Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten bygde-Norge. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bygde-Norge. Vis alle innlegg

tirsdag 26. desember 2017

Edvard Hoem: "Liv andre har levd"

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekten, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde. 

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer (eller? Tidligere har det vært antydet at det skulle bli fem bøker.). 

Nesje-karens sønn Edvard Anton ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel, og det kostet ham mye savn og mangel på kjærlighet. Foreldrene ønsket imidlertid at han skulle kunne se frem til å arve gården deres, og det var mer enn de selv hadde å tilby. Han var dermed den av sønnene som kom til "duk og dekket bord". Ble han lykkeligere av den grunn? Og bare for å minne om det: det er Edvard Anton som er forfatterens bestefar.

Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København. De neste 50 årene kunne han ikke vende tilbake til Norge uten å risikere fengsel. Han forble for all fremtid en nokså fjern slektning. Barna hans derimot ønsket kontakt med sine norske slektninger. 

Eilert reiste som 16-åring til Amerika for å prøve lykken "over there", og fulgte dermed etter tanten og onkelen - Gjertine (moren Seriannas søster) og Ole Aas - som hadde reist til Amerika tidligere. Lite visste han hvilket slit som skulle møte ham i Amerika, for tanten og onkelen hadde skrytt hemningsløst av det forgjettede landet Amerika. Etterhvert valgte han å slå seg ned på Alberta-prærien i Canada. 

Den første boka - "Slåttekar i himmelen" (2014) - startet med historien om Nesje-karen og Serianna, og forholdene bønder uten egen jord levde under på slutten av 1800-tallet i Norge. I tillegg fikk vi høre om Edvard Anton, Bastian Georg og Gjertine. Etter hvert giftet Gjertine seg med Ole Aas, og så reiste de til Amerika. 

I den andre boka - "Bror din på prærien" (2015) - fulgte vi Eilert på hans reise til Amerika, og hans skuffende møte med sin deprimerte tante Gjertine og hennes mann Ole Aas. Selv valgte han - som allerede nevnt - å reise til Alberta-prærien i Canada, der han slo seg ned med sin første kone. 

Den tredje boka - "Land ingen har sett" (2016) - handlet i hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bodde i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Anton Edvard klarte seg ikke på innkomstene fra gården han var "så heldig" å arve fra sin tante og onkel, og måtte ta seg andre jobber ved siden av for å overleve. Eilert startet med to tomme hender i Canada, og jobbet hardt for å klare seg og være i stand til å sette mat på bordet hver dag. Eilert var en svært religiøs mann og kirkelivet sto derfor svært sentralt i hans liv. Så kom første verdenskrig, og Eilerts drøm om å besøke foreldrene mens de fremdeles levde, svant hen. Kornprisene gjorde livet på prærien til et helvete, for når avlingene for en gangs skyld var store, sank prisene så mye at det likevel nesten ikke gikk rundt. 

Den siste boka - "Liv andre har levd" (2017) - handler både om Eilert, Anton Edvard og Lars. Handlingen starter i 1927, med et Norgesbesøk. Eilert er hjemme i Norge for første gang etter han reiste hjemmefra i 1893. Kona døde i barsel året før. Da var datteren Ruby, som hadde Downs syndrom, rukket å bli fire år. Ruby trenger kontinuerlig tilsyn. Han trenger en kone, men skal vende tilbake til Canada med noe helt annet enn en ny kone ...

Lars, Anton Edvards sønn, velger å bli med Eilert tilbake til Canada og farmen Donalda. Da han etter hvert skjønner at onkelen ikke har penger å betale ham for jobben på farmen, velger han å reise på tømmerhogst i British Columbia et par år etter. Så blir han psykisk syk, antakelig av schizofreni, og må innlegges på asyl. Etter at Eilert sørger for at nevøen blir sendt til nabobyen, slik at han selv kan følge ham opp, velger myndighetene å sende ham tilbake til Norge. Der ender han sine siste 18 år på et nytt asyl, for det meste lagt i reimer. Han er ikke den første i Hoem-slekta med sinnslidelse ...

Livet på Albertaprærien er beinhardt. Det var ikke enkelt å klare seg uten en kvinne på gården, og i 1930 gifter Eilert seg derfor med enken Anne Ness. Han tviler seg frem til at dette må være riktig, for det er ikke godt for et voksent menneske å leve alene. Den tidligere så strenge mannen mykner opp, og hans nye kone gjør livet for dem alle enklere. Det trengs, for nå begynner de harde tredveårene. Avlingene svikter år etter år, og påfører Eilert mer og mer gjeld. Er det ikke været som svikter, så er det insekter. Og skulle farmerne slumpe borti et år med gode avlinger, svikter kornprisene. 

