Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten etterkrigstiden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten etterkrigstiden. Vis alle innlegg

søndag 2. august 2015

Hans-Ulrich Treichel: "Den bortkomne"

Historien om en bunnløs sorg

Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt hjemland. 

Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!

"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)

Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ... 

Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt. 

"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)

Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie. 

Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.

" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)

Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.

"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)

Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre. 

Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer. 

Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:

"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."


Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.

"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!


Jeg er
forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!
Utgitt i Tyskland:1998
Originaltittel: Der verlorene
Utgitt i Norge: 2000
Forlag: Pax
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 110

ISBN:82-530-2172-0
Boka har jeg lånt
Hans-Ulrich Treichel (Foto: ukjent)

onsdag 7. mai 2014

Aril Martinsen: "Skal ikke faren din få en klem?"

Om alkoholens forbannelse i etterkrigstidens Norge

Aril Martinsen (f. 1944) er skuespiller, og i følge opplysningene på bokas smussomslag har han vært innom de fleste genre; farse, musical, kabaret, revy, moderne og klassisk drama, film og fjernsynsproduksjon - i tillegg til at han har skrevet tekster selv, og har dramatisert, produsert og regissert samt at han har drevet sitt eget friteater. I år er han aktuell med gjesterolle i "Hotel Cæsar" og han debuterer dessuten som romanforfatter med "Skal ikke faren din få en klem?"

Handlingen i romanen er lagt til 1953 - på Oslos østkant. Svein er ni år, og han og søsteren Marit gledegruer seg til jul. Gleder seg fordi det jo er slik barn nærmest er programforpliktet til å gjøre. Gruer seg fordi faren drikker, og da vet man aldri helt hvordan det blir. 

Parallelt med at vi følger den lille familien på fire, følger vi også Sveins våking over sin døende mor. Året er 1985. Hvert kapittel introduseres med en liten tilstandsrapport fra rom 304 på et sykehus i hovedstaden. Moren har ikke hatt det lett. Ekteskapet har ikke bare inneholdt fyll. Det har også inneholdt vold og mye frykt. 

"November 14. Tirsdag 1985. November 14. Tirsdag 1985. Tall og bokstaver fløt i hverandre. Jeg holdt den slanke hånden i min. Den ovale sølvringen satt fremdeles på fingeren hennes. Hun lå høyt i sengen med lukkede øyne. Pusten gikk kort og støtvis. Det hvite håret lå som en krans om den høye pannen. Hun var fremdeles vakker. 

Plutselig gikk det som et støkk gjennom henne.
"Å, er det deg."
Hun sank ned på puten igjen. 
"Jeg trodde det var Martin."
"Pappa er ikke her, mamma." (side 7)

Historien om Sveins familie er en historie om krenkelser som har stått i kø gjennom hele oppveksten, og som for morens del har fortsatt i alle år etter at barna ble store og flyttet hjemmefra. Hvorfor dro hun aldri sin vei? Det får vi ikke vite. 

Med unntak av en eneste episode tegnes det et bilde av en despotisk far, og en nærmest usynlig mor. En eneste gang fremsto faren med mer menneskelige trekk, som en som ikke hadde full kontroll og forårsaket frykt i hele familien. Episoden som skildres (se nedenfor) forklarer kanskje hvorfor familien holdt sammen tross alt, mens fremstillingen i boka - sett gjennom Sveins øyne - ble nokså ensidig negativ, for å være helt ærlig. 

