Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Louis Edouard. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Louis Edouard. Vis alle innlegg

søndag 2. oktober 2016

Edouard Louis: "Voldens historie"

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens. 


Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen. 


Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk. 


"Det var ikke blitt helt lyst enda. Gaten var tom. Jeg var alene, og jeg gikk, snublet, jeg hadde ikke mange skritt å gå, og likevel hadde jeg sånn hastverk at jeg telte: Bare femti skritt igjen nå, kom igjen, bare femti skritt, så er du der. Jeg satte opp farten. Utålmodig etter å nå fremtiden, som på en måte ville henvise denne scenen til fortiden, redusere den til fortid, tenkte jeg også: Om en uke kommer du til å si til deg selv: Det er allerede en uke siden det skjedde, kom igjen, og om et år kommer du til å si: Det er allerede et år siden det skjedde. Det iskalde regnet, ikke piskende regn, men fine, ørsmå, ubehagelige dråper, trengte inn i stoffet på skoene mine, bredte seg til sålene og sokkene. Jeg frøs, og jeg tenkte: Tenk om han kommer tilbake. han kommer til å komme tilbake, fra nå av er jeg dømt til å streife omkring, han har dømt deg til å streife omkring." (side 5-6)


Noen timer før hadde Edouard truffet Reda på gaten. Han var da på vei hjem fra et juleselskap, og under armen bar han julegavene han hadde fått av vennene sine, et par bøker av Claude Simon og Nietzsche´s samlede verker. Å bo i Paris var nokså nytt for ham, men han hadde allerede rukket å bli ferdig med sin debutbok, selv om den ikke utkom før et par år senere. Så hvorfor endte han opp med å ta med en fremmed mann opp i leiligheten sin? Faktum var at han for første gang i sitt liv kunne leve ut sin homofile legning, og dette å la seg sjekke opp på gaten var en del av dette. Farlig ja, men like fullt noe han utforsket i sin jakt på kjærligheten. Reda fremsto som en vakker mann, og til å begynne med hadde de det fint sammen - inntil alt plutselig snudde og Reda voldtok ham.


" ... den kvelden, da vi gikk nedover gaten sammen, fortalte han meg at han ikke likte arabere, jeg husker ikke hvilket nedsettende ord han brukte, bare volden han bar i seg; jeg lot som jeg ikke hørte det, naturligvis kunne jeg ennå ikke tenke det jeg tenkte noen dager senere, nemlig at Reda, når det kom til stykket, snakket om arabere på samme måte som politifolkene (da en venn av meg noen måneder senere sa til meg at Reda i grunnen var rasist, han også, like mye som politifolkene, men av andre grunner, ble jeg sint på ham og følte forakt for ham, jeg ville ikke høre på at noen andre snakket nedsettende om Reda, jeg fikk lyst til å beskytte Reda mot denne vennen; hvis noen skulle si noe stygt om ham, var det jeg, jeg var den eneste som hadde rett til å si det, siden Reda sto i gjeld til meg.) Men den kvelden overså jeg alle sidene ved Reda som kunne ha bydd meg imot, uten at det var noe jeg gjorde særlig bevisst, det er først nå jeg skjønner i hvilken grad jeg delte opp virkeligheten i biter og kun beholdt de bitene jeg likte." (side 56-57)


Edouard Louis beskriver inngående hva som skjedde mellom ham og Reda, og i særdeleshet det Reda fortalte om sitt liv. Om faren som kunne utstå alt - skitten, kakerlakkene, alle branntilløpene pga. den dårlige kvaliteten på det elektriske anlegget, luktene, de elendige hygieniske forholdene - bare ikke støyen fra naboene. Dette fortalte Reda ham i den tro at Edouard ikke kom fra samme sosiale kår som ham, fordi dette var i en periode av Edouards liv der han tok så sterk avstand fra sin egen oppvekst, som han skammet seg så dypt over. Han orket ikke å forholde seg til sin egen fortid, og lot som om han kom fra et bedrestilt hjem. Kanskje skapte nettopp dette grobunn for det som skjedde senere den samme natten? Fordi Edouard i Redas øyne representerte alt han egentlig hatet?


Underveis legger Edouard Louis ordene i sin søsters munn, slik at det er hun som forteller historien om brorens voldtekt. Er dette fiksjon eller virkelig? Under intervjuet på Litteraturhuset den 21. september i år var forfatteren noe kryptisk rundt dette. Hans sterke ønske om å skrive det som er sant og ekte - i motsetning til fiksjon - forhindrer ham ikke i å flette noen han kjenner inn i selve historien, og akkurat dette tror jeg han må ha gjort her. "Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele. 


Jeg opplevde søsterens fortellerstemme som nokså karikert. Kanskje er det slik hun ville ha fortalt historien i det virkelige liv? Jeg vet ikke ... Har hun så mye innsikt at hun med stor sikkerhet kan kle broren/forfatteren nærmest naken ved å påpeke at han ikke fortalte sine hemmeligheter for å komme familien mer nær, men tvert i mot for å skape økt avstand? Slik at han kunne skylde på dem da han valgte dem bort, og dermed frata dem denne muligheten? 