Med midlene Anne Ness tilfører gården går det på et vis, men skolelandet som Eilert tidligere hadde kjøpt, må avgis til myndighetene, bit for bit. Det er sjelden noe igjen til å betale med etter at kornet er høstet og solgt. Eilerts aldri sviktende pågangsmot går som en rød tråd gjennom boka, også i brevvekslingen med myndighetene om skatter han ikke er i stand til å betale. 

Brødrene Eilert og Anton Edvard brevvekslet hele livet. I denne siste boka har det kommet mange barn til - på begge sider av Atlanteren - og det store persongalleriet gjør at det tidvis er vanskelig å få fullstendig oversikt over hvem som er hvem. For meg som valgte å høre lydbokutgaven av denne boka, var det en fordel å sitte med oversikt over persongalleriet fra side 497 til 506 i papirutgaven av boka. Samtidig var denne oversikten litt forvirrende, for hvorfor står ikke Anton Edvard nevnt som ett av barna til Serianna og Nesje-karen?

Edvard Hoem er på sitt beste når han på sitt humoristiske vis skriver om forholdet mellom mann og kvinne, og om hva som skal til for at mennesker skal klare seg - på alle nivåer i livet. Han er også meget god når han skriver om Eilerts gudstro, der Eilert henter inspirasjon og råd til sitt eget liv, og leser det han ønsker å lese for å få brikkene til å stemme i sitt eget liv. Han er også meget god når han analyserer hva det gjorde med Anton Edvard å vokse opp hos sin tante og onkel. 

Det ligger så mye usagt mellom linjene, men som likevel ikke er vanskelig å forstå. Et stykke ut andre halvdel av boka ble det etter mitt syn litt for mye oppramsing, og dette svekket noe av helhetsinntrykket av boka. Likevel ikke mer enn at jeg atter en gang sitter igjen med en sterk leseopplevelse. Det har rett og slett vært helt fantastisk å lese disse fire bøkene om Hoem-slekten! 

Vi har fulgt spesielt Eilert og Anton Edvard gjennom de tre siste bøkene, og har dermed fått med oss ikke rent lite av Norges historie, spesielt  vinklet inn mot bøndenes situasjon. Dessuten har vi fått høre mye om hvordan det egentlig var å reise til Amerika (og Canada) for å prøve lykken "over there". Det var ikke enkelt uansett hva man valgte. Det handler om Hoem-slekten i disse bøkene, men jeg vil anta at historien er nokså lik for de fleste som valgte å reise fra Norge til Amerika.

I og med at primærnæringene dominerte i Norge, faktisk helt frem til industrien for alvor begynte å blomstre i Norge på 1960-/1970-tallet, kan man undres over hva som ville ha skjedd dersom 800 000 nordmenn hadde blitt igjen i Norge. Det var så mange som valgte å reise til Amerika, fordi det ikke var mat og utkomme nok til alle her hjemme. 

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Bloggerne Kleppanrova og Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 13 t 3 min.
Antall sider: 506 
ISBN: 
ISBN: 
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og har mottatt lytteeks. fra Lydbokforlaget


Edvard Hoem (Foto: Paal Audestad - bildet er lånt av forlaget.)

søndag 25. desember 2016

Edvard Hoem: "Land ingen har sett"

Sterk tredjebok i serien om Hoem-slekten!

Det er få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Edvard Hoem (f. 1949). Aller best synes jeg han er når han dikter seg inn i virkelige personers liv. Disse virkelige personene er i det alt vesentlige hans egen slekt, om han da ikke skriver om seg selv - som i "Heimlandet. Barndom", kanskje en av hans aller sterkeste bøker.


I 2014 kom boka "Slåttekar i himmelen". Hoem tok utgangspunkt i sin egen oldefar, Knut Hansen Nesje, eller Nesje-karen som han som regel ble omtalt som. Handlingen startet i 1874, kort tid før han som enkemann møtte Serianna. Hun skulle bli hans andre kone. Nesje-karen fikk fire sønner, og samtlige av dem ble etter hvert borte fra hjembygda. Anton Edvard ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel. Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København, en reiste til Amerika og en slo seg ned i Molde. I den første boka var det Gjertine, Seriannas søster, og Ole Aas som reiste til Amerika, men brevene de sendte hjem førte til at flere følte seg kallet til å reise til en bedre fremtid "over there". Samtidig fikk vi et sterkt innblikk i hvordan det sto til i Norge på slutten av 1800-tallet, der det ikke var noen fremtid for fattigfolk, særlig ikke der hvor man var en av mange søsken. Og det gjaldt jo de aller fleste. 


Den andre boka i serien - "Bror din på prærien" - kom i 2015. Her møtte vi Eilert, som i en alder av 16 år reiste over til stedet der tanta Gjertine og onkelen Ole Aas hadde slått seg ned. Han møtte en svært deprimert tante, og forholdene var på ingen måte så lovende som beskrevet i brevene. Etter hvert reiste han til Canada. Han holdt seg på den smale sti, og styrte unna overivrige kvinnfolk som gjerne ville kapre den høyreiste og flotte nordmannen. Parallelt fulgte vi Serianna og Nesje-karen der hjemme, barnløse som de var blitt på sine eldre dager, siden alle barna hadde reist sin vei. 


