Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Nilsen Tove. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Nilsen Tove. Vis alle innlegg

onsdag 25. mars 2015

Tove Nilsen: "Kongen i snø"

Når et levd liv skal gjøres opp ...

Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine (linkene går til mine egne omtaler av bøkene). Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt. 

Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket. 

"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av. 

Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)

Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes. 

Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?

"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg. 

"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)

Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ... 

Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...

Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ... 

Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien! 

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ingrid Vollan
Antall sider: 258 / Spilletid: 7 t 20 min.
ISBN: 978-82-495-1295-9 (papirbok)
ISBN: 9788242161437 (lydfil)
Papirboka har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt lydfilen av Lydbokforlaget


Tove Nilsen (Foto: Steinar Buholm)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 12.11.2014 - Fint farsportrett fra Tove Nilsen - Det er bare mor, far og datter i familien. Mor er husmor med stor H, hun syr, vasker, lager mat og holder hjemmet sammen. Far tjener pengene. Uheldigvis har far på et tidspunkt latt sine øyne falle på en annen kvinne. I stedet for skilsmisse eller forsoning lever de to voksne heretter sine liv adskilt i eget hjem. Mor nekter far å spise middagen hun lager, datteren blir morens gissel: Tar hun farens parti, risikerer også hun å støtes ut av fellesskapet.
Far drikker, det kan få fysiske følger. Mor hevner seg på sitt vis, hun «diamantiserer seg», som Tove Nilsen skriver, hun gjør seg hard og usårlig og straffer dermed ikke bare ektemannen, men også seg selv. Og datteren.
Skammen over dysfunksjonaliteten i den lille familien er godt beskrevet, erfart og følt som den er både av det prisgitte barnet og av den voksne forfatteren. Foreldrenes standhaftige krigføring har lagt et press på datteren, som kanskje, likevel, har fått energi til å skrive seg ut av det knugende og vanskelige.
- VG v/Kristine Isaksen - 14.11.2014 - Anstrengt selvutleverende - Fortelleren veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden. Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk.
«Knausgård-passasjene» og der boken går inn i nyere diskusjoner om autentisitet og utlevering av sin nærmeste, er de svakeste punkter. Språket har heller ikke alltid god flyt, og de mange hakkete leddsetningene oppleves som rusk i lesemaskineriet.
Tove Nilsen har skrevet virkelighetslitteratur i mange år før det ble en trend, og gjør det best når hun gjør det på sin egen måte. Ikke på den trendy måten.

- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 8.11.2014 - Mellom det matte og briljante -
Best er Konge i snø når den skildrer det umulige forholdet mellom moren og faren og om datteren som er fanget i kryssilden mellom dem. Her har romanen både mye krutt og ømhet på lager. Ikke bare skriver den modne fortelleren begge foreldre frem med store doser varme og forståelse; de fremstår også som høyst interessante romanpersoner.
Moren som er en for tidlig født feminist, og som i datterens øyne omvandler seg til et livsfarlig mytologisk vesen i protest mot ektemannen og begrensningene som er lagt på henne, faren som er formell inntil det komiske, men også en kontinental levemann, full av livslyst og begeistring. Hvem kunne ikke ønske seg å bli gitt potensielt evig liv når det blir gjort på en så kjærlig og litterært pregnant måte?

