Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten antisemitisme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten antisemitisme. Vis alle innlegg

tirsdag 11. august 2015

Joseph Roth: "Jøder på vandring"

Essay fra 1927 - stadig like aktuelt!

Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)

I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.

"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)

I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst. 

"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)

Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne. 

Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:

"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter." 

Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon. 

"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)

Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"? 

Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning. 

"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.

De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.

Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)

Altså en "pariakaste" ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.

I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet. 

Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):

"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)

Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?

Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!" 

Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt. 

Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese "Radetzkymarsjen". Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.


Utgitt første gang: 1927
Originaltittel: Juden auf Wanderschaft
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Geir Pollen 
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-7488-564-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Joseph Roth (Foto: lånt av forlaget)

søndag 20. oktober 2013

John Færseth: "KonspiraNorge"

En real motvekt til konspirasjons-teoriene på nettet!

John Færseth (f. 1972) har en bakgrunn som medielærer, forfatter og frilandsskribent, og han er utdannet medieviter fra UiO. På boka vaskeseddel kan jeg dessuten lese at han har flere studieopphold fra Balkan og Russland bak seg, og at han er en aktiv bidragsyter til nettstedet Vepsen (se f.eks. artikkelen "Halldals konspirasjoner" som ble publisert 24.09.2013) og til tidsskriftet Humanist. "Han har vært opptatt av konspirasjonsteorier og ekstremisme i flere år ... og regnes som en av Norges fremste eksperter på konspirasjonsteorier, og blir ofte hentet inn som ekspertkommentator på området. Dette er hans første bok." (sitat fra bokas vaskeseddel)

Jevnlig presenteres vi for ulike påstander som at Israel sto bak terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i 2011, at amerikanerne selv sprengte World Trade Center i 2001 (for på den måten å få en unnskyldning til å invadere Irak og sikre seg tilgang til oljereservene der), at politikere og EU-byråkrater ønsker å snikislamisere Europa, at klimakrisen og finanskrisen er en bløff, at jødene er fremtidens verste fiender (godt støttet opp under av Sions Vise Protokoller), at Holocaust er en bløff, at Jens Stoltenberg egentlig er jøde osv. Det er faktisk ingen ende på alle de konspirasjonsteorier som verserer, og nettet er et ynglested for slike teorier. 

"Konspirasjonsteorier tilbyr en sammenhengende verdensforståelse som kan undergrave det demokratiske systemet og i verste fall føre til vold og terror. 

John Færseth tar oss med på en reise i det norske konspirasjonslandskapet, et landskap som på samme tid er både komisk og skremmende." (sitat fra bokas vaskeseddel)


Tvillingtårnene i New York 11. september 2001
John Færseth har intervjuet en rekke personer i forbindelse med sitt bokprosjekt. En blant mange er Torstein Viddal fra den norske Sannhetsbevegelsen for 11. september. Helt fra starten har han hatt som mål å så tvil om "den offisielle versjonen" av det som skjedde, nemlig at al-Qaida og de velkjente 19 mennene i de ulike flyene som ble brukt under aksjonen, sto bak. Han er også skeptisk til at kun en mann sto bak terrorhandlingen i Oslo i 2011. 

"Konspirasjonsteorier er en form for myter eller folklore, nærmere bestemt tilhører de det vi vil kalle "urban legends" eller "samtidsmyter": I likhet med tidligere tiders myter forsøker de å forklare hvordan verden henger sammen. Forskjellen er at de stort sett foregår i nåtiden. Stort sett opererer de heller ikke med overnaturlige forklaringer. 

Den amerikanske statsviteren Michael Barkun (2003) har satt opp tre kriterier for et konspiratorisk verdensbilde:
1. Ingenting skjer ved en tilfeldighet. Alle hendelser er resultater av bevisste, villede handlinger. 
2. Ingenting er hva det ser ut til å være. Konspiratørene ønsker å holde hensiktene sine skjult. Dette gjør at skinnet kan bedra selv om en person eller gruppe tilsynelatende virker uskyldig. 
3. Alt henger sammen med alt. Det finnes mønstre overalt for dem som er i stand til å se dem. Dette gjør at virkelige konspirasjonsteoretikere hele tiden leter etter sammenhenger for å avdekke de skjulte mønstrene." (side 17 -18)


Hekseprosessene i middelalderen
Dette at en bestemt gruppe får skylden for alt som er galt i et samfunn, slik det er vanlig i konspirasjonsteorier, er ikke noe som oppsto med internett, understreker Færseth i sin bok. Dette har eksistert til alle tider - som at jødene fikk skylden for svartedauens spredning på 1300-tallet. Ofte valgte makthaverne bare ut en forhatt gruppe, ga dem skylden - dette forårsaket opptøyer og indrejustisen tok seg av resten. Hekseprosessene er et annet eksempel. Disse viser hvor farlig det er at forestillinger om at det faktisk fantes hekser med forbindelse til onde ånder var, når de først hadde festet seg i folks bevissthet. 

"Også grunnlovsforbudet mot jøder, munkeordener og jesuitter, som ble opphevet først i henholdsvis 1851, 1897 og 1956, var i stor grad et utslag av frykt for hva disse kunne finne på om de fikk adgang til det protestantiske Norge." (side 23)


Sions Vise Protokoller
Det er en vesentlig forskjell på tidligere tiders konspirasjonsteorier og dagens teorier. Tidligere ble disse rettet mot det man oppfattet som utgrupper eller outsidere. I dag er det samfunnsordenen i seg selv som er gjort til fienden. Nå er det mektige nettverk som kontrollerer alt fra bankvesen til media, og det snakkes om en skjult plan om New World Order - en ny verdensordning. Illuminati, en organisasjon som eksisterte for mange hundre år siden og som etter all sannsynlighet opphørte den gang også, er gjennom forfattere som Dan Brown på en måte vekket til live igjen, og det er ikke måte på hvilken ondskap som utøves i regi av denne bevegelsen. Og igjen er det jødene som får skylden. Det vises til Sions Vise Protokoller, som første gang utkom i Russland i 1903. 

