Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Heivoll Gaute. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Heivoll Gaute. Vis alle innlegg

søndag 24. august 2014

Gaute Heivoll: "De fem årstidene"

1970-talls feelgood

Gaute Heivoll (f. 1978) har opp gjennom tidene skrevet 20 bøker - inklusive denne siste. Han har dessuten mottatt åtte litteraturpriser og blitt nominert til like mange priser. (Kilde: Wikipedia)

Selv har jeg hatt gleden av å lese fire av Heivolls bøker, hvor "Før jeg brenner ned" er den jeg vil rangere som den aller beste. Her er det rikelig med dramatikk, det er faktisk et slagt plott i boka og den er nesten thrilleraktig i oppbygningen. Åndeløst spennende, rett og slett!

Jeg likte også "Kongens hjerte" godt, og likeså "Himmelarkivet", der jeg var full av beundring over hva forfatteren hadde fått ut av et ytterst sparsommelig kildemateriale. Dessuten engasjerte historiene!

Så kom "Over det kinesiske hav" i fjor, en bok jeg har inntrykk av at hele Norge trykket til sitt bryst, men som jeg altså fant noe kjedelig. Ikke fordi Heivoll ikke evner å skrive vakkert og poetisk - det synes jeg han gjør hele tiden, og det er heller ikke der skoen trykker - men jeg begynte å få øye på en slags mal eller oppskrift som bøkene hans er stort sett er skrevet etter. De bøkene jeg har lest av ham, har alle handlet om noe som har skjedd i virkeligheten, kildematerialet er sparsommelig og forfatteren har brukt all sin kreativitet og diktet seg inn i hvordan det hele må ha vært for de involverte. Metoden som benyttes, med svært mye dveling på detaljer, og hvor disse utbroderes til siste trevl, skaper et inntrykk av et poetisk og vakkert språk. Jeg tror også at dersom man bare har lest en eller to av Heivolls bøker, får man ikke øye på alle gjentakelsene ... Og er full av begeistring over annerledesheten i hans forfatterskap. Heivoll er nemlig noe for seg selv! Det skal han ha!

I alle fall ... "De fem årstidene" hadde jeg allerede rukket å høre så mye om før jeg bestemte meg for å lese den. Ja, så bra skulle den være at jeg like godt kjøpte boka, selv om jeg hadde mottatt et (elektronisk) leseeksemplar fra forlaget. 

"De fem årstidene" handler først og fremst om Gaute Heivolls bestefar, selv om også bestemoren er med der dette passer inn i handlingen. Bestefaren er i ferd med å pensjonere seg etter trettifire år som konduktør i NSB, og året er 1978. 

"Han hadde stått i arbeid siden krigen, tilbakelagt millioner av kilometer, klippet titusenvis av billetter, gått frem og tilbake gjennom vognene, hjulpet til med vesker og kofferter, og annonsert stasjonene i god tid før toget stanset. Han hadde stått på perrongen i all slags vær og sett til at folk kom seg av. Han hadde satt fløyta mellom tennene, svingt med flagget, stått i bakerste vogn med stasjonslykta og gitt signal. I løpet av sitt yrkesliv hadde han tilbakelagt en strekning som tilsvarte femtini ganger rundt jordkloden ved ekvator. Han hadde selv regnet det ut, men torde ikke si det til andre enn bestemor. Femtini ganger rundt kloden - det var nesten en runde for hvert år i hele hans liv. Det var nesten så han skjemtes. Han som i trettifire år hadde lengtet hjem til utsikten mot plommetreet. Kveldssola gjennom verkstedvinduet. De rolige skyggene. Greinene som duvet lett i vinden. Han som bare ville sitte der og male." (side 8)

I en alder av 62 år går altså bestefaren av med pensjon, og nå skal han fylle resten av sitt liv med å male bilder og stelle i hagen sammen med bestemor. Det er den ufødte Gaute Heivoll som er fortellerstemmen i boka, og det han forteller er i stor grad basert på film bestefaren tok dette første året som pensjonist. Som også skulle bli det siste, dessverre ... 

Malingen gikk det så som så med, for talentet var vel ikke helt slik bestefar tenkte seg. Så gikk han i stedet over til å filme omgivelsene. Det var enklere. Etter hvert skulle også dramatikken i livet hans dreie seg om invasjon av ville dyr i hagen - først i form av grevlinger og siden i form av en elg. Hagen, deres stolthet ... natt etter natt vandalisert av ville dyr som ikke tok hensyn til lilje-bedene eller grenene på frukttrærne, og som laget dype groper i den pent opparbeidede plenen deres ... Her følger jakt i bare underbuksa og en grevlingfelle, som dessverre fanget noe helt annet enn det forhatte grevlingen ... 