- Dagsavisen - 05.11.2014 - Beskt og kjærlig om familieliv - Tove Nilsen forteller skarpt og hudløst om det hemmelige familielivet bak fasaden. «Konge i snø» er blitt en modig bok om menneskelig skrøpelighet og utholdenhet. ... Tove Nilsen blir bare bedre med årene. Det må ha krevet mot å skrive «Konge i snø», ikke nødvendigvis fordi den er forankret i forfatterens egne erindringer og barndomsbilder, men fordi den så usentimentalt og overbevisende lar taushet og skam fare og viser fram vår skrøpelighet og forvirring, men også vår evne til tilgivelse og overbærenhet.
- Reading Randi - 28.12.2014Romanen hadde en fin atmosfære og skildret på mange måter en gripende familie-historie - til tider hadde den partier som engasjerte meg og berørte meg sterkt, men enkelte skildringer fungerte ikke så bra i helheten - og trakk min bedømmelse nærmere terningkast 4 - enn den 5'n jeg tok høyde for i de første kapitlene jeg lyttet til….. Likevel, Tove Nilsen vil fortsette å være en av mine norske favoritt-forfattere, og jeg kommer helt sikkert til å lese hennes neste roman også.
- Kleppanrova - 22.02.2015Sorry, Tove jeg syns den var litt rotete fortalt og tam. Jeg fikk ikke et godt grep på faren, kanskje han var for kuet av moren, han hadde ingen ryggrad hjemme. Moren fremstår sterk og myndig, men det fortelles lite konkret om henne, litt halvkvadede episoder bare. Fra hun var 45 år og ble bedradd brukte hun mye tid på å stelle seg, var hun bare alene?
Tematisk er det mye spennende her, men det skulle vært sortert litt mer og vært utbrodert litt mer noen steder. Der er fint med hint, her ble det litt for mye for meg!
Innimellom er det mange fine historier, særlig fra Tysklandsturen.
- Min bok- og maleblogg - 08.12.2014 - Fars oppvekst med krig og grensetvister, det nåværende tyske og norske samfunnet med innvandring. Og ikke minst de menneskelige opplevelsen i disse hendelsene. Men først og fremst er det en roman som handler om å bryte ut av tradisjonelle mønstre. Bryte ut fra alt som har gjort en vondt. Datteren er forfatter og vil skrive ut de negative følelsene som en oppvekst med foreldre som standhaftig fører krig med hverandre har påført henne. Hun vil finne ut av hvordan en vil ha det i eget liv og i samspill med andre.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

tirsdag 10. februar 2015

Møte med Tove Nilsen og Edvard Hoem på Litteraturhuset 4. februar 2015

Tove Nilsen i samtale med Edvard Hoem (Foto: RMC)
Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Tove Nilsen (f. 1952) og Edvard Hoem (f. 1949) ved først å nevne at de begge er født på omtrent samme tid, og at de er folkekjære og toneangivende forfattere som de fleste lesere har et forhold til. Hoem debuterte i 1971, mens Nilsen debuterte i 1974. Begge markerte seg ganske tidlig - hun som østkantjente og han som målmann. 

Edvard Hoem har en imponerende produksjon av bøker innenfor alle genre, og han vunnet en rekke priser. Tove Nilsen har også mange bøker på sin merittliste, og selv om hun ikke har vunnet like mange priser som Hoem, bør det nevnes at hun blant annet har vunnet Riksmålsforbundets pris og Språklig samlings litteraturpris. Hoem og Nilsen har i årenes løp nærmet seg hverandre ved at de har grepet tak i sine egne familiers historier. Silje Riise Næss mente derfor at det var naturlig å bringe dem sammen. 


Faksimile fra Litteraturhusets program 
Innledningsvis lurte Hoem på om Tove Nilsens bok "Konge i snø" egentlig var en slags sorgprosess. Tove Nilsen skriver her nemlig om sine foreldre, hvor hun som enebarn havnet midt i deres stillingskrig. Spontant svarte Tove Nilsen "Nei!" Hoem mente at et hvert romanprosjekt alltid har en slags indre drivkraft, noe som driver det hele frem. Hvoretter Nilsen gikk med på at kanskje handler det likevel om dette - om et tap og en sorg, "men uten at det handler om terapi". 

Hoem kom inn på at man kan få inntrykk av at det bare er Karl Ove Knausgård som skriver om seg selv, mens dette er noe han og andre drev med allerede på 1980-tallet ... 

Tove Nilsens bok handler om tre mennesker som lever sammen. De har ingen venner. Er det ikke noe dysfunksjonelt over det hele? Nilsen medga at hun har brukt dette begrepet, men at det hele handler om at hun er blitt frisk eller tilhelet, for så å skrive om det etterpå, i motsetning til en terapi-prosess der man skriver seg gjennom traumene og friskner til underveis. Andre skriver kanskje for å bli frisk, men det gjør altså ikke hun, sa hun leende. 

Hoem påpekte at han ikke finner spor av hevngjerrighet eller hat i Nilsens bok. Generelt består folks liv av underlige historier som ikke blir fortalt. I denne boka handler dette om en familie som ble knust av nazismen. Det er mange lag i boka - blant annet en kjærlighetshistorie mellom en norsk kvinne - Toves farmor - og en tysk soldat. Hoem mener at den lille historien bare ville blitt "litt trist" uten det store dramaet som et bakteppe. Oppi det hele er det små perler av historiske øyeblikk. Som den om farmoren som har kommet tilbake fra Tyskland med sin lille sønn. De står på togperrongen, og så må farmoren løpe etter sønnen sin - Toves far - for at han ikke skal forsvinne for henne. I mellomtiden blir en pakke med tre kjoler stjålet. Farmoren ble aldri ferdig med denne historien. Hvem fikk de tre kjolene? Å bruke personlig stoff i sine romaner er altså ikke noe nytt, understreket Hoem.


