Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Matar Hisham. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Matar Hisham. Vis alle innlegg

lørdag 3. september 2016

Møte med Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen på Litteraturhuset 24. august 2016

Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Onsdag 24. august 2016 arrangerte Litteraturhuset i Oslo et møte med forfatterne Hisham Matar og Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Hisham Matar var hovedgjesten, og han ble intervjuet av professor i kulturhistorie ved UiO Helge Jordheim. NRKs korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen sto for innledningen. Han var Kairo-korrespondent under den arabiske våren, og er i likhet med Hisham Matar ute med ny bok i høst. 

Selv har jeg et langvarig forhold til Hisham Matars forfatterskap. I årenes løp har han utgitt tre bøker, som alle har dette til felles: Libya står i fokus og det handler om at det ikke var mulig å bo der under Gadaffis regime. Livet i eksil er tungt og vanskelig, og dette belyses fra de fleste kanter når man ser alle de tre bøkene under ett. Jeg har omtalt samtlige her på bloggen min; "Ingen i verden" (2006), "Forsvinningens anatomi" (2011) og "Hjemkomsten - Fedre, sønner og landet imellom" (2016).

Sigurd Falkenberg Mikkelsen innledet. 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sigurd Falkenberg Mikkelsen har så langt utgitt tre bøker, men jeg har kun lest den siste - "Arabisk høst" (2016). I 2008 kom han ut med boka "Siste stopp Bagdad", og i 2011 kom boka "Før flommen - I Talibans skygge". Etter å ha lest "Arabisk høst" er jeg nødt til å få lest de to andre også. Mikkelsen skriver så godt og levende at hans siste ga mersmak på forfatterskapet!

I sin innledning fortalte Mikkelsen blant annet om da han kom til Tripoli i 2011, mens det var full krig i landet. Det var ikke enkelt å finne et sted å sove for natten, for det var i grunnen bare to hoteller som var aktuelle, og han hadde ikke lyst til å bo på noen av dem. Til slutt fant han et sted, der han ble budt en seng og tilgang til rennende vann. På dette tidspunktet gikk det mot slutten for Gadaffi. Han hadde mistet all militær støtte og fikk ikke lenger support fra noe hold. Tilhørerne i salen satt som fjetret og hørte ham fortelle om livet som krigsreporter. 

Under samtalen mellom Hisham Matar og Helge Jordheim var et av temaene hvordan politikken intimiterer privatlivet. Den griper inn i hverdagslivet til folk og invaderer hvordan de lever livene sine, hva de får lov til å si og tenke ... kort sagt i alt. 

Samtale mellom Hisham Matar og Helge Jordheim 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hisham Matar fikk spørsmål om hva hans siste bok egentlig handler om. Han begynte med å ta utgangspunkt i at han aldri vet helt hva bøkene hans skal handle om når han begynner å skrive. Men nå som han har skrevet den, vet han selvsagt mer. Jordheim mente at det er som historien drar deg ned og drukner deg. Det hele blir svært eksistensielt, fordi det handler om folk som risikerer alt for det de tror på under et voldelig styresett. 

Hadde Matar bestemt seg for å skrive om sin familie på forhånd? Matar mener at det er noe med "the Art of Writing". Boka bestemmer hvordan historien skal skrives. Han føler selv at "han blir skrevet", og at han må lete etter hva boka vil. 

Selv reiste Matar til Libya slik man ikke bør reise - nemlig med sin mor og sin kone - samtidig. Dette førte til at latteren spredte seg i salen. Han ønsket at boka skulle være vital og levende, at ting skjedde der og da, ikke som noe som allerede hadde skjedd. Han tok mange notater underveis. Da han kom tilbake til England, klarte han ikke å skrive på tre måneder. Tanken om at han kanskje burde finne seg noe annet å gjøre, ble etter hvert nokså påtrengende. 

"Hjemkomsten" starter med at de - forfatteren, hans fotografkone og hans mor - befinner seg på flyplassen i Kairo. Hele tiden mens han forteller nåtidshistorien fremover, tvinger fortiden seg på - trigget av tanker og tilbakeblikk underveis. Dette førte til at boka beveger seg i to plan - nåtiden går fremover, fortiden går bakover. Dette er som et paradoks i boka. Matar følte at det ikke var lett å skrive, og at det hele ble veldig personlig, utfordrende og sårt. 

