Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten far-sønn-forhold. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten far-sønn-forhold. Vis alle innlegg

torsdag 25. mai 2017

Orhan Pamuk: "Kvinnen med rødt hår"

Om far-sønn-relasjonen i Orhan Pamuks siste bok

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter  i 1982 med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans". Han mottok Nobels litteraturpris i 2006, og har i årenes løp skrevet 19 bøker i følge Wikipedia). 13 av disse er oversatt til norsk. Jeg har tidligere omtalt "Noe fremmed i mitt sinn" (på norsk i 2016), "Herr Cevdet og sønnene hans" (på norsk i 2012), "Istanbul" (på norsk i 2006) og "Det tause huset" (på norsk i 2008) på bloggen min.  (Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 

"Kvinnen med rødt hår" kom ut i Tyrkia i fjor, og på norsk for kort tid siden. Jeg har både hatt lydbok og papirbok tilgjengelig under min lesning av boka. 

Orhan Pamuk er fremfor alt kjent for sine mursteinlignende bøker. Da forfatteren var på Litteraturhuset i Oslo i går (dvs. 24. mai 2017), understreket han at han denne gangen ønsket å skrive en kort roman. På tyrkisk er den siste boka hans på 200 sider, mens den norske utgaven utgjør litt over 270 sider. I Pamuk-sammenheng er dette for lite å regne! 

Før jeg går dypere inn i hva boka handler om, er det viktig å få frem at det er mange lag i den. Utenpå alt som skjer - eller innenfra, alt etter hvordan man ser det - er det et par skjellsettende myter som har stor betydning nær sagt for alt som skjer. Den ene tar utgangspunkt i den greske myten om Ødipus, som uforvarende dreper sin far for å få kvinnen han elsker, nemlig hans egen mor (uten at han vet at hun er moren). Da det går opp for ham hva han har gjort, straffer han seg selv hardt og blinder seg selv. Den andre myten, som har persiske røtter (Shahname, et iransk nasjonalepos), handler om Rostam og Sohrab. I følge denne myten er det faren Rostam som dreper sønnen Sohrab ... 

"Ødipus hadde også, med en uventet hastighet og i vilt raseri, drept sin far, som han ikke hadde gjenkjent, i et veikryss. Akkurat som med Ødipus var det som om Rostam ikke hadde vært ved sine fulle fem i det øyeblikket. Det var som om Gud på et blunk hadde fratatt fedrene og sønnene forstanden - sønnene skulle kunne ta livet av fedrene og fedrene ta livet av sønnene - og på den måten skulle Han styrke sitt herredømme. 

Kunne vi kalt Ødipus, som drepte sin far, og Rostam, som drepte sin sønn, uskyldige fordi de ikke var ved sine fulle fem slik mester Mahmut hadde sagt til meg flere år tidligere, at Ødipus´ synd ikke var å drepe sin far, men å forsøke å flykte fra den skjebnen Gud hadde bestemt for ham. På samme måte var ikke Rostams synd å drepe sin sønn, men å få barn etter en elskovsnatt og å ikke være en far for sønnen.

Det var mulig at Ødipus blindet og straffet seg selv på grunn av skyldfølelsen. Tilskuerne i antikken tenkte at han ble straffet fordi han hadde stilt seg opp mot den skjebnen han var blitt tildelt av Gud, og slo seg til ro med det. Da jeg tok i bruk symmetrien i den logikken, tenkte jeg at Rostam, som hadde drept sin sønn, også måtte bli straffet. Men mot slutten av denne historien, som kommer fra Østen, ble ikke faren straffet, det er bare vi lesere som sørger. Skulle ingen straffe faren fra Øst?" (side 155-156)

Boka er delt i tre, og i de to første delene er det Cem som er fortelleren. I del en ser han tilbake på en periode av sitt liv - seks uker av sommeren 1985. Cems far har forsvunnet. Vi får høre at han har sittet i fengsel på grunn av sine radikale og opposisjonelle politiske holdninger. For å få penger til å studere, jobber Cem i en bokhandel i bydelen Besiktas i Istanbul. Alt mens han drømmer om å bli forfatter ... Lønnen i bokhandelen er imidlertid elendig, og han har derfor en jobb til der han passer på en grønnsakshage. I denne hagen blir det gravd en brønn, og på denne måten kommer han i kontakt med en mester Mahmut. Mesteren tilbyr Cem jobb som håndlanger. Dette er en vesentlig bedre betalt jobb enn den han har. Jobben med å grave ut en ny brønn skal bare ta ti dager. Cem takker ja. 

Arbeidet er på ingen måte så enkelt som det virket til å begynne med, for det drar i langdrag. Mesteren graver og graver, og meter på meter med jordmasse og etter hvert steiner dras opp med brønnvinden. Dette var i tiden før man begynte å bruke boremaskiner, og metoden som ble benyttet var flere tusen år gammel. Ufarlig var den heller ikke. Og mesteren, som var sjefen og den som styrte arbeidet, var på mange måter i hendene på håndlangeren, som sto som garantist for hans egen overlevelse. Jo dypere brønnen ble gravd, desto farligere var det dersom masse skulle falle ut av bøtta som ble trukket opp av brønnvinden. Tillitsforholdet mellom de to baserte seg derfor på en gjensidig respekt, der begge parter kom best ut av det ved å behandle hverandre skikkelig. Å finne vann betydde velstand og vekst. 

