Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Oslo. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Oslo. Vis alle innlegg

søndag 28. mai 2017

Kulinarisk byvandring i Oslo

I bakgården til Kaffebrenneriet i Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Visste du at KinaReiser hver lørdag (med unntak av pinsehelgen) arrangerer kulinarisk byvandring i Oslo? Det visste ikke jeg heller inntil helt nylig. Tilfeldigheter førte mannen min og meg i berøring av dette arrangementet, og før jeg visste ordet av det ble dette hovedgaven til min bursdag nylig. Og FOR en gave! Jeg mener: her har jeg bodd i Oslo i nesten 27 år, og så er det mye jeg verken har sett eller kjente til! For ikke å snakke om alt jeg bare har gått forbi i årevis uten å "se" det ... 


På vandring langs Grønnlandsleiret (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I alle fall - byvandringen startet på Kaffebrenneriet i tidligere Gamle Grønland Brannstasjon. Guiden vår var en autorisert Oslo-guide. Hun skulle ikke bare lede oss fra spisested til spisested, men hadde også et vell av kunnskaper om Oslo by, arkitektur, berømte beboere fra fordums tider osv. Dette gjorde transportetappene til en vel så viktig del av opplegget som selve maten. 


Tøyengata (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis fikk vi f.eks. høre at Olav Thon i sin tid ønsket å rive alle bygningene i Tøyengata. Bygningene var nok i en atskillig mer elendig forfatning den gangen enn de er i dag. Like fullt: i dag skal vi være glade for at "noen" protesterte og at bygningene ble ansett bevaringsverdige. Slik de fremstår i dag, utgjør de en meget pittoresk del av Grønland-Tøyenområdet. Og de er som en følge av bevaringen i en helt annen stand enn de var tidligere. Fargene på husene i gata får meg også til å tenke på viktigheten av å stå imot trender. Skal alle hus virkelig males hvite? Er det slik vi vil ha det? Er det ikke litt mer fargerikt at det fortsatt finnes røde, gule, grønne og blå hus? Det er et tankekors også i mer moderne boligområder der det for tiden er opplest og vedtatt at det er hvitt - og nå også grått - som virkelig gjelder. Jeg må faktisk ta meg i det selv fra tid til annen. 


Rubina Rana gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gatenavn sier mye om historien opp igjennom ... Som denne gata på Grønland. Rubina Rana  (f. 1956 d. 2003) er den første innvandreren som har fått en gate oppkalt etter seg i Oslo. I sin tid var det svært omstridt at hun, en kvinne født i Pakistan, skulle lede 17. mai-komiteen i Oslo. Hun mottok til og med drapstrusler fra ekstremister. Dette skjedde i 1999. Gata fikk hennes navn i 2006. At hun fikk en gate oppkalt etter seg, gjør meg stolt!


BarCode (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De fleste av oss er vant til å betrakte BarCode fra sjøsiden. Guiden vår visste nok hva hun gjorde da hun tok oss nettopp hit - på baksiden. For en vinkel å betrakte det hele fra - med gangbrua "Akrobaten" i forgrunnen. Brua går over togsporene ved Oslo S, og er betegnet som Norges dyreste gangbru. Den har et hovedspenn på 67 meter. Barcode ligger i Bjørvika, og det pågår en byggevirksomhet i dette området som nesten savner sidestykke i nyere Oslo-historie. Det er en helt ny bydel vi ser konturene av, der det hele suppleres med Sørenga. Guiden vår nevnte noen tall, som jeg ikke er sikker på om jeg husker korrekt. Men jeg tror det handlet om 5000 beboere, 20 000 arbeidsplasser og 100 000 besøkende hver dag - når alt står ferdig. Da vil vi også ha et flunkende nytt Munch-museum, et nytt Hovedbibliotek og minst ett hotell til på plass. Hele dette byggeprosjektet gjør Oslo til en verdensby turistene reiser langveisfra for å besøke. Tenk om visjonene om en kabelbane (i luften!) opp til Ekeberg og Skulpturparken også blir realisert? 

