacus. Uansett - jeg liker dette formatet, der man kan dypdykke i flere interessante emner og dermed få opp flere perspektiver før man gjør seg opp en mening om tematikken. For er det noe slike bøker får en til å gjøre, så er det å tenke. Ofte er det helt nødvendig, fordi ting sjelden er enten-eller, svart eller hvitt. 


Harry G. Frankfurt (f. 1929) er aller mest kjent for sin bok "Om bullshit". Jeg har ikke lest den selv, men det kommer jeg til å gjøre (dersom jeg får tak i boka). Han skiller mellom hvordan løgn og bullshit brukes i kommunikasjonen. Mens løgn er en bevisst forvrengning av fakta, ytres bullshit for å forsøke å imponere publikum og skape et inntrykk av at noe blir gjort. (Kilde: Wikipedia)


Frankfurt er professor emeritus i filosofi ved Princeton University. Han fikk sin doktorgrad i 1954, og hans spesialområder innenfor filosofien er blant annet moralfilosofi, bevissthetsfilosofi og handlingsfilosofi


Forlaget skriver følgende på sin nettside:

"Vi drukner i bullshit, skrev Harry Frankfurt i «Om bullshit», og bullshiterne er verre enn løgnerne, for de bryr seg ikke engang om forskjellen mellom sannhet og løgn. I «Om sannhet» følger han opp dette resonnementet og spør: Bryr vi oss ikke lenger om hva som er sant? Selv om vi lever i en bullshitens og relativismens tidsalder, spiller fortsatt sannhet en rolle. Faktisk er sivilisasjonen helt avhengig av den!"


Tematikken er mer dagsaktuell enn noen sinne, for vi lever i et samfunn der avisene er kronisk truet av nedleggelsesspøkelset og skjærer ned på bemanningen (les: seriøs journalistikk, som faktisk krever en del ressurser). Snart finnes det ikke lenger en journalistikk som er opptatt av hva som er sant og hva som er løgn. Vi dynges ned med halvsannheter og bullshit, alt for å skape skandaler og derigjennom selge flere aviser (det handler om overlevelse). Nyansenes tid er forbi. Alt males enten svart eller hvitt. Dette gjør det mer og mer interessant å lese bøker med gode analyser, og mindre og mindre interessant å følge med i dagspressen der alt handler om survival of the fittest. De kresne leserne forsvinner, fordi de fleste avisene (men heldigvis ikke alle) fylles mer og mer av bullshit. Man blir praktisk talt dummere av å lese stoffet de har å by på. 


"For ikke lenge siden utga jeg et essay om bullshit, med tittelen Om bullshit. Der presenterte jeg en provisorisk analyse av begrepet bullshit. Det vil si, jeg klargjorde hvilke betingelser jeg mente var nødvendige og tilstrekkelige for en korrekt anvendelse av begrepet. Jeg hevdet at bullshiteren, på tross av at han selv hevdet å formidle informasjon, i virkeligheten gjør noe helt annet. I bunn og grunn er han en falskner, en bløffmaker, som med det han sier prøver å manipulere meninger og holdninger hos dem han henvender seg til. Det han primært er opptatt av, er dermed hvorvidt det han sier er effektivt med tanke på gjennomføringen av denne manipuleringen. På den måten stiller han seg mer eller mindre likegyldig til om det han sier er sant eller usant." (side 7-8)


Videre peker forfatteren på at det samfunnet vi lever i bærer i seg enorme mengder av bullshit, løgn og andre former for misvisende fremstilling og bedrag. Samfunnet vårt har ikke gått under av den grunn. Betyr det at sannheten er irrelevant? Nei, mener han (heldigvis!). Samfunnet kan ikke eksistere uten sannhet. Dessuten: Når man oppdager at bevisene for en bestemt påstand er ugjendrivelige, fører dette gjerne med seg en følelse av takknemlighet over å ha kommet i mål eller lykkes. Og noen ganger er denne følelsen "svært så gripende". (side 14)


"Hvordan skulle et samfunn som ikke brydde seg nok om sannheten, kunne treffe fornuftige beslutninger om hvordan offentlige anliggender best bør håndteres?" spør forfatteren på side 17-18 i boka. Selv fikk jeg opptil flere assosiasjoner til beslutninger (som ikke har vært fornuftige) som offentligheten har tatt etter at media har skapt "sannheter". Først etter at millioner på millioner er pøst ut på et fullstendig feilspor, viser det seg at påstanden om sannhet ikke holdt mål. Dette forhindrer likevel ikke at en hel mengde med mennesker sitter tilbake med skuffede forventninger og fremdeles føler på at noe ikke stemmer. Mens problemet er at den saken man trodde at man hadde, ikke egentlig var noen sak ... Man er derimot blitt forledet i utgangspunktet. Uten at den eller de som satte det i gang antakelig hadde noen tanker om utfall og konsekvenser, utover å få æren for et såkalt "scoop". Dersom man skal løse et problem, må man i det minste stille riktig diagnose ... Ellers bommer man på målet.


