Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Hamsun Knut. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hamsun Knut. Vis alle innlegg

søndag 1. januar 2017

Selma Lønning Aarø: "Hennes løgnaktige ytre"

Et besnærende kunstnerportrett!

Selma Lønning Aarø (f. 1972) debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Den endelige historien", og vant Cappelens pris for beste debutroman. I alt har hun utgitt ni bøker, og "Hennes løgnaktige ytre" (2016) er foreløpig den siste i rekken. 


Egentlig hadde jeg tenkt å hoppe over denne boka (man får jo ikke lest alt), men flere opprømte og begeistrede anmeldelser fikk meg til å ombestemme meg. Det angrer jeg virkelig ikke på, for denne boka er - med fare for å gjenta meg selv - noe av det virkelig bedre jeg har lest av fjorårets norske utgivelser. Den norske bokhøsten 2016 har for øvrig vært usedvanlig sterk, med mange meget gode romanutgivelser. Derfor er det vanskelig å peke ut en spesiell bok som den aller beste. Det er vel heller ikke nødvendig, all den tid de fleste lesere klarer å konsumere i det minste en håndfull bøker i løpet av et år, og derfor ikke trenger å velge seg ut bare én bok. Det man likevel kan merke seg er at jo mer opp til virkeligheten bøkene har vært lagt, jo bedre har de vært. Det synes i alle fall jeg. Selma Lønning Aarøs bok er intet unntak i så måte. "Hennes løgnaktige ytre" er nemlig basert på en virkelig historie. 


Denne bokanmeldelsen er et stykke på vei en spoiler. Herved er du advart. 


I 1887 anmeldte Knut Hamsun Anna Munch fordi han hevdet at hun i over et år hadde sendt anonyme brev til damer i hans bekjentskapskrets, der hun beskyldte ham for å være en bedrager og forfører. Han beskyldte henne for i årevis å ha forfulgt ham, at hun hadde sendt utallige brev og telegrammer og aldri lot ham være i fred. Hamsun bedyret at det aldri hadde vært noe som helst erotisk forhold mellom ham og Fru Munch, og at han aldri i løpet av deres seks år lange bekjentskap hadde gjort en eneste tilnærmelse overfor henne. 


"... jeg (forlanger) Fru Anna Munch anholdt, tiltalt og straffet, til at begynde med hendes mentale Tilstand undersøgt", skrev Hamsun i anmeldelsen (side 6).


Anna Munch på sin side nektet for at hun skulle ha sendt brev til Hamsuns damebekjentskaper. Hvem snakket sant? Akkurat dette har forfatteren forsøkt å finne ut av, og det har det blitt en fengslende roman av. Egentlig bør man starte med etterordet i boka fra side 287, der Aarø skriver følgende: 


"Jeg har villet skrive denne historien helt siden jeg første gang leste Knut Hamsuns brev til politiet, der han forlangte at Anna Munch ble anholdt og at hennes mentale helse ble undersøkt. Hva var det som fikk henne til å forfølge Hamsun fra Trondhjem til Kristiansund, videre til Paris og deretter fra pensjonat til pensjonat i Norge. Hadde han virkelig aldri oppmuntret henne?" 


Mens Hamsun skrev flere euforiske bøker om galskap, f.eks. om Nagel i "Mysterier" (hvor hovedpersonen sender anonyme brev til seg selv), og andre bøker om personer med "de verste vrangforestillinger og trang til irrasjonelle handlinger, skikkelser som forfølger og forfølges", fremstår Anna Munch i sitt forfatterskap og gjennom sine brev som alt annet enn det Hamsun ville ha henne til å være, nemlig gal og grenseløs. I sin samtid trodde imidlertid de fleste på Hamsun. Det gjorde ikke politiet. Anna ble derfor aldri tiltalt, og frem til sin dødsdag nektet hun for å ha hatt befatning med brevene. 


Selma Lønning Aarø har forsøkt å skrive en roman som ligger tett opp til virkeligheten, og hullene har hun fylt med hendelser hun anser for å være sannsynlige. 


