Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Wassmo Herbjørg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Wassmo Herbjørg. Vis alle innlegg

søndag 14. september 2014

Bokbloggertreffet 2014 - med bokbloggerprisutdeling m.v.

Fire av i alt seks nominerte til Bokbloggerprisen 2013;
Agnes Ravatn, Ruth Lillegraven, Lisa Aisato og Siri Pettersen.
Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo var også nominert, men kom ikke. (Foto: RMC)
Lørdag 13. september 2014 gikk det tredje bokbloggertreffet av stabelen i forbindelse med Oslo Bokfestival. (Det første bokbloggertreffet fant sted i 2012, og det neste i 2013.) Som tidligere år har arrangementkomiteen bestått av Silje, Gro, Elin, Lise, Line og undertegnede. 


Silje sørger for en siste gjennomgang
av kjøreplanen for dagen. (Foto: RMC)
Det var noen færre påmeldte bloggere i år sammenlignet med de to foregående årene, idet rundt førti bokbloggere - mot tidligere rundt 50 stk. - ankom hovedstaden denne gangen. Det innebærer imidlertid ikke at interessen for slike treff er dalende! Tvert i mot! Bokbloggerne er imidlertid spredt over hele landet, og alle har ikke hatt like god anledning til å dukke opp i år. Bokbloggere flest er for øvrig durkdrevne på bruk av sosiale medier, og hyppige oppdateringer på hhv. Facebook, Twitter og Instagram, ble ivrig fulgt av "hjemmesitterne". De syntes - om mulig - enda mer engasjerte enn oss som var til stede under treffet. 

Vi hadde fått låne kantinen hos Aschehoug forlag. De lot oss være fullstendig i fred under hele treffet, og hadde stilt kaffemaskin m.m. til disposisjon for oss. Der oppholdt vi oss fra tidlig på formiddagen til prisutdeling og middag var over i syv-tiden om kvelden. 


Mangt et herlig møte mellom bokbloggere (Foto: RMC)
Nytt av året var utdeling av Bokbloggerprisen 2013. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. Ellers satset vi i år på et bokbord bestående av brukte bøker som vi selv tok med oss, og ikke høstens bøker med leseeksemplarer fra forlagene, slik vi gjorde i 2012 og 2013. På den måten håper vi at vi skal stå mye friere i våre valg av bøker når vi resten av høsten skal lese norsk litteratur med tanke på neste års nominasjoner for Bokbloggerprisen 2014. 


Bokbordet (Foto: RMC)
De første bokbloggerne begynte å dukke opp allerede i halv tolv-tiden på formiddagen. Noen møtte til sitt første bokbloggertreff - andre til sitt andre eller endog tredje treff. 

Jeg tror at de fleste fant det fornøyelig å treffe mennesker de "kjenner" godt på nettet, men som de kanskje traff i levende live for første gang i år. Det er jo noe med mennesker man har så til de grader mye til felles med! 
Litteratur-quiz (Foto: RMC)

På alle de tidligere bokbloggertreffene har vi hatt litteratur-quiz. Så også i år. Premien til det vinnende laget var å få være først til å plukke ut bøker på bokbordet. Nivået på litteraturkunnskaper er høyt blant bokbloggere, og det var - som vanlig - lite som skilte det beste laget fra de øvrige. Her ble det mye latter og litteraturglede! 

Da quiz og lunch var over, var det tid til å gå ut å shoppe bøker, før neste punkt på programmet som var utdeling av bokbloggerprisen 2013 fra kl. 16.00. Denne delen av programmet var åpent for alle, og en del hadde faktisk fått med seg dette. Skjønt skuffelsen var stor da det vi måtte gå ut med at verken Roy Jacobsen eller Herbjørg Wassmo kom til å være til stede under bokbadet og prisutdelingen ... 

kortlisten var følgende kandidater nominert:

Klassen romaner:
1. Roy Jacobsen - De usynlige (Cappelen Damm)
2. Herbjørg Wassmo - Disse øyeblikk (Gyldendal)
3. Agnes Ravatn - Fugletribunalet (Samlaget)

Åpen klasse: 
1. Lisa Aisato - Fugl (Gyldendal)
2. Ruth Lillegraven - Urd (Tiden) 
3. Siri Pettersen - Odinsbarn (Gyldendal)


Line presenterte bakgrunnen for
prisen, og etter hvert også vinnerne.
(Foto: RMC)
Da prisen skulle deles ut, opplyste Line fra arrangements-komiteen følgende:


"Ideen til Bokbloggerprisen ble til på julebordet til komiteen i 2012. Da hadde vi hatt vårt første bokbloggertreff her i Oslo, og fant ut at norske bokbloggere burde gjøre som svenske bokbloggere, og dele ut vår egen litteraturpris. 

