Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Ullmann Linn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ullmann Linn. Vis alle innlegg

torsdag 10. desember 2015

Møte med Linn Ullmann på Litteraturhuset 9. desember 2015

Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin (Foto: RMC)
For få uker siden kom Linn Ullmann ut med romanen "De urolige" - hennes sjette roman. (Jeg har anmeldt boka her på bloggen.) Bokutgivelsen var bakgrunnen for at hun var invitert til Litteraturhuset denne gangen. Kaja Schjerven Mollerin, litteraturviter, forfatter og kritiker i Klassekampen, bokbadet henne. 

Litteraturhuset presenterte henne på følgende måte:


Her skildres forholdet mellom en far og en datter, begge kunstnere. Sju år etter farens død dukker en båndopptaker opp i en kasse på loftet. Opptak av samtaler mellom de to. Han ønsket å dokumentere aldringen og hevdet hun kunne spørre om hva som helst, men kunne hun egentlig det?

Linn Ullmann er blant de viktigste stemmene i nyere skandinavisk litteratur og har mottatt overveldende kritikker for alle sine romaner. Hennes forrige roman, Det dyrebare, fikk en strålende mottakelse både i Norge og internasjonalt og var blant annet å finne på New York Times Book Reviews prestisjetunge liste «100 Notable Books 2014». Den toneangivende kritikeren James Wood i The New Yorker hadde også romanen på sin liste over fjorårets favoritter.

De urolige tar utgangspunkt i faktiske opptak som Ullmann gjorde med sin far mot slutten av hans liv. Romanen representerer dermed en ny vending i Ullmanns forfatterskap og er en sjangeroverskridende tekst der forfatteren undersøker hukommelsens grenser og det nære forholdet som alltid vil være mellom minne og diktning. For hva er det egentlig man husker og ikke husker, og hva innebærer det å fortelle sin egen eller andres historie?


Daglig leder Andreas Wiese presenterte Linn Ullmann som en forfatter som skriver "rått og vakkert", og"grusomt morsomt". Han viste til Ullmanns sitat fra Alice Munro om at fiksjon kort og godt kan beskrives som "noe skjedde her" - med trykk på hver stavelse. Ullmann har selv uttalt at hun for å kunne skrive en roman, trenger en scene der figurene kan bevege seg rundt. Minner er byggesteiner i historien. 

Kaja Schjerven Mollerin startet med å sitere de første strofene i romanen "De urolige". Alt kommer an på hvor du står, skriver Linn Ullmann. Lyktes hun med å finne sine foreldre i sin siste bok? spurte Schjerven Mollerin. På et vis henger minner sammen med glemsel, begynnelsen med slutten, å se med det å bli sett osv., mente Ullmann. Det meste kretser rundt temaet å forstå seg selv (mer enn å forstå foreldrene?). 

Hvordan blir egentlig en roman til? lurte Schjerven Mollerin. Når forsto hun at dette kunne bli en bok hun kunne skrive? Linn Ullmann svarte at hun egentlig ikke skjønner at det kan bli en bok før hun er ferdig med den. Dette er frustrerende. Skrivingen er i seg selv urolig og oppleves som uferdig helt til det siste - dvs. inntil boka er ferdig. 

Linn Ullmann og Kaja Schjerven Mollerin (Foto: RMC)
Romanen "De urolige" har gått gjennom flere faser, på tross av at den faktisk begynte med en klar plan. Faren begynte å bli gammel, og han var nysgjerrig på hva det ville si å bli eldre. De fleste som blir riktig gamle, blir gjerne både frustrert og sint fordi ting ikke går slik de ønsker. Men faren hennes ble altså mest av alt nysgjerrig. Etter hvert fikk han en oppfatning av at det å bli gammel var "et arbeid". Det var tungt å være til, tungt å stå opp og tungt å gjøre helt vanlige ting.  Alt tok så mye lengre tid enn tidligere. Dessuten var det meste av energien borte.

Egentlig var planen å lage en intervjubok. Hun og faren brukte et par år på å planlegge boka. Det var for øvrig mye morsommere å planlegge boka enn å gjøre den, for i den fasen var jo alt mulig. Underveis snakket de mye om titler. Faren hadde alltid hatt et ønske om å lage en film med tittelen "Dødsknullet i Eldoradodalen", men hadde aldri funnet en passende inngang. Kunne de kanskje bruke tittelen på boka? Eller hva med "Epilogen"? Latteren runget gjennom salen mens Linn Ullmann snakket.

