Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Lindstrøm Merethe. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lindstrøm Merethe. Vis alle innlegg

fredag 12. februar 2016

Merethe Lindstrøm: "Fra vinterarkivene"

Et helvetes kunstnerliv

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker. Mange av dem er novellesamlinger, og med unntak av en barnebok er resten  - åtte i alt - romaner. Lindstrøm slo for alvor igjennom - i alle fall overfor en bredere leserskare - etter at hun i 2011 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". Jeg hadde i alle fall ikke hørt om henne før dette. Siden har jeg kun lest novellen "Kysset" fra novellesamlingen "Gjestene", som i 2014 utkom som CD-singel på Lydbokforlaget, men jeg har et par novellesamlinger liggende på vent (bl.a. "Arkitekt"). (Linkene går til mine omtaler av hhv. roman og novelle.)

Nå for tiden er det nesten ikke en eneste forfatter som ikke før eller siden skriver en avslørende bok om seg selv - alltid under sjangeren "roman" slik at forfatteren beholder sin kunstneriske frihet til å dikte. Med unntak av Karl Knausgårds selvutleverende sekstett Min kamp, oppfatter jeg likevel de fleste bøker av denne typen som noe pyntede versjoner av forfatterens liv. Det vi leserne får vite, er godt silt, og det går en grense mot privatlivets fred. Vi kommer hit, men ikke lenger. Forfatteren skal tross alt leve videre i vårt lille land etterpå ... 

Desto mer overraskende når jeg/vi kommer over en roman som "Fra vinterarkivene", der vi virkelig kommer på innsiden av en kunstnerfamilie med i overkant mye problemer. Underveis får jeg nemlig følelsen av å få vite det meste, også det mennesker vanligvis på død og liv ønsker å holde skjult for omverdenen. Dypest i de fleste mennesker lever et ønske om å bevare verdigheten, og da er det mange ting man ikke ønsker å stå åpent frem med. Forfatteren har i et intervju om boka uttalt at hun endret navnene på alle, bortsett fra sitt eget navn og mannens. Dette gjorde at hun følte seg friere til å dikte. 

Forfatteren Merethe er gift med Mats. Han er en depressiv (male-)kunstnersjel som røyker hasj for å komme seg gjennom dagene. Og det stopper ikke der. I tillegg er han bipolar, og har en mor som er schizofren og en far som er alkoholiker. Hennes familie er heller ikke funksjonell. Merethe elsker mannen sin høyt, og det er aldri noe tema at hun vil gå fra ham. Snarere er hun redd for at han skal bli borte for henne. For han har ikke lyst til å leve når depresjonene herjer i kroppen hans. De har delt så mye, og dessuten har de to døtre sammen. 

Alt som skjer er fortalt nokså ukronologisk og derfor er boka til tider litt vanskelig å få helt dreisen på. For meg førte dette til at jeg begynte på nytt igjen med å lytte til lydboka, fordi jeg følte at det måtte være en eller annen forbindelse jeg gikk glipp av. Men det hadde jeg altså ikke. 

I begynnelsen får vi høre at Merethe og Mats har flyttet ut av byen, inn i en enebolig. Her skal livet bli så mye enklere enn det har vært tidligere. Men selvsagt følger nissen med på lasset. De har aldri penger, og selger unna det de har for å få penger til mat. Til og med ungenes leker ...

Vi får innblikk i stort og smått som hender, og fellesnevneren er at det er mørkt. Forferdelig mørkt. Samtidig handler romanen om hva kjærlighet er. Hva man kan holde ut når det er kjærlighet der. For det er ikke lite! Tidvis gjør det også vondt å lese, særlig fordi jeg jo ikke kom unna det faktum at det her er et menneske som skriver om sitt eget liv. Slik har hun det. Fattigdommen er det minste problemet de har. Likevel blir dette nesten det største, fordi dette kanskje er det eneste de faktisk kan gjøre noe med. 

Det er en sterk nerve i teksten. Den berørte meg, borret seg inn i meg og etterlot et uutslettelig inntrykk. Selv om det var en fornøyelse å høre Marika Enstad lese, ønsket jeg mange ganger at jeg hadde papirutgaven foran meg, slik at jeg kunne studere setningene underveis. Jeg merket godt at det er jobbet med teksten, og at ingenting ved fremstillingen er tilfeldig. 

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvordan det er å være fattig i velstands-Norge. Jeg mener ikke "liksom-fattig" som i betydning av at man må kjøpe brukte ting i stedet for nye, at man ikke har råd til merke-varer og slikt. Jeg mener fattig i den forstand at man ikke har penger til mat. Og når begge parter i et forhold har såkalt frie yrker uten fast inntekt, og psykisk sykdom preger hverdagen, er det ofte slik det blir. Og så tenkte jeg underveis på hvorfor det gjerne er slik at to personer, som begge kommer fra dysfunksjonelle oppvekstmiljø, ofte finner hverandre. Som regel er dette fordi kun det utrygge føles gjenkjennbart og ... ja, trygt! Det er som arvesynden, som går i arv fra generasjon til generasjon. Man kommer ikke løs. Opp av dette har imidlertid en vellykket forfatter steget frem, i den forstand at hun nå blir lagt merke til og selger bøker til det brede lag av lesere.