Mens mester Mahmut graver og graver, og Cem og Ali (den andre håndlangeren) drar opp løsmasse fra brønnen, som blir dypere og dypere, oppdager de en teatertrupp i Öngören, tettstedet like ved. Teateret heter "Teatret for skjebnesvangre fortellinger". Cem forelsker seg i en kvinne med rødt hår, som er skuespiller og noen år eldre enn ham. Lykken er å få et glimt av denne kvinnen, som heter Gülcihan. Samtidig underholder mennene hverandre med historier om kveldene. Mesteren forteller historier fra Koranen, mens Cem forteller gamle myter, blant annet om Ødipus. Etter at Ali slutter, og det kun er mesteren og Cem tilbake, kommer de hverandre svært nær, og Cem begynner å betrakte mesteren som sin far. Så skjer det noe skjebnesvangert, som jeg ikke ønsker å røpe, og Cem forlater Öngören i full fart. 

I del to er Cem 30 eldre enn han var sommeren 1985. Cem har utdannet seg til ingeniør, og har skrinlagt sine drømmer om å bli forfatter. Han er gift med Ayse, og de to driver et firma som har gjort det stort på å kjøpe opp eiendommer i Istanbul. Firmaet sitt har de kalt Sohrab. De er rike, men har ingen barn. Cem har aldri sett seg tilbake til Öngören, men fortiden kommer brått tilbake da han blir tilbudt å kjøpe landeiendommer i dette området, som fra å være et sted langt ute på landet, nå er en integrert del av Istanbul. Møtet med fortiden snur opp-ned på det meste ... 

I bokas siste del er det kvinnen med rødt hår som er fortellerstemmen. 

Det er mye symbolikk i boka. Selv er jeg selvsagt farget av at jeg hørte forfatteren selv fortelle om dette på Litteraturhuset i går. Brønnen står for liv og vekst, og det å grave seg innover i jorda, representerer på et vis både veien til underverdenen og til paradiset. Knytningen mellom brønngravingen og det som skjer i tilknytningen til dette, og alle mytene som utgjør en stor del av denne romanen, viser også at avstanden mellom myter og fabler og det virkelige livet ofte er kortere enn vi aner. Hvem er faren og hvem er sønnen i historien om Cem, og hvilken rolle spiller Kvinnen med rødt hår i dette dramaet? Fortid og nåtid i romanen - det tradisjonelle og det moderne - handler om et Istanbul som har vært gjennom enorme omveltninger bare i løpet av de 65 årene forfatteren selv har bodd i byen. Som han fortalte i går: Istanbul har endret seg mer i løpet av de siste 15 årene enn de første 50 årene av hans liv. Han ble født i en by som rommet om lag 1 millioner innbyggere. I dag bor det 17 millioner mennesker i den samme byen. Det som tidligere var områder langt utenfor byen, er i dag fullintegrerte bydeler i Istanbul. Nøkkelen til dette har vært funnet av vann. 

Det er ikke tilfeldig at mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam har en sentral plass i en roman, der fraværet av en far er en sterk tematikk. For ikke bare er Cems far fraværende, og når han først dukker opp i byens vrimmel, er det i form av en svekket farsfigur vi møter. Han er nærmest taperaktig. Men Cem, som har så mye å hate sin far for, og som søker en farsfigur i mesteren Mehmet i sine yngre dager, har en del å stå til ansvar for selv, skal det etter hvert vise seg ... Han som sammen med kona Ayse har levd med mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam, og som på sine reiser har sugd til seg det som har vært å finne og som kan komplettere forståelsen av disse mytene ... Slik blir også denne romanen en historie om kjærlighet og begjær, sjalusi og svik - og til slutt også mord. Ingen unnslipper sin skjebne ... Når Kvinnen med rødt hår til slutt slipper til, skjønner vi dessuten at alt ikke nødvendigvis er slik det ved første øyekast kan se ut som. 

Selv om historien i "Kvinnen med rødt hår" kan virke innfløkt, er dette i realiteten en nokså lettlest bok. Skjønt man går glipp av selve essensen dersom man bare harver i vei i full fart uten å stoppe opp og tenke gjennom det som skjer underveis. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst spenningsroman med et tradisjonelt plott. Forfatteren har ment mye med denne boka, og som jeg har redegjort for er det mange lag i historien. Orhan Pamuks bøker gjør alltid et sterkt inntrykk på meg, og denne boka er intet unntak. Den er godt skrevet, men jeg merket at det var en annen oversetter denne gangen. Boka ble flott lest av Øystein Røger. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og kanskje ekstra varmt til alle dere som enda ikke har lest noe av Orhan Pamuk! Størrelsen på boka gjør det forhåpentligvis mer overkommelig å nærme seg Nobelprisvinneren og hans litteratur. 

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om boka. 