"Jeg må bare le. Edouard tar på seg ei maske, og han spiller rollen sin så bra at de som egentlig ligner på ham ender med å gå løs på han fordi de trur at han hører til fiendens leir. Jeg er sikker på at hvis han hadde fortalt han disse historiene sånn som jeg har fortalt dem til deg, så ville han blitt beroliga, og da hadde kanskje ting utvikla seg i en annen retning, det hadde kanskje gått annerledes ..." (side 100)


Som om vold ikke utøves mot ens egne ... En naiv og feilslått slutning, tenkte jeg mens jeg leste dette. 


Søsteren hans beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig, noe som ikke har noe med den virkelige broren hennes å gjøre. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.


Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ... 


"Jeg prøvde å se for meg livet mitt i månedene fremover, og det eneste jeg så var rettsprosessen ..." (side 161)


Politiets iver etter å ta gjerningsmannen har på et vis både klare paralleller til kvinners opplevelse av voldtekt, og samtidig ikke ... Mens kvinner ofte mistros fordi de har tatt med seg gjerningsmannen hjem eller har blitt med vedkommende, og sånn sett kan "skylde seg selv" for at voldtekten i det hele tatt fant sted, opplever Edouard Louis det stikk motsatte. Opplevelsen av selve prosessen, at man må fortelle den samme traumatiske historien om og om igjen, og slik dobler og tripler traumet for hver gang, slik opplevde også han dette. Det er på et vis søsteren hans som representerer holdningen om at han kan skylde seg selv for det som hendte, ikke politiet. 


Gjennom å gjøre søsteren til fortellerstemmen i store deler av boka, bringer Edouard Louis enda et perspektiv inn i historien. For hun ser det hele med et annet blikk. Kanskje noe karikert som tidligere nevnt, men like fullt kommer vi dypere inn i hvordan det rent faktisk er å være et offer etter en voldtekt. Først ved at han ønsker å vaske bort alle spor etter gjerningsmannen, deretter at frykten får ham til å oppsøke politiet for å anmelde voldtekten, for så å angre på at han i det hele tatt koblet inn politiet. De er der ikke for ham i det hele tatt. Tvert i mot fører prosessen bare til at han ikke kommer videre. Og det fører til mange frustrasjoner fordi ingen forstår hva han har gjennomgått, men tolker det han forteller med sine egne briller. For hver gang han må rippe opp i hendelsene, handler det mindre og mindre om ham selv. I historiene som blir gjenfortalt av andre, er han borte. Han kjenner seg ikke lenger igjen. Alle tabuene i sin egen historie klarte han for øvrig først å nærme seg da han begynte å skrive om hendelsen. 


Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg. 


Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet. 


Boka er også tilgjengelig som lydbok.


Utgitt i Frankrike: 2015

Originaltittel: "Histoire de la violence" 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-03-37130-1 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

lørdag 24. september 2016

Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset den 21. september 2016

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Eddie Bellegueule" i 2014. Boka utkom på norsk i 2015, og i slutten av mai samme år besøkte han Norge. Jeg hadde lest boka hans, og jeg var også på Litteraturhuset den 27. mai 2015. (Linkene peker til mine tidligere innlegg.)

Denne uka er Edouard Louis tilbake i Norge, og bakgrunnen er at han har kommet ut med boka "Voldens historie". I likhet med den første boka, er også denne selvbiografisk. Her tar forfatteren utgangspunkt i en voldtekt han ble utsatt for rett etter at han hadde skrevet sin debutbok (men selve utgivelsen fant sted et par år senere). På grunn av det selvbiografiske preget i Edouard Louis` forfatterskap, var det neppe tilfeldig at den som hadde fått oppgaven å intervjue ham var den norske forfatteren Kjersti Annesdatter Skomsvold. Skomsvold har selv utgitt en selvbiografisk roman; "33" (2014).

Faksimile fra Litteraturhusets program
Under presentasjonen av Edouard Louis, ble klassedebatten som har foregått mellom ham og den norske forfatteren Kjartan Fløgstad nevnt. De fleste som er opptatt av klassereiser i litteraturen generelt, hvor arbeiderklassen og dens premisser ofte står sentralt, har nok fått med seg forfatternes ulike ståsteder i den forbindelse. Der Fløgstad nærmest romantiseres og opphøyer arbeiderklassen, der drar Louis denne ned i avgrunnen og levner den liten ære. For meg som har betraktet dette fra utsiden, synes det opplagt at de beskriver to fullstendig ulike samfunnsklasser. Den ene er på bånn og kommer sjelden videre. Den andre er intellektualisert og står egentlig over middel- og overklassen, edelmodig og fremtidsrettet til det siste - slik blant annet Kjartan Fløgstad beskriver den.

Åpningsreplikken til Kjersti Annesdatter Skomsvold førte til at latteren brøt løs i salen. Hun begynte nemlig å snakke fransk med Edouard Louis. Flere enn meg tenkte nok at "oi - skal de snakke fransk?" Skomsvold  sa nokså raskt svært avvæpnende at neida, her fikk vi nøye oss med engelsk med sjarmerende fransk og norsk aksent.

Louis opplyste at han egentlig holdt på med en helt annen bok da han en jul for noen år siden ble utsatt for en voldtekt. Allerede to dager etter hendelsen var han i gang med å skrive. Den påbegynte boka ble følgelig lagt til side. For øvrig fikk vi også vite at debutboka var klar 1-2 år før utgivelsen, fordi forleggeren hans mente at det var for tidlig å utgi den.

