Roy Jacobsen: "De usynlige"

De usynlige heltene

I forrige uke var jeg så heldig å få være til stede på et arrangement med Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset. Arrangement hadde tittelen "Havet, fisken og folket". Jeg var på dette tidspunktet allerede godt i gang med boka, men altså ikke helt ferdig. Akkurat det er jeg glad for, fordi denne Litteraturhuskvelden tilførte meg noen flere perspektiver som jeg fikk god nytte av i min tilnærming til boka. 

At et knippe av de profesjonelle anmelderne har trukket paralleller mellom "De usynlige" og Hamsuns "Markens grøde", overrasker på ingen måte meg. Faktisk tenkte jeg selv i de baner mens jeg leste boka. For nærmere det dypt eksistensielle er det vanskelig å komme, tenker jeg. Da Roy Jacobsen selv fikk spørsmålet om han er inspirert av Hamsun i et intervju i Klassekampen 17. august i år, svarte han følgende:

"Man kommer aldri utenom Hamsun, og jeg har lånt mye fra ham når det gjelder språk og litterære teknikker. Men Hamsun holder dommedag over skikkelsene sine, det gjør ikke jeg. Det er ikke mye stil over å være en person i en av Hamsuns romaner, det er litt kulere å være person i min. Du har litt større sjans, for å si det sånn. Man skulle tro at Hamsun aldri hadde møtt et ordentlig menneske."

Handlingen i "De usynlige" er lagt til øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, og finner sted i tidsperioden 1913 til 1928. Det har ikke lyktes meg å finne øya, så jeg antar at den er fiktiv. Det som derimot ikke er fiktivt, er handlingen. Den skal nemlig være basert på historien til forfatterens egen morsslekt. (I ettertid er jeg blitt kjent med at forfatterens morsfamilie levde på øya Moholmen - den øya som i boka er kalt Barrøy.)

På Barrøy bor ekteparet Hans og Maria Barrøy, og de har bare ett barn; Ingrid. På øya bor også Barbro, søsteren til Hans, og dessuten deres aldrende far. Ingrid er tre år og skal døpes, og det er henne vi følger gjennom hele boka. En sterk kvinneskikkelse som blir voksen så altfor tidlig, fordi livet - det karrige livet og tilfeldige omstendigheter - tvinger henne til det. Tanten Barbro er nokså vill av seg, ikke helt egnet for det ensformige og ensomme livet der ute i havgapet, hun vil noe mer som omstendighetene ikke kan gi henne - og en dag går det også galt. Broren Hans har da forsøkt å kvitte seg med Barbro, skaffe henne en huspost, men hun kommer til slutt hjem med et farløst barn i magen i stedet. Et barn som blir til Lars, en nevenyttig og praktisk kar de etter hvert ikke skal klare seg foruten. 

Etter krigen (første verdenskrig) kommer det noen svensker ut til øya, og dermed blir svenskekaia bygget. Et solid byggverk som skal stå til evig tid fordi det er bygget i stein. Det gjør derimot ikke bryggehuset som blir forsøkt bygget tre ganger før de får det til å stå for vær og vind - en evig kamp mot naturkreftene som er ekstraordinært sterke her ute i havgapet.

Sentralt i øyboernes liv er Lofotfisket. Selv om de i tillegg har inntekter og mat fra et lite knippe med husdyr, er det ingen tvil om at det er fisket som sikrer de største inntektene. Når mennene drar avgårde på Lofotfiske, er det med livet som innsats. Man vet aldri om alle kommer levende tilbake. Tiden før avreise preges av dette alvoret. 

"Så slår alvoret ned i dem. 

Ikke en storms alvor, men årets og øyas langsomme og grunnleggende skole i ensomhet. Det er plutselig færre av dem, de går rundt og mangler øyas overhode. De blir lavmælte og tause, hissige og utålmodige. Lofoten er i tillegg et sted man ikke nødvendigvis vender helskinnet hjem fra, det er et lotteri med døden, der over to hundre mann går ned hver vinter, noe de ikke taler for høyt om, det holder med noen halvkvedede viser. Det finnes da heller ingen kirkegårder med flere kors uten lik enn dem Vårherre holder sin hånd over langs denne kysten. 

Og slik går dagene, i januar.