Utgitt i Tyrkia: 2016
Originaltittel: Kırmızı Saçlı Kadın
Utgitt i Norge: 2017 

Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt fra tyrkisk: Ingeborg Fossestøl
Oppleser av lydboka: Øystein Røger
Antall sider: 271
Spilletid: 6 t 41 min.
ISBN: 9788205497948 (papirutgave)
ISBN: 9788242164827 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. 


Jeg fikk forfatterens signatur i mitt eksemplar av boka.
Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 27. november 2016

Ivo de Figueiredo: "En fremmed ved mitt bord"

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa. Selv har jeg ikke lest noe av ham tidligere. Jeg har riktignok "Mysteriet Ingeborg Køber" (2010) stående ulest i en av mine bokhyller, og det er nok snart på tide å finne den frem. 


"Jeg har ikke sett far på over fem år. Ikke snakket med ham heller. Jeg tror jeg sendte ham en e-post til syttiårsdagen, for skams skyld. Utover det har vi ingen kontakt lenger. Etter som årene har gått, har jeg kommet til å tenke på ham som en fremmed, en fyr som bodde hos oss noen år, før han forsvant igjen. På bildet nedenfor står han utenfor bestefars verksted på Lyngheim. En inder i snøen. Bykledd i ei fonn midt i Bamble-skauen. I mange år har jeg sett på dette bildet og tenkt at det er tryggest at han holder seg der, litt på avstand, avkjølt i ro, før snøen smelter og alt kommer i bevegelse. 


Nå har snøen begynt å legge seg i mitt eget liv. Jeg kan ikke la ham stå der lenger, jeg må vite hvordan han kom dit, hvordan alt begynte, og hvorfor alt gikk galt mellom oss. Jeg må vite det nå, før alt fryser til igjen." (side 7-8)



Faksimile fra boka.
Året var 2011, forfatteren var 45 år og nærmet seg et punkt i livet der de fleste begynner å spørre seg selv om slektens opprinnelse. Et spørsmål som nok kjennes mer påtrengende når man har en flerkulturell bakgrunn, men som like fullt er nokså universell for de fleste av oss. 


Kart over India, der Goa er
markert med rødt.
Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag. I den forbindelse var det særlig knyttet en del spenning til Zanzibar, stedet faren hans alltid beskrev som et paradis. 


"Var dette hans tapte rike?


Ved første øyekast er det vanskelig å tro, for verken faren hans eller folket han tilhørte var konger på Zanzibar, snarere tjenere for andre. Farfar var den typiske goanesiske funksjonæren, og som asiat fulgte han den rasebestemte lønnsskalaen, der en inder tjente mer enn en afrikaner, men langt mindre enn en europeer. Slik hadde det vært i britisk Øst-Afrika siden starten. I følge en britisk diplomat i 1890-årene var europeernes rolle å "lede, styre og instruere", mens afrikanerne passet til kroppsarbeid. Men siden afrikanerne angivelig var både upålitelige og uforsiktige, trengte man noen til å mediere mellom de svarte og de hvite. Til denne oppgaven var, stadig i følge den britiske diplomaten, araberne for late, mens kineserne var uønskede. De "føyelige, vennlige, nøysomme, arbeidsomme, fingernemme" inderne egnet seg derimot ypperlig til å fylle mellomsjiktet av funksjonærer, kjøpmenn, håndverkere og kokker som trengtes for å få imperiet til å gå rundt." (side 53)


Forfatterens farmor Herminia fødte etter hvert ni barn, som skulle bli spredt ut over hele den vestlige verden. Dersom det var noe som kjennetegnet familien de Figueiredo, så var det evnen til "oppdrift", til å komme seg opp og frem her i verden. 


Underveis får vi høre hvordan forfatterens indiske far og norsk mor møttes i England, og hvordan det til slutt ble dem - egentlig mot alle odds. Farens iherdige beiling og insisterende kjærlighet førte til at de til slutt giftet seg og ble boende i Bamble. Tidlig på 1960-tallet hadde ikke nordmenn rukket å bli skeptisk til innvandrere, for det var ikke så mange av dem her. Faren kom dessuten fra en atskillig mer urban familie i Kenyas Nairobi, enn den landsens jenta fra Bamble som han giftet seg med. Han hadde utdannelse og fikk seg etter hvert gode jobber innenfor industrien. Det var likevel ikke uten videre enkelt å være brun i huden. 


I Nairobi satt farmoren og prøvde å holde familien samlet ved å la dem være en del av det forfatteren kaller "curry-triangelet", der hun sendte krydderblandinger til barna som var spredt over tre kontinenter. Steinmorteren, familiens kjæreste eiendel, ble brukt til å lage masalas (krydderblandinger) som Herminia sendte til barna, og på denne måten sørget hun for at de ikke glemte sine røtter. 