Skomsvold lurte på hvordan historien var før han skrev den, og hvordan han opplever historien i dag, etter at alle vet hva som har skjedd. Louis fortalte at historien i boka handler om at han traff en fyr som i hans øyne var nydelig. Han likte ham og ønsket seg kjærlighet. I stedet endte det hele med vold og trussel om drap. Først lang tid etter hendelsen skjønte han at bare 1 % av det som skjedde handlet om ham og overgriperem, mens resten handlet om noe som var mye større. Dette fikk Skomsvold  til å konkludere med at en historie alltid er større enn det den handler om. Denne virkningen har litteraturen på oss.

Hva ønsket Louis med boka? lurte Skomsvold på. Louis påpekte at han begynte med å snakke om det som skjedde med dem han hadde rundt seg. I begynnelsen var han redd for å gå til politiet fordi han fryktet hevn fra overgriperens side, fra han som i boka heter Reda. Det å fortelle om noe traumatisk om og om igjen fører til at mennesker som lider, vil lide enda mer. Det er noe i vårt samfunn som gjør at når noen lider, så ønsker alle at man skal snakke om det. Selv får han alltid spørsmål om "hva gjør du for arbeiderklassen?"

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skomsvold spurte Louis om han tenker på leserne sine. Louis svarte at han ønsker at leserne skal elske ham. Han sa leende at dette ikke er noe man bør si høyt, men han er selv engstelig for at leserne ikke skal elske ham. Samtidig har han opplevd at mange hater ham nettopp fordi han har fortalt om sin lidelse ...

Da han skulle anmelde voldtekten, møtte han et rasistisk politi. De var raskt ute med å konkludere med at overgriperen var araber. Men Reda var ikke araber, han var kabyler (en berberisk folkegruppe med opprinnelse fra Kabylia i Algerie - min presisering). Det er et motsetningsforhold mellom arabere og kabyler, så bare det å hevde at en kabyler er araber, er opprørende i følge Louis. Politiets rasistiske holdninger fikk ham til å ønske å trekke anmeldelsen tilbake, men da opplevde han at hans egen historie ikke lenger var hans ... Politiet stjal hans smerte. De tillot ham ikke å trekke anmeldelsen tilbake, men snakket hele tiden om at overgriperen ville få 20 års fengsel. Det var en skremmende opplevelse. Det var ikke derfor Louis ønsket å anmelde voldtekten. Ikke for at Reda skulle få 20 års fengel ...

Politiets holdninger til at alt uønsket i samfunnet skyldes "araberne", minnet Louis om hans egen mor. For henne var "de andre" enten arabere eller kinesere. Nyansene fantes ikke. Louis følte at han ikke kjente igjen sin egen historie, og det var et stort gap mellom det han selv fortalte og det som ble gjenfortalt. Han skrev boka som en slags  hevn overfor politiet.

"Voldens historie" er i følge Louis en historie om hvordan hans individualitet ble satt til side. Konklusjonen han  trekker etter sin egen opplevelse, er at så fort man forteller sin historie til noen andre, er det ikke lenger ens egen historie. I boka har han underveis lagt ordene i munnen på sin søster. Han oppsøkte henne etter svært lang tids atskillelse. Skomsvold påpekte at søsteren bruker et helt annet språk. Louis opplyste at han brukte dette grepet for tydeligere å få frem hvilket gap det er mellom hans historie og måten søsteren hans forteller dette på. Volden kommer blant annet fra dette gapet. Gjennom fraværet av sannhet i hennes fortelling, kommer man også på et vis nærmere sannheten. Vanligvis forteller man hemmeligheter til andre for at man skal komme nærmere hverandre. Søsteren hans mente at han i sin tid f.eks. fortalte om sin homofili fordi han ønsket å bli avvist. Han ønsket å sverte familien. Smerten Louis føler rundt dette har sammenheng med at hun egentlig har rett.

Skomsvold lurte på hvordan skriveprosessen var siden Louis skrev om noe som nylig hadde skjedd. Som tidligere nevnt begynte han å skrive om hendelsen to dager etter at den hadde skjedd. Louis fortalte at han ikke greide å skrive om noe annet akkurat da. Når man ser på all volden i verden, er det et gap mellom det litteraturen befatter seg med og den virkelige verden. Han ønsket derfor å skrive om dette, om volden han hadde vært utsatt for.

Skomsvold opplyste at fordi forfatteren skriver både i nåtid og i fortid i boka, kjente hun på desperasjonen hans. Louis lyste opp da hun sa dette, fordi det nettopp er dette han ønsker å oppnå med boka. Nåtids-fortellergrepet gjør historien mer intens og levende, mens et fortids-fortellergrep ville ha skapt mer distanse. Han ønsket også å få frem hvordan han egentlig nokså enkelt kunne ha flyktet, men likevel ble der og ønsket å ordne opp i situasjonen. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor flyktet han ganske enkelt ikke? Louis trekker paralleller til William Faulkner og hans roman Sanctuary, hvor en tilsvarende episode er beskrevet. Kunne vi tilhørere spore en viss lettelse i denne gjenkjennelsen hos forfatteren? Ja, for hvorfor flykter man ikke når man kan?

