Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Jensen Carsten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jensen Carsten. Vis alle innlegg

lørdag 23. juli 2016

Carsten Jensen: "Den første sten"

Den første store Afghanistan-krigs-romanen!

Man kan lese mye om kriger og konflikter i avisene, og oppleve at man forstår en hel del. Selv sverger jeg først og fremst til sakprosa, fordi jeg opplever at avisenes fremstilling blir for overfladisk og fragmentarisk. Det er uansett først når romanene kommer at vår forståelse for hva aktuelle krig har betydd for menneskene som opplevde den, virkelig øker. Selv går jeg f.eks. fremdeles og venter på den store romanen om Balkan-krigen, men den lar dessverre vente på seg ... 


Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) har reist rundt i Afghanistan etter at krigen mot Taliban var over, og dette munnet ut i sakprosa-boka "Alt dette kunne ha vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Boka kom ut i 2014 på Press forlag, og jeg har både lest og skrevet om boka på bloggen min (linken peker til min omtale). Tidligere i år kom Jensens roman "Den første sten" ut på Press forlag, og senere også som lydbok på Lydbokforlaget. Det er Nicolay Lange-Nielsen som er oppleser i lydbokutgaven. Han er relativt ny som oppleser, og jeg håper at Lydbokforlaget kommer til å bruke ham mer! Stemmen hans fungerte nemlig svært godt! Selv har jeg hatt både lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig under min lesning av boka. 


Carsten Jensen er for øvrig forfatteren bak den meget prisbelønte romanen "Vi, de druknede" (linken peker til min omtale av boka). 


I "Den første sten" følger vi en dansk tropp som har kommet til Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. Soldatene har forlatt trygge Danmark og skal begi seg ut i en krig, der ingen kan være sikre på hvilke regler som gjelder. Det man antar er trygt, er i alle fall forholdene i leiren. Eller kan de stole på det? Etter hvert skjer det nemlig uforutsette ting både i leiren og hjemme i Danmark, som får dem til å lure på hvem som er på hvilken side i krigen. Det er en brutal krig som skildres, der alt til slutt bare handler om en ting: å overleve! Kulturforskjellen mellom afghanerne og danskene er så stor at den nærmest er uoverstigelig ...


"Menneskelige skjold", sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. "Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø." (side 22)


Troppens leder er uerfaren og er knapt til stede blant soldatene. Dette gir rom for at den karismatiske lederen Schrøder overtar ledelsen, og blir den som er førende i forhold til hvordan samspillet mellom soldatene og afghanerne etter hvert utvikler seg. 


Hva forventer egentlig de unge soldatene seg? At de ikke skjønner alvoret, skjønner vi lesere nokså tidlig. 


"Blant mennene i troppen er det Lasse, Nikolaj og Daniel som er de mest kamplystne. Hele tiden maser de om "tics", tropps in contact, nærkontakt med fienden. For å understreke at de er i beredskap, bærer de Glock-feltkniven med det seksten centimeter lange knivbladet tvers over brystet slik at den er lett å få tak i. "Den kommer dere aldri til å få bruk for," sier Viktor overbærende. "Hvis dere kommer i nærkamp, er det bare fordi dere har gått tom for ammunisjon, og da vil jeg anbefale at dere dunker Tali-bok i hodet med geværet i stedet for å prøve å skrelle ham med den fruktkniven der." (side 32)


Guttene har en tøff sjargong seg i mellom, mens de nærmest kjeder seg til døde av uvirksomhet. Det er da en av dem får ideen om at de skal filme alt som skjer. De går i gang med å dokumentere det som skjer ved hjelp av kamera på hjelmene sine. Men det skal tidsnok bli action ... Og alle vi som har lest en del om denne krigen, kjenner til de uforutsigbare alliansene som oppsto mellom ulike klaner i Afghanistan, Taliban og NATO-styrker. Venner den ene uka - fiender den neste. Alt avhengig av hvem som kunne sikre vedkommendes familie overlevelse der og da. At tvang også ble brukt av Taliban, blir vi også vitne til. 