Hovedmålet var at prisen skulle virke samlende på en gjeng bokbloggere som er veldig forskjellig både i bakgrunn og litterær smak. Og vi ville skape gode diskusjoner rundt litteratur mellom oss bokbloggere på nett.

Vi bestemte oss fort for at prisen skulle deles ut til norske forfattere, av to grunner. Det vi skriver om bøker er tross alt mye viktigere for norske forfattere enn utenlandske. Dessuten har bokbloggere fått mye negativ oppmerksomhet rundt sin rolle i den norske litterære offentligheten. Vi hadde lyst til å vise at bokbloggere også bidrar med veldig mye positivt. Det tror jeg de fire forfatterne som er her i kveld vil kunne si seg enig i.

Silje bokbadet Lisa Aisato (Foto: RMC)
Samtidig ønsket vi å øke engasjementet for norsk samtidslitteratur blant oss bokbloggere, til å diskutere hva vi leser av norske bøker, hva vi synes er bra. Hva vi synes er mindre bra. For en del av oss er nok ikke norsk samtidslitteratur det som frister mest i bokhandelen. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet på min blogg, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er veldig lite spennende. Nå hadde vi muligheten til å oppdage gode norske bøker som vi kanskje ellers ikke ville ha lest.

Agnes Ravatn i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)
Vi i komiteen ønsket ikke å legge føringer for bloggerne om hvilken type bøker som skulle løftes frem. I stedet ville vi at alle typer bøker skal få en sjanse til å hevde seg. Derfor laget vi to relativt åpne kategorier. I likhet med de fleste andre, så leser bokbloggere flest romaner. I kategorien Årets roman må krimromaner konkurrere mot andre romaner. I Åpen klasse har vi samlet alle andre sjangre som ellers lett kunne ha blitt forbigått av romanen. I Åpen klasse kan alle bøker som ikke er en roman for voksne nomineres. Her kan de konkurrere mot hverandre på en mer rettferdig måte." (sitat fra talen under prisutdelingen)


Ruth Lillegraven i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)
Etter at bakgrunnen for prisen var gjennomgått, ble dessuten kriteriene for å være med å nominere og stemme gjennomgått. For dem som er ekstra interessert, tar jeg med en del fakta om de nominerte bøkene:


67 bøker var nominert til Årets roman.
78 bøker var nominert i Åpen klasse.
23 av 67 romaner var krim.
28% av stemmene i Åpen klasse gikk til barne- og ungdomslitteratur.
28% av stemmene gikk til dokumentar.
13% til lyrikk.

8% til novelle- og essaysamlinger.

Dermed skulle vel mytene om bokbloggere - at vi "kun" leser bestselgere og krim - effektivt være avlivet!


Elin bokbadet Siri Pettersen (Foto: RMC)
Etter at kortlisten ble offentliggjort 27. januar 2014, startet bokbloggerne samlesing av de nominerte bøkene. En måned var satt av til hver av samlesingene. 

Og vi i arrangementskomiteen som trodde at det meste var gitt angående vinnerne allerede da kortlisten forelå, måtte etter hvert tro om igjen. For alt ble faktisk snudd på hodet i forbindelse med samlesingene. De siste ble de de første, og de første ble de siste - for å si det litt enkelt. 

Samlesingene engasjerte bokbloggerne fra februar til juli, og i august fant stemmegivingen sted. Fristen for å avgi stemmer var satt til 20. august 2014, og de siste innkomne stemmene avgjorde faktisk det hele. Det var nemlig en knivskarp konkurranse om førsteplassene.


Ruth Lillegraven leste et dikt hun
hadde laget om Herbjørg Wassmo
og "Disse øyebelikk" (Foto: RMC)
Fire av de seks nominerte ble bokbadet under bokbloggertreffet. Underveis fikk vi blant annet vite at Lisa Aisato først og fremst er visuell og tegner og at tekstene er sekundært til det hun brenner for. Vi fikk vite at Agnes Ravatn har vært oppgitt over at enkelte har ment at slutten på Fugletribunalet er forutsigbar. Nei, den er ikke det! Hun laget underveis tre utkast til en slutt, og ønsket selv at det skulle gå bra - bli en happy ending. Men slik kunne det altså ikke gå. Ruth Lillegraven forklarte hva hun hadde tenkt om de to hovedpersonene i diktsamlingen sin - og presiserte at Seselja på en måte er med i resten av boka også, som et slags bakteppe man hele tiden ser tilbake til. Mens Siri Pettersen har kost seg med å finne opp helt nye ord i sin triologi om Ravneringen, og ikke syntes at hun trengte å forklare noe som helst til leserne for å gjøre lesingen lettere ... Ekstra morsomt var det dessuten at Ruth Lillegraven leste opp sitt eget dikt om Herbjørg Wassmo og hennes selvbiografi "Disse øyeblikk". 


