Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Xinran. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Xinran. Vis alle innlegg

mandag 4. juli 2016

Xue Xinran: "Gi meg himmelen"

Om noen av konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk

Xue Xinran ble født i Beijing i 1958, og jobbet tidligere som journalist og programleder i radio i Kina. Hun flyttet til London i 1997, og har siden utgitt syv bøker. Den siste er "Gi meg himmelen - Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk". Boka forelå på forsommeren på norsk.

Noen ytterst få forfattere gjør et så uutslettelig inntrykk allerede når man leser den første boka at man kjenner at man bare ha mer! Slik var det for meg da jeg for ca. ti år siden kom over den nærmest hudløse romanen "Himmelgraven" ("Sky Burial", 2004), som handler om en kvinnes leting etter sin forsvunnede mann i Tibet. 

Totalt har fem av Xinrans bøker kommet ut på norsk, og det er Gyldendal forlag som har stått for dette. Selv har jeg så langt fått med meg "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ("Message from an Unknown Chinese Mother" - 2010) og "Stemmer i natten" ("The Good Women of China:  Hidden Voices" - 2003) - i tillegg til tidligere nevnte "Himmelgraven". Jeg har også "Kinas tause generasjon" ("China Witness: Voice from a Silent Generation" - 2008) liggende på vent. (Linkene peker til mine bokanmeldelser.)

I 1979/81 - tre-fire år etter Maos død - innførte Kina en politikk som i Vesten har blitt kalt ettbarnspolitikken. Dette handlet om planlegging av fødsler i et land der overbefolkning, sult og nød var en høyst reell trussel. Loven ble strengt praktisert, og det har versert anklager både om tvangsaborter og tvangssteriliseringer.  Enkelte grupper, f.eks. minoritetsgrupper, har fått tillatelse til å ha flere barn. Konsekvensene av ettbarnspolitikken i et land der det først og fremst var sønnene som hadde verdi (særlig på landsbygda), kan vi lese om i Xinrans bok "Tapte døtre". Ikke bare har mengder med pikebarn blitt abortert bort, men det er også en kjennsgjerning at det på landsbygda har vært praktisert drap på nyfødte pikebarn. En datter står nemlig i veien for muligheten til å få en sønn. Dette snakkes det ikke høyt om. I ettertid har man sett at så mange som 33 millioner pikebarn antas å ha blitt borte ... Så stor er mangelen på kvinner at mange småprinser rett og slett ikke får seg noen kone. Det er ikke kvinner nok i landet. Xinran skriver om mange av skjebnene i "Tapte døtre", en bok som fikk meg til å grine. 

I "Gi meg himmelen" skriver Xinran om enebarna. Hun har møtt en hel del av dem i årenes løp, og i boka har disse enebarna fått hver sine kapitler. Det handler om Du Zhuang, Gyldne Svale, Vinge, Lilje, Måne, Skinnende, Fyringsved, Funklende og Flyvefisk ... Noen så bortskjemte at de i begynnelsen ikke var i stand til å gjøre noe praktisk fordi deres mødre hadde gjort alt for dem, andre med urealistiske drømmer og atter andre med solid bakkekontakt og de kinesiske verdinormene godt intakt Det er et mangefascettert bilde som tegnes, og dette er bokas styrke. Xinran selv startet nemlig hele prosjektet med en forutinntatt holdning om at Kinas enebarn først og fremst er bortskjemte, fordi de får alt lagt opp i hendene av foreldrene. Hva gjør dette med dagens unge? 