"Kulturer har aldri klart seg godt, og kan ikke klare seg godt, uten store mengder pålitelig faktainformasjon. De kan heller ikke blomstre hvis de er infisert med feilaktige oppfatninger. Skal vi etablere og opprettholde en avansert kultur, kan vi ikke være svekket av feilvurderinger eller uvitenhet. Vi må kjenne - og vi må selvfølgelig også vite hvordan vi produktivt kan utnytte - en lang rekke sannheter." (side 34)


Og Frankfurt skriver videre at hvorvidt vi lykkes med det vi foretar oss, avhenger av om vi lar oss lede av sannheten eller om vi vandrer videre i uvitenhet eller på grunn av usannheter. Hvilken glede har vi av å la oss forlede av noen som sprer bullshit, løgner og halvsannheter? I "beste fall" blir vi desillusjonerte, bitre og skuffede. Særlig ille er dette når det faktisk ikke er noen grunn til at vi burde ha blitt det. Når vi i stedet først som sist kunne ha avfunnet oss med en situasjon eller tilstand, og kommet videre i et annet og mer fruktbart spor ... 


Sannheten er også viktig i mellommenneskelige relasjoner, men også der kan vi bli forledet. Hva er oppriktig kjærlighet? Handler ikke dét om å kunne møte livet sammen med andre på en slik måte at man ikke må gå på akkord med sitt grunnleggende vesen? Vi har en tendens til å elske det vi føler lander godt i oss, og som får oss til å kjenne oss trygge på oss selv. Her er magefølelsen bokstavelig talt livreddende. For hva er det vi kjenner på når ett sies og noe annet oppfattes? (Med mindre magefølelsen på et gitt tidspunkt i livet har kommet ut av kurs og ikke lenger er til å stole på ...) Når ordene vi hører ikke stemmer med resten av konteksten ... 


"Spinoza mente at folk ... ikke kunne unngå å elske sannheten. De kan ikke unngå det, mente han, fordi de ikke kan unngå å innse at sannheten er uunnværlig for at de skal holde seg levende, forstå seg selv og til fulle leve i tråd med sitt eget vesen. Uten tilgang til sannheten som sitt eget vesen, sine særegne evner og behov, og om hvordan de skal få tak i og korrekt bruke ressursene de trenger for å kunne overleve og blomstre, ville folk hatt store vanskeligheter i livet. De ville ikke være i stand til å sette seg realistiske mål, og langt mindre til å forfølge disse målene effektivt. De ville rett og slett hatt problemer med å holde seg i live." (side 44)


En del mennesker orker ikke å forholde seg til realitetene, f.eks. om hvordan de virker på andre mennesker. Ja, de kan endog bli forbannet over at noen stiller betimelige spørsmål. Men å se bort fra realitetene reduserer ikke farene eller truslene de representerer. Sjansen for å klare av med problemene og utfordringene øker faktisk ved å se dem i øynene. Da vet man i det minste hva de består i, og da er det enklere å vite hvordan man bør forholde seg til dem på en hensiktsmessig måte. Det motsatte er og blir dysfunksjonelt. 


"I våre forsøk på å leve vellykkede liv kan imidlertid viljen til å forholde seg til nedslående kjensgjerninger om seg selv være en enda mer nødvendig egenskap enn bare en kompetent forståelse av hva vi står overfor i verden utenfor." (side 56)


Det ligger naturlig for de fleste mennesker å stole på andre, særlig folk som står oss nær. Når vi f.eks. oppdager at en venn har løyet, gjør det noe med oss. I følge Frankfurt gir det oss en følelse av å være litt gal.