På et tidspunkt i romanen hans leter Louis etter mobiltelefonen sin. Etter voldsepisoden klarte han ikke å snakke om akkurat dette, mens det var enkelt å skrive om det. Louis visste at Reda hadde tatt/stjålet telefonen hans, men han fikk seg aldri til å beskylde ham for tyveri. I stedet lot han som den var forlagt et eller annet sted, og på et tidspunkt lå de begge to på gulvet og lette etter telefonen - selv om de begge visste at sannheten var at Reda hadde tatt den. Louis hadde noen bilder på mobilen og var helt besatt på å få den tilbake. Dette var antakelig  medvirkende til at situasjonen eskalerte og førte til vold. Nå som han har skrevet om denne epiosden, er det ikke lenger vanskelig å snakke om det. Når han sitter foran PC`en sin, kommer alt ut. Da kan han si alt. Men ikke i det virkelige liv - ikke før det først har vært skrevet ned ...

Når Edouard Louis forteller om møtet med Reda, var hans ide ikke å blande fiksjon og virkelighet. Han ønsket å holde seg til fakta. Men han brukte det han visste om nærstående personer for å gi historien mer liv. Som det med søsteren. Han og Reda er svært forskjellige, og likevel er det så mye likt. Begge kommer fra den fattige arbeiderklassen, og dermed har de mye felles i sin fortid. Dette fikk Skomsvold til å påpeke at vi trenger fortiden for å forstå nåtiden. Louis fortalte da at han tidligere var så skamfull på grunn av sin fortid, mens han i dag er skamfull fordi han var så skamfull over sin fortid. Tidligere var han imidlertid ikke i stand til å gjøre noe annet. Dette fikk ham til å fortelle om seg selv da han var ny på en penere skole i Frankrike. Han kledde seg i dress fordi han trodde at dette måtte han for å se skikkelig ut. Han ønsket å fremstå som en gutt fra overklassen. Men ingen overklassegutt gikk i dress på skolen. Dermed fremsto han i bunn og grunn nokså latterlig. Og de som faktisk kom fra overklassen, skjønte at han ikke var overklassegutt. Dette at han forsøkte å være noe annet enn han var, en overklassegutt og ikke en arbeiderklassegutt, gjorde antakelig at Reda opplevde ham mer som en fiende enn hva han kanskje ellers ville ha gjort, har Edouard Louis tenkt senere ...

Under sin oppvekst gjorde Edouard Louis alt som sto i hans makt for å skjule sin homofile legning. Da han kom til Paris, var noe av det første han brant etter å finne ut av, nettopp sin homofilitet. Han gjorde mange farlige ting, som å ta med seg hjem gutter/menn han ikke kjente. Til slutt opplevde han altså en voldtekt. Etter bokutgivelsen har han møtt mange (homofile) lesere som forteller om eksakt det samme. (Som tilhører i salen fikk dette meg til å tenke på hvorfor jeg og andre med meg leser. Er det ikke nettopp jakten på gjenkjennelse og lindring i litteraturen som er noe av drivkraften? Det trenger ikke å handle om selvopplevde ting. Det kan vel så mye handle om ønsket om å forstå andre mennesker.)

Skomsvold var til siste slutt opptatt av bøkenes selvbiografiske trekk. Dette fikk Louis til å sitere Kirkegaard - om at jo mer han skriver om seg selv, desto mer skjuler han. Louis sa at han selvsagt føler seg veldig  eksponert. Samtidig er det for ham som forfatter viktig å presse grenser mellom det som er privat og det som er offentlig. I boka snakker han om ting som det er normalt å holde for seg selv. Denne uttalelsen fikk Skomsvold til å medgi at hun ofte føler at hun må forsvare seg selv i forhold til hva hun velger å skrive om.

Fin stemning på scenen mellom Edouard Louis og Kjersti Annesdatter
Skomsvold (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis bar på noen bøker da han traff Reda. Han hadde feiret jul sammen med vennene sine og var på vei hjem. Bøkene var gaver han hadde fått. To av bøkene var av Claude Simon med dedikasjoner fra forfatteren til vennen Didier, og den tredje boka var Nietzsches samlede verker. Med dette som utgangspunkt spurte Skomsvold om "the healing  part of it", enten det er tale om fiksjon eller filosofi - er det noen forskjell? Louis mener at det er kunstig å ha et skille her, fordi man trenger struktur for å forstå følelser. Dette setter ting i en kontekst, hvilket igjen kan forløse følelser. Dersom man f.eks. ser en farget person på gaten, og samtidig kjenner til forhistorien med slaveri, diskriminering og rasisme, vil hele opplevelsen bli mer kompleks. Nettopp derfor er teorien (i form av historie eller filosofi) så viktig. Selv er han der at han ikke klarer å skrive fiksjon. Han føler seg litt latterlig dersom han skal forsøke å skape en person som ikke finnes. Han klarer ikke helt å stole på at det blir riktig. Han skjønner selv at det han sier i grunnen er ganske absurd, fordi noen av de sterkeste leseropplevelsene han selv har hatt, er innenfor sjangeren fiksjon.

Ja, så mye rakk Edouard Louis og Kjersti Annesdatter Skomsvold å snakke om i løpet av en times tid. Riktig spennende var det! Og det var også spennende med et gjensyn med Edouard Louis, som er i en rivende utvikling rent modenhetsmessig (han er jo fremdeles så ung). Jeg ble igjen svært sjarmert av hans nære og varme personlige uttrykk. 