Samt i enda tre måneder. Med frost og kovdam og gamleerik." (side 65)

Det er et sterkt folk som beskrives, men alle klarer likevel ikke dette livet. Ikke  bare havner mor Maria i en periode på asylet, men hun kommer i det minst hjem til slutt. Den fine fruen hvis barn Ingrid blir sendt til for å passe, kommer aldri derfra etter at mannen hennes har gått konkurs og mest sannsynlig tatt sitt eget liv. Og plutselig blir Ingrid, hvis eget voksenliv egentlig ikke har tatt form enda, fylt med ansvar for to unger som har vokst opp i rikdom, og som nå må avfinne seg med det vesle hun og hennes familie har å tilby ... Det er et karrig liv, et helvetes liv ... Man snakker ikke i utrengsmål, og planer og drømmer holder man helst for seg selv. 

Jeg ble fullstendig bergtatt av denne romanen! Roy Jacobsen behersker det litterære språket til fulle, og sjelden har jeg møtt på en samtidsforfatter som så til de grader behersker metaforenes kunst som nettopp ham. 

"Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap." (side 7)

Jacobsen er sikker i språkføringen, beskrivelsene er knappe og det er mye undertekst som det er overlatt til leserne å gi mening og tolke. Det er kanskje nettopp her han minner meg så veldig om Hamsun, selv om Jacobsen aldri faller for fristelsen til å sette seg til doms over sitt persongalleri. Der Hamsun harsellerer med sitt persongalleri - der behandler Jacobsen sine personer med den dypeste respekt. 

Det er en rå og brutal skildring vi serveres, men ikke en eneste gang bruker Jacobsen klisjeer eller billige triks for å apellere til leserens primitive følelsesregister. Man er heller aldri i tvil om at akkurat slik han beskriver det karrige livet - nettopp slik må det ha vært for dem som bodde så langt fra folk, så nær det ytterste havgapet det var mulig å leve. Et landskap som i dag er avfolket, men hvor øyriket innenfor ble reddet av gongongen gjennom en iherdig distriktspolitisk innsats som i det minste sikret broforbindelse mellom de største øyene, og som har gjort at det i dag bor tusenvis av mennesker der ute. Skjønt mange av helårsboligene gradvis og umerkelig gjøres om til fritidshus, selv om dette neppe er i tråd med kommunenes intensjoner ... sånn egentlig ... 

Det lukter Nordisk Råds Litteraturpris lang vei av denne romanen! Den har nemlig alle de klassikerpreg jeg kan komme på; en udødelig og tidløs historie, en historie med mange bunner og som kan leses om og om igjen, en språkføring som er av høy litterær kvalitet - i tillegg til at det er herlig at forfatteren løfter frem en viktig del av Norges historie. En historie godt egnet til å skape stolthet for alle dem som faktisk kommer fra denne landsdelen, men som kanskje ikke har snakket høyest om det tidligere i sitt liv ... En historie om et kystproletariat, som har bidratt til å bygge Norge, men som tidligere har vært utelatt fra historiebøkene. Og alt er krydret med autentiske dialektord, godt gjenkjennelig for alle oss med familiære bånd til Helgelandskysten. I det hele tatt en fantastisk roman som fortjener terningkast seks! I likhet med hans roman "Seierherrene" som utkom i 1991, og hvor handlingen er lagt i samme område!

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 245
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Roy Jacobsen

NRKs Bokprogrammet den 8. oktober 2013 handler om Roy Jacobsen, hjemstedet hans og forfatterskapet.

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes 15.08.2013 - Bevegende Jacobsen (terningkast seks)
- Dagbladet ved Cathrine Krøger 15.08.2013 - " ... rett og slett en helt fantastisk roman - suverent om fattigfolk på Helgelandskysten"
- Aftenposten v/Kaja Korsvold 15.08.2013 - Braksuksess for Roy Jacobsen
- Fra Innsiden v/Knut Gørvell 15.08.2013 - "Ellevill mottakelse ..."
- Bokbloggeren Janicke på bloggen Jeg leser 29.08.2013
- Dagsavisen v/Turid Larsen 17.08.2013 - Livsglede og seigt slit
- NRK v/Marta Norheim 16.08.2013 - Heltemot på Helgeland
- Klassekampen v/Astrid Hygen Meyer 17.08.2013 - Kystens hardføre helter
- Bokbloggeren Miriam på bloggen Lesende skrivende - 28. juli 2014 - Martrende og vakkert om mennesker absorbert av elementene 
- Reading Randi

