Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten feminisme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten feminisme. Vis alle innlegg

onsdag 25. oktober 2017

Wenche Fuglehaug: "Det store sviket. Æresvold og æresdrap i Norge"

Når æren er viktigst - en innføring i forholdene i Norge

Andre bøker og filmer om æresvold og æresdrap

I årenes løp har det kommet ut en god del litteratur på norsk om æresvold og æresdrap. Med Iram Haqs film "Hva vil folk si", har jeg blitt oppmerksom på et nytt begrep, og det er "sosial kontroll" - en mildere form for reaksjon, som enten kommer alene eller som i ytterste konsekvens kan føre til kidnapping, tvangsekteskap og æresdrap. 

For egen del begynte min interesse for temaet med Ayaan Hirsi Alis bok "Krev din rett", der hun tar et oppgjør med kvinnesynet i islam. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg at forfatteren, som er somalisk, må leve under streng bevoktning for ikke å bli drept av "sine egne". I Souads bok "Brent levende" møter vi en kvinne som blir vansiret etter et drapsforsøk, og som kom seg unna og må leve i skjul for at slektningene hennes ikke skal få tak i henne. I Ayse Onals bok "Æresdrap - menn som drep kvinner" møter vi ni menn som har drept søstre, døtre og andre kvinner i sine familier. De færreste fremsto som helter etter drap de på mange måter ble tvunget av familien til å gjennomføre - angivelig for å stoppe sladderen en gang for alle ... Men det motsatte skjedde - sladderen tok fullstendig av ... I Lene Wolds bok "Ære være mine døtre - En fars fortelling om å drepe sitt eget barn" møter vi en far som har drept en av døtrene sine og som ikke lyktes i å drepe en annen datter. Forfatteren har møtt den overlevende datteren, og har dermed oppnådd noe helt unikt: å få høre en historie fra begges perspektiv. Som Wold skriver i sin bok på side 133: 

"Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ..."

En annen bok som også er interessant å få med seg når man snakker om sosial kontroll og arrangerte ekteskap og/eller tvangsekteskap, er Nazish Khans bok "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med." Og i samme åndedrag er det naturlig å nevne den tunisiske filmen som på norsk har fått tittelen "Min arabiske vår", fordi tematikken også her er arrangert ekteskap versus tvangsekteskap (hvor frivillig er det egentlig?) Vår egen Amalie Skram skrev for øvrig om tvangsekteskap i sin roman "Forrådt" fra så tidlig som 1892. I Katrine Seles bok "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak" møter vi noen kvinner som har flyktet fra tvangsekteskap og trusler om æresdrap. 

Samtlige linker viser til mine innlegg her på bloggen.  

Om forfatteren

Wenche Fuglehaug har mer enn 30 års erfaring fra Aftenposten, og har særlig jobbet med barn og unges oppvekstvilkår, spiseforstyrrelser og psykiatri. Hun var med i Aftenpostens 22. juli-gruppe og hadde da et spesielt ansvar for overlevende og etterlatte. Hun jobber i dag som featurejournalist i Aftenpostens lørdagsavis og i A-Magasinet. "Det store sviket" er hennes første bok. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren på sine nettsider)

Om situasjonen i Norge

Sosial kontroll, æresvold og æresdrap er dessverre ikke noe som bare skjer andre steder i verden. Noen ganger kommer det ubehagelig nær, som den gangen tre søstre ble drept av broren sin på Kaldbakken i Oslo (2006). Når man kjenner noen som kjenner noen og det nesten er rett utenfor egen stuedør ... 

Hva handler det egentlig om? Religion, gamle kulturelle fenomener eller rett og slett galskap? Altså psykiatri? 

