Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Llosa Mario Vargas. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Llosa Mario Vargas. Vis alle innlegg

lørdag 28. april 2018

Mario Vargas Llosa: "En diskré helt"

Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste!

Litt generelt om mitt forhold til Mario Vargas Llosa

Det er ikke mange dagene siden jeg leste en Mario Vargas Llosa-bok, og som jeg skrev om her på bloggen min. Den boka het "Der fem veier møtes". Dersom det er en eneste bok jeg skulle anbefale som en inngang til Vargas Llosas forfatterskap, så er det kanskje nettopp denne. Fordi den er så lett og nokså ukomplisert, samtidig som man får et dypt innblikk i den tematikken som Vargas Llosa er så opptatt av. Det handler om hvordan samfunnet i Peru fungerte for noen år tilbake, da korrupsjon og terror preget dagliglivet til folk. Dessuten er boka så morsom, nærmest farseaktig, at jeg vil tro den vil gå rett hjem hos de aller fleste. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det har hopet seg opp så mange uleste Mario Vargas Llosa-bøker hjemme hos meg i årenes løp. Jeg mener: godt som jeg liker dette forfatterskapet! Det har nok å gjøre med at det er så uendelig mye jeg gjerne skulle ha lest, og at tiden utgjør et knapphetsgode som jeg ikke helt rår over bestandig ... Etter å ha vært i Peru i påsken, våknet et dyptfølt ønske om å gjøre noe med dette i forhold til nettopp dette forfatterskapet. Det at jeg allerede har skaffet meg alle bøkene han har gitt ut i årenes løp, er nå en stor fordel. Som en av personene i "En diskré helt" uttaler på side 138-139: " ...(M)in påstand er at det er større muligheter for at man leser en bok hvis man har den hjemme enn om den står i bokhandelen." Det er noe der!

Jeg synes for øvrig at det er nedslående at ikke en eneste norsk blogger har skrevet om noen av Vargas Llosas bøker. (Hvis jeg tar feil på dette punktet, kunne ingenting ha gledet meg mer.) Mannen fikk tross alt Nobelprisen i 2010! Svenska Akademin begrunnet dette med Vargas Llosas "kartlegging av maktens strukturert og bitende bilder av individets motstand, opprør og nederlag".

Mitt håp er at litt fokus på forfatterskapet skal føre til at flere får øynene opp for Mario Vargas Llosa (f. 1936). Noen av bøkene hans kan nok oppfattes som litt tunge, men det gjelder absolutt ikke alle! Heller ikke "En diskré helt", bare for å ha presisert dét! 

Jeg er - som mine lesere sikkert for lengst har skjønt - en stor fan av Vargas Llosas bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967), "Det grønne huset" (1967) og "Der fem veier møtes" (2011). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Mario Vargas Llosas bøker burde bli gjort tilgjengelig som lydbøker! Det vil garantert ha vitalisert hans forfatterskap for flere lesere i Norge!

Om "En diskré helt"

Felícito Yanaqué har arbeidet hardt i hele sitt liv med å bygge opp familiebedriften Narihualá Transportkompani. I sin tid giftet han seg med den unnselige kvinnen Gertrudi fordi hun angivelig bar hans barn. Siden har han alltid tvilt på farskapet, fordi sønnen er lyslugget og blåøyd, mens både han og Gertrudi er av blandingsrase. Sønn nr. 2 er imidlertid sin far opp ad dage. 

Felícito er på vei til jobb, og det skal vise seg at denne arbeidsdagen blir helt annerledes enn de foregående. Han finner nemlig et utpressingsbrev med en edderkopp som signatur. Her loves han beskyttelse dersom han betaler 500 dollar pr. måned. 

Nå er verken Felícito eller andre handelsmenn i Piura ukjent med at en eller flere mafiaforgreninger driver med utpressing og innkrever beskyttelsespenger, men for Felícito er dette et prinsipp: han går heller døden i møte enn å betale så mye som en eneste centavo til den eller de som står bak brevet! 

I første omgang tenker Felícito at han skal anmelde forholdet, men hos politiet møter han en udugelighet og en mangel på evne til å handle, som savner sidestykke. Han ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og publiserer et brev i den lokale avisen der han henvender seg til den eller de anonyme utpresserne. Her opplyser han at han aldri kommer til å betale noe som helst. Etter dette hylles han som en helt i Piura. Han gjør det alle andre hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke våger. 

I mange år har Felícito hatt en elskerinne. Han betaler for Mabels husvære og holder henne med penger til livsopphold. Lidenskapen har riktignok kjølnet litt i årenes løp, og det er ikke Mabels feil. Felícito er ingen ung mann lenger, og nå nøyer han seg med å søke hennes selskap en gang pr. uke. En gang han er hos henne, dukker det opp et nytt utpressingsbrev på hennes dør ... Så brenner det i lokalene i Transportkompaniet, og deretter blir Mabel borte ... 

