Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten arrangert ekteskap. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten arrangert ekteskap. Vis alle innlegg

søndag 17. april 2016

"Hedi"/"Min arabiske vår" (Regissør: Mohamed Ben Attia)

Om arrangert ekteskap og "frivillighet"

Den tunisiske regissøren Mohamed Ben Attia (f. 1976) har flere kortfilmer bak seg, og "Hedi" er hans første spillefilm. For denne filmen har han mottatt pris i kategorien beste debutantfilm under den 66. Internasjonale Filmfestivalen i Berlin. Hovedrolleinnehaveren Majd Mastoura har dessuten vunnet Sølvbjørnen for sin rolletolkning av Hedi. Min spådom er at denne filmen kommer til å gå sin seiersgang over alt hvor den blir vist. Tematikken er nemlig brennaktuell! Hvor går grensen mellom frivillighet og tvang når det gjelder arrangerte ekteskap? 


Hedi skal gifte seg, og det er moren som har arrangert alt. Slik hun i grunnen har tatt hånd om sin hjemmeboende sønns liv siden han var en liten gutt ... Hedi er knapt i stand til å treffe egne valg, fordi moren alltid definerer det som er best for ham. At det inni ham bor en mann som er kunstnerisk anlagt, en følsom mann som ønsker seg noe mer ut av livet - det er hun knapt i stand til å ta inn over seg. Hun er heller ikke i stand til å forstå hva det gjør med ham at hun stadig klager over hvor lite han duger til, og hvor fantastisk hans bror er, som er bosatt i Frankrike.




Moren til Hedi har tatt hånd om livet hans helt siden han ble født
Bryllupet er planlagt ned til minste detalj. Bruden er vakker som få - det står ikke på dét. Egentlig er det ikke lov for Hedi og henne å møtes før bryllupet, men de møtes likevel i smug om kveldene i hans bil. Hedi har aldri opplevd å elske en kvinne, og lenge tror han at det hele er som det skal være. Men hvorfor er han så deprimert? Så fullstendig uengasjert i det som skjer? Ikke en gang da broren hans kommer hjem for å være med på bryllupet, endres noe i Hedi. 



Hvorfor er ikke Hedi lykkelig?
Hedi er bilselger og er mye på farten i jobben sin. Dette gjør at han må bo en del på ulike hoteller. Mens han er på reise, får han hete meldinger fra sin vordende brud. Hun elsker ham, lengter seg syk etter ham ... Men hun kjenner ham jo ikke, tenker Hedi. Hva vet hun egentlig om ham? Og hva vet han om henne? Handler det bare om å slippe unna en familie der moren og faren krangler hele tiden? At hun flykter fra noe og ikke til noe? Hvordan kan hun vite at hun elsker Hedi, når Hedi selv ikke føler noe som helst? Og hvilken fremtid kan han se frem til, der han som nygift skal flytte inn i andre etasje i morens hus, hvor hun kan fortsette å kontrollere alt han gjør? 



Endelig kjenner Hedi seg levende og glad!
På hotellet hvor Hedi bor, treffer han den frilynte Rym. Hun jobber innenfor turistnæringen, men er egentlig fra Frankrike. Det oppstår heftige følelser mellom de to, og et lidenskapelig forhold innledes. Hedi er så forgapt i henne at han blåser i jobben som en heller mislykket bilselger. De bader, snakker og elsker, og Hedi forsøker så godt han kan å glemme alle forpliktelsene han er viklet inn i. Han svarer ikke på telefoner fra arbeidsgiveren eller fra familien. I mellomtiden blomstrer han opp og kjenner at han virkelig lever. Rym er nysgjerrig på drømmene hans, og hun vil vite alt om ham. Samtidig forvirrer det Hedi at hun ikke har noen klar plan for livet sitt. Han har alltid vært omgitt av planer. Andres planer riktignok, men absolutt planer!