"Oppdagelsen avdekker noe om oss selv - noe langt mer bekymringsverdig enn bare det at vi har feilberegnet, eller at vi har utvist dårlig dømmekraft. Det avdekker at vårt eget vesen (med andre ord det som er naturlig for oss) er upålitelig, at det har fått oss til å stole på noen vi ikke burde ha stolt på. Det viser oss at vi ikke egentlig kan ha tiltro til vår egen evne til å skjelne mellom sant og usant - vår evne til å forstå forskjellen mellom det som er virkelig og det som ikke er det. Det å lykkes med å føre en venn bak lyset har selvsagt å gjøre med en lyte hos den som forteller løgnen. Men det viser at også offeret for løgnen har en svakhet. Løgneren bedrar ham, men han bedras også av sine egne følelser." (side 78)


Boka har høy sitatfaktor, og gullkornene kommer tett. For å få fullt utbytte av boka burde man lese høyt for hverandre fra den, og så diskutere påstandene som Frankfurt kommer med. Er man enig eller uenig? Hvordan stemmer påstandene med erfaringer fra eget liv? Er det likheter og/eller forskjeller? Boka er fin å ha liggende fremme, slik at man kan lese enkelte av kapitlene på nytt. Dette er nemlig ikke en lese-fra-perm-til-perm-bok som man kan krysse ut at man har lest. Da gir den mest sannsynlig mye mindre enn den fortjener. Nei, her må man ta seg tid til større og mindre tankeprosesser, til å filosofere over moralen og etikken ... Hva kan man lære av boka? Hva var nytt? Hvilke tanker har man aldri tenkt før? Slike ting ... 


Jeg anbefaler boka for alle som er interessert i å løfte blikket og tenke litt større tanker!


Utgitt: 2006

Originaltittel: On truth
Utgitt på norsk: 2008
Forlag: Spartacus Forlag
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 95
ISBN: 978-82-430-0432-0
Jeg har kjøpt boka selv.


Harry G. Frankfurt (Foto: ukjent)

søndag 26. juli 2015

Antoine Compagnon: "En sommer med Montaigne"

Sommerens store "hit"!

Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. "En sommer med Montaigne" var opprinnelig en føljetong som ble fremført på den franske radiokanalen France Inter sommeren 2012. Sommeren etter utkom føljetongene i bokform, og boka ble umiddelbar en så stor suksess at den havnet på bestselgerlistene i Frankrike. 

Michel de Montaigne (f. 1533 d. 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, og anses som en av de mest innflytelsesrike i den franske renessansen. Mest kjent er han for sin popularisering av essayet som litterær sjanger. Ikke bare dét - han skapte selv sjangeren! (Kilde: Wikipedia) Hans bok "Essays" anses selv i dag som en av de mest innflytelsesrike essayer som noen gang er skrevet. 

For få dager siden - mens jeg holdt på med Compagnons bok - ble jeg oppmerksom på at Aschehoug forlag faktisk har utgitt Montaignes essays i tre bind - på norsk! Litt nysgjerrig leting i hyllene til Boksalongen - Bergens litteraturhus´egen bokhandel (som er "kjedeuavhengig og egenrådig" i følge deres nettsider - og: kjemisk fri for krimlitteratur, til min store glede!) - gjorde at blikket mitt falt på to av bindene i essaysamlingen. 


Fra Boksalongens bokhyller (Foto: RMC)
"En sommer med Montaigne" utkom på norsk for kort tid siden. Den har raskt krabbet oppover på salgslistene også her til lands, slik jeg har forstått det. Og grunnen til dette er svært enkel: dette er en sabla god bok! Dessuten fremstiller den tre tykke bind med essays på en nokså lettfattelig måte, slik at Montaignes essays blir tilgjengelig for absolutt alle!

Forfatteren skriver i innledningen til boka:

"Folk skulle få høre noen snakke om Montaigne på radioen mens de lå på stranden eller nippet til en aperitiff, eller kanskje mens de gjorde seg klare til å gå til lunch. Da Philippe Val ba meg kåsere over Montaignes Essays på France Inter denne sommeren, syntes jeg ideen var så merkelig og utfordringen så stor at jeg ikke våget å si nei. 