Havet, fisken og folket - Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset onsdag 2. oktober 2013

Frank A. Jenssen og Roy Jacobsen på Litteraturhuset (Foto: RMC)

Når Roy Jacobsen dukker opp på Litteraturhuset, er det en happening det er vel verdt å få med seg! Jacobsen er som kjent i disse dager ute med romanen "De usynlige"  (utgitt på Cappelen Damm) - en bok som har seilt opp på bestselgerlistene på rekordtid i høst, og som nå ruver helt øverst på salgslistene. 

I går møttes forfatterkollegaene Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen til en nokså uformell samtale på Litteraturhuset - en samtale noen hundre tilstedeværende var så heldige å få lov til å være vitne til. I løpet av en times tid var de innom mange temaer, som i grunnen hadde én fellesnevner: nemlig fisk! Som Frank A. Jenssen - forfatter av boka "Torsk - fisken som skapte Norge " som utkom på Kagge forlag i fjor - så treffende sa det: "Det er merkelig at torsken nesten aldri nevnes når det snakkes om nasjonsbygging!  Torsken er nemlig vår nest største eksportvare etter oljen, og menneskene som i alle år har tatt den opp fra havet, er så og si fullstendig fraværende i historiebøkene våre." (Se for øvrig intervju med ham på NRKs nettsider - 02.10.2012.)

På kysten av Nord-Norge - særlig i øyriket helt ytterst i havgapet - er det så værhardt at ordene blåser bort før de er ferdig uttalt, påpekte Roy Jacobsen. Kystproletariatet - de usynlige - er ikke akkurat dem det er skrevet flest bøker om opp gjennom historien. Som regel var det embetsstanden som førte historien om fiskerne i pennen, og da mest i form av historier om hvor synd det var i dem. All kompetansen fiskerne innehadde, pågangsmotet og utholdenheten - det er det skrevet lite eller ingenting om. 

Jacobsen fortalte om alle sommerferiene på Dønna etter at han og familien hadde flyttet sørover og bosatt seg på Årvoll i Oslo.  Ferieoppholdene var egentlig sommerarbeidsleir-opphold. Her ble "alle mann" nemlig satt i arbeid, og var med på slåttonn og skjæring av torv hele sommeren gjennom. Foreldrene hans snakket lite om tiden da de selv hadde bodd på Dønna, og moren la fort fra seg nordlandsdialekten etter at de kom sørover. Derfor visste han svært lite om sine røtter, familiens fortid.

En fullsatt sal med interesserte tilhørere (Foto: RMC)

Roy Jacobsen valgte - med kjærligheten som drivkraft - å flytte tilbake til Dønna i 1980, og ble da værende der i seks år. Han gjenoppdaget den vakre naturen, og la merke til alle øyene som tidligere hadde vært bebodd, men som nå var fraflyttet og stort sett rommet forfalne hus og ruiner. Når han søkte i historiske kilder, fant han få spor etter fortiden. De fleste øyboerne flyttet nemlig inn til fastlandet uten særlig dramatikk, gjerne med fraflyttingsstønader fra det offentlige. 

Fiskerne var - og er - den økonomiske ryggraden i Norge, og likevel er det så få historiske spor etter dem. Skyldes det at de bodde der ute, langt ute i havgapet der ingen egentlig kunne se dem? I Nord-Norge, langt fra der " de viktige tingene" skjedde ...? "Hvorfor står det f.eks. ikke en bauta av en fisker eller lignende på Bygdøy Folkemuseum?", spør Frank A. Jenssen. Norge, som jo er bygget på torsk ... 