"I de over 20 årene som gikk fra ettbarnspolitikken ble innledet til den ble lovbestemt, sank de gjennomsnittlige fødselsratene i Kina fra 5,44 barn i 1971 til 1,84 i 1998. Disse årene med fødselskontroll resulterte i 238 millioner færre barn i Kina. Frem til 2012 har dette tallet økt til anslagsvis 400 millioner færre fødsler. Det kan hevdes at dette er et stort bidrag til den globale befolkningskontrollen. Det er likevel vanskelig å sette en prislapp på det to generasjoner av det kinesiske folket har vært nødt til å utholde. Utallige familier ble økonomisk ruinert av bøter, et ukjent antall jentebarn ble forlatt, befolkningen ble katastrofalt aldret og generasjoner av enebarn gikk glipp av nære søskenrelasjoner." (side 17)

Som en rød tråd gjennom boka går en hendelse som rystet Kina i 2011. Det handlet om en ung gutt - et begavet enebarn - som ved et uhell kjørte ned en 26 år gammel fattig kvinne. Gutten het Yao Juaxin og studerte ved Musikkonservatoriet. Ikke bare unnlot han å hjelpe kvinnen, men han kjørte for sikkerhets skyld over henne etterpå og drepte henne for å unngå at hun skulle melde ham. Hvordan kunne noe slikt skje? Det mest skremmende var kanskje debatten som fulgte etterpå. Noen mente nemlig at han burde slippe straff fordi han var mer verdt enn den fattige kvinnen ... Xinran har brukt denne historien for å finne ut hvordan de forskjellige enebarna i boka reflekterer over hendelsen. Hvert kapittel avsluttes med aktuelle enebarns tanker. 

Kinesiske sosiologer har fremholdt at enebarna er så bortskjemte og forgudede at de ikke får muligheten til å ta ansvar for de materielle og intellektuelle byrdene som hører med ved å være menneske. Disse barna blir uten noe eget "selv", og reagerer primitivt med kjemp eller flykt-modus når de utsettes for press. Dermed kunne man si at Yao Juaxin på et vis var offer for ettbarnspolitikken ... Men var det virkelig enkelt?

Noen av enebarna har kommet så tett på Xinran at hun har tatt seg av dem når de har kommet fra Kina til London. Enkelte har ikke en gang vært i stand til å pakke kofferten sin eller håndtere en kjøkkenkniv. Den opplevde hjelpesløsheten vekket et sinne i barna, som følte seg umyndiggjort i sine egne liv. Måten foreldrene oppdrar sine enebarn på skaper med andre ord en dyp generasjonskløft, og Xinran har i flere sammenhenger forklart de sinte enebarna hvor mye de faktisk har å være takknemlig for. Samtidig har enebarna fått henne til å forstå hvilken enorm byrde foreldrenes forventninger blir for barna, fordi foreldrene forventer at deres barn skal være spesielt talentfull i ett og alt - uten at det foretas en realitets-sjekk ... Når samtlig foreldre forventer at nettopp deres barn skal tilhøre landets elite på kanskje 5-10 %, sier det seg selv at det ligger enormt mange skuffelser i kjølvannet ...

Et annet forhold som ettbarnsforeldre går glipp av er muligheten for å lære gjennom å få et barn nummer to. "Samfunnet diskuterer hele tiden enebarnas ensomhet, men tenker sjelden på foreldrenes isolasjon", skriver hun. (side 103) Og hva skjer med enebarna når de blir foreldre? Fra å ha vært familiens midtpunkt, må plassen avgis til deres eget barn. Klarer de dette? I noen tilfeller har dette ført til at par som skilles krangler om å få slippe å ta seg av barnet ... 

Noe av det mest interessante med boka er at Xinran beveger seg inn til kjernen av det tradisjonelt kinesiske. Hun snakker om å legge "ansiktets lenker" bak seg, om kinesernes snobbethet, om kinesisk beskjedenhet og om hvorfor Vesten vet så lite om Kina. De største utfordringene ligger imidlertid på et annet plan ...

