Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Samlaget. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Samlaget. Vis alle innlegg

søndag 4. mars 2018

Elena Ferrante: "Kvelande kjærleik"

Elena Ferrantes debutbok på norsk!

Litt om forfatterskapet til Elena Ferrante

Ingen vet hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante, og dette har ført til at spekulasjonene ingen ende vil ta. Hvem er denne forfatteren som skriver så drivende gode bøker? Det er som anmelderen i Aftenposten skrev i sin anmeldelse av "Kvelande kjærleik" 24. februar i år - at "Elena Ferrantes forfatterskap er uten svake punkter". Hun mener også at forfatterens anonymitet er en sterkt medvirkende grunn til suksessen. Dette siste er jeg ikke helt enig i. Bøkene står nemlig godt på egne bein! Napolikvartetten er et litterært vidunder, og bøkene som forfatteren skrev forut for denne har vist seg å holde like høy kvalitet.

Det som i alle fall er sikkert er at så lenge vi ikke vet hvem forfatteren er - heller ikke om forfatteren er en mann eller kvinne - kommer forfatteren aldri "i veien for" vår tolkning av bøkene. Jeg er nemlig ganske sikker på at forfatteren bak bøkene ville fått hele sitt liv endevendt i media dersom vi hadde visst hvem han eller hun er, og at det fort kunne ha blitt en debatt ala den vi har opplevd i Norge rundt Vigdis Hjorth og om etikkens plass i litteraturen. Det kan bare ikke være mulig å skrive om skilsmisse, utroskap, mors og fars svik, sjalusi etc. på den måten Ferrante gjør, uten å ha opplevd noe av dette selv. 

Det som gjør at Ferrantes bøker slår så godt an, i alle fall blant lesere på min alder, er måten Ferrante gjør temaene om til noe universelt, samtidig som vi kjenner på ektheten i historiene og følelsene som beskrives. Dessuten er det Nobelpris-kvalitet over tekstene! (Og det får meg til å lure på om det er mulig å få denne prisen uten å avsløre sin identitet ...)

Suksessen med Napolikvartetten, som opprinnelig kom ut i Italia i årene 2012 - 2014, og som kom på norsk i 2015-2016, har ført til at interessen for bøkene som ble utgitt forut for dette, har økt betydelig. Samlaget har så langt utgitt tre av disse bøkene:
- "Svikne dagar" (kom ut i Italia i 2002 - "I giorni dell´abbandono")
- "Den dunkle dottera" (kom ut i Italia i 2006 - "La figlia oscura")
- "Kvelande kjærleik" (kom ut i Italia i 1992 - L´amore molesto")

Og det er to bøker til - "La frantumaglia" (2003) og "La spagga di notte" (2007) - som vi kan glede oss til de norske oversettelsene av!

"Kvelande kjærleik" er forfatterens debutbok, og den kom ut i Italia i 1992. Denne boka ble første gang utgitt på norsk i 1994, og da med tittelen "Hjemreise". Det tok ti år før den neste boka kom ut. 

Om "Kvelande kjærleik"

"Mor mi drukna natt til 23. mai, på fødselsdagen min, i havet rett utanfor ein stad dei kallar Spaccavento, nokre kilometer frå Minturno." (side 7)

Da moren ble funnet hadde hun kun på seg en raffinert brystholder, noe som sto i sterk kontrast til hennes ellers sparsommelige liv. Klærne hun måtte ha lagt fra seg på stranda var borte. 

Moren pleide å besøke datteren sin Delia, bokas jeg-person, i alle fall en gang i måneden. Delia bodde i Roma, mens moren bodde i Napoli. Moren pleide å bli i noen dager, og brukte tiden til å vaske leiligheten fra gulv til tak, og rydde. Dette fikk Delias irritasjon til å stige, og da pleide moren å pakke sammen og dra. Det var særlig det at moren var så sosial som irriterte henne ... 

I begravelsen møter mange opp, men ikke faren deres, som moren hadde vært skilt fra i mer enn tyve år. En som derimot dukker opp er Caserta, en mann som på mange måter var skyld i skilsmissen. Han forsvinner - i likhet med alle de andre i begravelsen - like plutselig som han kom. Tilbake står Delia med nøklene til morens leilighet, moren som hun konsekvent omtaler som Amalia, og med et oppdrag som går ut på å tømme leiligheten for ting som betyr noe, si opp leieforholdet og slå av strømmen. Her hadde moren bodd helt siden hun og døtrene ble kastet ut av faren fordi moren ønsket å separere seg. Hvem var hun egentlig, Amalia? Og hva slags liv levde hun? Hva skjedde den dagen hun døde? Tok hun livet av seg, eller druknet hun? Hadde hun en elsker? Hvem var han i så fall? Caserta?

Delia følger gamle spor for å finne noen svar. Moren som mens hun var gift med faren hennes aldri kunne forskjønne sitt utseende, fordi dette ble sett på som et ønske om å vekke begjær i andre, en slags forberedelse til utroskap (side 31) ... Moren som aldri kunne le høyt, fordi faren ble avsindig rasende over at hun på den måten oppnådde oppmerksomhet fra andre ... Moren som aldri kunne gjøre noen ting uten at faren slo ... Selv ikke etter at hun gikk fra ektemannen som hun hadde tre døtre med, lot han henne være i fred. Han spionerte på henne og Caserta når de gikk ut for å spise, for å gå på kino og annet. Og hele familien, særlig onkel Filippo, så ned på henne fordi hun hadde valgt skilsmisse fremfor å bli hos sin voldelige og sykelig sjalu ektemann. Hvilket liv hadde hun egentlig? Fikk hun oppleve noe som var vakkert?

Vi får innsikt i et meget vanskelig mor-datter-forhold, der det viser seg at det meste er snudd på hodet. Her var det nemlig ikke moren som svek datteren, men datteren som svek moren. Eller var det det? Hvor mye ansvar kan man legge på skuldrene til et lite barn, som på naivt vis røper morens elsker eller beundrer? Det som er sikkert er at moren lengter etter datterens kjærlighet, og at datteren lengter etter morens kjærlighet - uten at noen av dem er i stand til å gi hverandre dette. Symbolet på dette er på et vis gaven som moren har kjøpt til datteren, men aldri rakk å gi henne. Det handler om en vakker kjole og nydelig undertøy, som moren antakelig brukte før hun døde. Hvor slutter moren og hvor begynner datteren, og vise versa? Oppi det hele dukker faren opp. Han som forbitret ble igjen etter at kona og barna forlot ham, og som i alle år har malt sigøynerkvinner i forførende situasjoner. Han som aldri tålte at hans egen kone skulle fremstå som et seksuelt vesen, men som til gangs lar det erotiske komme til uttrykk i sin egen form for kunst ... 

Mens Delia prøver å løse gåten rundt moren Amalia, løser hun kanskje først og fremst gåten Delia og kommer litt nærmere seg selv ... i en familie der de alle - voksne som barn - ble ødelagt i kjærligheten. Moren som ønsket å være nær datteren sin, klarer aldri å oppnå dette. Ikke en gang da Delia innviet henne i hvor hun hadde sitt hemmelige sted i ungdomstiden, klarer moren å møte henne. 

