Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten dokumentar. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dokumentar. Vis alle innlegg

lørdag 14. oktober 2017

Emma Jane Kirby: "Optikeren på Lampedusa"

En bok som vil endre ditt liv

Emma Jane Kirby er en britisk forfatter og BBC-reporter. Hun kom til den italienske øya Lampedusa etter at en tragisk ulykke en kilometer fra land hadde funnet sted 3. oktober 2013. 366 mennesker druknet. 47 av menneskene ombord ble reddet av åtte venner som var ute i sin fritidsbåt, deriblant en optiker fra Lampedusa. Kirby skrev en rapport om ulykken, og mottok Bayeux-Calvados-prisen for krigskorrespondenter for denne. I 2016 fikk hun inspirasjon til å skrive en bok om ulykken. Boka "Optikeren fra Lampedusa" er en blanding av fiksjon og journalistikk.

Det er ikke veldig lenge siden jeg så dokumentarfilmen "Havet brenner" (regissør Gianfranco Rosi), en film som vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i 2016. Filmen berørte sterkt! I min anmeldelse av filmen, skrev jeg følgende om øya, som jeg for en stor del fant på Wikipedia:

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.


I "Optikeren på Lampedusa" følger vi en optiker og hans kone, som en god stund har måttet forholde seg til at hjemstedet deres, øya Lampedusa, blir et mål for flyktninger fra Afrika. For ham og mange andre av øyboerne gjør det ikke noe særlig inntrykk å høre om at det er 13 druknede her, og 11 druknede der ... Dette er etter hvert så dagligdags at det i grunnen går inn det ene øret og ut det andre ... Flyktningene som kommer til øya lever dessuten svært avsondret fra resten av befolkningen, og det skyldes at myndighetene er engstelig for sykdomsepidemier. En dag skal imidlertid dette endre seg brutalt ... 

Optikeren, hans kone og seks av deres venner drar ut med fritidsbåten Galata. Sommeren er på hell og mange av dem som lever av turisme på øya, skal snart reise tilbake til fastlands-Italia. Det er 3. oktober 2013 ... Ingen av dem var forberedt på at de skulle havne midt oppi en av de verste katastrofene for båtflyktninger som kom fra Afrika. Mens de befant seg i rom sjø, og nærmet seg "de forferdelige lydene" som de lenge tenkte var måkeskrik, gikk det opp for dem at det var mennesker - hundrevis - som skrek i dødsangst fordi de var i ferd med å drukne ... 

"Herre min Gud - skrikene. Så gjennomtrengende! Sjøen kokte og sydet rundt dem mens de fektet og slo rundt seg, klamret seg til hverandre, til brokker av drivved, grep håndfuller med vann i forsøket på å klamre seg til toppen av en brottsjø. De var desperate, hylte og skrek til oss, prøvde å fange oppmerksomheten til oss i den lille båten. De var overalt rundt oss. Hvor jeg enn snudde meg, var det flere av dem, hundrevis av dem, gulpende, spyttende, utstrakte armer som slo bønnfallende i vannet. Og kona mi, som hulket navnet mitt, hulket det mens propellen førte oss på ustø kurs blant kroppene. 

De var i ferd med å drukne, alle sammen. Og jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne redde alle disse?" (side 7-8)

"Fasiten" på denne historien var at optikeren og vennene hans klarte å redde 47 av menneskene i vannet. 46 menn og en kvinne. De øvrige druknet. Da opprydningsarbeidet fant sted, fikk de svaret på hvorfor det ikke var flere kvinner og barn blant dem de klarte å redde. Kvinnene og barna befant seg under dekk fordi det var billigst. De rakk aldri å komme seg ut i tide. Før de døde hadde de holdt hverandre i hendene, og da de ble hentet ut av båten, måtte de dras ut som en sammenbundet lenke. Mange av barna med flunkende nye sko, som mødrene deres hadde utstyrt dem med før de skulle ut på sin store reise ... 

Senere skulle det bli svært viktig for optikeren og vennene hans å få møte flyktningene, få et inntrykk av hvordan de hadde det. Det skulle vise seg å bli svært vanskelig. Vanlige folk slapp nemlig ikke inn i flyktningeleiren. Senere fikk de møte dem i forbindelse med en minnestund. 

"Menneskene han hadde reddet, befant seg i eksistensens ytterkant, og mens han hadde holdt deres hender i sine, mens han hadde sett dem trekke sine første skjelvende pust i Galatas dekk, visste han at han hadde rørt ved selve essensen ved livet. De hadde møtt hans blikk, og de hadde valgt å leve." (side 82-83)

Flyktningene hadde navn (!) og var "ikke bare et tall" eller "tom statistikk", de hadde familier i Europa som ventet på dem og som atpåtil hadde betalt for reisen deres ... Etter at likene var trukket på land og lagt i poser, ventet imidlertid en fullstendig anonym tilværelse for dem. For hvem var der til å kunne identifisere dem? Da slektninger fra Europa senere ankom øya på jakt etter sine familiemedlemmer, var det derfor ingen som kunne gi dem svar. 

"Noe så usigelig trist som de likposene! I levende live hadde de menneskene blitt frarøvet en fremtid, i døden hadde de blitt frarøvet en identitet." (side 97)

"Hittil i år hadde det kommet tretten tusen asylsøkere til Italia. Det var Gabriele som hadde fortalt det da han kom og hentet bilen for å kjøre dem til flyplassen. Fram til nå hadde slike tall vært meningsløse, intetsigende. Tom statistikk. Nå hadde de dem rett foran seg, lys levende, av kjøtt og blod, hud og hår ..." (side 108)

Selvsagt ble livene til optikeren og de syv andre fullstendig endret etter møtet med båtflyktningene som de hadde reddet fra den sikre død. For ikke å snakke om "møtet" med alle de ikke klarte å redde. Fritidsbåten Galata var registrert for 10 personer, og turen inn til land der båten var fylt med de åtte pluss 47 til, var risikabel nok i seg selv. Det var så vidt båtripa gikk over vannkanten. De hadde riktignok følge av Kystvakta inn til land, men likevel ... Aldri mer skulle nyhetsinnslag handle bare om tall og statistikk, for bak alle tallene var det enkeltindivider, enkeltskjebner, menneskeliv ... 