Det å redusere Montaigne til små utdrag sto i seg selv i strid med alt jeg hadde lært, med den oppfatningen som rådet da jeg var student. På den tiden gikk man bort fra å legge frem den tradisjonelle moralen i Essays i form av korte sentenser, og snakket heller om teksten som en kompleks og motsigelsesfull helhet. Den som dristet seg til å skjære opp Montaigne og servere ham i småbiter, ville umiddelbart ha blitt gjort til latter, blitt ansett som en undermåler og slengt på historiens søppeldynge som en annen Pierre Charon, mannen som i sin tid skrev boken Traité de la sagesse basert på fyndord fra Montaignes Essays. Tanken på å nærme seg et slikt tabu, eller prøve å omgå det, var forlokkende." (side 5-6)

Boka inneholder 168 sider og er inndelt i 40 kapitler hvor Compagnon tar for seg ulike temaer hentet fra Montaignes essay-samling, i form av kåseri. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, om kvinner og seksualliv, om den nye verden versus den gamle, om å ramle av hesten, om oppriktighet og om å nyte sitt otium ... Det er nesten ikke det tema som ikke er berørt. Når man leser disse kåseriene, bør man ha i mente at Montaigne nesten var samtidig med Niccolò Machiavelli (f. 1469-1527), forfatteren av "Fyrsten". Montaignes tilnærming til ulike spørsmål i livet står for øvrig i diametral motsetning til Machiavellis tilnærming. 

Da Montaigne trakk seg tilbake fra det offentlige liv for å studere - lese, tenke og skrive - var biblioteket hans tilfluktsted. Her fant han ro fra verdens kjas og mas og samtidens uroligheter. Biblioteket lå i tredje etasje i et tårn på eiendommen, og derfra kunne han skue utover sine eiendommer. Hans lesestunder var preget av en sterk lykkefølelse. 

" ... Montaigne forfektet allerede da - eller forfektet fremdeles - en flyktig, søkende og distré lesemåte, en lesemåte preget av innfall og avstikkere: Han hoppet planløst fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det, uten å bry seg stort om hvilke verker han lånte fra for å fylle sin egen bok, som ifølge Montaigne selv er et resultat av tankespinn og ikke en plan utarbeidet med velberådd hu." (side 57)

Det er med spenning og undring jeg leser Montaignes tanker rundt Romerikes fall. Dette mente han skyldtes at statens styrke er omvendt proporsjonal med dens kultur, og at en altfor kultivert stat kan ende med å bli utslettet. Når man foretrekker velformede taler fremfor handling, og ikke har skjønt at kunsten å skape fred ikke består av retorikk, men i makten til å avskrekke, går det som det må gå ... Det jeg ble sittende og fundere på, er hvilken overføringsverdi dette kan ha til vår tid ... 

På mange måter kan vi takke La Boéties død for at Montaignes Essays ble til. Etter dette hadde nemlig Montaigne ikke lenger en fortrolig venn å skrive brev til, og som følge av dette vokste det frem et behov for å skrive det som senere er blitt kjent som hans essays. 

"Det virker kanskje fornærmelig å sette opp kjærlighet, vennskap og lesning i et slags hierarki. Lesning, som forutsetter ensomhet, plasseres jo slik høyere enn alle forhold til andre mennesker, som reduseres til adspredelser som fjerner oss fra oss selv. Bøkene blir bedre venner eller elskere enn virkelige mennesker. Men før vi tolker det så langt, må vi likevel ikke glemme at Montaigne aldri sluttet å betrakte livet som en utveksling mellom jeget og de andre: Om vennskap oppstår så sjelden og kjærligheten er så flyktig at han gir bøkenes verden forrangen, vil lesningen til slutt uunngåelig føre ham tilbake til de andre. Men vi må tross alt medgi at han setter lesningen høyest av "de tre omgangsformene"." (side 104)

Montaigne var selv smertelig klar over at han aldri kunne komme til bunns i alt, uansett hvor mye han prøvde. Han trodde dessuten i begynnelsen at det å nyte sitt otium (dvs. å være uvirksom) skulle foredle ham som menneske. Der tok han feil. Han holdt derimot på å bli gal. Skrivingen ble redningen for ham. Dessuten valgte han å skrive på morsmålet - fransk - i stedet for latin, som var tradisjonen på den tiden han levde. Han fryktet at språkets raske utvikling skulle føre til at ingen ville forstå ham etter noen ti-år. Heldigvis tok han feil! Han ønsket seg imidlertid kvinnelige lesere, og kvinnene på den tiden var sjelden skolert innenfor latin.