Området bak Schous Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I området bak gamle Schous Bryggeri må jeg med skam å melde innrømme at jeg aldri har vært. Ikke visste jeg at det her er flere herlige restauranter - sånne vi går mann av huse for å få med oss når vi er på byferie andre steder i verden. Som TXOTX - Pinthos Bar - en ekte baskisk restaurant! Og Pasta Fresca Popolare - en ekte italiensk restaurant. Sistnevnte var et av matstoppene på vår kulinariske vandring i går. 

Pasta Fresca i Trondheimsveien 2 (Foto:
Rose-Marie Christiansen)
Da vi fortalte en av vertene på Pasta Fresco Popolare at vi nylig hadde spist tapas på Delicatessen like i nærheten, fnøs hun på nesen og sa "men det er norsk tapas - ikke spansk!" OK ... (men godt var det nå uansett!)


På vandring oppover Thorvald Meyers gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg røper ingen stor hemmelighet når jeg hevder at de fleste virkelig spennende spisestedene i Oslo ligger på Østkanten - nærmere bestemt i området rundt Grønland, Grünerløkka og Torggata.  Dette har selvsagt sammenheng med at det er her utlendingene har bosatt seg da de kom til Norge, og det er derfor her de har ønsket å åpne sine eksotiske restauranter. Dette bærer disse bydelene sterkt preg av. På Vestkanten er bomassen mer homogen, og det er derfor ikke helt det samme mangfoldet der. Dessuten er husleiene på Vestkanten høyere, og da stuper lønnsomheten før man får snudd seg. 


Punjab Tandoori på Grønland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et annet sted vi var innom, var Punjab Tandoori på Grønland. Denne restauranten åpnet i 1990, og den gang het stedet Punjab Sweet House. Selv om restauranten i dag er større, er menyen nøyaktig den samme som den gang den åpnet. Harinder Singh åpnet den, og det er hans kone Kiran Jot som alltid har vært kokken på stedet. Vi fikk smake 4-5 retter på vår kulinariske vandring i går. Maten var helt utsøkt! Jeg har vært innom de fleste indiske restauranter i Oslo i årenes løp, men aldri denne. En av de største overraskelsene i går var den vegetariske retten vi fikk smake. Og jeg som alltid har hoppet over vegetar-delen i menyen når jeg har vært på indiske restauranter ... Det skal jeg slutte med! 


Hausmanns bru (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En del av vandringen foregikk langs Akerselva, og guiden vår benyttet samtidig anledningen til å fortelle om lysvandringene langs Akerselva. Denne vandringen anses som høstens vakreste eventyr. Vandringen foregår torsdag nærmest høstjevndøgn, og går fra Frysja til Vaterland. Den elektriske belysningen langs elva erstattes med 4000 fakler, og underveis er det rundt 100 forskjellige kulturinnslag som lyskunst, installasjoner, flammer, musikk og dans - både med profesjonelle og amatører. Arrangementet er gratis. I år foregår lysvandringen den 21. september fra kl. 20.00 til 23.00.

Vi passerte flere av bruene langs Akerselva, blant annet Hausmanns bru, som er en buebru i jern som ble bygget i 1892. I 1982 ble brua ombygget, og gjort dobbelt så bred. Den opprinnelige stilen ble selvsagt bevart. 


Utendørs sjakkspill i Vaterlandsparken (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis var vi innom noen parker, blant annet Vaterlandsparken. Der kan man betrakte utendørs sjakkspillere, en kunstinstallasjon med dykkere, et kunstverk som illuderer et tettsted osv. Alt dette bidrar til å gjøre hele stedet til en fin severdighet. 