I begynnelsen av boka presenteres vi for familien Dahl. Anna vokser opp som den eldste i en anselig søskenflokk, hvor det forventes at hun bidrar for at hjulene skal gå rundt i den hardt prøvede familien. Hva visste hun om kjærligheten da hun møtte Ragnvald Munch på høstutstillingen i 1883? "Hun kan se at det er en lidenskap under de stramme trekkene, hun aner bare ennå ikke hvordan den vil gi seg utslag." (side 21) Så gifter hun seg med ham, og skjønner for sent at dette skal bli hennes livs tabbe. 


"Hun ønsker ikke å pynte seg for verken kvinner eller menn. Det kompliserer det hele. Hun vil samtale med menn. I alle fall de av dem som har noe å tilby henne. Det er dessverre slik at de sitter på kunnskapen, ingen av kvinnene rundt henne leser Nietzsche eller Kant. De er opptatt med sine barn og sine stuer. Anna kan ikke være bare det. Trangen til å skrive har blitt for sterkt. Vitebegjæret holder på å strupe henne. 


Munch gjør det vanskelig. Han har ikke tro på kvinnelig åndsarbeid, sier han. Han tåler i det hele tatt ikke noen form for kvinnelig overlegenhet. 


Anna har begynt å leke med tanken om å dra. Familien vet det ikke nå, men for hver dag som går glir hun lenger unna Munch.


De sover i samme seng, og hver kveld ligger hun med hjertet i halsen, livredd for at han skal røre ved henne, legge de blytunge hendene sine over henne. Det er hendene hans som bestemmer hva som skal skje. Hennes vemmelse kan ikke stoppe dem, kan ikke nekte dem noe der de farer over kroppen." (side 26)


Så prisgitt er hun sin mann. Han har makt til å bestemme alt. Hvor de skal bo, hva hun skal få lov til å sysle med, om hun skal få skrive eller ei, om han skal få "det han har krav på som ektemann" ... Mang en gang tar han det, flerrer av henne klærne ... Eller som Anna skriver om i et brev: "han stengte mig inne og behandlet mig brutalt". Det vi i dag tenker på som voldtekt, selv om det foregår innenfor ekteskapets rammer, limer ikke akkurat sammen et skjørt forhold ...


Anna skriver i smug og får utgitt bøker. Mannen hennes blir rasende, og er overbevist om at det er skrivingen som er problemet i deres ekteskap. Omgivelsene aner ikke hvor sint han kan bli, for de reneste bagateller. 


Etter et foredrag som Knut Hamsun holdt i Kristiania, er Anna betatt. 


"Han skuffer henne ikke. Og enten folk er enige eller uenige med ham, så etterlater denne Knut Hamsun salen i en oppildnet stemning. Noen er fra seg av begeistring, andre synes det er noe nymotens tull, at han er en uforskammet oppkomling som umulig kan ha lært mye latin slik han uttaler ordene." (side 29)


Anna skriver brev til Hamsun, og han oppsøker henne. Dette blir innledningen på et "forhold", som aldri blir noe forhold i ordets egentlige forstand, men hvor Anna blir avsindig forelsket i Munch. De neste årene bruker hun til å lete etter tegn hos ham på at han føler det samme som henne. Hun reiser til Paris, til Kristiania og andre steder - alt for å være i nærheten av ham. Uten at det fører til annet enn frustrasjoner fordi hun blir avvist. Kun en gang kunne det kanskje ha skjedd noe, men da er det Anna som avviser ham. Var det en tabbe? Var det derfor alt snudde? lurer hun på ... 


Parallelt med historien om Anna følger vi datteren hennes Signe, som befinner seg på Grini i krigens siste dager. Hun reflekterer over de valgene moren gjorde, der morens kjærlighet til Knut Hamsun gikk foran henne ... For egen del kunne jeg ha klart meg uten denne parallelle historien. Samtidig skjønner jeg hvorfor den er med. Signe følger nemlig prosessen mot Hamsun etter krigen, og dette er ytterligere med å forsterke sannsynligheten for at forfatteren sannelig ikke var helt god, han heller ... Dessuten er det Signe som er bokas forteller. Historien om Anna er i all hovedsak lagt til årene 1891-1897, mens Signes historie er lagt til tiden rett før frigjøringen i 1945 og den påfølgende sommeren. 


