Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Woolf Virginia. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Woolf Virginia. Vis alle innlegg

lørdag 20. juli 2013

Virginia Woolf: Et eget rom

Om kvinner og diktning

Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) regnes blant de fremste modernistiske forfattere i det tyvende århundre. Likevel var det på 1970-tallet kun én av hennes bøker som var oversatt til norsk, og det var "Til fyret"  (utkom i 1948 på Mortensens Forlag). Dette skriver Kari Skjønsberg om i sitt forord i den utgaven av "Et eget rom" som jeg sitter med (og som Daisy Schelderup har oversatt), og som utkom på Gyldendal Norsk Forlag i 1976. Tidspunktet for utgivelsen var nok ikke tilfeldig, idet norsk kvinnekamp pågikk for fullt på midten av 1970-tallet.

Fremdeles den dag i dag gjenstår det mye på at alle Woolfs bøker er tilgjengelig på norsk. Min utgave av essayet fant jeg for øvrig på et antikvariat i vår, og etter å ha besøkt Monk´s House i East Sussex i England i sommer, våknet min Virginia Woolf-interesse på nytt. 

Essayet "Et eget rom" utkom for øvrig på nytt i 2006 på forlaget Gyldendal, og i den forbindelse har jeg kun funnet en anmeldelse på nettet - fra Morgenbladet 27. januar 2006. Dessuten utkom den i 2012 - som del av essayet "Et eget rom/Tre guineas"" - på forlaget Pax, og i en nyoversettelse ved Merete Alfsen. Turid Larsen i Dagsavisen anmeldte essaysamlingen 14. januar 2012.

Virginia Woolfs essay "Et eget rom" er basert på to foredrag hun holdt for kvinnelige studenter som den gangen gikk på egne college i Cambridge, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. Videre kan man lese: 

"Hun var blitt bedt om å snakke om kvinner og diktning. Men hun benyttet samtidig anledningen til å si noe både om kvinnepolitikk, kvinners kunst og om det mannlige og det kvinnelige. Og hun introduserte uttrykket et eget rom, som siden er blitt et begrep.Da forelesningene utkom i bokform året etter, var de sterkt bearbeidet og hadde fått den lettheten og elegansen som er typisk for Virginia Woolfs essayistikk."

Kari Skjønsberg åpner sin innledning til boka slik:

"Når alle andre påstander om kvinnens mindreverd er blitt gjendrevet, slår mannen triumfesset i bordet: Hvorfor er det ingen store kvinnelige billedkunstnere, komponister eller forskere? - Han vokter seg vel for å etterlyse de kvinnelige forfatterne, for de har for lengst befestet sin stilling, men han hevder bestemt at Marie Curie bare er et unntak som bekrefter regelen om kvinnelige forskere. Med dette argumentet mener han å ha fått det siste ordet og venter at vi nå skal bøye oss ydmykt for mannens selvfølgelige overlegenhet og innse vår egen begrensning.

Vi har i de siste årene funnet mange ytre årsaker til at kvinnen ikke har hevdet seg i kunsten og vitenskapen, men allerede i 1928 gav Virginia Woolf det avgjørende svar: Kvinnen har aldri hatt et eget rom! - Med det mente hun ikke bare bokstavelig talt et eget værelse der hun kunne låse seg inn og være alene. Hun tenkte vel så meget på rom i overført betydning, en plass i samfunnet og familien der kvinnen kunne utvikle sine evner og sin personlighet. Men først og sist måtte kvinnen bli økonomisk uavhengig slik at hun aldri behøvde å underordne seg eller smigre noen mann. Først da kunne hun gjennomskue mannen og se den aggresjon som fortærer ham innenfra." (side 5)

Og det er dette essayet handler om: retten til sitt eget rom og til å være økonomisk uavhengig - noe Virginia Woolf i 1928 mente måtte innebære en årslønn på minst 500 pund. Gitt slike rammevilkår ville tiden vise at det bodde vel så mange talenter i kvinner som i menn. Men all den tid kvinners rolle var definert så snevert som den var - inneholdende plikter som hushold, barnefødsler, strømpestopping - og for overklassekvinnene broderier, pianospill og den slags - så ble det ikke mye tid eller plass til selvutvikling. Å skrive var lenge noe som ble sett ned på, og man kunne bli bløt i hjernen av å lese for mye. Og når hun redegjør for de rammevilkår som ble Jane Austen til del - uten selvstendig inntekt før hun nærmet seg slutten av 30-årene, knapt råd til å kjøpe kladdebøker å skrive sine fantastiske historier i - og som måtte skrive i smug fordi hun ikke kunne stå frem som forfatter - ja, da skjønner vi at kravet til et eget rom og økonomisk selvstendighet ikke er et urimelig krav dersom man skulle ha håp om at kvinnelige talenter skulle få vilkår til å utvikle seg. 

Gjennom et slags navnløst alterego i universitetsbyen Oxbrigde (sammenslåing av Oxford og Cambridge) tar hun blant annet for seg kvinnenes fravær i diktningen, enkelte (eh ... egentlig ganske mange) menns behov for å holde kvinner nede for å beskytte sitt eget oppblåste ego, i særdeleshet utiltrekkende menns behov for å rakke ned på det annet kjønn ...