Denne tredje boka handler i all hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bor i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Vi følger dem i årene fra 1912 til 1927. Anton Edvard, "den heldige" i søskenflokken som tilsynelatende kom til duk og dekket bord hos sin barnløse tante og onkel og arvet deres gårdsbruk, har for lengst innsett at gården ikke er stor nok til å leve av. Han er nødt til å ta seg andre jobber for å overleve. Eilert starter med to tomme hender på Alberta-prærien, og jobber seg møysommelig opp og frem. Det handler ikke bare om å overleve og kunne sette mat på bordet hver dag. Ambisjonen til begge brødrene er å bli gjeldfri en dag - før de blir for gamle. I brevene som verserer mellom brødrene merker vi en kjærlig konkurranse, hvor de begge inspirerer hverandre til å stå på. Og bare for å ha presisert det: Anton Edvard er forfatterens farfar. Da han får sønnen Knut, er det forfatterens far det er tale om. 


Langt hjemmefra i et land der de norske farmerne ikke kunne språket, var det ikke bare viktig å bo sammen med sine egne. Det å ha et felles bedehus handlet ikke først og fremst om gudstro-dyrkelse, men om et sted å treffe likesinnede i en tid der alt var slit fra morgen til kveld, år ut og år inn. Å treffes en gang i uka og utveksle nyheter, holdt dem oppe. Brev fra Norge var allemannseie. Alle levde og åndet for nytt fra hjemlandet. Slik var det også på den andre siden av Atlanteren. Fikk noen et Amerika-brev, fikk alle lese det. 


"Kjære Broder Anton Edvard! Guds Naade og Fred!


Etter dette fromme ønsket gjekk Eilert over til å gi råd til veslebror sin. Eilerts råd gjaldt både timelege og åndelege spørsmål, dei var utvitydige og poengterte, og gjerne forsynte med eit utropsteikn, før han avslutta med å opplyse kor mykje kveite han hadde sådd om våren og køyrt i hus om hausten. Alt han skreiv, var blanda med ertande hint om kor smått han syntes alt var i det landet som broren budde i, og som han sjølv hadde forlate: 


Kom over til mig, saa skal jeg give dig lige meget jord for ingen ting som alle Hoem-gaardene til sammen! 


Anton Edvard tok seg ikkje nær av det han kalla den bauske tonen til Eilert, og det gjorde han rett i. Alt var godt meint, for Eilert nærte sterke kjensler for broren. Han prøvde å ta igjen det han hadde forsømt den gongen dei budde i same hus, før broren mot sin vilje vart send den barnlause onkelen og tanta." (side 26)


Så kom krigen. Første verdenskrig gjorde tanken om å vende tilbake til Norge helt umulig. Dette var hardt for Eilert, som drømte om å besøke sin mor Serianna, mens hun fremdeles var i live. 

Mange av personene vi som har lest denne triologien har blitt så glad i, faller bort i denne tredje boka. Ikke bare dør Nesje-karen, Seriannas ektemann, men det harde livet på prærien og alle barnefødslene i en tid uten prevensjon, krever også sine ofre. I tillegg var det ikke alle år som ga like mye grøde, og hva gjorde de da? For ikke å snakke om i år der det endelig er nok korn, men hvor kornprisene er så lave at det bare så vidt går rundt ... 


"Hausten 1919 kom dei første teikna på at verda ikkje var i lage. Mindre enn eit år etter at krigshandlingane stilna, vart det arbeidsløyse, i Europa og på det amerikanske kontinentet. Prisen på sild og fisk stupte, og det same gjorde kornprisene. Dei enorme kornlagera som var bygde opp i krigsåra, både i Frankrike og Canada, gjorde at farmarane fekk lite igjen for avlingane sine." (side 288)

Farmerne slet seg nesten ihjel, hele ti
den drevet av drømmen om et bedre liv - om ikke for seg selv, så for etterkommerne sine. I motsetning til slekten på den andre siden av havet, kunne de etter hvert skaffe seg automobiler, men også i Norge kom fremskrittet nærmere - i form av mer moderne landbruksmaskiner. Drømmen om å bo i Roslyn når farmerlivet var over, levde i Gjertine. Alt for å få være i nærheten av sønnen Edward og hans familie ... Vi kommer også tett inn på Anton Edvards sorg over ikke å vokse opp sammen med den familien der han skulle ha hørt hjemme. Konene til brødrene har dessuten en stor plass i deres liv, og beskrives kjærlig av forfatteren. Beret Anna, som er gift med Anthon Edvard, Martha som er gift med Eilert, Gjertine som er gift med Ole ... Uten disse kvinnene ved deres side, uten deres kjærlighet og ståpåvilje, hadde ikke mennene hatt mye å leve for. 