"Den var etter alt å dømme skrevet i kretser tilknyttet tsarens hemmelige politi, og et produkt av den reaksjonære, antisemittiske ideologien som var fremherskende blant mange tsarvennlige russere på denne tiden. Dokumentet hevdet å være et referat fra et topphemmelig møte av jødiske ledere, der disse planla å skaffe seg verdensherredømme gjennom å få kontroll over media og finansinstitusjoner, bryte ned respekten for tradisjonell religion og moral, få politiske ledere i sin makt og til sist utløse en storkrig. I det påfølgende kaoset ville verdens folk vende seg til den eneste som tilsynelatende var i stand til å gjenopprette ro og orden - en jødisk verdenskonge. I protokollene ble det også hevdet at jødene hadde skapt den moderne kapitalismen og liberalismen, og ledet an i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Videre ble det påstått at de allerede styrte presse og frimurerlosjer, og hadde fremprovosert en rekke kriger, revolusjoner og økonomiske kriser. Et utdrag som illustrerer argumentasjonsmetoden i protokollene lyder:

"Vår løsning er: Vold og bedrag. Kun vold fører frem i politiske anliggender, særlig når den er gjemt under statsmannens åleglatte talemåter. Vold må være sluhetens grunnlov, og forestillelse rettesnor for regjeringer som ikke vil legge sin krone for en ny makts føtter. Det er riktignok et onde, men dog bare et middel til å nå målet, som er det gode. Derfor må vi ikke opphøre med å bestikke, bedra og forråde, når disse ting tjener til å nå vårt mål. I politikken må man vite å utnytte andres svakheter uten å nøle, for gjennom dem sikrer vi oss underkastelse og overherredømme." (side 27 - 28)


Tilfeldig? Neppe!
På tross av at det forlengst er opplest og vedtatt at disse protokollene er forfalsket for å gi jødene skylden for det meste, lever de i beste velgående i mange miljøer og preger deres verdensbilde. Det mest skremmende er at nettopp disse protokollene er opphavet til det aller meste av det som finnes av konspirasjonsteorier den dag i dag. For øvrig nevner jeg at Umberto Eco har brukt protokollene og beslektede konspirasjonsteorier da han skrev sin roman "Gravlunden i Praha" (stedet hvor protokollene påstås å ha oppstått), og at antisemitteksperten Jahn Otto Johansen også nevner dette i sin bok "Den nygamle antisemittisme" - begge bøker er tidligere omtalt på bloggen min (følg linkene). 

Å kalle en påstand for en konspirasjonsteori betyr i realiteten å stemple den som useriøs, helt på grensen til det sinnssyke eller i alle fall noe man ikke trenger å ta alvorlig, sier Færseth på side 29 i boka. "Ved å se hendelser som resultat av en uhyggelig plan slipper vi i det minste belastningen ved å måtte innse at verden i virkeligheten er et kaotisk sted der ingen egentlig har oversikt eller kontroll.

Grunnen til at noen tror på konspirasjonsteorier bunner i menneskets hang til å gi noen skylden for det som skjer. Vi har en medfødt evne til å tillegge andre hensikter, og dette var antakelig en viktig overlevelsesstrategi for de første tiders mennesker som levde i pakt med naturen og alle dens farer. Når noe går galt, må noen ha villet det og tilfeldigheter utelukkes gjerne tidlig i prosessen. 

Konspirasjonsteorier har til alle tider stått ekstra sterkt spesielt i USA og i Midtøsten. Nytt er at dette nå også florerer i Norge. Spesielt ofre i et samfunn har lett for å ty til konspirasjonsteorier, og derfor er det kanskje ikke tilfeldig at mennesker som er skuffet over statlig styre, kanskje har vært utsatt for barnevernet, er arbeidsledig og har allverdens tid til å grave seg ned i alt som finnes på nettet, er spesielt i risikosonen for å la seg oppsluke av ulike alternative teorier som verserer der ute. Mangelen på tilhørighet i et miljø, som kunne ha korrigert for noen av de mest uheldige utslagene, at man stort sett kun diskuterer med likesinnede på nettet og dermed får sine forestillinger forsterket, opplevelsen av enten latterliggjøring eller sinne fra andre man forsøker å frelse eller få til å våkne opp - alt dette forsterker følelsen av å være marginalisert. For man vet jo "alt", mens de andre ikke vil forstå ... "Vi er de våkne, som ser sammenhengene i verden, de andre er "sovende", "sauer", eller for å sitere den kjente konspirasjonsteoretikeren Milton William Cooper, "sheeple" (en sammensetning av "sheep" og "people".)" (side 46)


Sheeple, sheeple, sheeple - wake up!
Nettet blir sånn sett både en venn og en fiende. Gjennom Google, Facebook og YouTube møtes likesinnede, og ulike videosnutter og artikler linkes på kryss og tvers. Gjennom å tagge både videoer og artikler, får man opp et ubegrenset antall med samme tema som gjensidig bidrar til å forsterke hverandre. Å dele levende bilder kombinert med musikk og effekter er en effektiv måte å påvirke andre mennesker på. Google indekserer det som ligger på nettet slik at de mest linkede artiklene kommer først. Dermed er det ikke slik en del synes å anta, nemlig at artiklene som kommer først, har størst vekt.
UFOer slik de tradisjonelt har vært oppfattet

Forfatteren nevner en rekke konspirasjonsteorier som har oppstått i tidens løp. Alt fra at jorden jevnlig besøkes av UFOer og vesener fra andre planeter, og at myndigheten gjør det man kan for å skjule dette for befolkningen - til at det bor utenomjordiske ambassadører på jorden vår. Jevnlig dukker det opp historier om mennesker som mener seg bortført av UFOer, og som etter å mistet mange timer fra hukommelsen, levende kan fortelle hva som egentlig skjedde mens de er under hypnose. Det forhold at så mange forteller den samme historien, blir tatt som bevis for at det ligger noe bak. Jeg hørte faktisk for en tid tilbake en påstand om at hver 15. amerikaner mener at de har vært kidnappet av UFOer i løpet av sitt liv. Påstanden kom fra en person som er dypt inne i konspirasjonsverdenen. Hva skal man si til slikt? Er det ikke noe av det samme som har gjort seg gjeldende - at man fester stor lit til dette med fortrengte minner - når det gjelder de mest utrolige påstander om rituelt barnemisbruk innenfor enkelte sekter? "... Snarere er fraværet av slike bevis (på UFOer - min kommentar) med på å styrke troen på at den virkelige sannheten blir holdt skjult." (side 59

En av de mest kjente konspirasjonsteoriene i dag er den som handler om terroranslaget den 11. september 2001. Færseth har satt seg grundig inn i problemstillingen, som handler om påstander om at det var helt umulig at tårnene kunne rase sammen som følge av flyene som styrtet inn i dem. På tross av at det faktisk er bevist at dette er fullt mulig, lever konspirasjonsteorier om at det var amerikanerne selv som sto bak, i beste velgående, sammen med påstander om at det er bevist at den offisielle forklaringen er en umulighet. Når vanlige folk uten spesielle ingeniørmessige kunnskaper blir utsatt for denne type påstander, blir man i grunnen litt sjakk matt. (På side 134 - 137 i boka presenterer han for øvrig noen konspirasjonsteorier og motsvar. En av påstandene går på at flybensinbrann ikke kan forårsake at stål smelter, at eksplosjonene som kunne høres da byggene kollapset tyder på at det var eksplosiver som forårsaket disse, at raset av tvillingtårnene så ut som en kontrollert nedrivning osv. - hvem har for øvrig sett et 400 meter høyt bygg rase sammen, noen sinne?)