                             


søndag 31. mai 2015

Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset 27. mai 2015

Edouard Louis og Per Buvik på Litteraturhuset den 27. mai 2015 (Foto: RMC)
Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Bellegueule" i Frankrike i 2014 (linken går til min omtale av boka). Tidligere i år kom den på norsk. Ikke bare er boka blitt en bestselger som har solgt meget godt i hjemlandet, og ikke bare er den oversatt til rundt 20 språk. Boka er i tillegg ansett som et litterært mesterverk, og den er skrevet av en ung mann som fremdeles ikke har fylt 23 år. En ung mann som helt på egen hånd har gjort en klassereise fra den lavere franske arbeiderklassen opp til den akademiske middelklassen ... Som "skapte seg selv på nytt", for å stjele overskriften til Finn Skårderuds intervju med forfatteren i Aftenposten 29. mai i år ... 

Selv ble jeg alldeles betatt av boka da jeg leste den tidligere i år. Historien er så sterk, så gjennomborrende sår - selv om mange av historiene fortelles med en distanse og et analytisk blikk. Han skriver om mennesker som ikke er i stand til å sette seg selv og sine liv i en større kontekst, og han skriver om hvordan han hele tiden forsøkte å passe inn. Han ønsket virkelig det. Men uansett hvor mye han anstrengte seg, var han for evig og alltid utstøtt. Det var ikke noe liv for ham der han vokste opp. 


Litteraturprofessor Per Buvik (Foto: RMC)
Innledningsvis snakket litteraturprofessor Per Buvik varmt om Edouard Louis´ forfatterskap. Louis ble presentert som en kapasitet, der han i en alder av 22 år - snart 23 - er i ferd med å fullføre sin andre bok, har master i filosofi og holder på med en doktorgrad. I disse dager oversettes han som tidligere nevnt til 20 språk, og midt oppi alt har han gitt mengder med intervjuer i forbindelse med sin første bok. Hvordan er dette mulig?

Buvik svarte like godt selv på sitt eget spørsmål, og han påpekte at det er tre grunner til at debutboka har blitt en slik suksess:
1. bokas originalitet det finnes ingen franske romaner som beskriver lavere fransk arbeiderklasse i dag
2. sjokket - miljøbeskrivelsen sjokkerte det franske folket
3. de litterære kvalitetene - det direkte språket

Dessuten er det noe med det selvbiografiske preget. Det at historien faktisk er sann. 

Endelig fikk forfatteren selv slippe til orde, og det var en sjarmerende forfatter som smilte mye, dog beskjedent, men altså med et svært vinnende vesen. Vi publikummere ble temmelig overrasket da noe av det første Edouard Louis gjorde var å trekke frem mobiltelefonen sin og fotografere oss i salen. Han ønsket seg minner fra kvelden i form av et fotografi av oss tilhørere - og det før han skulle erfare at det å befinne seg akkurat der og da, sammen med Per Buvik og oss, skulle bli en meget magisk og spesiell kveld. Dagen etter reiste han til Bergen, hvor han skulle møte nye publikummere, og tilbakemeldingen jeg har fått fra folk som var der, er at dette ikke var et rørende møte i det hele tatt ... På litteraturfestivalen på Lillehammer fjetret han imidlertid nok en gang publikum sist fredag.


Edouard Louis´ bilde av oss tilhørere - som han twitret om dagen etter
(Foto: RMC)
Edouard Louis ønsket egentlig ikke at hans roman skulle bli en konstruksjon, men han innså underveis at dette var nødvendig for å beskrive virkeligheten slik han opplevde den. Antakelig for å unngå å falle ned i banaliteter, tenkte jeg mens jeg hørte ham snakke. 

Louis understreket at han i boka beskriver mennesker som ikke kjenner sannheten om sine egne liv. Romanen er ingen fiksjon, men historien om hans oppvekst. Moren pleide å si "Jeg er ikke rasist, men fargede og arabere er litt farlige ..." osv. Han trengte å legge inne en viss distanse i beskrivelsen av virkeligheten. Han jobbet hardt med  finne en passende form for historien. 

Smerten og lidelsen han opplevde i sin egen barndom gjorde at han fikk kontakt med virkeligheten på et annet plan. Det ble en annen form for persepsjon enn menneskene rundt ham opplevde - kanskje fordi han i større grad betraktet seg selv utenfra? Selv om barndommen var ulykkelig, betyr ikke det at det aldri skjedde noe bra. 

Målet med å gi hvert kapittel en tema-overskrift, var å få frem at alt egentlig bygget på de øvrige perspektivene. Vi kan ikke forstå moren uten å forstå maskuliniteten i samfunnet, fabrikken etc. Alt henger sammen og dette gir strukturen i historiene. 


Intens samtale mellom Edouard Louis og Per Buvik
(Foto: RMC)
Per Buvik ønsket å snakke om litterær kontekst, og gikk tilbake til Emile Zola (f. 1840 d. 1902) og hans roman "Germinal" fra 1885, som handler om hvordan arbeidere lever. Buvik påpekte at Edouard Louis også er influert av Simone de Beauvoir (f. 1908 d. 1986) og Pierre Bourdieu (f. 1930 d. 2002). Han har lært å akseptere at vi må lære å lide, lære å tåle smerte. Det er ingen forskjell mellom kunnskap, smerte og pine. Å lide lærte ham å skrive. Akkurat dette synes han er så vakkert! 

Per Buvik spurte: Hvorfor skriver du om klassereiser? Etter en liten historie om en kvinne som hadde foretatt masse ansiktsløftninger og som skrev om kosmetisk kirurgi - da hun fikk spørsmålet om hvorfor hun skrev om kosmetisk kirurgi, svarte hun "It just came to me!" - svarte Edouard Louis med et stort smil "It just came to me!" Latteren runget befriende gjennom salen. 