I Lima bor Rigoberto og Lucrecia - for øvrig de samme personene vi blant annet møter i romanen "Til stemorens pris" (1992) og "Rigobertos notatbøker" (1998). Rigobertos sjef Ismael, som for lengst har rundt 80 år, har bestemt seg for å gifte seg medhushjelpen Armida. Det hele er egentlig helt uhørt, for i Perus overklasse gifter man seg bare ikke nedover i rang, og i alle fall ikke med dem som blir ansett å tilhøre lavere raser. For Ismael handler det imidlertid om minst to ting. Han ønsker å gjøre det han kan for å redusere arven til de to sønnene sine, som er noen latsabber som bare venter på at han skal dø slik at de får arven sin. Dessuten vil han gjerne oppleve en kjærlighetsaffære før det er for sent. Ismael får vennen Rigoberto og sjåføren Narciso til å stille opp som vitner, og så finner vielsen sted i all hemmelighet. Deretter stikker ekteparet av på bryllupsreise, og så begynner ryktene å svirre i Lima. Det spekuleres i kidnapping og det som verre er. Ismaels sønner er fra seg av raseri, og gjør det de kan for å få ekteskapet annullert. De ønsker å få faren umyndiggjort fordi de hevder at han er senil. Samtidig har Rigoberto og Lucrecia evig nok med sine egne problemer, noe som ikke minst skyldes at sønnen Fonchito ser spøkelser på høylys dag ... 

Og med dette handlingsreferatet har jeg røpet innholdet i de 60-70 første sidene i boka, mens det fremdeles er 330-50 sider til å kose seg med. Det som er spennende å finne ut er hvordan hendelsene som finner sted i de to byene henger sammen, og selvsagt hvordan all dramatikken utvikler seg etter hvert. Når alt ser som mest umulig ut - hvordan vil det hele ende? 

Angsten for skandale er sterk, noe ikke minst Rigoberto reflekterer over underveis. 

"Journalistikkens funksjon i denne tiden, eller iallfall i dette samfunnet, var ikke å informere, men å viske ut ethvert skille mellom løgn og sannhet, erstatte virkeligheten med ren diktning, som avdekket det store havet av komplekser, frustrasjoner, aversjoner og traumer i en allmennhet som var herjet av misunnelse og bitterhet. Nok et bevis for at de små siviliserte fristedene aldri ville seire over det umåtelige barbariet.

... Han spurte forbitret seg selv: Hva hadde det vært godt for med dette lille tilfluktsstedet med bøker, graveringer, plater, alle de vakre, forfinede, raffinerte, intelligente tingene, samlet med slik møye og i den tro at dette ørlille siviliserte fristedet skulle gi beskyttelse mot så mye ukultur, lettsindighet, dumskap og tomhet." (side 212)

Min vurdering av boka

Oppbyggingen i "En diskré helt" er som den reneste kriminalroman, og på mange måter minner romanen nettopp om dét. Her er det ikke bare ett plott, men opptil flere, og alle veves møysommelig inn i hverandre. Det komplette kaos oppstår, men når ting ser som verst ut, er det heldigvis lys i tunnelen ... 

Underveis tegnes et dels dystert og dels humoristisk bilde av helt udugelige myndigheter som ikke vet hva de skal gjøre når deres borgere utsettes for det de tror er mafiaens grep. Kan man i det hele tatt stole på politiet, eller er de som står bak det hele? I samfunn der det er store klasseforskjeller og hvor maktpersoner tjener for lite, vil det jo alltid oppstå korrupsjon. Men er det her Vargas Llosa setter inn sitt samfunnskritiske blikk denne gangen? 

For persongalleriet i romanen handler noe om livsløgner, mens andre ting handler om svik fra noen man trodde at man kunne stole på. Man tror at man lever et godt og trygt liv og at dette skal fortsette i all evighet, men så skjer det ting som forrykker hele balansen i tilværelsen. Fordi noen er misunnelige og synes det er provoserende at noen har mer enn andre ... Selv tenkte jeg på det berømte Ibsen-sitatet om at "hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme". Det er ikke alt vi bør vite - i alle fall ikke uten at det kan få store konsekvenser for en selv. 

Vargas Llosa skriver som vanlig svært godt, og han tegner et persongalleri som fremstår meget troverdig. Aller best er han når han gir oss innblikk i hva de enkelte personene tenker om de andre. Og når de samme personene reflekterer over hvorfor de har gjort sine valg i livet ... Det handler om å tre ut av de forventede konvensjonene som holder samfunnet på plass, og gjøre det man som individ ønsker. Og det handler om å ta kontrollen over sin egen skjebne, selv om det medfører større grad av usikkerhet - i alle fall i en viss tid. Det er mye humor også i denne romanen, og dette går spesielt utover skurkene, som ikke levnes mye ære. Det aller morsomste er at Vargas Llosa gjør skurkene så små, så usle og dermed så ufarlige. Kanskje er det dette som er hans visjon med forfatterskapet, når alt kommer til alt? For vi styres i altfor stor grad av hva vi tror og frykter - mer enn hva som handler om realitetene i livet ... Altså hvordan ting egentlig er ... 