Et vendepunkt i livet til Ole og Gjertine, utløst av en krise, gjør at de til slutt kan oppfylle drømmen sin om et hus i Roslyn. Krisen inneholdt med andre ord en godt skjult gave ... 


Personene i bøkene om Hoem-slekten er høyst virkelige, og forfatteren har gjort solid research for å skrive dem. Samtidig har han selv understreket at han har vært nødt til å dikte seg inn i livene deres, og forsøkt å forestille seg hvordan det må ha vært å leve livene deres. i etterordet til "land ingen har sett" skriver han:


"Heller ikke dette er slutten, så sant ikkje noko uventa skjer. Fjerde band i bokserien vil fullføra historia om Eilert Knudtson og bror hans Anton Edvard. Denne siste kalla seg i vaksen alder Edvard Hoem, men forfattaren bestemte seg for å halde på døypenamnet hans for at stoffet ikke skulle lide under at han sjølv ber same namn, og for å minne om at sanninga i romanen først og fremst er av dikterisk karakter. Ei viktig målsetting i arbeidet med boka har vore at historiske fakta skal stemme, og ale detaljar vere riktige, så langt vi kan etterspore dei. Men til sjuande og sist er dette ein roman, der samtalar og situasjoner er oppdikta." (side 413)

Denne gangen valgte jeg å h
øre lydbokutgaven i stedet for å lese boka selv. Det ble en fin opplevelse! Jeg ser at flere anmeldere har bemerket at akkurat denne boka ikke berørte like sterkt som de to foregående. I og med at det kommer to bøker til, og vi er midt i et løp som etter planen skal resultere i en bokserie på fem bind, tenker jeg at det er naturlig at enkelte av bøkene kan oppleves mer stillestående enn resten. Fordi forfatteren selv har hatt som ambisjon å holde seg så tett opp til sannheten som mulig, tenker jeg at de historiske fakta begrenser mulighetene for å lage mer drama enn det er grunnlag for, slik at vi lesere skal sitte igjen med en opplevelse av å ha lest en spennende bok. For meg holdt det lenge å lese om slitet, slik det må ha fortonet seg for dem som valgte å reise til Amerika og Canada. Dette slitet var ikke mindre for dem som ble igjen, men det var likevel på en litt annen måte. Underveis er det like fullt små og store "plott" å glede seg over. Hva skjer med Ole og Gjertine etter at et annet kvinnemenneske har dukket opp på arenaen? Vil Martha klare av med alle barnefødslene? Kommer Ole seg hjem til Norge mens moren Serianna fremdeles er i live? Klarer Gjertine og Ole å kjøpe seg et hus i Roslyn? Slike ting ... 

Aller best likte jeg å lese de delene av boka som handlet om samspillet mellom ektefellene, der de innså at alle barnefødslene ville få sin pris om de ikke sluttet i tide. Likevel klarte de ikke å holde seg fra hverandre. Staheten hos både mennene og kvinnene, der begge parter skjønte når nok var nok, er fornøyelig og humoristisk beskrevet av forfatteren, som av og til blander seg inn i historien. Akkurat dét skal vi nok få se mer til i de neste to bøkene, som nødvendigvis må legges opp til forfatterens egen tid. Det at han er tro mot sitt prosjekt, nemlig å fortelle historien på begge sider av Atlanterhavet, gjør at jeg gleder meg sterkt til de neste bøkene! Vi har Norges nære historie med mellomkrigstiden, andre verdenskrig og etterkrigstiden - og vi har forholdene i USA og Canada i en tid der fremskrittet på noen områder lå langt foran Europa, og samtidig så langt tilbake hva gjaldt f.eks. kvinnefrigjøring og den slags. 


Jeg anbefaler denne bokserien på det aller varmeste! For å få fullt utbytte av "Land ingen har sett", må man lese de to foregående bøkene "Slåttekar i himmelen" og "Bror din på prærien"! Selv har jeg lyst til å lese alle bøkene om igjen! 


