Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Smith Patti. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Smith Patti. Vis alle innlegg

søndag 28. februar 2016

Patti Smith: "M Train"

Herlig oppfølger av "Just kids"!

Det er nesten nøyaktig ett år siden jeg leste min første Patti Smith-bok - "Just kids". Akkurat helfrelst ble jeg at jeg blant annet kjøpte billetter til Patti Smith-konserten på Norwegian Wood-festivalen i juni 2015 (min googling gjorde meg oppmerksom på konserten - Patti Smith-fan har jeg vært siden begynnelsen av 1980-tallet). Det var for øvrig en helt ut av hvitøyet fantastisk konsert! Dessuten gikk jeg litt i hennes fotspor da mannen min og jeg var i New York påsken 2015. Chelsea Hotel sto selvsagt på programmet (her bodde hun en liten periode), og det samme gjorde Strand Bookstore (her jobbet hun mens hun drømte å slå gjennom som poet). Jeg sikret meg et par av diktsamlingene hennes også - kjøpt på Strand. 

"Det er ikkje lett å skrive om ingenting", er den første setningen i Patti Smiths bok "M Train". Men hva er "ingenting"? er det betimelig å spørre seg. Patti Smith bestreber seg faktisk på å skrive om "ingenting". Den som forventer seg en bok om hennes artist-liv, vil bli skuffet. "M Train" er en ytterst stillferdig bok om det å være menneske - om det å være Patti Smith ... Helt avkledd for ytre staffasje, for her kommer vi inn til kjernen av personen Patti - den hun er når hun ikke står på scenen. Ja, vi får faktisk nesten inntrykk av at det å stå på scenen er noe hun gjør bare når hun trenger mer penger. 


Bøkene jeg kjøpte på Strand i New York påsken 2015.
I "M Train" følger vi Patti Smith i hennes dagligliv i New York, der Café Íno står sentralt. Det er trygt for henne å skrive om yndlingscaféen nå - ingen fare for å bli nedrent av fans ... for caféen ble på et tidspunkt nedlagt, til hennes store sorg. Her drakk hun mang en kopp kaffe, mens hun koste seg med sine små skriblerier, leste bøker eller rett og slett bare satt der og betraktet folk.  Kaffe står sentralt for henne, hun som verken har lappen eller kan svømme. 

Ekteskapet med Fred står sentralt i livet hennes. Ham giftet hun seg med i 1980, og de forble gift inntil han døde så altfor ung i 1994. Fred hadde indianske gener, og var en mann av få ord. Det passet introverte Patti Smith godt, og samholdet dem i mellom - alt de hadde sammen - preger hennes syn på verden. Et syn som er godt over gjennomsnittet preget av kjærligheten til litteraturen. Det var for eksempel ikke tilfeldig at hun valgte å reise til Saint-Laurent-du-Maoni i Fransk Guyana, da hun fikk velge hvor i verden de skulle dra - bare hun lovet ham et barn. Dette var nemlig en fordums fransk straffekoloni for hardbarkede kriminelle, skildret av Jean Genet i "Tyvenes dagbok" (tilfeldigvis en av mine mange bøker som ligger på vent). 

På reisene sine er hun opptatt av å besøke hjemmene (i form av museer) til kjente forfattere, samt deres gravsteder. Slik blir hennes roman om seg selv og ingenting egentlig en reise gjennom litteraturen, der vi blir nærmere kjent med hennes favorittforfattere. Og det er nettopp dette aspektet ved hennes bok som gjør den så interessant å lese for en litteraturelsker. 