Både Linn Ullmann og faren er/var to meget punktlige mennesker. Punktlighet gjør det mulig å holde ut uro. De planla tidspunktene for intervjuene ned til den minste detalj. Da de endelig kom i gang våren 2007, to år etter at de begynte å planlegge boka, hadde faren rukket å bli veldig redusert. Han var da 89 år og lenket til rullestolen. De var klar over at de hadde et arbeid å gjøre. 

Linn Ullmann hadde et nært forhold til faren sin. Det å sitte og snakke sammen kalte faren "en sitning". Hun måtte finne faren der han var, og omvendt. Hvert opptak som boka er basert på - seks i alt - varte i to timer. 

Etter at faren var død, klarte hun ikke å høre på båndene før det hadde gått mange år. Båndene ble stuet bort og glemt. Hun begynte faktisk på boka en god stund før hun hadde hørt på båndene. Hun fant det vanskelig å se forskjell på det som var virkelig og det som ikke var det, mellom minner og glemsel, mellom klarhet og uklarhet. I dette spennet var det fruktbart å være, og hun tenkte at boka ville bli noe helt annet enn en bok om aldring, slik hun og faren hadde planlagt. 

Hva var vanskeligst i skriveprosessen? lurte Schjerven Mollerin. Linn Ullmann svarte at det var å høre sin egen stemme på båndene - ikke at faren kavet og lette etter ord. Selv snakket hun svensk med faren, og for henne er dette et barnespråk som hun snakket om somrene ute på Hammars. Faren ønsket at hun skulle snakke norsk nå som hun var en voksen kvinne, men det kunne hun ikke. Stemmen hennes var skjærende og falsettaktig, og hun slet med å høre på sin egen stemme. Båndene var av dårlig kvalitet, og hun kjente på en selvkritisk følelse av skam over seg selv. Dersom faren hennes hadde hørt de dårlige båndopptakene, ville han ha insistert på at de måtte gjøre alt om igjen. 

Schjerven Mollerin påpekte at "De urolige" er delt inn i seks ulike deler. Disse delene har på et vis ulik inngang og ulikt temperament. Det handler om seks ulike samtaler, som hver var preget av hvor de befant seg mens samtalene fant sted. Dessuten bar samtalene preg av lyset, dvs. lyset i de rommene hvor intervjuene fant sted. Av og til var de på farens arbeidsrom, andre ganger lå han til sengs. Av og til hørte de på musikk, som regel Beethoven. Dersom hun snakket mens platespilleren gikk, irettesatte han henne med "Du skal ikke snakke oppå Beethoven!" Da var han igjen i oppdragerrollen som far, mens hun var ei lita jente. 

Linn Ullmann snakker om tre kjærligheter i boka, påpekte Schjerven Mollerin. Handlet en av kjærlighetene om Hammars? Linn Ullmann fortalte at hun alltid har villet være en som har et sted. Hun har alltid missunt forfattere som har "et sted". "Sauda!" sa hun med trøkk, og alle i salen brøt ut i spontan latter. Selv er hun litt hjemløs fordi hun har bodd så mange steder. Hammars var kanskje det nærmeste hun har kommet et eget sted. Stedet ligger på en øy som ikke gjør seg til. Det er usjarmerende og Østersjøen ligger der, preget av surstoffmangel ... Dessuten er det værhardt det meste av året. Kun en liten periode på året - som regel kun i juli - er det fredfylt og idyllisk der. 

Linn Ullmann understreket at hun liker "å bli tatt uten bli sjarmert". Så lo hun og presiserte at hun snakket om litteratur. Hun kunne aldri ha bodd på øya Fårø (der Hammars befinner seg) mens hun skrev om Fårø. Hun måtte få stedet på avstand først. Dette var jo egentlig aldri hennes sted, men farens. Det var faren som forelsket seg i stedet, og som laget dette for sin kvinne Liv Ullmann i sin tid. Han var da 48 år, mens moren var 27. Selv kunne hun aldri ha skrevet om moren sin før hun selv var gammel nok til å kunne ha vært hennes mor. 

De tre kjærlighetene som omtales i boka handler om kjærligheten mellom foreldrene, kjærligheten mellom faren og "jenta" og kjærligheten mellom moren og "jenta". 
Det fantes aldri noe bilde av de tre sammen. Hun beskrev deretter en episode (som er omtalt i boka) om den gangen moren og faren skulle møtes i München, og hvor hun selv stakk av for å møte foreldrene i denne byen. Hun var tolv år, og hun klarte å komme seg fra New York til München! Drømmen om de tre sammen var det som fikk henne til å rømme fra USA for å treffe foreldrene i Europa.