"Innen sommeren 2011 hadde praktisk talt alle farene som professor Mu advarte oss mot i 2006, gått i oppfyllelse. Familier i tusentall gikk i oppløsning etter å ha tapt sitt enebarn i Sichuan-jordskjelvet. Tilfeller med enebarn som blir ødelagt av overdreven velstand, har ikke lenger nyhetens interesse. Antall ettbarnsfamilier som strever under byrden av å ta seg av sine gamle foreldre, vokser for hver dag. Forstyrrelser i samfunnslivet som blir forårsaket av enebarn, dukker opp en etter en. Det oppstår ikke bare sprekker i forholdet mellom ulike sosiale klasser, men den bitre kampen mellom by og land blir stadig mer opphetet." (side 317-318)

"Gi meg himmelen" er en viktig og interessant bok, men jeg tror ikke at det utvalget Xinran har intervjuet er representativt. For det første dreier det seg om kinesiske enebarn som har fått anledningen til å studere utenlands. Og for det andre befinner de fleste kinesiske enebarn seg på landsbygda i Kina, der de riktignok kan være bortskjemte på oppmerksomhet, men neppe på materiell velstand. Hun treffer like fullt mange viktige temaer med full kraft - som et samfunn der den sikkerheten foreldrene har er at barna skal ta seg av dem når de blir gamle. Når alt står og faller på det ene barnet, kan dette fort bli en katastrofe både for foreldrene og for barna. Tidvis følte jeg at Xinran var altfor mye til stede med sin egen moraliserende stemme overfor barna som var sinte på foreldrene sine. De var sinte med god grunn, mens Xinran gjorde det som sto i hennes makt for å få barna til å respektere foreldrenes handlinger likevel, siden de tross alt hadde ofret så mye for dem ... Etter hvert trådte det heldigvis frem en viss ydmykhet, og hun blandet seg ikke fullt så mye inn i enebarnas liv. 

Man kan for øvrig også oppfatte boka som Xinrans egen reise, der hun i begynnelsen holdt nærmest krampaktig fast i de gamle kinesiske verdiene, for så gradvis å måtte gi slipp på dem etter hvert som hun fikk et mer og mer nyansert syn på saken ... 

Med dette i mente vil jeg likevel hevde at jeg fikk mye ut av boka. Alle historiene gjorde det hele mer levende enn hva en "klinisk", dokumenterbar bok antakelig ville ha gjort. Selv om utvalget ikke er representativt, representerer utvalget like fullt hvordan svært mange kinesere faktisk lever livene sine. Dermed blir den svært relevant likevel. Til tross for de svakhetene jeg trekker frem, er jeg likevel ikke i tvil om at dette er en bok vel verdt å lese! Jeg anbefaler den derfor varmt!

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om denne boka på sin blogg. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Buy Me the Sky
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Poul Henrik Poulsson
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-05-47290-7
Boka har jeg kjøpt selv


Xue Xinran (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

fredag 29. juli 2011

Xinran: "Stemmer i natten"

Sterke kvinne-skjebner fra Kina


Utgitt: 2002
Originaltittel: The Good Women of China
Utgitt på norsk første gang: 2003
Oversatt:Tone Formo
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 270

Første gang jeg ble oppmerksom på den kinesiske eksilforfatteren Xinran må ha vært da boka "Himmelgraven" kom i 2005 eller 2006. Den gangen var hun en for meg fullstendig ukjent forfatter, og det var temmelig tilfeldig at jeg valgte å kjøpe boka. Jeg visste ikke om hun hadde skrevet noe mer heller, før hun i 2010 kom ut med boka "Tapte døtre" om konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk. Og så kom jeg altså over "Stemmer i natten", og da måtte jeg bare ha den også. "Kinas tause generasjon" ven
ter etter dette ...

"Stemmer i natten" er en samling historier om kvinneskjebner i Kina under og etter kulturrevolusjonen. Mens Xinran bodde i Kina - og altså før hun forlot landet i 1997 til fordel for England - arbeidet hun som journalist med eget radioprogram - i Kina det berømmelige radioprogrammet "Stemmer i natten". Her kunne kvinner ringe inn og enten stille spørsmål, delta i diskusjoner eller ganske enkelt fortelle sine historier anonymt. Det var heller ikke uvanlig at Xinran ble nedlesset av brev fra kinesiske kvinner, som fortalte de mest hjerteskjærende historier fra sine egne liv. Disse historiene handlet for det meste om det tabubelagte området seksualitet.