"Har jeg kastet bort tiden ved stadig å gjøre så omhyggelig rede for meg selv? For de som bare streifer borti sin person, i tankene eller en og annen gang muntlig, undersøker ikke seg selv så grunnleggende, så inntrengende som når man gjør selvstudiet til livsverk og yrke og setter all sin tro og kraft inn på å føre et slags register. (...) Hvor ofte har ikke denne beskjeftigelsen jaget plagsomme tanker på dør!" (side 161)

Jeg storkoste meg under lesningen av denne lille boka! Måten Compagnon fremstiller Montaigne og hans Essays på, med humor og vidd, har dessuten gjort at jeg faktisk vurderer å lese Montaignes essays "på ordentlig"! Her er det mye livsvisdom og eksistensielle og filosofiske spørsmål som har opptatt mennesker til alle tider. Compagnon skriver fantastisk godt! Ved at han setter temaene og sitatene inn i en kontekst, levendegjør han temaene på en spennende måte, slik at boka blir den reneste pageturner! Ellers ønsker jeg å understreke at boka også egner seg godt for mer fragmentarisk lesning, hvor man finner frem til et kapittel eller to når man har tid. Boka fungerer svært godt som en døråpner inn til Montaignes forfatterskap!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Et søk på Twitter viser at forfatteren har utgitt flere bøker
av samme type som denne om Montaigne. Da er det vel
også et håp om at disse (om Proust og Baudelaire) kommer
på norsk?

Utgitt i Frankrike: 2013 
Originaltittel: Un été avec Montaigne
Utsatt i Norge: 2015
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider:
ISBN: 978-82-560-1846-8
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget


Antoine Compagnon (Foto: lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 17.0 juli 22015 - Store tanker i pocketformat«Jeg finner alle emner like fruktbare», skrev Montaigne (1533-1592), franskmannen som fant opp sjangeren essayet. Ordet essay betød opprinnelig et forsøk, skisse, eksperiment. Det passer godt i en tid på året som, om man er heldig og aktivitetsnivået lavt, kan brukes til å diskutere de vesentlige småtingene: Hva er best, hund eller katt? Italiensk eller fransk mat? I tre tykke essaysamlinger, som han stadig reviderte og klusset i margen på, nærmer Montaigne seg mange store tema: Døden, krig og fred, men også en hermafroditt, et fall fra hesteryggen og indianerne han møtte i Rouen i 1592. ... På seg selv kjenner man andre, kan man kalle et annet poeng Compagnon vender tilbake til hos Montaigne, som går inn for en oppriktighet i samtaler som strider mot Machiavellis «Fyrsten». Målet med lærdom er også å bli et godt menneske, for Montaigne: «Vi spør gjerne: ‘Kan han gresk og latin?’, ‘Skriver han vers eller prosa?’ Men det som er det viktigste, om han er blitt et bedre og klokere menneske, kommer i annen rekke.» Dette ikke til forkleinelse for klassiske språk, Montaigne kunne faktisk snakke latin, men skrev essays på det mer folkelige fransk, visstnok også for å få kvinnelige lesere. Compagnon følger med hell Montaignes egen skrivepraksis med en fin flyt i setninger som også har vært muntlig fremført. Man kan dra mange gode passasjene fra både originalkilde og fortolker opp av hatten, men får nøye seg med å si: Sånn skal det gjøres. «En sommer med Montaigne» er et veldig godt alternativ til Sommer­åpent.
- Tine sin blogg - 26. juni 2015 - Jeg lot meg fascinere av denne lille boken. Siden jeg ikke kjente til verken forfatteren av boken eller filosofen Michele de Montaigne, og i begynnelsen brukte litt tankekraft på å forstå formatet, var jeg innstilt på at dette skulle bli en utfordring. Mine bange anelser fikk ingen grobunn, jeg lot meg fengsle og nøt å lese Montaigne sine filosoferinger. Du trenger ikke være spesielt frankofil eller interessert i filosofiske spørsmål for å ha glede av denne teksten. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve en så fullkommen livsvisdom fra en som levde samtidig med Shakespeare. Tusen takk til pappa som satte meg på sporet av den, den anbefales varmt videre!

lørdag 1. oktober 2011

Arne Næss: "Livsfilosofi - Et personlig bidrag om følelser og fornuft"

En eventyrers livsfilosofi


Medforfatter: Per Ingvar Haukeland
Utgitt: 1998
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Erik Hivju, Arne Næss
Forlag for papirutgaven: Universitetsforlaget
Forlag for lydboka: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t. 3 min.