Frank A. Jenssens bok om torsken

Frank A. Jenssen fortalte om bakgrunnen for sin bok om torsken. Kagge forlag ga ham i oppdrag å skrive om torsken, og da han først takket ja, gikk det ikke lang tid før han skjønte at boka skulle komme til å  handle om byggingen av landet vårt. Han trodde også at han visste alt om torsken, men dette viste seg meget raskt å være grundig feil. Et spørsmål han stilte seg underveis i sin skriveprosess var hvorfor torskens betydning var så fortidd i våre historiske kilder. Og dette all den tid de største verdiene i vår eksportnæring kommer fra Kabelvåg og Svolvær (gjennom Lofot-fisket) ... selve ryggraden i norsk økonomi! Han som i sin tid studerte juss på Dragefjellet i Bergen (der også undertegnede studerte på 1980-tallet), og som over alt møtte vitser om nordlendinger - som om dette var et folk man ikke trengte å ta på alvor? Alle lo av vitser hvor svaret på hva som var 20 meter langt og luktet tørrfisk, var en buss med nordlendinger. Undertegnede trenger ikke å gå lenger tilbake enn 15 år da en nordlending med nordlandsdialekt i blokka der jeg bodde på Bjølsen i Oslo - en meget oppegående kvinne - ble avkrevd for å "snakk(e) norsk så jeg forstår hva r`u sier" av en kvinne som til forveksling lignet Moder´n i Fleksnes, der hun sto og ruvet over henne i oppgangen, med høyt budeiefeste ... Slik var tonen - og den var enda verre på 50- og 60- og 70-tallet. Noe som medførte at det føltes tryggere å legge av seg dialekten for mange nordlendinger ... 

Der hvor Jenssen skriver om fisken, skriver Jacobsen om folket som tok opp og fremdeles tar opp fisken, selv om forholdene selvsagt har endret seg dramatisk bare på noen få ti-år. Vi skal nemlig ikke mer enn to generasjoner tilbake i tid før forholdene var totalt annerledes enn i dag. På dette området har det ganske enkelt funnet sted en revolusjon - noe som kanskje først og fremst kjennetegnes ved den klassereisen Roy Jacobsen så levende beskriver i sin roman " Seierherrene" som utkom i 1991. 

Roy Jacobsen - en mann som forsøker å synliggjøre de usynlige 

(Foto: RMC)

Jacobsen vet hva han skriver om når han beskriver fisket. Han har nemlig selv vært ute i feltet og forsøkt seg i yrket. 

I den forbindelse fortalte Jacobsen om den gangen han søkte jobb som line-mann på en båt. Han trodde at han kunne dette (han hadde jo fisket i ferier og slikt - fortrinnsvis i godt vær på sommeren), men var totalt uforberedt på det som møtte ham. Først og fremst handlet det om værforholdene. Ute på havet var det alltid dårlig vær - noen ganger heldigvis så dårlig at de fikk landligge og ikke kunne dra ut ... Skjønt linefisket var mindre påvirket av vær og vind enn andre former for fiske ... Det måtte omtrent være orkan dersom båtene skulle bli liggende til kai. Linefisket foregikk dessuten slik at mange båter reiste ut sammen, fordi det også handlet om å redde bruket (som fiskeredskapene kalles). 

Det var mørkt hele tiden, og selve prosessen med å sette bruket var i følge Jacobsen helt ubeskrivelig. Alt foregår lynraskt, det nytter ikke å snakke pga. vinden, man er våt absolutt hele tiden, ligger på knærne på dekk, blir sår i hendene, er avhengig av bare å vite hva de andre gjør - og linefisket slutter aldri, er ikke sesongbetont. 

Jacobsen understreker at kompetansen blant fiskerne var og er enorm - et aspekt som sjelden nevnes når det er tale om fiske. Selv la han merke til at det var få linefiskere over 30 år. Årsaken er nok først og fremst at dette er et tøft yrke rent fysisk, noe som fører til at de fleste enten finner seg noe annet å gjøre etter hvert eller skaffer seg sin egen båt, der de kan holde seg inne i styrhuset når været raljerer som verst - mens mannskapet jobber på dekk. 

Roy Jacobsens roman "De usynlige"

Jenssen påpeker at det å være fisker aldri har vært forbundet med status. Dette avspeiler seg også i litteraturen, som stort sett beskriver hvor utsatt fiskerne var, og hvor mye de slet. 

Jacobsen fortalte om en skjellsettende opplevelse fra sin tid som fisker. Han og mannskapet lå i byssa da lyden av knust glass kunne høres. Dette skyldtes av det iset på båten. Hver gang isen brast, hørtes lyden av knust glass. Når dette skjedde var det bare å komme seg på land - så fort som overhode mulig! Dersom båten skulle bli dekket av 1 cm is over det hele, ville den nemlig trille rundt og velte ... Med andre ord livsfarlig!