Ikke helt greit å være Rym ...
Halvhjertet drar Hedi tilbake til familien og gjør også et forsøk på å snakke med Khedija, sin vordende brud. Hvilke drømmer har hun? Utover at hun ønsker å gifte seg og få barn? Ingen, oppdager Hedi ... Hun er heller ikke nysgjerrig på hans drømmer. 




Hva i alle dager skal han gjøre?
Underveis blir vi vitne til hva alt dette gjør med Hedi og forholdet til Rym, kvinnen han elsker. I første rekke da hun får vite at han står rett foran ekteskapsinngåelse, til han begynner å vakle og skjønner at han faktisk må ta et valg. Er han i stand til å velge henne fremfor familien og dens vilje?

Det er en ytterst delikat problemstilling
vi blir vitne til i denne filmen. Uansett hva Hedi velger, blir det ikke lett. Det er ikke bare han som skal leve videre med konsekvensene av sitt valg, men det skal en hel rekke andre mennesker også gjøre. Og hva er egentlig kjærlighet - i det lange løp?

Jeg ønsker ikke å si så mye mer, fordi jeg ellers risikerer å spoile filmen. 


Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og dette gjelder ikke bare Majd Mastoura  som spiller Hedi. Denne filmen er helt fri for politiske undertoner, og det er kun det familiære og relasjonelle som står i fokus. Dramaet er dyptgripende og det berører sterkt, siden det handler om noe så eksistensielt som retten til å velge sin ektefelle selv. Jeg vil likevel understreke at jeg med begrepet "tvang" ikke tenker på ytre tvang i form av trusler og den slags - mer om en opplevd tvang, hvor det å protestere får store konsekvenser. I alle fall når protestene kommer rett før det planlagte bryllupet ... Og i og med at Hedi det meste av sitt liv er blitt styrt av moren i ett og alt, er det ikke så enkelt å skulle sette seg opp mot henne ... Da er det greiest å vike unna, unngå konfrontasjon, ta den mer feige utveien ... 

Denne filmen er en av tre tunisiske filmer blant de i alt 20 filmene som Arabiske Filmdager har kunnet by på i år. De to andre er "As I open my eyes" og "Borders of Heaven". Jeg fikk med meg alle tre, og skal også skrive om den siste en av de nærmeste dagene. Som en av arrangørene påpekte før visningen av "Borders of Heaven": At det ble tre tunisiske filmer denne gangen, er ikke et resultat av et bevisst valg. Det lages bare utrolig mye god film i Tunis for tiden, og da ga det i grunnen seg selv denne gangen. 

Selv om de fleste av filmene ikke blir satt opp på ordinære filmvisninger på norske kinoer, håper jeg i det minste at mange av filmene blir tilgjengelig på DVD i tiden som kommer. Jeg anbefaler også dere som leser mine filmanmeldelser og som er sterkt interessert i film (og gjerne andre typer filmer enn de typisk "hollywoodske"), merker dere titlene på filmene. Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Filmen er tilgjengelig på DVD med tittelen "Min arabiske vår". (Kommentar tilføyd 25.10.2017)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Inhebek Hedi
Norsk tittel: Min arabiske vår
Nasjonalitet: Tunis, Belgia, Frankrike
Språk: arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Majd Mastoura (Hedi), Rym Ben Messaoud (Rym), Sabah Bouzouita (Baya), Omnia Ben Ghali (Khedija), Hakim Boumsaoudi (Ahmed)
Spilletid: 93 min. 

mandag 18. mai 2015

Nazish Khan: "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med"

Arrangerte ekteskap i dagens Norge

Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok. 

Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene. 

"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)

Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.

Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt". 

"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)

Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet. 

"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn! 

Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet". 

En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner. 

"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i. 

Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)

Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.

Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating  og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter. 

Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:

"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)

Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre. 

Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er enkelt når det kommer til stykket ... ? 

La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager. 

"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!