Stort mer skjer det heller ikke boka, som vel egentlig kan oppsummeres som en eneste stor hylling av forfatterens besteforeldre, og da i særdeleshet bestefaren. Unntatt i noen små antydninger om lett irritasjon, fremstilles besteforeldrene fullstendig uten lyter, uten trekk som kunne ha gjort dem mer menneskelige og ikke fullt så idealiserte. Alt pakket inn i et nydelig, poetisk språk. At Heivoll kan skrive, hersker det ingen tvil om nemlig! Det jeg likevel stiller spørsmål ved er om det blir stor litteratur av å skrive en feelgoodroman om sine besteforeldre? Mennesker uten lyter, uten irriterende sider, uten at det kommer noen avsløringer som gjør det litt vondt å lese ... ? Uten at vi merker at det har kostet å skrive denne boka, gjort litt vondt for forfatteren også fordi han har måttet yte sitt ytterste ... 

Etter å ha lest "De fem årstidene" er min konklusjon at dette er en helt grei og koselig bok om hvordan det var å bli pensjonist i Norge på slutten av 1970-tallet. Boka forteller en historie om viktige verdier i datidens samfunn, og gir sånn sett et fint tidsbilde på den tiden. Men stor litteratur? Nei, det mener jeg at dette ikke er. Til det mangler det spenning i teksten, og det mangler noe som kunne ha løftet romanen opp fra det helt trivielle. Det hele blir nemlig for trivielt, og ja ... det blir kjedelig. Det skjer ikke noe viktig underveis, ikke noe som setter spor og blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Og det mener jeg selv om jeg underveis koste meg med en del nydelig formuleringer - særlig det som går på beskrivelse av naturen. Scenen hvor bestefaren filmer sin kone som skal ta et bad, er vel det eneste jeg opplevde som morsomt underveis. Forfatteren har for øvrig understreket at boka ikke er dokumentarisk, men likevel lett gjenkjennelig. 

I et intervju med Dagbladet 14. august i år, uttalte forfatteren følgende: 

"- Jeg så alle filmene i sin helhet for første gang, 35 år etter at de ble tatt. Det var en spesiell opplevelse å se hagen, mormor, moren min og meg selv som nyfødt gutt. Men det som gjorde mest inntrykk, var at jeg så alt med hans blikk, hans kameravinkel. Jeg føler at boka er skrevet sammen med ham. Bestefar la det visuelle til grunn og jeg fulgte i hans spor, sier Heivoll."

Je
g stiller meg altså lunken til denne boka. Men bevares - er du ute etter en koselig feelgood-bok på en fridag, er denne boka helt sikkert perfekt! Og bare for å ha nevnt det også: det er mange ulike meninger om denne boka! Se ikke minst linkene til andre omtaler nedenfor. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Tiden
Antall sider: 201 
ISBN: 987-82-10-05393-1
Boka har jeg kjøpt selv


Gaute Heivoll (Foto: Petter Emil Wikøren/VG)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 18. august 2014 - Små gleder og stor sorg i besteforeldrenes liv - "Alt i alt en vellykket, vemodig og virkningsfull roman"
- Dag og Tid v/A. Audhild Solberg - 22. august 2014 - Så lenge sjansen er der - "Gaute Heivoll skriv vakkert og rørande om å bruke den tida ein har, før det er for seint."
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 15. august 2014 - Etter arbeidsdagen - "Gaute Heivolls "De fem årstidene" gjør svunnen hverdag fullkomment magisk."
 - Dagbladet v/Trude Ringheim - 14. august 2014 - Forfatter Gaute Heivoll gjør besteforeldrene sine levende 
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 20. august 2014 - Skyggene i paradiset - "Denne gangen har ikke Gaute Heivoll en dramatisk historie å støtte seg på. Nettopp det viser hans begavelse."
- Fedrelandsvennen - 13. august 2014 - Da jeg så alt med bestefars blikk 
- Aftenposten v/Atle Christiansen - 24. august 2014 - Bestefar og bestemor i solnedgang"De dokumenterer historiske hendelser, men det er vanskelig å få øye på forfatterens visjon, samfunnssyn og kunstambisjon utover den realistiske dokumentasjonen. Årets Heivoll-roman er den reneste Änglagård, og det er ikke langt unna at persongalleriet hans er like karikert som i Änglagård-filmene. Det er nært og søtt. Sjarmerende og hverdagslig. Og fort lest."
- Tine sin blogg - 6. august 2014 - " ... dette er en perle du kan kose deg med på en eneste lang dag i helgen"
- Artemisias Verden - 25. november 2014 - "Gaute Heivoll har skrevet en personlig roman om sine besteforeldre som han ikke rakk å bli kjent med, i alle fall ikke bestefaren som døde da han var liten. Inntrykket jeg sitter igjen med er litt vemodig. Bestefar som endelig ble pensjonist og ville bruke tid på hobbien sin, å male, men så skjedde det ting, som gjorde at han ikke greide det. Om forholdet mellom ham og bestemor, det skjøre, hvordan de er innvevd i hverandre, i hensynsfull respekt. Vakkert. Jeg tok meg i å tenke på dem, scenene, i dagene etter. Jakten på grevlingen, møtet med elgen, da de gikk tom for vann. Filmingen. Hverdagsbilder. Ingen pageturner, men en bok absolutt verdt å lese."