Den kvinnelige soldaten Hannah blir elskerinnen til Schrøder. Hun er uerfaren i kjærlighetslivets irrganger, og forelsker seg i den karismatiske utstrålingen hans. Men hvor elsk-verdig er en mann som tror at krig er som et dataspill, der han selv sitter med kontrollen over spakene ... ?


Det er et urovekkende spill vi etter hvert blir vitne til, og som er så godt beskrevet av Carsten Jensen at du nærmest føler at du er der selv. Han har deg som leser i et grep du ikke kommer ut av før den siste siden i boka er vendt. Virkemidlene han benytter er en erfaren forfatters, og han bruker dem på en måte som de fleste krimforfattere virkelig kan misunne ham. Denne konflikten kjenner han fra innsiden, og dette merker vi fordi de virkelige hendelsene som beskrives fremstår som svært autentiske. Kart og terreng stemmer godt med ting jeg tidligere har lest om denne krigen, for ikke å glemme filmene som har begynt å komme. Jeg nevner filmene "A War" og "Armadillo".  Dessuten Fredrik Barths faktabok "Afghanistan og Taliban", Fredrik Græsviks glitrende dokumentarbok "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" og novellesamlingen "Hjemkomst" av Phil Klay. Og det finnes mer. 


Underveis introduseres vi for jeg-fortelleren Khaiber, som har afghanske røtter. Hans oppdrag er å hente den danske troppen hjem til Danmark. Det blir ikke et enkelt oppdrag, ikke minst fordi han utfordres på hvor lojaliteten hans ligger; hos det afghanske folk eller hos det danske ... 


Dersom du bare skal lese én bok i sommer, anbefaler jeg Carsten Jensens "Den første sten" av hele mitt hjerte! Lydbokutgaven anbefales spesielt fordi oppleseren Nicolay Lange-Nielsens stemme passer perfekt til boka! Ikke la deg skremme av at lydboka er mer enn 22 timer lang eller at boka er mursteinaktig med sine 610 sider. Dette glemmer du nemlig fullstendig under lesningen av den. Her får du alt: intriger, hevn, overgrep, massakre, bakholdsangrep, svik ... Alt så godt fortalt at du nesten mister pusten underveis ... Samtidig øker din forståelse for den umulige Afghanistan-krigen formidabelt! Denne boka bør du virkelig ikke gå glipp av! Den er viktig!


Utgitt i Danmark: 2015

Originaltittel: Den første sten
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Press (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfilen)
Oversatt: Håvard Syvertsen 
Oppleser: Nicolay Lange-Nielsen
Spilletid: 22 timer 19 min.
Antall sider: 610
ISBN: 9788242163370 (lydfil)
ISBN: 9788275477550 (papirutgave)
Jeg har mottatt boka fra forlaget
Forfatterens egen blogg


Carsten Jensen (Foto: Isak Hoffmeyer)

mandag 21. april 2014

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan"

Hva nå, Afghanistan?

Med en gang jeg ble oppmerksom på denne boka, visste jeg at jeg måtte lese den. Det har jeg også gjort, og nå er jeg egentlig "bare" opptatt av én ting: hvordan få flere til å skjønne at de også må lese den! "Alt dette kunne vært unngått" er nemlig en bok som bidrar til å øke forståelsen for alt som gikk galt i Afghanistan - ja, hvorfor det ikke kunne gå annet enn galt når premissene til å begynne med ble så feil ... 

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) og den norske journalisten (med mastergrad i Peace and Conflict Studies) Anders Sømme Hammer (f. 1977) har reist rundt i Afghanistan for å kunne skrive denne boka. Anders Sømme Hammer har hatt base i Kabul siden 2007, og dette er lenger enn noen annen norsk journalist har vært der. 