Hisham Matar leste høyt fra "Hjemkomsten"
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Underveis leste Hisham Matar høyt fra "Hjemkomsten". Gjennom hans høytlesning fikk vi som var til stede på Litteraturhuset den kvelden en idé om hvordan han har valgt å fortelle sin historie - en intens og vond historie om savnet av en far, som ingen kjente skjebnen til ...

Jordheim lurte på hva forfatteren mener med at land kommer mellom far og sønn. Matar sa at det er et paradoks at de menneskene som har vært mest nære og intime for ham, samtidig er de som har vært mest distansert. Før faren forsvant, sto de hverandre veldig nær. Samtidig fremsto faren som en mystisk person for ham. (En tematikk som det for øvrig er lett å kjenne igjen fra hans bok "Ingen i verden", der det hele fortelles fra et barns ståsted. Boka er garantert inspirert av hans egne barndomsminner.)

Mens Matar befant seg i Libya opplevde han mange øyeblikk der han bare fikk lyst til å reise hjem til England igjen. Hvorfor er det så vanskelig å vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland etter mange år i eksil? Matar påpekte at dette har sammenheng med at ikke bare har landet endret seg, men det har også du selv. Det er vanskelig å finne tilbake til det man trodde at man skulle finne. For ham er det tale om et 33 års gap, og da er fallhøyden stor. Det er mange grunner til at man kanskje ikke bør returnere ... 

Hisham Matar påpekte at mange som vender tilbake til steder de husker fra de var barn, blir skuffet fordi alt som huskes som så stort, i realiteten er så mye mindre. For ham var det ikke slik. Det han husket hadde samme fysiske omfang da han kom tilbake. 

I Tripoli er det en plass som heter Martyrplassen. Gadaffi gjorde riktignok alt han kunne for å endre navnet på denne plassen, uten at det hjalp særlig. I folks hoder var og ble stedet Martyrplassen. For ham ble tilbakekomsten til Martyrplassen både gjenkjennelig og fremmed. 

Interessant dialog mellom Hisham Matar og Helge Jordheim
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Formålet med turen til Libya var å finne ut hva som hadde skjedd med faren hans. Det var dette som drev ham frem, og som boka handler om. For øvrig har det å leve i eksil inspirert mang en forfatter til å skrive, og slike historier inneholder alltid mange paradokser. 

Når Hisham Matar ser tilbake på sin barndom, tenker han på et par ting han virkelig var god til. Han behersket arabisk perfekt og han var god til å svømme langt. Mens de oppholdt seg i Egypt, brøt det egyptiske skolesystemet sammen. De som hadde råd, sendte barna sine til skoler i utlandet. Hisham Matar fikk velge. Han valgte England. Hva ville ha skjedd dersom han hadde valgt et annet land? Hvordan ville livet hans ha sett ut i dag? 

Helge Jordheim pekte på at vi leser for å gjenkjenne oss selv. Noe magisk skjer når vi kobler oss følelsesmessig på og når vi leser om andre mennesker. "Hjemkomsten" er en 
kraftfull bok om å være menneske! 

Jordheim mener at Matar bruker kunst og lager rammeverk av referanser, som gir ekko til andre forfatteres bøker. Matar opplyste at han liker kunst, men at han ikke liker å gå på museer. Han klarer ganske enkelt ikke å gå fra bilde til bilde. Hvordan kunne han kurere seg selv mot dette, slik at han fremdeles kunne nyte kunsten? Han har valgt sin egen vei ut av dette. Han går inn på museet og ser på ett utvalgt bilde i 15 minutter, før han går ut igjen. Når det handler om en bok eller film, er det annerledes. Både bøker og  film starter med en begynnelse og fortsetter til en slutt. Men et bilde har jo ingen begynnelse eller slutt ... 

Hisham Mattars kone er fotograf (Diana Matar - bildene hennes finnes på nettet), og hennes bilder fra Libya er tatt på samme tid som han skrev sine notater til boka. Gjennom å skrive, opplever han at han organiserer tankene sine. 