Noe av det Jacobsen har beskrevet i sin bok er livet på en øy - et liv der hver dag til forveksling er lik den neste. Det skjer ingenting. Man møter de samme folkene, er omgitt av den samme naturen og utsikten ... Likevel skjer det noe innenfor disse rammene, som gjør at livet går videre og er i en slags utvikling. Man bygger en brygge, brygga blir tatt av stormen, man bygger en ny brygge ... og slik går dagene. "De usynlige" handler om et folk som aldri gir seg. De har ikke noe valg, og det handler om å holde livet i gang, hele tiden komme seg videre ... Jacobsen romantiserer på ingen måte livet langs kysten, men forsøker å beskrive livet slik det var. 

Jeg husker ikke om dette bildet er fra Måsvær eller Gåsvær - jeg tok det i alle 

fall på en ribbtur ut i havgapet med Seløy Kystferie sommeren 2010. Husene

på bildet er stort sett falleferdige, med ett og annet hus som et hederlig 

unntak. Det er nemlig populært å ha sommerhus ute i havgapet. (Foto: RMC)

Alle øyene ytterst i havgapet er for lengst fraflyttet. De siste beboerne som kloret seg fast, ble fristet av fraflyttingstilskudd fra myndighetene. 

Fraflyttingen er noe man kan like eller ikke like, men faktum er nok at menneskene som flyttet fikk det bedre. Det som er aller mest oppsiktsvekkende er at det kun er to gerenerasjoner siden dette skjedde. Som tidligere nevnt: Det handler rett og slett om en revolusjon - paradoksalt nok uten at noe av dette er nedfelt i historiebøkene våre. 

Jacobsen tror fullt og fast på at vi blir bedre mennesker av å vite hvor vi kommer fra, og derfor er det viktig at denne tiden blir husket på! At boka nå ligger som nr. 1 på bestselgerlistene, viser at forfatteren har lyktes med å synliggjøre de usynlige!

Bildet er fra Sandsundvær (Foto: RMC)

Lofotfisket er i dag mye større enn den gangen handlingen i "De usynlige" fant sted. Det er riktignok færre som jobber i bransjen, og fisket er blitt mer teknifisert i dag. Dessuten reiser ikke fiskerne ut på feltet med livet som innsats på samme måte som den gangen. Båtene er større, utstyret er bedre og sesongen kortere. Men for hver tekniske nyvinning forsvinner flere og flere ut av bransjen. Slitet blir på den måten (nesten) det samme uansett fremskritt. Fiskerne som jobber på trålebåter i dag kan tjene mellom en halv million og over en million kroner i løpet av få måneder, og det er i grunnen bare kvoten som setter begrensninger for hvor lenge de kan holde på. Inntektsnivået blant dagens fiskere representerer en stor endring i forhold til tidligere, da det å være fisker stort sett innebar et liv i stor nøysomhet, i verste fall fattigdom.

Fiskerne måtte være mentalt sterke for å å takle alt slitet. Hvordan ellers ville det være mulig å takle at man drar ut på havet i stummende mørke (det er i det hele tatt mørkt hele tiden), er så overdøvet av lyden av vær og vind at det er umulig å snakke, er kald og våt, må handle raskt ... ? Mange døde, og da ble de borte, forsvant, kom ikke tilbake ... Som Jacobsen skriver i sin bok: ingen steder var det så mange tomme graver som på kysten, der fisket var en dominerende yrkeskarriere. 

Bildet er fra Sandsundvær. Husene på øya er restaurert
og brukes i dag som sommerhus. (Foto: RMC)

I "De usynlige" bruker Roy Jacobsen alle de litterære virkemidlene han kan - mens han håper dette ikke merkes av leserne. Han skifter mellom presenes og imperfektum, bruker alvor og ironi - alt for å skape ulike perspektiver på det som skjer underveis. Når Jenssen stiller spørsmål ved skriveprosessen hans, sier Jacobsen litt lattermildt at han jo må følge med når det skjer noe i hodet. Det nytter ikke å vente til dagen etter. Han står om nødvendig opp midt på natta for å skrive ned det som kommer. Noen ganger skriver han fra morgen til kveld - andre ganger er han mer enn fornøyd med en halvtime på en dag. "Det å skrive er som livet - noen ganger trist, andre ganger spennende", sier han. All erfaring tilsier imidlertid at han må være på vakt når han er litt for fornøyd med seg selv - så og si blir forført av seg selv. De fleste ideer er dårlige, og det gjelder å forkaste det som forkastes må.