Mange har skrevet om dette boka; VG ("Ny sterk roman om Hoem-slekten"), NRK ("For meg har det vore viktig å fortelje historia på begge sider av Atlanterhavet, seier han."), Aftenposten ("Land ingen har sett er en majestetisk slektskrønike som vil ha alt med, på merkbar bekostning av det episke løftet"), Dagsavisen (Han er nemleg heilt sikker på at menneska før liknar menneska no. – Eg skriv om menneske som verkeleg levde. Forfedrane mine. Men jo meir eg skriv om dei, dess meir romanpersonar blir dei. Sjølv om dei er biografiske menneske.) og Vårt Land (Her er romantikk og attrå, sanselighet og livsglede, tro og tvil. Lystige historier, smertefulle avskjeder, alminnelig hverdagsliv og lykkelige stunder, alt er porsjonert ut med sikker hånd i en roman som vil fange mange, men som mangler de store øyeblikkene.). I tillegg har bokbloggerne Bokbloggberit (Land ingen har sett er ein lærerik og underhaldande roman. Fleire episodar kan ein humra godt av, medan andre hendingar er sorgtunge, rørande og/eller opprørande. Eg vart ikkje fullt så gripen av denne som eg vart av dei føregåande to. Det skal her nemnast at eg hadde svært store forventningar på førehand.), Kleppanrova (Boka handler om livet, kunsten å finne muligheter til å overleve og livet med barnefødsler og kvinner som begynner å si i fra at nå får det være nok barn. "Barn er guds gave mener mennene", men det mente ikke kvinnene og legene. Slik blir det konflikter ut av.Man føler slitet og strevet gjennom fortellingen.), Reading Randi og Min bok- og maleblogg.


Utgitt: 2016

Forlag: Forlaget Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser av lydboka: Edvard Hoem
Spilletid: 10 t 27 min.
Antall sider: 413
ISBN: 978 82 495 1691 9 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163974 (lydfil)
Papirtgaven har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget.


Edvard Hoem (Foto: Paal Audestad)

lørdag 9. januar 2016

Edvard Hoem:"Bror din på prærien"

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv. 

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde. 

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika. 

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster. 

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor. 

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine. 

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke. 

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava. 

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar? 

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av. 

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av  hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet! 

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott. 

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde. 

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen! 

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 11 t 56 min.
Antall sider: 466
ISBN: 978-82-495-1563-9 (papirutgaven)
ISBN:  9788242162618 (lydfilen)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, mens jeg har fått tilsendt lydfilen fra forlaget.


Edvard Hoem (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 13. november 2015 - Triumf fra Hoem!En av våre fineste forfattere, Edvard Hoem, utfordrer stadig seg selv. Ambisjonsnivået er det ingenting å si på. Hans to siste romaner, «Slåttekar i himmelen» og «Bror din på prærien», vil stå igjen som praktverk i norsk litteraturhistorie.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 13. november 2015 - Lyst og håp på prærien Det er blitt en bredt anlagt roman, som har alle de kvaliteter som er så typiske for Edvard Hoem. Den langsomme flyten med de omtenksomt utarbeidede detaljene, det litt høytidsstemte språket som legger seg så fint til rette rundt karakterer og situasjoner, uten å bli stivt eller trangt. De vare, men likevel nøkterne naturbeskrivelsene som gir luft og rom til beretningen står fram som sterke markører i denne romanen. Prærien som normalt oppfattes som en endeløs grasslette, blir i Hoems roman forvandlet til et eldorado av lukter og farger. Floraen, alle treslagene og det rike dyrelivet får farge og form, og det samme får himmelen og væromslagene. Forfatteren legger ikke skjul på slitet og kavet ved nybyggerlivet, men romanen blir aldri stengt inne i en elendighetsbeskrivelse.
- Aftenposten v/Atle Christiansen - 13. november 2015 - Ny slektsroman følger opp Edvard Hoems «Slåttekar i himmelen»Denne romanen er diktning på høyt nivå, derfor 100 prosent til å stole på. ... Jeg tenker på den indre historien i romanen. Den handler ikke bare om å komme seg til Amerika og få bedre materielle vilkår; men også om noe så gammeldags som å reise ut for å finne seg selv. ... Det overrasker ikke om Edvard Hoem kommer med bind 3 og 4 og fører historien om Hoem-slekten frem til våre dager. Disse romanene kan nesten ses på som Hoems svar til Knausgårds Min kamp, utført på en annen måte, men vel så innlevd, intenst og levende. (Virkelig spennende bokanmeldelse!)
- Tine sin blogg - 27. november 2015Edvard Hoems formidable måte å lese på passer så godt til handlingen at denne vil jeg anbefale deg på det sterkeste å høre. Han leser fort og med ganske lite tonefall, men dette er helt perfekt. Måten han leser alle de amerikanske benevnelsene på, bidrar til den autistiske følelsen en får når en lytter til denne boken.
- Bok Blogg Berit - 25. november 2015Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien byggjer på livet til Edvard Hoem sin eigen oldefar og familien hans. Men det finst lite skriftleg materiale; kun ein del datoar og årstal for ymse hendingar, samt nokre få brev som Knut Nesje skreiv til sonen sin på prærien. Det meste er difor fiksjon og boka er ein roman. Likevel - dette er ekte saker - og stor forteljarkunst. Det er tydeleg at boka er skriven med stor respekt for og kjærleik til forfedrane og -mødrene.
- Sukkerrør - 23. november 2015Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.
- Kleppanrova - 16. november 2015Ei vakker fortelling som jeg ble like så bergtatt av som boka "Slåttekar i himmelen". Jeg liker stilen og fortellingene til Hoem. Han er så nøyaktig i sine beretninger om håndverk og jordbruk og så presis på alle fakta opplysninger han kommer med, men dette blir aldri kjedelig.Jeg er interessert i historien fra den gang og syns dette er spennende, jeg har også hatt forfedre som har slitt der ute, så takket være min oldefar som dro hjem etter mange år i Amerika, er jeg her. Se under "Slåttekar i himmelen". Dette er en fantastisk flott bok/lydbok som må leses eller høres selv, det skjer så mye.
- Bøker & Bokhyller - 16. januar 2016Felles for alle desse romanane, er at Edvard Hoem sjølv les på lydbøkene og at namn, årstal osb er riktige, mens forfattaren dikter meir eller mindre fritt for å gi liv og nerve til liva dei levde. Dette gjer han på imponerande vis! Bredt anlagt, står det, lågmælt, samseleg og høgtidsstemt er og ord som går at i fleire omtaler. Lesaren blir kjent med og glad i menneska, gler seg med dei når ting går godt og sørger med dei når dei slit. Ein kjenner kulde og frost, lukta av nybaka brød, høyrer vinden blæs, hesten vrinske og kjerrehjula knirke. Edvard Hoem har vorte kjend for eit blomstrande, presist og poetisk språk. Han er ein forteljar av rang og ein kultur- og historieformidlar i ei klasse for seg sjølv. Med fare for (nok ein gong) bikke over mot skamros: romanen er så perfekt som ein roman kan bli. Eg lener meg attende i godstolen og ser fram mot at Edvard Hoem kjem i mål med neste bok- eg føler meg trygg på at ho kjem!