"Dokumentarfilmen Loose Change, som tok for seg mange av konspirasjonsteoriene omkring 11. september, var som skapt for å spre seg på nettet. Til tross for at filmen var produsert av 21 år gamle Dylan Avery på et minimalt budsjett og klippet på Averys egen laptop, holdt den en høy profesjonell kvalitet. Siden 2005 har Loose Change blitt kjøpt og sett av millioner av mennesker i tillegg til alle dem som har lastet den ned gratis eller sett den online ..." (side 92)


Zeitgeist - en tredelt dokumentarfilm
Dette dannet for øvrig grunnlaget for Zeitgeist, en tredelt dokumentarfilm som i følge Færseth traff Norge for fullt i 2007. "Her forsøkte den tidligere musikkstudenten Peter Joseph i løpet av snaue halvannen time å bevise intet mindre enn at kristendommen i virkeligheten var resultat av en storslått konspirasjon for å slavebinde menneskeheten, satt sammen av ideer stjålet fra egyptiske, indiske og til og med mellomamerikanske myter. Filmen hevder også at de fleste moderne kriger i virkeligheten var organisert av bankkarteller med Federal Reserve i spissen, og - selvsagt - at 11. september i virkeligheten var organisert av den amerikanske regjeringen. Filmen traff en nerve hos mange, ikke minst blant mer alternativt anlagte "truthere" og blant desillusjonerte globaliseringskritikere som i mange tilfeller hadde bakgrunn fra IT-bransjen og var vant til å skaffe seg informasjon ved hjelp av raske nettsøk." (side 92 - 93)


Chemtrails fra fly - reelt eller innbildt?
John Færseth har intervjuet en rekke personer i Norge med tilhørighet til ulike konspirasjonsmiljøer. En av dem er Per-Aslak Ertresvåg, som står bak tre bøker - den første med tittelen "Makten bak makten". Ikke bare påstår han at Illuminati opererer med hemmelige strålevåpen kamuflert som atmosfæreforskning, men han hevder også at menneskeheten utsettes for systematisk sprøyting av giftige kjemikalier kamuflert som kondensstriper fra fly, såkalte Chemtrails. Han har også intervjuet Abel Struksnes, som i sin tid advarte mot å bringe Norge inn under EU, fordi det egentlig var Illuminati, frimurere, Rotschildfamilien, den trilaterale kommisjon og bilderbergerne som sto bak. 
En bok som forårsaket mye
spetakkel da den utkom ...

Færseth viser dessuten til Eva Lundgrens forskning om seksualisert vold blant kvinner i kristne miljøer, opplevelser som ble fortrengte minner som kunne hentes frem under hypnose. I tillegg fremkom påstander om flere hundre ritualmord bare i Sverige ... I dag forsøker vel Lundgren så godt som mulig å glemme at hun en gang var en del av dette ... 

Teorien om at jødene i overveiende grad synes å stamme fra khazarene, et nomadefolk som for over tusen år siden konverterte til jødedommen, skal i følge konspirasjonsteoretikere bety at flertallet av dagens jøder er falske jøder, og ikke det guds utvalgte folk som man møter i det gamle testamentet. Disse påstår å være de egentlige antisemittene når de angriper de semittiske, arabiske palestinerne. Dessuten påstår frimurerne å egentlig være jøder. 
Khazar-jødenes opprinnelsessted
Når det meste av det som er galt i verden settes i sammenheng med at dette skal skyldes en konspirasjon av khazarjødene, er det vanskelig å få annet enn grøsninger nedover ryggen ... 

Tilsvarende verserte det en rekke konspirasjonsteorier både før og etter den fryktede pandemien i forbindelse med svineinfluensavaksinen. Forut for det hele ble et skrekkscenario tegnet i avisene, men det gikk ikke lang tid før det var selve massevaksinasjonen som fikk gjennomgå. Teorier om at vaksiner inngår i et prosjekt for befolkningsreduksjon har også versert, og rett før Færseths bok gikk i trykken opplevde Wales en meslingepidemi som i stor grad er utløst av en generasjon foreldre som har nektet å vaksinere barna sine grunnet frykt for autisme ...

Påstander om at det ikke finnes kreft i Israel og at jødisk medisin holder kunnskap om kreftbekjempelse for seg selv, har også versert i form av konspirasjonsteorier. Slike påstander er imidlertid enkle å tilbakevise rett og slett ut fra det faktum at kreft er den hyppigste dødsårsaken i Israel. Blant araberne i nabolandene er derimot hjerte- og karsykdommene den største dødsårsaken. 

" ... ser vi at konspirasjonsteoretikere er påfallende åpne for andres teorier om hvordan ting henger sammen, så lenge de ikke er "sheeple" som ukritisk godtar den offisielle versjonen." "... ulempen med å sysle med stigmatisert kunnskap (er) at mens man selv "vet at man har rett", opplever man gang på gang å bli satt utenfor det gode selskap." (side 162)
Og enda mer UFO ... 

Mens UFO-historiene tidligere var "snille" og handlet om møter med utenomjordiske vesener som ville oss jordboere alt godt, handler nyere UFO-historier om det motsatte. Nå er det onde krefter som ikke vil oss vel. Forfatteren ønsket i 2012 å delta på UFO-konferansen i Bergen, men ble erklært uønsket. I stedet sendte han en stredfortreder til å dekke hendelsen. Jeg nøyer meg med å vise til side 164 flg., men kan opplyse at dette var spesiell lesning ... 

Noe av problemet med konspirasjonstenkningen er at det ofte er et snev av sannhet blandet opp i det hele. Andre teorier er det mye enklere å ta avstand fra - som at myndighetene i forbindelse med vaksinering implanterer chips under huden vår for å overvåke oss. Det er for øvrig et faktum at mange storbedrifter holder opplysninger tilbake for å tjene penger, men uten at det nødvendigvis er grunnlag for å sette dette i en kontekst som tilsier at det er makthaverne i landet som har en større plan for befolkningen hvor dette inngår som en del av det hele. 