Hvordan det gikk med flyktningene til slutt, forteller denne boka ingenting om. Ikke annet enn at flyktningene, som betraktes som illegale flyktninger, ble brakt inn til fastlands-Italia. Selv får jeg flashback til en Hellas-tur i fjor, der jeg i forbindelse med en utflukt på aktuelle øy ble vitne til en demonstrasjon fra flyktninger fra Afrika. De kom seg verken frem eller tilbake. 


Flyktningedemonstrasjon på en gresk øy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For ikke å snakke om restene av usle (en gang) oppblåsbare plastbåter rundt forbi langs strendene ... 


Rekvisitter brukt av båtflyktninger (Foto: Rose-Marie Christiansen)
"Optikeren i Lampedusa" er meget godt skrevet, og den er så ydmyk i stilen at man ikke kan unngå å bli sterkt berørt. Dette er en bok jeg håper mange orker å bruke tid på å lese, uansett hvilken holdning man har til flyktninger - legale som illegale - fordi den gjør noe viktig med oss: den minner oss om at det handler om mennesker! Akkurat dét må vi aldri glemme! 

Jeg går uten videre ut fra at optikeren på Lampedusa har gitt klarsignal til denne boka, i og med at han selv er så sentral i den. Jeg antar nemlig at mange av tankene som tillegges ham, befinner seg i grenseland mellom det dokumentariske og autentiske og fiksjonen. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt og varmt! Dette er en slik bok som vil endre ditt liv for alltid! Det blir nemlig ikke det samme å høre om tragedier blant båtflyktninger i Middelhavet - eller for den saks skyld andre steder - etter dette. 

Utgitt: 2016
Originaltittel: The Optician of Lampedusa
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: John Erik Frydenlund 
Antall sider: 164
ISBN: 978-82-328-0174-9
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

fredag 26. mai 2017

Ingrid Brekke: "Angela Merkel - Et europeisk drama"

En døråpner inn til forståelsen av europeisk politikk!

Helt siden denne boka om Angela Merkel kom ut på Kagge forlag i fjor sommer, har jeg sett frem til å lese den. Nå har jeg omsider fått lest boka. Jeg var begeistret for Angela Merkel fra før av, og begeistringen har ikke avtatt etter lesningen! For en bok og for ei dame! 

Forfatteren bak boka, Ingrid Brekke (f. 1969), er en norsk journalist og forfatter. Hun var korrespondent for Aftenposten i Berlin i årene 2010-2012, og har tidligere utgitt boka "Da øst ble vest. Livet i Europa etter kommunismens fall" (2014). 

Angela Merkel (f. 1954) vokste opp i det tidligere DDR og er opprinnelig utdannet fysiker med doktorgrad. Etter murens fall i 1989 ble hun raskt pressetallskvinne i Lothar de Maizieres kristendemokratiske regjering. Hun ble innvalgt i Forbundsdagen etter Tysklands gjenforening i 1990, og var en nær medarbeider av Helmut Kohl. Allerede i 1991 ble hun medlem av regjeringen - i første omgang som familieminister og senere som miljø- og atomsikkerhetsminister. CDU/FDP gikk av etter valget i 1998, og Merkel ble da generalsekretær i partiet. Fra før av hadde hun vært nestleder i CDU helt siden 1991. I 2002 ble hun partileder, og etter valget i 2005 ble hun Tysklands første forbundskansler. Pt. har hun sittet som forbundskansler i tre fireårsperioder. Høsten 2017 er det nytt valg i Tyskland. (Kilde: Wikipedia) Det blir spennende å se om hun blir valgt for fjerde gang! 

Forfatteren skriver følgende i bokas forord på side 7:

Første gang jeg ble nysgjerrig på Angela Merkel, var under en pressekonferanse i Berlin i 2010. ....

Jeg fikk raskt sans for den tyske kanslerens manglende interesse for all slags tant og fjas, enten det gjelder å omgås berømtheter eller eget utseende. Med sin bakgrunn fra DDR fridde hun også til min interesse for historien om det kommunistiske Europa. Angela Merkels første minne om en politisk hendelse er byggingen av Berlinmuren. Hennes politiske karriere startet først da Muren falt. Slik bærer hun i seg det største europeiske drama i etterkrigstiden: den kalde krigen og ettervirkningene vi fortsatt står midt oppe i. 

Med sin bakgrunn fra det andre Tyskland, diktaturet bak jernteppet, er hennes karriere en rekke usannsynligheter. Hvordan kunne den klønete prestedatteren fra en småby i DDR havne på maktens tinde i det nye Europa?

Etter å ha lest denne boka er jeg ikke i tvil om hvorfor! Hennes like finnes knapt, og maken til uegennyttig, idealistisk, troverdig og ujålete politiker skal man lete lenge etter! Hun har et sterkt og positivt menneskesyn, og en aldri sviktende tro på hva mennesker kan få til bare de står sammen. Dessuten har hun en integritet som det står stor respekt av. Og sist, men ikke minst har hun en stil og en måte å fremme sine synspunkter på som gjør det enkelt å følge henne, nær sagt uansett hvilket politiske ståsted man måtte ha. Europa trenger en politiker som henne! Og for alle dem som tenker at det skulle finnes noen likheter mellom Angela Merkel og Storbritannias Margaret Thatcher, har jeg følgende å si: Dere tar feil! Der Thatcher var beinhard og overhode ikke fremmet de svakes interesser, der stiller Merkel seg på motsatt side! Her handler det om å dele godene med hardt trengende mennesker. 

"Hvis vi nå skal begynne å unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, da er det ikke mitt land," har Angela Merkel uttalt i forbindelse med flyktningekrisen.  Mantraet hennes er "Vi klarer det!" 

Noe av det som særpreger tyskerne, er evnen til å løfte i flokk og finne kollektive løsninger, hevder Ingrid Brekke. Dette viser ikke minst måten gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland ble gjort på. Dette har kostet dyrt, men belønningen i den andre enden er en statsgjeld under kontroll, lavere arbeidsledighet enn noen sinne og en sunnere økonomi. Riktignok er statlig pensjoner og andre sosiale ytelser kuttet, men dette har det vært politisk vilje til. Det betinger dessuten at folk er villige til å betale sin skatt. (side 13

Ingen andre land i Europa har tatt imot så mange flyktninger som Tyskland. Etter hvert har riktignok Angela Merkel uttalt at Tyskland ikke kan ta imot alle, og da andre europeiske land begynte å sette opp restriksjoner for mottak av flyktninger, var også Tyskland nødt til å gjøre det. Episoder der flyktningemottak har blitt angrepet og satt i brann av nazipartiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) har også vært skremmende. Uforholdsmessig mange av disse har skjedd i det som tidligere var DDR, særlig i nærheten av Dresden. Noe av  forklaringen ligger i at dette området tidligere var det mest isolerte, og at idealet om et homogent samfunn fremdeles står sterkt. Manglende erfaringer med utlendinger er også en forklaring. Fremmedfiendtlighet står sterkere i øst enn i vest. 