Linn Ullmann likte ikke å være barn. Barn var skumle. Selv var hun ikke et "stakkars lite barn" eller "stakkars ensomme jenta". Hun var mer Fellini-aktig. Hun så mye film med faren som barn. Hver eneste dag i løpet av sommeren - unntatt søndager - var det film presis kl. 15.00. Blant annet så hun Fellinis Amacord sammen med faren. Hun husker at faren sa at "den som ikke liker denne filmen, har jeg ikke noe mer å snakke om med". 

Selv er hun ingen troverdig forteller. Hva husker hun fra virkeligheten og hva har hun sett på film? Det vet hun ikke alltid selv. 

I boka hennes er det mye kjærlighet og savn. Som barn "overelsket" hun sin mor. Alle elsket moren og ville ha en del av henne. Selv var hun et ganske utspekulert barn, og dette gikk ut over barnepikene som hun tilbrakte størstedelen av barndommen med. 

Minner og identitet - hvor viktig er dette i forhold til hvem vi er? spurte Schjerven Mollerin. Når man har opplevd noe og glemmer dette og ingen andre vet om det, hva skjedde egentlig da? Hvor virkelig er det som hendte? Uenighet rundt hva som "egentlig" skjedde, skaper konflikter selv i de beste familier. Foreldre og barn husker forskjellige ting. Minnene gjør noe med ens identitet. Er jeg den jeg husker at jeg var? Eller er jeg den du husker at jeg var? Erindring er utrolig viktig. De fleste av oss kan huske ting som aldri har skjedd, svært tydelig. Å skrive handler om å være tydelig og presis. Linn Ullmann blir veldig skeptisk når noen sier "nå skal jeg fortelle det som egentlig hendte!" Med en slik holdning tar man ikke inn over seg at det faktisk kan være flere perspektiver på en og samme hendelse. 

Linn Ullmann har vokst opp med foreldre som var store fortellere. Faren var f.eks. svært opptatt av døtrenes kjærlighetsliv og erfaringer med menn. Dersom man hadde noe spennende å fortelle på dette området, varte "sitningene" alltid mye lenger enn vanlig. Alt kunne gjøres om til gode historier, og faren tematiserte dette i sitt arbeid. Faren skrev også tre bøker om sine egne foreldre, uten at han følte at han kom dem så mye nærmere av den grunn. Han mente at "foreldre er mystiske vesener". Kom hun selv nærmere sine foreldre mens hun skrev? lurte Schjerven Mollerin på. Ullmann dro på det og sa til slutt at "det ble den historien". Hun kunne ha dypdykket i farens arkiver og funnet frem til gamle intervjuer. Foreldrene hennes er "gjennomintervjuet" i offentlig presse. I tillegg har de skrevet mye selv og jobbet sammen. Det var imidlertid ikke den historien hun ønsket å skrive. Å skrive handler om å gjøre noen valg. Man kan jo også komme litt for mye inn i enkelte episoder, med den følge at historien blir ubalansert. 

Linn Ullmann mener at hun har vært selvbiografisk i alle sine bøker, men at det er tydeligere i den siste boka. Hun valgte å skrive en bok som ble ganske allmenngyldig, og hun valgte bevisst å ikke bruke foreldrenes navn. Navnene knytter til seg minst 50 år med kjent historie, og er av den grunn svært ladede. For at hun skulle kunne skrive denne boka, måtte de derfor være navnløse. 

Mot slutten av bokbadet kom Linn Ullmann inn på en kunstner som har betydd mye for henne, samt forfatteren Marilynne Robinson og hennes bok "Home" som handler om den fortapte sønnen som kommer hjem. Dette ga henne assosiasjoner til foreldrene, som begge ønsket å være barn. Selv tenkte hun på dem begge som "den fortapte sønnen som kommer hjem", som er den mest elskede i forhold til den som ble hjemme og alltid gjorde sin plikt. Dette fikk Schjerven Mollerin til å spørre om det er en religiøst dimensjon over Ullmanns bøker - jf. titler som "Nåde", "Et velsignet barn" osv. Ullmann smilte, og siterte sin redaktør Geir Gulliksen: "Å skrive romaner er å våge å ikke ha det siste ordet". Dette beskriver hennes holdning til det hele. Hun forholder seg til de store religiøse tekstene på samme måte som til musikk, Proust og andre store skrifter. 

Og med dette var bokbadet over ... Det ble et svært spennende møte med en interessant og ytterst sjarmerende forfatter! 