"Eg bestemte med for å skrive ein hekatombe for han - eit dikt på hundre liner. Det var ein måte å takke han på, takke han for at han brukte den siste delen av det korte livet sitt på å skunde seg å gjere ferdig meisterverket 2666. Om han berre kunne ha fått ein spesiell dispensasjon, ha fått lov til å leve. For det verkar som 2666 er laga for å kunne halde fram i det uendelege, så lenge han hadde lyst til å skrive. Slik ei trist urettvise som blei den nydelege Roberto Bolaño til del, som måtte døy da kreftene var på topp, berre femti år gammal. Tapet av han og det uskrivne nekta oss i det minste éing av verdas løyndommar." (side 33)

Patti Smith er innom forfattere som Sylvia Plath og Henrik Ibsen, som hun elsker, selv om hun ikke har sansen for symbolisme. "Kvifor kan ikkje ting vere berre som dei er?" spør hun. (side 60) Likeledes har hun en dragning mot W.G. Sebald, mannen bak "Austerlitz". Bildene - samtlige i svart hvitt - fra alle reisene Patti Smith har tatt på reisene sine - 53 i alt - er spredt utover i boka, og disse bidrar til en mollstemt stemning under lesningen. Ikke fordi det er noen grunn til å anta at det er en trist grunntone i boka. Tvert i mot. Så lenge forfatteren har ro i sjelen, er hun lykkelig. Og det på tross av at savnet etter ektemannen som gikk bort så altfor tidlig, ligger der. Hadde hun noen mann etter ham? Det får vi ikke vite. Så tett på henne kommer vi ikke. Som hun siden sier (på side 149): "Ein kan aldri betale for mykje for å få fred i sinnet". 

Noe av det jeg ble aller mest glad for å lese om, var Patti Smiths oppdagelse av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Som forfatteren oppdaget nemlig også jeg "Sauejakten" aller først. Først var det tittelen som pirret. Da jeg begynte å lese, ble jeg fullstendig hektet og måtte bare ha mer. Veien til "Dans dans dans" var ikke lang - heller ikke resten av Murakamis forfatterskap.

"Eg opna ei bok som heitte Sauejakten, vald ut på grunn av den pirrande tittelen. Ein frase fanga blikket mitt - eit virvar av smale gater og avløpskanaler. Her hadde eg funne ein saueforma kjeks til å dyppe i kakaoen min. Eg kjøpte boka straks. Så gjekk eg til Soba-ya som låg i nærleiken, bestilte kalde bokkveitenudlar med jams, og så begynte eg å lese. Eg blei så riven med av Sauejakten at eg blei sitjande der i over to timer og lese over ein kopp med sake. Eg kunne kjenne desperasjonen min smelte i kantane, som ein blå Jell-O. 

I vekene som kom, sat eg ved hjørnebordet mitt og las ingenting anna enn Murakami. Eg kom opp for å trekke luft akkurat lenge nok til å gå på toalettet eller bestille ein kopp med kaffi." (side 95)

Siden skriver hun om Glenn Goulds Goldbergvariasjonar, musikk jeg har et sterkt forhold til. Herregud - å lese denne boka er som å komme hjem! Og fordi hun skriver så vakkert som hun gjør, kunne hun sikkert ha skrevet om hva som helst, og jeg hadde likevel kjent en gjenkjennbar klangbunn i det hun skrev. Det er så vakkert, så poetisk og så metaforisk! 

"Månen fungerte som naturens spotlight på dei lysande ansikta til menneska som var samla i parken der nede. Latteren deira løfta seg med brisen, og ei kort stund fants ikkje sorg, ikke liding, berre samkjensle." (side 119)

Det er nesten ikke den ting som ikke fremkaller en eller annen forbindelse med litteraturen. Som da hun går på toget til Broad Channel for å se på huset som ligger ved Rockaway Beach, huset som hun gir navnet Alamo og bestemmer seg for å kjøpe fordi hun alltid har drømt om et hus på stranda. Huset er riktignok en ubeboelig rønne, og stedet gir henne assosiasjoner til Steppeulven av Herman Hesse - "Magisk teater. Adgang ikke for alle og enhver. Bare for for-rykte!

Så kommer det en storm, som ødelegger så og si alt den kommer over ...