Wenche Fuglehaug skriver i kapittelet "Desperate rop om hjelp" (side 18 flg.) om at så mange som 597 ungdommer i 2016 ba om hjelp fordi de fryktet å bli tvangsgiftet, kjønnslemlestet eller utsatt for inngripende kontroll fra familien sin. Dette representerte en økning på 50 % sammenlignet med året før. Åtte av ti henvendelser kom fra jenter, og det betyr at også gutter har bedt om hjelp. Seks av ti var under 18 år. Det er forbudt i henhold til norsk lov å tvinge noen til å inngå et ekteskap. 123 av dem som ba om hjelp var ikke bare redde for å bli giftet bort - de var redde for å bli tvangsgiftet. Antakelig er mørketallene store. I familier der dette er vanlig, tas gjerne datteren med til opprinnelseslandet med enveis-billett. Der blir hun etterlatt for så å bli giftet bort til en mann familien har plukket ut til henne. Voldtekt på bryllupsnatten og en total mangel på frihet følger gjerne etter dette. I Fuglehaugs bok får vi høre mange konkrete eksempler på dette, der kvinnen ikke har noe hun skulle ha sagt. 

"Dårlige økonomiske vilkår i mange land øker også presset på familiene i Norge. Det forventes at de ofrer en datter for å få nok en slektning tettere knyttet til Norge. Jentenes muligheter for å slippe unna er få." 

Tradisjoner og kultur er avgjørende for at jenter giftes bort med tvang, sier (Merete) Munch (spesialutsending for integreringssaker ved ambassaden i Jordans hovedstad Amman), men etter hvert har advokater og andre i hjelpeapparatet også snakket om andre forklaringer:

"Ære er selvfølgelig viktig for mange familier, men her har vi også å gjøre med økonomiske motiver."

Døtre er nødens salgsvare. (side 25)

Undersøkelser viser at gifte har bedre helse enn enslige og skilte. Dette gjelder imidlertid ikke for de som har giftet seg arrangert eller med tvang. De har mer psykiske problemer. Kvinnene som har valgt ektefelle selv er langt oftere yrkesaktive enn kvinnene som foreldrene har valgt ektefelle til. Dessuten er kjønnsrollemønsteret mer moderne i familier der ektefellene har valgt hverandre av kjærlighet. 

Spørsmålet er om dagens minoritetsungdom i stadig større grad vil ha innflytelse på valg av ektefelle, ikke minst fordi de tar høyere utdannelse. 

Ikke alle er like optimistiske. (side 31)

Om skam og ære

Når man snakker om ære handler det ikke primært om en handling i seg selv, men om om det omdømmet eller ryktet en person eller gruppe har. Det er særlig kvinnene som må sørge for å leve opp til helt bestemte idealer for at familiens ære skal opprettholdes. Klarer hun ikke det, påfører hun familien skam. Mennene har ære, mens kvinnene har ærbarhet. Ære og skam utgjør to ytterpunkter. Jenter og kvinner må kontrolleres og passes på slik at de ikke gjør noe som får andre til å snakke negativt om dem. (side 49)

Tenk deg et nabolag med mange voksne, ungdommer og barn med minoritetsbakgrunn. En av dem, en jente, har gjort noe naboene misliker, tar avstand fra eller fordømmer. Jentas foreldre hadde i utgangspunktet reagert litt, men først da datterens handling ble samtaleemne, følte de skam og tapt ære. 

Betyr det at hvordan andre ser på deg og din familie faktisk er viktigere enn hvilket verdigrunnlag og hvilken personlig mening du selv har? Er det en sammenheng mellom selvfølelse og andres anerkjennelse? Svaret er selvfølgelig ja, men i hvilken grad og styrke variere i de ulike  samfunn. Muslimske ungdommer har gjerne et mer bevisst forhold til begrepene ære, skyld og skam enn annen norsk ungdom. De skjuler ofte såkalte skamfulle handlinger for å beholde et godt rykte. (side 50)

Æreskulturen brukes som et middel for å oppnå sosial kontroll, og individets egne ønsker kommer i annen rekke i forhold til kollektivet. 

Aima, en kvinnelig medisinerstudent med pakistansk bakgrunn tar avstand fra izzad-begrepet (som på punjabi betyr ære) og sier følgende:

"Det er deg og Gud. (...) Det er Ham du skal svare til når det gjelder handlinger. Det er ikke folk du skal vise rundt. Det er overfor Ham du skal leve et godt liv, og det er overfor Ham du skal svare for dine handlinger. Det er der den store æren ligger. Hva er vitsen med ære når du ikke har ære overfor Gud? Det er tankegangen min, men det er et kjempeproblem blant annet i den pakistanske kulturen. (...)" (side 51-52)

Eller som en annen pakistansk kvinne på 26 år sier det:

"Ære og skam kommer fra kulturen, gamle tradisjoner og gammel bondsk tankegang hos analfabeter på 70-tallet. Bønder fra Pakistan som kommer hit, har ikke utviklet seg, men holder på gamle tradisjoner. De vet ikke så mye om islam." (side 52)

Vi får også høre om "dhagan celis" eller kulturell rehab. Det handler om ungdommer som er blitt "for norske" og som etterlates i hjemlandene sine etter ferie - med enveisbillett, uten at de visste om dette på forhånd. 