"For emigranten er maten den raskeste veien hjem, mens matens betydning varierer fra folk til folk. Der noen markerer tilhørigheten til hjemlandet ved å servere et knippe signaturretter i ny og ne, kan andre ikke overleve uten sitt eget kjøkken; de åpner restauranter og importerer sine egne matvarer hvor de enn kommer. Blant de matgale folkene er kineserne, vietnameserne, inderne - og goaneserne. Muligens lager disse folkeslagene rett og slett bedre mat enn andre, men i alle fall er både de kinesiske og indiske mattradisjonene fundamentalt annerledes enn den vestlige i smak, tekstur og tilberedning. Maten er kulturen, identiteten holdes varm over gassblusset." (side 203-204)


Da Ivo de Figueiredo var 10 år, skilte moren og faren seg. For faren var skilsmissen et nederlag han aldri kom over. Raseriet han følte i den forbindelse førte til at avstanden økte mellom ham og barna. 


"... fra og med denne dagen da jeg tretten år gammel sto med fars vansirede pekefinger rettet mot meg, var han en fremmed for meg.


Han fikk bære livet sitt selv, jeg hadde nok med mitt eget." ( side 243)


Så - etter mange års taushet, bestemmer han seg for å oppsøke faren, som har bosatt seg i Spania. Faren hans er en nødvendig del av bokprosjektet, og årsaken til at han tar kontakt. Det begynner så bra, men ender med en påminnelse om hvorfor de ikke har hatt kontakt i alle årene forut. Faren drikker, og han kjører i fylla ... Ivo de Figueiredo overlater beslutningen til faren idet han spør om han ikke like godt reiser en dag før tiden. 


"Reise, hvorfor det?"


Jeg møter blikket hans.


"Ah, det der." Han vifter avvergende med hånden idet han snur seg og går mot stuen. "Du snakker til meg som om jeg var en guttunge, I don´t like that."


Det er alt. Han er ferdig med saken. Ikke et ord om to timers demonstrativ taushet, om den hasardiøse kjøreturen. Ingenting har skjedd, det vil si: Alt som har skjedd, har skjedd i mitt hode. Han er god, jeg innrømmer det. Motvillig beundrende ser jeg ryggen hans på vei mot barskapet. Jeg kunne ha dratt der og da, tatt inn på et hotell eller sovet på togstasjonen. Men jeg blir én natt til, som fange for min egen sømmelighet. Først morgenen etter vil jeg få mulighet til en anstendig flukt." (side 267)


Til slutt fører jakten på farsfamiliens historie ham tilbake til Goa i India. Her finner han ut at han er etterkommer av landsbyens grunnleggere, Porob-familien. Tempelbyggerne ved kilden er hans forfedre - han er Ivo Bjarne de Figueiredo, Lord of Saligao, arier, brahmin og ganvkar ... (side 319) Likevel ... det var ikke her han hørte til. 


Hvilken rolle hadde goaneserne i det britiske imperiet?, spør forfatteren. Var de medansvarlige for det britene foretok seg i koloniene sine, der rasisme var førende for politikken som ble utøvd? 


"Ingen av goaneserne jeg har snakket med, har problematisert sin rolle i koloniveldet i Afrika. Hvis jeg selv bringer temaet på bane, hender det at jeg får en svak hoderisting til svar, en skygge av noe forlegent over ansiktet. På samme måte som når jeg spør dem om hvilken kaste de tilhører. Det er som om de skjemmes over å ha vært en del av dette samfunnet, denne tiden, som føles så fjern i dag. Jeg blir alltid oppriktig overrasket over denne reaksjonen, for det er som om det som er et mysterium for meg, er et like stort mysterium for dem: Hvordan kunne man leve slik, tilsynelatende uberørt midt i en kokende kjele av vold og rasehat?" (side 341)


For de fleste gjaldt at de ikke utførte revolusjoner - de overlevde dem. Mange fikk det dårligere etter dette, mens andre fikk det bedre. Skillet gikk gjerne mellom de øvre klassene, som kom dårligere ut, og de lavere klassene, som kom bedre ut. Blant annet forsvant kastesamfunnets jernlov ... Den som blant annet gjorde det umulig å gifte seg over eller under egen kaste. De Figueiredo-familien ble ikke i Afrika etter at det britiske emperiet gikk i oppløsning - de kom seg videre. 


Hva gjør en sønn som blir vitne til at faren er i ferd med å bli lurt trill rundt av en "postordrebrud" fra Filippinene? Han er seg selvsagt sitt ansvar bevisst og forsøker å redde faren sin, selv om han for øvrig ikke pleier omgang med ham ... Til slutt er det farens demenssykdom som gjør det mulig å sette strek over fortidens utilgivelige synder ... På denne måten kan man vel si at resultatet av forfatterens jakt på egne røtter til slutt førte til at ringen ble sluttet, fordi familierelasjonene ble gjenopptatt. 


I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ... 


Jeg ser at noen kritikere mener at de Figueiredo er for ordrik og at det ble litt for mange avstikkere. Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste. Kanskje har dette å gjøre med at slektens historie får mye plass, mens far-sønn-forholdet er vektet noe svakt i forhold til resten av boka? Til en viss grad kan jeg være enig i dette, samtidig som jeg tror at den erfarne og dyktige forfatteren ikke har gjort dette uten en bevisst baktanke. For hva hadde vi funnet om han hadde gravd dypere i sin far-sønn-relasjon? Jeg ante i alle fall et ønske om å behandle alle de impliserte med en viss verdighet, selv om han ikke kom utenom å berøre noe av det vondeste barn kan oppleve overfor foreldrene, nemlig at vold og rus kommer i veien for trygghet og nærhet. 