"Kanskje ville eg etablere ein nærleik mellom oss som aldri hadde vore der, kanskje ville eg på min forvirra måte la henne få vite at eg alltid hadde vore ulykkeleg. Men ho lot ikkje til å bry seg om anna enn det komiske ved at eg hadde hange der over tomrommet, i ein skranglete heis." (side 23

Det er med et irritert blikk Delia betrakter de nyrike i sin hjemby Napoli.

"Kvinner sperra inne i ein by der dei før var blitt forderva av armod og no av pengar. Eg kjende irritasjonen stige i meg berre ved å sjå og høyre dei. Dei oppførte seg overfor denne mannen slik far min alltid hadde innbilt seg at kvinner oppførte seg, slik han hadde innbilt seg at kona hans oppførte seg med det same han snudde ryggen til, slik kanskje Amalia sjølv hadde fantasert om å oppføre seg heile sitt liv: ei verdsvand kvinne som bøyer seg utan å vere nødt til å sette to fingrar mot utringinga i blusen, som legg det eine beinet over det andre utan å bry seg om skjørtet, som ler rått, overlesser seg med kostbare saker, fløymer over med heile kroppen i ein vedvarende straum av seksuelle invitter og går rett i ein kappestrid med menn på den obskøne arenaen." (side 67

Gradvis går det opp for oss hvorfor det har blitt slik at Delia i en alder av rundt 40 år aldri har stiftet familie, og kanskje aldri har opplevd kjærlighet i sitt liv. I en verden der alt som er naturlig må fortrenges fordi det er farlig og kan få uante konsekvenser, der er det vanskelig å riste dette av seg selv når man faktisk er fri. I jakten på Caserta for å finne svaret på gåten Amalia, finner hun i grunnen ikke annet enn det skitne. Fordi mannen er i ferd med å bli dement og har mistet flere av sine naturlige grenser ... 

"Kvelande kjærleik" er en bemerkelsesverdig roman som får meg til å tenke på kjærlighetens pris. Det å gjøre seg sårbar, å være beredt på å tape selv når man har satset alt, på å våge å leve før det er for sent ... Romanen handler også om å måtte innse at man kanskje ikke har falt så langt fra stammen som man ønsker å tenke. Jeg så f.eks. flere likhetstrekk mellom Delia og hennes far, enn mellom Delia og hennes mor. Begge er kunstnere, begge lever alene og begge har - dog i ulik grad - forakt for å eksponere seksualitet offentlig. Vi merker det på måten Delia betrakter omgivelsene. Eller kanskje har hun "bare" dette doble i seg - skamfølelsen ved å skulle være ved det typisk kvinnelige, det å delta i livets "letthet" - tynget som hun er av livets alvor. Mer enn dette har hun ikke klart å rive seg løs, og derfor klarte hun aldri å nærme seg moren sin i voksen alder, og opplevde at moren var "obskøn" bare hun lo frivolt. Det hele kan sammenlignes med å komme løs fra en sekt eller en streng religion. Man blir aldri virkelig fri, selv om man bryter ut ... Å gjøre noe som bryter med det man har lært, vil alltid være forbundet med skam og tvil. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Bokbloggeren Randi Reading har skrevet om "Hjemreise", den utgaven av boka som kom på norsk i 1994. Hun ble ikke fullt så begeistret som meg, og jeg lurer på om det kan ha å gjøre med oversettelsen.

Utgitt i Italia: 1992
Originaltittel: L´amore molesto
Første gang utgitt på norsk: 1994 (med tittelen "Hjemreise")
Denne utgaven er utgitt: 2018
Forlag: Samlaget 
Oversatt: Kristin Sørsdal
Antall sider: 171
ISBN: 9788252193374
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget

onsdag 6. september 2017

Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"

Herlig essaysamling om livet på landet!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Hun har utgitt i alt syv bøker. Jeg har tidligere omtalt fire av hennes bøker her på bloggen, herunder romanen "Fugletribunalet" som vant Bokbloggerprisen i klassen skjønnlitteratur i 2014. Romanen er satt opp som teaterstykke på Hordaland Teater i høst med premiere den 3. oktober. Jeg er så heldig at jeg har fått billetter til forestillingen dagen etter premieren.

Selv om jeg gjerne hadde sett at Agnes Ravatn skrev flere romaner, kjenner jeg at det er som essayist hun har berørt meg mest så langt i sin forfatterkarriere. Bøkene "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009) er så hylende morsomme i alt det gjenkjennelige at jeg fikk vondt i magen av all latteren de utløste underveis i lesningen. Da hun nå var klar med en ny essaysamling, denne gangen om livet på landet, hadde jeg skyhøye forventninger. Agnes Ravatn innfridde - og vel så det! Så selv om hun har flyttet på landet, langt fra hovedstadens hektiske liv og der kultureliten frekventerer Litteraturhuset og dets like, blir hun nok ikke glemt med det første! Til det er hun altfor relevant!

"Verda er ein skandale" inneholder elleve essays (dersom man teller med "Etterord"), som alle har det til felles at de handler om Agnes Ravatn og samboeren hennes som har flyttet til Valestrand. Og om dikteren og vennen Einar Økland ...


"Me veit ikkje kvifor. Me høyrde om andre som flytta til New York, Buenos Aires, Bankok i foreldrepermisjonen. Då sonen vår var nyfødd, diskuterte med kor me skulle flytte hen. London? Paris? Før me begge ropte: Valestrand?!" (side 8)

Det var egentlig bare for et halvt år, og det handlet om å låne et nedlagt lite småbruk til svigerforeldrene i denne perioden. Valestrand er et tettsted som ligger helt nord i kommunen Sveio, helt sør i Hordaland. Her bor det ca syv hundre mennesker. Som naboer fikk de ikke hvem som helst. Dikteren Einar Økland og kona Liv Marit bor nemlig i nabohuset. Agnes Ravatn hadde kjent dem i 10 år før de endte opp som naboer.

Så hva var det egentlig som skjedde og som gjorde at Agnes og samboeren valgte å bli i Valestrand? Noe så banalt som litt tran-søl ned i fugene mellom baderomsflisene, skulle det vise seg. For tranen var ikke til å få bort, og da var det bare én ting å gjøre og det var å kjøpe gården. Å tilstå sin brøde - det overgikk alt hun kunne makte å stå i ... Er det rart vi ler så hele kroppen rister underveis i lesningen? Selvsagt overdriver hun for å få frem morsomme poeng, og selvsagt forstår vi at avgjørelsen ikke kan ha vært enkel, men det gjør ingenting.

Til å begynne med lurte forfatteren på om det faktisk gikk an å bo i den lille
kommunen.

"Det
hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs på tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær - ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv. Eg er smitta av vår tids trong til å leve sitt liv for sosiale mediums skyld meir enn ein skulle tru, for då eg ein ettermiddag sykla ned til vatnet og på vegen susa roleg forbi alle dei hyggelege små gardshusa, med sine hyggelege små hagar, sine rosetre og nyslåtte bakkar, tenkte eg i eit blaff: Kvifor i alle dagar gidd dei å ha det så fint når dei ikkje kan skrive om det?

Mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså kva haken kunne vere."
(side 14-15)

Hva ville i så fall være det verste med å bo der, i fall hun skulle måtte advare andre? Været! Selvsagt måtte det være været? Mens hun tidligere var opptatt av alt som var eksistensielt interessant, kom hun til at ingenting egentlig var så veldig interessant når det kom til stykket. Naturen derimot ... Det er interessant så det holder! Dessuten er den 100 %
ekte.

Under
veis utforsker Agnes Ravatn muligheten av å bli selvforsynt. Hun mislykkes med surdeigsbrød og innser at det er bortkastet å bruke tid på å øve på ting man ikke mestrer. Det finnes tross alt en gylden middelvei hva gjelder å lage alt fra bunnen. Selv kan hun ikke tenke seg noe verre enn å sitte der med førti kilo hjemmedyrket squash som man er nødt til å spise opp før den råtner ... (side 27)

I essayet "Bresten i malmen" analyserer hun sin egen innstilling til den falske, vennlige Oslo-omgangstonen, som hun i begynnelsen reagerte så negativt på. Inntil hun altså lærte seg å sette pris på den
.

"... etter
kvart forstod eg at Oslo er ein stad der veldig mange folk er samla på eit avgrensa område, og det er om å gjere at ting glir lett. Mi innbitte, vestlandsironiske stoltheit og mine stille protestar mot hyggetyranniet var berre rusk i maskineriet. ... Og sanninga er at berre folk sa hyggelig! med mange nok smilefjes mange nok gonger, så begynte eg og å synast at det var ganske hyggeleg." (side 32)

Et av de morsomste essayene i boka er "Ei sprø hinne av sivilisasjon", der Ravatn tar for seg knekkebrødbaking. Her skal visstnok Einar Økland være helt eminent! Få kan som han bake mer vellykkede, sprø knekkebrød. Hemmeligheten er å ikke tilsette kruskakli i deigen ... visstnok. For hva skal man med den. Kuskakli smaker ikke godt! I stedet tilsetter han enda mer av de gode tingene - som solsikkekjerner og sesamfrø. (Og hvorfor ikke også gresskarfrø? tenkte jeg mens jeg leste ...)

"Og som den spesielt kloke og trufaste lesar jo for lengt vil ha skjønt: 300 meter sørover, langs ein kjerreveg og gjennom to grindar, eller le, som eg har lært at "me" seier her, blir det i tide og utide servert og konsumert dei lekraste sprøe, flortynne, heimelaga knekkebrød, som kunne fått sjølvaste Trine Sandberg, alle matbloggarars mor, til å slette bloggen sin på sekundet, vende tilbake til stillinga si som seniorrådgivar i Utdanningsdirektoratet og aldri meir sjå seg tilbake." (side 37)

Å bo på landet har likevel sin pris. Man kan ikke velge og vrake i ørten parmesan-typer, og det skal ikke så veldig mye til før man bli ansett som "spesiell", hvilket ikke nødvendigvis er et komplement, selv om det absolutt kan være dét også. Det er heller ikke helt kurant å få tak i italiensk-brente ekspressobønner eller sure og søte aprikoser - med mindre man altså tar turen inn til byen. Hvilket i Ravatns tilfelle betyr å reise inn til Haugesund. Siden dette ikke er noe som skjer veldig ofte, må man kjøpe inn i store kvanta - når man først er der ... I essayet "Spesialhandel i Haugesund" skriver hun om en tur hun og Einar Økland tok til

Haugesund.

"Ved
postkassestativet går Einar av og takkar for innsatsen. Eg køyrer vidare heim og parkerer. Med då eg skal bere inn varene, oppdagar eg forbløffa at eg nesten ikkje har kjøpt noko. Berre litt vin og ein pose sure aprikosar. Har eg allereie mista alle mine fine vanar? Parmesan smakar jo stort sett parmesan, eller? Så spesiell er eg jo heller ikkje.

Derimot er det faktisk ganske greitt å ha litt å velje i når ein treng nye arbeidshanskar."
(side 65)


Jeg knegget og flirte meg gjennom essayene, der forfatteren byr rikelig på seg selv. Alle utlegningene om å bo på landet, redselen for å bli glemt av kultureliten i hovedstaden, jakten på skrivero, utforskningen av alt det ekte som livet på landet har å by på, små og store nevroser (som hvilken penn det er best å skrive med), om jakten på internettforbindelse, om vennene hun og samboeren har forlatt, om hvordan hun ble nestleder i bygdelaget, om hennes streven etter å lage det meste fra bunnen av osv. - det er så elegant og fyndig skrevet og så gjennomsyret av selvironi at det er en fryd å lese. 

Måten hun beskriver dikteren og vennen Einar Økland, som er opptatt av at han er så "vanlig", mens resten av bygda tenker på ham som "spesiell", er også nydelig beskrevet. Her skinner hennes beundring for ham sterkt gjennom, og selv om hun av og til slår på stortromma og overdriver, er det hele så hårfint balansert at det først og fremst blir hylende morsomt. Som det med knekkebrødene hans og sammenligningen med Trine Sandberg. Forfatteren har åpenbart jobbet med tekstene, som er stramme og presist poengtere i stilen. Hun har klart å fange noe universelt i tekstene sine, for jeg tror mange drømmer om å forlate storbyen til fordel for et liv på landet, men ikke våger. Bak all humoren og ironien har hun noe å fortelle. Finner byfolk som flytter på landet, likesinnede i en bitte liten bygd? Det skal jo en del tilfeldigheter og flaks til for å få en så interessant nabo og venn som Einar Økland ...

Bloggeren Beathe har skrevet om denne boka på bloggen Beathes Bokhjerte, og hun har foretatt en interessant sammenligning mellom forfatteren og Allis i Fugletribunalet. Begge har flyttet fra hovedstaden til landet, men der Allis har flyktet fra en pinlig skandale, kan ikke det samme sies om Agnes Ravatn. Kanskje er det sånn med oss alle at før eller siden sluttes ringen i livene våre? Ting vi flyttet eller flyktet fra i vår ungdom, har en tendens til å hjemsøke oss når vi blir eldre. Selv opplevde jeg hvordan foreldrene mine tvang oss unger med på blåbær- og tyttebærturer i barndommen. De nøyde seg ikke med 40-50 liter, men ga seg ikke før vi hadde plukket mange hundre liter med bær. Og dette måtte vi være med på, enten vi ville eller ikke. Det ble saftet og syltet til den store gullmedalje, og vi ungene fikk en sånn avsmak til det hele at det for egen del tok nærmere 40 år før gleden ved selvplukk kom tilbake ... Men tilbake kom den til slutt, gleden ved å dra ut i naturen og sanke mat ... Kanskje var det slik for forfatteren og samboeren hennes med naturen? Den ekte naturen ... den eksistensielle naturen ...