"Hvordan kan foreldre som har flyktet fra krig, sitte trygt i Norge mens de utsetter egne barn for utrygghet og vold i landet de selv valgte å forlate?" spør forfatteren ... (side 103)

Historien om Sarah

I Wenche Fuglehaugs bok er det særlig historien om Sarah som går gjennom boka som en rød tråd.  Sarah kom fra Afghanistan sammen med resten av familien i 1997. Nå skulle hun aldri mer behøve å rømme, lovet faren henne. Lenge fikk hun drive med sitt, og hun elsket å trene og å være sammen med vennene sine. Verken foreldrene eller brødrene brydde seg spesielt mye om hva hun drev med, så lenge hun ikke var opphav til problemer eller bekymringer. Gradvis begynte imidlertid restriksjonene. Hun fikk ikke delta i skolens svømmeundervisning fordi dette ikke ble ansett sømmelig. Moren begynte også å komme med kommentarer om at hun måtte lære seg å bli en god husmor og hustru for den mannen hun skulle gifte seg med. Dessuten fikk hun ikke være ute etter klokka syv om kveldene. 

Hun som alltid hadde vært glad i moren, så henne plutselig som en tragisk figur. Lat, dum, uinteressert. Hun gjorde ingenting bortsett fra å sitte i telefonen og slarve med sine muslimske venninner. Hun gikk nesten aldri ut, og gadd ikke gjøre den minste anstrengelse for å lære seg norsk. Så sitter hun her og snakker til meg som om jeg drømmer om å bli en kopi av henne! (side 60-61)

En dag er hun vitne til at faren plutselig kastet et glass glovarm te i ansiktet på moren, fordi han er irritert over at teen er for varm. På grunn av smertene løp moren gråtende ut på badet for å skylle ansiktet i kaldt vann. Ingen våget å si noe. Sarah ble redd faren sin, men etter å ha snakket med venninnene sine om episoden, blir hun "beroliget". Alle de andre fedrene er nemlig likedan ... "De gjør det de mener er vårt eget beste." (side 63) Å gå til legen med skadene var utelukket. 

Etter hvert ble det vanskelig å leve som norsk jente ute og som muslimsk datter hjemme. Det var som om hun kolliderte hver eneste dag. Hun var verken det ene eller det andre, men måtte alltid velge og ta hensyn. Sarahs far var taxisjåfør, og sjåførene var "voktere av god moral".  

Så kom det for en dag at foreldrene hadde planlagt at Sarah skulle gifte seg med en fetter i hjemlandet. Han skulle være både kjekk og velstående, og var 30 år, det vil si dobbelt så gammel som henne. Avtalen om giftemålet var forseglet da hun ble født, hvilket var tradisjon og en helt vanlig måte å gjøre det på, fikk Sarah høre. Foreldrene kalte det aldri tvangsekteskap, men en familietradisjon. 

Sarah tok kontakt med en lærer, og etter dette skjedde det raskt. Hun fikk hjelp til å flykte hjemmefra, og dette ble starten på et liv med "kode 6". På tidspunktet da hun rømte hadde hun såvidt begynt i 1. klasse på videregående. Å stå uten noen støtte fra foreldrene og familien, var tøft - helt på grensen av hva hun kunne klare å takle. Foreldrene prøvde alt for å få henne tilbake. De troppet opp hos barnevernet for å fortelle at hun "bare var i opposisjon", at hun var ung og dum, at det ikke stemte at hun ble kontrollert. Bare hun kom hjem, skulle alt blir bra. 