Mer har jeg ikke tenkt å si om historien, som er svært fascinerende. Det er den fordi historien som sådan byr på et realt gufs tilbake til en nokså nær fortid, der kvinners handlingsrom var så snevert at noen hver kunne blitt fullstendig gal av mindre. At en ektemann skulle bestemme om man fikk dyrke sine talenter - som det å skrive - er tilstrekkelig til at det knyter seg i meg. Hvorvidt Anna Munch var offer for sin tid, eller om det var Hamsun som spilte henne og andre et puss på rent "Nagelsk" vis, får vi nok aldri vite 100 % sikkert. Det som er sikkert er like fullt at det var mennene som skrev historien den gangen, og at kvinnene hadde lite å stille opp med. Selma Lønning Aarø har lest mange av bøkene til Anna Munch som ble skrevet i angjeldende periode, og hennes inntrykk er at denne litteraturen, som varierte i kvalitet, tegner et helt annet bilde av Annas mentale tilstand og vesen enn hva man får inntrykk av dersom man utelukkende baserer seg på Hamsuns versjon av det hele. Hvilken kvinne "forfølger" en mann i seks-syv år dersom hun aldri har blitt oppmuntret? Ikke på noe vis ... 


"Hennes løgnaktige ytre" er en godt skrevet bok, som appellerer til de aller fleste. Akkurat det er jeg overbevist om! Det at boka er skrevet i presens, gir historien et mer intenst preg. Vi er der jo sammen med Anna - mens det skjer!


Jeg er imponert over hva Aarø har fått ut av kildematerialet som boka er basert på. Bokas verdi ligger som nevnt ikke utelukkende i historien mellom Anna Munch og Knut Hamsun, men også i beskrivelsen av kvinners vilkår på slutten av 1800-tallet. Jeg elsket fortellerstemmen i boka, som er preget av en respektfull og varm tilnærming til Anna og alt hun hadde å bale med ... For hva hadde kvinnene å stille opp med dersom de ikke ble i sine ekteskap, uansett hvor udugelige ektemennene måtte være når det kom til det relasjonelle mellom en kvinne og en mann? Dessuten gir historien rikelig med grunnlag for å reflektere over hva som er sant når de to involverte opplever det hele så til de grader forskjellig. Og det hele kompliseres ytterligere fordi vi får en følelse av at noen lyver her, men hvem? Når man har foretatt seg noe helt hårreisende og det til syvende og sist handler om ens egen ære - ikke hvis, men når - alt kommer ut - hvem ville ikke ha kostet på seg en løgn for å komme noenlunde greit fra det? Hvem av dem hadde størst grunn til det? Knut Hamsun (i midten av 30-årene den gangen), som trengte et kunstnerstipend og å være inne i varmen hos de kondisjonerte, eller Anna Munch som allerede var nokså æreløs og ute av det gode selskap fordi hun hadde valgt å forlate den hellige ektestanden? Eller var det hele så banalt at dersom ikke Anna fikk ham, så skulle heller ingen andre få ham? 


"Hun sitter inne på rommet og setter sammen en bukett. Det er som om noe er i ferd med å ta slutt. Som om et dyr som har holdt henne mellom kjevene, plutselig spytter henne ut Hva hun har utrettet og ikke, er uklart for henne. Hun har løyet, hun har skrevet. Hun har hender som er svarte av blekk. 


Hvite roser og noen grønne bregner innimellom. Nå er hun trett. Ferdig. Roen som er kommet over henne, forutsetter at hun er i stand til å glemme - og det er hun. Det er en gave. La oss bare håpe at han kan glemme." (side 280)


Jeg anbefaler denne romanen varmt! Her får vi en annen historie enn den Hamsun-biografene - samtlige er menn - har fortalt tidligere om denne historien. 