I begynnelsen ble Xinran helt lamslått over alle historiene hun fikk høre. Og nettopp fordi hun var en anerkjent journalist, fikk hun også høre mer enn de fleste andre. Hele tiden måtte innholdet i radioprogrammet balanseres hårfint for ikke å bli oppfattet som støtende av makteliten i landet. Ett eneste feilskjær og redaksjonen kunne regne med å stå uten jobb neste dag ...

Historiene som fortelles er groteske. Det handler om hvordan alle med utdannelse eller rikdommer ble behandlet som kontrarevolusjonære under kulturrevolusjonen. Om foreldre som ble skilt fra barna sine, om barn som ble hånet av hele landsbyen sin pga. sine foreldres påståtte feilskjær, om "opplæring" i revolusjonens ånd og som i realiteten besto av gruppevoldtekter jentene (alltid jomfruer i utgangspunktet) ikke kunne fortelle om til noen av frykt for å bli ansett som en trussel mot moralen i landet, om barn som ble kidnappet og tvunget inn i ekteskap med eldre, voldelige menn, om tvangsekteskap, om tvangsatskillelse fra den man elsket, om seksuelle overgrep fra fedre, slektninger og naboer og om levde liv med et totalt fravær av noe som kunne ligne glede. Og når man tror at nå kan det ikke bli verre, vel ... så kan det faktisk det. For kvinnene i Ropefjellet, en fattigslig landsby oppe i fjellene, levde sine liv med verre betingelser enn dyr. Xinrans fundering på hvorfor alle kvinnene gikk så rart, med en bredbent, kalvbent gange, fikk etter hvert sin forklaring. Fremfallen livmor som hang utenfor kroppen var nemlig forklaringen ... og denne lidelsen led alle kvinnene av, før eller siden ... der de som regel ble delt mellom mennene som ikke hadde råd til å skaffe egne ektefeller, og fødte barn på løpende bånd ... Og paradoksalt nok var disse kvinnene de eneste Xinran møtte som faktisk påsto at de var lykkelige. De øvrige var bitre, forknytte og innestengte i sine kropper. Xinran voktet seg vel for å fortelle dem om alle grunnene de hadde til ikke å være lykkelige ...

Nok en gang har jeg lest en utrolig sterk bok av Xinran om deler av det kinesiske samfunnet som er så totalt annerledes alt annet jeg har hørt om fra før av. Det var selvsagt utenkelig at denne boka kunne ha blitt utgitt i Kina. Lenge grublet Xinran på om Vesten egentlig ville forstå hvis hun forsøkte å skrive en bok om disse kvinnene. Det har kostet henne mye å hente disse historiene frem, men det er i alle fall jeg svært takknemlig for at hun har gjort. For dette er viktige historier om konsekvensene av Maos regim
e i Kina. Aller verst var det på landsbygda, og det er stort sett derfra historiene i denne boka kommer fra.

Jeg håper selvsagt at kinesiske kvinner på landsbygda har fått det bedre i løpet av de årene som har gått siden denne boka ble skrevet, men sikkert er det ikke. Xinran skriver svært godt og levende, og selv om jeg mange ganger hadde store problemer med å klare å forstå at noen ville velge å leve slik mange av kvinnene i boka gjorde (skjønt valg og valg ...), så gjorde historiene et enormt inntrykk på meg. Her blir det terningkast fem!



Xinran

tirsdag 6. juli 2010

Xinran: Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet

Utgitt: 2010
Original tittel: "Message from an Unknown Chinese Mother - Stories of Loss and Love" 
Oversetter: Maya Liu Bøckman
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 230

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem.  Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.  

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre … 

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn. 

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka "Tapte døtre" av Xinran fortjener terningkast fem