lørdag 29. november 2014

Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen"

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie"). 

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker! 

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv. 

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder. 

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene. 

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården. 

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja. 

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

- Når er barnet ventande, Serianna? 
 - Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til. 

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...  

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre. 

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie. 

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker. 

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker. 

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ... 

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye. 

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene. 

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere. 

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 352
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.


Edvard Hoem (bildet er lånt av forlaget)


Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 14. november 2014 - En mester i aksjon - Edvard Hoems siste bok er en oppvisning i skrivekunst - "«Slåttekar i himmelen» er en uvanlig finstemt skrevet fortelling. Hoem driver ikke med fiksfakseri. Historien fortelles i et rolig, malende tempo, og forfatteren lar oss bli godt kjent med romanens viktigste karakterer: slåttekaren Nesje og svigerinnen Gjertine."
- Vårt Land v/Liv Riiser - 10. november 2014 - Flyter fritt og favner vidt - "- Fortellingen er spekket med fakta både om lokale forhold i Moldetraktene, og om utreiseindustrien, slik den fortonte seg på slutten av 1800-tallet. Som Bjørnson-kjenner er Hoem fortrolig med epoken, og så er han jo fra Molde, da. Romanen er en kjærlighetserklæring til hjemtraktene, med sine fjell og åser, sitt lys og værlag; vi merker at hjertet banker i teksten."
- NRK v/Ann Eli Nøsen og Ivar Lid Riise - 5. november 2014 - Hoem følger oldefarens fotspor i ny roman - Intervju med forfatteren - "Historien om oldefaren har ikke sluppet taket i 65-åringen etter at han som smågutt hørte om slåttekaren i moldelia for første gang. – Det gjorde nok inntrykk på meg at min oldefar var en trofast arbeidsmann som gjorde sitt beste for å berge seg og sine. Likevel mistet han sønnene sine én etter én, sier Hoem, og viser til alle som dro over dammen til Amerika på slutten av 1800-tallet."
- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 8. november 2014 - Edvard Hoem: Det er hjerteskjærende, alle som har barn forstår det - Intervju med forfatteren - "- Norge var et land av bønder og husmenn og nesten alle hadde noen i familien som dro til Amerika. Slik var det i andre europeiske land også, det var en svær folkevandring.
Edvard Hoem skriver om sin egen oldefar, småbrukeren Knut Hansen Nesje i sin nye roman Slåttekar i himmelen. Oldefaren som var født i 1838 og som var slåttekar i 40 år hos storbonden Gørvell i Molde."
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 6. november 2014 - Intervju med forfatteren - Han husker godt fortellingene bestefar fortalte som sin far da lille Edvard selv var rundt fire-fem år. Om en mann som hadde fire sønner, men mistet alle - noen til Amerika.
- Det de fortalte, gjorde stort inntrykk på et barnesinn. Jeg har prøvd å skrive om dette to-tre ganger før, men har ikke fått det til. Skal ikke si at jeg har jobbet med boka i førti år, men det har gått 40 år siden jeg først tenkte at jeg burde skrive den. Til slutt bare bestemte jeg meg. Fant ut at jeg måtte skrive fritt og fabulerende rundt det, selv om jeg vet lite. Har gjort masse research, og brukt det jeg hadde av brev og andre kilder. Men mye er diktning, sier Hoem.