Carsten Jensen skriver på side 166-167:

"Jeg har snakket med slektninger til myrdede og drepte, med enker med nedslåtte øyne, og deres døtre som ennå ikke har lært å styre sine nysgjerrige blikk. Jeg har snakket med militsmenn med mord på samvittighet og forhenværende og kanskje nåværende talibanere, med landsbyeldre, politikere, distriktsguvernører og politimestre, som alle sverget på at de fortalte sannheten. Jeg har fylt den ene notisboken etter den andre med deres ord.
Føler jeg at jeg har vært tett på dem? Nei.
Føler jeg at jeg forstår det livet de lever? Nei.
Føler jeg at jeg, bare et øyeblikk, har delt deres vilkår? Nei. 
I enhver henseende lever jeg et annet liv enn dem, også når jeg ferdes midt blant dem. I hvert eneste møte støter min innlevelsesevne på en uoverstigelig mur. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. 

... De avgrunnene de har stirret ned i, har jeg aldri vært i nærheten av."

Unntatt på ett punkt: redselen for hele tiden å kunne dø mens han befant seg i Afghanistan, aldri å kunne vite hva som ventet rundt neste sving ... Faren var høyst reell!

I bokas innledning presenteres vi for Afghanistans nyere historie, som starter med mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001. Massoud som har siden blitt et symbol for det afghanske folk ... 

Sett i etterpåklokskapens grelle flombelysning er det relativt lett så se hva som gikk galt, og dette berører forfatterne i sin bok. Blant de største tabbene amerikanerne (og for den saks skyld også NATO) gjorde da de invaderte Afghanistan, var at de ikke satte seg inn i den afghanske kulturen. Invasjonen virket dessuten dårlig planlagt fordi det ikke var fastsatt noe klart mål for aksjonen - ikke utover å ville knuse Taliban. Hva ville invasjonsstyrkene egentlig oppnå? Hvilken strategi hadde de? Vi som har fulgt med mediene i årenes løp har med forskrekkelse registrert hvordan forklaringene på hvorfor styrkene fremdeles befinner seg i Afghanistan, har endret karakter. Jo verre tilstander, desto dypere har man gravd for å finne noe som kan forsvare nettopp dette. Noe av det siste vi fikk høre var at det handlet om kvinnenes rettigheter ... Og jeg stiller meg spørsmålet: når var kvinnenes manglende rettigheter en forklaring på en vestlig invasjon av et annet land? Det står jo ganske enkelt ikke til troende!

Sammenblandingen av Taliban og al-Qaida var en annen tabbe - for mens Taliban ikke hadde ambisjoner utover Afghanistans grenser, hadde al-Qaida helt andre mål, uten å være knyttet til noen spesifik stat. Taliban var dessuten villig til å forhandle, men dette brydde ikke amerikanerne seg om. Og sist men ikke minst: i dette landet er det som betyr noe hvem som kan gi folk trygghet, ikke hvilken ideologi man har. En tidligere talibaner skiftet derfor gjerne side, dersom dette tjente vedkommende mer, typisk når maktforholdene endret seg. Dermed var fiendebildet høyst uklart og varierende. Invasjonsstyrkene samarbeidet dessuten ikke med noen som hadde tillit i befolkningen - altså noen man kunne samles om. 


Illustrasjon fra boka
"Marginaliserte befolkninger som balanserer på kanten av overlevelse, vil alltid foretrekke å leve med systemer der forutsigbarhet er det mest fremtredende trekket. For dem handler det ikke om religion og ideologi. For dem handler det om klare og forståelige lover som garanterer deres sikkerhet. Hvis du følger lovene, blir du beskyttet. Hvis du bryter dem, blir du straffet. Det avgjørende er ikke om lovene er rimelige eller rettferdige, men konsekvensen deres, retningslinjene som ikke kan misforstås og som gjelder alle daglige handlinger." (side 27)

Gjennom 11 kapitler presenteres vi for ulike sider ved det afghanske samfunnet. Som nevnt ovenfor er flere sentrale personer i Afghanistan intervjuet, og i tillegg har forfatterne også sett nærmere på kvinnenes stilling. Fellesnevneren for de fleste er at de er skuffet over utlendingene. 