I boka får vi vite mer om Merkels bakgrunn fra DDR, og hvordan man innrettet seg. Mye av dette - f.eks. at man for å få rett til å gå på universitetet måtte være medlem av visse grupper - fremstår uforståelig for oss i vesten, men var en dyd av nødvendighet for dem som vokste opp i et kommunistisk land med mye angiveri og overvåkning. Å gå mot regimet kostet mer enn det smakte. For øvrig handlet det mye om å gjøre akkurat det som måtte til, men heller ikke mer. 

Vi møter en kvinne som knapt sminket seg og ikke var opptatt av sitt ytre. Etter hvert som Angela Merkel fikk mer makt, måtte hun imidlertid også tenke på sitt image. I dag fremstår hun derfor slik vi forventer at en forbundskansler skal te seg; pen på håret, sminket, fin i tøyet ... Men inni er hun fremdeles den samme. Veldig privat, og en som liker å gjøre innkjøpene sine til helgen selv. Hun lytter mer enn hun snakker, og det er vanskelig å vite hva hun tenker fordi hun ikke forteller dette til hvem som helst. Staben hun har rundt seg er meget lojal, og det forekommer ingen lekkasjer. Hun er dessuten et menneske som tenker med hodet, ikke med hjertet. Det betyr ikke at hun er hjerteløs, men at hun er opptatt av rettferdighet og likhet for loven. Hun lar seg derfor ikke vippe av pinnen av enkeltskjebner, selv om hun vet at hun som person kommer dårligere ut av det der og da, fordi hun ikke gir særfordeler til folk som er så heldige å få møte henne. 

Hva motiverte Angela Merkel til å engasjere seg politisk? Hun har for eksempel sagt at hun bare holdt ut i DDR fordi hun alltid hadde noen å snakke med om hvorfor ting var som de var, ikke minst i familien. "Livet var uhørt politisk preget, men selvsagt totalt teoretisk. Vi kunne jo ikke forandre noe. Men å reflektere over det var ganske enkelt viktig, ellers ville jeg jo ha blitt syk i hodet." (side 82)

Ingrid Brekke skriver at det neppe finnes maken til Angela Merkels vei til toppen. Hun skal en gang ha sagt følgende: "For meg sto tre ting umiddelbart klart etter Murens fall. Jeg ville i Forbundsdagen. Jeg ville ha en rask tysk gjenforening, og jeg ville ha markedsøkonomi." (side 89)

For å forstå Angela Merkel i dag, må man både se hennes bakgrunn fra DDR og til det politiske miljøet som formet henne de første ti årene i politikken; det vesttyske med sin høye bevissthet om krigens konsekvenser, troen på Europa og den ydmyke holdningen til Tysklands rolle i verden. (side 99)

I en verden der USAs rolle er sterkt svekket, har Merkel hatt en samlende rolle i Europa. Krisene har bokstavelig talt stått i kø; finanskrisen, eurokrisen, Ukraina-krisen og flyktningekrisen. Tyskland har blitt den sterke nasjonen i Europa, og det er i stor grad dette landet som har bestemt hvilken politikk EU skal føre. Nå handler det ikke om militær makt, men om økonomisk makt. Det handler i dag i stor grad om hvorvidt Europa skal forenes eller gå i oppløsning ... Noe av det vi ser i dag er en manglende vilje til å ville dele med andre som lite eller ingenting har - som f.eks. tidligere østblokkland, flyktninger fra Syria og Afrika ... Brexit handlet i stor grad om folkets manglende vilje til å ta imot flere flyktninger, og en frykt for at dette ville føre til økonomisk utrygghet. Merkels håndtering av flyktningekrisen, der man har valgt å spille mer på lag med Tyrkia for å hjelpe folk der de er, er en direkte konsekvens av flere europeiske lands uvilje til å ta imot flere flyktninger. 

Uansett hvilken leir man tilhører, viser avtalen at Merkel er en realpolitiker av rang. Teorien om at hun ble revet med av følelser og åpnet hjertet sitt for flyktninger i september, har med Tyrkia-avtalen falt til jorden. Hennes mål har vært løsninger i regi av et samlet EU, og da måtte Hellas hjelpes, grensene inne i Schengen-området holdes åpne og nasjonale særordninger hindres. På veien måtte hun riktignok sluke noen kameler: For et tiår siden var hun sterk motstander av at Tyrkia skulle forespeiles et mulig medlemskap i EU, og hun fornærmet Erdogan med sin avvisende holdning. Siden har forholdet vært iskaldt, og hun har ansett machopolitikeren Erdogan som en Putin i "brystlommeformat", slik en journalist uttrykte det. Nå er det nettopp Merkel som åpner døren for Tyrkia inn i Europa, selv om det er vanskelig å forestille seg at et fullt medlemskap noen gang vil bli resultatet.

I det lange løp er det uansett neppe Tyrkia som er det største problemet i avtalen, men at mennesker fortsatt vil bli drevet på flukt - de vil finne nye ruter, og kvotene vil i aller beste fall bli vanskelige å få gjennomført. (side 187)

Helt mot slutten av boka - på side 203 - kommer Ingrid Brekke med noen tankevekkende ord:

For øvrig passer det her med en kritisk bemerkning til egen ordbruk, nemlig når det gjelder ordet "flyktningekrise". Vi mener jo ikke flyktningenes krise, men snarere vår egen krise fordi det kommer så mange reisende til oss. I virkeligheten er dette slett ingen krise, for det å ta inn en million, eller to eller tre, på et kontinent med 500 millioner, burde virkelig ikke være noe problem dersom ønsket om å hjelpe hadde vært jevnt fordelt. Svært få har fått sine liv direkte berørt av dem som er kommet. Og ville det strengt tatt vært urimelig om vi faktisk ble påvirket av krig og elendighet, av folkeforflytninger? Dette er et spørsmål om politisk og menneskelig vilje, ikke økonomisk evne, og kanskje er det her den virkelige krisen ligger: at Europa faktisk ikke har felles verdier, at verken vår historie eller vår økte velstand gjør oss vennligere innstilt til krigsflyktninger på vår egen dørterskel, at vi ikke klarer å trå til når det gjelder. Akkurat denne skuffelsen ligner på det Angela Merkel selv atskillige ganger har uttrykt: at når Jordan, Libanon og Tyrkia tar imot millioner av fortvilte flyktninger, klarer ikke store, rike Europa å yte en brøkdel. 