Jeg opplever at særlig Tom Egil Hverven, kritiker i Klassekampen, sier noe svært interessant om boka:

«En fremmed ved mitt bord» er åpenbart skrevet for å prøve ut grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe undertittelen «familiefortelling» også antyder. Like tydelig er intensjonen om å provosere fram nye tanker om identitet og migrasjon. Utfordringene knyttet til innvandring er mer komplekse enn man kan få inntrykk av i europeisk debatt. For tida strander den ofte ved spørsmålet om å være for eller mot islam. 


...

Å lese denne boka innebærer å få et nytt blikk på forfatteren Ivo de Figueiredo – og på hvordan vi som nordmenn forholder oss til noe vi kaller «fremmed».


Selv mener jeg at alle avstikkerne i boka levendegjør stoffet og binder historiene sammen til en helhet, der vi kommer tettere på menneskene i forfatterens slekt. Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt. 


Jeg anbefaler denne boka varmt! 


Boka har blitt anmeldt i flere av de store avisene som VG ("Interessant med litt ordrik historie om migrasjones pris"), Aftenposten ("En bambleindianers bekjennelser") og Klassekampen ("En fremmed"), og dessuten av NRK ("Familiefortelling i grenseland"). Jeg har kun funnet én anmeldelse på en bokblogg, og det var på Tones bokmerke


Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 376
ISBN: 9788203361111

Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Ivo de Figueiredo (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

lørdag 22. februar 2014

Daniel Kehlmann: "F"

Mesterlig om mange av livets dilemmaer!

Den siste uka har Daniel Kehlmann vært i Norge for å promotere sin siste roman "F". Jeg var så heldig å få med meg et bokbad på Litteraturhuset tirsdag 18. februar, og har skrevet om dette på bloggen min. Intervjuet var svært nyttig - på mange nivåer - ikke minst for den videre lesningen av Kehlmanns bøker. Nå tror ikke jeg at norske lesere har problemer med verken å fange opp eller skjønne humoren i Kehlmanns bøker, men det er likevel et poeng å vite at forfatteren hadde det svært morsomt mens han skrev sine bøker. Humor i litteraturen er for øvrig et sjansespill, fordi det kan slå begge veier, har forfatteren uttalt. I Tyskland blir Kehlmanns bøker tatt dødsens alvorlig, og det frustrerer forfatteren. Derfor synes han det er befriende når bøkene oversettes til andre språk, og han kan møte lesere som faktisk har forstått hva det dreier seg om. 

"F" handler familien Friedland; far Arthur drømmer om å bli forfatter, men produserer i bunn og grunn mest for skrivebordskuffen. Moren, som er nokså perifer gjennom hele romanen, er øyelege, og hadde det ikke vært for hennes innkomster, ville ikke familien hatt noe å leve av. Arthur har tre sønner - tvillingene Martin og Iwan og dessuten Eric, sistnevnte med en annen kvinne. 

I bokas første kapittel, som foregår i 1984, mens guttene fremdeles er nokså små, er faren og sønnene hans på vei til en hypnose-forestilling med den store Lindemann. 

"Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen. 

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger." (side 7)

Arthur tror ikke på hypnose, men ender med å si ting fra scenen, som han motvillig og under sterkt press har entret, som får helt fatale konsekvenser for  hele familien. Som at han elsker Iwan høyest av barna sine, som at han ikke får levd ut sine drømmer i denne familien, som at han heretter skal følge sine drømmer ... Etter dette forlater han familien sin, og barna vokser opp uten sin far. Under hele oppveksten blir de på avstand vitne til at faren faktisk slår gjennom som forfatter, i første rekke med romanen "Mitt djevelske navn skal være ingen".

I resten av boka er handlingen lagt til 2008. Perspektivet i fortellingen skifter underveis - gjennom at de tre brødrene skifter om å være jeg-personen i boka. Dermed oppnås den effekt at vi som lesere får det fulle innblikket i hvordan det egentlig ikke finnes bare én sannhet om det som skjer, men at opplevelsen av de samme hendelsene kan se høyst forskjellig ut alt etter hvem som betrakter dem. Dette kommer særdeles tydelig frem under et restaurantbesøk mellom Eric og Martin, hvor Eric er på randen av sammenbrudd på grunn av finanskrisen som er rett rundt hjørnet (uten at noen - og kanskje aller minst han - skjønner hva som skjer før det er for sent), og knapt er mentalt til stede for broren som sitter sammen med ham ved restaurantbordet. For det første har sekretæren hans kontaktet feil bror - for det var Iwan Eric hadde ønsket å spise lunch med. For det andre er det hele tiden folk som skal ha tak i ham på mobiltelefonen. Til slutt sender Martin ham en tekstmelding hvor han ber Eric ringe ham når han får tid ... Mens Martin forventer et smil i det minste, blir Eric helt satt ut. Sitter han sammen med broren sin, eller er det bare innbildning? I forfjamselsen sletter han meldingen og retter blikket mot broren, uten å fortrekke en mine ... En høyst merkverdig scene om to mennesker som bokstavelig talt befinner seg på to totalt forskjellige planeter!