Og til dem som enda ikke har forsøkt seg på Linn Ullmanns romaner, ønsker jeg å si: Prøv! Jeg var selv en av dem som ikke likte hennes tidligere bøker, men opplever at noe må ha skjedd i hennes forfatterskap. Hennes forrige roman "Det dyrebare" er mesterlig! Og denne siste - "De urolige" - er eminent!  (Begge linker går til mine anmeldelser av bøkene.)

Linn Ullmann signerte bøker etter bokbadet (Foto: RMC)

søndag 6. desember 2015

Linn Ullmann: "De urolige"

Hudløst om å vokse opp med kunstnerforeldre

Linn Ullmann (f. 1966) er forfatter og journalist. Hun har utgitt seks romaner; bl.a. "Nåde" og "Det dyrebare" (linkene fører til mine omtaler av disse bøkene). 

Romanen "De urolige" kom ut for knapt to uker siden, og ut fra det jeg har fått med meg er boka anmeldt i absolutt alle aviser av litt størrelse. Den har fått en strålende mottakelse. Boka har solide litterære kvaliteter, og det er dette som er fundamentet i boka, ikke at hun skriver om sin spesielle oppvekst med mesterregissøren og faren Ingmar Bergmann og skuespillermoren Liv Ullmann. 

Ingmar Bergmann (f. 1918 d. 2007) var gift fem ganger. Han var aldri gift med Liv Ullmann, som han var sammen med mellom kone fire og fem - dvs. mens han fremdeles var gift med kone fire (fra 1965 - 1970). De to fikk datteren Karen Beate (som Linn egentlig heter) i 1966.

"Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel, og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit. 
Egentlig var det tre kjærligheter.
....
Jeg vet ikke hvilken av de tre kjærlighetene som kom først. Men jeg begynner med den som oppsto mellom moren og faren min i 1965, og som tok slutt før jeg var gammel nok til å huske noe av den.

Jeg har sett bilder og lest brev og hørt dem fortelle om tiden de var sammen, og hørt andre fortelle, men sannheten er at man ikke kan vite så mye om andre menneskers liv, særlig ikke sine foreldres, og i hvert fall ikke hvis foreldrene har gjort et poeng av å forvandle livet sitt til historier som de siden forteller med en benådet evne til ikke å bry seg det minste om hva som er sant og hva som ikke er det." (side 9-10)

Ja, hva er det egentlig å huske? Vi lager vel alle våre egne historier, dem vi helst vil fortelle, dem vi helst vil definere oss selv gjennom. Noen ønsker å fremstå som ofre, som de som har det verst, og da er det disse historiene de husker. Andre ønsker å huske storheten i sitt eget liv, og da er det dette som blir trukket frem gang på gang. Hva er egentlig sant? Og hva er viktigst? Det som reelt sett er sant, eller det som faktisk har formet våre liv? For er det ikke narrativene våre som former oss aller mest og ikke først og fremst det som faktisk skjedde? Dette ble jeg sittende og tenke på mens jeg leste boka til Linn Ullmann. En formidabel roman i all sin stillferdighet. Ja, for den er stillferdig, denne romanen, som handler om et levd liv - på siden av livene til hennes berømte foreldre som gjorde så godt de kunne, men som kanskje egentlig hadde mer enn nok med seg selv? 

Linn Ullmann beskriver det lille barnets sårhet og savn etter spesielt moren, som stadig var på reisefot. Barnet som vokste opp med barnepiker. Barnepiker som stadig ble byttet ut og som hun ikke knyttet noen bånd til. Hver sommer reiste hun til Hammars for å besøke faren sin, som ett av hans i alt ni barn med fem forskjellige kvinner. 

"Han sa at ting ble borte. Han sa at ordene forsvant. Hvis han hadde vært yngre, ville han skrevet en bok om å bli gammel. Men nå som han var gammel, orket han ikke. Han manglet kraften han hadde hatt som yngre. Dette resonnementet førte til at en av oss, jeg husker ikke hvem, fikk idéen om at vi skulle skrive en bok sammen. Jeg skulle stille spørsmålene, og han skulle svare, jeg skulle transkribere samtalene, og så skulle vi redigere oss frem til en bok basert på materialet som da forelå. Når vi var ferdig og boka kom ut, kunne vi ta jeepen og dra på bokturné." (side 60)

Faren var 87 år da idéen om boka oppsto (2005), mao. et par år før han døde (2007). Når Linn Ullmann ankom Hammars for å besøke faren, hadde hun med seg båndopptaker, og så begynte samtalene dem i mellom. Det ble noen lydbånd etter hvert. Likevel skulle det ta mange år før hun orket å begynne å arbeide med materialet. Ikke var lydkvaliteten den beste heller ... 