I en artikkel av Hege Duckert i Dagbladet 11.01.1999 innleder hun med følgende ord: "Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina" ... "legendarisk for sine klatreekspedisjoner". For det er dette han er mest kjent for! At han også er filosof, kjenner de fleste som har et universitetsstudium bak seg, til. For hvem husker ikke hvordan man slet seg gjennom Filosofiens historie bind I og II for å kunne avlegge examen philosophicum? Jeg har selv bøkene stående i mine bokhyller fremdeles, nesten 
30 år etter ... Fulle av understrekninger, markeringer etc.

Arne Næss ble født i 1912 og døde i 2009, nesten hundre år gammel. I løpet av sitt liv klarte han å gi logikk og filosofi en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden, for å sitere
Wikipedia. Han har skrevet mengder med bøker og artikler om ulike temaer innenfor filosofi og logikk, og bare det faktum at hans lærebøker inngikk i pensum til forberedende eksamen på universitetet i en årrekke, har som sagt gjort at alle med en eksamensgrad bak seg, har et forhold til filosofen.

For å være helt ærlig er det ikke ofte jeg leser filosofiske verker i det hele tatt. Men da jeg kom over denne lille og relativt beskjedne boka på et boksalg for noen år siden, tenkte jeg at det kanskje var på tide med litt filosofisk oppdatering. Like fullt har det tatt noen år før jeg omsider fikk lest den - ja, ikke før jeg fant boka som lydbok på biblioteket og tenkte at "nu skal jeg igang!" Den passet også godt inn i mitt lille prosjekt som går på å lese litteratur med fokus på lykke, økt livskvalitet m.m.

For en utrenet "filosof" er det ikke enkelt å gjengi helt kort hva Arne Næss sin bok handler om. Han favner om så mange temaer underveis , og det å skulle oppsummere i noen få setninger hva som er essensen i hans livsfilosofi, er vanskelig. En fellesnevner er imidlertid viktigheten av begeistring! Hvor mye morsommere er det ikke å lære noe vanskelig dersom læreren eller læremesteren er begeistret for det han eller hun driver med? I motsetning til å sitte og høre på en tørr og kjedelig foreleser ... Dessuten bør vi slutte med å være så opptatt av "de riktige" svarene, og heller konsentrere oss om å stille spørsmål, være mer undrende i stedet for konkluderende. I Næss sin tenkning er dessuten følelser og fornuft noe som hører sammen - ikke motsetninger slik vi tradisjonelt er opplært til å tenke. Han slår et slag for å få følelsene inn som en del av forsknin
gen.

Aller mest interessant fant jeg den delen av boka som handlet om følelsesmessig modning. Næss stiller f.eks. spørsmål ved hva det var som gjorde at unge nordmenn lot seg verve av nazistene under andre verdenskrig, og gjennomførte de mest groteske torturhandlinger under avhør av sine landsmenn. Hvorfor var det i liten grad menn - for det var stort sett menn det handlet om - over 30-40 år som deltok i slike handlinger? Næss analyserer problemstillingen og konkluderer med at forklaringen mest sannsynlig er den manglende følelsesmessige modningen for mennesker mellom 15 og 25 år. Følelsesmessig modne mennesker lot seg nemlig ikke så lett blende av nazismens re
torikk.
 
Et av
 
kapitlene i boka heter "Man skal bare lære det man føler for". I innledningen skriver han:


"I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elevene og studentene av og til får konsentrere seg om noe de gløder for." (side 143)

For øvrig er det - hevder Næss - et paradoks at andre språk ikke har et ord som dekker vårt norske begrep "utdannelse". "Dannelse" er derimot et begrep som har stor tyngde også i andre land. Næss mener også at når man snakker om innlæring av nye ferdigheter og kunnskaper, burde man i tillegg være bevisst på den avlæring som nødvendigvis også finner s
ted.

Det er nok ikke tilfeldig at bokas siste kapittel heter "Livskunst - å drive med små ting på en stor måte", for her oppsummerer Næss hvilken betydning det har å trives med det live
t man lever. 

"Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle problemer på strak arm og til å se hva som er viktigst i tilværelsen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette for sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmålstegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøyaktig hva man bruker tiden sin på. Det viktigste er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er å kunne drive med små ting på en stor måte. Jeg vil lansere en "trivselsformel" som viser hvordan livet alltid kan vise seg å være akseptabelt, tross all smerte, så lenge vi gløder for det vi gjør." (side 163)

På en måte synes jeg at Arne Næss sin bok oppsummerer mye av det samme jeg har sett i annen litteratur som omhandler temaer som livskunst, lykke og lignende. For å få til det gode liv må man prioritere ting som engasjerer en, som begeistrer og får en til å gløde av interesse. Dersom "alt" bare blir et pliktløp, drepes gleden ved å leve. I vårt samfunn, hvor vi egentlig har alt og hvor mulighetene er så mange at vi nærmest må rådføre oss med eksperter for å kunne foreta selv de enkleste valg i litt for mange sammenhenger, er det på sin plass å minne om viktigheten av å følge sine følelser, selv om disse ikke alltid kan forklares rasjonelt. Sjansen for at valget blir riktig for oss er stor når vi følger følelsene våre. Dette er i alle fall den essensen jeg har trukket ut av denne boka, som jeg fant svært interessant, selv om stoffet tidvis var litt vanskelig tilgjen
gelig.

Boka er godt egnet til å skape refleksjon om viktige temaer i livet, og Næss er svært opptatt av å understreke at det ikke finnes noen fiks ferdig livsfilosofi som kan utformes en gang for alle. Livsfilosofi blir - som det meste annet her i livet - til mens man lever, og er stadig i endring. Det som er viktig for en, trenger ikke å være det for en annen. Vi må i alle fall fjerne oss fra at det å være så kritisk til alt og alle anses som så mye mer intellektuelt enn det å være åpen og ha evne til å la seg beg
eistre!

Ekstra morsomt var det faktisk å høre lydbokutgaven, i og med at den aldrende filosofen selv leste innledningene til kapitlene i boka. Erik Hivju fungerte for øvrig utmerket som opp
leser.

Her blir det
terningkast fem


Arne Næss

søndag 25. september 2011

Jan Vincents Johannessen: "Kunsten å leve"

Inspirasjonsbok om livskunst


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innpilt: 2007
Oppleser: Jan Vincents Johannessen, Lise Fjellstad, Jacob Weidemann
Musikk: Tom S. Lund
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 41 min.

Denne boka er blitt til som et resultat av at Jan Vincents Johannessen og hans familie fikk livet snudd opp-ned da sønnen svevde mellom liv og død pga. skader han pådro seg etter blind vold på begynnelsen av 1990-tallet. Det er gjerne gjennom slike kriser at man får fokus på det som er viktig i 
livet.

Vincents Johannesen har her samlet sine egne erfaringer rundt hva det egentlig vil si å leve, med mange preferanser til litteraturen, kunsten og annet. Boka er tidenes mest solgte faktabok i Norge, og utkom i 2007 i en fornyet og utvidet utgave. 
Jeg har kun hatt lydbokutgaven foran meg under lesingen av boka, og innser nok at jeg burde ha hatt den flotte praktutgaven av boka i papir, hvor Jacob Weidemann har illustrert med sine bilder. Jeg kommer derfor til å sette boka på ønskelisten. For øvrig likte jeg godt å høre nettopp forfatteren lese opp sin egen bok, fordi han gjør det med en slik varme og innlevelse at jeg som leser virkelig tror på det han sier. Musikken til Tom S. Lund satte meg i den rette stemningen. Og så godt likte jeg denne boka at jeg like godt hørte den om igjen umiddelbart etter første gjennomlytting. 

Innledningsvis presiserer forfatteren at livet ikke er noe som skal løses. Livet skal leves! Noen lever som om det handler om å overleve, og sparer på alt det gode til en dag som kanskje aldri kommer - istedet for å gripe øyeblikket og være til stede i sitt eget liv. Evnen til begeistring er den beste forutsetning for å lykkes, uansett hva man holder på med. Fyll aldri opp avtaleboka 100 %, og bruk fritiden til å utvikle sider av deg som du ikke får brukt eller utviklet i jobbsammenheng, er Vincents Johannessens klare råd. Han peker på at det er et paradoks at mange toppledere ikke har tid til hobbyer eller ting som faktisk kan gjøre dem til bedre ledere. Selv burde han vite hva han snakker om, siden han har vært toppleder for Radiumhospitalet i en mannsalder og har utviklet sine evner til å male i godt voksen alder, ut fra hva jeg har skjønt.

Gi aldri opp, og ikke la mennesker mindre enn deg selv stanse deg, sier forfatteren. Vinnere er tilpasningsdyktige og vet at det er flere enn én måte å lykkes på. Derfor vil en vinner prøve mer enn en mulighet for å lykkes, mens en taper gir opp omtrent før han har prøvd. Forskjellen på disse to er at vinneren nekter å la frykten ta overhånd. Bare de som jobber for en oppgave kan bli vinnere, mens de som bare jobber for penger forblir lønnsmottakere.