Dette er Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste! Romanen er helt mesterlig, og jeg håper at flere får øynene opp både for denne romanen spesielt og for forfatterskapet generelt! 

Som Marta Norheim, NRKs eminente kritiker, har uttalt i sin anmeldelse av denne romanen 7. mars 2014: "Ein må berre beundre Vargas Llosa som greier å lage ein vital og spennande roman der gjennomgangstemaet er klager over den låge moralske standarden hjå ungdommen." Eller som Arne Dvergsdal i sin anmeldelse i Dagbladet den 25. april 2014 uttaler: " ... (D)en skikkelsesskapende evnen, nærværet av gjenkjennelig menneskelige dårskap og klokskap; alt dette som bare litteraturens store fortellere makter å mane fram." Og til slutt Turid Larsens uttalelse i anmeldelsen av 14. mai 2014 i Dagsavisen: "Mario Vargas Llosas fortellertalent er som alltid uforskammet friskt og ledig. Karakterene i romanen hans - enten det gjelder de to eldre herrene og deres hustruer, sønner, hushjelper eller elskerinner, mystiske fantasifostre eller fattige spåkvinner - er alle formet og farget av Llosas imponerende språklige virtuositet. Dette er fortellerkunst med en vital sjarm og humor som overgår det meste."

Utgitt i Peru: 2013
Originaltittel: El héroe discreto
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 408
ISBN: 978-82-05-45783-6
Boka har jeg kjøpt selv

Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan)

fredag 13. april 2018

Mario Vargas Llosa: "Der fem veier møtes"

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner!

Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ... 

Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?

Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer. 

På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...

Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren! 

Utgitt: 2011
Originaltittel: Cinco esquinas
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 278
ISBN: 978 - 82 -05-49758-0
Boka har jeg kjøpt selv

Dette skriver forlaget om forfatteren:

Mario Vargas Llosa er en av de mest aktive og innflytelsesrike intellektuelle personlighetene i vår samtid, fordi hans verker er så frodige, rike og dyptpløyende, og fordi han stadig engasjerer seg i diskusjoner om frihet, vold, sensur og rettferdighet. I 2010 ble han tildelt litteraturens høyeste utmerkelse, Nobelprisen i litteratur «for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag». Han er en av de fremste representantene for den latinamerikanske boomen, og har utgitt et tyvetalls bøker innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer.

Mario Vargas Llosa ble født i Arequipa i Peru i 1936. Han tok sin filologiutdannelse ved Universitetet i San Marcos, og fullførte doktorgraden ved Universitetet i Madrid. I 1955 giftet han seg med sin inngiftede tante, Julia Urquidi, og de reiste sammen til Europa. Etter å ha bodd seks år i Paris og etter å ha skilt seg fra Julia Urquidi, giftet han seg på nytt i Lima i 1965 med kusinen sin, Patricia Llosa. Han bodde så noen år i London og Barcelona. I 1993 fikk han spansk statsborgerskap.

Vargas Llosa er først og fremst realist, av og til også regionalist, og verkene hans gjenspeiler det omstøtte peruanske (av og til latinamerikanske) samfunnet, rystet av rasemessige, seksuelle, moralske og politiske konflikter. Hans kunstneriske framstilling av denne problematikken er likevel ikke mimetisk og naturalistisk, men innlemmer høyst samtidige fortellerteknikker (til eksempel et mangfold av fortellerperspektiver og indre monolog). Vargas Llosa betrakter Gustave Flaubert som sin litterære læremester. I 1975 skrev han et essay om ham: La orgía perpetua: Flaubert og Madame Bovary (Den uavlatelige orgien: Flaubert og Madame Bovary).

Karrieren hans tok først fart da han utga La ciudad y los perros (Byen og bikkjene) i 1962, selv om han fikk satt opp et teaterstykke i Piura og utgitt novellesamlingen Los jefes (Sjefene) i 1959. La ciudad y los perros ble tildelt Biblioteca Breve-prisen og Kritikerprisen da den kom ut, og er senere oversatt til mer enn tredve språk.



Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan -
jeg har lånt bildet av forlaget)

torsdag 15. august 2013

Mario Vargas Llosa: "Det grønne huset"

Mesterlig!

Selv om jeg elsker Mario Vargas Llosas romaner - i alle fall de langt fleste av dem - må jeg innrømme at jeg har en hel haug med uleste bøker av ham liggende på vent  - og der ligger de i godt selskap med mang en litterær perle. Mange av Llosas bøker har jeg til og med jobbet hardt for å få tak i fra antikvariater. Så langt har jeg på bloggen min omtalt seks av Llosas bøker samt en film ("Bukkefesten"). Og det er på høy tid å lage en slagplan slik at jeg får lest de øvrige bøkene hans!

Som kjent mottok den peruanske forfatteren (f. 1936) Nobels litteraturpris i 2010 - med følgende begrunnelse: «for sin kartografi av maktstrukturer og sine bitende bilder av den enkeltes motstand, opprør og nederlag».