Så er hun tilbake i barneårene på Hammars, der hun og faren så film på kinoen hans hver dag presis kl. 15.00. Hvilke filmer så de sammen? Det forteller hun ikke om. Bare at de så film og at det var viktig å møte opp presis. Så gikk årene og farens fokus på å være presis begynte å slippe taket. Han begynte å bli gammel ...

Mens moren gjorde karriere i Amerika, var Linn redd for at moren skulle bli borte der borte i Amerika, at hun aldri skulle komme tilbake. Moren var borte i flere måneder av gangen, og de gangene hun ikke ringte som avtalt, raste verden fullstendig sammen for henne. Var moren død? Var det derfor hun ikke ringte? Og når moren var hjemme igjen, kunne det bli vel mye av mors-bekymringene. 

"Det er ikke det at mamma uroer seg hele tiden, det kan gå dager og måneder mellom hver gang hun uroer seg for meg. Uro av typen hva om barnet mitt dør. Men nå som hun er hjemme, uroer hun seg hele tiden. Dag og natt og natt og dag og dag og natt. Jeg tror hun vil ta igjen all uroen hun ikke følte da hun var bortreist." (side 175)

Inni mellom alt savnet og lengselen, er det også plass til humor. Som da hun beskriver en rolle moren spilte i en musical på Broadway. Ikke kunne hun synge og ikke kunne hun danse, men det var på ingen måte til hinder for at hun tok rollen. "Hun har flere solonumre og treffer ikke en eneste tone i en eneste sang ... " (side 214)

"For å skrive om virkelige personer, som foreldre, barn, kjærester, venner, fiender, onkler, brødre eller tilfeldig forbipasserende, er det nødvendig å gjøre dem fiktive. Jeg tror det er den eneste måten å blåse liv i dem på. Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang." (side 289)

Fremdeles mens faren levde, ble det opprettet en stiftelse som skulle ta hånd om dokumenter (som brev), fotografier o.l. etter ham. Moren Liv Ullmann donerte i den forbindelse hele samlingen av brev som hun og Ingmar Bergmann hadde skrevet til hverandre. Før hun ga dem fra seg, ble brevene kopiert opp, og disse har Linn Ullmann hatt tilgang til mens hun arbeidet med boka om faren (og moren). Selv beskriver hun seg som en kvinne med rykkete bevegelser, en som snakket høyt og gikk fort, som hadde skingrete stemme og som ingen ønsket å ha noe med å gjøre de første årene etter farens død. Det kom heller ikke noen bøker fra hennes hånd i disse årene. "Et velsignet barn" utkom i 2005, bokprosjektet startet omtrent på den tiden, faren døde i 2007 og den neste boka - "Det dyrebare" - kom ut i 2011. 

"Ingen av dem kunne lage mat; kanskje en av grunnene til at de ikke greide å leve sammen lenger, var at ingen av dem kunne lage mat, det er å sette det på spissen, jeg vet det, men ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan man tok hånd om et barn, jeg snakker ikke om kjærlighet, de hadde kjærlighet, jeg snakker om arbeidet, jeg snakker om det som følger av å stifte hjem og familie, de var barn av borgerskapet, likevel var de helt ute av stand til å leve dette moderne borgerlige skandinaviske middelklasselivet. Og det ville de jo heller ikke. De ville være frie. De ville være barn. De snakket om frihet og kunst, men kom løpende tilbake til tryggheten hver gang det ukjente ble for mye. De var barn av den lille verden. Moren og faren min ville være bortkomne sønner, begge to, og når festen var over, ville de hjem. Eller bort. Eller hjem. Eller bort. Den bortkomne sønnen er den mest elskede." (side 306-307)

Like fullt hadde faren noe - den evnen til å få andre til å føle seg som den eneste ene. Helt til man oppdaget at man ikke var den eneste ... Og selv om han ikke var praktisk anlagt, og elsket kvinner - mange kvinner! - hadde han et pragmatisk forhold til kjærligheten. Han mente at dersom man ikke legger et praktisk fundament når man bygger opp sine relasjoner, kan man bare glemme det. "Kjærlighet uten praktisk sans er dødsdømt. Du kan ikke ... hvordan skal jeg få sagt dette ... Du kan ikke bygge hus av en neve sand og en million vakre ord." (side 377)