Innimellom får vi høre historier om andre som vendte hjem, som lot seg overtale - bare for å bli giftet bort i full fart. En av jentene tok sitt eget liv få måneder etter det inngåtte ekteskapet. Vi får også høre om Leya, som før tragedien som endte med at hun ble tatt av dage, fikk høre av sin voldelige ektemann at "jeg kommer ut av fengsel, men du kommer ikke ut av kista ...

Sarah har blitt en flyktning i Norge. Hun tvinges til å leve i skjul, og må stadig flytte til nye adresser der ingen kjenner henne fra før. Når skal hun for alvor kunne ta fatt på et voksenliv, som innebærer å gifte seg med en hun er glad i, få egne barn og leve et normalt liv? Slektningene er overalt, og det å ta taxi eller annen kollektivtransport er forbundet med stor fare for henne. Hun er ikke alene om å ha det slik. 

"Jeg er ingen. Jeg har ingen." (side 181)

Om æresdrap i andre land

Antakelig blir minst 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år, hevder FN. Andre mener at det dreier seg om rundt 20 000 æresdrap hvert år. 

"Er æresdrap og sjalusidrap det samme? Svaret er nei, og det er én vesentlig forskjell: Et æresdrap skjer som regel ikke i affekt, men er en overlagt handling. Mordet skjer på grunn av tap av familiens ære. Det er ikke bare mennenes rett, men også deres plikt å drepe den kvinnen som har vanæret familien. Handlingen legitimeres moralsk i henhold til æreskodeksen, og den godkjennes og applauderes gjerne også av storfamilien.

I motsetning til sjalusidrap handler æresdrap om kollektivets klo om individet, og hvem som helst av de nære slektningene kan ta livet av henne om hun har vanæret familien." (side 142-143)

Mye baseres på rykter eller at en av familiens kvinner nekter å innordne seg familiens ekteskapsplaner. Kvinnens kropp er hele familiens anliggende. 

Om æresdrap og tvangsgifte i Norge

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som er drept i Norge der motivet er familiens ære. Det er Kripos som har ansvaret for drapsstatistikken i Norge, og de registrerer motiv som sjalusi, hevn og krangel, men ikke ære. Dersom politiet har mistanke om at et æresdrap er begått, blir det ført opp som "annet motiv". Dermed synes ikke æresdrap i statistikken. I årenes løp har fordelingen av drap begått av etnisk norske og personer med utenlandsk opprinnelse forskjøvet seg veldig. Ett av to drap begås av personer med utenlandsk opprinnelse. I og med at 13 % av Norges befolkning er innvandrere, betyr dette at de er overrepresentert i statistikken. I følge Kripos skyldes det at langt flere innvandrere og flyktninger har kommet til Norge, og at mange er traumatisert. 

Til sammenligning ser man den samme trenden i Sverige. "Hver tredje kvinne har levd i Sverige i mindre enn fire år, og drapene begås av ektemenn." (side 144)

Det hører til sjeldenhetene at menn drepes for ære, men det skjer. 

Det er ingenting som tyder på at problemet med æresdrap er avtakende i Norge. Tvert imot, faktisk. Dette har sammenheng med tilstrømningen av flyktninger de senere årene. Flere og flere kvinner lever på sperret adresse - på såkalt "kode seks". 

Noen ganger kan man stille seg spørsmålet om det er ære eller psykiatri som er årsaken til drap. Som da de tre søstrene Nafisa, Saadia og Sobia ble brutalt drept i sitt hjem på Kalbakken av sin 30 år gamle bror Shazad Khan i 2006 ... Jentene var 13, 24 og 27 år gamle ... Familien var preget av manglende integrering, og tragiske følger av et tvangsekteskap for den eldste av kvinnene. Dette førte til at den mellomste nektet å la seg tvangsgifte. En yngre bror hevdet etterpå at drapsmannen ikke hadde fått god nok psykiatrisk behandling og oppfølgning. 

Viktige stemmer i debatten

Etter et annet trippeldrap begått i utlandet, og som ble straffet etter norsk lov (en juridisk nyvinning), gikk Akhtar Chaudhry, en SV-politiker som er rangert som en av landets ti mest innflytelsesrike innvandrere og som har jobbet i flere år i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) med æresrelatert vold og integrering, ut på bloggen sin med at "det er mennesker som tar liv, ikke begreper, ikke tradisjoner". Han skrev også:

"Det har aldri vært ulovlig for voksne mennesker å gifte seg med den de elsker. Tvert imot. At det er en rett også innen islam, hvis religionen først skal blandes inn i dette. Og hvordan kan ære være så forbannet større enn livet?" 