- Reading Randi - 1. april 2015 - Å skrive om mennesker som levde for så lenge siden, å prøve og skildre livene deres, gjenskape tankene deres, er kanskje ikke så lett, men Hoem har nok tenkt i samme baner som Sigrid Undset - at menneskene i deres hjerter forblir de samme, selv om tid og sed og skikk endres - kjærlighet, og menneskelige relasjoner og menneskelige følelser som sorg, sjalusi osv. er ikke tid og stedbundne:"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset)
Det er vel ikke umulig at Edvard Hoem kommer med en oppfølger til denne romanen - det skal bli interessant å se hvordan det går videre med de som slo seg ned på prærien i Dakota, eller hvordan det går med den vesle Anton Edvard som Nesje valgte å sette bort - han som ble i Norge og ble forfatterens bestefar.

søndag 8. desember 2013

Helga Flatland: "Det finnes ingen helhet"

Om sorg og forsoning

Helga Flatland (f. 1984) og utviklingen av hennes forfatterskap er noe av det mest spennende som har skjedd innenfor norsk litteratur i de senere år! Hun debuterte i 2010 med "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." - bare 24 år gammel! 

Med stor menneskelig innsikt skildrer hun ei lita bygd som mister ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian. Disse tre guttene som av ulike grunner valgte å verve seg som soldater som skulle kjempe i Afghanistan, men som aldri kom hjem igjen ... Mens vi i bok nr. 1 fikk vite hva som gjorde at guttene valgte å dra, fikk vi i bok nr. 2 - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - høre mer om hva som skjedde med dem som ble igjen, som skulle leve videre med sorgen. I bok 3 - "Det finnes ingen helhet" - har det gått noen år, og spørsmålet er om de som mistet sine sønner klarer å leve videre med dette og komme i gang med livene sine ... 

Vi introduseres for en rekke av personer i disse tre bøkene, og ikke bare veksler det mellom ulike jeg-personer, men vi beveger oss også mellom målformene bokmål og nynorsk, frem og tilbake i tid og mellom ulike perspektiver på det som har skjedd og fremdeles skjer. Rent bortsett fra at jeg i sin tid leste bok nr. 2 før bok nr. 1 og kanskje nettopp av den grunn slet litt med å holde tunga rett i munnen, vil jeg si at det aldri er vanskelig å følge tråden i historiene. 

"Det finnes ingen helhet" er først og fremst sentrert rundt foreldrene til Tarjei og deres lille familie, som nesten ble revet i stykker av det som skjedde. Tarjeis søster Julie - odelsjenta - har omsider overtatt gården etter at det nesten holdt på å gå fullstendig galt for faren Hallvard, som en periode havnet på psykiatrisk etter et nervesammenbrudd. Julie får skikk på gården og har til og med fått kjæresten Mats til å flytte sammen med henne, etter at forholdet fikk en temmelig turbulent start. Dermed får Solveig, barnebarnet til Karin og Hallvard, vokse opp i en familie som holder sammen. 

Vi kommer også tett inn på Bjørn, den fjerde gutten som reiste til Afghanistan sammen med de andre guttene, men som hadde flaks og var syk den dagen de andre kjørte ut og ble sprengt i stykker av en mine. Bjørn som skulle ha vært sammen med dem, og som nærmest er usynlig når han kommer hjem. Hva med ham? Hva gjør det med ham når bildene av de tre guttene, som for lengst har fått heltestatus, stadig blir trukket frem i avisene? Burde han ha dødd sammen med dem? Ville dét ha gitt mer mening? 

Og sist men ikke minst kommer vi tett inn på Ragnhild, bygdas lege, som på mange måter utgjør navet i bygda, men som egentlig blir stående sørgelig alene når det kommer til stykket. Hun har aldri giftet seg, men deler bo med pusekatten Pus. Hun og Tarjeis mor Karin har på sett og vis vært venninner i mange år, innflyttere som de begge alltid vil være - helt til Karin reiser på seminar i Bergen, og etter hvert gradvis forsvinner for henne. Hva er det som egentlig skjer? Og hvem trenger egentlig hvem mest, når det kommer til stykket? 

Igjen imponerer Helga Flatland meg med sin dype menneskelige innsikt. Jeg elsker måten hun formidler sine historier på uten å bli for overtydelig. Vi får rett og slett ikke alle svarene. Dette utfordrer oss som lesere til å tenke selv. Historiene som fortelles er så såre og vonde, samtidig som det heldigvis er noen lyspunkter i sikte. I alle fall er det i all hovedsak den følelsen som sitter igjen etter at hver av hovedpersonene i boka har sagt sitt. 