"De urolige" er en hudløs roman, en roman som griper deg som leser og som gjør at du selv kjenner på hvor sårbart livet er. Samtidig viser den hvilken kraft kjærligheten tross alt har, når man vet at den er der, selv om man ikke kan nå den man er glad i fordi vedkommende befinner seg svært langt borte. Linn Ullmann opplevde aldri at de var tre. Alltid var det henne og moren, henne og faren eller moren og faren - men aldri de tre samtidig. Morens kjærester kom og gikk, og enkelte får vel - for å være helt ærlig - det glatte lag, slik hun beskriver dem i boka. Underveis veksler hun fra jeg-person-perspektivet til tredjeperson entall. Da er det som om vi kommer enda tettere på henne, fordi det da ikke lenger er noe filter mellom det som skjer og det som formidles. I alle fall hadde dette en slik effekt på meg. 

Selv om navnene på hovedpersonene aldri nevnes, er vi aldri i tvil om hvem dette handler om. Kanskje er det enklere å dikte når navnene er utelatt? Slik er det med minner - man kan aldri være sikker på at de er reelle. Man sorterer ut, og litt avhengig av hvordan man er skrudd sammen, er man tilbøyelig til å huske det som passer med ens egen natur.  Noen er optimistiske av natur, andre pessimistiske, sårbare eller hva det skulle være. Likevel tror jeg ikke vi lesere trenger å tvile på at det har hatt sin pris å vokse opp med så profilerte kunstnerforeldre som dem Linn Ullmann har hatt. Og det til tross for at dette ikke er en roman der forfatteren tar oppgjør med og deretter avstand fra valgene som foreldrene i sin tid gjorde. Tvert i mot går hun sterkt inn for å forstå dem, forstå hvorfor de var slik de var, og hun gir mye til oss lesere uten at hun på noen måte blamerer ut foreldrene sine. Det er godt gjort, synes jeg! Sitatet jeg har tatt med fra side 306-307 i boka ovenfor, sier i grunnen alt. Dette er riktignok sett fra en voksen datters ståsted, mens det barnlige blikket mer var preget av kaotiske følelser. Følelser som gjorde at moren tok henne med seg til Amerika, uten at hun fikk så mye større del i morens liv av den grunn ... Det var barnepiker der også ... 

Det er så vidt vi får vite noe om Linn Ullmanns voksenliv, selv om mann, barn og hund er der i bakgrunnen. Jeg opplevde dette som en styrke ved romanen, fordi alt det andre dermed får fullt fokus. Det viktige og sentrale i romanen kunne fort ha forsvunnet eller mistet sin kraft dersom mengden av detaljer hadde økt. Det var i grunnen bare én ting som skuffet meg litt under lesingen, og det var at vi aldri fikk vite hvilke filmer hun og faren så sammen i barndommen ... 

"De urolige" er den beste norske skjønnlitterære romanen jeg har lest hittil i år! Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 411
ISBN: 978-82-495-1201-0
Boka har jeg kjøpt selv.
Forfatterens nettside


Linn Ullmann (Foto: Agnete Brun - lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 21. november 2015 - Scener fra et dramatisk livUllmanns språk, hennes evne til å få alt til å dirre, til å selv gjøre poesi ut av farens føtter under hans dødsleie, gjør at hun opererer på et helt annet nivå enn de aller fleste norske samtidsforfattere.
- NRK v/Marta Norheim - 21. november 2015 - Rått og vakkert fraktalfamiliedramaDette er ingen skandaløs eller utleverande roman. Det er heller ikkje eit oppgjer med foreldre som sette sine eigne behov først. Alle tre har rikeleg med gode, sære og ja, litt latterlege sider. Som alle andre. Hovudpersonen har skilsmissebarnerfaringar som mange andre i sin generasjon, og bruker på gjenkjenneleg vis dei verkemidla barn har i møtet med vaksne som vil noko anna enn barnet. Den aldrande faren misser minnet og til slutt døyr han. Alle fedrar døyr. Den fine balansen mellom det almenne og det heilt spesifikke får denne romanen til å dirre av intensitet. Forfattaren unngår elegant å snuble ned i dei openberre fallgruvene som finst når eit barn skal skrive om sine kjente foreldre.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 21. november 2015 - Intervju med forfatteren: - De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 20. november 2015 - Sjarmerende og nådeløst fra Linn Ullmann - ... Linn Ullmann etterlater ikke leseren veldig lenge i elendighetsrommet. Det er overskuddet og kreativiteten, sanseligheten og den nådeløse humoren som preger sidene i denne nesten berusende velskrevne romanen.
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 27. november 2015 - Som i et speil - "Naturligvis tar hun seg friheter, både kompositorisk og sannsynligvis i gjengivelsen av enkeltopptrinn, og selvsagt er prosaen fortettet slik den også er i romanen hennes, men dette er Linns fortelling om Liv og Ingmar. Selv har hun valgt å utelate navnene på de tre hovedpersonene - de er "jenta", "faren" og "moren" ... "
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 20. november 2015 - Formsikker Ullmann På en merkelig, sår måte er «De urolige» en slags hyllest til avstanden mellom foreldre og barn. Når barn skriver om sine foreldre, kan det fort gli over i anklagens form. Ullmann dveler i stedet ved utilgjengeligheten på en måte som gir interessante betraktninger. For ingen slipper unna. Når jeg-personen trenger hjelp med lydopptageren hun brukte til samtalene, spør hun sin egen sønn om hjelp. Han er oppgitt over hennes tekniske hjelpeløshet, og hun spør seg selv når han begynte å snakke til henne med en voksen manns stemme.
Fortellerstemmens store kapasitet for øm erindring kommer raskt til å slite ut enkelte lesere. Men mange vil se en formsikker og overbevisende fortelling om hukommelse, tilhørighet og foreldre.
- Tine sin blogg - 5. desember 2015Skriveteknikken og språket Linn Ullmann bruker er glimrende, og jeg liker godt måten hun har vinklet romanen. Omstendighetene rundt hennes egen barndom og farens alderdom skildres på en hudløs måte, uten at det blir sensasjonspreget.