"Det er ingen ære i å brutalisere en hel, ung generasjon." (side 152)

Shaheen Sardar Ali har vært tilknyttet Universitetet i Oslo i over ti år som professor II ved Det juridiske fakultet, og hun sier dette om tvangsekteskap:

"Den pakistanske minoriteten ønsker å få flere fra sin egen familie inn til landet, og den eneste måten de kan gjøre det på en lovlig måte er å bruke loven om familiegjenforening."

Hun er ikke så sikker på om tvangsekteskap nødvendigvis handler om kultur eller religion. Sheheen Sardar Ali mener alliansene er kalkulerte planer og økonomiske strategier, og hun uttaler:

"Tvangsekteskap er en vanvittig egoistisk handling. Foreldrene kan umulig tenke på barnas beste. Her har du en datter som er født og oppvokst i Norge, som mest sannsynlig har høyere utdannelse, snakker norsk og andre språk flytende, og så gifter du henne med en person uten utdannelse fra en fattig landsby i Pakistan. Du plasserer ham i et land hvor han er komplett døv, dum og blind. Dette er ikke noe bra start på et forhold for noen av partene." (side 191)

"Kvinnene er verst"

Advokat Monica Lindbeck hevder at det er mødrene som er verst. Det er kvinnene "som sladrer, trekker i tråder, er strategene og intrigemakerne, mens mennene er de som har siste ord og som iverksetter planer og ønsker om ekteskapsallianser og utøver trusler, vold og i verste fall drap." (side 196)

"For hver mann som utøver vold og utløser konflikter, står det minst to kvinner og klapper ham på skulderen", sier den danskafghanske forfatteren og samfunnsebattanten Geeti Amiri. Kvinnene anklager "den egoistiske" datteren som vanærer familien, og støter henne fra seg og bryter gjerne all kontakt. Mødrene forsvarer ikke døtrenes rett til å kle seg som de vil, til å inngå samboerskap, drikke eller gå på bar. Det skilles mellom anstendighet og hor. Nyanser finnes ikke.

En annen hevder at det er kvinnene som bakvasker, sladrer og utstøter andre jenter og kvinner, ofte med svært alvorlige konsekvenser. Dette kan selvsagt skyldes at det er mødrene det pekes på dersom døtrene kaster skam over slekten, antyder professor Unni Wikan. 

Hva gjør egentlig svik i tillitsrelasjoner mellom nærstående? 

"Det å bli sveket er vanskelig å mestre. For i sviket ligger tap av tillit og illusjoner. Grunnleggende verdier som ærlighet og redelighet settes på spill, og når man blir sveket, kan man føle seg verdiløs, som om ingen lenger bryr seg. Noen beskriver svik som en kontrakt som brytes. Den ene parten blir sittende igjen med sorg, smerte og følelse av tap. Den andre går gjerne videre som om ingenting har hendt." (side 205-206)

Er det håp?


Det er selvsagt stor grunn til å understreke at ikke alle muslimske foreldre tviholder på gamle tradisjoner. Noen er både intellektuelle, moderne og liberale, og velger frihet for barna sine. De har tatt inn over seg at de lever i Norge, i et samfunn der folk stort sett lever i respekt for hverandre og i respekt for norske lover og tradisjoner. 

Som Sarah sa det under en av samtalene med forfatteren:


"De færreste foreldre er ondskapsfulle, men de er hjernevasket og tror at deres kultur og måte å leve på er det beste for barna. Så de gjør alt det vonde mot oss, og sier det er til vårt beste selv om det er til vårt verste." (side 213-214)


Høsten 2016 skrev Azra Gilani, 67 år gammel og etter 45 år i Norge, en kronikk i Aftenposten, under overskriften "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" Hun tok et oppgjør med sine medsøstre som ikke står opp for sine døtre, men viderefører æreskulturen. Etterpå mottok Gilani drapstrusler. Å stå frem på denne måten hadde en høy pris. Samtidig opplevde hun positive ting. Like fullt: det ble taust etter kronikken. Gilani lurte på hvorfor muslimske kvinner ikke skrev innlegg etter dette - turte de eller ville de ikke? Hadde de ingen meninger, kunne de ikke norsk eller våget de ikke å skrive?