Men - i virkeligheten er Europa fortsatt den mest tolerante, humane og liberale flekken på vår jord, understreker forfatteren. For henne er Merkels største bidrag at hun er en motkraft til alt svartsynet "med sin avslappede, nøkterne pragmatisme, sin rasjonalitet og sin forestilling om hva en politisk leders ansvar er: å være optimistisk, søke løsninger og prøve å finne veier fremover." Sosiologer og journalister kan stelle med katastrofescenarier. "Slik demonstrerer hun at de største truslene ikke kommer utenfra, men fra oss selv." (side 205) Når angsten tar overhånd, søker man enkle løsninger og blir lett offer for det autoritære. Svartsynet får alle til å tenke på seg selv. Hvor blir det av dem som er villige til å sloss for våre verdier? De verdiene vi i Vesten er så stolte av og som vi soler oss i glansen av når vi kritiserer andre regimer som vi mener ikke holder vår standard? Er det egentlig bare egoisme tilbake?

Denne boken om Angela Merkel er virkelig en bok etter min smak! Her åpner Ingrid Brekke for nye perspektiver, utdypende kunnskap og redegjørelse for et verdisyn som det er lett å slutte seg til, nær sagt uansett hvilken politisk tilhørighet man måtte ha. Den eneste bremsen måtte eventuelt være hva slags menneskesyn man selv har. Ingrid Brekke skriver godt, og jeg skulle ønske at denne boken hadde funnet veien til flere lesere! Mens noen kanskje vil tenke at forfatterens egne refleksjoner, som kommer sterkt frem i boken, er en svakhet, tenker jeg det motsatte: Jeg kjente på at det var fint at hun flagget sine synspunkter så tydelig! Dette ga fremstillingen et personlig preg, og dermed ble det mer interessant å lese den. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

(Og så håper jeg at Angela Merkel blir gjenvalgt i høst!)

Utgitt: 2016
Forlag: Kagge 
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-489-18842-4
Jeg har mottatt leseeks- fra forlaget.


Ingrid Brekke (Bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 7. mai 2017

Jana Weidemann: "Piken fra Europa"

En tsjekkisk familiehistorie

Jana Weidemann (f. 1958) er avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet. Hun vokste opp på Lillehammer med en tsjekkisk mor og en norsk far. Familien hennes tilbrakte som regel somrene i Tsjekkia, nærmere bestemt Praha, der resten av familien bodde. Dette har gitt henne nærhet til og interesse for tsjekkisk kultur og historie. "Piken fra Europa" er hennes egen familiehistorie gjennom et århundre, og dette er hennes første bok. 

Forfatterens mor Handula ble født i et land som ikke lenger eksisterer. Tsjekkoslovakia ble opprettet etter de alliertes seier over Østerrike-Ungarn i 1918. Selve dannelsen av landet brøt med noen av de prinsippene som ble lagt til grunn for opprettelse av stater på den tiden, der det talte språket var avgjørende. Tsjekkere og slovakere snakket nemlig to ulike språk. Noen år etter fløyelsesrevolusjonen i 1989, som førte til Murens fall, erklærte Slovenia seg som selvstendig stat. Dette skjedde uten noen form for dramatikk. 

"Prahas mest framtrenden landemerke, det mektige slottet Hradcany, kneiser i åsen over Gamlebyen. Her hadde Handulas oldefar, Václav Gráf, stilling som kusk en gang på 1860-tallet. Rundt denne tiden var Praha ennå en liten by med bare 150 000 innbyggere, omgitt av bymurer." (side 21)


Hradcany slott på høyden - elven Vlatlava i forgrunnen (Bildet har jeg tatt selv)
Hotelldrift preget familiens virke i begynnelsen av den 20. århundre. Hotellet som lå i sentrum av Praha - Námesti I. P. Pavlova - ble drevet av Alfred, en eldre bror av Handulas morfar Jan. Der Jan gjerne mislyktes, ofte pga. dårlig styring over økonomien, der lyktes hans eldre bror atskillig bedre. Samtidig ble Jan forfulgt av uhell, som da han kom i unåde hos keiseren etter en lunch som visstnok ble ansett for dyr i datiden. 


Obencí dum (bildet har jeg tatt selv)
Idet første verdenskrig brøt ut, var Jan direktør for restauranten i det kommunale representasjonshuset i Praha, Obecní dum, som åpnet i 1912. 

"Praha var - på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - preget av etniske og religiøse motsetninger mellom jøder og kristne, tyskere og tsjekkere. Det kom ofte til gateslagsmål. ...

Familien var med andre ord en del av den nasjonalistiske bølgen som hadde kastet Europa ut i den første verdenskrig. Samtidig prøvde de å bidra til å lindre noe av nøden som krigen skapte, selv i et forholdsvis fredelig Praha." (side 45)


Utsikt over Praha (bildet har jeg tatt selv)
Østerrike-Ungarns dager kom til sin ende etter første verdenskrig, og i det nyopprettede Tsjekkoslovakia kom Masaryk til makten. Han lanserte løfter om sosial rettferdighet i tillegg til nasjonal selvstendighet. Han innførte åtte timers arbeidsdag, arbeidsledighetstrygd, bortfall av adelstitler og garanterte rettigheter for minoritetsgruppene i landet. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
Jans og Ela drev Hotel Savoy frem til 1926, og datteren Hana, som ønsket seg utdannelse, ble etter hvert presset av foreldrene til å gifte seg med Artur Brodsky. Dette ble et lykkelig ekteskap, tross aldersforskjellen mellom dem, men Artur døde ung. Hana var dermed enke i en alder av 26 år, og med ansvar for to små barn, blant annet Handula. Senere åpnet Jan og Ela Hotel Záhorí utenfor Praha.