Symbolikk i ulike former
Fra side 179 - 185 gjør John Færseth et forsøk på å kategorisere noen ulike konspirasjonsteoretikere. I første rekke har vi fantasten, som kjennetegnes av en imponerende kunnskapsmengde - svært belest innenfor såkalt stigmatisert kunnskap; pseudovitenskap, spekulativ populærvitenskap, nyåndelige forestillinger og ikke minst konspirasjonsteorier. Han favner om alt som ikke er mainstreamvitenskap. Så har vi aktivisten, som ofte er yrkesdemonstrant og ofte kan havne i politiets søkelys. 

Hevneren har opplevd systemet fra baksiden - enten gjennom et virkelig eller innbildt maktovergrep - f.eks. barnevernet, psykiatrien eller gjennom opplevd overtramp på arbeidsplassen (noe som alltid blir forklart med at vedkommende har vært utsatt for et eller annet plott fra noen) - og som har viet livet sitt til å ta opp kampen. Vedkommende er handlingsorientert. Tante Lilla er med fordi det er så spennende med alternative teorier - ikke fordi hun egentlig vil noe med det. Litt engletro, yoga, raw food-kosthold og selvutvikling hører med. Den nysgjerrige representerer "det tause flertallet" - de som ikke stikker seg særlig frem. Vedkommende blir som regel hentet tilbake til virkeligheten grunnet jobb, studier og familie. 


Regjeringskvartalet etter 22. juli 2011
Forskeren er som regel en mann med mye fritid - litt for mye fritid som følge av å være arbeidsledig eller uføretrygdet, eller er i en jobb med mye ukurant arbeidstid. Han tilbringer mye tid på nettet, leser og ser så mange videoer som presenterer et alternativt verdensbilde at dette sakte og gradvis siver inn. Parallelt får venner og familie nok av hans utlegninger om alt han har funnet ut, så han får i stedet nye venner via nettet, og der utveksler de ytterligere bevis på at de "har skjønt det", mens resten av verden er ignorante.  I noen tilfeller kommer forskeren i gang med livet sitt igjen - i andre tilfeller kan det ende med forferdelse (som med han som sto bak 22. juli 2011 ...). 

Helt til slutt nevner Færseth "Skrothøyre", "den oppmerksomhetssyke" og "den patologiske" ... 

På nettet er det særlig to nettsteder som opererer med ulike konspirasjonsteorier. Det ene heter Nyhetsspeilet og det andre heter Folkets info.

"De fleste på Nyhetsspeilet beskriver altså både Stay Behind og bakmennene deres i CIA som marionetter for aktører som befinner seg lenger oppe i pyramiden. Hvem disse er, varierer fra utenomjordiske vesener til onde makter eller begge deler. 


Illuminati og de 13 familiene ...
Hans Gaarder pleier dels å omtale bakmennene som "THEY", og dels som Illuminati. Gaarders beskrivelse av Illuminati er omtrent det samme som hos Fritz Springmeier: Illuminati består av 13 familier eller "blodslinjer, som alle sammen er svært rike og mektige, og som hos Springmeier inkluderer de navn som Rothschild, Rockefeller og - litt overraskende - Disney. Som hos Fritz Springmeier får Charles Taze Russel, som i sin tid grunnla Jehovas Vitner, plass blant sjefsilluminatene. Jehovas Vitner blir også sagt å drive med satanistisk barnemisbruk." (side 190 - 191)

side 205 påpeker Færseth at en ubehagelig side ved Nyhetsspeilet og andre "ekstremkonspirasjonsnettsteder" er hvordan tilsynelatende svært ubalanserte mennesker har fått status som varslere. 

En av de mest aktive skribentene på Nyhetsspeilet er Jarle Johansen. Hans konspirasjonsteorier går ut på at det hele handler om et kosmisk drama, der ånd står mot materie og godt mot ondt. "Menneskene er åndsvesener som er fanget av materien, omgitt av satanistiske åndsmakter som gjør sitt beste for å holde oss fast ved hjelp av tanketom underholdning, materialistisk vitenskap og - ikke minst - materialistiske ideologier." (side 223)

I følge Jarle Johansen er et av sionistenes virkemidler for å oppnå verdensherredømme multikulturalismen


Holocaust-fornekting - en vanlig konspirasjonsteori
Der Nyhetsspeilet er mer bastante, der er Folkets Info i følge Færseth mer forsiktige og antydende spesielt når det gjelder jødene. Her foretrekker man å stille spørsmål i stedet for å konkludere. Så ble da også Folkets Info grunnlagt som en direkte reaksjon på useriøsiteten hos Nyhetsspeilet. Samtidig har de likevel ikke gått av veien for å stille seg kritisk til Holocaust. 

side 232 siteres Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie:

"Jødene har alltid vært innbegrepet av det som er fremmed og annerledes. De har et språk, hebraisk, som de bare bruker seg i mellom. I tillegg brukte de tyske og polske jødene lenge jiddisch. Dermed vet man aldri hva de snakker om, og når man ikke får den informasjonen man venter å få av dem man omgås sosialt, begynner man å lage den informasjonen man trenger selv. Og da kommer konspirasjonsteoriene inn. De spiser annerledes mat, tar fri på lørdag og jobber på søndag - det virker på en måte som om de gjør narr av de kristne religiøse overbevisningene.

Jo lenger tid det går siden andre verdenskrig, jo mer legitimt får man inntrykk av at det er å stille spørsmål ved Holocaust, og jo mer "spiselig" er antisemittismen blitt. 

Trond Berg Eriksen fortsetter (side 234):

"Som historiker ser jeg stadig at slike historiske lærdommer ikke varer mer enn en generasjon eller to, sier Eriksen. - Hvis du nå sier til vanlige mennesker med vanlig skolegang at det ble drept seks millioner jøder på industrielt vis fra 1942 til 1945, vil noen kanskje si "Nja ... er det nå så sikkert, da?" Grunnen til dette er at vi hele tiden lager historier for oss selv som er til å leve med, og det blir ubekvemt å leve med en historie som kanskje krever såpass mye av oss. Tyrkerne klarer jo for eksempel ikke å leve med armenerne som ble hugd ned under første verdenskrig, og benekter dette den dag i dag."