En muslimsk mann sa det slik:


"Redselen for hva alle andre sier og mener, må bort. Hvis man tror på Gud, hvorfor er folks mening så viktig? Det er vanskelig å forstå. Jeg synes det er et paradoks at i vestlige, sekulære samfunn er folk i mindre grad opptatt av andre folks meninger til tross for at mange ikke tror på Gud. Men i land der man virkelig tror på Gud, er naboens og slektningers meninger veldig viktig." (side 235)


Selv sitter jeg og tenker på en jente jeg kjente en gang og som alltid ble møtt av sin etnisk norske mor med "Hva tror du far vil si?" når hun presenterte nye kjærester for sin mor. Redselen for hva faren ville si førte til at hun i grunnen aldri satset på noen ... Morens kontroll ble for sterk. Den stakkars faren kom aldri til orde, forskånet som han ble for alt. Sosial kontroll finnes også blant etnisk norske, men ikke i samme form og med de samme konsekvensene som i historiene vi får høre i Wenche Fuglehaugs bok ... 


Mine tanker om boka


Wenche Fuglehaugs bok om æresvold og æresdrap i Norge er blant årets viktigste bøker, tenker jeg. Boka kommer som bestilt til Iram Haqs film "Hva folk vil si", fordi boka i bunn og grunn handler om det samme. Fuglehaugs bok er riktignok bredere anlagt, fordi vi her får høre flere historier og får mer presentert mer fakta om problematikken, mens Iram Haqs film tar utgangspunkt i en enkeltskjebne. Selv sitter jeg og kjenner på at det er forsket for lite på hva det vil si å vokse opp mellom to svært ulike kulturer. Av og til presenterer Statistisk sentralbyrå statistikk som viser at tendensen med ekteskap inngått mellom innvandrere som er født og oppvokst i Norge, og typisk søskenbarn fra hjemlandet, er avtakende. Men hvor mye da? At en stor andel av de 600 unge som søkt hjelp i 2016 fordi de fryktet tvangsekteskap og æresdrap, forteller at det ikke er tale om et fåtall av tilfeller. Mørketallene er nok enda større, og bak disse er det enda flere svært triste enkeltskjebner.


Antall velutdannende kvinner som er annen og tredje generasjons innvandrere er økende i Norge. Hvor vanlig er det at kvinner med høyere utdannelse får velge sin ektefelle selv, og hvor vanlig er det at familien stiller med et antall kandidater som kvinnen får "velge" mellom, slik Nazish Khan skriver om i sin bok "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med"? Hvor sterkt er det psykiske presset, og hvordan oppleves dette av kvinnene selv? Hva skjer dersom man nekter å gifte seg med en slektning fra hjemlandet? Og hvor mange av barna som ikke dukker opp på skolebenken etter endt sommerferie, er blitt igjen i foreldrenes hjemland frivillig eller ufrivillig? Vi vet alt for lite om dette. Belastningen for dem som ikke kjenner seg igjen i dette bildet i det hele tatt, blir dermed også stor. Man er moderne og fri, mens "alle " etnisk norsk tror at man er tvangsgiftet eller lever i et arrangert ekteskap - fjernt fra virkeligheten. Det er heller ikke greit. Jeg skulle ønske at det også var plass til alle dem som ikke kjenner seg igjen i historiene til de mest marginaliserte i samfunnsdebatten. Nyansering - ikke sigmatisering og generalisering - er hva vi trenger!

Uansett hvordan flertallet av annen eller tredjegenerasjons kvinner (og menn) har det i Norge, er det viktig at historiene til de mest marginaliserte blir hørt, og at det er rom for å ta samfunnsdebatten i det offentlige rom. Det er debatten og utfordringene som ligger i dette som gjør at verden tross alt går videre. Da må man også dobbeltmoralen til livs. Det vil si at en ting sies utad, mens noe annet erfares innad. Jeg tenker at det er en lykke med alle som våger å snakke i det offentlige rom. Jo flere stemmer som blir hørt i debatten, desto mer kunnskap og mindre fremmedfrykt vil oppstå rundt disse temaene.

