Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten den spanske borgerkrigen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten den spanske borgerkrigen. Vis alle innlegg

torsdag 21. november 2013

Ernest Hemingway: "Klokkene ringer for deg"

Om krig og kjærlighet og sånn ...

Ernest Hemingway (f. 1899 - d. 1961) er ikke blant de forfattere som har størst produksjon av romaner o.l. bak seg, men han gjorde seg likevel så sterkt gjeldende som forfatter at han i 1954 mottok Nobels litteraturpris. Blant hans mest kjente verker er "Og solen går sin gang", "Den gamle mannen og havet", "Farvel til våpnene" og "Klokkene ringer for deg". Mindre kjent er "Edens have", etter min mening den vakreste av dem alle, selv om Hemingway aldri rakk å skrive den helt ferdig (den ble utgitt i 1986, mange år etter hans død). 

Romanens tittel "Klokkene ringer for deg" har Hemingway hentet fra John Donnes berømte dikt "No Man is an Island". Begge "vers" i diktet avsluttes med følgende strofe:

"And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee."

Samtlige av Hemingways romantitl
er har for øvrig noe poetisk over seg, synes jeg. Dessuten har bøkene det til felles at de handler om krig - enten første verdenskrig, andre verdenskrig eller det som er midt i mellom. Og vi må dessuten anta at mye av det han skrev om er basert på selvopplevde erfaringer. Handlingen i "Farvel til våpnene" foregår i Italia, der Hemingway arbeidet for Røde Kors, og han kom dessuten i befatning med den spanske borgerkrigen i rollen som journalist, noe som åpenbart inspirerte ham til å skrive "Klokkene ringer for deg". I "Edens have" møter vi dessuten en forfatter på bryllupsreise, og det er nærliggende å tenke seg at også denne romanen handler om forfatteren selv. 

Nettopp preget av øyevitnebeskrivelser i hans krigsromaner gjorde at bøkene hans hadde høy aktualitet da de utkom. Selv om det nettopp er en kjærlighetshistorie som står i fokus i "Klokkene ringer for deg", ville det være løgn å hevde at Hemingway romantiserer krig. Tvert i mot forteller han like frem om krigens mange uhyrligheter.Wikipedia inneholder en fyldig artikkel om forfatterens liv og meritter, som spesielt interesserte oppfordres til å lese. 

Handlingen i "Klokkene ringer for deg" finner sted under den spanske borgerkrigen, og  foregår over fire dager i 1937, høyt oppe i de iberiske fjellene. Hovedpersonen i boka er amrikaneren Robert Jordan, som kjemper i de internasjonale brigadene mot Franco og hans fascister. Han har fått i oppdrag å sprenge en strategisk viktig bru sammen med noen spanske opprørere. Her treffer han bl.a. Maria, Pilar og Pablo. Mens kvinnene tiltrekkes av Robert, møtes han med skepsis av mennene. De går rundt og skuler mot hverandre, og mistror hverandres hensikter. 

Omtrent fra første stund oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Robert og Maria. Maria som er traumatisert etter en grufull opplevelse, hvor vi aner at hun har blitt utsatt for gjengvoldtekt og deretter er blitt skamfert på håret, søker mot Robert, og gir seg hen til ham fra første stund. Siden hun føler seg både tilskitnet og full av skam over det som har skjedd, forventer hun ingenting av ham, mens han på sin side ikke bare lover henne kjærlighet, men også ekteskap. Det som videre utspiller seg mellom dem er blant de vakreste kjærlighetsskildringer i den klassiske litteraturen, hvor denne romanen utvilsomt hører hjemme. At han elsker henne av hele sitt hjerte skal det siden ikke herske noen tvil om, der han sørger for å få henne i sikkerhet, mens han på slutten av romanen ligger døende og i ensomhet etter å ha blitt utsatt for et svik fra Pablos side. Ingen happy ending her, nei. 