Venstresiden - ikke som den var ... 
Det har liksom vært greit med litt konspiranoia på det norske venstresiden. Men det er likevel grenser for hva vi tolererer fra offentlige myndighetspersoner. Her trekker Færseth frem historien om den kjente fredsforskeren Johan Galtung som balanserte på en hårfin egg i et foredrag han holdt  med tittelen "Ti teser om 22. juli" i september (se side 247 flg.).
Amerika som de fordømtes land

I kapittelet "Vi som aldri elsket Amerika" (side 252) påpeker forfatteren at synet på USA som "et land man kan vente nærmest hva som helst av, herunder å forfalske massakrer eller ta liv av tusenvis av egne borgere for å ha en unnskyldning for militærintervensjoner", har festet seg hos svært mange. Selv tenker jeg at dette kan ha noe å gjøre med alt som i ettertid har fremkommet av den typen; de påståtte masseødeleggelsesvåpnene i Irak, omgåelsen av menneskerettighetene for fanger ved Guantanamo, styrting av Allende i Chile, støtte til millitære diktaturer, støtten til sjahen i Iran - eksemplene er mange. Etter at Israel okkuperte Vestbredden og Gazastripen, snudde dessuten den vennlige innstillingen til staten Israel som et prosjekt blant mange i Norge. Men når landene nærmest demoniseres, er det i alle fall for meg klart at det har gått for langt. 

John Færseth fulgte deler av 22. juli-rettssaken i et auditorium i VG-bygget - utstyrt med pressekort fra det antirasistiske nettstedet Vepsen. Saken handler om en mann som har forlest seg på hatske islamhatende nettsider. Her tippet det over, og ingen kunne stoppe ham i å gjøre det han hadde planlagt. Det store spørsmålet har selvsagt hele tiden vært: gjorde han alt helt alene? hvem sto i såfall bak? osv. 


Eurabia-myter
Mange har ment mye om alt som gikk galt den skjebnesvangre dagen i juli 2011. Og her kommer selvfølgelig konspirasjonsmakerne på banen og overlater intet til tilfeldighetene. Alle deltaljene på det som gikk galt puttes inn i et større bilde, som om det var villet fra høyeste hold at alt skulle gå nettopp slik. Her introduseres begrepet Eurabia

Ingen vet eksakt hvor mange personer som er opptatt av konspirasjonsteorier på nettet - såkalte kontrajihadister. Det antydes at det i Norge kan finnes mellom 12000 og 15000 mennesker. 

"Ifølge Johansen er Arbeiderpartiet som sagt en del av en marxistisk konspirasjon som igjen er inspirert av satanistiske "khazarjøder", der målet er å skape kaos i verden gjennom krig og utbredelse av multikulturalisme, og slik berede grunnen for en "satanistisk Nye Verdensorden." (side 299)

"Johansen vier også mye plass til å kritisere barnevernet, som han anser som en del av Arbeiderpartiets sataniske plan. Ifølge Johansen har partiet for lengst kommet til at kjernefamilien er roten til alt ondt, og derfor skal brytes opp for å muliggjøre en fullstendig indoktrinering av barn og unge." osv. (side 300)

Fra side 301 og utover stiller forfatteren følgende spørsmål: "Hva nå?"

Det man kan slå fast er at konspirasjonsteorier og trykket på disse endrer seg over tid. Amerikanerne har f.eks. lenge vært opptatt av at Obama ikke engang er født i USA, og mye tid har medgått - for å si det rett ut - til regelrett tull. Likevel er det all grunn til å ta konspirasjonsteorier og menneskene bak på alvor. Det har skjedd mange tragedier i ulike samfunn i verden nettopp fordi man ikke har tatt slike ting på alvor. De fleste som leker seg med konspirasjonsteorier på nettet er helt ufarlige, men så dukker det en sjelden gang opp noen som det faktisk tipper over for, uten at det er mulig for samfunnet å verge seg 100 % mot dette. 


Sisofysarbeid ...
Hvordan skal man møte konspirasjonsteorier da? Færseth betegner det som sisyfosarbeid å diskutere med konspirasjonsteoretikere. Det er med andre nokså fåfengt og ikke veldig mye verdt bryet. Færseth mener at konspirasjonsteoretikere vanskelig lar seg helbrede. "Det man derimot kan gjøre, er å vaksinere andre og slik forhåpentligvis hindre at de blir smittet." (side 313)
Man bør dessuten være forsiktig med å begi seg inn i diskusjoner der man selv ikke har nok "harde fakta" til å kunne motbevise argumenter på en grundig og overbevisende måte. 

"Med tanke på hvordan INternett i økende grad har blitt en tumleplass for underlige forestillinger, er det langt fra overraskende om konspirasjonsteorier er på vei inn i ungdomskulturen, spesielt med tanke på at ungdom i enda større grad enn voksne henter informasjon fra nettet. Spørsmålet blir da hva som kan gjøres for å motvirke dem." (side 312)

"I motsetning til dette er konspirasjonsteoretikerne fullstendig seriøse og stivnet i sine egne verdensbilder. De vet at de har rett, og at alle utenfor deres egen krets av likesinnede tar feil. I egne øyne står de hele tiden på tampen av et gjennombrudd - verden vil snart gjennomskue makteliten og forstå at de har rett. Selv negativ oppmerksomhet er et tegn på at folk er interessert i dem og det de står for." (side 319)

Sånn sett minner dette kanskje først og fremst om en sekt. I alle fall har den alle de kjennetegn som sekter tradisjonelt har vært forbundet med; én eneste sannhet, at man lider og er en outsider fra fellesskapet er nok et bevis på at man har rett osv. Når sekten sluker et medlem med hud og hår, er det som regel tapt for omverdenen ... Og alle teoriene minner mest av alt om klassiske dommedagsprofetier - fremstilt som at det haster med å våkne opp før det er for sent. At menneskeheten kan bekjempe onde makter fra universet med kjærlighet ... Størst av alt er kjærligheten! Er ikke dette fellesnevneren for nær sagt alle de store verdensreligionene? Dessverre er det ikke annerledes dersom vi bytter ut ordet sekt med konspirasjonsteorier ... 

Jeg har lest John Færseths bok "KonspiraNorge" med så stor interesse at det var helt umulig å legge boka fra seg før siste side var vendt. Endelig har det kommet et motsvar til alle konspirasjonsteoriene som jeg for min del har rukket å møte ved noen anledninger. Konspirasjonsteorier i sin mest outrerte form er så negativ, så selvforherligende, så ugjennomtrengelig for motargumenter og så arrogant at man like gjerne kan stå over diskusjonen. Når jeg har referert fra boka, har jeg hatt store problemer med å begrense meg, men jeg understreker at boka inneholder så mye, mye mer. Blant annet har jeg ikke referert særlig mye fra konspirasjonsteoriene om islam og muslimenes plass i Europa. Her er det nesten bare å bytte ut ordet jøde med muslim, og trykke på repeat-knappen ... Historieløst, men sant. 