"Han våkna av at han måtte tisse. Han lista seg ned stigen og gikk ut verandadøra. Smatt bort til det store lønnetreet. Han syns han hørte musikk? Fra baksiden av hytta? Forsiktig sneik han seg bort til hyttehjørnet. Der satt pappa. Helt aleine på hagebenken. På bordet sto Kurerradioen og to tomme halvflasker øl og stumpen av et levende lys. Foroverbøyd i den stripete badekåpa satt han med hendene for ansiktet. Rugga fra side til side. Med et tungt sukk lente han seg plutselig bakover og stirra mot den nattsvarte himmelen. Tårestriper glinsa i skinnet fra stearinlyset. Han grein! Pappa grein! Aldri hadde han sett han sånn. Han var som en fremmed. Pappa bøyde seg plutselig framover og nå kom det hikst så hele kroppen rista. Han turte ikke se mer. Ville ikke. Lydløst kom han seg inn og opp i senga. Det var som om han var blitt fylt med dårlig samvittighet. Han hadde sett noe han ikke skulle. En pappa han ikke kjente. En som lengta. Eller drømte. Skulle ønske at han ikke hadde sett det. Han ville glemme det. Men bildet av pappa på benken dukka opp hele tida. Hver gang fikk han et stikk i magen. Som av ensomhet." (side 161-162)

Det er tydelig at forfatteren er godt øvet i skrivekunsten, for han skriver godt. Det gjør han virkelig! Bøker som er skrevet med a-endinger er kanskje ikke akkurat min favoritt, men dette er selvsagt en smakssak. Det språklige bidrar i alle fall til at miljøskildringene blir "autentifisert" fordi det nærmest blir noe Oscar Bråtensk over det hele. Fattig etterkrigstid, alkoholisme, elendig barndom med barn som går for lut og kaldt vann, manglende verdighet osv. 

Noen ganger blir historien kanskje litt vel overtydelige, slik at ingenting overlates til leserens fantasi, men akkurat det er lett å tilgi. Da er det vanskeligere å "tilgi" at historien fremstår som nokså lite original og forutsigbar, og som noe jeg synes jeg har lest noen ganger før. Jeg føler meg litt slem som sier akkurat det, siden historien er så sørgelig. 

Alt i alt en helt grei og litt over middels leseopplevelse, hvor det rent språklige trekker veldig opp, mens historien som sådan trekker noe ned. Her er det imidlertid potensiale for mer fra forfatterens side i fremtiden!

Utgitt: 2014 
Forlag: Fair Forlag
Antall sider: 235
Boka har jeg fått fra forlaget


Aril Martinsen (Bildet er lånt fra forlagets nettsider)

søndag 20. april 2014

"Ida" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Polsk fotokunst

Det er ikke så ofte det kommer filmer fra Polen på norske kinoer. Når det først kommer noen, er det alltid toppfilmer. De andre slipper ganske enkelt ikke til. Terskelen for å ta inn B-filmer fra USA derimot, er betydelig lavere, forstå det den som kan. Kanskje handler det om inntjening - her som ellers. 

Tidligere har jeg bare sett en film av den polske regissøren Paweł Pawlikowski - nemlig "The Woman in the Fifth" (med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene) - den er omtalt her på bloggen min. 

"Ida" er innspilt i svart-hvitt. Dette gir i seg selv filmen et noir-preg som passer godt til de sentrale hendelsene i filmen. Vi får aldri vite hvilket årstall handlingen finner sted, men jeg gjettet meg til at det ikke kunne være annet enn begynnelsen på 1960-tallet det var tale om. Miljøet handlingen foregår i er mao. i etterkrigstidens Polen - et fattigslig Polen, der det meste var nokså grått og fargeløst. Det svart-hvite uttrykket understreket dermed tidsbildet, stemningen og miljøet, slik at det ble enda mer autentisk enn hva jeg vil tro at det hadde vært mulig å gjenskape med en fargefilm. 


Anna/Ida i klosteret
Foreldreløse Anna har vokst opp i et kloster og er i ferd med å tre inn i de voksnes rekker. Hun er oppfostret i den katolske tro, og hennes drøm er å bli ordinert som nonne. Så snart hun er klar, skal hun avgi sitt klosterløfte. 

Før hun får lov til å avgi sitt løfte, må hun reise avgårde for å besøke den eneste slektningen hun har - tanten Wanda. Deres møte blir nærmest et sjokk for Anna. Der Anna er kyskheten selv, der er tanten både frivol og seksuelt frigjort. Med sigaretten dinglende i munnviken skysser hun nattens elsker avgårde, før hun konsentrerer seg om Anna. 