Det er ikke veldig mange år siden kvinnene i Norge tok til orde for flere rettigheter. Mye har skjedd siden den tid. Noe tilsvarende tvinger seg frem i innvandrermiljøene, og kanskje kommer de største endringene for alvor først i neste generasjon?

Jeg håper at riktig mange - både etnisk norske og innvandrere - leser Wenche Fuglehaugs bok! Den er godt skrevet, belyser mange nyanser i tematikken og forteller i all sin grellhet om konsekvensene for dem som velger å gå sin egen vei når hele slekten står imot. Hvilket samfunn ønsker vi når det kommer til stykket? Det må vi våge å diskutere!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2017 
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 254
ISBN: 978 82 489 2044 1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Wenche Fuglehaug (Bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 16. juli 2017

Rebecca Solnit: "Menn forklarer meg ting"

Obligatorisk lesning! 

Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!

Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne. 

En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ... 

I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)

Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ... 

"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10). 

Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født. 

Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg. Solnit understreker for øvrig at hun elsker å bli "belært" om ting hun ikke vet noe om - også av menn - bare for å ha presisert det.

Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far. 

I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)

"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)

Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min omtale av dette essayet.)

I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ... 

"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)

Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt. 

Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe. 

"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsaklig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen. 

Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)

Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn! 

Anbefales! 

Utgitt i USA: 2014
Originaltittel: Men Explain Things To Me
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Anne Arneberg
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-93237-98-3
Boka har jeg kjøpt selv.

søndag 17. juni 2012

Ebba Haslund: "Bare et lite sammenbrudd"

Feministisk pamflett fra 1975

Lillemor og hennes ektemann Harald Berge nærmer seg begge 50 år, og sammen har de fire barn - to jenter og to gutter. Lillemor oppga i sin tid muligheten for egen yrkeskarriere til fordel for mann og barn. I tillegg har de et gedigent hus som legger beslag på all hennes tid. Hun er ordensmenneske til tusen, og det krever sin kvinne å holde hus og hage i orden. Dessuten har hun en aldrende og dement mor på sykehjem, som hun forsøker å få besøkt minst to ganger pr. uke.

Først ut til å runde 50 år er Harald. Lillemor forbereder et fantastisk selskap for ham. De har invitert over 30 gjester og feiringen skal foregå hjemme. Så pass har de faktisk plass til. Dessuten har Lillemor satt seg fore å lage all maten selv. Hun har til og med skrevet en fantastisk tale til ektemannen - en tale hun har jobbet med i flere dager. Så forløper også selskapet som forutsatt - perfekt ned til minste detalj! Mens hun selv opplever det hele som et maratonløp det er om å gjøre å fullføre, uten at hun klarer å nyte øyeblikket som sådan ...

Lillemor har "alt" og blir misunt av sine venninner. Ikke bare har hun en staut ektemann, men i tillegg har hun et vakkert hus fylt til randen med vakre ting - et hus som er omgitt av en stor hage. Dessuten har hun fire flotte barn. Hvem kan i grunnen ønske seg mer? Ingen ser den kjærlighetslengtende kvinnen som blir møtt med en nokså kald skulder fra ektemannen hver kveld. Han er konstant sliten. Ingen ser kvinnen som er alt annet enn lykkelig, men i stedet føler at ingen legger merke til alt hun faktisk gjør for alle andre. Fordi hun er i ferd med å surne og bli bitter pga. dette, kommer hennes sukk og klaging i veien for at andre kan klare å ta i mot det hun har å gi. Hun har gjort seg selv til martyr - og opplever at ingen ser den hun egentlig er.