Noe av det som gjør mest inntrykk på meg når jeg leser Hemingways romaner, er hans evne til å skildre stemninger og sinnstilstander uten de helt store faktene. Dette kan nok gjøre at enkelte vil oppleve vel mye stillstand og lite action i bøkene hans, men så har det vel heller aldri vært Hemingways prosjekt å skrive spenningsbøker. På grunn av hans første hånds kjennskap til krig og elendighet, var han i stand til å skrive om krigen slik den i realiteten var - og ikke slik som den livsløgnen soldater gjennom alle tider har blitt servert når de er i ferd med å gå ut i krigen - nemlig at det er noe heroisk over å ofre seg for fedrelandet. Krig er smerte, blod og lidelse - uansett hvilken side man står på. Å skildre krigens realiteter på den måten Hemingway gjorde, var nokså uvanlig på den tiden romanen utkom. 

I "Klokkene ringer for deg" er dialogene sterkt tilstedeværende, og det er først og fremst mennene som er de mest taleføre slik Hemingway fremstiller det. At en mann som Robert Jordan ankommer en geriljatropp oppe i fjellene, mens krigen raser rundt dem, og samtidig får oppleve sin livs kjærlighet noen sinne - ja, det må være en hver manns våte macho-drøm å oppleve! Sånn sett kan man si at det hele har preg av noe litt urealistisk over seg, samtidig som man ikke skal underslå at det skjer noe med mennesker som lever på randen av tilværelsen og ikke aner om de kommer til å leve ut dagen. Tiden blir vesentlig, å leve intenst blir viktig, og da er det ikke plass til tradisjonelle moralkodekser som ellers holder samfunnet sammen. Dessuten er det ikke til å komme forbi at kjærligheten blir mye sterkere når ens elskede når som helst kan bli revet fra en - fra det ene øyeblikket til det andre. 

Det som skurret mest for mitt vedkommende var nok det faktum at en gjengvoldtatt kvinne skulle være klar for et kjærlighetsforhold så raskt etter den nedrige behandlingen hun hadde fått ... nettopp av menn. Men dette hadde man nok ikke den samme innsikten i den gangen som nå ... Dette forhindrer likevel ikke at kjærlighetsforholdet oppleves meget vakkert, slik Hemingway beskriver det, og hvor nettopp krigen og omstendighetene rundt Robert og Maria gjør det hele så uendelig mye sterkere. En nydelig roman det virkelig er vel verdt å få med seg! Og som Finn Schau leser med stor innlevelse og varme!

Lydbokutgaven er basert på Paul René Gauguins oversettelse fra 1946 - en oversettelse Jonny Halberg i en artikkel i Dagbladet datert 26.02.2007 beskriver som utdatert, gammelmodig og upresist. Boka forelå i en nyoversettelse i 2007, og her er det Dag Heyerdahl Larsen som har oversatt boka som er utgitt av Gyldendal forlag. Halberg mener at Larsens oversettelse er en mer bokstavtro tolkning av Hemingways roman, og at den "får vandringene mellom en mer stilistisk skriftlig prosa til saftig, muntligpreget dialog og tankestoff til å sitte". Selv må jeg legge til at jeg ikke tenkte på språket som gammelmodig, mens jeg hørte på Finn Schaus opp
lesning. 

"Klokkene ringer for deg" er filmatisert med Gary Cooper og Ingrid Bergman i hovedrollene som hhv. Robert Jordan og Maria.

Utgitt: 1
940
Originaltittel: For whom the Bell tolls
Utgitt på norsk første gang: 1947
Lydboka er utgitt: 2006
Oversatt: Paul René Gauguin
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal står bak papirutgaven som utkom i nyoversettelse i 2007)
Oppleser: Finn Schau
Spilletid: 16 t 22 min. (464 sider)


Ernest Hemingway

søndag 17. november 2013

Jean-Paul Satre: "Muren"

Eksistensialistisk novellekunst

Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg". 

"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)


Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ... 

I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.

Bakteppet i Muren er den spanske borgerkrigen, og jeg-personen er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne. 

"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive. 
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)

Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang. 

Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ... 

En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.

"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)

I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden. 

Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet. 

Med følgende ord avsluttes novellen: 

"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)

Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens). 

Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake. 

Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed. 

Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet! 