Mario Vargas Llosa skrev romanen "Det grønne huset" - eller "La Casa Verde" som den heter på spansk - i 1967. Han hadde så vidt fylt 30 år da han skrev boka, som utkom på norsk for første gang i 2012. Gyldendal forlag har i den forbindelse benyttet oversetterne Kari og Kjell Risvik - oversettere jeg fremdeles mener er i den tyngre klassen, tross kritikken som har rammet dem det siste året. Denne oversettelsen er for øvrig glitrende!

Det er sannelig ikke enkelt å skulle lage et kort handlingsresyme over innholdet i "Det grønne huset"! Ikke et langt et heller, bare så det er sagt. Etter å ha lest boka, sitter jeg nemlig igjen med en følelse av at en gangs gjennomlesning av boka er utilstrekkelig for å forstå alt. Så er det vel rett og slett slik at dette er en bok som fortjener å bli lest flere ganger. Romanen er nemlig meget  kompleks og komplisert, og - det er jeg veldig sikker på - hører blant dem som vokser seg større og større for hver gang man begynner på nytt. For nye lesere ønsker jeg å gi følgende råd: les sakte, les konsentrert! Og ikke gi opp selv om de først hundre sidene - nær sagt som vanlig for Llosas bøker - nærmest er ugjennomtrengelige! Boka er nemlig helt rå i sin beskrivelse av et lite samfunn i Perus jungel. Og bare av den grunn er det vel verdt å jobbe litt for saken!

"Sersjanten kaster et blikk på søster Patrocinio, og spyflua sitter der fremdeles. Lekteren ligger og dupper i det grumsete vannet, mellom to vegger av trær som det står en het, klebrig dunst opp fra. Sammenkrøpet under presenningen, med bar overkropp, ligger soldatene og  sover, skjermet mot den grønngule middagssolen: Småens hode hviler på magen til Tjukken, svetten siler av Lysluggen, Svarten grynter med åpen munn. En parasoll av moskito følger lekteren, mellom kroppene svirrer sommerfugler, veps, feite fluer. Motoren durer jevnt, får et bakslag, durer igjen, og losen Nieves holder i roret med venstre hånd, med høyre røyker han, og det brune og garvede ansiktet fortrekker ikke en mine under stråhatten. Det var noe galt med disse villmennene, hvorfor svettet de ikke som andre mennesker?" (side 9)

Med denne innledningen på bokas første kapittel skjønner man at språket er helt mesterlig! Ikke bare det, men måten Llosa beskriver det lille samfunnet ute i jungelen, langt fra folk, et degenerert og dysfunksjonelt samfunn - det er helt i klasse for seg! Så får det heller være at han godt kunne ha kostet på seg et avsnitt eller to i teksten. Selv måtte jeg bla meg frem i boka, og lykkelig kunne jeg konstatere at det kun var det første kapittelet som var avsnittløst eller riktigere: ett sammenhengende avsnitt fra ende til annen. At handlingen i boka heller ikke er skrevet kronologisk, gjør ikke lesingen noe enklere. Eller at mange av personene i boka opptrer under flere navn ...

Handlingen i boka er lagt til første halvdel av det 20. århundre. Det meste av det som skjer finner enten sted på en misjonsstasjon hos noen nonner i Santa Maria de Nieva langt inne i jungelen, eller i Piura, nærmere bestemt i tilknytning til bordellet Det grønne huset. Et bordell som drives av Don Anselmo, en fremmedkar som ankommer stedet en dag, og som ingen vet hvor kommer fra.

"Så sterkt ønsket de seg kvinnfolk og nattlig underholdning, disse utakknemlige lømlene, at til slutt måtte himmelen (djevelen, med horn og det hele, mener pater Garcia) gi dem det de ønsket seg. Det var slik det gikk til at det oppsto, støyende og løssluppent i nattetimene, Det grønne huset." (side 34)

Oppi all umoralen og alt det dysfunksjonelle - hvilke vilkår kunne kjærligheten ha i disse omgivelsene? Svært dårlige, er jeg redd. Det vitner ikke minst historien om Bonifacia om. Den unge og uskyldige indianerjenta som vokser opp hos nonnene og som forelsker seg i den demoraliserte sersjant Litume, uten å skjønne at hun går fra asken til ilden. For det følger ingen romantisk himmel med sersjanten - bare forfall. Så ender også Bonifacia opp som prostituert på bordellet Det grønne huset. Et ekteskap med sersjanten kan ikke beskytte henne mot en slik sjebne.

Forargelsen over stedets umoral finner ingen klangbunn hos majoriteten på stedet, og selv presten står maktesløs. Og jo bedre vilkår handelen har, desto verre å få bukt med all umoralen ... Og så rystes man over menneskesynet den hvite mann legger til grunn i sitt møte med indianerne, mennesker som knapt tillegges vanlige menneskelige egenskaper og som av den grunn er lite verdt i det store og hele.