"Når professoren insisterte litt for ettertrykkelig på kvinnenes underlegenhet, da var det muligens ikke deres underlegenhet, men sin egen overlegenhet han var opptatt av. Det var den han beskyttet temmelig opphisset og med for stort ettertrykk, for han betraktet den som en sjelden og kostbar juvel. Livet er for begge kjønn - og jeg betraktet dem, der de albuet seg frem på fortauet - besværlig, vanskelig, en evig kamp. Det krever kjempemessig mot og styrke. Og ettersom vi er skapninger med illusjoner, krever det kanskje først og fremst selvtillit. Uten selvtillit er vi som spebarn i vuggen. Og hvordan kan vi snarest utvikle denne flyktige egenskapen, som likevel er så uvurderlig? Ved å tro at andre mennesker er oss underlegne. Ved å føle at vi har en eller annen medfødt overlegenhet over andre mennesker - det kan være rikdom eller rang eller rett nese, eller et Romney-portrett av en bestefar - for det er ikke ende på den menneskelige fantasis rørende påfunn. Herav følger at for en patriark som er nødt til å erobre, å styre, er det av veldig betydning å kunne føle at et stort antall mennesker, ja, faktisk halve menneskerasen, av natur er ham underlegen. Det må sannelig være en av de viktigste kildene til hans makt." (side 47)

Det rettes harde skyts mot datidens menn, og de vilkår som ble kvinnene til del. Fordi de heller ikke fikk reist noen steder, slik som mennene, men måtte holde seg i nærheten av familiens "lune" favn, fikk de heller ikke utvidet horisonten eller sine kunnskaper slik at de kunne sette sine egne liv i et større perspektiv. Woolf argumenterer iherdig for hvorfor ingen kvinne kunne ha skrevet noen av Shakespeares skuespill. Det ville vært en umulighet. Dessuten argumenterer hun fra side 126 og utover om hvorfor en fattig dikter ikke har en sjanse. I så måte kunne kvinners stilling sammenlignes med de fattigste ...

"Intellektuell frihet er avhengig av materielle ting. Poesien er avhengig av intellektuell frihet. Og kvinner har alltid vært fattige, ikke bare gjennom to hundre år, men fra tidenes begynnelse. Kvinner har hatt mindre intellektuell frihet enn slavesønnene i Athen. Kvinner har altså ikke hatt mulighet til å skrive poesi. Det er grunnen til at jeg har lagt slik vekt på penger og et eget rom. Imidlertid er disse ondene i ferd med å bedres, takket være det slit som ble utført av ukjente kvinner i fortiden, kvinner som jeg skulle ønske vi visste mer om. Og merkelig nok takket være to kriger: Krimkrigen som slapp Florence Nightingale ut av dagligstuen, og den europeiske krig som omkring seksti år senere åpnet dørene for gjennomsnittskvinner. Ellers ville dere ikke ha vært her i kveld, og deres mulighet for å tjene fem hundre pund i året ville vært ytterst minimal - og usikker er jeg redd den fremdeles er." (side 127)

"Et eget rom" er spekket med mye godt sitatstoff, og det kunne vært fristende å trekke frem enda flere sitater, men jeg setter en strek her. Essayet er blitt kalt en feministisk klassiker, og anses ved siden av Simone de Beauvoirs "Det annet kjønn" fra 1949 som antakelig det viktigste, skriver Bokklubben i sin presentasjon av boka. For virkelig å forstå Virginia Woolf, bør man ha lest dette essayet!

Jeg kan ikke annet enn å oppfordre sterkt til å lese denne boka selv! Og jeg lover i tillegg til en interessant vandring spesielt gjennom litteraturhistorien, hvor kvinner bare noen hundre år tilbake var så og si fraværende, og hvor det nærmest må anses som et under at det i det hele tatt var mulig for kvinner å produsere litteratur, mange lattervekkende beskrivelser av forholdet mellom menn og kvinner, slik det utvilsomt må ha fortonet seg for den store forfatter på slutten av 1920-årene. Skjønt noe satt på spissen er nok enkelte ting. 

Og så gleder jeg meg over at mens jeg skriver dette, så sitter jeg i mitt eget rom i huset vårt - et rom min mann insisterte på at jeg måtte ha da vi flyttet hit for fire år siden. Et rom  som jeg ikke deler med noen! 

Helt til slutt: Mens jeg googlet og gjorde litt research på hva andre har skrevet om denne boka, kom jeg over en rekke interessante innlegg. Rett etter Bokklubbens link dukket Lines Bibliotek opp - med den iøyenfallende artikkelen "Virginia Woolf", hvor hun hovedsaklig skriver om "To the Lighthouse", men også nevner essayet "Et eget rom". Deretter dukker det opp en artikkel på NRKs nettsider - Portretter, hvor Virginia Woolfs liv er omtalt. Her dukker også opplysningen opp om at Virginia Woolfs ektemann Leonard Woolf var jøde, og at ekteparet sto på Hitlers dødsliste. Ekteparet hadde planlagt å ta sine egne liv dersom Hitler-Tyskland skulle komme til å okkupere England. Så skjedde heldigvis ikke, men Virginia Woolf tok som kjent sitt eget liv i 1941 ... etter lang tids mental sykdom, vekselsvis med maniske og depressive perioder. Hun ble 59 år. 