torsdag 22. mars 2012

Linn Ullmann: "Det dyrebare"

Mesterlig av Linn Ullmann!

Linn Ullmann (f. 1966) har tidligere utgitt bøkene "Før jeg sovner" (1998), "Når jeg er hos deg" (2000), "Nåde" (2002) og "Et velsignet barn" (2005). Selv har jeg kun lest "Nåde", en bok jeg - for å være ærlig - ikke hadde særlig sansen for, og jeg har også prøvd meg på en av de andre bøkene hennes uten at jeg fikk lyst til å fullføre. Med denne bakgrunnen satt det faktisk litt langt inne hos meg å gi meg i kast med hennes nyeste bok "Det dyrebare". Og så ble jeg altså bergtatt fra første side at det var en pine å måtte gå på jobb innimellom lesningen ... Min påstand er at "Det dyrebare" er stor, stor litteratur!

I bokas åpningsscene befinner vi oss på Mailund, Siris barndomshjem. Det er 15. juli 2008, og Siris mor, Jenny, fyller hele 75 år. Dette har Siri bestemt henne for at hun skal feire, selv om det siste Jenny i grunnen ønsker er oppmerksomhet på denne dagen ... Om det er trass eller angst som er årsaken til at Jenny bestemmer seg for å begynne å drikke igjen, tørrlagt alkoholiker som hun har vært de siste tyve årene, skal være usagt. Men saken er den at "takken" Siri får for å ha stått på hodet i dagesvis for å lage tidenes mest fantastiske bursdagskalas for moren, er at moren drikker seg snydens dritings på selve dagen ...

I forbindelse med opptakten til det store selskapet, presenteres vi i tur og orden for familiemedlemmene. Siri driver to restauranter og er travlere enn travlest det meste av tiden. Ektemannen Jon er forfatter, og han holder på med å skrive tredje bind i en triologi. Skjønt skrive og skrive ... Er det noe Jon ikke gjør, så er det å skrive ... Han har nemlig fått skrivesperre, og jo mer han anstrenger seg for å taste ned bokstaver på PC-skjermen, dess mindre får han til. I stedet legger han mye energi ned i å late som han skriver - ikke bare overfor sin kone, men også overfor forlaget som han snart har mottatt sånn ca. 1 million kroner for i forskudd. Han er notorisk utro mot sin kone, som i realiteten forsørger ham, og som ikke kan la være å påpeke dette når det går en kule varmt mellom dem.

Ekteparet har to barn, Alma og Liv. Og de har ansatt Mille til å passe på barna, samt til å få unna litt husarbeid denne sommeren. Mille er en vakker ungpike på 19 år, og det er ikke til å komme forbi at Jon synes hun er ungdommelig frisk og deilig ... Familien har for øvrig hunden Leopold, som begynner å dra på årene.

Så er altså dagen der hvor Jenny skal feires - en dag som skal snu opp-ned på hele familien. For i løpet av selskapet blir Mille sporløst borte. På baksiden av boka er det som videre skjer så ypperlig sammenstilt at jeg finner grunn til å sitere dette:

"Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser. Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om sorg og overlevelse, om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter og om en brutal forbrytelse."