Utgitt: 2015
Forlag: Pax
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-530-3724-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Nazish Khan (Foto lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marianne Rustad Carlsen og Ola Nymo Trulsen - 27. april 2015 - Arrangerte ekteskap minner om nettdating (intervju) - Nazish Khan trekker likheter mellom arrangerte ekteskap og det å finne seg en partner via nettet.
– Det er mye av det samme. Du oppgir dine hobbyer og interesser og finner kanskje en match. Så kan du få en henvendelse og bestemmer i så fall selv om du vil gå videre, sier hun, og utdyper:
– Den eneste forskjellen er at foreldrene blir involvert i arrangerte ekteskap. De foreslår da partnere som de kan tenke seg at barna vil fungere godt sammen med.
Hun tror ikke arrangerte ekteskap hindrer integrering.
– Nei, absolutt ikke. Arrangerte ekteskap er en del av en kultur som nå er en del av det norske storsamfunnet, sier bokdebutanten.

- Artemisias Verden - 1. mai 2015 Khan bygger opp boka på en fin måte, ved å skildre enkelthistorier hvor hun knytter egne refleksjoner til, samt at hun til slutt går inn i hva som gjøres og kan gjøres mot problemet, samt at hun trekker frem flere debattanter som har forskjellige meninger om tvangekteskap og arrangerte ekteskap. Noen mener at arrangerte ekteskap er det samme som tvang, men det er Khan uenig i. Hun lever selv lykkelig gift i et arrangert ekteskap. Hun sammenligner arrangerte ekteskap med vår tids datingtjenester, da hun mener de har mye til felles. I arrangerte ekteskap leter foreldrene frem kandidater de mener kan bli en god match for sine barn, men barnet får selv velge. I datingtjenestene finner byråene frem partnere som matcher på interesser og egenskaper med mer, og de får selv velge etter å ha truffet partneren om de vil fortsette.
- Reading Randi - 28. april 2015 - Nazish Khan har intervjuet unge mennesker som har giftet seg arrangert, og noen som har giftet seg på grunn av tvang - og hun understreker at "tvangsekteskap" er kriminelt og imot norsk lov, og noe hun tar sterkt avstand fra.Selv ser hun ut til å være lykkelig gift på den "arrangerte" måten, med foreldre som hjalp til å finne partner som hun selv kunne velge om hun ville ha - og ekteskapet har vart i tjue år.
- Beathes Bokhylle - 8. mai 2015Nå skal ikke jeg drive å «synse» så mye om en religion jeg ikke har inngående kjennskap til, men jeg ble grepet av å lese og syntes at det virker uforståelig (på meg) at mange foreldre tar mer hensyn til storfamilien enn til sine egne barn for som vi får høre her så finnes det foreldre som er imot tvangsekteskap i utgangspunktet men ved reise til hjemlandet så blir de ofte satt under press av andre familiemedlemmer og da er det nok «skrekken» for å stå utenfor denne storfamilien større enn det å utsette barnet sitt for den tvang å skulle gifte det bort til en fetter eller andre barnet overhodet ikke ønsker å gifte seg med.Til og med i koranen står det at alle kan gifte seg med den de vil og at all tvang er forbudt i følge islam, da er det i grunnen veldig rart at det er så utbredt som det er.
Dette var en lettlest og sterk prosa om tema som er uhyre viktig å snakke om, for dette gjelder mange mennesker både her i Norge og andre land. Viktig å lese for å bedre kunne forstå en kultur så fjern fra vår egen, det er både læreriktig og interessant. Forfatteren sammenligner arrangert ekteskap med nettdating. Jeg anbefaler deg å lese boken.

lørdag 2. april 2011

"Brick Lane" (Regissør: Sarah Gavron)

Portrett av en innvandrer-
kvinne


Innspilt: 2007
Originaltittel: Brick Lane
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Tannishtha Chatterjee (Nazneen Ahmed), Satish Kaushik (Chanu Ahmed), Christopher Simpson (Karim), Naeema Begum (Rukshana "Shahna" Ahmed), Lana Rahman (Bibi Ahmed), Lalita Ahmed (Mrs. Islam), Harvey Virdi (Razia), Zafreen (Hasina), Harsh Nayyar Ali (Tariq)
Spilletid: 97 min.