Den som tror at de relativt tynne flisens av noen bøker som inngår i denne trilogien, er lettleste, tar fullstendig feil. Teksten er krevende, og det nytter ikke å feie gjennom sidene dersom man skal få noe mer ut av bøkene enn kun den ytre historien. Her står det nemlig så mye mellom linjene som man må ta inn, fordøye og kjenne på, og det krever at man roer ned lesetempoet. Samtlige av bøkene fremstår språklig godt gjennomarbeidet, floskler glimrer med sitt fravær og jeg tenker rett og slett at dette er stor litteratur! Og hvem vet - kanskje kommer det en bok til? Uansett gleder jeg meg til å følge Helga Flatlands forfatterskap i årene som kommer! 

Utgitt: 2013 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 220
Takk til forlaget for leseeksemplar!


Helga Flatland (Foto: Niklas Lello)

Andre som har skrevet om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger 16.09.2013 - Hun kan bli en av våre mest sentrale samtidsforfattere
- VG v/Mari Nymoen Nilsen 09.09.2013 - Ingen hverdag mer
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stavra Sandve 11.09.2013 - Alle gode ting er tre
- Klassekampen 07.09.2013 - Ferden mot forsoning

søndag 17. juni 2012

"Få meg på for faen" (Regissør: Jannicke Systad Jacobsen)

Om ungdomstid i bygde-Norge
Alma er 15 år - snart 16 - og bor i Skoddeheimen - et kjedelig sted der det aldri skjer noe som helst. Hun kjeder vettet av seg, og hadde det ikke vært for at hun er forelsket i Artur - hele skolens kjekkas nr. 1 - hadde hun ikke holdt ut å være der en dag til. Alma har forresten et problem til - hun er kåt absolutt hele tiden, og dette fører til en del situasjoner som skaper vanskeligheter for henne. Bl.a. hvordan hun har klart å pådra moren en telefonregning på over 6000 kroner fordi hun har ringt til sex-telefonen ...

På en skolefest prøver Artur å sjekke opp Alma. Det oppstår en litt kinkig situasjon, som Alma forteller venninnene om rett etterpå. De nekter å tro henne. Til alt overmål nekter også Artur å innrømme det hele, og konsekvensen er at Alma fryses fullstendig ut. Ingen vil snakke med henne og hun blir gående alene. Til og med småungene roper stygge ting etter henne. Den eneste i hele bygda som øyensynlig ikke vet noen ting, er Almas mor. Det hun derimot har fått med seg er at datteren er i overkant sex-fiksert, og dette skammer hun seg dypt og inderlig over. Hva er det som har gjort at hun har fått en så unormal datter?

Underveis blir vi vitne til Almas jevnaldrende venninners drømmer. En av venninnene drømmer om å få seg kjæreste, men frykter samtidig at dette skal binde henne til stedet for evig tid. Bare se på mammaen hennes! Hun var egentlig på vei til Bergen for å studere i sin tid, men så ble hun forelsket i det som ble pappaen hennes - og hva skjedde? Hun ble husmor på livstid i Skoddeheimen! Og kom seg aldri noen vei ... Grøss og gru! Sånn sett handler denne filmen også om hva som gjør at kvinnene stikker fra bygde-Norge, mens mennene blir igjen. Og om hvor sårbar man er når man bor på en liten plass og er temmelig annerledes enn alle andre - og ganske enkelt ikke er ønsket i det gode selskap. Så spørs det om Artur har en sjanse til å nå frem til Alma til syvende og sist, eller om han har tapt henne for alltid ved å nekte for det han gjorde ...

Filmen er prisbelønt så det holder, og dessuten nominert til enda flere priser. Så hva er det som gjør at den likevel ikke fenget meg? Kanskje er det så enkelt som at jeg ikke er målgruppen for denne filmen, og at temaet som gikk igjen i hele filmen - Almas kåtskap - ble fremstilt på en slik måte at det ga litt avsmak. Jeg har dessuten litt vanskelig for å tro at dette er en vanlig problemstilling som takles på denne måten i ungdomsmiljøene, men igjen er det mulig at jeg er for gammel til å vite. Samtidig er det en modig film som "setter ord" på noe som er nokså tabubelagt - ung seksualitet og tilhørende seksuelle fantasier. Uavhengig av dette opplevde jeg skuespillerprestasjonene som temmelig amatørmessige, og dette trakk ned helhetsinntrykket. Det er godt mulig at dette blir litt mindre synlig når andre ikke norsk-språklige ser filmen. Jeg er i tvil om jeg synes filmen fortjener terningkast tre eller fire, men tror likevel jeg heller til det siste - altså terningkast fire.

Innsp
ilt: 2011
Originaltittel: Få meg på, for faen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig
Spilletid: 73 min.