Når døde Jaballa Matar, Hisham Matars far? Det man vet er at han ble kidnappet i Kairo i 1990 - av Egypts hemmelige politi - og satt i det beryktede Abu Salim-fengselet i Tripoli. Frem til 1996 mottok familien noen få livstegn fra ham - noen brev og et lydbånd der faren på slutten bryter sammen i gråt. Da visste de i det minste at han levde, men at han hadde det svært vanskelig. Døde han den gangen i 1996, sammen med over 1000 andre fanger som man vet ble henrettet samtidig? Eller levde han fortsatt? Dette håpet om en gang å finne Jaballa Matar i live, har holdt Matars familie oppe gjennom alle årene som har gått etter forsvinningen. 

Hisham Matar har gått tilbake til sine dagboknotater fra den aktuelle dagen da de nevnte fangene ble henrettet i 1996. Nettopp den dagen hadde han vært på museet og sett Manets bilde av en henrettelse. Var det tilfeldig? Hva betydde dette? 

Hisham Matar 
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noe av det verste med en totalitær stats historie er at regimet har lagt lokk på alle grusomhetene som skjedde. I ettertid er det vanskelig å finne ut hva som egentlig skjedde, og mange familier som mistet sine kjære - som plutselig forsvant uten å etterlate seg spor - får aldri noen visshet. Dokumentasjonen mangler, og man er henvist til tidsvitner som alltid forteller historien slik de oppfattet det. Hisham Matars bok bygger på slike fortalte historier. Historiene som sådanne er alle sanne, men de forteller bare halve sannheter og ikke det vi oppfatter som dokumenterte fakta. Historier kan altså være sanne, selv om de ikke er historisk sanne. Derimot sier det noe om hva menneskene som forteller historiene, ønsker at vi skal få høre ... Når vi snakker om etnisk renskning i et voldelig regime, vil det ikke finnes dokumentasjon. Det er dette som er den store utfordringen ... 

Hisham Matar er meget skeptisk til heroisme. Samtidig skal man selvsagt ikke underslå at noen kan ha gjort ekstraordinære ting som det virkelig er verdt å beundre. Som privatperson blir han selvsagt glad når noen f.eks. ser på faren hans som en helt. Som forfatter er dette imidlertid annerledes. Selv reagerte han for øvrig sterkt på britiske politikeres holdning til Gadaffi. Det forhold at Tony Blair i sin tid reiste til Libya og utvekslet håndtrykk med Gadaffi, følte han som noe skammelig. Dette styrket Gadaffi-regimets tro på at det hadde en berettigelse ... 

Bokbadet er over, og Hisham Matar og Helge Jordheim takker hverandre.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og med dette var en helt spesiell og utrolig interessant kveld på Litteraturhuset over. Den timen som var satt av fra syv til åtte, holdt ikke, men ingen brydde seg om å avbryte samtalen mellom Hisham Matar og Helge Jordheim før klokka nærmet seg halv ni. Etter bokbadet ble det selvsagt signering av bøker ute i Litteraturhusets bokhandel, og der var jeg på plass med bøkene til begge forfatterne og fikk mine etterlengtede forfatterhilsener i disse - i tillegg til at jeg fikk tatt nærbilder av dem. 

Stor interesse for å få signatur i bøkene sine etter kveldens bokbad
på Litteraturhuset!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

tirsdag 30. august 2016

Hisham Matar: "Hjemkomsten - Fedre, sønner og landet imellom"

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker her på bloggen, og linkene peker til disse omtalene. 


Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return").  Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager. 


Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet. 


I årene forut for den arabiske våren, jobbet Hisham Matar aktivt med å finne ut av gåten rundt farens forsvinning. Han opererte i media, og fikk kontakt med representanter fra Gadaffis regime, uten at dette brakte ham noe nærmere en entydig sannhet og visshet. I mars 2012, en tid etter at Gadaffi var styrtet, satte han, kona Diana (som er en kjent fotograf) og moren seg på flyet til Benghazi i Libya. Verken han eller moren hadde vært i Libya siden flukten. Ville de kjenne seg igjen? Ville de finne sannheten rundt farens forsvinning? Underveis treffer de mange mennesker som forteller sine historier om Libya, og felles for alle er at det dreier seg om subjektive minner, ting som ikke kan dokumenteres i ettertid. Er det noe Gadaffi-diktaruret - for øvrig i likhet med de fleste diktaturer - sørget for, så var det å utradere bevis og gjøre det nærmest umulig å dokumentere noe som helst i ettertid. 