Det er så og si umulig å skulle gi "Et eget rom" et terningkast. Hvis jeg likevel skulle prøve meg, må det bli terningkast fem denne gangen. 

Utgitt første gang: 1928
Originaltittel: A Room of One´s Own"
Utgitt første gang på norsk: 1976
Oversatt: Daisy Schelderup
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag 
Antall sider: 133 
Forord ved Kari Skjønsberg
Senere utgitt av Gyldendal i 2006 og av Pax i 2012


Byste av Virginia Woolf (foto: RMC)

onsdag 10. juli 2013

Virginia Woolf og Monk´s House i East Sussex - Storbritannia (artikkel 2)



Som bebudet i et tidligere blogginnlegg, akter jeg å skrive om årets store ferietur for min mann og meg - en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Scottland), hvor vi valgte ut noen steder av betydning for oss. Som første utdypende artikkel har jeg valgt meg Virginia Woolf´s Monk´s House i East Sussex. 


Aller først helt kort om forfatteren selv ... Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) var forfatter og en viktig del av den såkalte Bloomsbury-kretsen i London i mellomkrigstiden (kilde: Wikipedia). I løpet av sitt liv skrev hun en rekke romaner, men også essays, noveller, prosa og biografier. Aller mest kjent er nok "Mrs. Dalloway", "To the Lighthouse", "Orlando", "Jacob´s Room" og "The Waves". 


Byste av Virginia Woolf i hagen
Det mest signifikante kjennetegnet ved Virginia Woolf´s forfatterskap er at hun - i motsetning til datidens forfattere - ikke var så opptatt av ytre handling, men mer av romanpersonenes indre sjelsliv, deres indre monologer. Denne fortellerstilen kalles "stream of consciousness" og bryter med det vi vanligvis oppfatter som en mer tradisjonell fortellerstil - med et kronologisk, narrativt eller fortellende hendelsesforløp. Woolf fikk på denne måten frem at ulike personer kunne oppfatte en og samme hendelse på høyst forskjellig vis - mao. at det egentlig ikke fantes en eneste objektiv sannhet. Dette var viktig for henne. 


Monk´s House

Virginia Woolf debuterte som forfatter i 1915 - med romanen "The Voyage Out" - i en alder av 33 år, tre år etter at hun giftet seg med Leonard Woolf, også han forfatter (blant annet). Virginia Woolf slet med depresjoner (og sin bipolare sykdom) og endte til slutt sitt liv gjennom selvmord i 1941. Hun ble 59 år. 


Spesielt interesserte oppfordres til å lese mer om Virginia Woolf på Wikipedia - fortrinnsvis den engelske, som inneholder langt flere detaljer om hennes liv enn den norske siden. 


Virginia Woolfs sovekammer
Forfatterekteparet kjøpte Monk´s House i Sussex i 1919, og bestemte seg for at dette skulle bli deres "country retreat", eller landsted som vi ville ha kalt det i Norge. Her reiste ekteparet ut i helger, jul, påske og sommerferier. Det var også her Virginia Woolf skrev mange av sine romaner. 


Landstedet bærer indirekte preg av Virginia Woolfs mentale tilstand, der hun lengtet etter fred og ro for å klare å skrive. Mye er gjort av ytre ting for å gi henne denne roen, mens de største problemene nok var av mer indre karakter når det kom til stykket. Blant annet er hennes soverom eller sovekammer fullstendig atskilt fra resten av huset, med egen inngang, slik at tjenerskapet ikke skulle forstyrre den store forfatteren. Da heller ikke dette var nok, fikk hun bygget et lite skrivestue ute i hagen. Her kan besøkende se hvordan hun hadde innrettet seg for å finne den maksimale skrivero. 


Skrivestuen i hagen
Ekteparets dagligliv er bekrevet i en brosjyre jeg selvsagt sikret meg mens vi var i Monk´s House og tilhørende hage, der alt er lagt til rette for avslapning og fred. Huset er ikke stort, selv om det opprinnelig besto av tre hus som er bygget sammen. Det mest forunderlige er at kjøkkenfascilitetene er såvidt beskjedne, men så var kanskje ikke mat det ekteparet var mest opptatt av?



Et skatoll i husets oppholdsrom/stue

"She loved this landscape, both understanding and deploring the reasons why it was gradually being invaded by the modern world, of which she was herself one symptom: their garage had once been the village forge. Walking also helped her to get the right rhythm into her sentences." (Sitat fra brosjyren om Virginia Woolf og Monk´s House). 


Portrett av Virginia Woolf, malt av søsteren
Vanessa Bell ca. i 1912

Hva gjorde aller mest inntrykk mens vi besøkte stedet? Kanskje først og fremst at det var så fredelig der! Hagen er stor og er alt annet enn ryddig og "pen". Tvert i mot preges den av en frodighet som det er sjeldent å se i dag, opptatt som de fleste er av at alt skal se kultivert og "ordentlig" ut. Mest sannsynlig er dette ingen tilfeldighet, men akkurat slik det var den gangen Virginia og hennes ektemann ruslet rundt her, tok livet med ro og forsøkte å finne inspirasjon til stadig nye romaner eller hva det nå var de holdt på med. 