Jeg har i grunnen bare én negativ ting å si om Agnes Ravatns essaysamling "Verda er ein skandale": boka er altfor kort! Det er ikke ofte jeg regelrett hyler ut i latter mens jeg leser en bok, men det gjorde jeg denne gangen! Mange ganger! Dette er intelligent humor på sitt beste! Ravatn er og blir en av mine yndlingsforfattere! Sånn er det med den saken!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den er en perfekte gavebok, og passer i grunnen for alle!

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95

ISBN: 978-82-521-9463-0
Jeg har mottatt et leseeks. av forlaget



Agnes Ravatn til venstre og Ruth Lillegraven til høyre.
Jeg tok bildet av dem i forbindelse med utdelingen av
Bokbloggerprisen i 2014. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

fredag 1. september 2017

Elena Ferrante: "Den dunkle dottera"

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ... 

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker. 

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning. 

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder. 

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre. 

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann  ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene? 

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet. 

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig. 

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år." (side 109

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor. 

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!

Utgitt i Italia: 2006
Originaltittel: La figlia oscura
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Antall sider: 151 
ISBN: 978-82-521-9335-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

lørdag 5. august 2017

Astrid Sverresdotter Dypvik: "Berlin-historier : Kald krig i den delte byen"

Spennende om den kalde krigen

Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden har alltid interessert meg. Historien om den delte byen Berlin er ekstra fascinerende, fordi det "bare" var en mur som skilte et felles folk i flere tiår og ga dem svært ulike levevilkår - få meter fra hverandre. Astrid Sverresdotter Dypvik (f. 1977) har skrevet en bok om dette, og selvsagt var det klart at jeg måtte få den med meg! 

Andre bøker om Berlin

Mange har skrevet om Berlin og om hva som skjedde før, under og etter siste verdenskrig. Jeg nevner bl.a. Erik Larsons "I dyrets buk" (før krigen), Antony Beevors "Berlin - nederlaget 1945" (under krigen) og Ian Burumas "År null - En fortelling om 1945" (umiddelbart etter krigen). Det er også verdt å merke seg Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama", fordi den forteller en viktig historie om det som skjedde etter murens fall. (For å forstå denne historien, må man nødvendigvis vite noe om det som skjedde forut.) I tillegg er det laget en rekke filmer om tematikken. Det som kanskje mest av alt har kjennetegnet litteraturen om den kalde krigen, er alle spionthrillerne som det i en periode gikk tretten på dusinet av. (Men som etter den kalde krigens slutt med ett fremsto som uaktuelle og uspennende.) For ikke å glemme alle dokumentarene om avhoppere ... 

Om boka

I Dypviks "Berlin-historier" kommer vi tett på flere ekstraordinære mennesker som var berørt av den kalde krigen - fordi hun har intervjuet dem. Akkurat dette gjør boka hennes så veldig mye mer interessant enn mye annet som utgis innenfor tematikken i dag. Tidligere har hun utgitt "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" (2012). Også her har hun hatt fokus på enkeltskjebner. Dypvik er journalist og historiker. 

Boka er delt inn i tolv kapitler, og her tar Dypvik for seg temaer som barna fra Sachsenhausen, folk som flyktet og klarte å komme seg over til Vest-Tyskland, om en menneskesmugler, om terrorister, Kennedys besøk i Berlin og om å leve med splittede familier - bare for å nevne noe. 

De første kapitlene i boka handler om krigens avslutning, som var sentrert i Berlin.

"Sovjetunionen og vestmaktene hadde kjempa mot den same fienden. Men dei hadde ikkje kjempa same krig. Nazistanes krigføring på austfronten var meir brutal enn krigen i Vest-Europa. Nazistane såg Sovjetunionen og det dei kalla jødebolsjevismen, som sin ideologiske hovudfiende. Krigsbrotsverk var del av Wehrmachts militære strategi då dei invaderte Sovjetunionen i 1941. Dei kalla det ein Vernichtungskrieg, ein utslettingskrig. Folkemord var eit sjølvstendig mål for krigføringa. Erobringa av Berlin var slutten på denne krigen. 

... Kaos og ei tilsynelatande planløyse går att i mange av skildringane frå Berlins første veker under sovjetisk militærokkupasjon. Men den sovjetiske militæradministrasjonen gjekk i gang med å opprette ein ny orden då byen framleis stod i brann. Medan dei sovjetiske soldatane rana tilfeldig forbipasserande tyskarar for klokker, smykke og andre verdigjenstandar, sette den sovjetiske militæradministrasjonen i gang ei systematisk plyndring av tyske kulturskattar. Samstundes byrja dei på eit nitid arbeid med å sikre seg kontroll over den nedkjempa byen. Dei ti mennene som kom inn med fly frå Moskva, var eit av dei mest effektive reiskapane dei sovjetiske okkupantane hadde for å få grep om Berlin." (side 25)

Selv om Berlinmuren først ble bygget på begynnelsen av 1960-tallet, var det her det begynte - det at byen ble delt. Før selve muren ble bygget, var byen delt av en "mur" så god som noen, nemlig et piggtrådgjerde. Det gjaldt å beskytte østtyskerne for fascistisk påvirkning fra Vesten.

Vi møter Hilde Benjaminsen, eller Blod-Hilde som hun ble kalt, kvinnen som dømte mange mennesker til døden. "Historia hennar inneheld ... eit paradoks som har ramma fleire frigjeringsrørsler. Ho starta sitt politiske liv som dei undertrykte sin forsvarar og enda opp i ei toppstilling i ein autoritær stat." (side 45) Vi møter Hartmut Richter som mot alle odds klarer å svømme gjennom Teltow-kanalen som gikk gjennom grensen mellom DDR og Vest-Berlin. "Sjølv om ikkje alle som forlét DDR, gjorde det av politiske grunnar, vart det framstilt slik i Vest-Tyskland. Der vart kvar einaste flyktning gjort til eit bevis for at det vesttyske politiske systemet var best. Dei kalla flukta ei folkerøysting med føtene." (side 56) (Men om ikke alle flyktet av politiske grunner, var det hardt å bli tvunget til å hykle at man tilbad styresmaktene som undertrykket sine egne innbyggere.) Siden smuglet han mange mennesker ut av DDR, men egen sikkerhet som risiko. Dessuten møter vi Rudi Dutschke, det tyske studentopprørets uformelle leder i 1968, mannen som ble skutt i hodet, men som overlevde. Attentatet mot ham ble starten på et tre dager langt gateslag. Og vi møter Werner Stiller, etterretningsmannen i Stasi, som etter nøye planlegging hoppet over til Vesten og tok med seg mange statshemmeligheter. Hans flukt førte til avsløring av mennesker i Vesten som spionerte for russerne. Dette rokket alvorlig ved balansen mellom øst og vest, fordi ingen lenger kunne føle seg trygge. 

Hva var det egentlig som skjedde i Tyskland på slutten av 1960-tallet, da vold og terrorisme nærmest eksploderte i landet. Det som i alle fall er sikkert er at en oppvoksende etterkrigsgenerasjon tok et sviende oppgjør med foreldregenerasjonen, som hadde ansvar for krigens ugjerninger og nektet å snakke om det. Men noen tok dette litt lenger enn andre ...