Utgitt: 1939
Originaltittel: Le Mur
Oversatt av Carl Hambro
Novellen inngår i novellesamlingen "Karavane", utgitt av Bokklubben
Antall sider: 17 sider


Jean-Paul Sartre

søndag 13. november 2011

Victoria Hislop: "Hjemkomsten"

Kjedelig ramme-fortelling, men med spennende "roman i romanen" 


Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var
så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg oppl
evde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokentusiast jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ... 


Utgitt: 2008
Originaltittel: The Return
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Schibsted
Oppleser: Gisken Armand
Spilletid: 14 t 57 min.



Victoria Hislop

torsdag 15. september 2011

Antony Beevor: "Kampen om Spania - den spanske borgerkrigen, 1936 - 1939"

Francos Spania


Utgitt: 1982
Originaltittel: The Spanish Civil War
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Arne-Carsten Carlsen
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 20 t 39 min.

I årene 1936 - 1939 ble Spania rammet av en nasjonal katastrofe. Det brøt ut borgerkrig mellom royalistene (dvs. den sittende regjering) og støttespillerne av fascisten Francisco Franco. Franco ble støttet av Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, og utfallet er kjent: Franco og hans støttespillere vant krigen, som ble opptakten til andre verdenskrig. Dermed ble Spania ført inn i et paranoid mørke, som skulle vedvare helt til Francos dø
d i 1975.

Den kjente britiske historikeren Antony Beevor skrev denne boka så tidlig som i 1982, få år etter Francos død og fascistregimets fall. Med en omfattende tilgang til arkivmateriale har han her forsøkt å rekonstruere hva som egentlig skjedde under den spanske borgekrigen. I detalj beretter han om troppenes fremrykkinger gjennom Spania, om de utfordringene de møtte underveis - ikke minst klimatisk - og om det storpolitiske spillet som handlet om Spanias strategiske beliggenhet, særlig i sør ved Gibraltarstredet. Forfatteren har selv en fortid som offiser fra den britiske hæren, hvor han tjenestegjorde i årene 1967-1970. Han har derfor god kjennskap til det millitære og storpolitiske spillet, også fra tiden hvor Franco regjerte.

De lidelser som fant sted under borgerkrigen, var helt ubeskrivelige. Men som Beevor skriver underveis - seierherren var nødvendigvis mer grusom og drepte enda flere enn taperen. Franco vant krigen fordi han var sluere, mer manipulerende, mer ond og skruppelløs enn sine motstandere. Bl.a. ofret han baskernes hovedsete Guernika i 1937 - for at Tyskland skulle få øve seg på bombing ... Kanskje var det prisen han måtte betale for å få tyskerne på sin side? I tillegg til at han ønsket å ramme baskerne, som var altfor egenrådige i hans øyne ...

Som i all annen krig - fortrinnsvis senere - lå det mye makt i å spre løgner (propaganda) om hvem som seiret hvor. Mange av løgnene var så frekke og fantasifulle at det var nærmest komplett umulig å skjønne at det var løgner og ikke sannheter. Om man da ikke var kontrarevolusjonær ... Verden våknet imidlertid opp for alvor etter bombingen av Guernica i 1937. Da kunne man ikke lenger forholde seg likegyldig til det som skjedde i Spania. Dette ble innledningen til massiv støtte fra frivillige som ønsket å støtte den sittende regjering. Bl.a. ble dannelsen av den internasjonale brigaden resultatet. Men støtten kom dessverre for sent.

Beevor beretter om Sovjets støtte til den sittende regjering, om baskernes rolle i konflikten, om slagene ved Teruel, Kapp Palos og Ebro. Noen ganger blir det vel mange detaljer og dessuten alt for mange navn jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, og som det derfor var vanskelig å huske og skille fra hverandre. Nettopp fordi jeg satt med en lydbokutgave og ikke en papirutgave, ble det antakelig enda mer uoversiktlig når detaljrikdommen florerte. Uansett liker jeg Beevors fortellerteknikk, hvor han inviterer leseren til nærmest å delta der og da. Aller best synes jeg Beevor er når han analyserer virkningen av Francos seier, selv om enkelte kanskje vil hevde at hans egne politiske oppfatninger kommer for mye til syne. Jeg synes imidlertid at det var helt greit.

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem!

Spesielt interesserte kan lese mer om den spanske borgerkrigen på Wikipedia.