Parkteatret ved Olav Ryes Plass (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parkteatret ligger ved Olav Ryes Plass på Grünerløkka. Stedet ble etablert i 1907 og hadde da navnet Kristiania Bryggeri Grünerløkkens Kinomatograf. I dag huser stedet, som har fått anerkjennelse som et urbant kulturminne, en restaurant som ligger side om side med flere andre restauranter. Nå om sommeren er det et yrende liv i dette området. Da vi passerte i går, var det ikke et eneste ledig bord å oppdrive.


Kvitebjørn Kong Valemon av Dyre Vaa ved Ankerbrua (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ankerbrua, som ligger i forlengelsen av Torggata, var helt til å begynne med en trebru som ble anlagt i 1874. Det er et nokså leirete fundament under brua, og dette gjorde at den gled ut. Brua ble derfor erstattet med en granittbru i 1926. I hver ende av brua er det to bronsjeskulpturer, som Dyre Vaa har laget. De fire figurene, som kom på plass i 1937, har eventyrmotiv, og viser Kvitebjørn Kong Valemon, Peer Gynt, Kari Trestakk og Veslefrikk med fela. Brua kalles av den grunn Eventyrbrua. Den er porten inn til Grünerløkka når man kommer fra Oslo sentrum.


Båter i Akerselva - ved Vaterlandsparken
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kunne selvsagt ha supplert med at vi var inne på Grønland Bazar (som jeg i alle år bare har gått forbi), at vi spiste en lekker liten sak på Monsun Noodlebar, at vi fikk med oss håndmat fra vietnamesiske Miss Ginn i Thorvald Meyers gate 83A - et "hull i veggen kafé" - og at vi fikk med oss en iransk kake fra Kakehuset i Torggata 18C, men jeg tror det får bli med det. 

Hele turen tok nesten fire timer, og da hadde vi gått 7-8 km. Gode sko var derfor et "must". En ekstra bonus var at de øvrige påmeldte var svært hyggelige mennesker, og at gruppen (som var fulltegnet) kun besto av 12 påmeldte. Dermed var det aldri noe problem å få med seg hva guiden sa. Det tok heller ikke uforholdsmessig lang tid å bevege seg fra sted til sted. 


Vår meget kunnskapsrike guide, som jeg
dessverre ikke husker navnet på.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det blir ny byvandring den 10. juni og 16. juni. (Hvis du abonnerer på Aftenposten får du 100 kroner i avslag.) Jeg anbefaler dette sterkt! Og understreker at jeg skriver dette etter eget initiativ og uten bindinger til noen. Vi betalte full pris for vår vandretur i går, og jeg mottar ingen reklameinntekter for dette innlegget. (Jeg mottar aldri reklameinntekter for noe som helst av det jeg skriver om på bloggen min.)


En liten munnfull fra Monsun NoodleBar (Foto: Rose-Marie
Christiansen)

mandag 28. mars 2016

Ekeberg skulpturpark - påsken 2016


Jeg har skrevet om Ekeberg skulpturpark tidligere - i dette blogginnlegget fra 2013. Siden har jeg vært der noen ganger til. Som regel må mannen min og jeg ha besøk utenbys fra for å få et "påskudd" til å besøke den flotte parken. 

En av mine favoritter er Per Ungs skulptur av mor og barn



I år var påskeværet riktig begredelig, men den ene dagen vi valgte å besøke parken var det flott vær. Jeg benyttet anledningen til å ta noen bilder, og denne gangen ønsker jeg å vise dem frem i svart hvitt. 

På vei opp fra Ekebergrestauranten til toppen av Ekebergåsen bør man stoppe opp ved Tony Ourslers installasjon Klang. Her er det mange detaljer å legge merke til. 



Det er mange spor etter både vikingtid og jernalder i parken, og dette er behørlig merket underveis. 



En del av skulpturene og installasjonene er fascinerende - som dette konkave ansiktet av kunstneren Hilde Mæhlum. Når man tar bilde av dette ansiktet, ser det helt vanlig ut, som om ansiktet er konvekst - ikke konkav. 