En interessant kveld på Litteraturhuset nærmer seg slutten. 

(Foto: RMC)

Jenssen avsluttet kvelden med å påpeke at vi skal 40-50 år tilbake i tid for å finne noen som skriver om havet og fisken slik Jacobsen gjør det i " De usynlige". Fisket er som sagt nest etter oljen vår viktigste eksportartikkel, og det er dette vi skal leve av i fremtiden når oljen tar slutt. Å få synliggjort fiskerinæringen er viktig - selv om den foregår i Nord-Norge! 

Og med dette var en fantastisk interessant kveld på Litteraturhuset slutt. Og jeg som selv har besteforeldre som var fiskere - henholdsvis på Andenes i Vesterålen og på Seløy på Helgelandskysten - følte at jeg kom enda nærmere mine egne røtter i løpet av denne kvelden. 

Etterpå var det signering av bøker, og jeg sikret meg selvfølgelig en signatur fra Roy Jacobsen i mitt eksemplar av "De usynlige". Samtidig fikk jeg sagt noe om at jeg føler at forfatteren gjennom å skrive "De usynlige" også har synliggjort min egen families fortid på Helgelandskysten - en fortid jeg bare blir mer og mer stolt av etter som jeg blir eldre. Underveis skvatt jeg litt da Roy Jacobsen fortalte at han var tremening av Steinar Bastesen, han med selskinnsvesten på Stortinget for noen år tilbake. Det var nemlig min far også ... 

Og så angret jeg i grunnen ikke rent lite på at jeg ikke sikret meg boka " Torsk" av Frank A. Jenssen ... Men det har jeg gjort noe med, for nå er boka bestilt fra Bokklubben, der den er å få tak i til 169 kroner for tiden!

Boksignering (Foto: RMC)

Med en dedikasjon fra forfatteren (Foto: RMC)

Roy Jacobsen: "Anger"

Sårt om et far-datter-forhold

Hans Larsen er 72 år og har nettopp sonet ferdig en dom for ting han både har og ikke har begått. Han har lagt sin fortid som voldsforbryter bak seg, og selv om han ikke akkurat velter seg i anger i det handlingsforløpet som boka beskriver, blir han aldri ferdig med å straffe seg selv. Det er vel egentlig en slags form for anger, det også ...

"Hånden hans utførte det skrivearbeidet friheten forlangte, man skulle nesten tro han hadde en framtid; han rettet rydden og stirret inn i speilet på veggen bak uniformene: feil dress, som satt som den skulle, restene av det flotte håret over bakre halvdel av hodet for å skjule arret. Han hadde stått i fire uker på en skammel med ansiktet i spjeldet for ikke å ligne et nyoppstått lik. Hørselen var ikke som den skulle, så han regnet ikke med å få problemer med lydene. Synsinntrykkene ville han ikke kunne gjøre noe med, fargene, bevegelsene, tempoet, han skulle bryne seg på de nye selvfølgelighetene, friheten ville gi ham muligheter, han kom til å delta og arbeide, gjøre innkjøp, lese en avis og tenke sitt. Det var planen. Fylle en serie med dager som skulle utgjøre restene av et skamslått liv. Det var hans forsett å gjøre det ubemerket, å bære buret med seg." (side 6)

Larsen bestemmer seg også for å holde seg unna datteren sin Marianne. Hva skjedde i sin tid mellom dem, som gjorde begge så redde for å ha noe med hverandre å gjøre? Hver på sin kant stabler de på beina noen skjøre kjærlighetsforhold. Larsen treffer sin tidligere romkamerats kone Agnes, og da vennen dør, ender han med å flytte inn hos henne. Datteren Marianne er alenemor, og en dag treffer hun Trond, en nokså tvilsom fyr som kjører motorsykkel. I begge forholdene er det store alderforskjeller, og i Larsens forhold er det også  klasseforskjell (hun vestkantfrue - han en tidligere voldsforbryter). Det imidlertid både far og datter har til felles er ansten for å ha det for godt, for hvordan skal de da klare nedturen som garantert kommer? Best å ta nedturen først som sist, få det unnagjort ...