Færseth har en autoritet innenfor konspirasjonsfeltet som det bare er å ta av seg hatten for. Her har han gravd dypt, funnet frem til det som er av konspirasjonsteorier "der ute i cyperspace", gitt faktaene som presenteres som sannheten en motvekt, tatt til motmæle og øst av sine kunnskaper. Jeg har stor beundring for hans prosjekt, som må ha krevd mye av ham. Han har intervjuet mange av de mest sentrale personene i det konspiratoriske Norge, og har stilt spørsmål på spørsmål på spørsmål ... Intervjuobjektene har fortalt villig vekk om sine overbevisninger, og dermed tegnes det er bilde av en verden som heldigvis er helt ukjent for de aller fleste av oss, men skremmende reell for dem som faktisk er overbevist. Som Færseth selv er sitert med på vaskeseddelen: det norske konspirasjonslandskapet er både komisk og skremmende. 

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikkDet som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ... 

"Nettet har fått en forholdsvis hard medfart i denne boken. ... Påstander som disse ville tidligere ha vært nærmest umulig å faktasjekke. I dag kan dette gjøres på under en halvtime. Det finnes i dag en rekke gode nettsteder dedikert denne typen faktasjekking, eller "debunking", som det ofte kalles. Et av de beste her er Snopes.com, som siden 1995 har sjekket, avvist eller bekreftet vandrehistorier, rykter og nyheter med tvilsomt opphav. I Norge har Forskning.no og Skepsisbloggen (se Facebooksiden Skepsis - Guide til kritisk tenkning - se også artikkelen Hvordan kontre konspirasjonsteorier og annen desinformasjon - mine kommentarer), som sammen med tilhørende skepsisforumet drives av foreningen Skepsis, gjort en god jobb. For den som vil se nærmere på tvilsomme påstander som ofte fremmes om religion, kirkehistorie og det historiske forholdet mellom religion og vitenskap, anbefales bloggen Dekodet, som drives av den kristne apologeten og sivilingeniøren Bjørn Are Davidsen. Ønsker man å utforske høyreekstremisme, anbefales Vepsen, det svenske søsterorganet EXPO og det nå nedlagte Monitor som fortsatt finnes arkivert på nett." (side 314)

Her gir jeg terningkast fem - et sterkt et! Bare for å nevnt det: boka har et rikholdig noteverk helt bakerst, med henvisninger til kildene forfatteren har brukt mens han har jobbet med boka.

Jeg gleder meg allerede til neste bok av John Færseth!


Utgitt: 2013
Forlag: Humanist Forlag
Antall sider: 334


John Færseth (bildet er lånt fra Jødisk museums nettsider)
Andre artikler om boka m.v.:
- Dag og Natt v/Linda Klakken 04.09.2013 - Vi har lest KonspiraNorge
- Vepsen v/Tor Bach 28.08.2013 - En reise i KonspiraNorge
- Fritanke v/Even Gran 23.08.2013 - Ikke så bekymret for Nyhetsspeilet
- Fritanke v/Even Gran 28.08.2013 - Sivilisert om konspirasjonsteorier
- Julies Bokbabbel 29.09.2013
- Kronikk i Dagbladet v/John Færseth 05.08.2011 - Konspiranoia etter 22. juli
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink 12.09.2013 - Tilfeldig? Neppe.
- Morgenbladet v/Lasse Midttun 29.08.2013 - Blant de konspiranoide
- Universitas v/Anne Fougner Helseth 04.09.2013 - Samvittighetsfull konspirasjonsguide
- Utrop v/Are Vogt Moum 24.09.2013 - De mistenksomme blant oss
- ABC-nyheter v/Ole Peder Giæver 25.09.2013 - Hatet mot Arbeiderpartiet
- Dagavisen v/Svein-Erik Bjørnstad 16.09.2013 - KonspiraNoia og spørsmålene de ikke berører

torsdag 28. juni 2012

Jahn Otto Johansen: "Den nygamle antisemittisme"

Et ildsjelprosjekt fra Jahn Otto Johansen

Forfatteren og journalisten Jahn Otto Johansen (f. 1934) vokste opp i Porsgrunn. I løpet av sin karriere har han skrevet en imponerende mengde med bøker (se hans bibliografi på Wikipedia) og artikler, og han har også engasjert seg betydelig i minoriteter generelt og i jødenes historie og skjebne spesielt. Ja, så mye har han engasjert seg i jødenes skjebne at mange - særlig etter at han i 1980 utga boka "Min jiddische mamma" - har vært overbevist om at han er av jø
disk opprinnelse selv. Men han er ikke det. Derimot vokste han opp i et kristent miljø.

Jeg kom over Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" i forbindelse med et forfattertreff på Jødisk Museum tidligere i vår. Boka er ikke i fritt salg, og den er skrevet med tanke på undervisning i videregående skoler og på universitetene - etter at en kortfattet og lettlest bok om temaet, og som også var faglig holdbar, hadde vært etterlyst. I denne lille, men svært kortfattede og fortettede boka, tar Johansen for seg jødehat i vår tid, om konspirasjonsteorier (bl.a. Sions vise protokoller), om jødeparagrafen i den norske grunnloven, om Henrik Wergelands engasjement for å få denne paragrafen fjernet, om norsk unnfallenhet under andre verdenskrig, om en skremmende økning i jødehetsen nær sagt over hele verden osv. Boka inneholder alt som tenkes kan av litteraturhenvisninger. Underveis tenkte jeg at "hvorfor er ikke den eller den boka tatt med?" - bare for å oppleve at alt var nevnt - i tur og orden. Også Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som er en helt unik dokumentar om fremveksten av antisemittisme i Sentral-Europa i mellomkrigstiden, er nevnt.

Boka er på alle måter meget tankevekkende og svært lærerik! Johansen prøver ikke bare å forklare opphavet til det som må oppfattes som antisemittisme og jødehat, men han forsøker også å forklare hva antisemittisme egentlig er. Han viser til at det er fullt mulig å være antisemitt uten å ha møtt en eneste jøde, og at det dessuten er mulig å være mot staten Israels handlinger mot palestinere uten at man av den grunn er antisemittisk. Når beskyldninger om antisemittisme i den forbindelse trekkes frem, er dette nærmest å betrakte som en hersketeknikk i debatten.

De utviklingstrekk spesielt i nyere historie som Johansen trekker frem, er meget skremmende. I dag er det ikke bare nynazister som fremmer jødehat, men også enkelte ekstreme fundamentalistiske miljøer innenfor islam. "Jøde" har gjenoppstått som skjellsord blant de unge, og tendensen til hetsing av jøder som bærer religiøse symboler på åpen gate, viser at jødehatet der det eksisterer er blitt mer voldelig.