Etter å slitt meg gjennom boka, hvor ingenting kom gratis, men måtte jobbes og svettes frem, er jeg uansett ikke i tvil om at boka er et mesterverk! Med sterke miljøskildringer som dette, og med et persongalleri det står respekt av å skape i en alder av tredve år, med et språk det er få forunt å prestere ... En tekst så fortettet med mening, der intet ord er overflødig, men nøye uttenkt i sin sammenheng ... Ja, da må det bli terningkast seks! Og så vet jeg allerede nå at dette er en bok jeg koste på meg å lese på nytt med tid og stunder!

Og til alle bokelskere som elsker å utfordre seg selv: løp og kjøp!

Utgitt på spansk: 1967
Originaltittel: La Casa Verde
Utgitt første gang på norsk: 2012
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen
Antall sider: 436



Mario Vargas Llosa 

søndag 2. januar 2011

Mario Vargas Llosa: "Valpene"

Friskt og ungdommelig


Utgitt på spansk: 1967
Utgitt første gang på norsk: 2010
Originaltittel: Los Cachorros
Oversatt fra spansk: Fredrik Giertsen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 80


Det er fort gjort å fortelle hva denne kort-romanen handler om. Unggutten Guéllar vokser opp som en del av en guttegjeng i Lima i Peru, hvor det å hevde seg er ensbetydende med at man er sterk og veltrent og kan hevde seg i idrett. Guttene kommer fra gode hjem og lever relativt ubekymrede liv økonomisk sett.

En dag kommer en diger og mannevond grand danois inn i guttegarderoben mens Cuéllar er alene. Han blir bitt midt mellom bena, og ender opp på sykehus i ukesvis. Uten at vi får vite nøyaktig hvor skadet han er, skjønner vi etter hvert at det må være betydelig. For mens kameratene får kjærester, blir Cuéllar mer og mer en outsider som hevder seg gjennom å drikke, herje villmann med farens bil og ellers være bajas. Hans store interesse er surfing og på bølgene er han helt konge. Der andre ville ha avstått pga. bølgenes størrelse og kraft, der tar Cuéllar utfordringene ...

Jeg leste et sted at det mest oppsiktsvekkende med denne boka er størrelsen, dvs. at den er så liten. Det synes jeg i grunnen ikke er helt rettferdig. Like fullt er den ikke Llosas beste bok. Vanligvis ville jeg kanskje ha tenkt at det ikke er noen tilfeldighet at boka først nå er oversatt til norsk, men jeg tar meg i det. For det er så vanvittig mange bøker som ikke blir oversatt til norsk, uten at dette har det minste å gjøre med kvaliteten. Derimot handler det aller mest om pengekrefter og ikke minst om tilfeldigheter.

Jeg satt igjen med et inntrykk av at Llosa eksperimenterte med språket da han skrev denne kortromanen. Ikke bare er språket veldig ungdommelig, men tegnsettingen er tilsynelatende lemfeldig og litt forvirrende. I begynnelsen forstyrret dette meg i min lesing, men etter hvert vendte jeg meg til det. Det ble som å lete etter meningen i hver setning, fordi disse ikke kunne forstås helt intuitivt. Så selv om romanen bare fyller 80 sider, er dette likevel ikke en lettlest bok. For øvrig synes jeg det er morsomt å lese det som kommer ut av bøker skrevet av Llosa, siden han ikke bare mottok Nobels litteraturpris i 2010, men også er en forfatter jeg setter så stor pris på i utgangspunktet.

Denne gangen blir det bare
terningkast fire. Ved den vurderingen er det ikke til å komme forbi at jeg sammenligner denne boka med mye av det andre Llosa har skrevet, og som er på et helt annet nivå. 


Jeg har omtalt flere bøker av Mario Vargas Llosa, og disse kan du lese mer om her

lørdag 4. desember 2010

Mario Vargas Llosa: "Han som snakker"

Ikke den mest spennende boka av Llosa ...


Utgitt på spansk: 1987
Utgitt i Norge: 1991
Originaltittel: El hablador
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 227

Bokas jeg-person, som til forveksling er lik forfatteren, har med sin oppvekst i Peru inngående kjennskap til Amazonas indianerstammer. Blant disse er det spesielt en indianerstamme som skiller seg ut, og dette er machiguengaene. Denne stammen er nomader. I likhet med de fleste indianere i Amazonas, står også de i fare for å bli utnyttet av hvite inntrengere, som vil tvinge dem inn i slavelignende forhold.

Jeg-personen har reist til Firenze for å studere. Men i stedet for å komme seg bort fra problemene i hjemlandet, er noe av det første han snubler over en fotoutstilling med helt unike bilder av medlemmer av machiguenga-stammen. Spesielt er det ett bilde som gjør sterkt inntrykk, og som i slutten av boka er beskrevet slik:

"Jeg er sikker på at fotografiet portretterer en av machiguenga´enes snakkere. Det er det eneste jeg overhodet ikke er i tvil om. Den mannen som står og legger i vei for de henførte tilhørerne - hvem kunne det være, om ikke den personen som fra urgammel tid har til oppgave å pirre nysgjerrigheten, fantasien, hukommelsen, trangen til drøm og løgn, i machiguenga-folket?" 