Selv om verken Larsen eller datteren går inn for å treffe hverandre, blir de etter hvert pinlig klar over den andres eksistens. Ikke minst "takket være" deres nye kjærester. Larsen blir oppmerksom på at Agnes har hatt kontakt med datteren - ikke direkte, men via Trond, kjæresten hennes. Det handler om penger som overleveres ... Agnes har gjort dette i beste mening, men det blir likevel for meget for Larsen. Han takler det ganske enkelt ikke. Skjønt etter hvert øyner vi et håp om at han kanskje klarer å unne seg litt lykke likevel.

"Larsen nøyde seg med å la blikket hvile videre på henne, til hun besluttet å gjøre et bedre forsøk. - Det synes, sa hun og hørte vel selv at heller ikke det var noen farbar vei, eller at det røpet en større kjennskap til saken enn hun i øyeblikket så seg tjent med å orientere Larsen om. Men Larsen så ingen grunn til å hjelpe henne videre, han hadde smerter i hånden, og hans datter hadde dårlig råd - "så det ut som". I Agnes Almlies øyne så vel alle ut som de hadde dårlig råd? Men så kjente han at heller ikke datterens økonomiske situasjon opprørte ham noe særlig, som om han ikke var faren hennes lenger. Og det var andre gang han tenkte dette så pass klart og kortfattet, at han etter alle disse årene ikke var far lenger, til en datter, som om hun var blitt voksen i en så spesiell betydning av ordet at hun rett og slett var forsvunnet. Og akkurat det prinsipielle ved dette opprørte ham noe mer, at det skulle være mulig å slutte å være far når man først var det, mens det mer personlige, at akkurat Hans Larsen skulle være i stand til å foreta en slik utradering av bevisstheten om sitt eget avkom, det var det i hvert fall en åndssvak logikk i - kanskje var det brevet hennes som hadde hjulpet han over i et nytt liv, som han hadde lest flere ganger i løpet av vinteren, hver gang han kjente en uimotståelig trang til å oppsøke henne." (side 137)

Beskrivelsen av Larsens følelsesliv - eller tilsynelatende mangel på sådan - og hans lengsler og angst for å komme for nær både seg selv og andre, er smertelig lesning. Her viser Roy Jacobsen seg som den fantastiske forfatteren han er, idet han får frem varheten i hovedpersonens karakter, uten å være for overtydelig. Datteren har også sitt å slite med, og det spørs hvem som har mest å angre på når det kommer til stykket; Larsen som tross alt har sonet sin straff - både for forhold han rent faktisk har utført og forhold han ikke har utført - eller datteren, som fremdeles har mye uoppgjort i forhold til utilgivelige ting hun har beskyldt sin far for ...

Roy Jacobsen (f. 1954) skrev romanen "Virgo" i 1988, og i den forbindelse lot han seg presse av forlaget til å gjøre boka ferdig før han selv var fornøyd med den. Siden har han angret mye på akkurat dette. Da "Virgo" skulle utgis i pocketutgave, så han sitt snitt til å forberde den litt. I stedet endte han opp med å skrive en helt ny bok. Dvs. han har beskrevet "Anger" som 30 % "Virgo" og 70 % ny. "Anger" er en meget vellykket roman på alle måter! Jeg ser at Morgenbladets anmelder Ane Farsethås i september 2011 har uttalt at boka er overtydelig og unnvikende, at den er full av klisjéer og dessuten forutsigbar, og at det ikke hadde skadet om minimalisten i Jacobsen hadde fått redigere mer på setningene til den billedelskende maksimalisten ... Javel, tenker nå jeg ... men da hadde det jo ikke vært tale om samme bok! Og det er nettopp alt det billedlige og det ikke-minimalistiske som skaper nettopp denne boka! Synes jeg ... Farsethås skriver videre: "Anger kan med sine illustrasjoner av en hel katalog av litterære virkemidler og metaforteoretiske poenger antakelig fungere glimrende som tekst for et kurs i fortellerteknikk. Men det er ikke derfor de fleste leser romaner." Det er imidlertid da jeg får lyst til å tilføye at de fleste lesere ikke leser bøker med litteraturvitenskapelige briller. Jada, noen gjør det - men ikke "de fleste lesere"! Jeg hadde i alle fall selv ingen betenkeligheter med bokas språklige kvaliteter underveis i lesningen. Tvert i mot! Her blir det derfor terningkast fem!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Lydboka er innspilt: 2011
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Spilletid: 8 t 4 min.