Møtet mellom tanten Wanda og Anna/Ida
Noe av det første Anna får vite av tanten, er at hun egentlig heter Ida og er av jødisk avstamning. Og at foreldrene hennes døde under mystiske omstendigheter under krigen. 

Anna/Ida ønsker å finne ut hvor foreldrene ligger begravet, og dermed begynner de på en reise som bl.a. skal bringe dem til Lublin. I huset der foreldrene hennes i sin tid bodde, bor det nå katolske polakker, som Wanda vet kjente Idas foreldre. Hva skjedde egentlig den gangen, og hvordan kan de få vite sannheten ... ?


På leting etter sannheten om Idas foreldre
"Ida" blir på mange måter et sviende oppgjør 
med krigens vilkår, som uvegerlig innvirket på forholdet mellom de jødiske og katolske polakkene. I valget mellom å redde en jøde eller å overta huset hans dersom vedkommende forsvant, kom forholdene så pass på spissen at ikke alle historiene tålte dagens lys. Mange hemmeligheter ble bokstavelig talt gravd ned, i håp om at de aldri skulle bli avslørt for ettertiden. I bunn og grunn er dette essensen i filmen "Ida", som i tillegg inneholder noen flere lag. Som skjebnen til tanten, som drikker for mye. Som Ida, som ikke klarer å bestemme seg for om hun skal leve et verdslig liv eller velge et liv som nonne i et kloster resten av livet ... Og som vakler når hun treffer den kjekke saksofonisten Feliks ... 


Saksofonisten Feliks forelsker seg i Ida
"Ida" er en stilistisk vakker film, hvor jeg opplevde at hvert eneste bilde som fylte filmlerretet, var så utsøkt vakkert at man kunne hengt det på veggen som dekorasjon. Eller som jeg kan lese på den norske filmweb-siden: "Filmen er i glødende svart-hvitt med utsøkte og nydelige billedkomposisjoner." 

Foruten dette må jeg selvsagt trekke frem musikken i filmen! Bare den gjør det vel verdt å se denne filmen! Og jeg som trodde at det skulle være mulig å finne en oversikt over musikksporene på IMDB.com ... Måtte filmmusikken komme på CD!


Valgets kvaler; et verdslig liv eller et liv som nonne?
Alt i alt en formidabel film på mange plan; sterk historie, flotte skuespillerprestasjoner, nydelige billedkomposisjoner, autentisk miljø - alt bidro til en flott filmopplevelde! Filmen er sterk på en stillferdig måte - en film som gjør at du er nokså satt ut når du går ut av kinosalen etter å ha sett rulleteksten komme og gå ... I alle fall dersom du er typen som reflekterer over hva filmen dypest sett faktisk handler om .... 

Filmen er meget prisbelønt!

(Filmen fikk Oscar i kategorien beste utenlandske film under Oscar-utdelingen den 22. februar 2015.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Ida
Nasjonalitet: Polen
Språk: polsk
Genre: Drama 
Skuespillere: Agata Kulesza (Wanda), Agata Trzebuchowska (Anna/Ida), Dawid Igrodnik (Lis), Adam Szyszkowski (Feliks Skiba), Johanna Kulig (sanger)
Spilletid: 88 min. 

søndag 4. desember 2011

Anne Karin Elstad: "Fri"

Etterkrigstid i Kristiansund


Utgitt første gang: 2000
Lydboka er innspilt: 2000
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t, 24 min

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i 
tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøke
ne, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...


Anne Karin Elstad

søndag 8. mai 2011

Roy Jacobsen: "Seierherrene"

Den store klassereisen


Opprinnelig utgitt: 1991
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Bjørn Sundquist
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 19 t 25 min. (634 sider i papirutgaven)

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge den opp, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil 
om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest
"Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!



Denne anmeldelsen sto for øvrig på trykk i Dagbladet i 1991 (revitalisert av Dagbladet selv i 2010). Det er mange som har hatt meninger om denne boka i årenes løp - også her


Roy Jacobsen