Snakkerne er omspunnet med mystikk, og det er naturstridig at vedkommende i det hele tatt har vært villig til å stille opp til fotografering. For jeg-personen er det maktpåliggende å finne ut hvem snakkerne er, og kanskje særlig om hvor det egentlig ble av studiekameraten Saul Zuratas, som var sønn av en jøde og en indiansk kvinne fra Andesfjellene, og hvis ansikt var dekket av en skjemmende føflekk.

Jeg opplevde denne boka som ganske tung å komme gjennom, til tross for at det på ingen måte er snakk om en murstein. Antakelig krevde boka noe bakgrunnskunnskap om indianerstammene i Amazonas for å gi fullt utbytte. Flere ganger var jeg nær ved å avbryte lesingen, men heldigvis fortsatte jeg. For boka tok seg betydelig opp på slutten! Like fullt vil jeg hevde at dette ikke er blant Llosas beste bøker. Til det er den altfor spesiell og temmelig sær, selv om temaet kulturkonflikter jo burde interessere de fleste. Llosa skriver som vanlig bra, selv om denne boka bærer mer preg av å være en slags dokumentar enn et litterært verk. Han er svært kunnskapsrik og det som gjorde at jeg tross alt leste boka ut, var hans engasjement for å verne Perus truede urbefolkning. Jeg synes boka fortjener
terningkast fire

tirsdag 23. november 2010

Mario Vargas Llosa: "Til stemorens pris"

Alt for kjærligheten?


Utgitt i Norge: 1992
Utgitt på spansk: 1988 
Originaltittel: Elogio de la madrastra
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 174

Etter å ha vært elskere i det skjulte en tid, gifter Dona Lucrecia seg med Don Rigoberto. Selv om Dona Lucrecia er 40 år, dyrker Don Rigoberto henne som sin dronning. Selv har han vært enkemann en stund, mens hun har en vond skilsmisse bak seg. Deres samliv er hett og dampende, og de tilber hverandre. De er uendelig lykkelige!

Deres store bekymring har vært hvorvidt Don Rigobertos mindreårige sønn Alfonso kom til å akseptere Dona Lucrecia som sin stemor. Alle bekymringer blir raskt gjort til skamme, for også Alfonso tilber Lucrecia. Lettelsen er stor! Nå kan virkelig intet true Dona Lucrecia og Don Rigobertos ekteskapelige lykke!

Etter hvert viser det seg at Alfonsos tilbedelse av stemoren er vel voldsom. Ja så voldsom at Dona Lucrecia blir engstelig og trekker seg unna ham. Nokså raskt går det imidlertid opp for henne at bortfall av stesønnens tilbedende kjærlighet kan få uante konsekvenser for ekteskapet med Don Rigoberto. Tar hun sjansen på å trekke sin kjærlighet tilbake fra stesønnen? Før hun vet ordet av det, befinner hun seg i en situasjon hvor hun, uansett hva hun gjør, kommer til å trå feil ...

Jeg leste "Til stemorens pris" første gang da den kom som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 1992. Den gangen var den nok mer sjokkerende enn den oppleves i dag. Det er sagt om "Til stemorens pris" at den er en eggende høysang til sansenes uregjerlige liv, og et verk som vil få det meste av annen "erotisk" litteratur til å virke tam og annenhånds i sammenligning. Jeg er langt på vei enig i dette, selv om det må innrømmes at jeg ikke har allverdens sammenligningsgrunnlag. Det skrives nemlig ikke mye litteratur innenfor denne genren. Når jeg ser bort fra bokas mer sjokkerende elementer, inneholder den en vakker hyllest til kvinnen slik nesten bare Latin-amerikanske forfattere evner å skrive om dette uten at det blir platt eller vulgært.

Jeg syntes det var viktig å lese "Til stemorens pris" om igjen siden jeg har planlagt å lese den frittstående fortsettelsen "Rigobertos notatbøker". Mario Vargas Llosa fikk som kjent Nobels litteraturpris i år, og jeg har derfor tenkt å lese flere av hans bøker i tiden fremover. 


Ut fra en helhetsvurdering av "Til stemorens pris", mener jeg boka fortjener t
erningkast fem

søndag 29. august 2010

"The Feast of the Goat" (Regissør: Luis Llosa)

Innspilt: 2005
Original tittel: "La Fiesta del Chivo"
Skuespillere: Isabella Rossellini, Tomas Milian, Paul Freeman
Spilletid: 121 min.


Bakteppet i filmen er forholdene i Den Dominikanske Republikk under despoten Trujillo, som regjerte i landet i årene 1930 - 1961. Han anses selv den dag i dag som en av de mest grusomme tyranner noen sinne i Latin-Amerikas historie.