Mot midten av 1930-årene flyttet Otto Strasser inn hos Handula, angivelig som leieboer, men etter hvert ble det klart at de hadde et forhold. At Otto hadde flyktet fra Hitler-Tyskland og hadde nazistiske holdninger, var det egentlig få som reagerte på den gangen. Heller ikke at han arbeidet i Schwarze Front. Den gangen trodde man at Hitler kunne stanses, og det var jo ønskelig. Samtidig flyttet Rolf Formis inn på Hotel Záhorí. Han hadde radioforbindelse inn i Tyskland, og representerte en motvekt til den ensidige propagandaen som ble pøst ut over den tyske befolkningen i regi av propagandaminister Goebbels. Dette gjorde Hitler rasende, og det var om å gjøre å få stanset ham. Drept ble han også til slutt, og denne skandalen gjorde at Hotel Záhorí´s glansdager var omme. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
"Natta til den 15. mars 1939 innkalte Hitler Tsjekkoslovakias president Emil Hácha til et møte i Berlin. Beskjeden var klar. Tyskland ville innlemme hele det tsjekkiske området i det tyske riket. Slovakia hadde allerede erklært seg som en uavhengig stat. Invasjonen var berammet til klokka seks samme morgen. President Hácha nektet først, men ble raskt tvunget til å undertegne et dokument der det het at den tsjekkiske hæren aksepterte den tyske okkupasjonen, og at han med tillit plasserte sitt folks skjebne i hendene til det tyske riket og dets fører. Om morgenen ble folk i Praha vekket av sangen fra masjerende tyske soldater og taktfast støveltramp i gatene. Okkupasjonen kom helt overraskende." (side 143-144)

Deretter fulgte en vanskelig tid. Hana og søsteren Jirina ble arrestert på bakgrunn av mistanke om planlegging av høyforræderi mot den tyske stat. Det var deres forhold til Schwartze Front, Otto Strasser og Heinrich Grunov Gestapo ville vite mer om. De ble etter hvert overført til Tyskland, og ble ikke løslatt igjen før året etter. I mellomtiden tok Ela seg av barnebarna.

Okkupasjonen av Tsjekkoslovakia var annerledes enn okkupasjonen av Norge, fordi nazistene mente at slaverne var untermensch. Et sted i boka leste jeg at de til og med mente at tsjekkerne ikke trengte mer utdannelse enn noen få år, og at universiteter og høyskoler skulle være forbeholdt det ariske folket. 

Underveis kan vi følge Handulas tanker i dagboken hun førte på den tiden. Dagboken røpet imidlertid ikke familiehemmeligheter eller opplysninger som kunne slå tilbake på henne dersom uvedkommende skulle komme over den. 


Praha (bildet har jeg tatt selv)
Det skjedde forferdelige ting under nazistenes okkupasjon. Jødeforfølgelsen er en ting. Omtrent samtlige jøder i Praha ble utryddet. Alle forsøk på motstand ble det slått hardt ned på, og da Heydrich, "Slakteren fra Praha", ble drept av allierte soldater, førte dette til at en hel landsby - Lidice - ble massakrert. 

Da freden omsider kom, var imidlertid ikke faren over for Tsjekkoslovakia. Nazistisk okkupasjon skulle senere bli erstattet av sovjetisk okkupasjon. Historien kjenner vi. Den kalde krigen, Muren, vanskelighetene med å krysse jernteppet ... Vi får også høre om tyskernes flukt fra Sudetenland, et skammelig kapittel i Tsjekkoslovakias historie. 

Tilfeldigheter førte til at Handula, forfatterens mor, som befant seg i Norge da Tsjekkoslovakia ble okkupert av Sovjetunionen, ble igjen i Norge. Senere giftet hun seg med en norsk mann, og fikk datteren Jana Weidemann, som er forfatteren bak denne boka. 


St. Vitus-katedralen (bildet har jeg tatt selv)
"Piken fra Europa" er en interessant bok om en tsjekkisk families ferd gjennom den 20. århundre. For meg som har vært en del ganger i Praha (selv om det begynner å bli noen år siden sist jeg var der), var det ekstra givende. Jeg er dessuten interessert i å lese historier om flyktninger - særlig om bakgrunnen for at folk velger å forlate sine hjemland. Det handler om fremmedgjorthet og opplevelsen av ikke helt å høre til. Forfatterens mor Handula valgte likevel å bli i Norge etter at fløyelsrevolusjonen i 1989 gjorde det mulig å vende hjem igjen. Hun prøvde riktignok å bo i Praha i ett år, men kom tilbake til Norge igjen. Hun savnet livet sitt i Norge. 

På grunn av alle de politiske skiftningene som har vært i sentral-Europa, der landegrensene har blitt endret opptil flere ganger, er dette også en historie om mennesker som gang på gang mister alt de har, og må begynne helt på nytt igjen. De valgene som er gjort i en epoke, og som fremsto helt legitime den gang de ble gjort, er i neste omgang ødeleggende fordi det blåser en annen politisk vind. Dette er for så vidt en skjebne Tsjekkoslovakia deler med flere land som endte bak jernteppet i noen år. Den redningen man håpet skulle komme etter nazistenes fall, ble i stedet erstattet av ny okkupasjon. Dette splittet i verste fall familier, slik Handulas søster Jirina opplevde det, da hennes russiske ektemann valgte å flykte ved krigens slutt. Russere som valgte å bli igjen, forsvant gjerne sporløst etter at Sovjets innmarsj i landet var et faktum. 

De refleksjoner Jana Weidemann gjør seg på slutten av boka om det å stå med en fot i to forskjellige kulturer, der hun først og fremst anser dette som en berikelse, danner grunnlag for ettertanke. 