De tre brødrene har gjort høyst forskjellige karrierer. Martin er en katolsk prest som ikke tror på gud. Han er i og for seg en god prest, men det forhold at han ikke tror ordentlig på gud, gir seg de mest merkverdige utslag i hans prestegjerning. Gjennom mange episoder tegner forfatteren et bilde av en geisterlig person vi alle kan kjenne oss igjen i, og som kaller på smilet gang på gang. I tilbakeblikk får vi også vite noe om hva som gjorde at han valgte å bli en katolsk prest. Damer er ikke det han har fått best til, og en særdeles ydmykende epiosode får ham til å skrinlegge det hele som ikke noe for ham. Hans valg forskrekker spesielt Eric. 

"Og du?" spurte Eric meg. "Mener du det alvorlig? Bønn, kirke, presteseminar? Mener du det virkelig alvorlig? Vi er jo jøder, lar det seg gjøre i det hele tatt da?"

"Vi er ikke jøder", sa Iwan.

"Men vår bestefar ..."

"Likevel", sa Iwan. "Vi er desverre ingenting. Det vet du."

"Martin gjør det jo bare fordi han ikke finner noen kjæreste." (side 65)

Martins store lidenskap er Rubiks kube, et 80-tallsfenomen som har overlevd blant noen ytterst få entusiaster, som deltar på årlige mesterskap. Dessuten elsker han å lese og han elsker kirkemusikk. Ingen leser farens bøker med like stor inderlighet som nettopp ham. Og så er han konstant sulten, og selv ikke når han tar imot skriftemål klarer han å la være å gumle i seg sjokolade ... 

Eric er en skruppelløs finansakrobat, og nå har han rotet det skikkelig til for seg. Ikke bare har han "lånt" penger av kundene sine, men nå er også redningen i ferd med å forsvinne. For mens han tidligere bare kunne selge noen aksjer og hente inn de "lånte" pengene, er aksjekursene nå i fritt fall, og dermed må han realisere med store tap. Og hvor skal han da ta midlene fra? 

"Synet av mine medarbeidere tynger meg mer enn vanlig: all denne tregheten, all denne middelmådigheten. Sannsynligvis skyldes det også at jeg bare ansetter middelmådige mennesker. Det siste jeg trenger, er noen som gjennomskuer meg." (side 173

Og så er det Iwan, den av brødrene som drømte om å bli maler, men som etter hvert skjønner at han aldri kommer til å bli noen stor kunstner. I stedet satser han på en karriere som kunsthandler, og beveger seg over på en helt annen, ikke stueren arena ... 

"Det kom altså ikke til å bli noen maler av meg, det visste jeg nå. Jeg arbeidet som før, men det hadde ingen mening lenger. Jeg malte hus, jeg malte enger, jeg malte fjell, jeg malte portretter, de så ikke så verst ut, de var dyktig utført, men hvorfor?

Hva vil det si å være middelmådig - plutselig ville ikke spørsmålet slippe taket i meg. Hvordan lever man med det, hvordan fortsetter man? Hva slags mennesker er det som satser alt på ett kort, vier livet sitt til å skape, risikerer det store veddemålet og så, år etter år, ikke får til noe av betydning?

Selvsagt ligger det i veddemålets natur at man kan tape. Men hvis det virkelig skjer - lyver man da for seg selv, eller kan man ærlig avfinne seg med det? Hvordan kan man stolt forberede sine små utstillinger, samle sine begrensede mengder anerkjennelse og anse det som naturgitt at det langt over en finnes en suksessens verden som man ikke har del i? Hvordan innretter man seg?" (side 216)

Slike sekvenser som dette er det mange av boka, og måten forfatteren svært presist setter fingeren på en del moralske og filosofiske dilemmaer, gjør at i alle fall jeg opplever "F" som en roman høyt hevet over de fleste romaner som utgis i dag. Nå har han selv i et intervju uttalt at han ikke hadde noen intensjoner om å skrive en roman med en slags moralsk pekefinger - tvert i mot er han skeptisk til forfattere som forsøker å si noe generelt om samfunnet gjennom sine romaner - men det er likevel mange sider ved denne romanen, som det kan være interessant å løfte frem som helt egne diskusjonstemaer. Middelmådighetens problem er ett av dem - der "alle" i grunnen kan gjøre hva de vil bare de er villig til å satse penger på det (enten ved å gi ut bøker, ha utstillinger eller hva det skulle være), men blir det "stor kunst" av det? Vi trenger vel ikke en gang å snakke om kunst - det holder lenge å snakke om kvalitet, eller altså mangel på sådan. Og høflige som vi er opplært til å være, applauderer vi i tillegg, fordi ingen våger å si sannheten ... Vi ønsker jo ikke å fremstå som lite rause! 