"Sensuren var ikke det eneste problemet, forklarte Ahmed, for regimets gjentatte angrep på bokhandlere - der beholdningen ble konfiskert og noen butikker stengt - betydde at det i praksis var svært vanskelig å finne bøker i Libya, også bøker som var tillatt av sensuren. Dette visste jeg, ettersom den eldste og høyest ansette forleggeren og bokhandleren i Libya, Al-Fergiani, til slutt ble nødt til å flytte kontorene sine til London. 


Ahmed kjederøkte, og det bekymret meg, for når han lo, og det gjorde han ofte, ble han blodrød i ansiktet og mistet pusten. Jeg likte ham. Han hadde et åpent ansikt og et lyst gemytt, og selv om han slo fast at: "Libya har perfeksjonert den mørke kunst å devaluere bøker" - var han en optimist og arbeidet utrettelig for å fremme litteratur og åndsliv. Å være libyisk kunstner i Libya var heroisk. Landet, med sine politiske og sosiale dogmer, la en klam hånd over ethvert kunstnerisk instinkt. Utholdenheten hos menn som Ahmed er forbløffende. I 1978, da han var i begynnelsen av tyveårene, var han med i den store gruppen forfattere som ble fengslet. Regimet hadde lagt en felle. Unge litterære talenter ble invitert til å delta i en bokfestival og så arrestert. Som de fleste i gruppen tilbrakte Ahmed ti år i fengsel." (side 96-97)


 Hisham Matar møter også Maher Bushrayda, som tidlig i 2012 erklærer at islamistene ikke kommer til å lykkes i Libya. "Disse menneskene vil ha et land uten kunst, uten møter, uten kinoer. Et tomt hull", sa han. En feilslått politikk, mener han. 


Noe av det som gjorde dypest inntrykk på Matar under hans Libya-opphold, var oppdagelsen av noen noveller som faren hans skrev i en alder av 18 år, lenge før han ble far. Han ante ikke at faren hans skrev, og innholdet i novellene skapte en opplevelse av å bevege seg bakover i tid, til den gangen kolonialismen og den italienske invasjonen preget Libya. 


Så er spørsmålet om faren ble henrettet den 29. juni 1996, som en av 1270 fanger som gikk døden i møte den dagen? Dette kan ingen svare på. Lå det en forutanelse i at forfatteren var på National Gallery og studerte Manets Maximilian nettopp den dagen, i følge dagboknotatene hans?



Manet´s bilde "Henrettelse av Maximilian"
Et av vitnene som ikke så, men hørte, forteller:

"Men jeg hørte alt. Skytingen varte i to timer." 


... "Men det verste var skrikene. De hørtes tydelig etter at maskingeværilden stoppet. Deretter kom det et og annet pistolskudd, nådestøtet, gikk vi ut fra. De døde ble liggende der i fire dager. Helt til mange av oss spydde av stanken." (side 2016


Det er sterke historier som fortelles, og som handler om gruoppvekkende ting som har skjedd. Demokratiet ble gjenopprettet i Libya i 2012. Forhåpentligvis ligger forholdene nå til rette for at sannhetsvitner kan tre frem og fortelle sine historier, slik at landets beboere kan få vite hva som skjedde med deres kjære under Gadaffi-regimet. Hisham Matar og hans familie må derimot slå seg til ro med at de aldri får vite sannheten om hva som skjedde med Jaballa Matar ... 


Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ... 


Nå som vi endelig har fått den fulle og hele historien om Hisham Matar´s families liv, er det lett å gjenkjenne mange av elementene fra hans to foregående romaner. "Ingen i verden" handler om flukt fra Libya etter at mange forsvinner - alt sett med et barns øyne. Kanskje slik forfatteren selv husker hemmelighetsskremmeriet fra de voksne, rett før de måtte flykte til Egypt? I den neste boka - "Forsvinningens anatomi" - forsvinner en far, og vi blir kjent med en ung gutt som sendes på kostskole. Brikkene faller på plass i "Hjemkomsten". Kanskje den neste boka hans vil handle om dem som ble igjen i Libya og som ble fengslet pga. sine politiske synspunkter?