Spisestuen
Huset inneholder møblene som ekteparet omga seg med. Det eneste som ikke er 100 % autentisk er boksamlingene vi kan se spesielt inne på Virginia Woolfs sovekammer. Titlene er forsøkt gjenskapt så virkelighetsnært som mulig, men boksamlingen er dessverre spredt for alle vinder. 


Hagen

Det fredelige preget over stedet, som ble understøttet av at det ikke var spesielt mange besøkende mens vi var der, gjorde at man nesten forventet at hovedpersonene selv kunne komme når som helst ... Her har tiden stått fullstendig stille i flerfoldige tiår ... 


Hvis du ønsker å besøke Monk´s House i Sussex, så kan det være lurt å gå inn på denne nettsiden. Her finner du veibeskrivelse til stedet, som ligger øst for Brighton. Adressen er Rodmell, Lewes, BN7 3HF, og stedet er relativt enkelt å finne - særlig dersom man som oss har GPS i bilen så klart. Det er dessuten ingen vits i å komme for tidlig på formiddagen, for huset åpner først kl. 13.00.



Huset med vinterhage
Mitt klare råd er - dersom man er over gjennomsnittlig interessert i litteratur - ikke hopp over denne perlen av et hus dersom du tilfeldigvis skulle befinne deg i Sussex!


Mens vi var i Sussex, besøkte vi selvsagt også Charleston, selveste Bloomsbury-gården hvor Virginia Woolfs søster Vanessa Bell holdt til, men dette kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg. 


søndag 26. august 2012

Virginia Woolf: "Til fyret"

Mesterlig om lengsler og savn - en bok med aktualitet også i dag!

Virginia Woolf (f. 1892 d. 1941 - hun tok sitt eget liv) rakk å utgi 17 bøker mens hun levde, men ytterligere fem bøker ble utgitt etter hennes død, dersom jeg kan stole på opplysningene som er oppført på Wikipedia. Kun syv av hennes bøker skal være oversatt til norsk. Mens hun levde var hun et signifikant medlem av the Bloomsbury Group, en britisk gruppe som besto av forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere, og som virket i London i mellomkrigstiden. På mange måter var medlemmene av denne gruppen forut for sin tid hva gjaldt spørsmål som feminism
e, passifisme og seksualitet.

Blant Virginia Woolfs mest kjente romaner inngår "Mrs. Dalloway" (utkom i 1925), "Til fyret" (1927), "Orlando" (1928) og "Et eget rom" (1929). Hennes måte å skrive på - gjerne betegnet som "stream of conciousness" - vakte stor oppsikt den gangen, fordi dette brøt med den tradisjonelle fortellerstilen som hadde en begynnelse, et kronologisk hendelsesforløp (dvs. handling) og en avslutning. "Romanen handlet jo ikke om noen ting", mente man. "Stream og conciousness" kjennetegnes ved beskrivelse av en konstant strøm av tanker og følelser som foregår inne i et menneske - en bevissthetsstrøm eller mer moderne omtalt som "den indre dialogen" alle mennesker har gående med seg selv. På den måten fjerner man seg på sett og vis fra en oppfatning om at det finnes en objektiv ytre sannhet, idet dette fremstår som høyst subjektivt alt etter hvilket perspektiv man tar. Spenningene i fortellingen bygges dermed mer opp på et indre plan, mens den ytre handling blir mindre vesentlig.

I "Til fyret" - en roman som er delt i tre deler: "Vinduet" (foregår over noen timer), "Tiden går" (10 år senere) og "Fyret" (noen timer senere) - møter vi ekteparet Ramsay, deres åtte barn og en hel del venner og bekjente som er innlosjert hos dem mens de befinner seg på sitt sommersted ved Cornwall. Mr. Ramsey er forfatter og hele hans verden sirkler rundt hans ego. Omverdenen oppfatter ham som tyrannisk, der han når som helst kan fyke opp i et forferdelig sinne, og særlig sønnen James lider under dette. James er sterkt knyttet til sin mor, og hele hans tilværelse er i grunnen preget av ett eneste ønske: å komme ut til fyret. Dette avfeier faren og dermed er den saken ute av verden.

Kvinnene er stort sett objekter for mennenes behov, og alt handler om ynde og skjønnhet. Sånn sett kommer den unge ugifte kunstneren Lily Briscoe sørgelig til kort, for ikke er hun noe syn for øyet ("skrinn peppermø") og ikke er det egentlig noen som tar kunsten hennes særlig alvorlig. Alt handler om mennene og dyrkingen av deres fortreffelighet.