"Ein kan lure på kvar valden kom frå. Om ein stiller spørsmålet til dei som var der, vil dei truleg svare at valden kom frå dei andre. Ein annan måte å sjå det på er at valden hadde vore der heile tida. Den låg under det nye vesttyske velferdssamfunnet som reiste seg etter krigen. Den fanst i brotet mellom generasjonane som Hannah Arendt skreiv heim om, og i avgrunnen mellom Auschwitz-generasjonen og dei unge. Brotsverka til den eine generasjonen vart til terrorisme i den neste generasjonen. Også Italia og Japan, som var styrte av diktatorar som vart styrta i løpet av krigen, opplevde omfattande venstreradikal terror på 1970-talet. 

Den 2. juni 1967 vart det avfyrt eit skot i Berlin. Det blir ofte omtalt som startsskotet for den vesttyske terrorismen. Skotet fall då den persiske sjahen Mohamed Reza Pahlavi og kona Farah Dibah var på offisielt besøk i Vest-Berlin. Alt på flyplassen vart dei helsa velkomen av ei jublande folkemengde. Som ein gest til sjahen og kona hadde politiet fengsla alle eksiliranarane i byen, heilt på sida av alle rettslege reglar." (side 117)

Studenter demonstrerte i Vest-Berlin samme kveld. Byens politstyrker og sjahens egen etteretningstjeneste møtte demonstrantene, og en student ble drept, skutt på kloss hold. En kvinne - Gudrun Ennslin - sto frem og ropte følgende:

"Denne fascistiske staten er ute etter å drepe oss alle. Vi må organisere motstand. Vold kan bare besvares med vold. Dette er generasjonen fra Auschwitz. Men dem kan man ikke argumentere." (side 118

Ennslin ble senere en av Vest-Tysklands mest ettersøkte terrorister. Hun ble nemlig en del av Rote Armee Fraktion, senere kjent som Baader-Meinhof-banden. (Dette er det laget en film om - The Baader Meinhof Complex. Linken peker til min omtale av filmen.)

Det var for øvrig ikke bare folk som flyktet fra øst til vest. En og annen gang flyktet det faktisk folk den motsatte veien også. Slik tilfellet var med Jeffrey Carney, som i 1983 valgte å flykte til DDR. Forundret så han at hverdagslivet i Øst-Berlin var veldig normalt. Han møtte vennlige og smilende mennesker, barn som lekte i sandkassene, pensjonister som koste seg på benkene i parkene ... Han følte seg lurt. Dette var ikke fienden hans! Opplevelsen sier noe om hvordan øst og vest ble polarisert under den kalde krigen. Det han derimot ikke kunne se, var frykten mange levde under, og som var et resultat av tiår på tiår med overvåkning og angiveri. Uønskede individer fikk yrkesforbud, enten direkte eller indirekte, og det å være kunstner med et budskap ble høyst besværlig. Alle ønsket heller ikke å flykte. Det var her de hadde hjemmene sine, familien sin, tilhørigheten. Derfor tilpasset man seg som best man kunne, og gjorde det som skulle til for å unngå å miste retten til å gå på universitetet, å praktisere et elsket og/eller nødvendig yrke ... Etter murens fall kom nettopp dette på spissen. Hvor langt hadde det vært nødvendig å gå? Hadde man holdt seg innenfor akseptable grenser, eller beveget seg utenfor? Dette fikk ikke minst Angela Merkel merke ... (Det skriver ikke Dypvik om - det gjør derimot Ingrid Brekke.)

Min oppfatning av boka

Astrid Sverresdotter Dypvik skriver svært innsiktsfullt om jernteppets konsekvenser, fortrinnsvis for menneskene som bodde på innsiden og som ikke uten videre kunne reise derfra. Dersom man har lest en del om tematikken fra før av, er en god del av stoffet kjent. Likevel vil jeg si at hun tilfører mye nytt - ikke minst fordi vi kommer i nærkontakt med personene hun skriver om. De aller fleste av dem har hun intervjuet selv, og hun har også tilført stoffet egne refleksjoner og analyser. 

I et intervju i Dagsavisen 28. februar 2017 har Dypvik uttalt følgende:

– Den kalde krigen ble svært fortettet i vest-Berlin, et lite område omgitt av fiendtlig territorium, med ekstremt høy etterretningsaktivitet fra begge sider. Spioner er et svært myteomspunnet yrke, også i Norge. men vi kjenner spionene mest fra populærkulturen. Det jeg stadig hørte snakk om under arbeidet med denne boka, var alle spionene som var i Berlin. På begge sider. Hvordan jobbet de? Hva motiverte dem? Det interesserte meg, sier Djupvik, som blant annet har gjort bruk av de åpne Stasi-arkivene i Berlin: 111.000 hyllemeter dokumenter, med spionrapporter og avhørsreferat.

– DDRs etterretningstjeneste er gransket mer enn noen annen etterretningstjeneste i historien, fordi Stasi-arkivene er gjort tilgjengelig for forskere, påpeker Dypvik.


Det mest tankevekkende ved hele boka er hva som skjer når de unge mister troen på styresmaktene, og begynner å ta sjeen i egne hender. Reaksjonene blir så ekstreme, så svart-hvitt og så unyanserte at man kan bli mørkeredd av mindre ... 

Jeg håper at jeg gjennom mitt innlegg om "Berlin-historier" inspirerer flere til å lese den. Det er nemlig noe med å kjenne sin nære forhistorie og vite hva som har skapt den verden vi lever i i dag. Da kan man forhåpentligvis bedre forstå menneskene som ble berørt. Og best av alt: hente frem en mer dyptpløyende forståelse for hva det vil si å være forfulgt av et regime og ønske å flykte derfra for å berge livet! Det handler om få gå inn i ulike perspektiver, om å forstå at folk er folk og om å møte flyktningekrisen i dag med mer empati. Mens vi i dag er opptatt av om folk er reelle flyktninger eller "bare" økonomiske flyktninger, var ikke Vesten opptatt av det den gangen folk hoppet av fra land bak jernteppet. Den gangen var det vel så viktig å få bekreftet at det var Vestens verdier som var best ... At folk ikke holdt ut i østblokk-landene, var bevis nok. Motivene deres spurte man ikke etter, med mindre det var mistanke om spionasje. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-521-9238-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Astrid Sverresdotter Dypvik (Foto: Mariann Tvete)

mandag 1. mai 2017

Katrine Sele: "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak"

En bok å bli klokere av!

Om forfatteren

Katrine Sele (f. 1972) er en norsk forfatter og journalist, som er født i København og har vokst opp blant annet i Skottland, Zimbabwe, Bærum og Singapore. I dag er hun bosatt på Vassenden i Jølster. Hun har et knippe med bøker bak seg, blant annet en biografi om Kenneth Sivertsen. (Kilde: Wikipedia)

Tidligere i år kom Sele ut med "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak", en bok som har blitt til ut fra et ønske om å bli kjent med sine naboer, det vil si asylsøkerne som etter hvert fylte opp det avdankede hotellet Jølster hotell i noen år. 