Antony Beevor

mandag 10. januar 2011

Chaim Potok: "Davitas harpe"

Brooklyn på 30-40-tallet


Utgitt i USA: 1985
Utgitt i Norge: 1986
Originaltittel: Davita´s Harp"
Oversatt av: Helge Simonsen
Forlag: Aschehoug Oslo
Antall sider: 307

Davita vokser opp på 1930- og 40-tallet i New York. Foreldrene hennes er ikke religiøse, selv om moren er av jødisk avstamming og faren er såkalt kristen. Derimot er de sterkt politisk engasjerte på ytterste venstre fløy i en tid da kommunismen sto som en motsetning til fascisme i tillegg til kapitalisme og utnytting av proletariatet. Faren var journalist, og i forbindelse med den spanske borgerkrigen som raste forut for andre verdenskrig, reiste han til Spania som krigskorrespondent. Dette var ikke ufarlig, men fremveksten av fascisme måtte for en hver pris bekjempes!


Davita og hennes mor var mye overlatt til seg selv mens faren var ute på oppdrag. Davitas oppvekst var preget av endeløse flyttinger, noen ganger flere ganger pr. år. Det som imidlertid fulgte henne som en "rød tråd" gjennom hele barndommen, var en spesiell harpe som de alltid monterte over inngangsdøra, og som "sang" når man gikk gjennom døra. I perioder med mye problemer, skulle harpen være den som holdt Davita oppe.

I et nabolag med mange religiøse jøder følte Davita seg tiltrukket av det livet som foregikk i synagogen. Til sine foreldres store forbløffelse, begynte hun bl.a. å studere Toraen, Talmud og hebraisk. En kjent jødisk forfatter, Jakob Daw, bodde i perioder hos familien, men grunnet sine ytterliggående politiske oppfatninger samt skrifter, blir han utvist fra USA rett før utbruddet av andre verdenskrig. I mellomtiden øker Hitlers makt i Tyskland, og krigen i Spania vinnes av fascistene ... Europas jøder går en meget usikker fremtid i møte.

Davitas far forulykker mens han tilfeldigvis befinner seg i den baskiske byen Guernica under et bombeangrep i 1937, som etterlot hele byen i ruiner. Dette skjedde angivelig mens faren var i ferd med å redde en nonne fra den sikre død. I stedet døde de begge. Da Picassos bilde Guernica senere dukker opp i New York, skulle det komme til å bety mye for Davita, som lette etter spor av sin far i 
bildet:
"En lett grøssing gikk gjennom meg. Jeg kunne ikke slutte med å stirre på maleriet. Det var merkelig så stille det var blitt i rommet, og lærerens stemme svant langsomt bort, som om den var blitt oppslukt av veggene. Guernica. Svart og hvitt og grått. Groteske kropper av kvinner og en hest og en okse. En skrikende kvinne med et dødt barn. En løpende kvinne med nakne bryster. En brennende kvinne med armene løftet. En svart og hvit okse som stirret. En lykt knuget i en løsrevet hånd. Og et lys over det hele. Og stykker og biter av en død soldat, Og hva var det, i mørket mellom det skrikende hodet til hesten og det stirrende hodet til oksen? En fugl! En liten, grå fugl med hodet vendt oppover, skrikende, med vidåpent nebb. Og alt i svart og hvitt og grått. Så lett det var å gjøre nå, det som jeg hadde gjort en gang før - en knebøyning og et støt oppover og med letthet gjennom luften, lande ubesværet ved siden av fuglen og feie den forsiktig opp og løpe av gårde med den fra oksen og hesten og gjennom bombesprengte gater og ruinene av nedfalte hus og branner og løse kroppsdeler og ned til elven og broen og utkanten av byen hvor min far var, og hjelpe ham med å bære den sårede nonnen, så hoften hans ikke skulle svikte under vekten av henne."
Det var ikke lett for Davitas mor å klare seg som alenemor i 30-årenes New York, men grunnet det sterke samholdet i det jødiske nabolaget, gikk det på et vis. Den dagen Sovjet - selveste kommuniststaten med stor K - inngikk en avtale med fascismens nazi-Tyskland, ble det imidlertid for meget for henne ...

Dette er en utrolig sterk roman som jeg lenge har sett frem til å lese. Etter en noe haltende begynnelse, ble jeg totalt oppslukt av historien i boka. Den grep meg med en slik kraft at jeg hadde store problemer med å løsrive meg. Det som kanskje er den største styrken med boka, er alle de ulike nivåene i den. På den ene siden kommunismen og fascismen, slik jeg allerede har vært inne på. Så dette med å vokse opp som ikke-religiøs jøde i et ytterst religiøst jødisk samfunn. Etter hvert også Amerikas frykt for kommunismen og særlig dette med troen på væpnet revolusjon. Så har vi dette med blandingsekteskap, og så dette med å være en begavet jente slik Davita var, og likevel ikke bli regnet med når det kom til stykket. Fremveksten av jødehatet i Europa og den ikke helt store troen på at Hitler faktisk ville være farlig når det kom til stykket, er også beskrevet på en måte som gir en forståelse av hvorfor verden ikke foretok seg noe mens det enda var tid. Samtidig får vi et sterkt innblikk i hvor lite berørt den vanlige borger i USA rent faktisk var av at det pågikk en verdenskrig "out there".


Boka er svært godt skrevet! Og jeg er stum av beundring over at en aldrende mannlig forfatter har skrevet en så oppriktig og troverdig roman om alt som rører seg i et lite pike-sinn fra 7-8 årsalederen og frem til 14-15-årsalderen - og endog gir denne ungpiken jeg-fortellerrollen. Det må bli terningkast seks!

tirsdag 30. mars 2010

Dave Boling: "Guernica"


Utgitt: 2010
Oversettere: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 399


Da jeg fant denne boka i bokhandelen nylig, bare måtte jeg ha den! Helt siden jeg for noen år siden var i Madrid og så Picassos berømte maleri Guernica, har historien om den baskiske byen og for så vidt også maleriet fascinert meg.

I boka får vi innblikk i livet i Guernica både før, under og etter den tragiske hendelsen i 1937 hvor hele byen ble bombet sønder og sammen. Sentralt i fortellingen står Justo og brødrene hans, samt kvinnen Justo senere bestemte seg for å tilbringe sitt liv med, Mariangeles. De to får datteren Miren, som senere gifter seg med Miguel.

Livet i Guernica er fylt av harmoni og en slags lykke, selv om det i årene før og under den spanske borgerkrigen var knapphet på det meste. Folk hjalp hverandre når det trengtes, og det var et solid samhold mellom folk selv om de ikke var i slekt med hverandre. Etter hvert tilspisset situasjonen seg imidlertid mellom baskerne og det spanske folk, og plutselig kunne folk bli angitt og forsvinne sporløst. Livet var likevel på et vis til til å holde ut. Helt til den meningsløse dagen den 26. april 1937 ... Franco ga da klarsignal om at tyskerne kunne øve seg på å bombe en baskisk by, og tilfeldighetene ville ha det til at dette ble Guernica ... Fra da av ble livet ikke det samme.

I blodbadet som fulgte, var det knapt noen som ikke ble berørt i form av voldsomme tap. Mange av ofrene var dessuten kvinner og barn fordi bombingen fant sted på markedsdagen. Opp fra folkedypet steg etter hvert et hat så sterkt at det vel knapt kan sies å være over selv den dag i dag.

I bakgrunnen følger vi også PIcasso og hans raseri over det som skjedde i Guernica. Dette inspirerte ham til å male lidelsene. Maleriet som han kalte Guernica, befant seg i mange år i utlandet, og Picasso lovet å gi det som en gave til Spania den dagen landet hadde innført demokrati. Etter Francos fall ble det også ført tilbake til Spania, og kan nå ses på museet Reina Sofia i Madrid.

Denne boka ga meg mye. Ikke bare ga den grusomhetene i Guernica et slags ansikt, selv om menneskene i historien for en stor del er oppdiktet, men boka er også nydelig skrevet. Det var rett og slett trist å vende om den siste siden. Forfatteren av boka har brukt mange år på å skrive den, og boka er en hyllest til det baskiske folk som forfatteren har et spesielt forhold til. Denne boka kan virkelig anbefales!