Selv har jeg alltid lurt på hvor jødehatet oppsto - utover at jødene opp gjennom historien har blitt hatet fordi de drepte Jesus. Når jeg så leser om Luthers jødehat, må jeg innrømme at dette faktisk var nokså ukjent for meg. Jeg visste heller ikke at det bare bodde 2000 jøder i Norge i 1939, og at halvparten av disse ble drept etter deportasjon til tyske konsentrasjonsleire (fortrinnsvis Auschwitz). Resten klarte å unnslippe enten ved å rømme til Sverige eller England, eller ved å gå i dekning så lenge krigen varte. Johansens beskrivelse av den påståtte uvitenheten etter krigen - både i Tyskland og i Norge - er bitende sarkastisk. Det forhold at jødene ble fratatt statsborgerskapet samt at deres eiendeler ble konfiskert i forbindelse med avreise til Tyskland, indikerte på alle vis at det ikke var meningen at de skulle vende tilbake. Det var ikke det offensive hatet som var verst - det var likegyldigheten.

I boka siterer Johansen diktet "Ikke bødlene" av lyrikeren Halfdan Rasmussen (side 51):

"Ikke bødlene gør mig bange
ikke hadet og torturen
ikke dødens riffelgang
eller skyggene på muren.
Ikke nætterne når smertens
sidste stjerne styrter ned -
Men den nådeløse verdens
blinde ligegyldighed.


"Vi må innse at det j
ødiske Holocaust ikke bare var et tilfeldig folkemord, men et siviliasjonsbrudd. Og derfor er det som Aftenposten skrev, intet mindre enn et sivilisasjonsprosjekt å motarbeide jødehatet i vår egen tid." (s. 111)

Denne boka er en av flere bøker om minoriteter, og Jahn Otto Johansen skriver i sitt forord følgende:

"Denne småbok-serie tar sikte på å være selvfinansierende. Det er ikke beregnet noen som helst fortjeneste for forfatter og forlag. Det viktigste for meg er at flest mulig engasjerer seg for minoritetene ved at det opparbeides empati og kunnskap. Empati uten kunnskap kan lett bli forbigående, og kunnskap uten empati kan lett bli for teroretisk."


Jeg skulle ønske at denne boka hadde vært tilgjengelig for flere! Selv har jeg allerede sikret meg boka "Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz, en monstrøs bok på nesten 700 sider. Denne boka fremhever Johansen som en av de grundigste bøkene som er gitt ut i Norge om temaet. Fordelen med Johansens bok er imidlertid at den er tynn og kompakt, lettlest, lite akademisk og teoretiserende og dermed tilgjengelig for flere på en helt annen måte. Jeg ble meget imponert over hans kunnskaper om temaet! Her blir det terningkast fem!


Ut
gitt: 2010
Forlag: Minoritetsbiblioteket
Antall sider: 116


Jahn Otto Johansen

lørdag 21. april 2012

Umberto Eco: "Gravlunden i Praha"


Intelligent konspirasjons-thriller fra 1800-tallets sentral-Europa!

Bokas jeg-person Simone Simonini, opprinnelig en italiener som siden har gjort franskmann av seg, har nådd sjels år og alder - hele 67 år - da han bestemmer seg for å skrive om sitt liv.   Med ordene "hvem er jeg?" begynner han å skrive.

"Jeg føler en viss forlegenhet ved å gi meg til å skrive, som om jeg skulle kle sjelen min naken, på ordre fra - nei, for Guds skyld! la oss heller si på forslag fra - en tysk jøde? (eller øsetrriksk, men det går for det samme). Hvem er jeg? Kanskje det vil være mer nyttig å avhøre meg om mine lidenskaper enn om mitt livs gjøren og laden. Hvem elsker jeg? Jeg kommer ikke på noen kjære ansikter. Jeg vet at jeg elsker det gode kjøkken; bare jeg uttaler navnet La Tour d´Argent kjenner jeg det gå ilninger gjennom kroppen. Er det kjærlighet?

Hvem hater jeg? Det første som faller meg inn å si, er jødene, men det faktum at jeg så lett gir etter for det den østerrikske (eller tyske) legen egger meg til, må bety at jeg ikke har noe imot de forbaskede jødene.

Om jødene vet jeg bare det bestefar lærte meg: - De er
det ateistiske folkeslaget par excellence, forklarte han. De lever ut fra tanken om at det gode realiseres her på jord, og ikke ut på den andre siden av graven. Følgelig arbeider de kun med tanke på å erobre denne verden." (side 11)

Og dermed er fortelleren Simonini i gang med å fortelle sin fantastiske livshistorie, som innledes med hatske utfall mot alt og alle, men mot jødene i særdeleshet. Selv om verken jesuittene eller frimurerne slipper billig unna, de heller ... Dessuten hater han kvinnene, selv om han innrømmer at han i grunnen ikke vet noe særlig om dem. En oppvekst med en jødehatende bestefar har satt sine spor, og hatet mot jødene går igjen gjennom hele boka, som består av dagboknotater fra 1897 til 1898. Hovedsaklig med jeg-personen som forteller om sitt liv fra rundt 1830 og frem til slutten av 1800-tallet, men også avbrutt av andre som skriver i dagboka samt av en allvitende forteller som holder kortene tett inntil brystet. 


Etter at bestefaren er død, går Simonini i lære for å bli advokat. Notarius publicus Rebaudengo lærer ham opp til å bli dokumentforfalsker. Det tar ikke lang tid før Simonini går ham en høy gang på dette feltet, og dette blir også Rebaudengos skjebne til slutt. Ved hjelp av forfalsknerier av rang klarer nemlig Simonini å sette opp en konspiratorisk felle, slik at han overtar Rebaudengos forretninger og får ham fengslet.

Simonini er ingen sympatisk person, der han gjennom sitt liv har konspirert, forfalsket, hatet og til og drept for å nå sine mål. Innledningsvis i boka befinner han seg plutselig i abbed Dalla Piccolas leilighet, og et av de første spørsmålene som dukker opp i hans hode er hvem han egentlig er? Simone Simonini eller Dalla Piccola, eller kanskje begge deler? Han husker ikke opptakten til at han plutselig befinner seg i Dalla Piccolas leilighet, og dette spørsmålet - hvem er han egentlig? - fortsetter å plage ham lenge ... Særlig forvirrende er det når Dalla Piccola begynner å blande seg inn i dagboknotatene hans ...