"Om Shakespeare aldri hadde eksistert, spurte h
an (Mr. Ramsay - min tilføyelse) seg selv, ville verden da ha sett svært annerledes ut enn i dag? Er sivilisasjonens utvikling avhengig av store menn? Er gjennomsnittsmenneskets kår bedre nå enn på faraoenes tid? Er forresten, spurte han seg selv, gjennomsnittsmenneskets kår noe mål på hvor langt sivilisasjonen er kommet? Kanskje ikke. Kanskje er eksistensen av en slaveklasse en betingelse for det gode liv. Heisføreren på undergrunnen en evig nødvendighet. Tanken vekket ubehag. Han gjorde et kast med hodet. For å slippe bort fra den, ville han bestride gyldigheten av å tillegge kunsten så stor betydning. Han ville hevde at verden er til for gjennomsnittsmennesket; at kunsten bare er overfladisk pynt på den menneskelige tilværelse, ikke uttrykk for den. Heller ikke Shakespeare er av vital betydning i så måte. Uviss på hva han egentlig ville oppnå med å rakke ned på Shakespeare og forsvare mannen som for evig og alltid står i heisdøren, rev han et blad av hekken. Alt dette skulle serveres for de unge menn i Cardiff neste måned, tenkte han; her, på terrassen, gikk han bare og samlet slikt som kom i hans vei ..." (side 47)

Men om Mrs. Ramsay tilsynelatende er unnseelig utover å være blendende vakker og alltid strikkende på en eller annen strømpe, så trekker hun umerkelig i trådene i kulissene. Det gjelder bare ikke å konkurrere synlig om den oppmerksomhet ektemannen så og si har eneretten på. Mrs. Ramsay gjør seg absolutt dypsindige tanker om livet - tanker som er fullstendig utilgjengelig for hennes mann - først og fremst fordi han aldri har vist noen interesse for det, og der
nest fordi hun for lengst har sluttet å elske ham og derfor ikke ønsker å ha ham delaktig i sitt indre liv.

"Hvorfor se så mørkt på livet? sa han. Det er meningsløst. For det var pussig; og hun trodde faktisk at det var tilfelle: at han, med alt sitt tungsinn og all sin fortvilelse, i det store og hele var lykkeligere og mer fortrøstningsfull enn hun var. Mindre utsatt for menneskelige bekymringer - kanskje det var derfor. Han hadde alltid sitt arbeid å falle tilbake på. Ikke at hun var "pessimist", som han anklaget henne for å være. Men hun så på livet - og en liten strimmel av tid viste seg for hennes indre blikk, hennes femti år. Der var det - livet. Livet, tenkte hun, men tenkte ikke tanken til ende. Hun betraktet livet, for hun hadde en tydelig forestilling om det, som noe virkelig, noe personlig, som hun verken delte med sine barn eller sin mann. Det pågikk en slags dragkamp mellom henne og livet, der hun hele tiden prøvde å få overtaket, og livet gjorde det samme; og iblant parlamenterte de (når hun satt alene); hun husket at det hadde vært store forsoningsscener; men stort sett måtte hun, merkelig nok, innrømme at hun oppfattet dette hun kalte livet som noe grusomt, fiendtlig, som ikke nølte med å kaste seg over en hvis en gav det en sjanse." (side 63)

Holdningene til kvinnenes bidrag i selskapslivet kommer svært tydelig til uttrykk i Mr. Tanleys tanker idet han entrer arenaen 
side 88:

"Han aktet ikke å la de tåpelige kvinnene sitte der og snakke nedlatende til ham. Han hadde sittet og lest på rommet sitt, og var kommet ned, og nå syntes han alt virket tåpelig, overfladisk, uvesentlig. Hvorfor kledde de seg om? Han var kommet ned i vanlig klær. Han hadde ingen selskapsklær. "En får nesten aldri noe av interesse i posten" - sånt noe sa de bestandig. De fikk menn til å si det også. Det var forresten sant, tenkte han. Det skjedde dem aldri noe av interesse. Året rundt gjorde de ikke annet enn å snakke, snakke, snakke, spise, spise, spise. Det var kvinnenes skyld. Kvinnene gjorde sivilisert samvær umulig med sin "sjarm" og sine tåpeligheter."

Mrs. Ramsay forsøker å leke Kirsten Giftekniv mellom Lily og Mr. Tanley, heldigvis (!) uten å lykkes. De to representerer to ytterligheter som ikke lar seg forene i datidens England.

I del to - "Tiden går" - er Mrs. Ramsey død, og etter hvert dør også to av barna (en i krigen og en i barsel). Lily er atter tilbake på landstedet, og det bygger opp til en spenning mellom henne og Mr. Ramsey. Hun blir dessuten vitne til at sønnen James, som nå er nesten voksen, higer etter sin fars anerkjennelse uten å få det.

Del tre - "Fyret" - han
dler talende nok om at det kanskje omsider skal bli noe av turen ut til fyret ... Dessuten står forsoning sentralt.

"Til fyret"
 er av mange betegnet som en av 1900-tallets viktigste romaner, selv om den nesten ikke har noen ytre handling. Her borres det derimot dypt inn i sinnene til romanpersonene. I en artikkel ført i pennen av Hilde Bruvik og Marta Norheim på NRKs nettsider den 08.04.2010, er litteraturviter Annka Ryall sitert:

"Det er en roman som, når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid. Det er også en roman man kan ta opp når som helst og lese om igjen, og som endrer seg i forhold til hvor man selv står i livet. Jeg tror kanskje man må være voksen, og ha opplevt et tap, for å skjønne hva romanen handler om, sier litteraturviter Annka Ryall, som skriver bok om Virginia Woolf på norsk."