Spennende å høre to så profilerte forfattere snakke sammen om sine
skriveprosesser! (Foto: RMC)
Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen" er den første romanen han har skrevet på ni år, og den handler om hans oldefar. Oldefaren Nesje hadde fire sønner, og han mistet dem alle. Hoem har hatt stoffet til romanen "Slåttekar i himmelen" med seg gjennom mange, mange år. Han har faktisk jobbet med dette stoffet siden 1980-tallet. 

Mange har skrevet om utvandring, men ingen har skrevet noe om smerten og savnet til dem som ble igjen. Alle trenger en utvei for å holde ut, mente Hoem. "Noen bøker kan man skrive - andre bøker man skrive!" Selv måtte han ha livserfaring for å kunne skrive denne boka. Livet på prærien var ikke bare uvær, snøstormer, naturkatastrofer og død. Det var også vakker himmel, sommerfugler og sommer! Å få frem alt dette var viktig for Hoem. 

Nesje kjente tap da barna forvant, men han var likevel en mann som ikke tapte alt. Fortellerstemmen må følge alderen, mente Hoem. Slåttekaren Nesje var en mann som gikk sakte mot et bestemt mål. Nettopp derfor kunne han ikke ha skrevet akkurat denne boka tidligere. I "Mors og fars historie" er tempoet - fortellerstemmen - raskere. Han var yngre da han skrev denne romanen. 

Hoem understreket at man ikke kan vite eksakt hvordan det var den gangen for mer enn 100 år siden. Derfor måtte han dikte seg inn i historien. Det at "ingen vet" er nettopp det som gjør at diktningen blir et imperativ. Det signaliserer noe faktisk sant og fiktivt sant i romanen. Han var opptatt av detaljene; hva kostet for eksempel en Amerika-båt-billett? 

Tove Nilsen forteller at hun nylig var på et bibliotek og presenterte sin siste bok. En av tilhørerne var sint på henne fordi hun utleverer sin egen familie i boka. Smilende fortalte Nilsen om en samtale hun hadde med sin mor om akkurat dette. Moren hennes synes ikke det gjør noe at historiene i datterens bok "ligner på familiens historie". Det vil uansett alltid være et skille mellom det virkelige liv og det fiktive i en roman. Hun trakk paralleller til August Strindberg i den forbindelse - om hvordan han skrev om sitt liv i dagbøkene sine, og hvordan livet hans egentlig var. 


Edvard Hoem leste fra sin bok (Foto: RMC)
Hoem fortalte at det var 800 000 nordmenn som valgte å utvandre til Amerika. De fleste - 500 000 - valgte å reise til Quebeck, fordi dette var billigere enn å reise til New York via Ellis Island. 

Han leste høyt fra "Slåttekar i himmelen", og han valgte å lese fra slutten av boka. Det var sterkt, fordi slutten er helt fantastisk etter min mening! Nesje funderer over om han noen sinne får se sønnene sine igjen. Om natta drømmer han om at de kommer til ham, og da han våkner er han veldig sikker på en ting: Dersom de først kommer til å ses igjen i himmelen, vil de kjenne ham igjen. For der kommer han til å være slåttekar, og da vil de vite at det er ham!

En del sider ved Amerika-overfarten er dekket med mørke. Hva spiste de? Hadde de f.eks. "samkvem" med hverandre? Overfarten tok tre uker, og "det var nå rart med det ..." humret Hoem. 

Underveis fikk vi vite at Hoem er i gang med bind nr. 2, som skal handle om Eilert ... Det er med andre ord bare å glede seg!


Tove Nilsen leste fra sin bok (Foto: RMC)
Tove Nilsens bok er mer en personlig opplevd erindring enn en dokumentar om hennes families liv. Begge forfatterne er enige om at i det øyeblikk man setter en setning ned på papiret, begynner man å dikte. Selv om romanene bygger på virkelige hendelser, er det ingen som kan huske eksakt hva som ble sagt mange år senere. I litteraturen blir ingenting som tenkt. 

Hva er det egentlig forfatteren gjør som får leseren til å føle slik eller sånn? Hoems bok beskriver for eksempel arbeid hele tiden. Han mener at det er med skrivingen som med livet; det er bare å kjøre på og satse på at det går bra. Og det gjør det jo hele tiden. 