Roy Jacobsen

Roy Jacobsen: "Seierherrene"

Den store klassereisen


Opprinnelig utgitt: 1991
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Bjørn Sundquist
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 19 t 25 min. (634 sider i papirutgaven)

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge den opp, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest "Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!


Denne anmeldelsen sto for øvrig på trykk i Dagbladet i 1991 (revitalisert av Dagbladet selv i 2010). Det er mange som har hatt meninger om denne boka i årenes løp - også her. 

Roy Jacobsen

Roy Jacobsen: "Marions slør" (2007)

Historien starter med funnet av et lik, en ung pakistansk kvinne med en avhugget hånd. Marion, politibetjent ved Oslo politikammer, deltar i teamet som blir satt inn til å etterforske drapet. Spørsmålet teamet stiller seg er om drapsmannen er en syk rasist eller om det dreier seg om et æresdrap. Den avdøde kvinnen pleide ikke å gå med slør, men var kledt i hijab og slør da hun ble funnet. Det kommer også frem at hun hadde en norsk kjæreste.

Dette er en annerledes krim, og handler dypest sett om fordommer i et flerkulturelt Norge. Boka er godt skrevet og gir grunnlag for ettertanke. Gisken Armand leser glitrende!

Roy Jacobsen: "Hoggerne" (2005)

For å få fullt utbytte av denne boka, bør man på forhånd lese Bokklubbens omtale for å orientere seg for tid og sted mht handlingen.

Vi er i den finske byen Suomussalmi i 1939, rett før russerne kommer. De brente jords taktikk er benyttet, og alle har flyktet. Bortsett fra en mann, vedhuggeren Timmo Vatanen. Han har nektet å dra fordi han ikke klarer å tenke seg en tilværelse noe annet sted enn nettopp der. Men hvordan skal han overleve i vinterkulden? Bli venner med russerne? Er de venner eller fiender?

Det viser seg at russerne er svært forkomne, og det oppstår kameratskap mellom Timmo og noen av dem. Dette er en bok om å overleve, om kameratskap, om å være mannfolk. Og for å overleve er det ikke bare rå muskelkraft som gjelder, men også en god porsjon kløkt.

Boka er meget velskrevet, og jeg beklager at den ikke var lenger.

Roy Jacobsen: "Vidunderbarn" (2009)

Finn er 10 år gammel, og han og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 60-tallet. Finn kan knapt huske at han noen gang har bodd sammen med sin far, en mann som moren ble skilt fra for en del år siden. I likhet med hos folk flest på den tiden, er det knapt med ekstragavanse i Finn og morens liv. Og enda knappere antakelig enn hos andre, fordi de må klare seg med en inntekt. Likevel har de det de trenger.

I løpet av kort tid snus Finns tilværelse fullstendig på hodet. Ikke bare får de en leieboer i huset, men Finn får også en halvsøster. Moren har nemlig bestemt seg for at hun skal ta seg av Linda, resultatet av hennes avdøde eksmanns eskapader etter skilsmissen. Lindas mor står det dårlig til med, og det hele handler om verdighet for Finns mor.

Linda er ikke som alle andre. Eller er hun egentlig det? Fordi vi kun får vite hva som skjer gjennom 10 åringens øyne, er det nemlig ikke alt vi får svar på. Og nettopp dét er hva som gjør denne boka så herlig! Moren gjør alt hun kan for å gjøre alt "riktig", og det store spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Hun stiller nemlig med et betydelig handicap i datidens Norge som enslig mor ...

Sjelden har jeg lest en så nydelig bok om en barndom, sett og tolket svært autentisk gjennom en 10 årings øyne. Mens jeg leste ønsket jeg at boka aldri skulle ta slutt. Og det er så mye gjenkjennelse i det som skjer i samfunnet på denne tiden, velstanden som etter hvert ble alle til del - nær sagt uavhengig av sosial tilhørighet. Dette er en bok man absolutt bør få med seg!