Et annet aspekt ved romanen som jeg fant interessant er at alle de tre brødrene driver med falskneri på hver sine måter; Martin ved å predike gudstro uten å klare å tro selv, Eric som svindler kundene sine og Iwan som ender som kunstforfalskner ... Drømmen om suksess er så altoverskyggende at hovedpersonene fanges av det og ikke kommer løs. Paradoksalt nok er den eneste som faktisk lever et ekte og sant liv, Arthur, deres gamle far. Han står i det minste for det han har gjort, men hans valg er av en slik karakter som samfunnet gjennomgående likevel fordømmer som ansvarsløst. 


Mitt signerte eksemplar av "F" (Foto: RMC)
"F" er en roman jeg rett og slett elsket fra første til siste side! Som i romanen "Oppmålingen av verden" er språkføringen elegant, men det er en videreforedlet og modnet forfatter vi møter i "F". Ordet "fullkommen" dukker opp i tankene mine, og det er nettopp det jeg mener at "F" er! En fullkommen og på alle måter mesterlig roman, som inneholder alt som skal til for å bli en moderne klassiker! Humoren er dessuten underfundig og subtil, akkurat slik jeg liker det. Dette er en bok man bare få med seg! Jada, jeg har sluttet med å gi terningkast-karakterer i mine bokanmeldelser, men ingen bør likevel være i tvil om hva jeg ville ha gitt, dersom jeg hadde trillet terningen! Løp og kjøp, folkens! 

Og helt til slutt: all ære til Sverre Dahl, som har oversatt boka fra tysk til norsk! Og for dem av dere som ønsker å få vite mer om "F", viser jeg til mitt innlegg fra bokbadet på Litteraturhuset den 18. februar. 

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: "F"
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 297



Andre omtaler av boka og om forfatterens Norges-besøk:
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 20.02.2014 - Tysk suksessforfatter - Altfor mange dårlige bøker om andre verdenskrig
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 20.02.2014 - Finansfolk svindler mye mer enn vi tror
- NRK - TV-intervju - Jeg ville at hver av dem skulle være bedrager på hver sin måte

onsdag 22. januar 2014

Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)
Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014

onsdag 4. desember 2013

Odd Klippenvåg: "Et personlig anliggende"

Om kjærligheten, Hellas og den vanskelige far-sønn-relasjonen

Om forfatteren:

Rene tilfeldigheter har ført til at jeg snublet over denne romanen tidligere i høst. Faktisk var det min beslutning om å lese flest mulig norske bøker før nyttår som gjorde at jeg hadde radaren ute for den i det hele tatt (jf. bokbloggprisen).

Odd Klippenvåg (f. 1951) var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over romanen "Et personlig anliggende". Derfor var min forundring stor da jeg på bokas smussomslag kunne lese at dette er hans 19. bok og at han hovedsaklig skriver romaner og noveller. Hvorfor har jeg ikke hørt noe om ham tidligere, tenkte jeg? 

Forfatteren kommer opprinnelig fra Lofoten, men flyttet til Oslo i 1970, kan jeg lese på Wikipedia. Han er utdannet cand.philol. og etter å ha jobbet som lærer i noen år, ble han forfatter på heltid i 1996. Han hadde da skrevet bøker i nesten 20 år allerede. 

Jeg har ikke funnet en eneste bokanmeldelse av "Et personlig anliggende" på nettet. Det er i det hele tatt veldig lite å finne om forfatteren og hans bøker - kanskje med unntak av noe om hans roman "Tingenes tilstand" som utkom i 2008, og som har høstet en del anerkjennelse ("suveren komposisjon", uttaler Anne Cathrine Straume i sin bokanmeldelse datert 03.11.2008). På smussomslaget til "Et personlig anliggende" er Hilde Stubhaug fra Morgenbladet sitert med følgende: "Odd Klippenvåg skriver med intensitet og humor om kroppslig forfall og skrantende kjærlighet.

Noe jeg har fanget opp er at tematikken i en del av Klibbenvågs bøker er homofile forhold. Kan det være så "enkelt" som at dette er grunnen til at bøkene hans ikke når bredere ut, og dermed ikke får den oppmerksomhet jeg er veldig sikker på at de fortjener? Dette er nemlig en forfatter som behersker skrivekunsten til fingerspissene

Om handlingen i boka:

Alexander Aas er en kunstmaler med et vanskelig forhold til sin far. Dels skyldes dette en nokså omflakkende barndom der det aldri ble anledning til å slå skikkelige røtter noe sted, og dels skyldes det at faren aldri har vært særlig interessert i å bli kjent med sin egen sønn. Selv ikke da Alex kom ut av skapet og betrodde faren at han var homofil, førte det til at de kom hverandre nærmere. Faren reagerte knapt i det hele tatt. I dag har faren slått seg ned i Spania, og kontakten mellom ham og Alex skjer pr. brev gjennom boka. 