Denne litteraturkvelden på Litteraturhuset ble avsluttet med at Tove Nilsen leste fra slutten av sin bok. 

Jeg opplevde det svært givende å sitte og høre på disse to erfarne forfatterne, men hadde nok foretrukket at fokuset hadde vært holdt på en av dem ad gangen. Underveis var det litt vanskelig å holde tråden, der begge ivret for å trekke frem den andre. Når det er sagt var vi som satt i salen til stede på en helt spesiell kveld på Litteraturhuset, og forfatterne kom godt ut av det! Det var nemlig ingen enkel oppgave de hadde fått. Fra før av hadde jeg bare lest Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen", mens Tove Nilsens "Konge i snø" fremdeles ligger på vent. Nilsens bok fikk jeg til gjengjeld veldig lyst til å lese! 

Etter arrangementet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen, og jeg sikret meg selvsagt signatur i Edvard Hoems bok. Tove Nilsens bok lå dessverre igjen hjemme ... 


Edvard Hoem signerte bøker etterpå. (Foto: RMC)
Hoems signatur i mitt eksemplar av
"Slåttekar i himmelen". (Foto: RMC)

fredag 2. april 2010

Tove Nilsen: "Vingetyven" (2008)

Elisabeth lever et svært normalt liv sammen med sin 15 årige datter Regine etter skilsmissen fra Regines far. Hun er i en fase i livet der blikket er rettet mer innover i seg selv enn det å følge med hva datteren foretar seg. Blant annet tviler hun på sin egen tiltrekningskraft som kvinne.

Verken Elisabeth eller Regine har den fjerneste anelse om at de er i ferd med å bli invadert av den 40 årige mannen Henry. Henry tilbringer dagene ved Østensjøvannet, der han tilsynelatende studerer det yrende fuglelivet i området. Han er imidlertid helt besatt av Regine, og spionerer på henne. Regine registrerer at hun møter på denne mannen, som for henne er helt ukjent, vel ofte, men uten å reflektere særlig over det.

Etter hvert som Henry sirkler seg inn på livet til Elisabeth og Regine, stiger uhyggen. For hva er han egentlig ute etter, og hva er han i stand til å finne på?

Denne boka fenget meg fra første side, og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Det er flere nivåer i boka. En side ved boka er det psykologiske thrillerelementet, en annen side er å følge Elisabeth som godt voksen kvinne gå i gang med runde nummer to i kjærlighetslivet. Boka er rett og slett god!

fredag 5. mars 2010

Tove Nilsen: "Kreta-døgn" (2003)


Jeg trodde at jeg hadde en roman foran meg, og ble i utgangspunktet nokså overrasket over at dette nærmest var en selvbiografi om forfatterens eget forhold til Kreta. Da overraskelsen hadde lagt seg, var jeg klar til å nyte boka.
Jeg er selv Hellas-elsker, og Tove Nilsens beskrivelse av Kreta var besnærende. Jeg kunne bokstavlig talt kjenne lukten av sjø, sol og gresk mat. Det er åpenbart at forfatteren har kommet nærmere inn på lokalbefolkningen enn hva den jevne turist opplever. Dermed klarer hun også å se turistene med grekernes egne øyne. Historiene om restauranteieren Kostas, som til tross for utmerkede råvarer på kjøkkenet opplever et sviktende salg fordi ingen gidder å gå opp bakken til hans restaurant, er nok dessverre en del av virkeligheten. Istedet velger turistene de kjipe restaurantene langs stranda. Hvem sa at gresk mat er kjedelig? Like kjedelig som norsk mat, dersom det norske kjøkken utelukkende skulle vurderes etter kvaliteten på veikro-maten langs vårt langstrakte land.
Ellers var en del av forfatterens tanker rundt grekernes syn på oss turister ikke akkurat noen bombe. Noen ganger syntes jeg at jeg som leser kom vel nært inn på forfatteren, men i det store og hele balanserte hun det hele rimelig greit.
Boka var egnet til å fremkalle egne minner om mange Hellas-ferier, og fikk meg til å lengte tilbake til dette gjestfrie landet, som er omgitt av asurblått hav og brennende sol. Nettopp det vi enkle turister vanligvis lengter etter ...

Utgitt: 2004
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Opplest: Tove Nilsen
Spilletid: 9t 25 min.