"Jeg velger å avslutte fortellingen om Tsjekkoslovakia og Europas historie her, i jubelåret 1989. Mye har skjedd siden. Demokratiet har fått fotfeste, men nye politiske strømninger og drivkrefter, basert på tankegods som er så altfor velkjent, blant annet nasjonalismen, dukker opp på nytt i mange europeiske land. Nye opprivende begivenheter, ikke minst flyktningestrømmen, denne gangen fra land utenfor Europa, har vært en påtrengende realitet de siste par årene. Det er lett å være etterpåklok om både enkelte punkter i Versailles-freden, München-forliket og Sudetenland. Det store spørsmålet er om vi klarer å håndtere dagens situasjon bedre enn generasjonene før oss håndterte sin. Når et barn, barnebarn eller oldebarn av Europa om et halvt århundre setter seg fore å finne ut hva familien hennes har opplevd gjennom de siste hundre årene, kan vi da våge å tro at hun finner en historie om demokrati, toleranse og gjensidig respekt på tvers av landegrenser og innad i hver enkelt land?" (side 317)

Denne boka er ikke et litterært storverk, men er helt greit skrevet. Flere steder kunne den nok ha tjent på en noe strammere redigering, fordi den noen ganger kan bli vel ordrik. Likevel vil jeg hevde at boka er vel verdt å lese for alle som interesserer seg for vår nære historie. Den delen som har fått størst plass er utvilsomt andre verdenskrig, og det er også denne delen som har størst allmenngyldig interesse, utover å være en historie om en helt konkret familie. Selv har jeg lest et knippe med bøker fra andre verdenskrig, der handlingen har vært lagt til Tsjekkoslovakia, og felles for disse har vært fokus på jødenes skjebne. Sånn sett supplerer denne boka dette bildet. Jeg savnet forklarende bildetekst til bildene i boka. Dette håper jeg kommer med dersom boka skal gis ut i nytt opplag.

Utgitt: 2017
Forlag: Pax
Antall sider: 336
ISBN: 978-82-530-3903-9
Jeg har mottatt et leseeks. av boka

søndag 30. april 2017

Sacha Batthyany: "En forbrytelse i familien"

En historiefortelling som tar pusten fra deg!

Jeg skal ikke påstå at det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka, selv om jeg aldri hadde hørt om forfatteren fra før av. Saken er vel heller den at jeg alltid følger godt med når Forlaget Press gir ut nye bøker. Det skjer ikke for ofte, og erfaringsvis blir jeg sjelden skuffet. En kjapp titt på baksideteksten på herværende bok var tilstrekkelig til at jeg skjønte at denne bare måtte jeg ha. Og boka? Den var utlest i løpet av få timer. Jeg klarte ikke å legge den bort. 

Om forfatteren

Sacha Batthyany (f. 1973) er født og oppvokst i Sveits. Han studerte sosiologi i Zürich og Madrid, og har siden vært redaktør i Neue Zürcher Zeitung og forelest i journalistikk ved journalisthøyskolen i Sveits. Han bor i dag i Washington DC og arbeider som politisk korrespondent for Süddeutsche Zeitung. (Kilde: bokas smussomslag)

Forfatterens foreldre kom i sin tid som flyktninger fra Ungarn, og hele oppveksten hans bar preg av en opplevelse av å bo feil land. Foreldrene slo aldri røtter i Sveits, og flyttet tilbake til Ungarn etter at Muren falt. 

Litt om bakgrunnen for boka

Sacha Batthyany hadde i grunnen nok med sitt eget liv, nyforelsket som han var, da en kollega viste ham en avisartikkel med tittelen "Vertinnen fra helvete". Kvinnen på bildet var ingen ringere enn hans tante Margit - den styrtrike Grevinne Margit von Batthyany. I følge artikkelen skulle hun ha vært delaktig i en massakre på 180 jøder i den østerrikske grensebyen Rechnitz. Her skal hun ha holdt en fest for nazistene etter at det var klart at krigen var tapt. Det ble danset og drukket. Rundt midnatt gikk noen av festdeltakerne ut og drepte de 180 jødene. Først hadde de gravd sine egne graver. Etter hvert som de ble skutt, ble de veltet opp i gravene. Et knippe jøder fikk i oppdrag å grave igjen graven, før de selv ble drept. Deretter fortsatte festen som om ingenting hadde hendt. 

Selv husket han sin tante pga. hennes spisse tunge, som stakk ut når hun snakket, og hennes aversjon mot barn. Tanten som resten av sitt liv bodde i Sveits og levde det glade liv, uten å være preget av noen form for anger eller noe som kunne ligne ... 

"Det var en massakre på 180 jøder som vekket min interesse for familiens historie", skriver forfatteren på side 19 i boka. 

Om forfatterens tanker rundt bokprosjektet

Sacha Batthyany begynte å gjøre undersøkelser, og etter hvert avdekket han flere familiehemmeligheter som hadde vært godt bevart i alle årene som fulgte etter den fryktelige hendelsen. Blant annet fant han ut at et par hevnmord i forbindelse med etterforskningen førte til at innbyggerne i Rechnitz levde i evig angst for gjengjeldelse. Ingen sa noe, og tausheten har holdt seg helt frem til i dag. 

Jeg leste om foreninger for krigsbarnebarn, om mennesker på min egen alder som på grunn av begivenheter som ligger sytti år tilbake i tid, føler seg rotløse, retningsløse, som om de er født i et vakuum. "De har arvet sine foreldres ubearbeidede emosjoner," leste jeg. "Nå prøver de å frigjøre seg fra fortidens lenker." Mange følte seg skyldige fordi de ikke hadde klart å lindre sine foreldres nød og forvirring. Jeg leste om overdreven hardhet mot seg selv, om å skape en illusjon om en intakt verden, om å kompensere for en følelse av at noe manglet. Én skrev: "Jeg vil endelig falle til ro i livet mitt." Og en annen spurte: "Hva slags mennesker har det gjort oss at foreldrene våre tiet, alltid bare tiet?" Jeg kjente meg igjen i disse linjene selv om jeg ikke ønsket å tilhøre noe fellesskap av lidende. Jeg er ingen selvhjelpsgruppe-type. 

"Hver generasjon har sine oppgaver," sto det på en nettside som befattet seg med temaet. "Foreldregenerasjonen brettet opp ermene for å fjerne de ytre ruinene. Å fjerne de psykiske ruinene - det er barnebarnas oppgave." Er det slik? Var ikke alt dette for enkelt? At traumer går i arv, særlig fra besteforeldre til barnebarn, hadde jeg allerede lest om, men jeg ville ikke riktig tro det. Som om bomberegnet min far opplevde som barn, var en unnskyldning for min tidvise melankoli. Som om de ti årene som min bestefar tilbrakte i GULag i Sibir, var årsaken til min særhet. Og likevel var det en forbindelse her, eller var alt dette bare noe jeg innbildte meg? (side 30-31)

Mens Batthyany graver i fortiden, tenker han at motivasjonen hans er "å finne ut hva som egentlig skjedde". Etter hvert skjønner han at sannheten er mer kompleks, og at han gjør det for sin egen del. Kanskje for å bli hel?