"I et forsøk på å skyve vekk minnene om det som har skjedd siden sist han var her, går han raskt mot døren og ned trappen. Da han et øyeblikk blir stående og vurdere om han skal gjøre som han først har ment, legge seg på sengen og vente, eller kanskje heller kle på seg og gå ut for å stelle i hagen, hører han lyden av en bil. Dino! tenker han og styrter mot vinduet. Men det er bare en rusten pickup som langsomt kjører opp smuget med en kasse vannmeloner på lasteplanet. Han ser at herr Smirneos, den gamle, forfinede mannen, sitter på verandaen sin og kikker over på ham, dermed trekker han for vindusskoddene enda han vet han ikke bør gjøre det for luftingens skyld, og så skynder han seg gjennom stuen mot soverommet. Uten flere overveielser kaster han seg på sengen. Han husker det siste fornedrende møtet med svogeren i Oslo før han dro, med Victor, og at Julia, den yngste søsteren, ikke hadde vært hjemme da han kom brasende inn, uanmeldt fordi han hadde tenkt at han ikke hadde noen andre å overnatte hos. Men her, tenker han og lar blikket gli gjennom rommet, her skal alt bli bra." (side 8-9)

I bokas åpningsscene har Alex vendt tilbake til familiens sommerhus som ligger like utenfor Kalámata, Peloponnes. Her venter vennen og elskeren Dino Longos. Alex og Dino har vært elskere i noen år. Avstanden mellom Alex, som store deler av året har befunnet seg i Norge, og Dino, som bor i Athen, har aldri vært til hinder for at forholdet gjenopptas hver gang de treffes nettopp her. Skjønt de har aldri rukket å ta hverandre for gitt, og kanskje er dette noe av grunnen til at forholdet dem i mellom fremdeles er like sterkt ... ? Denne gangen er en hel del likevel annerledes, blant annet fordi Hellas som nasjon befinner seg på randen av stupet rent økonomisk. Tavernaene er ikke så fulle som de pleier, arbeidsledigheten brer om seg og engstelsen for privatøkonomien preger folkene som lever her. Også Dino, som er arkitekt, er redd for jobben sin.

Parallelt med det som foregår mellom Alex og Dino i Hellas, får vi utover i boka vite hva som skjedde forut for Alex´avreise fra Norge. En periode leide han et hus i Lofoten, der han søkte tilbake til røttene sine og for å få inspirasjon til å male. Noen dramatiske hendelser førte til at han etter hvert flyktet hals over hode fra stedet ... Hvorfor skal vi tidsnok få vite. 

Da Dino reiser tilbake til Athen etter noen dager, preges Alex av en indre rastløshet som nesten tar knekken på all konsentrasjon. Og tankene rundt om han kan stole på Dino kverner rundt i hodet hans. Dette slipper ikke taket før det er hans tur til å besøke Dino i Athen. For øvrig et besøk som skal bli nokså skremmende på flere enn én måte - blant annet på grunn av alle urolighetene og opptøyene blant arbeidsledige i storbyen. Hvilken sjanse har dette forholdet når det kommer til stykket? Og hva var det i sin tid med faren hans og onkel Yannis? Yannis som han alltid har hørt døde av kreft, men som mest sannsynlig døde av noe helt annet ...

Min oppfatning av boka:

Det er alltid interessant å komme over en ny forfatter som virkelig kan skrive! På forhånd var jeg ikke klar over at dette var en roman om et homofilt forhold, og kanskje var det like greit. Selv om forholdet mellom Alex og Dino er helt sentralt i romanen, et kjærlighetsforhold som for øvrig er nydelig beskrevet, vil jeg understreke at boka handler om en hel del mer enn dette. Bakteppet i romanen er et Hellas i økonomisk krise, hva dette gjør med menneskene som lever i denne virkeligheten og hvordan dette arter seg for dem som kommer utenfra. Dessuten graver forfatteren i et vanskelig far-sønn-forhold, som skal vise seg å handle om så mye mer enn det vi tenker oss til å begynne med. Ellers inneholder kjærlighetshistorien ingredienser som har det meste til felles med heterofile forhold; hva mener den andre om forholdet?, hva vil han/hun?, hvor mye skal jeg våge å gi av meg selv på dette stadiet i forholdet?, vil forholdet tåle at jeg forteller "alt" allerede nå, eller bør jeg vente litt til? osv. Stemningene som beskrives, varmen og den brennende sola, havet og badetemperaturene, tavernalivet, de greske matrettene - alt vekker en masse minner om mange deilige somre i Hellas - også på Peloponnes - for undertegnede! 

Dette er en kompleks roman som er nydelig skrevet, og som absolutt gir meg mersmak med tanke på å lese flere bøker av Odd Klippenvåg! Aller mest fascinert ble jeg nok av å følge utviklingen i forholdet mellom Alex og Dino, som forfatteren skriver med så stor inderlighet og innlevelse. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 351

Odd Klippenvåg

søndag 10. mars 2013

Boualem Sansal: "Min fars hemmelighet"

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ... 

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere. 

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei. 

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer. 

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot." 

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbli nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!   

Utgitt på fransk: 2008
Originaltittel: Le Village de l´Allemand
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Tom Lotherington
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 246
(Mitt eksemplar av boka har jeg fått fra forlaget)


Boualem Sansal
Andre omtaler av boka:
- VG - May Grethe Lerum 04.03.2013 - Intenst om fedrenes synder og ondskapens sirkel
- NRK - Knut Hoem 30.01.2013 - Hitler sett fra forstedene
- Aftenbladet - Jan Askelund 18.02.2013 - Fedrenes synder