Ett av de mange forholdene Simonini har på sin samvit
tighet er de såkalte Sions vise protokoller. Disse - som rent faktisk eksisterer og som har hatt store politiske konsekvenser i historiens løp - består av flere referater som angivelig skal være utarbeidet av tolv jødiske stamfedre som møttes på gravlunden i Praha. Det fremgår av disse referatene at jødene planla å overta verden gjennom å konspirere mot de kristne. Protokollene er bl.a. brukt for å begrunne viktigheten av å utrydde jødene i forbindelse med Hitlers "endelige løsning" av jødeproblemet, og den benyttes av arabiske motstandere av Israel den dag i dag. I Umberto Ecos roman er det altså Simonini som får den tvilsomme æren av å stå bak dette forfalskede dokumentet, som her kommer i stand for å konspirere mot jødene for å oppnå en allianse bl.a. med russerne. På side 123 skriver forfatteren følgende:

Den som skal forfalske dokumenter, må alltid dokumentere sitt stoff, og dermed oppsøkte jeg bibliotekene. Biblioteker er fascinerende: Noen ganger, når man konsulterer bøker om eksotiske land, er det som å stå i et leskur på en jernbanestasjon og skulle reise til fjerne steder. Slik hendte det at jeg bladde gjennom en bok og fant noen flotte illustrasjoner om den jødiske gravlunden i Praha. Gravlunden var ikke lenger i bruk, men den kunne skilte med nesten tolv tusen gravstøtter på et svært avgrenset område, men gravene måtte ha vært langt flere, fordi det i århundrenes løp var blitt lagt flere lag med jord oppå hverandre. Etter at gravlunden var blitt liggende brakk, hadde noen gravd opp enkelte begravde graver med tilhørende gravstøtter, og slik skapt noe som minnet om en umake haug av minnesteiner for de døde som pekte i alle retninger (eller kanskje var det jødene selv som hadde lagt dem slik uten omtanke for noe eller noen, fremmede som de var overfor enhver sans for skjønnhet og orden.)

Selv om hatet mot j
ødene, som beskrives i detalj og i de mest groteske utlegninger, førte til vemmelse hos meg som leser, tenkte jeg underveis at det kanskje var nettopp slik det var den gangen - noe som forklarer det som kom senere, nemlig nazi-Tysklands kamp for å utrydde jødene som folk, og hvorfor ingen grep inn selv om man måtte skjønne hva som foregikk? Sånn sett gjør ikke forfatteren annet enn å beskrive hendelser og holdninger som eksisterte i beste velgående den gang, skjønt han drar det hele nokså langt til tider. Det er for øvrig nesten ikke en eneste hendelse i sentral-Europa som unngår forfatterens oppmerksomhet i hendelsesforløpet - det være seg Julirevolusjonen (1830), Februarrevolusjonen (1848), Damaskus-affæren (1840), Italias samling (1861), Orsini-attentatet på Napoleon 3 (1858), Pariserkommunen (1870), Panama-skandalen (1892) og Dreyfussaken (1894) (oversikten er hentet fra en anmeldelse av Ecos roman skrevet av Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 1. juli 2011).

Umberto Ecos "Gra
vlunden i Praha" er, selv om boka ikke kan sies å være tunglest, en krevende øvelse å komme gjennom. Eco opererer med et persongalleri av den heller tyngre klassen - de fleste er historiske personer som faktisk har levd - og med en handlingsmettet fortelling med så mange lag at jeg hadde problemer med å henge med i svingene underveis. Selv om det var behagelig å høre lydbokutgaven av denne boka, skjønte jeg etter hvert at jeg også trengte papirutgaven for å kunne bla og lese underveis, gå tilbake i detaljene og lese hele avsnitt og kapitler om igjen. Dette er nok en bok som vil gi en mer dersom man kjenner til en del av de sentrale historiske hendelsene fra sentral-Europa på slutten av 1800-tallet. Ellers vil mange av detaljene surre forbi uten å gi særlig mening, tror jeg. 

Boka er interes
sant og elegant skrevet, og tidvis var det med åndeløs spenning jeg leste videre. Like fullt fremsto hovedpersonen som så kynisk og uten egenskaper som gjorde ham til et menneske det var mulig å føle noe for, og dermed ble historien litt oppkonstruert og lite levende, synes jeg. Samtidig skal det i rettferdighetens navn sies at maken til konspirasjons-plott skal man lete lenge etter! Jeg er ingen bevandret Eco-leser fra før av - skjønt jeg ønsker å bli det etter hvert - og jeg mangler derfor grunnlag for å sammenligne "Gravlunden i Praha" med hans tidligere utgivelser. Eco må imidlertid ha hatt det fryktelig morsomt da han konstruerte denne røverhistorien, som er så høytravende, så intelligent skrudd sammen, med så mange lag at man kan lese denne boka flere ganger uten å gå lei fordi man stadig oppdager nye detaljer - og hvor jeg knapt har sett en brøkdel av de forholdene han har berørt - fordi litt for mange detaljer fremsto som "name dropping" for meg. Men det sier nok mer om meg enn om boka og forfatteren! Jeg har ut fra en helhetsvurdering av boka kommet til at jeg vil gi den et sterkt terningkast fem. Når det ikke blir terningkast seks er dette pga. det jeg opplevde som litt blodløst ved den - til tross for at boka er spekket med blod, gørr og hat så det holder ... 

Helt til slutt (på side 520) opplyser forfatteren for øvrig at den eneste oppdiktede karakteren i boka er hovedpersonen Simone Simonini. Som tidligere nevnt er de historiske hendelsene i boka høyst autentiske. Bakgrunnen for dem er imidlertid forklart på en helt annen måte, med Simonini i hovedrollen. Forfatteren har også hatt den fordel at han kjenner "fasiten"  av senere historiske hendelser, og dermed har kunnet benytte dette når han har bygget opp historien, slik den mest sannsynlig kan ha fortonet seg på slutten av 1800-tallet. Dermed fremstår det som senere skjedde særlig i forhold til jødene, som en "naturlig" forlengelse av det som var forløpet til Hitler-Tyskland og alt vi kjenner til i den forbindelse.

Utgitt på italien
sk: 2010
Originaltittel: Il Cimentero di Praga
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Astrid Nordang
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 519 / spilletid: 16 t 42 min.
Opplesere: Kai Remlov og Ola Otnes
Helt ti
l slutt: En av de mest imponerende og grundige bokomtalene jeg har lest av "Gravlunden i Praha" er det bokbloggeren Clementine som står bak.

Her er
dessuten en link til et intervju med forfatteren - i regi av NRK.


Umberto Eco