Louis ønsket å skrive en bok som kunne gi en følelse av gjenkjennelse til leseren. Han har bevisst brukt det personlige versus det objektive. F.eks. mener han at han har vært veldig fair i sin beskrivelse av faren, og at han ikke har vært særlig brutal. Når man er omgitt av vold, blir man slik selv. Hvis man ikke endrer strukturen som skaper volden, løser man ingenting. Moren er sjokkerende for leserne, men Louis mener at han egentlig kun gir et sosiologisk bilde av henne. Selv var han ikke det grann bedre enn de andre. Eddy - Edouard snakket om seg selv i tredjeperson når han viste til sin egen fortid - fornærmet også andre homofile, og det hjalp ikke at han selv var homofil. Dette kom av at han så veldig ville passe inn, være slik at de andre kunne godta ham. 


Lange køer av folk som ønsket at han skulle signere deres
bøker. (Foto: RMC)
Er det slik at den som gjør en klassereise alltid er dyktigere, mer sensitiv og bedre enn de andre som blir igjen? Det er mulig at denne beskrivelsen stemmer for noen, men for ham var det ikke slik. Han prøvde så hardt å passe inn. Han ønsket så veldig å bli en hardhaus, en sabla god fotballspiller, å være rasist som de andre etc. Man fjerner seg fra realitetene dersom man definerer seg selv som bedre enn de andre. Han håper selv at boka kan gi andre noen ideer og verktøy for å kunne flykte bort fra et miljø de slett ikke passer inn i. Men de fleste blir, klarer ikke å flykte, vet ikke hva som skal til. Dypest sett er hans roman en historie om stigmatisering av annerledeshet. Min egen refleksjon rundt det hele er at forfatteren er veldig streng mot seg selv, og at hans homofili nok gjorde det vanskeligere å bli værende i det homofobe miljøet, og dermed også mer nødvendig å flykte bort fra det for å kunne bli seg selv.

Edouard Louis snakket seg varm da han ivrig gjorde rede for homofobiens ulike former. I begynnelsen av boka er homofobien voldelig - i slutten av boka er den "bare" ord. Begge deler er homofobi, men det er en stor forskjell i hvordan dette kommer til uttrykk. Selv er han ikke i tvil om at han ville ha foretrukket å være homofil i Norge og ikke i Russland, der homofobien er massiv. Og også voldelig ...  


Edouard Louis (Foto: RMC)
Edouard Louis er i gang med sin andre bok nå, også den selvbiografisk. Selv foretrekker han å lese sanne historier. 

Per Buvik spurte om når Louis bestemte seg for å flykte? Louis understreket at det tok lang tid å bli glad for å ha flyktet. Sosiale strukturer kan ødelegge evnen til å flykte, og på et punkt kan evnen og viljen til å flykte bli en ødelagt drøm.

I tiden etter bokutgivelsen gjorde mange journalister undersøkelser for å finne ut om han løy. Han er sikker på at dersom han hadde kommet fra overklassen, ville de ha utvist diskresjon. Fordi han kom fra den lavere arbeiderklassen, viste de ingen hensyn og forfulgte moren hans og tok henne ut av det miljøet hun ferdes i for å finne ut om hun hadde en annen historie enn ham å fortelle. Selvsagt hadde hun det. Til slutt ble hun desperat og ønsket at sønnen skulle få dem til å holde opp, men dette var utenfor hans makt å få til ... 


Edouard Louis signerer bøker (Foto: RMC)
Forfatteren leste underveis høyt fra sin bok, og de sekvensene han hadde valgt ut, var på mange måter bokas tøffeste. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at vi var mange i salen som kjempet mot tårene under opplesningen.

Helt til slutt ble det åpnet for spørsmål fra salen, og selv brant jeg etter å spørre det kanskje enkleste spørsmålet av dem alle: Har du fremdeles kontakt med dine foreldre? Svaret på dette spørsmålet fikk jeg da jeg leste Finn Skårderuds intervju med ham. Han hadde lenge kontakt med sin mor, men hun klarte aldri å akseptere den han nå er blitt og oppfatter hans nye borgerlighet som et svik. Det at moren ikke aksepterer den han er blitt - en sannere utgave av seg selv enn alle de rollene han spilte i oppveksten, i håp om å passe inn - har det blitt vanskelig å holde på kontakten. I intervjuet skjønner vi også at kontakten med faren er brutt. Under intervjuet uttaler han følgende:

- Men jeg har spor av Eddy. (Edouard Louis)

- Du må ha noen psykologiske arr. (Finn Skårederud)

- Jeg tror jeg vil fortsette å være redd hele livet. Om jeg går alene om kvelden eller natten, er jeg alltid redd for å bli angrepet. Jeg ser meg over skulderen. Kvinner og homser kjenner til slikt. 
(Edouard Louis)

- Den største psykologiske arven er imidlertid sinnet. 
(Edouard Louis)


Etter bokbadet ble det boksignering, og jeg fikk selvsagt forfatterens dedikasjon i min bok. Dessuten tok jeg bilder av ham - bilder vi måtte ta om og om igjen inntil han var fornøyd selv (jeg fortalte nemlig at jeg skulle bruke bildene i et blogginnlegg om kvelden). Og selv må jeg si at jeg under hele bokbadet ble så rørt av forfatteren, fordi han viste all sin sårbarhet frem. Jeg kjente meg nesten helt hudløs mens forfatteren fortalte om sin oppvekst - og det var noe med kjemien mellom Edouard Louis og Per Buvik som virkelig stemte denne kvelden! Per Buvik var dyktig og han borret på de riktige og viktige stedene. En uforglemmelig kveld på Litteraturhuset ble dette!

