Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten den amerikanske drømmen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten den amerikanske drømmen. Vis alle innlegg

fredag 25. desember 2015

Betty Smith: "Det vokser et tre i Brooklyn"

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt. 

Mange er de som har fortalt meg at "du lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den. 

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare. 

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet. 

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen. 

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi. 

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute". 

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da. 

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ... 

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst. 

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Francie skrev nemlig om fattigdom og drukkenskap, det vil si livet hun kjente til. Mens lærerinnen helst hadde sett at hun skrev om feer og alver ... Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt. 

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Utgitt i USA: 1943
Originaltittel: A Tree Grows in Brooklyn
Utgitt på norsk: 2015 (nyoversettelse)
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 519
ISBN: 978-82-05-48166-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget


Betty Smith (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- VG: 7. august 2015 - Klassiker full av X-faktor
- Tine sin blogg - 13. august 2015 

lørdag 8. juni 2013

"The Great Gatsby" (Regissør: Baz Luhrmann)

En stor filmopplevelse!

Alle som har et forhold til F. Scott Fitzgeralds store roman fra 1920-årene - "Den store Gatsby" - for ikke å snakke om den store filminnspillingen av dem alle - den med selveste Robert Redford i rollen som Gatsby og Mia Farrow som den bortskjemte rikmannspiken Daisy - kjenner en dyp, dyp spenning i magen når en ny filminnspilling er på vei. 

Og når jeg kjente til at det var Baz Luhrmann som hadde regien - en regissør jeg fra før av har et meget anstrengt forhold til - var spenningen desto større. Jeg er nemlig ikke blant dem som trykket "Moulin Rouge!" til mitt bryst (men jeg har bestemt meg for å gi filmen en ny sjanse), og "Australia" syntes jeg var så kjedelig at jeg ikke en gang orket å se filmen ferdig. "Romeo + Juliet" opplevde jeg i sin tid dessuten som en fullstendig radbrekking av den opprinnelig nydelige kjærlighetshistorien - et inntrykk som antakelig ble ytterligere forsterket fordi Det norske teatret på omtrent samme tid (om jeg ikke husker helt feil) hadde en tilsvarende forestilling som overhode ikke falt i min smak - og med ingen ringere enn Stein Winge i regissørstolen. Spørsmålet jeg stilte meg før jeg så denne filmen var: hvilken berettigelse har den, når det kommer til stykket?

Jeg er nok blant dem som liker at filmregissører og manusforfattere er relativt tro mot den opprinnelig historien. Ikke dermed sagt at man ikke kan eksperimentere innenfor rammen av historien - og det kan man vel si at Baz Luhrmann har gjort til gangs i sin siste film "The Great Gatsby". 

I filmens åpningsscene møter vi fortelleren, Nick Carraway, som har et behov for å fortelle om sitt møte med en mann som åpenbart har gjort et sterkt inntrykk på ham. Denne mannen er Jay Gatsby, og måten de kommer i kontakt med hverandre på er gjennom et naboskap et stykke utenfor New York. Der har nemlig Gatsby, i begynnelsen en meget myteomspunnet og hemmelighetsfull mann, anskaffet seg et gigantisk sommerpalass, hvor han arrangerer det ene fantastiske partyet etter det andre. Carraway er ingen rik mann, og hans beskjedne lille hus ligger bokstavelig talt i skyggen av Gatsbys enorme hus. Parallelt følger vi Carraways kusine Daisy, som få år tidligere giftet seg med Tom Buchanan. De holder hus i et tilsvarende sommerpalass rett over bukta.