"Hvis utlendingene kom hit for å gjøre livet vårt bedre, så har de mislyktes, de har ikke noe her å gjøre. De lovet fred, veier, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste av løftene har de innfridd." 


Illustrasjon fra boka
I slutten av 2014 skal alle utenlandske styrker trekkes ut av Afghanistan, og spørsmålet er hva som da kommer til å skje. Bryter det ut ny borgerkrig i landet? Vil Taliban lykkes i å ta makten igjen? Og hva med kvinnenes stilling? Mens fremmede styrker har vært i landet, har uroen tiltatt og antall selvmordsbombere har økt betydelig. 

Haji Sahib Rohullah Wakil er en innflytelsesrik stammeleder fra Jalalabad. Rett etter den amerikanske invasjonen gikk han til de lokale amerikanske styrkene og fortalte at de ikke kom til å klare å oppspore al-Qaida fordi de manglet fullstendig lokalkunnskap. Han opplyste samtidig at han betraktet al-Qaida som sin og Afghanistans fiende. På vei ut fra amerikanernes tilholdssted ble han arrestert, og hans henvendelse kostet ham seks år på Guantanamo. Paranoiaen var total ... Og ydmykheten og evnen og viljen til å lytte var totalt fraværende ... 

"Wakil hadde foreslått for amerikanerne at de skulle snakke med lokale talibanere som var innstilt på forsoning. Det var dette forslaget som fikk ham til å fremstå som en terrorist i deres øyne. "Alt dette kunne vært unngått, hvis de hadde lyttet den gangen," sier han. "Hadde amerikanerne bare strukket ut en hånd i stedet for å kjempe mot Taliban, hadde det vært fred i stedet for krig." (side 116)


Illustrasjon fra boka
Noe av problemet alle møter på i Afghanistan - noe forfatterne av denne boka også fikk merke - er at det alltid er to versjoner av alt. "Slik ser den asymmetriske krigen ut." (side 135)

"Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende." (side 137)

"Alt dette kunne vært unngått" er en meget oppsiktsvekkende og interessant bok jeg virkelig håper at flere kommer til å lese. Tidligere har jeg bl.a. lest Fredrik Barths bok "Afghanistan og Taliban", som vinkler utfordringene i Afghanistan noe annerledes (og kanskje også mer akademisk). Mens Barth tar utgangspunkt i stammekulturen og ideen om det statsløse samfunnet, noe han for øvrig er blitt kritisert for, tar Jensen og Hammer utgangspunkt i det nokså enkle: hva frykt faktisk gjør med mennesker. Så er vel også det forhold at landet preges av en stammekultur en viktig premiss for at det er å vanskelig å samles rundt en leder? Mest av alt handler det likevel om en totalt feilslått invasjon som har kostet mer enn det smakte, og som på ingen måte har bidratt til noen varig fred i landet. Det er som Vali Nasr - tidligere utenriksminister Hillary Clintons rådgiver - skriver i The Dispensable Nation. Amerikan Foreign Policy in Retreat: 


Illustrasjon fra boka
"Vi har verken vunnet denne krigen på slagmarken eller avsluttet den ved forhandlingsbordet. Vi bare toer våre hender og håper at det vil gå litt tid mellom avreisen vår fra landet og den uunngåelige katastrofen så ingen vil bebreide oss for noe." (side 26)

Afghanerne må imidlertid være et tålmodig folk, som har tålt mye under de verste forhold. Jeg håper at de kommer til å være pragmatiske den dagen de utenlandske styrkene trekker seg ut av landet, og at de finner en løsning som er til å leve med. Vi i Vesten er uansett ikke de rette til å vurdere hva som er rett og galt, eller hva det er rimelig å finne seg i, all den tid våre vestlige verdier er så totalt annerledes afghanernes verdier. 