Sitat av en Nobelprisvinner

Helt i begynnelsen av boka har forfatteren tatt inn et vakkert sitat av Svetlana Aleksijevitsj, Nobelprisvinneren i litteratur 2015, og dette har jeg lyst til å sitere her: 

"Eg er oppteken av dei små menneska. Eller dei store, små menneska, som eg gjerne kallar dei, for lidningar gjer på eit vis at menneska veks ut over seg sjølve. I bøkene mine fortel desse menneska sine eigne, små fortellingar. På det viset er dei òg med og fordel den store historia." 

Holdninger til asylpolitikk

Når vi leser norske aviser får vi (antakelig) inntrykk av at folk flest enten er på Sylvi Listhaugs side (som vil ha færrest mulig asylsøkere til Norge), eller det stikk motsatte (deltar i det frivillige hjelpeapparatet og samler inn klær og penger). Sannheten er vel snarere at de fleste av oss befinner seg et sted i midten, der vi engasjerer oss fordi vi blir konfrontert med hhv. en opplevelse av urettferdighet (i møte med enkeltskjebner) og/eller en følelse av frykt (kommer det for mange? er de kriminelle? finnes det terrorister blant dem?). Men aller mest stiller de fleste av oss seg nokså likegyldig til det hele - i alle fall mesteparten av tiden. Vi er ganske enkelt for travle i livene våre. 

Det er selvsagt ikke slik at dersom man ikke er voldsomt engasjert i det frivillige hjelpeapparatet så er man automatisk et dårlig menneske. Men du verden som det hjelper at alle de av oss som ikke er aktive på det viset, i alle fall har holdninger som gjør det enklere for asylsøkere og flyktninger å bli integrert i våre nærmiljø. Holdninger som gjør at vi ser enkeltmenneskene og ikke går i generaliseringsfellen ... Jeg går i generaliseringsfellen selv, og må jobbe aktivt - hele tiden - for å unngå det. Her kommer litteraturen inn som et kjærkomment korrektiv! 

Dessverre er det ikke litteratur om flyktningekrisen som velter kiosker her i landet ... Som da "Flukt" kom ut på Spartacus forlag i 2015 ... En bok som gir oss en utmerket mulighet til å kjenne på at folk er folk, uansett hvor de kommer fra. For meg går det for øvrig et skille mellom økonomiske flyktninger og asylsøkere som har flyktet fra krig og politisk forfølgelse. Den første gruppen har ikke det samme juridiske vernet som asylsøkere. Også tenker jeg dessuten at politikere bør tilstrebe å høyne kvaliteten på retorikken når det snakkes om hva "folk flest mener", og ikke bidra til å vulgarisere debatten. Dessuten er det ikke politikerne som bør stå fremst i køen og spre hat og frykt, basert på i beste fall misforstått faktagrunnlag. (Linken peker til min bokomtale her på bloggen.)

Jølster hotell

Jølster hotell, som er utgangspunkt for boka, ble bygget i 1888 av Nikolai Nilsen Vassenden. Hotellet het da Nielsens Hotell. Hotellet har hatt sine perioder preget av storhet, noe både interiør og eksteriør viser. Under krigen rekvirerte nazistene hotellet, men etter krigen overtok eierne atter driften. I 1964 fikk hotellet et påbygg i betong, som på 1980-tallet ble forsøkt kamuflert med endring av takkonstruksjonen. Hotellet skiftet navn til Jølster Hotell i 1989, men da var nedgangstidene allerede i gang. I 1998 ble det tatt i bruk som asylmottak, og dette ble avviklet i 2001. I noen år var hotellet atter i bruk, før det i 2010 på nytt ble et asylmottak med plass til 80 asylsøkere. Asylmottaket ble nedlagt i februar 2017. Les mer om hotellet her



Hovedpersonene i boka

I Katrine Seles bok møter vi ni av asylsøkerne på Jølster hotell. Det er Bassel Mtan fra Daraa i Syria, Hayat Bashari fra Khartoum i Sudan, Malik fra Aleppo i Syria, Milka Ahmed fra Etiopia, Moayad Khalil fra Raqqa i Syria, Najma fra Mogadishu i Somalia, Shaban fra Jijiga i Egypt, Tblets fra Eritrea og Yamen fra Damaskus i Syria. I tillegg møter vi Grete Apelseth fra Naustdal, som har jobbet på hotellet siden 2010. 

Felles for samtlige er at de aller helst ville ha blitt i hjemlandet sitt, at de venter og venter på at noe skal skje i sakene sine, at de blir gal av ikke å få brukt seg i en normal jobb og at ventingen - gjerne over år - gjør at noen av dem blir ødelagt. Flyktningene fra Syria har forlatt gode jobber og gode liv, som i sin tid ble lagt i grus på grunn av krigen i landet. Flyktningene fra Afrika - alle er kvinner - har flyktet fra tvangsekteskap, trusler om æresdrap m.m. En av de afrikanske kvinnene lever med et endelig avslag på søknaden sin. 

Forfatterens tanker om boka

Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ein plass. Det er ein lengsel. Det er einsemnd. Det er sakn - og håp. Bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikolai Astrups landskap. Eit høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlige utskjeringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortida eller i framtida. 

Dei er, for det aller meste, i ein knust draum. Ein slags ikkje-plass: den framandes geografi. Kva er ein framand? Vi er det alle på ulike tidspunkt, meir eller mindre. Nett no føler eg meg som ein framand. I sommar flytta eg frå mannen min. Eg flytta ikkje særleg langt, berre til den andre sida av Jølstravatnet, berre til ein annan dal i den same kommunen. Likevel kjennest det veldig, veldig langt borte. Frå der eg bur, kan eg enno sjå vegen opp til det gamle huset mitt. Eg skulle ønske eg ikkje såg den. (side 10)

Og hun fortsetter på side 13:

... når eg byrja å snakke med dei, slo det meg at det ofte var som om livshistoria deira var kutta i to: Den som kom før, hang ikkje saman med det som kom etter. Det fanst eit gapande brot der - nett som dei i flukta hadde mista ein bit av seg sjølve. Eller meir enn berre ein bit: Dei hadde mista fortida si. Stadig prøvde dei å vekke alt saman til live, forklare det til meg, og eg lytta nøye. Men det var ei einsemd i desse forteljingane. Eg kunne jo aldri heilt sjå det føre meg ... kva slags liv dei hadde hatt, kven dei hadde vore før flukta. 

Flyktningenes møte med Norge

Hva tenkte flyktningene da de kom til det nedslitte hotellet, som var fylt av møbler vi vanligvis finner på loppemarkeder, møbler som egentlig var på vei til å bli kassert? Flyktningene kom fra hele landet, fra andre mottak - noen fra Lier, mottaket som hadde brent ned. Her fikk kvinnene hvert sitt enkeltrom (mennene måtte dele rom med andre menn som de ikke kjente fra før av), hvor det knapt var plass til en koffert på gulvet, og en kjøkkenpakke med de mest grunnleggende redskapene man trenger for å lage seg mat. En enslig person fikk til å begynne med 1630 kroner annen hver uke, mens par fikk litt mindre per person. Etter hvert ble beløpene redusert til 890 kroner annen hver uke. Pengene skulle dekke mat og alt de trengte i det daglige. De som gikk på norskskole fikk busskort i tillegg. Det verste var likevel ikke knappheten på penger eller å bo på et 10 kvm stort rom som noen også måtte dele med en person til, men ventingen - uten å vite hvor lenge det ville ta å få søknaden behandlet. Dette kunne ta måneder eller år. Dessuten mangelen på privatliv ... Dem man deler hus med, er heller ikke veldig glade mennesker. Til det er savnet og sorgen over det som en gang var, for stort. 