De nominerte venter spent på kåringen av vinnerne
(Foto: RMC)
Etter bokbadene var tiden inne for å kåre vinnerne! 

Vi har ikke mye å tilby vinnerne utover den oppmerksomheten vi selv klarer å skape på bloggene våre og i forbindelse med samlesingsprosjektene. Ikke har vi sponsorer i ryggen, og ikke har bloggerne noen høy status i offentligheten slik at vi kan tilby noen form for prestisje - i alle fall ikke i media, der inntrykket er at man heller rakker ned på bloggerne enn å løfte dem frem. som en ressurs i det litterære Norge. 

Som Line sa det i sin innledende presentasjon før bokbadet:

"Vi har tenkt på samlesingen som det viktigste med prisen både for bloggerne og de nominerte forfatterne. Mange av bloggerne som var med å nominere i januar, og som skulle stemme i august, hadde ikke lest de bøkene som endte på shortlist. Med samlesingen fikk de et halvt år på seg til å lese de bøkene de ville, før de skulle stemme. For bloggerne gir det å lese bøkene samtidig et godt grunnlag for å diskutere de nominerte bøkene. Og det er mye av poenget med Bokbloggerprisen.

Samtidig er det sånn at vi ikke har så mye å tilby forfatterne som vinner. Vi har ingen sponsorer som kan gi pengepremie, og bokbloggere har ikke høy nok status til at vi kan tilby vinnerne prestisje. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda mer gøy hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra lesere og når ut til flere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet fra leserne!

Vi har derfor tenkt at det å havne på shortlist skal være hovedpremien for forfatterne. Sånn sett kan man godt si at Bokbloggerprisen 2013 allerede har seks vinnere. Vi i komiteen ble derfor veldig glade for å høre at de forfatterne som havnet på årets shortlist, følte at de allerede hadde vunnet. Det var nemlig det vi hadde håpet på."


Vinnerne er allerede offentliggjort, og det er nå allment kjent at Agnes Ravatn vant i roman-klassen, mens Ruth Lillegraven vant i åpen klasse. Det morsomme er at begge skriver på nynorsk! 


Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn (for romanen Fugletribunalet
- roman-klassen) og Ruth Lillegraven (for diktsamlingen Urd - åpen klasse) (Foto: RMC)

Gratulerer til begge vinnere av Bokbloggerprisen 2013! 

I tillegg til at alle de nominerte fikk blomster, hadde vi i komiteen laget en bok hvor alle blogginnleggene våre var samlet. Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven fikk hver sin bok med respektive omtaler/anmeldelser. En stor takk til Gjerholm Design, som bisto oss i arbeidet med å få bøkene laget! Og en stor takk til Aschehoug som stilte sine lokaler til vår disposisjon under både bokbloggertreffet og prisutdelingen!

Helt til slutt tar jeg med noen av begrunnelsene fra bloggerne som har stemt disse vinnerne frem.

Dette har bokbloggerne skrevet om Fugletribunalet:

"Spenningen i Fugletribunalet bygges gradvis, og relativt stillferdig, gjennom relasjonen mellom to mennesker; Sigurd Bagge og Allis Hagtorn. Karakterene i romanen lever isolert, og vi merker hele tiden at noe ikke stemmer, at det kommer til å skje noe. Og det gjør det også til slutt, med voldsom dramatikk. I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset til Bagge, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Med sin stramme dramaturgiske oppbygning holder boka på leseren hele veien. Flere bloggere forteller at det er en bok de ikke kunne legge fra seg. Det er som da man var liten, og lå med lommelykt under dyna for å lese ferdig lenge etter sengetid. En blogger fikk til og med mareritt, som Anita Ness beskriver på sin blogg Artemisias verden:

«I natt hadde jeg mareritt. Jeg tror det var fordi jeg leste ferdig Fugletribunalet på senga. Ikke at jeg ønsker å skremme deg fra å lese boka, for den var knakende god. Men det var noe creepy med den, noe med den stemningen.»

Men Fugletribunalet er mye mer enn stemning og spenning. Som Birgittes bok sa det: Fugletribunalet er et psykologisk drama med asymmetriske relasjoner mellom personene. Makten endrer seg underveis. Dette er en bok om lengselen etter å bli elsket, viljen til å skape seg om til det mennesket man tror den andre ønsker, for så å finne ut at det ikke er mulig.

Fugletribunalet er også en uhyre mye mer erotisk bok en feks den likegyldige og totalt uerotiske boken Fifty shades of grey. I Fugletribunalet er jeg som leser på innsiden av Allis og følger henne helt ut i hennes arbeid for å nå inn til Bagge. For det er et arbeid. Et møysommelig, tålmodig, ydmykende og nedverdigende arbeid. Den ikke-verbale maktkampen og kommunikasjonen som foregår mellom to mennesker som har et intimt og uforløst forhold seg i mellom, er rett og slett eksepsjonelt godt skrevet og fortalt og FORSTÅTT av Agnes Ravatn."    