Trujillo led av stormannsgalskap, og ble etter hvert så navlebeskuende og paranoid (i dag gjerne benevnt som personlighetsforstyrrelsen paranoid narsissisme) at han var livsfarlig for sine omgivelser. Et eneste feil ord, en lite velvalgt formulering - og det fikk som regel helt fatale konsekvenser for den det gjaldt. Dette kombinert med en voldsom apetitt på kvinner - særlig yngre og mindreårige - gjorde sitt til at Trujillo etter hvert skaffet seg så mange fiender at det til slutt skulle avgjøre hans skjebne. Men lenge, svært lenge, turte ingen å protestere og danset etter de innfall lederen deres til en hver tid kunne få, avhengig av dagsform og humør.

At omverdenen straffet landet med sanksjoner, brød Trujillo seg ikke om. Selv ikke da den politiske flyktningen Galinellez etter å ha holdt et foredrag med kritisk innhold mot Trujillo fra en talerstol i USA, blir kidnappet og etter hvert drept, og det er åpenbart at Trujillo står bak, lar han seg vippe av pinnen. Lojale tilhengere prøver fortvilet å få ham til å åpne øynene for hvordan verden ser på ham, men dette fører bare til at de selv kommer i unåde.

Og nettopp i unåde kommer Uranitas far, Augustin Gabral, etter å ha ytret seg kritisk til sin leders politikk, etter at det nærmest har gått inflasjon i antall likvidasjoner av mennesker som tenker litt annerledes enn lederen. Plutselig forholder alle seg til ham som om han var død. Ingen vil snakke med ham. Alle privilegiene inndras. Fremtiden er med ett svært, svært usikker. Og kan det bli enda verre? Hva vil skje med hans vakre 14 årige datter Uranita dersom han havner i fengsel? Mens det ser som mørkest ut, får Gabral et tilbud han finner vanskelig å avslå. Trujillo ønsker at Gabral skal sende datteren sin til ham, og i dette ligger en mulighet for å gjenopprette tilliten mellom dem. Men hva er det han egentlig gjør? Og som gjør at Uranita velger å flykte ...

I filmens åpningsscene - 30 år etter den fatale hendelsen - kommer Uranita tilbake til Santo Domingo, hovedstaden i Den Dominikanske Republikk. Faren er pleietrengende og har mistet taleevnen. Uranita er en fremgangsrik advokat på Manhattan i USA. Hun har imidlertid aldri giftet seg eller fått barn. Da tante Adelina, farens søster, slynger ut beskyldninger mot henne om at hun har sviktet faren ved ikke å vise seg på 30 år, forteller Uranita omsider sin godt bevarte hemmelighet om hva som egentlig skjedde natten før flukten den gangen i 1961 ....

Filmen er basert på Mario Vargas Llosas bok "Bukkefesten", og det er en utrolig sterk historie som fortelles. Den er for øvrig langt på vei basert på virkelige hendelser. Skuespillerprestasjonene i filmen er det ingenting å si på. Og kanskje er det nettopp Tomas Milian som spiller den onde og uforutsigbare Trujillo som faktisk gjør den beste rolletolkningen. Tilsvarende synes jeg om jenta som spiller Uranita som ung (jeg har ikke klart å finne ut hva hun heter). Isabella Rossellini - den voksne Uranita - er som alltid overbevisende! Jeg synes at regissøren har klart å fange den surrealistiske stemningen som omga despoten Trujillo, der man hardnakket dekket over lederens galskap uten å mukke. Ja, selv da han ydmyket en av sine nærmeste medarbeidere og gjorde ham til en hanrei i full offentlighet, var det ikke én eneste som turte å protestere. Men det voksende hatet mot Trujillo sto å lese i øynene på dem lederen svek når han kun var ute etter å hevde seg selv på andres bekostning.

Jeg så denne filmen for første gang for 2-3 år siden, og den gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg måtte se den om igjen. Så jeg lånte den på biblioteket igjen - uvitende om at den nå faktisk er å få tak i igjen! Og jeg trenger vel ikke å legge til at jeg har bestilt filmen, som absolutt er en må-eie-film!

Terningkast seks fra meg!

mandag 5. april 2010

Mario Vargas Llosa: "Rampejenta" (2007)


Utgitt i Norge: 2007
Utgitt i Spania: 2006
Original tittel: Travesuras de la nina mala
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 336


Denne boka fengslet meg fra første side. Temaet er en manns livslange kjærlighet til en kvinne ("Rampejenta") han kun får i korte perioder av livet. Hans lidenskapelige følelser for henne er til stede hele livet, selv om hun bare dukker opp i livet hans i korte glimt.

Llosa skriver vanvittig bra, og jeg gleder meg allerede til den nyeste boka hans som allerede nå er i salg!

Terningkast fem.

fredag 2. april 2010

Mario Vargas Llosa: "Tante Julia og han som skriver" (2007)

Utgitt i Norge: 2007
Utgitt i Spania: 1977
Originaltittel: La tia Julia y el escribidor
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 378

I denne herlige boka,
som visstnok skal være selvbiografisk, forteller forfatteren om Maritos liv fra 18 års alderen. Han jobber i en peruansk radioredaksjon, og radiokanalens største suksess er en såpeserie som er laget av den bolivianske manusforfatteren Pedro Camacho. Marito forsøker å livnære seg som forfatter, et yrke som det i Peru skal vise seg svært vanskelig å leve av.