Vincents Johannessen er også innom begeistringens rus - den som handler å komme i en såkalt "flow", hvor begeistringen gjør at man går opp i en oppgave så intenst konsentrert at man glemmer tid og sted. Nærmere virkelig lykke kommer man nesten ikke. Han er også innom temaet som handler om den sosiale klatringens pris, hvor ingen følger en med større skadefryd enn den klassen man er i ferd med å forlate - dersom man altså ikke skulle lykkes. Om man derimot lykkes, glemmes skadefryden og man har plutselig flere "nære" venner enn man ante man hadde - som om "alle" tror at suksess er smittsomt. Forfatteren har et godt råd å gi: vær deg selv uansett! Dem du møter på veien oppover, møter du dessuten på veien ned igjen ... Derfor gjelder det å være hyggelig også på vei oppover. 


Den som har levd livet fullt ut, er ikke redd for døden, mener Vincents Johannessen. Døden er en del av livet - ikke dens motsetning - og frykten for døden er mye verre enn selve døden. Den som tror at han kan beskytte seg mot døden, beskytter seg også mot å leve. Et rikt liv er ikke nødvendigvis et langt liv. Aller mest handler det om hvordan man har levd livet mens man har hatt det.

Underveis strør Vincents Johannessen om seg med sitater og henvisninger til litteraturen og poesien, og kanskje var det nettopp fordi jeg selv kjente de fleste kildene han viste til at boka virket så sterkt på meg. En gang var Milan Kundera en av de flotteste forfatterne jeg visste om, og når Vincents Johannessen henviser til Kunderas bøker, fikk jeg lyst til å gjenlese dem med det samme. Han har også tatt rikholdig for seg av Gabriel Scotts vakre roman "Kilden" om fiskeren Markus - en bok jeg elsker!

Dette er en bok som ga meg veldig mye! Og det på tross av at det var lite som egentlig var nytt. Kanskje handlet det mest av alt om å bli satt på sporet i forhold til egen refleksjon over temaet lykke, som jeg har brukt litt tid på å utforske i litteraturen de siste månedene. Jeg føler også at jeg er på sporet ved å gi ting jeg tidligere ikke ante at jeg faktisk hadde tid til, større plass i mitt liv, mens andre ting har fått mindre plass. Omprioriteringene har definitivt hatt en positiv innvirkning på min egen opplevelse av lykke. Vincents Johannessen leser så nydelig at bare det å lytte til ham ga meg mye. Og det fine med måten han presenterer ting på er at han aldri virker belærende eller besserwisser-aktig. Rådene han kommer med, gis i dyp ydmykhet - og i en forvissning om at han selv har gjort mengder med feil i livet. Her må det bli terningkast fem!



Jan Vincents Johannessen

tirsdag 30. mars 2010

Henrik Syse: "Måtehold i grådighetens tid"


Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm AS
Antall sider: 140

Denne beskjedne lille boka havnet i min boksamling ved en ren tilfeldighet. Tittelen på boka har en god stund pirret min nysgjerrighet, og nå har jeg omsider fått lest den.
Inntil nokså nylig så det ut som om verdensøkonomien bare pekte oppover og oppover. Desto større var sjokket da finanskrisen kom. Plutselig var det tomt for penger i bunnsolide finansinstitusjoner. Hvordan kunne det være mulig?
Henrik Syse mener at grådighet har skylden for at det gikk som det gikk. Kun ved gjeninnføring av den gamle og trauste dyden måtehold, kan det skapes en bærekraftig økonomi. Dyden måtehold gjør seg for øvrig godt på de fleste av livets arenaer. I boka formulerer han det slik:
"Resonnementene er bygget på antakelsen om at et samfunn som tar til seg - og øver seg opp i måtehold og moderasjon ...... , vil kunne møte fremtiden med langt større trygghet enn et samfunn som gir seg hen til overdreven nytelse."
Mange av problemstillingene som Syse tar opp i boka, er svært tankevekkende. Jeg synes han klarer å balansere hårfint på grensen mot moralisering. I bunn og grunn handler det om etiske grunnholdninger i livet. Dessuten evner Syse å gjøre vanskelige filosofiske problemstillinger lettfattelige og tilgjengelig for folk flest. Jeg er ganske sikker på at denne boka kommer til å prege en god del av de valgene jeg kommer til å stå overfor i tiden fremover.