Og dette har bokbloggerne skrevet om Urd: 

"Med diktsamlingen Urd har Ruth Lillegraven skrevet seg inn i norsk bokblogghistorie. Mange bokbloggere vegrer seg ellers for å lese dikt, og vil helst ikke skrive om dikt på bloggen. Det er nok forklaringen på at Ruth Lillegraven klarte å vinne den ene bokbloggeren etter den andre like stillferdig og ubemerket som karakteren hennes Seselja
 går gjennom livet. 


Fra Lines bibliotek: Lillegraven skriver en alternativ kvinnehistorie om kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. De som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Seselja har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne. Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare.

Fra bloggen Mettemor møter massene: Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir. Dette er ei bok å elske.

Fra bloggen Frøken Flink: Lillegraven byr på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser, og en helt imponerende observasjonsevne. Hun er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«

Fra Bokvrimmel: Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting, og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men å oppdage Lillegravens Urd er litt som å se Lothlorien fra Ringenes Herre på film for første gang. Lillegraven henter frem en atmosfære en alveskog verdig – og det i dikt om hverdagsliv."


Og med dette takker jeg for meg! Jeg har meldt meg ut av arrangementskomiteen og ønsker de gjenværende medlemmene lykke til videre i arbeidet!


Fire av komitéens medlemmer: Silje, Gro, undertegnede og Elin. 

mandag 14. oktober 2013

Herbjørg Wassmo: "Disse øyeblikk"

Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok. 

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg. 

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ... 

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ... 

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten. 

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos
første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i. 

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser  ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ... 

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt. 

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det. 

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ... 

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal står bak papirutgaven av boka)
Oppleser: Gjertrud Jynge
Spilletid: 10 t 48 min. (372 sider)
Takk til Lydbokforlaget for høre-eksemplar av boka!



Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes 05.09.2013 - Intens oppvekstroman under harde kår i nord, utleverende og velskrevet
- Dagbladet v/Maya Troberg Djuve 07.09.2013 - Ingenting å skamme seg over 
- Dagbladet v/Pål Nordseth 03.09.2013 - Herbjørg Wassmo planla å drepe sin egen far
- Tines blogg - 03.09.2013
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen og Mimsy Møller 07.09.2013 - Mitt liv som hun
- Med bok og palett - 11.09.2013
- Hjemmet v/Nina M. Rambøl - Herbjørg Wassmo (70) med ny, selvbiografisk bok
- Bøker & bokhyller 09.10.2013
- Kleppanrova 20.09.2013 - En utrolig sterk bok! Et manifest over kvinners pågangsmot og vilje!
- Røyken og Hurums avis v/Hilde Mysen Løkken 02.10.2013 - Det ble damenes aften med Herbjørg Wassmo (på Slemmestad bibliotek)
- Groskro´s Verden - 01.04.2014 - Samlesning av "Disse øyeblokk"

søndag 16. oktober 2011

Herbjørg Wassmo: Hundre år



For en bok! 


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Gjertrud Jynge
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 16 t 27 min.

I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang histo
rie.

Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavla i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70. 

Altertavla i Lofotkatedralen
For å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...

Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å gri
ne av.

Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden. 

Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!

Et bilde jeg tok av forfatteren i forbindelse med Jubileumsforestillingen
under årets Bokfestival i Operaen

mandag 5. april 2010

Herbjørg Wassmo: "Et glass melk takk" (2006)


Dorte er ei 15 år gammel jente fra landsbygda i Litauen. Faren er død, og familien lever i stor fattigdom. Det livet de lever er like fullt preget av verdighet. En dag får hun tilbud om å jobbe på restaurant i Stockholm, og stikk i strid med hennes natur takker hun ja. Hun håper at hun skal kunne hjelpe familien sin, som står i fare for å bli kastet ut av leiligheten de bor i.

Det viser seg snart at Dortes reise ut av Litauen blir starten på et mareritt. Hun blir offer for menneskehandel og tvinges inn i prostitusjon. Vi følger Dorte gjennom noen måneder, som til slutt ender i Oslo. I mellomtiden blir hun utsatt for den mest uverdige behandling.

Boka er helt hjerteskjærende. Det verste er at handlingen ligger skremmende nær det man ofte kan lese om i avisene; om jenter som h
ar levd i fangenskap i lang tid, utsatt for voldtekter og tvangsprositusjon. Jeg så filmen "Lilja 4 ever" for et par år siden, og boka har klare paralleller til denne filmen.
Ingen sitter uberørt tilbake etter en slik rystende beretning. Her blir det terningkast fem!