Så forelsker Marito seg i tante Julia, som er 14 år eldre enn ham. I begynnelsen en nokså uskyldig affære, men etter hvert en besettelse. De er begge klar over at dersom forholdet blir oppdaget, vil det medføre en skandale uten sidestykke. Og selvsagt blir de oppdaget ... Og hvilken skandale! Maritos foreldre, som er bosatt i USA, kommer ilende til Peru for å avverge en katastrofe. Paret og noen venner flykter av gårde slik at de kan få giftet seg. Utfordringen ligger imidlertid i å finne en borgermester som vil vie dem, til tross for at Marito fremdeles ikke er myndig og ikke har innhentet sin fars samtykke.

Parallelt begynner Camacho å rote til historiene i såpeserien, og det stilles spørsmål ved om han er blitt helt forrykt. Personer som døde i tidligere episoder, dukker nemlig uforklarlig opp i senere episoder .....

Mens vi følger utviklingen både i Marito og tante Julias kjærlighetsforhold, skandalen i familien og rundt Camacho, introduseres vi for den ene mer fantastiske historien etter den andre.

Denne boka falt jeg ganske enkelt pladask for. Visst er den melodramatisk og noen ganger tar historiene helt av, men Llosas penn er så skarp og vittig at jeg ikke kunne bare meg for å bli helfrelst underveis! Dette er ganske enkelt en fantastisk herlig bok!
 


Terningkast seks.

tirsdag 30. mars 2010

Mario Vargas Llosa: "Paradiset på det andre hjørnet"


Utgitt på norsk: 2004
Original tittel: El paraiso en la otra esquina
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 367


Mario Vargas Llosa har skrevet mange perler av noen bøker, så forventningene er alltid store hver gang jeg åpner en ny bok av denne forfatteren. Om det var tidspunktet jeg startet opp med den på eller noe annet som gjorde at den fikk en noe treg start, skal være usagt, men FOR en bok da jeg bare hadde pløyd meg gjennom de 100 første sidene!
Vi møter maleren Paul Gauguin, som levde i perioden 1848 – 1903, og hans mormor Flora Tristan, som levde i perioden 1803 – 1844. Gauguin følger vi i hans siste leveår, som han stort sett valgte å tilbringe på Tahiti etter en del bitre år i Frankrike. Etter at han valgte å følge sitt kunstnerkall og forlot sitt gode borgerlige liv med kone og fem barn, skulle hans liv følge en nedadstigende spiral hvor han til slutt mer eller mindre gikk til grunne. Ikke bare ble han fullstendig demoralisert, men sykdommen han pådro seg, hele tiden omtalt som ”den unevnelige sykdommen” og som mest sannsynlig var syfilis, gjorde livet hans til et helvete på jord. Han var for øvrig i konstant opprør mot det etablerte samfunnet. Tilbakeblikkene på hans tilværelse i Europa, hvor hans samtidige Vincent van Gogh og en rekke andre kunstnere innenfor impresjonismen, påvirket samfunnet og kunstnerlivet den gangen, er spennende lesning! Det var også spennende å bli bedre kjent med denne kunstneren og bakgrunnen for alle hans polynesiske bildemotiver.
Parallelt følger vi bestemoren Floras liv. I sin samtid var hun en meget spesiell og sterk kvinne, som forlot sin voldelige og incestuøse mann sammen med sine to små barn. Med loven i hånd forsøkte ektemannen gang på gang å tvinge henne tilbake, og livet hennes ble til slutt en evig flukt. I første rekke oppsøkte hun farsslekten i Peru. Senere ble hun en foregangskvinne som reiste rundt i Frankrike og England for å vekke undertrykte arbeidere fra dvalen. Elendigheten som møtte henne over alt var helt ubeskrivelig. Hun møtte stor motstand fra det etablerte samfunnet hvor hun enn kom, og ble betraktet som en oppvigler. Som enslig kvinne ble hun dessuten forsøkt holdt nede med holdninger vi i dag grøsser av. For den gangen kunne ikke en kvinne farte rundt på egen hånd uten å bli betraktet som et ludder. I forhold til det puritanske livet Flora tross alt levde, blir dette et paradoks.
Llosa har valgt en meget spennende fortellerteknikk der han alternerer mellom Flora og Pauls liv. Han henvender seg til dem i dus-form, og på den måten kryper vi som lesere nesten under huden på hovedpersonene. Her er den typiske latin-amerikanske magiske realismen helt fraværende. Det synes jeg var befriende! Llosa skriver fantastisk godt! De svært forskjellige historiene om en bestemor og et barnebarn – på den ene siden et dypt, dypt alvor og på den annen side en fullstendig demoralisert verden hvor ingenting tas skikkelig alvorlig – ga boka en fin balanse. Jeg gir denne boka toppkarakter!

Terningkast seks.