Siden sist jeg besøkte parken, har det kommet noen nye skulpturer. Som denne engelen av Damien Hirst - Anatomy of an Angel. Jeg kan i alle fall ikke huske at den sto der sist gang.



Et yndet fotoobjekt i parken er selvsagt Walking Woman av kunstneren Sean Henry. De fleste velger å la seg avbilde mens de holder denne asiatiske kvinnen, som er mer enn to meter høy, i hånda. 



Da vi gikk rundt i parken, var det nesten ikke folk der. Etter hvert støtte vi på et og annet menneske, som denne eldre mannen som jobbet seg oppover bakkene, mens vi var på vei ned igjen. 



Den tissende kvinnen eller Fideicommissum av Ann-Sofi Sidén fornemmer jeg også er ny, men det er selvsagt mulig at jeg har oversett henne på tidligere turer. Det interessante med denne skulpturen er hvor annerledes den fremstår alt etter hvilken vinkel man betrakter den fra. 



Ikke glem å gå på nedsiden av veien for Ekebergrestauranten når du først er i området. Der står nemlig ikke rent få av skulpturene som det virkelig er vel verdt å få med seg. Som denne statuen - Eva - av Auguste Rodin. (Jeg har for øvrig tidligere delt noen bilder fra Rodin-museet i Paris her på bloggen - og jeg nevner samtidig en film om Camille Claudel fra 1988, som jeg tidligere har anmeldt her. En periode av hennes liv hadde hun et forhold til Auguste Rodin.)



Helt til slutt nevner jeg skulpturen av Venus de Milo aux tiroirs av Salvador Dalí

dette nettstedet, som jeg har linket til i dette innlegget, kan du lese mer om skulpturene! Skulpturparken er en av Oslos viktigste severdigheter, og noe vi kan være riktig stolt av! 

På en godværsdag kan man nyte en fantastisk utsikt utover Oslo, med Barcode i front på Ekeberg restaurant-siden! Dessuten ligger Oslofjorden der i all sin prakt, og denne kan nytes inne fra parken! Jeg anbefaler å ta med en piknik-kurv, fordi det er rikelig med steder å sette seg ned, og samtidig nye utsikten! Eller du kan planlegge et besøk innom Ekeberg-resturanten, hvor det er plenty av muligheter for servering. I høysesongen er det nok lurt å bestille bord på forhånd.


lørdag 26. desember 2015

"Høst" (Regissør: Jan Vardøen)

Søvnløs i Oslo


Det er ikke så ofte jeg kommer meg på kino for tiden, men når jeg først gjør det, er det viktig for meg at filmen er en fulltreffer. Det forventet jeg også da valget falt på den norske filmen "Høst", som så mange har skrytt opp i skyene. Med et topplag av skuespillere, musikk av Nils Petter Molvær og rikelig med nydelig Oslo-filming, lå det an til en film i den tyngre klassen (linken går til en artikkel om musikeren på Wikipedia). Tenkte nå jeg ... 

Og bare for å ha sagt det: Rent filmteknisk er "Høst" en perfekt perle av en film! Scenene hvor det ikke snakkes er fantastiske. Med filming av lett gjenkjennelige Oslobybilder i et nesten overjordisk preg (enten duse, halvmørke eller lett utflytende som de fleste scenene er), lett akkompagnert av Nils Petter Molværs deilige saksofon-spill, kan man riktig drømme seg bort. For min del kunne faktisk dette ha holdt lenge! 

Jan Vardøen (f. 1962) er kanskje ikke den man forbinder med norske filmer, men han har faktisk regissert en film før "Høst". Filmen het "Søvnløs i Lofoten", og den ble slaktet, leser jeg i en artikkel i Dagens Næringsliv og i VG. I denne artikkelen kan vi dessuten lese at Vardøen anses som "Kongen av Grünerløkka", der han har åpnet intet mindre enn ti utesteder. Når jeg slår opp på Wikipedia, ser jeg at han har utgitt ni bøker, mens artikkelen er sørgelig lite oppdatert om filmene hans. 

Historien i "Høst" er nokså enkel. Ingvild jobber som stage-manager på Nationalteateret. Egentlig drømmer hun om å bli manusforfatter, men hun har ikke hatt mot til en gang å forsøke å få manuset sitt antatt. 

I filmens åpningsscene blir teaterforestillingen avbrutt av tilrop fra salen. Der sitter en forfyllet utgave av den tidligere så vel ansette skuespilleren Jeppe Friele. Det er lenge siden han hadde noen rolle å snakke om. Ingvild får ham kastet ut. 

Skuespilleren Hans er betatt av Ingvild og prøver stadig å be henne ut, men til ingen nytte. Er det noe Ingvild absolutt ikke ønsker, så er det å ende opp med en skuespiller. Den aktuelle kvelden går hun på bar alene, og hvem andre treffer hun om ikke nettopp Jeppe? Han er blitt nektet servering, men hun forbarmer seg over ham og spanderer en whisky. Irsk av alle ting ... Deretter blir de begge kastet ut, og Ingvild bestemmer seg for å få den forfyllede og avdankede skuespilleren trygt hjem. I iveren etter å få ham stablet ut av taxien, glemmer hun bagen sin og så kjører taxien av gårde ... Dette fører til at hun like godt blir med Jeppe inn i hans leilighet. 

Jeppe sovner etter en kort stund, og forundret blir Ingvild gående rundt i leiligheten hans og betrakte alt som tyder på et helt annet liv enn hva hun hadde forestilt seg at han levde. Her er imponerende boksamlinger - blant annet med førsteutgaver av Ibsen-skuespill. Her er mengder med plakater fra scenen, en stor LP-samling, gamle og stilfulle møbler, et kjøkken som innbyr til gourmet-måltider ... (Leiligheten er Ruth og Rolf Wesenlunds på Frogner, leste jeg et sted.)  Til slutt sovner også hun på en sofa, med nesen ned i en halvlest bok.

Dagen etter blir Ingvild vekket av en strålende opplagt Jeppe, som har laget frokost til henne. Han disker opp med posjerte egg, rykende ferske bakevarer - alt pyntet med fargerike grønnsaker - og te servert fra en arabisk tekanne. Gamlingen er sjarmerende og gentleman til fingerspissene, og han kan virkelig lage lekker og smakfull mat. Det og, skal det vise seg. Han oppvarter henne etter alle kunstens regler, før de blir sittende med nesen ned i hver sin bok inne i et karnapp, hvor høstlyset strømmer inn. Så går det som det vel måtte gå. De ender til sengs og resten kan vi sikkert gjette selv. Jeppe har lært seg mye i et langt liv, og kan by på langt mer enn de selvopptatte jevnaldrende mennene som Ingvild så langt har vært borte i ...

Underveis blir vi vitne til skuespiller-Hans´noe fåfengte fremstøt overfor Ingvild. Man skulle kanskje tro at en skuespiller er elegant med ord og kjenner takt og tone ut og inn. Alt Ingvild klarer å se er imidlertid klossetheten hans, selvopptattheten, hvordan han snubler der hvor Jeppe hadde klart seg elegant ... Elegant med ord er han definitivt ikke, og det gjør at scenene dem i mellom aldri blir romantiske. Når han i tillegg blir fettete rundt munnen mens han spiser, vokser Ingvilds motvilje. Han faller igjennom rett og slett. Og Ingvild oppsøker Jeppe på nytt og på nytt. Hun klarer ikke å sove alene i Oslo-natten. Til slutt har de faktisk et forhold gående. 

Så skjer noe fullstendig uventet, som snur alt på hodet ... Noe som gjør at kjærligheten går fra å være vakker til å bli farlig, for å sitere fra filmplakaten ... Uansett med en farlighets-valør som har null betydning for folk flest (og dermed helt uinteressant, spør dere meg) - så pass kan jeg røpe ... 

Jeg skal ikke si mer om handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se filmen selv. 

Som jeg nevnte innledningsvis, er det ingenting å si på filmingen og musikken. Det var dessuten fornøyelig å oppleve Helge Jordal i en hovedrolle igjen! Denne filmen er som skapt for ham! Han fortjente rett og slett en slik rolle! Siden jeg aldri har sett Hotel Cæsar, har jeg ikke noe forhold til Ingeborg Sundrehagen Rausdøl. At hun er en up coming-skuespiller, burde det ikke være det minste tvil om etter denne filmen. Dessuten er det alltid forfriskende med noen nye ansikter innenfor norsk film, som i alt for stor grad domineres av de samme gamle - om at at og om at at ... 

Det er Ingeborg Sundrehagen Rausdøl og Helge Jordal som bærer hele filmen, og jeg skulle ønske at Jan Vardøen hadde nøyd seg med å skildre et kjærlighetsforhold mellom dem og droppet det aller siste stuntet i filmen, som satte alt det vakre i et meget ubehagelig relieff. Det var sikkert meningen også, men jeg hadde altså foretrukket en romantisk "fjase-film" (som Hollywood lager 13 på dusinet av) fremfor dette! Vardøen redder virkelig ikke filmen ved å legge inn dette svært kunstige vendepunktet i filmen. Filmen blir ikke "dypere" av den grunn.

Av de øvrige kjente skuespillerne er det bare Hege Skøyen som virkelig leverer. De andre går på tomgang. Hege Skøyen som bitchy feminist-litteratur-bokhandler på Bislet er helt ubetalelig! Scenene med henne kunne jeg sett om og om igjen, og ledd like høyt av hver eneste gang. Hun er uslåelig! Og litt kred bør også Hilde Louise Asbjørnsen få, selv om dialogene har noe kunstig over seg. Venninne-scenene mellom henne og Ingvild var litt deja vu, rett og slett. 

Min dom er som følger: Denne filmen er ikke en innertier! Jeg angrer litt på at jeg brukte dyrebar kino-tid på akkurat denne filmen (en DVD i ettertid hadde holdt lenge!), og at jeg ikke i stedet gikk på "Taxi Teheran" eller noe i den gata. Det hadde nemlig vært mye mer my cup of tea. I ettertid sitter jeg og lurer på akkurat hvilke musikkstykker Nils Petter Molvær spilte i filmen. Hadde det ikke vært for elendige nett-forhold i kino-salen, hadde jeg Shazam´et alle låtene, og gått inn for å skaffe meg dem etterpå. Musikken gjorde et sterkt inntrykk! Helt til slutt må jeg jo nevne at selv om de vakre høst-scenene fra Frognerparken nærmest var egnet til å ta fullstendig pusten fra oss seere, fikk jeg en blandet følelse av å ha sett dette før ... Var det i "Søvnløs i Seattle" eller i "Dis" ... liksom ... ?

Men bevares: For alle som elsker Oslo, er filmen selvsagt et "must"! 

Og tenkt: så fant jeg Nils Petter Molværs musikk til slutt likevel! Mapping Oceans er tittelen på CD´en! Så vet dere det, dere som også ble nysgjerrig på musikken!

Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Helge Jordal, Bjørn Sundquist, Hege Schøyen, Hilde Louise Asbjørnsen, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 1 t 37 min.

søndag 29. juni 2014

Emil B. Lund: "Norske edelstener"

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse. 

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka? 

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger. 

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet. 

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives. 

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd. 

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv. 


Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf
Intervjuer med forfatteren:
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser

søndag 15. september 2013

Hanne Mari Førland: "Langs linjene - møter ved Oslo T-banespor"

Urban T-bane-poesi

I disse dager kommer Hanne Mari Førland (forfatter) og Siv Sivertsen (fotograf og designer) ut med en morsom, lekker og original bok om Oslos T-banestasjoner på Liv forlag. Ikke om hvilke som helst T-banestasjoner i Oslo, men om linje 2 mellom Østerås (Bærum) i vest og Ellingsrudåsen (Oslo) i øst. Og fordi jeg selv tidligere har bodd på Ellingsrud i ti år, og har tatt banen - spesielt den mellom Oslo sentrum og Ellingsrud - et utall ganger, følte jeg umiddelbart at denne boka snakket til meg. For øvrig er jeg også godt kjent med vestgående bane. 

Av bokas forord fremgår det at boka er blitt til i tekstforfatter Hanne Mari Førlands møte med helt vanlige folk som bor langs T-banelinjen fra Østerås i Bærum til Ellingsrud i Oslo. I alt dreier det seg om 26 stasjoner. 

"Møtene har vært åpne samtaler om deres assosiasjoner til ordet "linjer". Hver og en har fortalt om egne opplevelser og tanker, som jeg (Hanne Mari Førland - min kommentar) har bearbeidet og laget til mine tekster. 


Ellingsrud T-banestasjon (illustrasjon fra boka)
Alle har fått vite om fremgangsmåten, og de har fått lese og kommentere tekstene knyttet til seg. Tekstene er altså inspirert av møtene."

Siv Sivertsen står bak bildene i boka, hvor hver stasjon har fått sitt eget bilde. "Hver stasjon er forskjellig i lys og utforming og har sin egen puls. Fra stille og fremmed, til et myldrende folkehav, for så å bli stille igjen noen minutter senere. Og slik fortsetter pulsen, av lys, lyd, av energi, stillhet og rytmer."

I boka er fotografi og ord uttrykk som er satt hver for seg, samtidig som de er satt sammen og vevd til "et spill av tanker og sanseinntrykk" (sitat fra forordet). 


Trosterud T-banestasjon (illustrasjon fra boka)
Bildene i boka forsøker å fange stemningen på hver enkelt stasjon på linje 2, og langt på vei var de lett gjenkjennelige. Noen av bildene er imidlertid så eksperimentelle at det er vanskelig å få øye på annet enn lys og fart - tatt med lang lukkerhastighet som de er. 

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men jevnt over virker bildene tatt på den østlige linjen skumlere enn dem som er tatt på den vestlige siden - men dette kan jo komme av øynene som ser ... 

Selv ble jeg nok aller mest fascinert av bildene, men jeg vil understreke at også tekstene er fylt med mye mening, og er poetiske i sitt uttrykk. Som hvor Kristin, 36 år, fra Tøyen er bedt om å fortelle hva hun assosierer med ordet "linjer" ... Fordi hun selv er profesjonell danser, forbinder hun ordet med linjer som dansere jobber for å få frem via estetikk, proporsjoner og renhet. 

Dette har igjen fått tekstforfatteren til å skrive følgende:


Tøyen T-banestasjon (illustrasjon fra boka)
"Danseren

 hun løfter ansiktet etter blikket
festet på et punkt bare hun kan se
og lar energien strømme
lineær, ren
gjennom kroppen
fri for blokkeringer
forbi håndflaten, fingerspissene
videre inn i en uendelig bane
en evig lang tone"

Og hva er vel mer naturlig enn at fotograf Siv Sivertsen følger opp med et bilde av ungdommer på vei ned rulletrappen?  ... gjennomskinnelige og nesten overnaturlige i alt det blå ...


Tekst til Furuset T-banestasjon 
"Langs linjene" er en vakker bok om det urbane Oslo, slik det fremstår for alle de travle reisende som drar på kryss og tvers gjennom Oslo og omegn både sent og tidlig. 

Her fanges stemninger i lys, ord og bevegelse - på en måte som storbymennesker kan kjenne seg igjen i og assosiere seg med. Alle storbyer med respekt for seg selv bør ha minst én slik bok om T-banestasjonene sine, og nå har også Oslo (og omegn) fått sin. Kanskje følger forfatter og fotograf opp med flere bøker om Oslos T-banestasjoner? Så vidt meg bekjent finnes det pr. i dag ytterligere 69 T-banestasjoner å skrive om! Det burde gi stoff til minst 2-3 bøker til!

Dette er en bok jeg og min familie kommer til å ha liggende på stuebordet i lang tid fremover, slik at vi kan kose oss med den og lese spesielle snutter om og om igjen, samtidig som vi kan beundre bildene. Det morsomme er at til og med husets 17 åring, som interesserer seg for foto, har vist stor interesse for boka. Kanskje i første rekke fordi fotografiene inspirerer til å eksperimentere mer med speilreflekskameraets innstillinger og redigeringsprogrammenes mange muligheter ... Og fordi boka handler om byen vår!

Alt i alt en bok jeg uten videre synes fortjener terningkast fem! En fryd av en bok rett og slett!

Utgitt: 2013
Forlag: Liv forlag
Antall sider: boka inneholder ikke sidetall, men hver av de 26 T-banestasjonene har fått fire sider hver
Her kan du lese mer om bokprosjektet
Jeg har fått boka fra forlaget


Oslos T-banenett

søndag 24. februar 2013

Linn Strømsborg: "Furuset"

Ungdomstristesse

Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset. 


"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)

Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.

Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ... 

"Alle steder er like," sier jeg.

"Hva mener du?" 

"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."

"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."

"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"

Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)

Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...

Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!

Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?

"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)

Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet! 

Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...

Utgitt: 2013
Forlag: Flamme Forlag 
Antall sider: 219


Linn Strømsborg
Relevante artikler, omtaler o.a.:
- NRKs Leif Ekle: Identitet, venner og Furuset - 09.01.2013
- NRK - Man er redd for å skuffe (om den vanskelige andre boka) - 21.01.2013
- Aftenbladets Sigmund Jensen: Hjem til mor - 18.02.2013 
- Dagsavisen - Hjem til Furuset - 09.01.2013
- Radio Nova - Mellom strekhjerte og fiksjon - 11.12.2012
- Knirk - 12.04.2013
- Bok-Karete - 13.04.2013
- Sukkerrør - 08.05.2013

mandag 14. januar 2013

Henrik H. Langeland: "Hauk og due"

Herlig oppfølger i Verdensmester-serien

Henrik H. Langeland utga i 2010 boka "Verdensmestrene", som var starten på en bokserie som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. "Hauk og due" er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen skuffet meg stort, inntil jeg atter ble oppslukt av romanens handling.


Mens handlingen i "Verdensmestrene" foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i "Hauk og due" lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død. 

Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina. Men så opptatt har han vært av å kapre dette troféet at han glemte det viktigste av alt, nemlig kjærligheten. For Lars elsker ikke Bettina, men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes. Advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter er viden kjent, selv den dag i dag. Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Samtidig er han en damenes Jens, som elsker å nedlegge det ene byttet etter det andre - inntil han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på ... Ja, kanskje nettopp derfor!

Hauk er fremdeles en rebell, og han er stort sett veldig sint på alt og alle. Hvorfor får vi vite litt etter litt. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og flere av barndomsvennene bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.

Rent bortsett fra at jeg som sagt gjerne skulle ha truffet Amir og Remi igjen i "Hauk og due", og faktisk hører blant dem som synes at denne andre boka ble for tynn, storkoste jeg meg med den. Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Og at det "er noe" i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:

"Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. ... Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden." 

Kanskje er boka først og fremst morsom, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver:  " ... men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre."  Beskrivelsen av jussmiljøet slik dette fortonet for godt og vel 20 år siden, er også meget lett gjenkjennelig, og dette gjorde at boka for mitt vedkommende fikk en ekstra dimmensjon. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem!

Utgitt: 2011
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 300


Henrik H. Langeland