tirsdag 15. oktober 2013

Gaute Heivoll: "Over det kinesiske hav"

Om psykisk helsevern i etterkrigstidens Norge

Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet. 

Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem. 

Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. 

Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å  gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka. 

Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene. 

En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre. 

"- Så dette er de nye tullingene, sa han. 

Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra  Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19)

Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ... 

"Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156)

Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der. 

Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ... 

Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire

Utgitt: 2013 
Forlag: Tiden
Antall sider: 248
Forfatterens nettsider
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!



Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk 19.08.2013 - Følsomt om annerledeshet
- Dagbladet v/Silje Stavrum Norevik 19.08.2013 - Skriver om oppvekst med fem tilbakestående søsken - Melodramatisk roman fra Gaute Heivoll
- Dagsavisen v/Turid Larsen 14.08.2013 - Gir "tullingene" en stemme 
- Reading Randi 10.08.2013
- Artemisas Verden 12.09.2013
- Tine´s blogg 24.08.2013 
- Den boka! 23.08.2013
- Bok-Karete 09.10.2013
- Aftenposten v/Veronica Karlsen 09.07.2013 - Gaute Heivoll skriver muntrere

mandag 17. oktober 2011

Gaute Heivoll: "Kongens hjerte"

"... i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ..."


Utgitt: 2011
Forlag: Tidens Norsk Forlag
Antall sider: 229

På midten av 1700-tallet ble Sørlandet herjet av en epidemi av radesyke. Sykdommen var helt forferdelig og artet seg ved at ofrene fikk svære væskende sår på hele kroppen, mens livskraften gradvis ebbet ut. Svært mange døde av denne sykdommen, som man antok var av venerisk karakter og en slags undergruppe av syfilis. Behandlingen som pasientene ble utsatt for, var imidlertid like fryktet som selve sykdommen. Den besto i at kvikksølv ble dryppet ned i sårsprekker, og førte etter hvert til at tungen hovnet opp og at man fikk smertefulle munnsår som til slutt førte til at tennene løsnet. Og man var selvsagt ikke sikret noen form for helbredelse, så bivirkningene kom gjerne i tillegg til den allerede grusomme og ikke minst skamfulle sykdommen
.

I 1775 fikk legen Heinrich Deegen direktiver om å samle sammen pasienter med radesyke og bringe dem til Kong Fredriks hospital i København. Ombord kom et titalls pasienter, deriblant en ti år gammel jente og hennes far. Det er dette Gaute Heivoll har skrevet en roman om denne gangen. Som tidligere (bl.a. i "Før jeg brenner ned" og "Himmelarkivet") har han gravd i gamle arkiver og funnet en liten flik av en historie fra virkeligheten, og så har han spunnet videre på dette. Resultatet er en fantastisk roman! Som i følge forfatteren selv er blitt til "i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ..."

Vi følger den navnløse jenta og hennes far på overfarten fra Norge til Danmark. Jenta er alvorlig syk og har store sår på kroppen, særlig i underlivet. Faren, som i utgangspunktet er frisk, er svært bekymret for datteren sin, som er den siste han har igjen av familien etter at hans kone og deres andre barn er døde av den samme sykdommen. Kjærligheten vi blir vitne til mellom far og datter er rørende, og dette blir helt avgjørende for viljen til å leve. Kommer datteren til overleve, og kan faren unngå å bli smittet når han lever så tett både på henne og de andre pasientene om bord? Kan de stole på at legen virkelig vil deres beste? Og vet egentlig kongen av Danmark at de er på 
vei?

"Vet du hvem jeg så?