Jeg tenker at boka ville ha vært enda bedre dersom forfatteren hadde forsøkt seg på en slags kronologi. I stedet ble det en del hopp frem og tilbake i tid. Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av. 


Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda. 


Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!


Utgitt på engelsk: 2016

Originaltittel: The return
Utgitt på norsk: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Toril Hanssen
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-02-51871-4
Boka har jeg kjøpt selv

Hisham Matar (Foto: Rose-Marie Christiansen)

torsdag 29. mars 2012

Hisham Matar: "Forsvinningens anatomi"

Om libysk eksil
Det begynner å bli noen år siden jeg leste Hisham Matars første bok "Ingen i verden", hvor handlingen i all hovedsak er lagt til Libya. Den boka grep meg dypt, og allerede da jeg kom over Oversetterbloggens innlegg om denne boka for ca. ett år siden i tilknytning til kommentarer om alle urolighetene som pågikk (og fremdeles pågår) i dette landet, bestemte jeg meg for at jeg også måtte få med meg Matars nyeste bok når denne utkom. Og det på tross av at boka senere har fått en noe lunken mottakelse, som i NRKs omtale den 9. januar tidligere i år. Det er noe med at det er atskillig mer spennende å lese en middelmådig bok om og fra Libya enn fra Norge ... tross alt! Dessuten er Hisham Matar en forfatter det skal bli spennende å følge i årene som kommer, og da hører også "Forsvinningens anatomi" med! Denne boka har for øvrig klare selvbiografiske trekk, selv om den står på egne bein som en ren fiksjon.

His
ham Matar (f. 1970) er oppvokst i Libya, skjønt han ble født i USA og levde der til han var tre år pga. farens stilling som delegat i USA. I forbindelse med revolusjonen i Libya i 1979, hvor faren ble beskyldt for å være revolusjonær, ble familien tvunget i eksil til Egypt. Der vokste forfatteren opp. I 1986 flyttet han til London, der han etter hvert fullførte sin utdannelse innenfor arkitektur.  Hisham Matars far ble i 1990 kidnappet i Kairo, politisk dissident som han var. Noen år senere mottok familien et par brev fra ham, hvor det fremgikk at han var arrestert av Egypts hemmelige politi og siden overlevert til regimet i Libya. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Nuri har vokst opp i Libya, men i bokas åpningsscene bor han sammen med sin far i Kairo. De har flyktet fra Libya. Moren hans døde da han var 10 år, og dette har etterlatt et savn så stort at livet nesten ikke er til å holde ut. Faren hans er ikke flink til å vise følelser og langt mindre til å snakke om dem, og gutten overlates mye godt til tjenerskapet. Spesielt tjenestejenta Naima, som har blitt med fra Libya, har en egen plass i familien og spesielt i Nuris liv. Moren er et ikke-tema og det på tross av at både hun og faren elsket hverandre svært, svært høyt. I glimt ser Nuri tilbake på minnene han har om sin mor. Hun er alltid så vakker. Men de gangene han for eksempel var syk og trengte henne ekstra mye, overlot hun ham til Naima, som utrettelig satt ved hans side og pleiet ham 
til han ble frisk. Etter at moren døde, er faren mye bortreist. Han forteller aldri hvor han har vært, og Nuri får aldri vite hva han egentlig jobber med, eller om han jobber i det hele tatt.