"Men det vesle huset mitt, som var bygd for hundre år sidan og blitt håna av eigedomsmeklarar, kondemnert av inspektørar og nekta forsikring, hadde tydelegvis klart seg. Sjølv om det var kraftig skadd, hadde mitt Alamo overlevd den første store stormen i det tjueførste hundreåret." (side 148)

Man skulle kanskje tro at en fetert stjerne som Patti Smith ikke bryr seg om de små tingene i livet. Slik er det imidlertid ikke. Hun sørger over ting hun mister; en fillete gammel frakk, et polaroidkamera av et utgått merke ... slike ting som har fulgt henne i tykt og tynt i noen år. De forblir en del av henne - som hun aldri riktig klarer å glemme. "Alle forfattarar er bomsar" sier hun. " ... måtte eg ein dag bli rekna blant dykk". (side 186)

Som i "Just kids" dukker plutselig bokas tittel opp - midt i teksten. "Eg lét att auga og såg eit grønt tog med ein M i ein sirkel; ein falma grønnfarge, som ryggen til ein knelar." (side 122) Slik ble tittelen M Train til ...

I samlingen av alt Patti Smith har mistet, står kanskje tapet av Café Íno som noe av det såreste. Hun stikker innom det nyåpnede stedet, som kommer etter at Café Íno er nedlagt, men blir sørgelig skuffet ... 

"- Eg elskar deg, kviskra eg til alle, til tingen. 
- Elsk ikkje let, høyrde eg han seie.

Og så gjekk eg ut, rett gjennom skumringa, føtene mot den harde jorda. Det fanst ingen støvskyer, ingen spor etter nokon, men det brydde eg meg ikkje om. Eg var min eigen lukkes smed. Ørkenlandskapet var uforanderlig; ei lang strekning som rulle seg ut framfor meg, og som eg ein dag skulle underhalde meg med å fylle. Eg skal minnast alt, og så skal eg skrive det ned. Ein arie til ein frakk. Eit rekviem for ein kafé. Dette var det eg tenkte i draumen min, der eg såg ned på hendene mine." (side 242)

Jeg har ikke lest annet enn den nynorske oversettelsen av boka, men jeg tør likevel å påstå at oversettelsen av boka er helt fantastisk! Det er den norske forfatteren Brit Bildøen som har oversatt boka - slik hun også gjorde med "Just kids". All ære til henne, tenker jeg! 

Boka er mesterlig! Denne kan man lese om og om igjen uten å bli lei. Underveis kjælte jeg med setningene, koste meg med å lese mange sider om igjen - alt mens jeg merket meg sitater jeg ønsket å bruke i denne bokanmeldelsen. Klangbunnen i boka er første og fremst sjelefred og kjærlighet til litteraturen. Patti Smith forstiller seg ikke. Hun later ikke som om hun er noen annen enn den hun er - en nokså enkel sjel med enkle behov. Materialisme er så godt som fraværende. Alt hun trenger for å leve et lykkelig liv er en stamcafé som serverer god kaffe, en god bok og penger på kontoen til å reise når hun måtte føle for dette. Det er virkelig et paradoks hvor fraværende musikken er i hennes memoarbok!

Boka har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, og går nå inn i samlingen av bokskatter som jeg aldri vil kvitte meg med! Jeg kvier meg for å bruke en forslitt klisjé: les sakte og nyt!

Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.

Utgitt i USA: 2015 
Originaltittel: M Train
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 246
ISBN: 978-82-521-8908-7
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget 


Patti Smith (Foto: Jesse Dittmar)

søndag 8. mars 2015

Patti Smith: Radio Ethiopia (full LP - 1976)



Etter å ha lest Patti Smiths bok "Just kids", har jeg kjøpt billetter til Norwegian Wood 12. juni. Da kommer nemlig Patti Smith! I mellomtiden koser jeg meg med musikken hennes, som holder godt, selv 40 år etter at den utkom!

søndag 1. mars 2015

Patti Smith: "Just kids"

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!


Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012. 


"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.


"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)


Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel (Strand Bookstore) og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det. 



Patti og Richard 
Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken. 

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen. 


... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt. 


"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."


"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)


Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten. 


Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ... 



Chelsea Hotel i 222 West 23rd Street
(mellom 7. og 8. Avenue på Manhattan)
"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande.  ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten. 


"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)



Patti Smith (Foto fra boka)
Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband. 

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut. 


Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)


Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ... 


Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle. 


Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen. 


Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!


Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.

Utgitt i USA: 2010 

Originaltittel: Just Kids 
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Samlaget 
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 315 
ISBN: 978-82-521-8289-7
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Patti Smith (Foto: Edward Mapplethorpe)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.