Nazneen blir 17 år gammel "frivillig" tvangsgiftet til en betydelig eldre mann. Nærmest revet ut av sin barndom i Bangladesh reiser hun til London for å møte sin fremtidige ektemann Chanu som hun aldri har sett og derfor ikke kjenner. I rollen som fru Ahmed er det forventet at hun ikke har så mye hun skulle ha sagt, men fremstår som en umælende og pliktoppfyllende kon
e.

Chanu er svært opptatt av å bli oppfattet som en velutdannet mann med ære. Men uansett hvor mange fag han avlegger eksamen i, får han ikke sine forventede forfremmelser. Dette gjør ham etter hvert til en nokså forbitret mann. Hjemme går hans kone, og hun har i mellomtiden født ham to døtre. Chanu er ingen fintfølende mann som virkelig er interessert i å høre hva hans kone tenker og føler. Nei, han forventer at hun skal sitte og høre på hans lange monologer om ditt og datt. Og dersom han merker at hun ikke følger 100 % med, blir han dødelig fornærmet. Han er ikke spesielt opptatt av romantikk, men forsyner seg med det han vil ha. Likevel er han ingen dårlig mann. Han vet bare ikke bedre. Og Nazneen er blitt oppdratt til at kvinner tar det de får, aldri ber om noe og ikke kan flykte unna sin skjebne.

Ved et slumpetreff får Nazneen seg jobb som syerske. Og det er faktisk dette som redder familiens økonomi, for hennes ektemann diskuterer ikke opptak av lån eller større innkjøp med sin kone. Og når innkreveren av Chanus gjeld dukker opp, er det Nazneen som må fronte dette. Mannen hennes stikker nemlig av hver gang han får muligheten til det. Mer mann er han faktisk ikke.

Gjennom alle år ønsker Nazneen at de skal spare penger slik at de kan reise tilbake til hjemlandet. Men pengene glir bare gjennom hendene på ektemannen. Den dagen han faktisk er klar for en slik hjemreise, er det for sent for Nazneen. I mellomtiden har hun rukket å ha en affære med den flotte ungutten Karim som leverer syoppdrag til henne, og hun begynner så smått å bli klar over at hun faktisk har egne behov og ønsker ...

Det er to-tre år siden jeg leste Monica Alis roman "Brick Lane", som bergtok meg fullstendig. Filmen skuffet heller ikke, og det forundrer meg derfor stort at den aldri er blitt satt opp på kino i Norge. Slike innvandrerromaner og -filmer får i alle fall jeg aldri nok av! 
Tannishtha Chatterjee spiller Nazneen inntagende nydelig, men Satish Kaushik som Chanu er ikke borte vekk han heller. Kanskje er det han som har den mest krevende rollen tross alt. Å fremstille Chanu som den patetiske mannen han etter hvert ble, konstant skravlende på inn- og utpust, må ha vært en heftig øvelse. De to døtrene er i konstant opprør, og frustreres av at moren aldri kan si hva hun egentlig mener. Dermed er det alltid faren som får det siste ordet uansett, og hans farsrolle er i tillegg skikkelig i utakt med dagens normer. Selv i et innvandrermiljø, vil jeg tro ... Selvhøytideligheten hans kommer i veien for at han noen gang fremstår som et ekte menneske med følelser. Men til slutt sier altså Nazneen fra, og da får pipen en annen lyd. Her blir det terningkast fem!

Jeg kom for øvrig helt tilfeldig over denne filmen på biblioteket, uvitende om at boka var blitt film. I dag går uansett bestillingen av filmen til England ... Denne MÅ jeg eie ... ;-)



Nazneen er kun ute av huset når hun skal handle - ellers holder 
hun seg som en god kone helst innendørs
Den selvhøytidelige faren har tatt familien med på tur til Buckingham Palace
Søt musikk oppstår mellom Karim og Nazneen ...