Kan man si at Virginia Woolf og hennes roman "Til fyret" har aktualitet den dag i dag? Hva kan en slik roman gi oss, utover å fortelle om hvordan man så på kvinnerollen og mannsrollen for nesten 100 år siden? For det første er romanen meget vakkert skrevet, tidvis nesten lyrisk. Bare dette i seg selv gjør romanen til en n
ytelse å lese.

"Våren, uten et blad å kaste, naken og lysende som en jomfru, striks i sin kyskhet, hånsk i sin renhet, la seg over markene, storøyd og årvåken og fullstendig likeglad med hva tilskuerne måtte tenke og gjøre." (side 133)

Dernest er det interessant hvordan forfatteren fanger opp små nyanser i stemningsskifter, og klarer å beskrive dette uten de helt store faktene. Dette i en tid hvor man helst holdt sine følelser for seg selv. Hun viser en dyp psykologisk innsikt i sine personskildringer, noe som gir persongalleriet en dybde og en troverdighet som er imponerende. Jeg vil påstå at dette er en kunstart som det er sjelden å finne blant dagens forfattere. Gjennom filmer som "The Hours" og ikke minst det faktum at forfatteren tok sitt eget liv, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan hennes depresjoner må ha innvirket på temaene hun var opptatt av og skrev om. Spenningsfeltet mellom døden og livet er tilstede i bøkene hennes, og hun var nok en som visste hva det innebar å være langt nede og ikke øyne noe håp. Min interesse for å grave videre i Virginia Woolfs forfatterskap er i ferd med å våkne for alvor! "Til fyret" fortjener etter mitt skjønn terningkast seks!


Utgitt
: 1927
Originaltittel: To the Lighthouse
Utgitt første gang på norsk: 1948
Denne utgaven: 2005
Oversatt: Merete Alfsen
Forord: Anka Ryall (1994)
Forlag: Pax
Antall sider: 206
Virginia Woolf

Andre omtaler av boka:

tirsdag 13. desember 2011

"Orlando" (Regissør: Sally Potter)

Virginia Woolfs fantastiske drama om Orlando


Innspilt: 1992
Originaltittel: Orlando
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Tilda Swinton (Orlando), Billy Zane (Shelmerdine), Lothaire Bluteau, Charlotte Valandrey (prinsesse Sasha), Quentin Crisp (Elizabeth I), Heathcote Williams (Nick Greene)
Spilletid: 90 min. 
Basert på Virginia Woolfs roman "Orlan
do"

I åpningsscenen har dronning Elizabeth I nådd sjels år og alder. Før hun dør (1603 e.Kr.) lover hun den unge, androgyne adelsmannen Orlando en landeiendom og et slott. Dette skjer imidlertid på én betingelse. Orlando må love følgende: "Do not fade. Do not wither. Do not grow old." Han holder sitt løfte overfor dronningen, og dette blir starten på et 400 år langt liv, hvor han aldri ska
l eldes.

De neste to århundrene lever Orlando i isolasjon på slottet sitt, mens han dyrker poesi og andre kunstformer. Et forsøk på å bli venn med en annen poet ender med at Orlando blir dolket i ryggen av vedkommende.

Deretter bestemmer Orlando seg for å bli britisk ambassadør i Konstantinopel. Etter nesten å ha blitt drept, sover han i flere døgn. Da han omsider våkner opp, er han forvandlet til en kvinne. Dette fører til en opprivende rettssak, hvor Orlandos rett til eiendommen han/hun besitter, bestrides. Dersom det kan bevises at han/hun har vært kvinne hele tiden, vil retten til eiendommen opphøre. Retten avsier imidlertid en nokså salomonisk dom; dersom Orlando føder en sønn, kan hun beholde eiendommen.

Vi følger Orlando helt opp til vår tid. Fremdeles fremst
år hun som androgyn, og fremdeles er hun opptatt av poesi. I mellomtiden har hun hatt heller mindre hell i kjærligheten, en verdenskrig - den første - har tatt på, hun har fått en datter og hun ønsker å få publisert noen skrifter hun står bak. Omsider skal det lykkes henne. Paradoksalt nok blir arbeidet hennes antatt av den samme forleggeren som avviste arbeidene hennes to hundre år tidligere ... Endelig er Orlando fri fra fortidens åk, og får realisert seg selv. Takket være utviklingen som har funnet sted for kvinnenes del opp mot vår tid ...

Virginia Woolf s
krev romanen om Orlando i 1928. Den skal ha vært inspirert av Virginias venn og elsker Vita Sackville-West, en aristokratisk kvinne som hadde et forhold til flere kvinner og som lekte med kjønnsroller og kledde seg som mann innimellom. Dette er det laget film om - "A portrait of a marriage" - som jeg tidligere har omtalt i bloggen min.

Sentralt i ro
manen om Orlando står spørsmålet om kvinnens stilling, hennes betydning i samfunnet og kjærlighetens magre vilkår. En av dialogene i filmen som finner sted rett etter at Orlando er forvandlet til en kvinne, er betegnende for sin samtid. Der sitter de aristokratiske mennene og konverserer hverandre, drodler rundt kvinnene og deres posisjon i samfunnet - mens Orlando sitter nedslått og lytter. Mennene påstår at kvinnene ikke har karakter, at de er motsetningsfylte og at de uten i det minste en far eller bror til å ta hånd om seg, er fortapt - "lost". 