Så nærmer Lillemors 50 årsdag seg. Lillemor ønsker at dette skal bli en like så fin dag som den hun ga sin mann. Vel, så ser hun gjennom fingrene på at mannen hennes og barna har valgt å bestille mat fra et firma ... Men da den ene gjesten etter den andre melder avbud, alle med mer eller mindre "gode" grunner, skjønner hun at hennes eget selskap kommer til å bli en blek skygge av det selskapet hun ga sin mann. Ikke at hun hadde ambisjoner om at de skulle bli over 30 gjester, men noe mer enn 20 i alle fall ... Og så blir de knapt 10. Så kommer den "store dagen". Det hele forløper helt greit, inntil hun under desserten skjønner at mannen hennes ikke engang har forberedt noen tale til henne, men i stedet lirer av seg en masse vås som kunne ha passet til hvem som helst og som ikke sier det minste om henne, Lillemor ... Da er det også nok, og det er også da Lillemor får "et lite sammenbrudd", som egentlig ikke er annet enn at hun er snydens full. Og det hele er en reaksjon på at nå orker hun ikke mer av det som til da har v
ært hennes liv.

"Bare et lite sammenbrudd" utkom i 1975 - i selveste kvinneåret - og boka må forstås nærmest som en feministisk pamflett. Ebba Haslund har i denne romanen beskrevet det som var et typisk kvinneliv for kvinner flest den gangen, kanskje med unntak av at ikke alle var så velbemidlet som familien Berge. Husmorrollen har vel egentlig aldri vært særlig glamorøs, i a
lle fall ikke i nyere tid, og her beskrives den oppofrende kvinnen som gir alt, og som får så lite tilbake. Alle barna hun valgte å sette til verden, og som stort sett har kranglet siden, ja ikke en gang da de ble voksne sluttet de å krangle seg i mellom - det er hva hun har "ofret" seg for. Og når selv ikke ektemannen vil ha hennes nærhet i ektesenga - hva er egentlig igjen av livet hennes, ekteskapet?

Har denne boka egentlig noe å fortelle dagens kvinner? I motsetning til den gangen har dagens kvinner flere valg - blant annet til å velge seg en yrkeskarriere. Døtrene av Ebba Haslunds Lillemor falt riktignok mellom to stoler - med det meste av ansvaret for mann, barn og heim i tillegg til yrkeskarriere - men mye har heldigvis utviklet seg i en mer positiv retning siden. Mennene har kommet mer på banen i hjemmet, slik at det i alle fall er færre såkalt dobbeltarbeidende kvinner i dag. Husmorrollens beskaffenhet er imidlertid nokså lik den som ble Lillemor til del i "Bare et lite sammenbrudd", idet det knapt finnes en mer utakknemlig rolle i den forstand at arbeidet kun verdsettes når det er synlig at den er uteblitt. Sånn sett er boka selv i dag en tankevekker i forhold til hva det innebærer å bli husmor på heltid gjennom et helt liv. I boka får vi også innblikk i en av Lillemors venninners skjebne - Helene som opplever å bli forlatt av sin ektemann til fordel for en yngre kvinne, og som blir stående fullstendig på bar bakke. Hun får ikke bare et lite sammenbrudd - hun får et stort et.

"Bare et lite sammenbrudd" er meget godt skreve
t, og fremstillingen av Lillemor er full av snert og humor. Som når Lillemor beskrives som familiens "lynavleder", og som gjør det som står i hennes makt for å bevare den familiære hygge når flere av familiemedlemmene er i ferd med å havne i klinsj. Jeg moret meg med denne boka, selv om den har et dypere alvor i seg. Det er mye gjenkjennelse i forhold til generasjonen før meg! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Utgitt: første gang i 1975 (denne utgaven i 2007)
Forlag: A
schehoug
Antall sider: 186

Her
 er en link til et intervju med Ebba Haslund - sendt på NrK 10.11.1975. Her stiller forfatteren spørsmål bl.a. ved husmorrollen, om drømmen om å bli gift med sjefen - hva venter egentlig på den andre siden? Boka er et rop om å bli sett og bli verdsatt for den hun er - Lillemor som er gift med den vellykkede direktør Berge, og som føler at alt hun presterer, blir så smått. 

"Ebba Haslund forklarer sine motiver i boken om Lillemor, en godt gift direktørfrue som bryter sammen i sin egen 50-årsdag. Forfatteren mener miljøet i boka er velkjent fra ukebladene, som hun mener formidler at målet for alle kvinner er å bli godt gift med en direktør.

Hun ønsker å belyse at husmoryrket i praksis er lite respektert, og at ekteskapet ikke gir mer trygghet og lykke for gifte kvinner i forhold til enker, enslige og fraskilte kvinner."



Ebba Haslund