Denne boka har både beriket meg, gjort meg klokere og mer ydmyk. Det har også vært smertefullt å lese alle historiene, som først og fremst handler om møter med mennesker. Bokas styrke er at forfatterne ikke later som de forstår alt, men inntar en spørrende og nysgjerrig holdning. Konklusjonene overlater de langt på vei til andre å trekke ... i den grad det er mulig å konkludere i det hele tatt. Med ett er man aldri i tvil om etter å ha lest denne boka; nemlig hvordan det aldri kunne lykkes å invadere et land som Agfhanistan! Krigen er og blir en fiasko, uansett hvordan dette måtte fremstilles i vestlige medier. Sannheten om dette eier nemlig ikke vi, men afghanerne selv. De vet at de i dag har grunn til å være atskillig mer redde enn de var før invasjonen i 2001. 

Historien om den mislykkede invasjonen i Afghanistan er dessverre ikke enestående, og jeg håper at dette tas som en læring med tanke på andre fremtidige uroligheter i verden. Akkurat der er jeg imidlertid ikke veldig optimistisk ... 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 184

Alle bilder i boka er tatt av Anders Sømme Hammer
Boka er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord
Takk til forlaget for anmeldereks. av boka!


Anders Sømme Hammer og Carsten Jensen (Foto: Marte Vike Arnesen)
Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Eirik Grasaas-Stavenes - 27.02.2014 - Katastrofal krigssuksess
- Dagbladet - 26.02.2014 - Etter 12 års krigføring i Afghanistan, står krigsherrer og Taliban klare til å ta over - Det er konklusjonen i kritisk norsk-dansk bok om Afghanistan-innsatsen. 
-  Dagsavisen v/Irene Halvorsen - 27.02.2014 - Afghanistan etterpå
- Bistandsaktuelt v/Gunnar Zachrisen - 19.03.2014 - Glitrende reportasje fra Afghanistan
- NRK v/Eirik Veum, Eline Buvarp Aardal og Gaute Zakariassen - 26.02.2014 - Eks-forsvarssjef: Afghanistan-krigen var aldri ment å være en humanitør intervensjon (målet var å knuse Taliban)
- ABC-nyhetene - 26.02.2014 - Kritisk norsk-dansk bok om Afghanistan-innsatsen
- Morgenbladet v/Ivo de Figueiredo - 06.02.2014 - Norges svik mot Afghanistan
- Minervanett v/John Færseth - 08.04.2014 - Trøstesløst i Afghanistan
- Romerike Blad - 26.02.2014 - Kritisk om Afghanistan
- Anders Sømme Hammers nettside - om sin egen bok
- Carsten Jensens nettside 

mandag 5. april 2010

Carsten Jensen: "Vi, de druknede" (2008)


Utkom første gang: 2006
Lydboka er innlest: 2008
Oppleser: Jan Erik Madsen
Originaltittel: Vi, de druknede
Oversatt fra dansk: Mie Hidle
Forlag: Cappelen
Spilletid: 25 t 5 min.


Carsten Jensen forteller her historien om den danske øya Marstal og dens innbyggeres forhold til havet. I boka følger vi fire generasjoner over 100 år frem til den andre verdenskrigs slutt. Mennene hadde stor utferdstrang og det var ikke uvanlig at de som valgte sjømannsyrket ble borte i 2-3 år av gangen. Tilbake satt kvinnene, og ikke sjelden opplevde de ikke å få mennene sine hjem fordi havet tok liv. Samtidig lå fremtidshåpet nettopp i havet og spesielt i sjømannsyrket.

På mange måter er dette en reiseskildring. Vi følger flere skikkelser og deres ferd mot fjerne farvann. Og det er de mest fantastiske historier - både morsomme, grufulle og triste - vi får innblikk i. Albert som leter etter sin forsvunnede far, som har bosatt seg med ny familie på Samoa, den grusomme styrmannen O´Connor som treffer fatale beslutninger for besetningen på skipet, Klara hvis største frykt er at sønnen skal bli sjømann ... Mange historier flettes inn i hverandre. Bakteppet i boka er Marstals vekst og fall som sjøfartsby, herunder også skipsfartens utvikling.

Boka er glitrende og anbefales sterkt! Terningkast fem!

Carsten Jensen