Til alle som ønsker å prøve seg på denne boka, ønsker jeg å gi følgende råd: Ikke gi opp selv om du må lese en stund før du skjønner alt. Boka inneholder ikke en kronologisk beskrivelse av forfatterens liv. Glem for øvrig at den handler om forfatteren, for det er faktisk ikke dette som er vesentlig ved denne boka. Nyt i stedet tekstene, de litterære kvalitetene og innsikten du underveis får i det å være fattig i dagens Norge. 

Dersom flere store forfattere hadde skrevet så nærgående om sitt eget liv, tror jeg de ville hatt mye til felles med Merethe Lindstrøm, og det kaotiske og urolige livet hun beskriver i sin bok. Bare tenk på Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Henrik Ibsen m.fl. Lindstrøm er mao. i godt selskap med de store!

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Marika Enstad
Antall sider i papirutgaven: 222
Spilletid for lydbokutgaven: 7 t 52 min.
ISBN: 978 82 495 1559 2 (papir)
ISBN: 9788242162823 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra forlaget



Merethe Lindstrøm (Foto lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 24. september 2015 - Søkende og selvbiografiske Merethe LindstrømDet er en stillhet over Merethe Lindstrøms tekster, til tross for at hun beskriver de største følelser: Redselen for å miste noen man er glad i. Redselen for å miste seg selv. Sorgen over ikke å kunne gi lys, når mørket brer seg ut. Gleden over setningene, som lik åkerrennene på et jorde pløyes og vendes igjen og igjen, for å se om de kan gi grøde, gi mening.
- Dagens Næringliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 18. september 2015 - Scener fra et samboerskapEr det prinsipielt betenkelig å skrive en selvbiografisk samboer-roman? Lindstrøms belyser både avmakten og ømheten i sammenfiltrede livshistorier: «Jeg skriver og skriver og skriver om deg, men mens jeg skriver, ser jeg at det er meg.»
- Aftenposten v/Rune Hallheim - 12. september 2015 - Merethe Lindstrøm skriver om et liv på kanten av det leveligeVi inviteres inn i et liv, i flere liv, som leves på kanten av angsten. På sett og vis er det en utrolig historie som risses opp, og samtidig er den så altfor troverdig. En hel familie som sliter med alvorlige psykiske problemer. Ikke bare de som er i slekt med hverandre, men også de som er inngiftet. Man kan fristes til å mene at det er en magnetisme i problemene, som gjør at de tiltrekkes av hverandre. ...
Psykiatri i skjønnlitteraturen er ofte et harmdirrende prosjekt, men ikke hos Merethe Lindstrøm. Så er da også behandlingsapparatet og samfunnet for øvrig bare tildelt en birolle i dette dramaet. Hovedpersonen – fortelleren – går i sine egne sirkler i et landskap møblert med kulde og tåke. Et sted der hver og en sliter med sitt. Det er vinter langt inn i sjelen, og bare langsomt kommer informasjonen til syne gjennom disen. Et navn her, et sted der. Og joda, hovedpersonen heter Merethe Lindstrøm.

- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 18. september 2015 - Lyset er bare fravær av mørkeMan behøver ikke lese mange setningene i en novelle eller en roman av Merethe Lindstrøm for å forstå at man er i stilistisk svært kapable hender. Selv om detbilledrike språket også utmerker seg i novellesamlinger som Gjestene (2007) og den Nordisk Råd-vinnende romanen Dager i stillhetens historie (2011), har det i mine øyne fått en helt ny intensitet med årets roman, Fra vinterarkivene, den første hun utgir etter at hun – i likhet med Anne Oterholm – har forlatt sitt mangeårige forlag til fordel for Oktober. Et piano beskrives med føtter som «stikker ut med gullsandaler». For et dødt dyr i skogen var livet «en drakt som var på, og nå er den av». Evnen til slike sterke formuleringer er og blir en sjeldenhet.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 16. september 2015 - Familie i grenselandKanskje kan ikke høstens roman sies å være like god som «Dager i stillhetens historie». «Fra vinterarkivene» mangler noe når det gjelder fokus og vendepunkter, den spriker i flere retninger. Men den er en sterk melding fra en forfatter som i usedvanlig grad behersker sine litterære virkemidler. Få forfattere kan som Merethe Lindstrøm vise fram livets skjørhet og smerte i en så rå og finstemt prosa.
- Vårt Land v/Astrid Fosvold - 19. september 2015 - Kraftig løft for LindstrømFortelleren veksler mellom her og nå-situasjonen, barndom, oppvekst og tidlig voksenliv. Merethe skriver barndomsminnene til mannen. De har vokst symbiotisk sammen, historiene deres er felles: «jeg tror ikke lenger jeg er bare en person, jeg er halvferdige historier, fragmenter og brokker uten narrativ. Jeg er historiene mine, men dine også.»
- Kleppanrova - 25. januar 2016Boka handler ikke om arv og miljø, det er ikke det som er vesentlige å skildre, men hendelser og det levde liv. Jeg liker at hun ikke lager tanker om hvordan hennes barn skal klare seg, siden de har vokst opp hos dem.
- Tine sin blogg - 29. september 2015 For to år siden leste jeg forfatterens novellesamling Arktitekt, som jeg likte veldig godt, derfor var forventningene til hennes nye roman høye. Dessverre greier jeg ikke si noe fornuftig om denne boken, så det blir en liten epistel om min leseopplevelse.
- Min bok- og maleblogg - 3. oktober 2015 Hovedårsaken til at boka krever en konsentrert leser, er at her er ikke handlingen kronologisk, og her blandes historier fra ulike personer i samme kapittel. Dette er en personlig historie om ekteskapet med Mats, som sliter med dype depresjoner og rusproblemer.

søndag 16. mars 2014

Merethe Lindstrøm: "Kysset"

Om et forhold, en katt, et kyss og et telefon-nummer

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte som forfatter i 1983, og har siden utgitt en rekke bøker - både novellesamlinger og romaner. I 2012 mottok hun Nordisk Råds Litteraturpris for "Dager i stillhetens historie", og dette er foreløpig den eneste boka jeg har lest av henne - selv om jeg har minst et par til stående på vent i mine bokhyller. En av dem er novellesamlingen "Gjestene", som novellen "Kysset" er hentet fra. 

Lydbokutgaven av Merethe Lindstrøms "Kysset" er et ledd i et nytt konsept, som Lydbokforlaget har kalt Lydbok-singler. Dette konseptet er helt nytt nå i mars, men planen er at det skal komme nye lydbok-singler hver måned fremover. 

Hun og han sitter i en bil, og temaet er katten som har forsvunnet. Vi får aldri vite hva noen av dem heter.

"Vi var på vei hjem da han sa vi kunne få en ny katt, hvis jeg ville. Jeg så på ham, men han stirret ut på veien mens han kjørte og snakket. Den hadde vært borte en stund da. Vi hadde brukt kveldene til å lete. 

Jeg spurte hvorfor han ville la meg avgjøre. Katten hadde jo vært hans. Han svarte at det virket som jeg savnet den mest. Jeg var overrasket over at han sa det. Han fortsatte med å si at vi kanskje kunne oppsøke dem som drev med omplassering av dyr. Finne en der. Det er jo fint, sa han. Å kunne hjelpe. 

Jeg nikket bare. Jeg så ut av vinduet.

Med dette som utgangspunkt begynner kvinnen å tenke tilbake på et forhold hun har hatt med en på jobben, og siden skal jakten på en ny katt føre henne til et hus hvor et helt spesielt kyss - det aller første kysset hun fikk da hun var 16 år - har funnet sted ... 

Vi kommer tett inn på kvinnen, som til å begynne med virker distansert til seg selv, men som gradvis kommer i kontakt med en dyptfølt ensomhet inni seg. Og dermed tror jeg vi er ved kjernen av hele historien som handler om stemninger, ensomhet, om hvor skjøre forbindelseslinjene til omverdenen egentlig er - her symbolisert ved betydningen av et enkelt telefonnummer helt til slutt ... et telefonnummer som blir halmstrået tilbake til virkeligheten  og livet igjen ... Alt nydelig skildret på en stillferdig måte av Merethe Lindstrøm, som behersker novellekunsten til fingerspissene!

Lisa Strindbergs litt strenge oppleserstemme passet perfekt til akkurat denne novellen! Og selv skjønner jeg at det er på tide å finne frem Merethe Lindstrøms novellesamling "Gjestene", som jeg har liggende et eller annet sted. En novellesamling som i sin tid ble nominert både til Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris, bare for å ha nevnt også det! 


Utgitt: 2007 (som del av novellesamlingen "Gjestene")
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Lisa Strindberg
Spilletid: 41 min.
Takk til forlaget for lytteeksemplaret!

Andre omtaler av novellen:
- Tine´s blogg - 07.03.2014 - En novelle på øret

tirsdag 27. mars 2012

Merethe Lindstrøm: "Dager i stillhetens historie"

Vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris 2012
Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "
I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka
 bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ... 

Ren
t språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på. 

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener
terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt. 

Ut
gitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 215

Merethe Lindstrøm