Under en badeferie i Aleksandria treffer Nuri og faren Mona. Dvs. det er Nuri som treffer henne først, og han blir så forelsket som en 12 åring er i stand til å bli. Da han introduserer henne for faren, forelsker imidlertid disse to seg i hverandre, og Nuri føler seg både forrådt og forsmådd. Det var tross alt han som fant henne først. Med barnslig sjalusi betrakter han faren og Monas gryende forelskelse, som etter hvert ender med at de to gifter seg. Da får Nuri i det minste ha henne i nærheten. Inntil faren (og Mona) bestemmer seg for å sende ham på kostskole i England ... Tilværelsen faller nesten sammen for Nuri, men han reiser av gårde, slik det er forventet av ham. I sine mørke stunder ønsker han faren av veien, slik at han kan få Mona helt for seg selv. Og akkurat dette oppnår han i forbindelse med et ferieopphold i Sveits, hvor han og Mona skal komme noen dager før faren. Men faren kommer aldri, og etter hvert får de vite at han er blitt kidnappet mens han oppholdt seg hos en annen kvinne i Kairo. For sent innser Nuri at det ikke var dette han ønsket ... Hvordan skal det gå med dem nå som faren er borte? Lever faren eller er han død? Og hvem er egentlig Naima?

Det er sagt om denne boka at den
 mangler den nerven som var så intenst til stede i forfatterens første bok "Ingen i verden". Jeg kan langt på vei si meg enig i dette. For meg var magien i den første boka nokså fraværende i "Forsvinningens anatomi". På den annen side ble jeg drevet frem fra side til side, og jeg opplevde absolutt boka som spennende i den forstand at jeg måtte vite mer om hva som skjedde. Boka er dessuten godt skrevet, uten at jeg vil betegne den som stor litteratur. Den var for øvrig så lettlest at det var gjort på en-to-tre å lese den ferdig. I likhet med i "Ingen i verden", er det som skjer i herværende bok også sett gjennom et barns øyne. Savn, ensomhet, tomhet og meningsløshet i kjølevannet av de forsvinningene som finner sted - først moren, så faren - er godt beskrevet. Og bokas tittel - "Forsvinningens anatomi" - refererer til hva som skjer med dem som må leve videre etter at noen er blitt borte.

I og med at
Hisham Matar på en måte har spesialisert seg på å skrive om Libya, med undertoner av politiske dramaer uten at dette nødvendigvis har det største fokuset, gleder jeg meg allerede til hans neste bøker! Litt synd riktignok at det meste av den litteratur som finnes om diktaturstater nesten alltid skrives av folk i eksil og ikke av dem som rent faktisk har levd midt oppi dramaet, men det er nå en gang slik det er, tenker jeg. Kanskje er det nødvendig med noe distanse for å skrive godt om såvidt dramatiske hendelser i historien? Alt i alt synes jeg at "Forsvinningens anatomi" er en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fire

U
tgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: Anatomy of a Disappearance
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Toril Hanssen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 202


Hisham Matar

torsdag 7. april 2011

Hisham Matar: "Ingen i verden"

En "gammel" bok med skremmende aktualitet 


Utkom på engelsk: 2006
Utkom på norsk: 2007
Originaltittel: In the country og men
Oversatt: Aase Gjerdrum
Forlag: Cappelen
Antall sider: 280

Ni årige Suleiman vokser opp i Libya, under Gadafis terror-regime. Gutten blir fortalt en rekke ting som han, sin unge alder til tross, skjønner ikke kan være sant. Bl.a. får han høre at faren er på forretningsreise, men hvorfor ser Suleiman ham da blant menneskene på to
rget?

En rekke andre ting skjer. Folk forsvinner, bøker blir borte ... Alt blir bortforklart for gutten, som likevel skjønner at ikke alt er slik det tilsynelatende ser ut til. Gjennom sine niårige øyne tolker Suleiman verden på sin egen måte ... Ikke rent lite misforstås. Her viser forfatteren en glitrende måte å beskrive det meste sett fra et barns ståst
ed. 

Boka er meget velskrevet og er en a
v de sjeldne perlene som sitter i kroppen lenge etter at siste side er lest. I ettertid har jeg skjønt at ikke rent lite er selvopplevd for forfatteren. Hans egen familie flyktet fra Libya i 1979 fordi faren ikke var entusiastisk nok for Gadafis politikk. Jeg mener at boka fortjener terningkast fe
m. Jeg leste for øvrig denne boka i 2008, men kommer til å lese den igjen. Og igjen ...

Høsten 2011 ko
mmer Hisham Matar ut med sin andre bok - "The Anatomy of Disappearance" - på norsk. Jeg benytter anledningen til å linke opp en artikkel om forfatteren og bøkene fra Oversetterbloggen her.