Etter som tiden går etter forsvinningen, begynner Milles mor å sende Jon plagsomme tekstmeldinger, og spørsmålet er hva Jon egentlig vet om Milles forsvinning. Og hva med datteren Alma, som endrer adferd radikalt og som setter seg og familien sin i store vanskeligheter? For ikke å snakke om Jenny selv, som var ute og kjørte i fylla den skjebnesvangre natta, og som i en tilstand av tiltagende demens begynner å snakke om det som skjedde i usammenhengende bruddstykker ... To år etter dukker liket av Mille opp, nedgravd i skogen like ved Mailund ...

Det er ikke ofte jeg opplever å bli sugd inn i en bok fra første side, men det gjorde jeg denne gangen. Utviklingen i historien, som til forveksling noen ganger kunne minne om en kriminalroman, tok tak i meg fra første stund, og det var rett og slett vanskelig å legge boka fra seg - selv om jeg selvsagt måtte det.

Det er et bilde av en temmelig dysfun
ksjonell familie som tegnes, og det er mange lag i historien som forfatteren kunne ha gjort enda mer ut av, om det var det hun hadde ønsket. Bl.a. er det en del psykologiske aspekter ved historien som kunne vært flere studier verdt. Som forholdet mellom Siri og Jenny - hvor Siri aldri har fått det hun ønsket fra moren, som hele livet indirekte har bebreidet henne for brorens drukningsdød. Som forholdet mellom Siri og Jon og hans utroskap. Som relasjonen mellom Siri og hennes egne døtre, særlig til tenåringsdatteren Alma, som etter Milles forsvinning flipper totalt ut og gjør de mest utrolige ting. Som Milles mor og hennes hang til å sende bebreidende sms´er til Jon ... Uten noen gang å bli overfladisk sveiper imidlertid Linn Ullmann fra tema til tema, og det på en så humoristisk måte at det hele nesten tippet over til å bli farseaktig. Men så ble det likevel ikke det. 

Aller
 best likte jeg bokas språklige kvaliteter, og dessuten de glitrende personkarakteristikkene. For å sitere en anmelder i Dagbladet 21.11.2011 - "Det finnes knapt én slapp setning i denne romanen, som er en solid, og også vakker tilføyelse til et særpreget forfatterskap." Språklig og litterært er dette en sterk roman som jeg mener fortjener toppkarakter - terningkast seks! Og så spørs det om jeg ikke må gi forfatterens tidligere bøker en ny sjanse.

Utg
itt: 2011
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 390

Andre blogge
re som har skrevet om boka:
- Janicke med bloggen Jeg leser
- Artemisias verden
- Bok og Hund
- Ingunn med bloggen Kleppanrova
- Reading Randi


Linn Ullmann

mandag 15. mars 2010

Linn Ullmann: "Nåde" (2003)

Johan Sletten og hans kone lever i et i og for seg lykkelig ekteskap, selv om det er stor aldersforskjell mellom ektefellene. En aldersforskjell som blir mer merkbar etter som årene går.

Så blir Johan alvorlig syk, og det er på det rene at han snart skal dø. Han og kona inngår en avtale om at dersom livet en dag ikke skulle bli til å holde ut for Johan, skal kona, som er lege, hjelpe ham med å avslutte livet hans. Aktiv dødshjelp er som kjent ulovlig i Norge, men like fullt blir de enige. Da Johans liv nærmer seg slutten, viser det seg at problemstillingen ikke er like enkel å håndtere. Vil Johan dette når alt kommer til alt?

Jeg har tidligere ikke vært spesielt imponert over Linn Ullmanns forfatterskap, og var nok rimelig skeptisk før jeg valgte å gi denne boka en sjanse. Sånn sett ble jeg igjen skuffet. Høydepunktene i boka er Johans tilbakeblikk på livet sitt, særlig på sitt første ekteskap som bl.a. resulterte i en sønn. Resten av boka opplevde jeg som svært forutsigbar. Jeg antar at Ullmanns hensikt med boka ikke utelukkende har vært å være et debattinnlegg for eller i mot aktiv dødshjelp, men at hun har ment å levere et litterært verk. Det synes jeg ikke hun har lyktes i. Boka var kjedelig! Alf van der Hagen leste med en livstrøtt stemme, men det passet i grunnen greit til grunnstemningen i boka.

Terningkast tre.


Utgitt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Oktober (papirutgave)
Oppleser: Alf van der Hagen
Spilletid: 3 t 45 min.