Jeg gleder meg veldig til Edouard Louis` neste bok!


Foto: RMC

torsdag 19. mars 2015

Edouard Louis: "Farvel til Eddy Bellegueule"

Om fattigdommens ulekre sider

Edouard Louis (f. 1992) debuterte som romanforfatter i 2014 med "Farvel til Eddy Bellegueule". Det oppsiktsvekkende med boka - i tillegg til at han skrev den da han bare var 22 år samt at boka er et litterært mesterverk - er at den er selvbiografisk og handler om temmelig rystende opplevelser. 

Å vokse opp i arbeiderklassen, og særlig i det nedre skiktet av denne, hvor man på ett eller flere plan skiller seg kraftig ut, har aldri vært enkelt. Og dersom vi i Norge tror at vi har eneretten på Janteloven, så er altså dét feil ... I tillegg er forfatteren homofil, og det å komme ut av skapet i et machosamfunn, der det å være "mann" er å være voldelig og tukte sine kvinner, er nesten en umulighet. Det klarte han derfor først etter å ha flyktet hjemmefra. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke først og fremst har oppfattet denne boka som en komme-ut-av-skapet-roman. Derimot opplevde jeg den som en roman om det å være annerledes - og intellektuell - i et arbeidersamfunn. Forfatteren er mer enn sin homofili, for å si det sånn. Dessuten - fordi han knapt klarte å erkjenne sin homofili selv i oppveksten, bare aner vi at dette ligger der som et slags bakteppe, uten at temaet som sådan får særlig stor plass.

Edouard Louis het Eddy Bellegueule i oppveksten, men byttet navn da han var 20 år. Etter dette har livet gått mer hans vei, idet han har tatt seg høyere utdannelse og for tiden holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning av ettertidens politiske tenkning, og han "er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France". "Farvel til Bellegueule" er blitt en bestselger i Frankrike, og er oversatt til mer enn 20 språk. Louis er tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. (Kilde: Aschehougs nettsider

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk.

I korridoren dukker det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spytter meg i fleisen. Her! ta imot! 

Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Den renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort. Jeg kunne ha gjort det, det hadde bare vært å bruke ermet. Brøkdelen av et sekund, en ørliten håndbevegelse, ville vært nok til å hindre spyttklysen i å nå leppene, men jeg gjør det ikke, av frykt for at de skal bli fornærmet, hisse seg enda mer opp." (side 11)

Det er et brutalt samfunn som skildres i denne romanen. Men om man tenker at brutaliteten blant barna og etter hvert ungdommene er det verste, så blir denne romanen en påminnelse om at de verste faktisk er foreldrene selv ... Foreldre som ser at sønnen deres er annerledes, som er flau over hans annerledeshet og som forsøker å mobbe det vekk i håp om at det skal forsvinne av seg selv ... forsvinne for at sønnen skal bli som de andre guttene. En som spiller fotball og gjør typiske gutteting, som drikker seg full når han er gammel nok, og som kommer hjem med kjærester som han tukter med vold når dét måtte trengs ... Her er det ikke rom for intellektuelle sysler. Det er nemlig for pingler, for folk som tror de er noe, for dem som ikke passer inn ... 

De knallharde forventningene til å passe inn og være som alle de andre, gjelder imidlertid ikke bare mennene, men også kvinnene. 

"Det er nesten som om kvinnene i landsbyen lager barn for å bli kvinner, ellers er de ikke ordentlige kvinner. Da blir de sett på som lesbiske, frigide.

De andre kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på´a." (side 48)

Eddys mor er en sint kvinne. 

"Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. Men denne makten som hun hatet, var det hun satte sin lit til når det var snakk om å reagere på noe: mot araberne, mot alkohol og narkotika, mot seksuell adferd hun betraktet som skammelig. Ofte sa hun: Vi trenger orden i detta landet. 

Flere år senere, da jeg leste Stefan Zweigs biografi om Marie Antoinette, skulle jeg tenke på innbyggerne i min barndoms landsby, og særlig moren min, når Zweig snakket om disse rasende kvinnene som, tynget av sult og armod, dro til Versailles i 1789 for å protestere, og som utbrøt "leve kongen!" da de fikk øye på monarken - det var kroppene deres som snakket for dem. De var revet mellom den totale underkastelse for makten og det evige opprør.

Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en eller sammen med de andre mødrene utenfor skoleporten." (side 50)

Umuligheten av å kunne vise hvem han egentlig var, førte til at Eddy levde et dobbeltliv gjennom hele ungdomstiden sin. Angsten for hva som for alvor kunne skje dersom han erkjente at det var gutter og menn han først og fremst følte seg tiltrukket av, og ikke kvinner, var lammende. Dette gjorde at han knapt turte å erkjenne det hele for seg selv. 