Nei, sa han.
Jeg så kongen. Han kom til meg. 
Kongen? 
Han var der. Han kom til meg.
Han svarte ikke. 
Han holdt rundt meg, sa hun lavt.
Han lå urørlig og fikk ikke fram et ord. 
Jeg hørte det, hvisket hun. Jeg hørte hjertet hans." (side 222)

Jeg mener at Heivoll har klart det igjen. Atter en gang har han skrevet en vakker og vár bok om en hendelse som ellers ville gått i glemmeboken - eller knapt ville ha blitt ofret noen oppmerksomhet over hode. Med utgangspunkt i en virkelig hendelse har han diktet seg inn i hvordan det må ha vært å være pasient ombord på skipet som skulle frakte dem til Kong Fredriks hospital i 1775. Den stigende desperasjonen om bord etter hvert som sykdomsforløpet hos de enkelte pasientene svingte, er skrevet med en inderlig innlevelse som gjør det umulig å sitte uberørt tilbake. Legen Heinrich Deegen har for øvrig virkelig eksistert.

Ikke forvent en actionfylt roman! Dette er derimot en stillferdig historie om enkle mennesker (det var som regel de som pådro seg denne sykdommen), hvis eneste håp var å overleve. Dialogene dem i mellom bærer også preg av enkelhet. Heivoll beskriver pasientenes lidelser så intenst og nært at jeg omtrent kjente smerten i min egen kropp. Jeg trodde for øvrig at dette kom til å bli en lettlest bok, men erfarte etter hvert at den krevde å bli lest nokså langsomt. Forfatteren er tidligere blitt kritisert for sin bruk av metaforer, mens min påstand er at få behersker dette slik nettopp han gjør det. Romanen bærer i det hele tatt preg av å være svært gjennomarbeidet rent språklig. Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast fem!





Gaute Heivoll
Her er et intervju med forfatteren på NrKs nettsider (datert 05.09.2011).

tirsdag 2. november 2010

Gaute Heivoll: "Himmelarkivet"

Utgitt: 2008
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 253

Louis Severin Hogganvik, en mann i slutten av 50-årene, ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945, mistenkt for kommunistisk virksomhet. Ni dager senere var han død. Han var da så ødelagt av tortur at han ikke orket mer og begikk selvmord. Hvem var denne mannen, som bodde i Sjølingstad i Sør-Audnedal, og som etterlot seg kona Theodora og døtrene Birgit og Anna? Alt familien visste var at han ble anbrakt på Arkivet, et av landets mest fryktede Gestapo-hovedkvarterer. I tiden etter Louis´forsvinning levde familien i håp om at ektemannen og faren en dag skulle komme hjem. Ingen fortalte dem om at han allerede var død ... Var Hogganvik den motstandsmannen som tyskerne mente at han var? Dette og mye mer forsøker Gaute Heivoll å finne svar på.

Denne boka handler vel så mye om de utfordringer forfatteren Gaute Heivoll støtte på underveis i skriveprosessen, som den handler om Louis S. Hogganvik selv. Sånn sett er den et interessant dokument mht. hvilke utfordringer en forfatter støter på når han/hun skal rekonstruere fortiden flere tiår tilbake. Og det er i lys av dette denne boka må leses, kom jeg til mens jeg midtveis i den lurte på hva forfatteren egentlig kom til å finne ut til slutt. For når alt interessant arkivmateriale fra tyskerne selv ble ødelagt i og med kapitulasjonen, så var det jammen ingen enkel oppgave Heivoll hadde mens han jobbet med å nøste opp trådene i historien. For det var ikke alle dører som var mulige å åpne ...

Min interesse for å lese mer av hva Heivoll har skrevet, våknet da jeg holdt på med hans siste bok "Før jeg brenner ned". Og nok en gang erkjenner jeg at denne mannen kan skrive! Han har riktignok en noe særegen måte å skrive på, som jeg underveis i lesingen var litt usikker på om passet helt i en dokumentarisk bok. Men i og med at han selv har insistert på at dette er en roman og ikke en dokumentar, er det enkelt å tilgi ham dette fortellergrepet som altså er repeterende i stilen. (Liten diggresjon: jeg synes nesten alle lovende norske forfattere skriver på den samme repeterende, lett manende måten for tiden. Har de gått på samme skrivekurs?)

Alt i alt har jeg stor beundring for den vanskelige oppgaven Heivoll har hatt med å rekonstruere hva som skjedde med Hogganvik de siste dagene av hans liv, til tross for at det bare forelå noen få linjer med skriftlig materiale om ham. Jeg er spesielt interessert i alt som har å gjøre med andre verdenskrig, så sånn sett bare måtte jeg lese denne boka.
Terningkast fem fra meg.






tirsdag 21. september 2010

Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 303

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Elle
r ... ?

Terningkast fem fra meg!




NrK har dessuten intervjuet forfatteren her