Filmen om Orlando har mottatt en rekke priser, bl.a. for de fantastiske kostymene som skuespillerne bærer. I tillegg burde skuespilleren Tilda Swinton absolutt ha blitt dekortert med priser for sin rolle som Orlando, der hun beveger seg over flere århundrer, skifter kjønn og hele tiden formidler menneskesynet i den tiden hun til en hver tid lever i. Enten hun er en forsagt og sjenert gutt på begynnelsen av 1600-tallet, eller en moderne kvinne bare noen tiår tilbake, er hun like fullkommen og troverdig i rollene.

Til m
in forundring fant jeg ikke denne filmen i "1001 filmer du bør ha sett før du dør". Derimot fant jeg Virginia Woolf og hennes roman "Orlando" i "1001 bøker du bør lese før du dør". Avslutningsvis i "1001 bøker ... " leser jeg følgende:
"Den usedvanlige fortellingen er forsterket med en rekke feiende fortellerknep som setter spørsmålstegn ved vår oppfatning av historien, kjønn og biografisk "sannhet". Hvis dette er konstruksjoner, hvem er det da som konstruerer dem? Hva betyr de for personer som lever og forteller om sitt liv? Woolf benytter en serie virkemidler for å gjøre denne formen for spekulasjon enklere. Klær spiller en fremtrendende rolle, blant annet for å forme oppfatningen av kjønn. Fortellerstemmen er glitrende klar over sin egen eksistens og over oss som lesere. Det er en bemerkelsesverdig tekst." Ja - denne boka må leses!

Filmen "Or
lando" fortjener etter mitt syn terningkast seks. Ved denne vurderingen har jeg valgt å legge vekt på skuespillerprestasjonene, en fantastisk historie, autentiske kulisser, flotte kostymer og det estetiske ved hele filmen. Jeg så for øvrig filmen for første gang for nesten tyve år siden, men den gjorde på langt nær et så sterkt inntrykk på meg den gangen som den gjør i dag. 


Den unge Orlando og dronning Elizabeth I
Orlando som kvinne

tirsdag 22. februar 2011

Virginia Woolf: "Mrs Dalloway"

En klassiker vel verdt å få med seg


Utgitt første gang i England: 1925
Utgitt første gang i Norge: 1980
Denne utgaven er utgitt: 1994
Originaltittel: "Mrs Dalloway"
Oversatt: Kari Risvik
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider: 176
Etterord av Britt Andersen

Clarissa Dalloway er en kvinne i begynnelsen av femtiårene. Hun er gift med politikeren Richard Dalloway og sammen har de datteren Elizabeth. De har et nydelig hjem i London, og som hjemmeværende med et tjenerskap, kan Clarissa konsentrere seg om det hun har lyst til. Som stort sett er å arrangere selskaper ... Det er hun til gjengjeld svært god på!


Mens Clarissa sitter og reparerer en kjole hun har tenkt å ha på seg under kveldens selskap, ankommer helt uventet Peter Walsh, nylig hjemkommet etter mange år i India. Peter er en mann Clarissa i sin tid vraket fordi hun ble skremt av hans lidenskapelige og spenningssøkende natur. I stedet giftet hun seg med Richard, som var langt mer forutsigbar og trygg ... og kjedelig og tørr ... Det er ikke til å komme forbi at hun aldri har elsket sin mann, selv om dette aldri sies høyt. Richard har derimot alltid elsket sin kone, men han klarer på sin side ikke å få disse ordene over sine lepper. Kanskje av den grunn går ekteparet rundt som høflige, fremmede overfor hverandre.

Det er mange år siden Clarissa og Peter traff hverandre ansikt til ansikt. Peter har i alle år skrevet brev til Clarissa, men hun har i grunnen aldri brydd seg om å svare på disse. Ja, knapt lest dem i grunnen ... Møtet med Peter får det imidlertid til å flamme opp i henne, selv om hun ikke med en mine røper sine følelser. Peter har aldri glemt sin store kjærlighet ... Clarissa. Like fullt forteller han henne at han er forelsket i en annen kvinne. Clarissa inviterer noe motvillig Peter til kveldens selskap.

Handlingen foregår i løpet av kun en dag, og boka handler mye godt om Clarissas, Richards, Peters, Septimus´ og Miss Kilmans tanker, før det hele ender i kveldens selskap. Septimus er en mann som lever i et kjærlighetsløst ekteskap og som nylig holdt på å ta livet av seg, mens Miss Kilman er lærerinne for Clarissas datter. Clarissa hater henne. Vi følger personenes innfall og tanker i en endeløs strøm, deres ulike måter å tolke en og samme virkelighet på - som uttrykk for at det ikke finnes bare én objektiv sannhet om noe som helst. Denne måten å skrive på kalles "bevissthetsstrøm" eller "stream of consciousness". En av Virginia Woolfs samtidige og også omgangsvenn, James Joyce, skrev "Ulysses" etter samme mønster.