Litt om kildene og Ungarns historie

Sacha Batthyanys farmor etterlot seg en del papirer som hun fikk sin sønn og forfatterens far til å love at han skulle brenne etter hennes død. Slik gikk det heldigvis ikke, og etter hvert fikk Sacha tilgang til disse papirene. Her dukker enda flere hemmeligheter opp. Som skjebnen til ekteparet Mandl ... Også de var jødiske. Disse hendelsenes betydning oversteg det faktum at hun selv mistet begge sine barn under krigen, og at mannen hun var gift med tilbrakte 10 år i GULag ... I alle fall ut fra sideantallet i notatene å dømme.

I boka beskrives et føydalsamfunn i Ungarn, som var svært tilbakestående sammenlignet med resten av Europa på den tiden. En intellektuell, kulturell og vitenskapelig elite holdt til i Budapest, og dette var for en stor del jøder. Resten av det ungarske samfunnet besto av et godseieraristokrati, som Sacha Betthyanys foreldre hørte til, og hundretusener av landarbeidere. 

Selv før nazistene kom hadde jødene i Ungarn det vanskelig. Dette skriver også Monica Csango om i sin bok "Fortielser - Min jødiske familiehistorie". Blant annet var det vanskelig for jøder å få lov til å studere, og dette førte til at mange måtte reise utenlands, et tema som også Julie Orringer skriver om i sin fiksjonsroman "Den usynlige broen". (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Gjennom dagboknotatene til Maritta, forfatterens bestemor, og Agnes, datteren til Mandl-ekteparet, får vi innblikk i en tid der store omveltninger skjedde i Ungarn. Tidligere venner ble fiender, alle var seg selv nærmest og det handlet om å overleve. Oldeforeldrene til Sacha kunne ha reddet Mandl´ene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Og hva ville han selv ha gjort i dag, om han ble stilt over for et tilsvarende dilemma? Kanskje ikke han heller? Men mens bestemoren led under sin unnlatelse resten av sitt liv, valgte tante Margit et liv i sus og dus, uten å preges av noen som helst form for samvittighet. 

Mens forfatteren jobbet med boka, reiste han og faren til GULag-leirene i Sibir, der farfaren hans hadde vært i 10 år av sitt liv. Han opplevde at faren tidvis var betenkt. Hva ville det føre til å grave opp alt dette grumset fra fortiden? Hvorfor vekke gamle spøkelser? 

Jeg svarer: "Oppgjør med fortiden er bare mulig om man hele tiden snakker om hva som foregikk. Denne setningen stammer selvsagt ikke fra meg, men fra Hanna Arendt." (side 77)

Hvorfor sa ingen noe?

Etter at Sachas besteforeldre flyktet fra Ungarn til Sveits, var det tante Margit og onkel Ivan som tok dem imot. De var bemidlede og hjalp til med skolegangen til Sachas far, og sørget for at faren fikk seg jobb. Det var kanskje ikke så rart at det ikke var rom for de store konfrontasjonene i familien den gangen? Så mye som de hadde opplevd ... blant annet en krig som fikk mennesker til å oppføre seg som dyr. Skulle de skjære bort den greinen de nå klamret seg til? Var det for mye forlangt?

Undersøkelsene fører forfatteren i kontakt med Agnes og hennes døtre. Agnes overlevde Auschwitz og bosatte seg i Buenos Aires. Det blir et møte som til fulle viser på hvilken måte fortiden og ting som skjedde før vi ble født, fortsetter å definere oss, uten at vi nødvendigvis vet hva dette er. 

Hvor mye av familiens historie fester seg i senere generasjoner?

I ettertid reflekterer Sacha Batthyany over det han har opplevd. Han kjenner seg ikke igjen i tante Margits maktsyke, og deler absolutt ikke hennes sympati med nazistene. Han reflekterer imidlertid over egne holdninger til ulike ting. 

Blir vi ikke lydige og pliktoppfyllende straks det er snakk om å redde eget skinn? Er vi ikke en Sikmanovskij eller Böhme, har vi ikke alle litt Margit i oss?

Vi er riktignok ikke voktere og foretar ingen forhør, men hvordan handler vi i konfrontasjoner som er langt mindre truende enn i kriger? På kontoret for eksempel, når vi vil gjøre et godt inntrykk? Er vi oppriktige nok til å si sannheten, også en ubekvem sannhet? Har vi tatt mennesker i forsvar når de ble mobbet av sjefen vår - eller har vi bare stått og sett på, som de forbipasserende i Budapest da man druknet jødene i Donau? Hadde vi slått et slag for dem fordi de led urett, eller hadde vi tiet, som bestemor? Ville vi tatt sjansen? Er vi villige til å ta noen som helst risiko? For hvem da, i så fall? For hva? (side 256)

Min vurdering av boka

Jeg har en forkjærlighet for bøker som handler om andre verdenskrig og om hva som hendte med menneskene i den forbindelse. Det gis ut mye litteratur om tematikken, men alt er ikke like bra. Innimellom kommer jeg imidlertid over noen perler, som fortjener toppkarakter! Sacha Batthyany´s bok "En forbrytelse i familien" er definitivt en slik bok! Forfatteren har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi.

Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Å finne ut at ens egen slekt har hatt delaktighet i en grusom forbrytelse - for ikke å si flere -  og så velge å skrive bok om det, kan ikke ha vært en helt enkel beslutning. Men Sacha Betthyany har faktisk gjort det, og underveis byr han rikelig på sitt eget følelsesregister, familiens tanker og beveggrunner - før han til slutt på et vis setter inn nådestøtet. For hvor mye handler dette bare om hans familie, og hva ville vi selv ha gjort i en lignende situasjon? Alle som protesterte risikerte ikke bare sitt eget liv, men hele familiens liv. 

Vi kommer tett inn på menneskene underveis i beretningen, og den eneste som det ikke finnes noen formildende omstendigheter rundt, er i grunnen tante Margit, hun med tungen. Historien grep tak i meg, og jeg fant også flere lag enn de som var forfatterens hovedanliggende, men som han også beskriver og funderer rundt. Som hvordan det er å forlate et høyt elsket hjemland, og hvordan lengselen hele tiden lå der og førte til at forfatterens foreldre vendte hjem så snart anledningen bød seg. Det var ikke i Sveits de skulle bli gamle. Det var i Ungarn. 