Likevel var Jølster hotell et av det bedre mottakene i Norge. Bare det at det lå en butikk like ved, at det var et busstopp der og kort vei inn til Førde, betydde mye for dem som bodde der. Likevel - de fleste bygningene som blir flyktningene til del, er i dårlig forfatning. Det er gjerne derfor de var ledige i utgangspunktet. "Budsjettomsyn og mangel på mottaksplassar gir sterke insentiv til å sjå gjennom fingrane med dårleg kvalitet." (side 41)

Ventingen og tiden det tar før flyktningene omsider kommer ut i kommunene der de har fått tildelt bolig, gjør at mange er så nedbrutte at de trenger hjelp til å bygge seg opp igjen. "Evna til å komme seg ut i arbeidslivet og bli ein del av samfunnet elles er svekt." (side 43)

Et paradoks er at flyktningene som kommer hit ofte har opplevd ekstreme påkjenninger, som borgerkrig, bomber, minelagte områder, tap av slektninger og kamper der man ikke kan vite hvem som slåss mot hvem. Likevel er det når de kommer til mottak i Norge at selvmordsraten går opp ... Like fullt hører vi folk si at "de bare klager", "de får jammen være glade for at de får lov til å komme hit" ... 

Underveis kommer vi tett inn på flyktningene som forfatteren har valgt å følge over tid. Det handler om ungjenter fra Afrika som vet så altfor lite om det moderne og urbane livet, om ektemenn som har flyktet alene og håper på gjenforening med kone og barn, en historie om en reise gjennom Europa i en frysetankbil, om flyktninger som kjenner seg tråkket på ved å bli tilbudt ødelagte og elendige ting etter å ha levd et middelklasseliv der de kom fra, om knuste drømmer og innsikt i at det først og fremst barna som kan håpe på et bedre liv i Norge, ikke de som flyktet. 

Forfatteren trekker frem Edvard Hoems bøker om egen slekts utvandring til Amerika. (Linken peker til mine anmeldelser av disse bøkene her på bloggen.) På samme måte som flyktningene opplever i dag, opplevde også utvandrerne at det stort sett var et slit som ble dem til del. De kommende generasjonene fikk det imidlertid gradvis bedre. Når jeg leser historiene til hovedpersonene i Sele sin bok, blir jeg nokså hoderystende sjokkert av rikspolitikeres påstander om at flyktningene bæres inn på gullstol. 

Min oppfatning av boka

I Kristine Seles bok møter vi ni flyktninger som har funnet veien til Norge, og som tilfeldigvis havnet på Jølster hotell den gangen dette fungerte som asylmottak. Ikke rent få av mine fordommer ble revet ned, en etter en. Det handler blant annet om pengene de får, som jeg trodde var lommepenger og ikke noe de skulle sørge for eget livsopphold for. Det handler om forholdene som de tilbys. Det handler om hva vi mener at de skal ta til takke med. Forfatteren belyser dette på en nydelig måte, uten å dømme noen. Hun legger det frem på en slik måte at vi kan tenke selv. Hva ville vi selv ha kjent på dersom det var vi som måtte flykte, og vi ble tilbudt kassable ting med beskjed om at hvis vi ikke blir glade for dette, er vi noen utakknemlige krek? 

Katrine Sele setter fokus på en del sider ved vår asylpolitikk som har sviktet. Det handler ikke først og fremst om forholdene på asylmottakene, men aller mest om at det tar så lang tid å få behandlet søknadene at folk er nedbrutte når innvilgelsen omsider kommer. Alle kan holde ut kummerlige forhold dersom man vet at det er for en kortere periode og at det er bedring i sikte. 

Mens asylsøkerne venter kommer de ikke i gang med livene sine, barn fødes og vet ikke om noe annet land enn Norge, de lengter etter å kunne jobbe, men får ikke lov før søknaden er behandlet osv. Flyktningekriser har det i seg at de gjerne kommer brått og uventet, og det skal selvsagt noe til for å mobilisere et svært apparat for å ta dem i mot på en formålstjenlig måte. Det burde uansett være mulig å få til en form for sysselsetting mens folk venter på behandling av søknaden sin. I motsatt fall risikerer vi at ellers funksjonsfriske mennesker ikke greier å fungere i samfunnet vårt når forholdene omsider legges til rette for det. Det er en dobbelt tap-situasjon både for flyktningen og for mottakerlandet. 

Jeg håper at riktig mange leser denne boka, som er godt skrevet og svært interessant! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget 
Antall sider: 176
ISBN: 978-82-521-9240-7
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Katrine Sele

lørdag 11. mars 2017

Elena Ferrante: "Svikne dagar"

Når livet rakner fullstendig ...

Jeg tar det for gitt at det ikke er mange bokelskere som enten har lest Elena Ferrantes Napoli-kvartetten eller som vurderer å lese den i nærmeste fremtid. Særlig nå som Mammutboksalget pågår for fullt og det er mulig å sikre seg de to første bøkene i serien for en brøkdel av full pris ... 


La det være sagt med det samme: Årsaken til all furore rundt Napoli-kvartetten er ikke primært at forfatteren er anonym, men at hun (han?) skriver forrykende godt! Det har selvsagt bidratt ikke rent lite til nysgjerrigheten rundt bokserien at det kan være en insider fra Napoli, som kjenner mafia-problematikken særs godt, som er den som står bak pseudonymet Elena Ferrante. I alle fall er dette en av grunnene til at media har fattet så stor interesse for å finne ut hvem forfatteren egentlig er. Man kan i alle fall ikke beskylde forfatteren for å stå i veien for sitt kunstverk, jf. den virkelighetslitteraturdebatten som har pågått i Norge den siste tiden.


Når en forfatter endelig slår gjennom internasjonalt, er det nokså vanlig at tidligere bøker av samme forfatter blir hentet frem og oversatt til mange språk. Svært mange ganger har jeg konkludert med at det var en grunn til at forfatteren ikke slo gjennom tidligere, fordi jeg har blitt grundig skuffet. Elena Ferrante representerer et unntak! "I giorni dell´abbandono" utkom på italiensk i 2002, og nå foreligger den altså på norsk med tittelen "Svikne dagar".  Dersom de øvrige bøkene hun har skrevet ("La frantumaglia" (2003), "La figlia oscura" (2006) og "La spaggia di notte" (2007)) er like gode som Napoli-kvartetten og "Svikne dagar", har vi mye å glede oss til. (Forlaget Samlaget har lovet at bøkene kommer til å bli oversatt til norsk! Et par av dem allerede i nær fremtid!)