I løpet av en sommer blir Carraway og Gatsby kjent, og Carraway blir på en måte en slags brikke i et spill hvor han skal sørge for at Gatsby kommer i kontakt med Daisy, som han en gang hadde et uskyldig forhold til. Han har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet, og i mellomtiden har han kommet seg opp og frem her i verden, og håper å fremstå som en mann hun kan tenke seg å tilbringe resten av sitt liv med. Med en naivitet som må ha savnet sidestykke på den tiden, tror han at Daisy bare kan skille seg fra Tom for å gifte seg med ham. Men ikke bare var det sosialt uakseptabelt med skilsmisse på den tiden. I tillegg var det stor forskjell på nye og gamle penger, og det i et land hvor den amerikanske drømmen lever i beste velgående, da som nå. Hvor tjente han pengene sine, denne Gatsby, som yndet å gi inntrykk av at han kom fra en fin (og rik) familie? 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - annet enn at her er det rikelig med dramatikk i krysningen mellom ulike miljøer, hvor det til slutt viser seg at det er og blir pengene som rår - de gamle pengene, vel og merke! Og jeg som var råskeptisk både til regissør og ikke minst til å se Leonardo DiCaprio i rollen jeg utelukkende har forbundet med Robert Redford, jeg må bare knekke sammen og tilstå at jeg falt pladask! DiCaprio spiller her kanskje sitt livs beste rolle noen sinne, og han gjør det med en slik bravur at mine siste fordommer mot ham er borte som dugg fra solen. Jeg ble ganske enkelt dypt imponert over hans rolletolkning! Jeg ble nok ikke like så begeistret for Carey Mulligans tolkning av rollen som Daisy, men hun gjør like fullt en helt grei figur, selv om det manglet noe for å nå opp til Mia Farrows slepne og fullendte tolkning av den bortskjemte rikmannspiken som var vant til å få absolutt alt hun pekte på. 

Man kan like eller ikke like Fitzgeralds "Den store Gatsby", men en ting er sikkert: romanen var meget provokativ da den utkom på midten av 1920-årene, fordi den ble ansett å kompromittere de øverste klassers livsstil og dårlige moral. Og skandalen var desto større fordi forfatteren selv - F. Scott Fitzgerald - kjente miljøet fra innsiden i og med at han selv var en del av det, alkoholisert til de grader. Så ble han heller ikke gammel ... 

Min anbefaling er: les boka! For all del: les boka! Jeg mener for øvrig at historien har stor aktualitet fremdeles den dag i dag - hvor det har vært (minst) et par finanskriser i nær fortid. Og alltid handler det om en tro på at alt vokser inn i himmelen - men så gjør det likevel ikke det. Og under den økonomiske oppturen korrumperer moralen ... Det er i grunnen dette "The Great Gatsby" nettopp handler om.

Når man står overfor Baz Luhrmanns filmer
, må man være forberedt på at rolletolkningene er noe karikerte - så også her - og at det brukes filmtekniske virkemidler som blåser opp scenene nesten til det ugjenkjennelige. Dette kombinert med smektende musikk, hvor kjente 20-tallslåter er "jazzet" opp og omtrent ikke er til å kjenne igjen, og likevel er nettopp dét, skaper en stemning av jetset-liv i de glade 20-årene, hvor pengene fløt villt pga. aksjespekulasjoner og enorme gevinster. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at filmen er innspilt i både 2D og 3D, og at jeg så den i 2D. Noen av scenene som er filmet fra lufta vil mest sannsynlig egne seg særdeles godt for 3D-formatet, som nok er et format som er kommet for å bli, selv for filmer uten de typiske 3D-effektene. Og bare for å ha nevnt det: når amerikanerne lager filmer som dette, som koster så det holder, skorter det verken på kostymer eller tidsriktige detaljer. Her er det ikke spart på noe! 
Heldigvis så jeg denne filmen på kino - og det fortjente den! 

Alt i alt er dette en film som jeg vurderer til terningkast fem

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Great Gatsby
Norsk tittel: Den store Gatsby
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Leonardo DiCapri (Jay Gatsby), Tobey Maguire (Nick Carraway), Carey Mulligan (Daisy Buchanan), Joel Edgerton (Tom Buchanan), Isla Fisher (Myrtle Wilson) m.fl.
Spilletid: 143 min.