Det er en meget sterk historie som fortelles i "Farvel til Eddy Bellegueule", og mange er dem som har stilt spørsmål ved om den klassereisen Edouard Louis har foretatt i det hele tatt er mulig. Er det mulig å vokse opp i et dysfunksjonelt samfunn som han gjorde, og å kunne forløse mye intellektuelt i ung alder? Diskusjonen er påtakelig lik den som fulgte etter at Jeanette Walls kom ut med sin selvbiografiske roman "Krystallslottet" i 2005 (linken fører til min omtale av aktuelle bok). Så må det selvsagt sies at der "Krystallslottet" er svært deskriptiv og ikke fullt så litterær, der tar "Farvel til Eddy Bellegueule" dette igjen i mangfold. Det presise språket og mangelen på klisjéer og overdrivelser i denne boka, gjør historien på et vis mye sterkere. Et nakent språk der leseren må tenke selv, er et sterkere virkemiddel enn allverdens detaljer, synes jeg. 

Dette er en roman som blir sittende fastborret i sjelen lenge etter at man har sluttført den. Og slutten - den er emminent! Den vitner nemlig om at det er håp, og at humoren er redningen. 

Dette er en slik bok man få med seg! I all sin enkelhet er den et lite mesterverk!

Helt
til slutt må jeg nevne at oversettelsen er meget god!

Utgitt i Frankrike: 2014
Originaltittel: En finir avec Eddy Bellegueule
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Egil Halmøy
Antall sider: 173
ISBN: 978-82-03-37058-8
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Edouard Louis (Foto: John Foley/Opale)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 20. februar 2015 - Ung, skamslått og homo - Kan man fri seg fra sin bakgrunn ved å skrive en bok? Edouard Louis har vakt oppsikt i Frankrike med debutboken «Farvel til Eddy Bellegueule», som også er forfatterens avskjed med sitt gamle jeg. Tittelen viser til navnebyttet. I boken gransker han sitt ubemidlede oppvekstmiljø i en nordfransk landsby, fra han som tiåring blir banket opp, spyttet på og kalt homo og diverse andre ting i korridoren på skolen.
Mer enn en fortelling om å komme ut av skapet, skriver Louis om å bli skjøvet ut, eller aldri passe helt inn. Hjemme lever han ikke opp til macho-idealene: «Men heller ikke jeg visste hvorfor jeg var som jeg var.» Huset er trangt, omgangsformen barsk. For en ung gutt med lav fotballinteresse og tiltrekning mot menn finnes det til slutt bare én vei ut: vekk derfra. «Jeg likte teater, popsangerinner og dukker, mens brødrene mine (og til og med søstrene mine, på sett og vis) foretrakk dataspill, rap og fotball. Etter hvert som jeg ble større, følte jeg de stadig mer tyngende blikkene fra faren min, hans maktesløshet overfor monsteret han hadde skapt, som for hver dag som gikk, bekreftet sin annerledeshet enda litt mer. Det virket som om det ble for mye for moren min, som tidlig hadde kastet inn håndkleet.» ... Edouard Louis er en skarp ny stemme som er verdt å lytte til i et Europa med tiltagende uro. Boken hans får frem at fattigdom ikke er noe vakkert syn, og at de privilegertes toleranse, på tross av hykleri og blindhet, er å foretrekke fremfor fysisk vold. Det gjør også mindre vondt.

- NRK v/Anne Cathrine Straume - 27. februar 2015 - Rystende opprørsroman fra Frankrike«Farvel til Eddy Bellegueule»​ er en smart roman. Den kunne fort bli tårevåt og selvopptatt, det er nesten vanskelig å se for seg at en personlig mobbehistorie som dette ikke skulle bli det.
Men denne unge forfatteren løfter blikket. Kapitlene har titler som: «Væremåte», «Mannsrollen», «Portrett av moren min om morgenen» eller «Portrett av moren min gjennom hennes egne historier». Overskriftene indikerer et analyserende blikk, og det er nettopp dette blikket Edouard Louis besitter: Han beskriver et helt miljøs strukturelle sannheter like mye som han beskriver seg selv.
Og dette er noe av storheten ved denne lille romanen. På den ene siden er fortellingen minutiøs-konkret og refererer overraskende detaljerte inntrykk fra et barn som føler seg utenfor. På den andre siden skildres spennet mellom den harde realismen og de milde drømmene. Teksten inviterer, helt uten å bli høytflyvende, til refleksjon rundt de store, franske temaene frihet, likhet og brorskap.

- Morgenbladet v/Ane Farsethås - 5. mars 2015 - En klasseflyktning krysser sitt spor -
Farvel til Eddy Bellegueule, debutromanen til 22 år gamle Édouard Louis, som med sin selvopplevde skildring av vold og brutalitet i nedre arbeiderklasse har solgt over 200 000 eksemplarer i Frankrike, kan ved første øyekast se vel enkel ut. En historie om en ung homofil gutt, som i barndommen hundses av mobbere og egen familie, men som flytter til storbyen, kommer ut av skapet og finner sin egen identitet, det lyder kjent?
Ved andre øyekast, og særlig om man har fått med seg vidunderbarnets inntreden i de mest prestisjetunge akademiske sirkler i en alder da de fleste ikke har kommet lenger enn til å planlegge sin første ferie uten foreldrene, kan den samme boken nesten virke for tungt lastet med akademisk ballast. Etter å ha flyktet fra en uvanlig tøff oppvekst i en liten by i Nord-Frankrike – vi snakker snarere om klasseflukt enn klassereise her – ble Eduoard Louis alt som tyve­åring redaktør for en serie akademiske utgivelser i den franske sosiologen Pierre Bourdieus ånd.


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.