Det er åpenbart at Clarissa ikke er en lykkelig kvinne. Men fikk jeg sympati av henne av den grunn? Når hun på side 111 beskriver Miss Kilman på følgende måte, virker hun ufattelig smålig, kynisk og kald:

"Clarissa var virkelig rystet. Skulle dette være en kristen - dette mennesket? Denne kvinnen hadde tatt datteren fra henne! Skulle hun stå i forbindelse med usynlige vesener! Skulle hun, tung, stygg, alminnelig, blottet for godhet eller ynde, skulle hun kjenne livets mening?"

Miss Kilman levner på sin side Clarissa liten ære, og tenker på henne som en rik kvinne "med en viss overfladisk dannelse", nedlatende og 
uhøflig.

Nei, jeg klarte aldri riktig å få sympati med Clarissa, selv om jeg absolutt ser at hun på mange måter var offer for sin tid. Like fullt hadde hun noen valg, men hun brukte dem ikke.

Det som er litt spennende med denne boka, og som nok var ganske nytt så tidlig i det 20. århundre, er at Virginia Woolf har utstyrt mennene med egenskaper man normalt forbandt med kvinner på den tiden. Følelsesmessige svingninger, innfall, lidenskap, forelskelse, usikkerhet ... I etterordet skriver Britt Andersen litt om dette - bl.a. at Virginia Woolf var feminist og at hun forsøker å "
overskride motsetningen mellom kjønnene". Selvsagt for oss i dag, men på ingen måte selvsagt for nesten hund
re år siden ...

Det er nokså krevende å lese en bok hvor hovedpersonenes tanker kommer som en eneste lang strøm, og hvor hver minste lille digresjon forfølges. Derfor var ikke dette noen lettlest bok, selv om den ikke er spesielt tykk og jeg at på til har lest den før. 


Jeg avslutter denne bokomtalen med å sitere fra etterordet på side 176:

"Portrettet av Clarissa er mangefasettert; er hun en kald overklassekvinne, eller er hun en følsom sjel? Kanskje begge deler. Virginia Woolf begynte romanen som en satire som drev harsellas med borgerskapet. Underveis i arbeidet kom hun inn på mer eksistensielle spørsmål. Det er kanskje gjenkjennelse i måten å oppleve tilværelsen på som er viktig når vi leser romanen i dag: av tiden som på tragisk måte blir borte, av aldringsprosessen og tapte bånd. I korte ekstatiske øyeblikk glemmer vi alt som tynger, og opplever bare glede. Virginia Woolf ville skrive om livet selv, i alle sine avskygninger, og hun gjør det i en poetisk form som fremdeles gjør romanen til en nytelse å lese."

Dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, og som faktisk har noe nytt å gi hver gang!
Terningkast fem

tirsdag 6. april 2010

"The hours" (Regissør: Stephen Daldry)

Tre sterke kvinneportretter


Innspilt: 2002
Originaltittel: The Hours
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Nicole Kidman, Julianne Moore, Meryl Streep, Stephen DillaneMiranda RichardsonGeorge LoftusCharley RammSophie WyburdLyndsay MarshalLinda BassettChristian CoulsonMichael CulkinJohn C. ReillyToni ColletteEd HarrisClaire Danes
Spilletid: 114 min.
Basert på Michael Cunninghams roman "The Hours"


Filmen handler om tre forskjellige kvinner, som lever i tre ulike tidsperioder.

Først møter vi den berømte forfatteren Virginia Woolf (spilt av Nicole Kidman), mens hun skriver på romanen "Mrs. Dalloway" i 1923 et stykke utenfor London, samtidig som hun sliter med sin sinnssykdom. Livet er meget besværlig for henne, og hun ønsker egentlig bare å ta livet av seg, noe hun også gjør til slutt.

Laura Brown (spilt av Julianne Moore) er husmor i en forstad utenfor Los Angeles. I 1948 lever hun sammen med sin mann og sønn. Mannen er så utrolig lykkelig på hennes vegne, mens hun holder på å gå i frø. I forbindelse med en depresjon som nesten fører henne til selvmordets rand, leser hun "Mrs. Dalloway" og dette får skjebnesvangre konsekvenser for henne.

I nåtidens New York forbereder Clarissa Vaughn (spilt av Meryl Streep) selskap for sin AIDS-syke venn Richard. Han har nettopp vunnet en litterær pris for sin siste bok, og Clarissa vil hedre ham og minnet om sin store kjærlighet med en fest. Men Richard vil ikke ha noe oppstuss rundt sin person, uten at Clarissa øyensynlig ønsker å ta hensyn til dette.

Hvilken forbindelse har så disse tre kvinnene til hverandre? Svært mye skal det vise seg ...

Denne filmen gikk rett hjem hos meg! Nydelige skuespillerprestasjoner gjorde filmen meget flott, og temaet i filmen var interessant! Jeg skjønner svært godt at Nicole Kidman fikk Oscar for denne rollen, som er den beste jeg noen gang har sett henne prestere. Filmen ga meg dessuten lyst til å lese Virginia Woolfs bok "Mrs. Dalloway" på nytt. Her blir det terningkast fem
!


Nicole Kidman som Virginia Woolf
Julianne Moore som Laura Brown
Meryl Streep som Clarissa Vaughan
Ed Harris som AIDS-syke Richard