Forfatteren har operert med samme pseudonym under hele sitt forfatterskap (slik jeg har forstått det), så dette er ikke noe nytt i forbindelse med Napoli-kvartetten. Handlingen i "Svikne dagar" har også tilknytning til Napoli, så det er vel noe der ... Boka er i disse dager månedens bok i Bokklubben, så jeg vil anta at dette i seg selv fører til at den når ut til riktig mange lesere. Det forhold at bøkene er (nydelig!) oversatt til nynorsk gjør også at mange lesere som tidligere har erklært at "jeg hater å lese nynorsk!" har måttet svelge ordene i seg. Og godt er det, for fortellerstemmen i alle de Ferrante-bøkene jeg så langt har lest, har kledd den nynorske stilen svært godt! Kanskje fører bøker som dette også til at nynorsk møter en velfortjent bedre holdning hos de fleste!? Det er i så fall på tide! 


Olga har vært gift med mannen sin Mario i 15 år. Plutselig erklærer han at han ikke vil mer. Han understreker at hun ikke har gjort noe galt og at alt er hans skyld, og så går han ut av huset. Olga, bokas jeg-forteller, står som forstenet tilbake ved oppvaskbenken. 


"Heile natta låg eg einsam i den store dobbeltsenga og grubla. Same kor mykje eg tenkte over den siste tida av forholdet vårt, kunne eg ikkje finne noko som varsla om ei verkeleg krise. Eg kjende han godt, han var ein mann som likte å ha det roleg rundt seg, familien og heimen var viktige for han. Vi snakke om alt, vi likte framleis å halde kvarandre tett, kysse kvarandre, og iblant var han så vittig at han fekk meg til å gråte av latter. For meg var det utenkeleg at han verkeleg ville dra. Så då eg hugsa at han ikkje hadde tatt med seg ein einaste av sine eigne kjære ting, og heller ikkje hadde tatt farvel med ungane, blei eg sikker på at det ikkje var alvorleg. Han gjekk nok berre gjennom ein slik dårleg periode som du kan lese om i bøker, der ein av karakterane får ein uventa overdriven reaksjon på den vanlege misnøya med livet." (side 5-6)


Det skal dessverre vise seg at Mario mener alvor, og at bruddet - der den forlatte ikke får en sjanse til å komme på banen med eventuelle ønskede forbedringer i forholdet - er svært klassisk når den som går for lengst har funnet seg en annen. 


Det som deretter følger er en historie om et menneske som holder på å gå fullstendig til grunne. Olga forsømmer seg selv, de to barna Gianni og Ilaria og hunden Otto. Barnas reaksjoner på de voksnes valg, der utslagene ikke alltid er like sympatiske, handler kanskje først og fremst om overlevelsesstrategier. Gjennom å spille ut sjalusiene mellom Olga og Mario oppnår de likevel ikke det de ønsker, og kanskje er det dette som skal til for at Olga for alvor skal våkne og komme seg videre i livet. For hvem var mannen hun hadde vært gift med, om ikke annet enn en som har hoppet over gjerdet der det var lavest, som flyktet da avgrunnen i livet åpnet seg i stedet for å bli ved sin lest og kjempe videre for dem han burde hatt kjær? Dette er takken for at hun la sitt eget forfatterskap til side og ofret seg for mannen, barna og kjærligheten ...


Jeg ønsker ikke røpe mer av handlingen fordi dette kan ødelegge lesningen for dere som fremdeles ikke har lest denne boka. Det jeg derimot kan si er at "Svikne dagar" er en intens roman om å bli forlatt når du minst venter det, og hva dette i ytterste konsekvens gjør med et menneske som er fullstendig uforberedt. Historien påvirket følelseslivet mitt under lesningen, fordi jeg kjente Olgas smerte på kroppen. Dette skyldes at boka er så drivende godt skrevet at den nærmest fremsto som den reneste thriller. Det gjorde vondt å lese denne romanen! Skikkelig vondt! Av og til måtte jeg faktisk legge boka til side og ta pauser i lesningen, fordi historien var så sterk. Ingenting pakkes inn, men fortelles akkurat så rått og brutalt som et samlivsbrudd kan fortone seg. Ordene treffer som piskeslag. 


Dette er en bok jeg anbefaler på det aller, aller sterkeste! Boka er også tilgjengelig som lydbok med Gjertrud Jynge som oppleser.


Flere har skrevet om boka. Blant bloggerne nevner jeg Reading Randi (Denne romanen fortonte seg bedre enn Napoli-kvartetten for meg - den var mer intens og kompakt - og hadde mer driv. Nærmer seg terningkast 6 ......), Les mye (Svikne dagar er ei av dei beste bøkene eg har lese. Språket, orda, det set seg i tankane og ein greier ikkje å flykte frå dei. Dette er ikkje ei bok du les for å hygge deg. Tvert imot er det ei vond forteljing som minner oss på at ingenting er konstant, at vi berre er dyriske; menneske styrt av kjensler og fornuft. Kvar dag er ein kamp mellom desse to, og ein må heile tida meistre å halde dei i balanse. Av og til sigrar det eine over det andre, og da kan alt ryke om vi ikkje kjem oss opp att. Kva da?) og Kleppanrova (Denne romanen er bare helt fantastisk skrevet. Komposisjonen og hendelsene tar pusten fra en, den er så stram og holder deg i sin makt. Ordbruken og alle metaforene og de små historier som utspiller seg hele tiden, du må holde pusten for å høre hva som skjer. Det er et driv i denne romanen, en puls jeg sjelden har opplevd så sterk. Italienerne har nok litt skarpere kanter, enn oss nordboere.). Dessuten er boka anmeldt i mange medier; NRK ( I utgangspunktet en sørgelig, men gjenkjennelig fortelling om å sitte igjen når den andre går. Raseriet og et brutalt språk gjør romanen til stor litteratur. ... «Svikne dagar» er oversatt av Kristin Sørsdal, til et nynorsk som funkler av liv.), Aftenposten (Svikne dagar er Ferrantes andre roman. Tematisk spiller den opp til Napoli-bøkene, men med sine 220 sider er den langt mer fortettet og uten det rike persongalleriet og den brede samfunnsmessige forankringen vi kjenner fra serien om Elena og Lila. Til gjengjeld er teksten så rå, så besk, så full av fortvilelse at den nærmest får Napoli-kvartetten til å blekne. Det sier ikke lite. Svikne dagar er en roman som får «[…] deg til å kjenne det svimlande djupet under deg, dei svarte kreftene frå helvete», slik hovedpersonen og jeg-fortelleren Olga karakteriserer den skrivemåten hun som ungjente satte høyest.), VG (Som hun kan skrive, Elena Ferrante! ... Fortellingen i «Svikne dagar» hamres intenst rundt én person, én kvinne – den forlatte, og tankene som svirrer og maler uten ende. Som Ferrante kan gjenskape strengene i et ekteskap, spille ut kvinnelivet i alle fasetter! Og på ny er det Kristin Sørsdal som har oversatt til et rikt, frodig og vakkert nynorsk.)


Utgitt i Italia: 2002

Originaltittel: I giorni dell´abbandono 
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt: Kristin Sørsdal
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-521-9333-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget.