Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Om min blogging. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Om min blogging. Vis alle innlegg

søndag 4. januar 2015

Oppsummering fra leseåret som har gått ...

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Enda et leseår har gått, og i likhet med mange andre bokbloggere, har også jeg som tradisjon å oppsummere ... Denne gangen skal jeg gjøre det litt annerledes enn tidligere, og ikke knytte dette opp til mine personlige mål, fordi jeg tror at dette har liten verdi for andre enn meg selv. 

Noen mål har jeg selvsagt og disse handler i bunn og grunn om hvilken profil jeg ønsker på bloggen min. Målene kan kort oppsummeres slik:
- at bøkene jeg anmelder og omtaler skal ha en viss aktualitet (dvs. mange nyutgivelser)
- at det skal være en viss bredde i utvalget av bøker som presenteres fra min side 
- at jeg skal presentere en del norsk litteratur
- at jeg skal forsøke å trekke frem noen forfattere som er ukjente for mange 

Kvalitet er det aller viktigste kriteriet i min presentasjon nedenfor. 


Stavanger (Foto: RMC)
Litt statistikk:

Jeg leste 126 bøker og fire enkeltstående noveller i løpet av 2014. 

55 av de totalt 130 bok-innleggene mine er om norske bokutgivelser. Over 40 % av det jeg leser er mao. norske bokutgivelser

51 av bokomtalene refererer seg til kvinnelige forfattere - mao. rundt 40 %.

Om lag 50 - rundt 40 % - av bøkene jeg leste i 2014 fikk jeg tilsendt fra ulike forlag - i all hovedsak etter initiativ fra meg selv - og de resterende 80 har jeg altså kjøpt selv, lånt på biblioteket eller fått i gave. Bøker tilsendt fra forlagene har ikke minst medvirket til at jeg har lest mange bøker som ble utgitt i 2014. Mange flere enn jeg ellers ville hatt muligheten til. 


Gdansk (Foto: RMC)
Som blogger er jeg også opptatt av sakprosa, og i 2014 omtalte jeg rundt 30 slike utgivelser. Det er noen temaer som går igjen her, og dette kan kort oppsummeres til 2. verdenskrig, Midtøsten-konflikten, ledelse og såkalte selvutviklingsbøker. I tillegg er jeg interessert i alt som har å gjøre med samspill mennesker i mellom, bøker som tar opp samfunnsaktuelle spørsmål m.v. 

For øvrig må jeg med en gang bare fastslå at jeg i min lesing motiveres i jakten på de gode - de virkelig gode - bøkene. Det forhold at det nesten ikke finnes "slaktede" bøker på min blogg betyr derfor ikke at jeg er ukritisk i min tilnærming til bøker - bare at jeg ikke gidder å bruke tid på de dårlige bøkene. 

Nedenfor ønsker jeg å trekke frem noen bøker som har gjort sterkt inntrykk på meg i 2014. Her fremkommer bøkene ikke i noen prioritert rekkefølge - bare for å ha nevnt det. Jeg har delt disse opp i tre kategorier; utenlandske romaner, norske romaner og sakprosa (både utenlandsk og norsk). Titlene på bøkene er klikk-bare. Ved å klikke på disse kommer du til mine bokanmeldelser/bokomtaler.

En ti-på-topp liste over utenlandske romaner jeg leste i 2014:


Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)
Edmund de Waal: Haren med øyne av rav

En sterk familiekrønike om en jødisk families storhetstid og fall i forbindelse med andre verdenskrig, det meste sentrert rundt Ephrussi-palasset i Wien. Det eneste som er igjen av formuen i dag er en samling med netsuker - deriblant en hare med øyne av rav ... Netsukene går som en rød tråd gjennom familiens historie og frem til i dag - fra den gangen jøder ikke fikk eie fast eiendom, til de slo seg opp som de dyktige forretningsmenn mange var, antisemittismens fremvekst og Holocaust, til de få overlevende som kom seg unna og frem til vår tid.

Da jeg var i Wien i desember 2014, oppsøkte jeg selvsagt Ephrussi-palasset, som en gang tilhørte familien som "Haren med øyne av rav" handler om.

Kjell Westö: Svik 1938
Kjell Westö (Foto: RMC)

Dette er boka som fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2014. Romanen gir et godt tidsbilde av hvordan det var i Helsinki like før utbruddet av andre verdenskrig. Det handler om splittelse av familier, vennekretser og ekteskap, og om hva som skjer med oss når vi blir utsatt for press. Hva bor i oss når det kommer til stykket? Her møter vi et interessant persongalleri, hvor alle har ulik baggasje med seg. 

Kjell Westö var på Litteraturhuset 12. mars 2014, og jeg var der.

Jun'ichirō Tanizaki: Søstrene Makioka


Dette japanske mesterverket fra 1943-1948 kom ut for første gang på norsk i sommer. Det er virkelig en skatt gjemt blant de nærmere 700 sidene som denne romanen rommer! 700 sider som går som en vind når man blir inntatt av søstrenes skjebne, der de er fanget mellom tidligere tiders tradisjoner og de nye, moderne tidene. Det handler om en søster som skal giftes bort i en familie som en gang var rik, men ikke lenger ... og som likevel ønsker å fremstå som en respektabel familie som ivaretar de gamle tradisjonene ... En fascinerende historie på alle måter!

Emilie Ajar: Med livet foran seg

"Med livet foran seg" handler om den foreldreløse gutten Momo, som vokser opp hos den aldrende Madame Rosa. Madame Rosa var tidligere prostituert, men livnærer seg på sine eldre dager med å ta hånd om andre prostituerte mødres barn. Nå er hun i ferd med å bli dement, og det er bare Momo som er igjen av alle barna som en gang kom til henne. Ingen kom og hentet ham. En trist og vemodig roman om de fattigste fattige i etterkrigstidens Paris, sett gjennom øyne til lille Momo som ikke aner hvor han kommer fra - i det hele tatt hvem han er ... En skatt av en bok!


Siri Hustvedt (Foto: RMC)
Siri Hustvedt: Denne flammende verden

"Denne herlige flammende verden" er et lekent eksperiment med hva som skjer med vår oppfatning av kunst når den presenteres av menn og ikke av kvinner. Boka er bygget opp som en slags dokumentar der hovedpersonens liv og virke ses fra mange ulike synsvinkler. Hva er egentlig sannheten om henne, når alt kommer til alt?

Siri Hustvedt var i Norge 3. september 2014, og jeg var der

Michel Laub: Fallet. Dagboknotater

Denne boka kom jeg ved en ren tilfeldighet over i fjor. Dette er en av de mest bemerkelsesverdige og provoserende bøkene jeg har lest om Holocaust. Bokas navnløse hovedperson forteller om familien sin, som overlevde Holocaust. Holocaust ligger som en skygge over familien i ett og alt de foretar seg. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?", spør han. Hovedpersonen opponerer og vil ikke være med på filosofien om at "de" når som helst kan komme og ta dem ... Min påstand er at dette er en bok med helt umiskjennelige klassikertegn!

Nadifa Mohamed: De tapte sjelers land

Her får vi historien om starten på borgerkrigen i Somalia i 1988. Hva skjedde, og hvordan innvirket dette på menneskene som bodde der? Vi følger tre kvinner rett etter utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa. Alle tre med vidt forskjellige utgangspunkter, men som skal forenes i en slags felles skjebne til slutt. 

Nadifa Mohamed skriver godt, og jeg gleder meg til nye norske oversettelser av bøkene hennes!

Stefan Hertmans: Krig og terpentin

"Krig og terpentin" ble høstens store høydepunkt for meg. Ikke hadde jeg hørt om forfatteren tidligere, og ikke ante hvilken perle jeg hadde fått mellom hendene før jeg begynte å lese. Denne romanen handler om Stefan Hertmans´ bestefar. Forfatteren trodde han hadde hørt det meste før da han omsider bestemte seg for å lese bestefarens dagbøker 30 år etter hans død. Historiene han fant, blant annet om bestefarens deltakelse i 1. verdenskrig, var så eksepsjonelle at han bestemte seg for å skrive bok om det. Det er mange lag i denne romanen, som strekker seg over mange år. Dette er en bok man kan lese flere ganger, og stadig få mer ut av.

Assia Djebar: Stort er fengselet

For dem som ikke har oppdaget Assia Djebar tidligere, er det bare en ting å si: Våkn opp! Djebar kommer til å få Nobel-prisen en dag! Som den kanskje viktigste forfatterstemmen fra Algerie - dog i eksil - skriver hun de mest fantastiske bøker. Bøker som dels er selvbiografiske, men som aller mest handler om kvinners stilling i det muslimske Algerie. 

Den 8. oktober 2014 overvar jeg et foredrag om Assia Djebar og Péter Nádas ved Gabi Gleichmann. 
Daniel Kehlmann (Foto: RMC)

Daniel Kehlmann: F

Etter å ha vært på Litteraturhuset 18. februar 2014, hvor Daniel Kehlmann ble bokbadet, endte jeg opp med å lese de fleste bøkene av ham som er oversatt til norsk. 

Blant bokutgivelsene til Kehlmann seilte utvilsomt hans siste roman "F" opp som en klar favoritt. Her møter vi familien Friedland - fortrinnsvis mennene i familien, bare for å ha nevnt det. Et nokså spesielt forhold mellom tre brødre og dere far beskrives, og i neste omgang deres tre totalt forskjellige karrierevalg. 

Språkføringen i Kehlmanns bøker er elegant og intelligent, og det er mye humor av den underfundige og subtile typen. "F" er en topproman man bør få med seg!


En ti-på-topp-liste over norske romaner jeg leste i 2014:

Carl Frode Tiller: Innsirkling 3
Carl Frode Tiller (Foto: RMC)

I høst utkom endelig den siste boka i Innsirkling-triologien! Og som vi lesere har ventet på den! Carl Frode Tiller har skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie med denne triologien, som hører noe av det beste som noen sinne er skrevet i vår samtid!

Verket er dypt psykologisk, og personene vi møter er fascinerende, hver på sin måte! En studie i dysfunksjonell kommunikasjon, kan man vel på mange måter si ...

Carl Frode Tiller var på Litteraturhuset 10. september 2014, og jeg var der.

Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen
Edvard Hoem på Lørenskog
biblioteki mars 2013 (Foto: RMC)

Endelig er Edvard Hoem tilbake som romanforfatter, og nok en gang har han latt seg inspirere av sin egen slekt når han skriver om svunne tider i Norge. Denne gangen følger vi hans egen oldefar og barna hans. Det handler om det fattige bygde-Norge på slutten av 1800-tallet, hvor mange valgte å utvandre til Amerika. Kun der var det et håp om en bedre fremtid, hvor man fikk eie den jorda man dyrket. 

Boka er nydelig skrevet. Få norske forfattere kan vel vår norske 1800-talls historie bedre enn nettopp Hoem, som det siste tiåret har befattet seg med monster-verket om Bjørnstjerne Bjørnson! 

Edvard Hoem var på Lørenskog bibliotek 23. april 2013, og jeg var der. Da snakket han om Bjørnson-utgivelsene sine.

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld

"Unnskyld" handler om et kjærlighetsforhold av det virkelig destruktive slaget. Og historien er fortalt på en helt spesiell måte, ved at den unge navnløse jeg-personen hele tiden henvender seg til sin urimelige samboer i teksten, og forsøker å forstå ham fullstendig ihjel. Vi skjønner at dette bærer rett mot katastrofen, og historien tar et slikt tak i en at det gjør vondt.
Budapest (Foto: RMC)

Dette er den første boka av Høyer jeg har lest, men jeg har to til liggende på vent, som jeg skal ta fatt på om ikke veldig lenge. 


Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv

Dette er boka som Rune Christiansen fikk Brage-prisen for høsten 2014. Ikke bare er historien i denne romanen meget fascinerende, men det rent språklige og litterære er på et nivå som gjør det til en sann glede å lese den. Tematikken er ensomhet eller alenetilværelse, og handler om en kvinne som er lykkelig på en måte som bryter med det vi vanligvis tenker på som lykke. Handlingen er først og fremst på det indre plan.

Jeg har skaffet meg et par bøker til av Rune Christiansen, som jeg tenker å få lest i løpet av våren. 

Lotta Elstad: Et eget rom

Dette må være årets morsomste roman! Med intelligens og vidd har forfatteren skapt den eksentriske professor emeritus Anna Louisa Germaine Millisdotter, som har "sovet" i 15 år og som våkner opp med et brak pga. en kronikk fra erkefienden Katarina Ulv. Handlingen foregår i løpet av en dag, som skal ende helt annerledes enn hva Anna Louisa hadde tenkt ... 

Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz

I denne romanen har Ingrid Storholmen (fiktivt) gitt stemme til mange soldater som var om bord på Tirpitz og en håndfull nordmenn som hadde med dem å gjøre. Gjennom et kor av stemmer får vi innblikk i hele følelsesregisteret som preget de involverte. Det handler om savn, drømmer og lengsler - og om angst for å dø. 

Odd Klippenvåg: Ada

Dersom du ikke har oppdaget denne forfatteren tidligere, er det på høy tid, tenker jeg. Dette er den andre boka jeg har lest av Klippenvåg, og begge leseopplevelsene har vært flotte. Det handler mye om følelser i Odd Klippenvågs forfatterskap, og i romanen "Ada" utforsker han et kjærlighetsforhold mellom en kvinne som er stygg (pga. et skjemmende fødselsmerke i ansiktet) og en yngre, pen mann. Historien fortelles av denne mannen, som nå er blitt gammel og som ser tilbake på livet sitt. En hudløs skildring av den første kjærligheten man aldri glemmer ... 

Lars Ramslie: Liten fugl - mors bok, sangen om skogen og kornet

Dette er en nydelig bok som har fått alt for liten oppmerksomhet, synes jeg. Romanen handler om en mors grenseoverskridende omsorg - omsorg gitt på en slik måte at det ikke lenger handler om uegennyttig kjærlighet, men om kjærlighet som kveler og dreper ... Boka er tenkt som den første i en triologi, ut fra det jeg har forstått.

Øystein Wingaard Wolf: Brighton Blues
Brighton, England (Foto: RMC)

Denne boka utkom for flere år siden, men jeg leste den først i fjor. Jeg ble nysgjerrig på Wolfs bøker etter å ha sittet sammen med ham i juryen i en delfinale av Forfatterfight på Kulturhuset i Oslo rett før påske 2014. 

"Brighton Blues" handler om en ung gutt som vokser opp med diagnosen bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelsen borderline. Underveis lurer vi på hvem som egentlig er "galest" - han eller moren ... 

Dette er en sår og vakker roman, som jeg ble veldig sjarmert av. 

Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller 

Dette er novellekunst på sitt beste! "Vinternoveller" inneholder tre noveller, som alle har det til felles at barn står sentralt. 

Jeg imponeres av språket og av hvordan Rishøi levendegjør persongalleriet. Hva vet hun om hva som beveger seg i en ung manns hode, nettopp sluppet ut av fengsel og institusjonalisert så det holder, før han hjelpeløst skal ha samvær med sønnen sin ... ? Like fullt er det hele så gjennomført, så troverdig og ekte. 

En ti-på-topp-liste over norsk og utenlandsk sakprosa lest i 2014:

Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden: Skammens historie

Her introduseres vi for det som vanligvis ikke er å finne i historiebøkene, i alle fall ikke frem til nå. At vårt norske demokrati, som vi jo er så stolte over, har en rekke skampletter som lenge ikke har tålt dagslys, har vi vel egentlig visst en god stund. Dette er imidlertid - så vidt jeg vet - første gang det er gjort et forsøk på en samlet fremstilling av det hele. Interessant, lærerikt og på en del punkter sjokkerende. Boka er godt skrevet, og virkelig et "must" å få med seg!


Amin Maalouf: Identitet som dreper

Denne boka utkom i 1998, men er like aktuell fremdeles i en verden som stadig polariseres mellom "dem" og "oss", ofte mellom muslimer og kristne. Maalouf belyser temaet identitet på en måte som gjør at alle som leser denne boka vil sitte igjen med en grunnforståelse av at identitet er så mye, mye mer enn kun religion. Når vi forstår dette, våkner vår nysgjerrighet for andre på en måte som gjør at vi ikke lenger generaliserer og skjære alle over en kam. Min drøm er at denne boka skal nå ut til riktig mange! 

Marte Michelet: Den største forbrytelsen

"Den største forbrytelsen" handler om norske jøder, Holocaust og dem som gjorde det mulig for nazistene å drepe dem. Det er en sterk og rystende historie som sjokkerer på flere plan. Ikke minst fordi Michelet dokumenterer at den norske eksil-regjeringen i London visste om nazistenes jødeutryddelse uten å løfte en finger. Og om at de få stakkars overlevende omtrent ikke slapp inn i Norge igjen etter krigen, siden de ikke lenger var norske statsborgere ... 

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan"

Hvorfor gikk det så galt i Afghanistan? Ja, hvorfor kunne det ikke gå annet enn galt? Den danske forfatteren Carsten Jensen og den norske journalisten Anders Sømme Hammer har reist rundt i Afghanistan for å finne ut av nettopp dette. Resultatet har blitt en praktbok som omfatter Afghanistans nyere historie, mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001, 11. september og alt som fulgte i kjølevannet av denne tragedien, som ikke ble noe mindre ved at USA med Bush bestemte seg for å invadere landet. Total mangel på kunnskap om kulturen i landet, for ikke å snakke om geografien - sammenblanding av Taliban og al-Qaida ... det er bare noe av det som ble fullstendig feil. Det er mange flotte bilder i boka, som er tankevekkende og interessant på flere plan. 

Bernt Gran: Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie 

Diskusjonen rundt tilregnelighetsbegrepet nådde vel sitt høydepunkt i forbindelse med 22. juli-rettssaken her i Norge. Nå har historikeren og juristen Bernt Gran skrevet bok om temaet, og han har i den forbindelse tatt for seg alle norske dommer hvor dette har vært et tema, for derigjennom å undersøke hvor autonome domstolene egentlig er. Resultatet er nedslående, med landssvik-oppgjøret som noe av det verste som har skjedd. Gran konkluderer med at utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentatmenn", mens gjerningsmennene som har begått de mest groteske handlinger, sjelden slipper straff, uansett hvor gale de måtte være ... 

Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika

At Knausgård er en stor essayist vet alle vi som har jobbet oss gjennom romansyklusen Min kamp. Denne romansyklusen inneholdt nemlig ikke helt få essayer innbakt i teksten - om alt mellom himmel og jord. Essayene i denne samlingen spenner også over mange temaer - fra litteraturkritikk til 22. juli, om det onde, om forholdet mellom en forfatter og hans redaktør osv. For alle Knausgård-fans er denne boka vel verdt å få med seg! Jeg vil påstå at essaysamlingen også kan være en fin inngangsport til Knausgårds forfatterskap. 

Frode Fanebust: Dypt urettferdig

I høst kom Frode Fanebust ut med en brannfakkel av en bok om nordsjødykkerne. Har enkelte av dem virkelig lurt oss, slik Fanebust hevder? I denne boka får vi vite sannheten om både nordsjødykkerne, medias rolle og politikernes ståsted i saken. Det er forstemmende lesning, dette!

Francesca Borri: I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria

Forfatteren har tilbrakt mange måneder i den syriske byen Aleppo, hvor det har pågått kamper helt siden den arabiske våren i 2011 og frem til i dag. Fremdeles pågår det kamper i Aleppo, og mange millioner syrere er på flukt. Hva handler egentlig krigen i Syria om i dag? Borri tar oss med til Syria og prøver å få oss til å forstå hva som skjer, samtidig som hun også viser frem hvordan krigen har endret karakter. Konflikten er sammensatt og ikke (lenger) enkel å forstå. Boka gir en innføring slik at det blir enklere å orientere seg når man leser om konflikten i avisene. Den gir også et viktig innblikk i hvilken risiko en krigsreporter tar ved å være til stede ute på slagmarken. De fleste er freelancere, uten forsikring (fordi intet forsikringsselskaper vil ha dem som kunder) dersom de skulle komme til skade. 

Fredrik Græsvik: Den tapte krigen - Norge i Afghanistan

Aldri før har noen gitt en så fullstendig fremstilling av Norges deltakelse i Afghanistan-krigen som TV2-reporteren Fredrik Græsvik gjør i denne boka. Selv om mye er kjent fra før av, er det noe med å lese alt i sammenheng. Hvorfor ble egentlig Norge med i denne krigen? Av frykt for å bli sviktet av vår kanskje viktigste beskytter den dagen vi trenger militær assistanse - f.eks. mot russerne? Græsvik gir oss lesere innblikk i hvordan en ansatt krigsreporter jobber, svakheter og styrker ved nyhetsrapportering av denne typen m.v. Boka inneholder for øvrig mange interessante analyser. Jeg er veldig sikker på at denne boka kommer til å bli et viktig referanseverk når Norges bidrag i Afghanistan-krigen skal gås nøyere etter i sømmene.

Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden - Wehrmachtsoldater i det okkuperte Norge

Denne boka utkom i 2012, og den handler om det ingen snakket om etter andre verdenskrig; nemlig samspillet og av til også vennskap mellom tyske soldater og nordmenn. De fleste måtte jo på et vis forholde seg til fienden i de fem årene Norge var okkupert. Med sånn ca. 10 % av befolkningen bestående av tyskere, sier det seg selv at dette var uunngåelig. De fleste soldatene var heller ikke i maktposisjoner, men vanlige vernepliktige som ikke hadde noe reelt valg. Mange norske forretningsmenn tjente seg søkkrike på tyskerne. Likevel var det kvinnene som fikk gjennomgå etter krigen - særlig de som hadde innledet kjærlighetsforhold til tyske soldater. Økonomisk gevinst versus kjærlighet - hva var verst? Droshagens bok er svært, svært interessant og hører med når man skal forsøke å forstå det som skjedde under andre verdenskrig i Norge.

---------------------------------------------------------

Jeg kunne selvsagt ha tatt med så mange, mange flere bøker. Blant annet Eivind Hofstad Evjemos nydelige roman "Velkommen til oss", Hanne Østaviks "På terrassen i mørket", Frank Aarebrots "200 år på 200 sider", Tore Renbergs "Angrep fra alle kanter", Ida Jacksons "Morfar, Hitler og jeg", Péter Esterházys "Hjertets hjelpeverb", Marit Kaldhols "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", Hermann Hesses "Steppeulven", John Williams "Stoner", Donna Tartts "Stillitsen", Jonas Gardells triologi "Tørk aldri tårer uten hansker", Otto Dov Kulkas "Landskaper i dødens metropol", Selma Lagerlöfs "Keiseren av Portugalia", Hans Keilsons "Motstanderens død", Péter Nádas´"Parallelle historier" bind I, Kim Leines "Profetene i Evighetsfjorden", Mats Gilbert og Erik Fosses bok "Øyne i Gaza", Tomas Espedals "Bergeners" og Steffen Kvernelands "Munch"

Link til en oversikt over samtlige leste bøker i 2014 finner du her, mens du finner en fullstendig oversikt over samtlige omtalte bøker i alfabetisert rekkefølge her (pt. 884 bokomtaler) - med klikkbare linker til hver bokomtale i oversikten. 


Palma, Mallorca (Foto: RMC)

onsdag 16. april 2014

Jeg blogger, altså er jeg ...

Det er i og for seg ikke noe nytt at jeg fra tid til annen setter meg ned og reflekterer over hva jeg egentlig vil med bloggingen min. Det gjør jeg stadig vekk, faktisk. Det er likevel ikke til å komme forbi at den siste tidens hendelser, og i særdeleshet den diskusjonen som pågikk sist helg på Lines blogg (Lines Bibliotek) - Et kongelig PR-stunt - har fått meg til å gå noen ekstra runder med meg selv ... Dette har fått meg til å tenke noe mer bredt enn hva jeg kanskje har gjort hittil, mest fordi det underveis i debatten fremkom en del ting som det er viktig for meg å ha et bevisst forhold til. I dette innlegget har jeg derfor som ambisjon å klargjøre en del sider ved min blogging som er helt avgjørende for meg - også for å gjøre det mulig for mine lesere å ta stilling til det kanskje viktigste spørsmålet de bør stille seg: hvilken troverdighet har jeg som blogger? 


Hvorfor blogger jeg egentlig?

Noe som er helt sikkert er at min motivasjon for å blogge har endret seg betydelig i løpet av de drøyt fire årene jeg har vært bok- og filmblogger. Før dette skrev jeg for øvrig bokanmeldelser på Bokklubbens medlemssider, og dette startet da jeg våren 2008 vant en Bokklubben-konkurranse om å skrive den beste bokanmeldelsen. Mange av mine bokanmeldelser fra denne tiden er korte, fordi konseptet var at en anmeldelse ikke skulle inneholde mer enn 200 ord. 

Senere oppdaget jeg Bokelskere, og brukte ikke rent lite tid på dette nettstedet, hvor litteratur diskuteres i det vide og det brede, den gangen som nå. Jeg la (og legger fortsatt) ut mine bokanmeldelser der, og har i tidens løp fått mange tilbakemeldinger fra andre lesere, som har inspirert meg til å fortsette å skrive om bøker. 

Jeg må også nevne Librarything, som er et nettsted hvor man kan legge ut hele sitt bibliotek - i tillegg til at man også kan skrive bokanmeldelser og -omtaler der. Dette er et nettsted uten de helt store diskusjonene, men jeg bruker fremdeles dette nettstedet for å holde orden på min bok- og filmsamling. Jeg legger også ut alle mine bok- og filmanmeldelser der. 

Da jeg våren 2010 begynte å blogge for første gang, la jeg ut samtlige bokanmeldelser jeg hadde skrevet frem til da, på bloggen min (og som dreide seg om over 300 bokanmeldelser på den tiden). Siden har det for mitt vedkommende funnet sted en viss utvikling, slik at jeg nå forhåpentligvis skriver bedre anmeldelser enn hva jeg gjorde den gangen. Jeg skriver i alle fall mer i dag, og mer personlig. 

I begynnelsen skjønte jeg nok ikke helt hva det ville si å blogge, det vil si at jeg faktisk ytret meg i det offentlig rom. Jeg skrev derfor mest for min egen del, for å ha oversikt over hva jeg leste, hvor mye jeg leste og så videre. Kanskje har nettopp derfor handlingsreferatet i mine bokanmeldelser så stor plass? Fordi jeg da kunne gå tilbake og friske opp hva en bok handlet om ... Selv mener jeg at jeg er forsiktig med å spoile handlingen, men dette vet jeg at det er litt ulike oppfatninger om. Ikke minst når enkelte - nærmest til det kjedsommelige, synes nå jeg - legger igjen kommentarer på bloggen min om at "denne skal jeg lese når jeg selv har lest boka" ... 

Etter hvert begynte jeg å få tilbakemeldinger på bloggen min, og jeg det begynte å gå opp for meg at jeg faktisk hadde lesere, folk som fulgte med på det jeg la ut, og som også var spent på mine bokanmeldelser. Jeg utvidet senere reportoaret mitt til også å gjelde filmanmeldelser, siden jeg i tillegg til litteratur også er både filmelsker og filmsamler. Så tok jeg med dikt, musikk og annet - før jeg også begynte å skrive om reiser. Derfor er bloggen min blitt nokså omfattende etter hvert, og i dag har jeg bl.a. over 790 bokanmeldelser og 530 filmanmeldelser liggende på bloggen min - og tidvis har jeg nesten 1000 (såkalte unike) lesere pr. uke. 

Rundt nyttår 2011/2012 ble jeg kontaktet av fem andre bokbloggere og spurt om jeg kunne tenke meg å være med på å arrangere Norges første bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival høsten 2012. Foruten at jeg selvsagt svarte ja til dette, ble dette i realiteten starten på noe helt nytt i mitt forhold til blogging. For fra å sitte alene foran en skjerm og kommunisere med andre likesinnede som jeg ikke kjente og aldri hadde møtt, ble jeg en del av et fellesskap som siden skulle vokse seg større enn jeg den gangen kunne ane. Et fellesskap av bokbloggere i Norge, som jeg skulle bli kjent med og faktisk også få venner blant ... Siden den gangen har de først nevnte fem bokbloggerne og jeg arrangert to bokbloggertreff, og et tredje treff er under planlegging. Ikke bare det - men i år skal vi i tillegg kåre to vinnere av bokbloggerprisen 2013; en i roman-klassen og en i åpen klasse. Helt fra februar i år har bokbloggere over hele Norge drevet med samlesing av bøkene som står på kortlisten. 

Jeg har fått øynene opp for hvilket mangfold bokbloggerne i Norge representerer. Selv om flertallet av norske bokbloggere etter hvert har dannet sitt eget diskusjonsforum Facebook, er vi ikke én stemme utad. Vi har ingen talsperson og alle snakker kun på vegne av seg selv - uansett hvor mye betegnelsen "vi" blir brukt i ulike diskusjoner om blogging på nettet og andre steder. Vi er høyst forskjellige individer, med høyst ulike agendaer/motiver ved vår blogging. Mens noen nærmest kun skriver for egen del og har bloggen som en slags lese-dagbok, har andre ambisjoner om å opptre så og si på lik linje med landets seriøse kritiker-bransje. Det blir derfor direkte galt å skjære alle over en kam, og det er vel få ting som får svært mange bokbloggere til å se mer rødt enn når dette skjer - enten det er journalister eller forlagsfolk eller for den saks skyld enkeltbloggere selv som går i den fellen. 

På denne bakgrunn kan jeg i dag si at min motivasjon for å blogge er svært sammensatt og at den har endret seg betydelig i årenes løp. Min blogging handler først og fremst om å drive med noe jeg elsker - nemlig å lese masse bøker (og se film) og å skrive om det. Dernest handler det om å kommunisere med andre likesinnede - både med folk jeg kjenner og med ukjente "der ute". Networking er et tredje motiv - å være del av et større fellesskap, der man kan lære nye ting, få nye perspektiver, bli inspirert og ikke minst kunne diskutere så tastaturet går varmt. Og sist men ikke minst handler det om å skape seg et navn og et rykte som en seriøs blogger, hvis litteraturtips man som et minimum kan stole på er gitt av en uhildet person, uten økonomiske bindinger noe sted. "Å stole på" er for øvrig en så stor ting at jeg begrenser det til dette - blant annet fordi jeg ikke tror at jeg selv sitter med fasiten på hva som er god og dårlig litteratur. Jeg ønsker derfor at alle som leser min blogg skal stille seg kritisk til det jeg skriver, og ikke stole blindt på at jeg forvalter noen form for sannhet om de bøkene og filmene jeg anmelder. Jeg har også noen begrensninger som leser/filmseer, kanskje først og fremst fordi jeg ikke er litteraturutdannet eller filmutdannet. Mange av mine synspunkter er dessuten preget av min personlige smak, selv om jeg i noen grad forsøker å se forbi dette der jeg mener at det er på sin plass. 

Hvor uhildet er jeg egentlig når det kommer til stykket?

Det første som må avklares er hva som egentlig ligger i begrepet uhildethet. Å være uhildet er det samme som å være habil - altså det motsatte av det kanskje mer kjente begrepet inhabil. 

I lovverket står begrepet habilitet svært sentralt - bl.a. i domstolloven og i forvaltningsloven, som er "saksbehandlingsregler" for rettslig og forvaltningsrettslig behandling av saker. Det er viktig for borgerne å vite at når man f.eks. får byggesaken sin behandlet av plan- og bygningsetaten eller man er tiltalt for en forseelse eller forbrytelse i domstolapparatet, så har man krav på en rettferdig behandling som ikke skal påvirkes av at den som treffer beslutningen kjenner naboen din (som er i mot hele byggeprosjektet, eller som alltid har mislikt deg) eller at dommeren kjenner din ekskone litt for godt - bare for å nevne noen eksempler. Da plikter han eller hun nemlig å fratre, fordi det er forhold som er egnet til å svekke tilliten til at han/hun er upartisk. En viktig - og ofte glemt - side ved det hele er at saksbehandleren eller dommeren også har en rett til å fratre, fordi det blir ubehagelig å være med på avgjørelsen, enten dette handler om avslag eller medhold, domfellelse eller frifinnelse. 

Når man er uhildet vil det si at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at man er upartisk - altså at det ikke er grunn til å mistenke at man legger vekt på utenforliggende hensyn som ikke har noe med saken å gjøre. Det vanligste er nok å tenke seg at økonomiske egeninteresser er avgjørende for om man faller innenfor eller utenfor, men det er nok ikke alltid enkelt. Det som imidlertid er helt sikkert er at dersom man faktisk har økonomiske egeninteresser, handler det ikke bare om inhabilitet, men det kan også i verste fall handle om korrupsjon. I alle fall kan det handle om skjult reklame - enten man selv er seg dette bevisst eller ikke. Her rammes man i verste fall av lovverket dersom man ikke opptrer ryddig og har en bevissthet rundt hvilken rolle man opptrer i.

Hva betyr så dette innenfor bokbloggingens verden? 

I den debatten jeg nevnte innledningsvis (på Lines bibliotek) står rolleblanding, økonomiske egeninteresser og skjult reklame sentralt. 

Bare for å ha nevnt det innledningsvis, så er dette en problemstilling som først og fremst handler om etiske gråsoner - med mindre det faktisk er tale om korrupsjon og/eller brudd på markedsføringslovens bestemmelser om skjult reklame. Korrupsjon og skjult reklame er som kjent ulovlig. Når jeg i det følgende snakker om ordinær bokblogging for bloggere som ikke tjener penger på bloggen sin, snakker jeg om etikk (og også moral) - ikke lovbrudd. (Bloggere som tjener penger på bloggen sin og som med andre ord driver med næringsvirksomhet, holder jeg utenfor.)

For den vanlige blogger som har bloggen som en hobby og ikke tjener penger på dette - verken i form av reklameinntekter eller på annen måte - skulle dermed saken være relativt klar. Har man ikke økonomiske egeninteresser, så kan man med andre ord være (relativt) trygg for at man er uhildet. Med mindre man i enkelttilfeller anmelder sin svogers bok uten å si fra om at det er nettopp det man gjør. Dersom alle hadde visst at det var svogerens bok man anmeldte, ville alle også ha visst at det var forhold som kan ha innvirket på bedømmelsen av boka - kanskje særlig dersom denne omtales i rosende ordelag ... Nettopp av den grunn er det mange bokbloggere som avstår fra å anmelde bøker til nærstående. Og dersom man likevel gjør det, vil jeg tro at de fleste er åpne om dette - så kan leseren selv bedømme om dette er en anmeldelse man ønsker å legge vekt på eller ikke. Man gjør i utgangspunktet ikke noe ulovlig ved å anmelde sin svogers bok (med mindre svogeren har betalt en for det) - men man bør være åpen om det! Til syvende og sist handler det om ens egen integritet og troverdighet som blogger

Jeg har selv følt noen ganger at jeg befinner med i en gråsone. Kan jeg f.eks. anmelde bøker til forfattere jeg er venner med på Facebook, men aldri har møtt i det virkelige liv? Er jeg da uhildet? Eller for å sette det ytterligere på spissen: føler jeg meg bekvem med det? For det er først og fremst dette det handler om for meg. Så lenge boka er god, føler jeg ikke at det trenger å ha noe å si. Men hva når jeg synes at boka er dårlig? Og bør jeg i det hele tatt anmelde bøker utelukkende ut fra et slags "godhetsprinsipp"? Jeg synes selv at jeg har nokså klare begreper om dette, men hva med leserne mine? Stoler de også på dette? 

Etter hvert som jeg har blitt en mer erfaren blogger, og ikke minst en blogger som faktisk blir mye lest, har jeg vært nødt til å revurdere min rolle opptil flere ganger. Ikke minst fordi det følger et større ansvar med å være en mye lest bokblogger - for ikke å snakke om å være en blogger som får tilsendt leseeksemplarer fra flere forlag. Bevisstheten rundt at jeg opptrer i det offentlige rom har trådt klarere og klarere frem for meg de siste par-tre årene - etter at jeg som tidligere nevnt i begynnelsen av min blogger-karriere ikke skjønte dette fullt ut. Ting jeg tidligere mente var greit, er ikke lenger så greit. Min konklusjon er at jeg må vurdere dette svært bevisst hver eneste gang jeg står oppe i et slikt dilemma. Hvor godt "kjenner" jeg aktuelle Facebook-venn, som "tilfeldigvis" også er forfatter og har utgitt den boka jeg nettopp har lest og tenker å anmelde på bloggen min? Hva kjenner jeg på når jeg skal anmelde vedkommendes bok? Det som var greit etter kun kort tids bekjentskap, trenger ikke å være så greit når det har gått noe tid og man gjensidig har strødd rundt seg med "likes" både om personlige og mer upersonlige forhold som legges ut på Facebook-veggen i årenes løp. Og hva hvis jeg i tillegg har tatt en kaffekopp ansikt til ansikt med vedkommende, og har kommet til å like ham/henne svært godt? Eller dersom jeg har deltatt på et oppdrag som handler om litteratur med vedkommende? Her kan man fort tråkke skoene av seg ...

Uansett - åpenhet om roller (og bekjentskaper) kommer man veldig langt med! Igjen: det er ens egen integritet og troverdighet som blogger som faktisk står på spill! 

Hvor kritisk er jeg egentlig når jeg anmelder bøker og filmer?

De fleste som leser min blogg vil uten tvil få et inntrykk av at det først og fremst er en begeistret leser som står bak Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Betyr det at hun i tillegg er ukritisk, denne bloggeren? 

For å starte med et slags utgangspunkt: Jeg skriver alltid bokanmeldelser av bøkene jeg leser ferdig. Uten unntak! Jeg gjemmer ikke bort dårlige bøker, fordi jeg så nødig vil skrive en slakt - f.eks. "for ikke å såre forfatteren". Men det hender at jeg ikke gidder å lese bøker ferdig, og at årsaken er at disse ikke fenget. Det har nok hendt tidligere at jeg har skrevet om bøker og kanskje særlig filmer som jeg ikke orket å fullføre, men dette gjør jeg ikke lenger. Avbrutte bøker fratar meg dermed muligheten til å skape en slags balanse på bloggen min, hvor man også kunne støtt på en og annen slakt - nærmest som bevis for at "her har man sannelig å gjøre med en kritisk leser!" Jeg ville likevel følt meg dypt krenket dersom noen skulle ha satt meg i båsen "ukritisk leser". Det er jeg nemlig langt fra!

I og med at jeg for en tid tilbake sluttet å gi terningkast i mine anmeldelser av bøker og filmer, kan det kanskje være vanskeligere å få øye på riktig dårligere anmeldelser på min blogg. Uttalelser ala "dette er elendige greier", "for et makkverk" eller "og dette skal man by oss lesere!" finner man ikke på min blogg - selv om jeg ikke skal underslå at jeg en og annen gang kunne hatt lyst til å si det. Jeg forsøker å opptre på en respektfull måte - fordi det er min måte å gjøre dette på. Ingen bør imidlertid være i tvil om at når jeg snakker om et lite troverdig persongalleri, stereotype fremstillinger, bruk av klisjéer, tårepersefakter, dårlig språk, bruk av svulstige metaforer, lite originalitet, forutsigbart plott og en under middels leseopplevelse, så er det fordi boka ikke holder mål i mine øyne. Da handler det om bøker jeg tidligere ville ha gitt terningkast to og tre. 

Den største kritikken utøver jeg allerede når jeg velger ut hvilke bøker jeg ønsker å bruke min dyrebare lesetid på. Allerede her har jeg sjaltet ut bøker jeg mener holder en jevnt over høy kvalitet, og styrt unna de bøkene jeg ikke tror at jeg kommer til å like. Alle som besøker min blogg vil nokså snart få et inntrykk av at det først og fremst er kvalitetslitteratur jeg omtaler, og at det er lite av de vanligste bestselgerne og for den saks skyld krim (som kan være kvalitetslitteratur - bare for å ha presisert det!). Det er i alle fall slik jeg liker å tenke om meg selv. Det forhold at jeg føler meg som en del av et fellesskap med andre bloggere i Norge, gjør at det er enklere å finne frem til perlene innenfor litteraturen. Jeg vet hvilke bloggere jeg har mye til felles med, og tilsvarende hvem jeg ikke har så mye til felles med. Dermed vet jeg også hvems meninger jeg legger mest vekt på. 

Den siste tidens debatt på Lines bibliotek har gjort at jeg kommer til å vurdere om jeg bør lese litt bredere - for at mitt kritiske blikk som leser og anmelder skal komme mer tydelig frem. For å si det sånn: her er jeg i tenkeboksen!

Påvirkes jeg av at forlagene sender ut leseeksemplarer til meg som blogger?

Jeg mener selv at jeg ikke påvirkes av at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra ulike forlag, fordi jeg alltid er ærlig i mine anmeldelser. Mine edle motiver er det strengt tatt uansett bare jeg selv som kan vite den fulle og hele sannheten om, og derfor pleier jeg alltid å opplyse at jeg har mottatt leseeksemplar fra forlagene i mine bokanmeldelser. Så får leserne mine anledning til å ta dette i betraktning når de leser mine bokanmeldelser. Har jeg troverdighet i mine leseres øyne eller har jeg det ikke? 

Å oppgi at man har mottatt leseeksemplarer fra forlagene eller å la det være, handler ikke om hva som er lov eller ikke lov. Bokanmeldelser er nemlig å anse som redaksjonelt stoff som ikke er reklame (skjult eller direkte), og bokbloggingen min omfattes av den grunn ikke av markedsføringslovens bestemmelser. Jeg driver jo ingen næringsvirksomhet, og min blogging har intet å gjøre med det jeg jobber med til daglig. Jeg har konsekvent avslått alle tilbud om reklame på bloggen min, selv om dette kunne ha gitt meg reklameinntekter. Jeg synes for øvrig at reklame er utrolig irriterende når jeg besøker andre reklamebaserte blogger, og det er dessuten overhode ikke økonomi eller muligheten for å tjene penger som motiverer min innsats som blogger. Dette er og blir en kjær hobby. Derfor har jeg så langt heller ikke tatt betalt for å holde foredrag om blogging eller når jeg tar på meg oppdrag i andre sammenhenger (som kunne ha gitt klingende mynt i kassen). Det er selvsagt mulig at jeg hadde sett litt annerledes på det dersom jeg hadde blitt arbeidsledig i morgen, og trengte å være kreativ for å finne andre bein å stå på i fremtiden, men så langt har altså ikke dette kommet på spissen. 

På ett punkt påvirkes jeg likevel av det faktum at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra forlagene. Dvs. jeg vet ikke helt om jeg skal kalle det påvirkning eller en hang til å ønske å være først ute med å anmelde de nyeste bøkene ... For de nyeste bøkene som jeg enten har bedt om å få eller får tilsendt uten at jeg har bedt om det, har en tendens til å bli lest før andre bøker jeg har kjøpt selv. Det er alltid moro å være først ute eller nesten først med å anmelde blod-ferske bøker! Samtidig er det frustrende at bøker man har betalt hundrevis av kroner for bare blir liggende - rett og slett fordi tiden ikke strekker til. Jeg ser jo selv den åpenbare skjevheten i at jeg sikkert kjøper 70-80 % av alle mine bøker selv, men jevnt over har mottatt om lag 50 % av alle bøkene jeg så langt i år har anmeldt fra ulike forlag ... Så ja - min prioritering av hvilke bøker som blir lest først, blir påvirket - og jeg liker det ikke. Jeg liker det faktisk så dårlig at jeg er nødt til å gjøre noe med det! 

Når jeg dessuten har bedt om leseeksemplarer fra ulike forlag selv, kommer jeg ikke helt løs fra en (egenskapt) følelse av at jeg også bør skrive om dem - uten at dette noen gang har vært uttrykt som noen forventning fra forlagsfolk, i alle fall ikke i min korrespondanse med forlagene. Det hender likevel nokså ofte at bøker verken blir lest eller skrevet om, kanskje fordi det i mellomtiden dukker opp dårlige anmeldelser som gjør at bøkene dermed rykker nedover i lesekøen, for aldri siden å dukke opp igjen ... Til dags dato har jeg aldri opplevd at forlagene har purret meg opp. Det har jeg derimot opplevd fra en og annen forfatter som har sendt meg bøker. 

Det er en uskreven regel om at forlagsfolk ikke skal legge seg opp i hvordan vi bokbloggere skriver om bøkene de sender oss - for ikke å si hva vi skriver! Derfor var det nok flere enn meg som fikk hakeslepp over noen av holdningene som kom til uttrykk i debatten på Lines bibliotek i helga. Å få kjøpt-og-betalt-kortet dratt opp igjen, og det fra forlagsfolk denne gangen, fikk mange til å se rødt. Igjen: en viktig verdi dersom man ønsker å bli tatt seriøst som bokanmelder/bokblogger, er integritet og troverdighet! Dette tråkker man på ved å trekke frem gamle og uspesifiserte rykter om hva enkelte bloggere har gjort eller ikke gjort i tidens løp. Bloggere som, når det kommer til stykket, faktisk ikke en gang var bokbloggere ... 

Og hva er vel verre enn å bli stemplet som en ukritisk kose-blogger som løper kommersielle aktørers ærende? Noe alle - både journalister, forlagsfolk og andre - bør forstå, er at bokbloggere i all hovedsak er høyt utdannede mennesker, som er høyst forskjellige og som overhode ikke kan skjæres over en og samme kam. Når det skjer overtramp i bokbransjen og andre steder, diskuteres dette heftig i et felles lukket forum på Facebook - uten at bokbloggerfellesskapet er å anse som en fagforening av den grunn! Hver og en av oss snakker kun for oss selv - som de sterke enkeltindividene vi tross alt er! Vi bokbloggere er forskjellige og har ofte forskjellige meninger om ting - men ett har vi felles (uten at jeg tror jeg tar munnen for full): vi er opptatt av egen integritet og troverdighet! Og vi er individualister så det holder! To be or not to be ... Jeg blogger (som meg selv), altså er jeg (bare ansvarlig for meg selv) ... 

Takk for oppmerksomheten!

lørdag 11. januar 2014

Oppsummering fra leseåret som har gått ... og mål for 2014

Foto: RMC
Evaluering av året som har gått

Et leseår er over, og det er dags å evaluere hvorvidt jeg nådde noen av mine lesemål. 

Aller først en repetisjon av målene jeg satte meg:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker 
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 


Mål nr. 1: 
Hmmm ... Det ble bare fem 1001-bøker på meg i år ... Dermed er jeg oppe i 190 leste 1001-bøker. 

Om jeg ikke klarte målet mitt, kan jeg til gjengjeld fastslå at jeg i alle fall valgte et par virkelig krevende 1001-bøker i 2013 - som August Strindbergs "Det røde rommet" og Georges Perecs "Livet bruksanvisning". Haruki Murakamis siste bok "1Q84"-triologien var mer som en lek å regne, mens Julian Barnes sin "Flauberts papegøye" og Gustave Flauberts novelle "En enkel sjel" i og for seg var krevende nok. Jeg hadde fra før av fått smaken for Julian Barnes etter å ha lest hans fantastiske bok "Fornemmelse for slutten" (lest i 2012).

Mål nr. 2: 
Det ble bare lest tre Nobelprisvinner-bøker i år. Dermed er jeg oppe i 58 omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min. Den første er Ernest Hemingways "Klokkene ringer for deg", den andre er Albert Camus´  "Den fremmede" og den tredje er Mario Vargas Llosas "Det grønne rommet". 

Mål nr. 3:
Jeg kan uten videre fastslå at jeg har lest atskillig flere enn 10 gamle klassikere!

Mål nr. 4:
Med 108 leste bøker i 2013 er også mål nr. 4 nådd med god margin. 

Litt statistikk

Kvinnelige versus mannlige forfattere:
Av totalt 108 bøker var 34 skrevet av kvinnelige forfattere. Litt under 1 av 3 bøker er mao. skrevet av en kvinne. Dette overrasket meg faktisk. Til sammenligning var 37 % av alle bøkene jeg leste i 2012 skrevet av norske forfattere. 

Norsk versus utenlandsk litteratur:
47 av bøkene jeg leste i 2013 - 44 % - er skrevet av nordmenn eller mennesker som bor i Norge og som skriver på norsk. På tross av mitt stålfokus på norsk litteratur nettopp i 2013, har jeg likevel lest 9 % færre norske bøker i 2013 sammenlignet med 2012. På grunn av bokbloggerprisen 2013 har jeg laget en samlet oversikt over alle leste norske bøker utgitt i 2013

Ny litteratur versus eldre litteratur:
28 bøker - alle så nær som to er norske - utkom i 2013, 21 utkom i 2012 og 12 utkom i 2011. 61 av de totalt 108 leste bøkene i 2013 - dvs. 56 % - må dermed kunne karakteriseres som relativt ny litteratur.

Bokhyllelesing:
Det er ingen overraskelse at gamle bøker som allerede står i bokhylla tenderer til å tape i forhold til nyervervede bøker. I 2013 leste jeg kun 17 bøker fra mine egne bokhyller, mens resten var nytt av året. Det er for lite, synes jeg, men sier noe om de prioriteringer som har vært gjort fra min side i året som har gått. Dessuten sier det mye om tilgangen på nye bøker, som har vært formidabel i 2013.

Sakprosa:
Det siste året har det vært en del fokus på at "bokbloggere ikke leser sakprosa". I så fall må jeg være et hederlig unntak. Jeg teller 23-24 bøker blant mine leste bøker i 2013, skjønt man selvsagt kan diskutere hvor grensen mellom sakprosa og annen litteratur egentlig går ... Hvis jeg skulle fremheve noen bøker, måtte det i tillegg til John Færseths bok "KonspiraNorge" være "Effektive ledergrupper" (se også nedenfor under "mest leste innlegg") av Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart og Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet". For ikke å glemme Virginia Woolfs "Et eget rom"!

Lydbøker:
Jeg har lyttet meg gjennom 24 lydbøker i 2013. Dette er færre enn jeg vanligvis pleier, og er nok også årsaken til at jeg ikke kom høyere opp enn til 108 leste bøker dette året. 

Antall blogginnlegg:
Antall blogginnlegg er redusert fra 334 i 2012 til 218 i 2013. Jeg har altså vært mindre aktiv i 2013, vesentlig fordi jeg har holdt på med videreutdanning og ikke har hatt så mye tid til rådighet til å lese. 

Mest leste innlegg:
Det er alltid morsomt å se hvilket innlegg som blir lest av flest (eller som i alle fall får flest treff eller klikk). Det innlegget som helt klart har fått flest treff, er min omtale av John Færseths KonspiraNorge. Dette har overrasket meg stort!

Antall lesere på bloggen:
Antall lesere på bloggen min har doblet seg det siste året, og det er selvsagt gledelig. Det høyeste antall unike lesere pr. uke jeg har kunnet finne dokumentasjon for via Bloggurat, er i overkant av 900. Hvorvidt det er bokbloggtreffene hver høst eller det faktum at jeg i høst har begynt aktivt å markedsføre min blogg på Twitter, er ikke godt å si, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av dette. Uansett grunn er det moro at flere lesere finner veien til min blogg. 

Bøker som har utmerket seg spesielt

Den beste boka jeg har lest i 2013:
Det er alltid vanskelig å skulle plukke frem bare en bok, men innenfor skjønnlitteraturen må det bli Roy Jacobsens "De usynlige"! Og dersom jeg også skulle trekke frem en god bok nr. 2, det bli Katja Kettus "Jordmora". 

Den kuleste boka jeg har lest i 2013:
Jeg er ikke i tvil: Frode Grytten har skrevet den kuleste boka, nemlig "Brenn huset ned"! Her skriver han om The Clash, mens bandet var på høyden av sin karriere. 

Årets største overraskelse:
Her er jeg ikke i tvil: Det må bli Édouard Levés "Selvportrett"! Dessuten Gabi Gleichmanns "Udødelighetens elixir" og Anne Synnøve Simensens "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel"! Og så må jeg nevne "Furuset" av Linn Strømsborg!


Årets mest gripende bok:
Bøkene som virkelig grep meg i 2013, og som fikk meg til å grine var Jonas Gardells første og andre bok i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker".

--------------------------------

Og slik kunne jeg ha fortsatt ... 2013 var et godt leseår, hvor jeg fikk øynene opp for mange forfattere som frem til nå har vært nokså ukjente for meg. Igjen kan jeg takke både andre bokbloggere, forlag og forfattere som har inspirert meg til å lese bøker jeg antakelig ikke ville ha klart å finne frem til sånn helt uten videre på egen hånd. 

Helt til slutt gjenstår det bare å sette opp nye lesemål for 2014: 


1. Jeg skal lese minst 10 1001-bøker 
2. Jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker 
3. Jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. Jeg skal lese minst 30 bøker fra egne bokhyller
5. Jeg skal lese flere bøker av kvinnelige forfattere (minst 35 %)
6. Jeg skal lage en alfabetisk oversikt over alle omtalte sakprosabøker, med linker til mine innlegg
7. Jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 
8. ... og jeg skal lytte flere bøker!

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fortsatt godt nytt år!


Foto: RMC