Dette er slik bok som fortjener all den oppmerksomheten den kan få! Jeg håper at mitt innlegg om boka fører til at mange blir oppmerksom på den! Jeg pleier ikke å dele ut terningkast på bloggen min lenger, men dersom jeg hadde gjort det, ville det blitt en sekser denne gangen. 

Ingen har anmeldt boka enda, men det varer nok ikke så lenge ... 

Utgitt i Sveits: 2016
Originaltittel: Und was hat das mit mir zu tun? Ein Verbrechen im März 1945: Die Geschichte meiner familie
Engelsk tittel: A Crime in the Family
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 292
ISBN: 978-82-328-0081-0
Boka har jeg kjøpt selv


Sacha Batthyany 

onsdag 12. april 2017

"Havet brenner" (Regissør: Gianfranco Rosi)

Sterk dokumentar om flyktningekrisen

Den italienske dokumentarfilmen "Havet brenner" (med den italienske tittelen "Fuocoammare" og den engelske tittelen "Fire at Sea") vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i fjor. Filmen konkurrerte blant annet med "Genius" (om forfatteren Thomas Wolfe), "Alone in Berlin" (om tysk motstandsbevegelse under andre verdenskrig), "24 Weeks" (om et skal/skal ikke i forhold til abort når man bærer på et barn med Downs syndrom), "Hedi" (om arrangert ekteskap i Tunis - en film som i forbindelse med årets Arabiske filmdager har fått den norske tittelen "Min arabiske vår") og "Death in Sarajevo". (Linkene peker til mine tidligere filmomtaler her på bloggen.)

Regissøren Gianfranco Rosi (f. 1963) er opprinnelig fra Eritrea, men han måtte forlate sine foreldre da han var 12 år gammel - midt i Eritreas uavhengighetskrig. Han vokste opp i Roma og Istanbul, men flyttet som 19-åring til New York, hvor han tok sin filmutdannelse. Han debuterte som filmregissør med "Boatman" i 1993. 

"Havet brenner" inneholder noen triggere som gjør at de som ser den, kjenner det i hver nerve av kroppen etterpå. Verden trengte en film som dette etter at flyktningekrisen hadde kommet fryktelig nær oss her i Europa. I begynnelsen tenkte nemlig de fleste av oss at vi måtte hjelpe. Så begynte det å komme veldig mange ... Hva da? 

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I denne dokumentaren følger vi situasjonen etter at flyktningene begynte å strømme til Lampedusa i 2011. Det var i første rekke unge menn som flyktet, men etter hvert kom også kvinner, barn og eldre. Mange var i elendig forfatning. De som ikke var dehydrerte og utsultet, var kalde og hadde store brannskader på kroppen. Det siste skyldtes at det ble sølt bensin som blandet seg med vannet i båten, og som i neste omgang kom i kontakt med hud, hvilken var en lite heldig kombinasjon. 

For myndighetene på Lampedusa var det viktig å unngå sykdomsepidemier. Man var også opptatt av å strippe flyktningene for eventuelle våpen. I dokumentaren blir vi derfor vitne til hvordan hver og en som kom ble undersøkt både for mulige sykdommer og våpen. Klær og varmetepper ble delt ut. Etter hvert som mottaket ble bedre organisert, reiste myndighetene ut og hentet inn de sykeste slik at de kunne få hjelp først. Andre ganger handlet det om å fjerne døde mennesker. I en sekvens sitter en av øyas leger og blar gjennom bilder mens han forteller om situasjonen. Det er sterkt! 


Her forteller en lege på Lampedusa om de forferdelige forholdene som
blir flyktningene til del på de synkeferdige båtene ... En billett på "første
klasse" koster om lag 1500 kroner, mens en billett på "tredje klasse"
koster 800 kroner ... Forskjellen kan bety liv eller død. 
Parallelt med flyktningekrisen forsøker lokalbefolkningen å leve så normalt som mulig. Deres bekymringer er sentrert rundt været - særlig når dette er dårlig. Da kan ikke fiskerne reise ut på sjøen for å finne mat. Av og til inneholder nyhetssendingene nytt om flyktninger som er på vei, og om funn av døde.  Det er anslått at rundt 20 000 mennesker har dødd mens de har vært på flukt fra Afrikas kyst over Middelhavet og opp mot Europa. 

Underveis kommer vi tett inn på 12 år gamle Samuele, som leker i fjæresteinene med spretterten sin og som stadig retter blikket ut mot havet. Han vet egentlig ikke noe særlig om det som skjer på øya. Samtidig kjører lokalradioen sine ønskekonserter, der folk kan ringe inn og sende kjærlighetsmeldinger i form av en musikklåt til hverandre. Mens de som er kallet til det håndterer flyktningekrisen så godt det lar seg gjøre et annet sted på øya ... 


12 år gamle Samuele
Filmen har ingen fortellerstemme, og ingen av de medvirkende blir intervjuet. Ingen moral eller fasitsvar presses på oss seere. Her må vi tenke selv. 

"Havet brenner" har vært vist på norske kinoer, og den er nå å få tak i på DVD. Filmen har vært vist på en rekke filmfestivaler rundt omkring i verden. Selv om hendelsene som vi blir vitne til i filmen ligger noe tilbake i tid, er tematikken dessverre fremdeles meget tidsaktuell. Her får krisen et ansikt, og vi forstår bittelitt mer av det hele enn vi hva gjorde fra før av. Enten man er for eller imot innvandring, har man godt av å se filmer som dette!  

Originaltittel: Fuocoammare
Engelsk tittel: Fire at Sea
Release: 2016
Nasjonalitet: Italia
Språk: italiensk
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Samuele Caruana, Pietro Bartolo, Guiseppe Fragapane, Samuele Pucillo
Spilletid: 109 min.


mandag 10. april 2017

Monica Csango: "Fortielser - Min jødiske familiehistorie"

Når arvesorgen ikke slipper taket ... 

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme. 

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn. 

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag. 

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette. 

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt. 

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets  jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ... 

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen.  Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn? 

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen. 

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg. 

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv? 

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ... 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2017 
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 167
ISBN: 978-82-489-1955-1
Jeg har kjøpt boka selv. 


Monica Csango (Jeg har lånt bildet av forlaget)