Andre som har skrevet om romanen er NRK (Velturnert kunstnerportrett - Hvem eier en historie? Og hvem kan definere sannhet? Det er et tema hos Vigdis Hjorth denne høsten, som det er det hos den unge franske forfatteren Edouard Louis. Også Selma Lønning Aarø befatter seg med disse spørsmålene i sin ferske dokumentarroman «Hennes løgnaktige ytre».), Dagsavisen (En stalkers forsvar - Original og velskrevet roman gir kvinnen Hamsun stemplet som løgnaktig forfølger en klar stemme og en troverdig forklaring.), VG (Mystiske Anna Munch - Som hun vet å behandle et stoff, Selma Lønning Aarø. Her stiger hun fram fra glemselen, Anna Munch, så vi sitter fjetret tilbake. ... Aarø har også gått til i arkivene, og har sparret med de beste Hamsun-forskerne og -kjennerne. I denne dokumentariske romanen gis en ny fremstilling av mennesket Anna Munch, nydelig skrevet og krevende komponert. Romanen starter med Annas død, og slutter med datteren Signes død. Det er en roman tuftet på et vanskelig stoff, spredte kilder, skrevet av en kresen forfatter med blikk og kraft.) og Vårt Land (Smart komponert stalkerhistorie. Anna Munch var forfatter og Knut Hamsuns stalker. Selma Lønning Aarøs nye roman balanserer denne forgaptheten med en fortelling om 1800-tallets kvinneundertrykkelse. ... Omdreiningspunktet er Anna Munch, som forlot sin mann fordi han nektet henne å skrive. Men valgene hun tar blir skjebnesvangre for mottakelsen av bøkene hennes. Lønning Aarø tråkker varsomt i denne fortellingen, likevel bærer den en undertekst som sier «ingen røyk uten ild». Hamsun var nok heller ikke noen engel.). Dessuten har bloggerne Artemisias Verden (Romanen har fått mange glitrende anmeldelser og flere kritikere har i årsoppsummeringene i avisene fremhevet den som en av årets beste bøker.), Groskros verden (Det er måten Selma Lønning Aarø skriver om Anna Munch og Knut Hamsun på, som er så bra.), Med bok og palett (Denne romanen er en spennende fortelling om to spesielle og sterke mennesker som møtes, og som kanskje er så like at de ikke makter å finne fram til å leve normalt sammen. Hun er blitt karakterisert som erotisk besatt av Hamsun, mens hun i alle sine bøker toner ned erotikken til fordel for vennskapet. Han maner i sine noveller og romaner fram personer med de særeste sjeleliv, med irrasjonelle handlinger og forfulgte mennesker.), Bokelskerinnen («Hennes løgnaktige ytre» var en av de beste, norske leseopplevelsene for meg i år og selv om det er en klisje så passer den så godt at jeg må si det: boken gjorde så stort inntrykk at den satt i meg lenge etter at siste side var lest.) og Tine sin blogg (dette er glimrende lesning!).


Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 303
ISBN: 978-82-02-52747-1
Boka har jeg kjøpt selv.


Selma Lønning Aarø (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

torsdag 28. februar 2013

"Victoria" (Regissør: Torun Lian)

Hamsuns
"Victoria" på film!


Blant alle Hamsuns romaner er "Victoria" den vakreste, synes jeg. Dette er en roman man kan lese om og om igjen, og min erfaring er at historien bare blir sterkere og sterkere for hver lesning. Det sies at romanen har klare selvbiografiske trekk. Som hovedpersonen i boka kom også Hamsun seg opp og frem ved hjelp av sine talenter som forfatter, og som hovedpersonen var også han ulykkelig forelsket i en kvinne over hans stand. Hun døde dessuten ung.

Da jeg fikk vite at Hamsuns berømte roman skulle filmatiseres, var jeg utrolig spent.  Dramaet er visstnok filmatisert flere ganger tidligere, uten at jeg har hørt om noen av dem. Selv har jeg med andre ord absolutt ingen preferanser å sammenligne med når det nå foreligger en filminnspilling av Hamsuns "Victoria". Mye av min spenning har vært knyttet til hvor tro regissøren og manusforfatteren ville være til Hamsuns originale roman og ditto tilhørende språkdrakt.

I går var jeg så heldig å være invitert på premieren av "Victoria" (sammen med Line fra Lines bibliotek og Elin fra Bokelskerinnen), og selv følte jeg stor lettelse ved at produsentene bak filmen faktisk hadde valgt å forholde seg meget lojalt til Hamsuns roman og den språkdrakt denne er skrevet i. Dermed følte jeg at tidsbildet ble korrekt, selv om dette selvsagt medførte at noen av dialogene kunne virke vel oppstyltede, spesielt i begynnelsen. Men det var jo slik man snakket i overklassen for over 100 år siden!

"Victoria" handler altså om møllersønnen Johannes som forelsker seg i slottsdatteren Victoria. Etter hvert skal de begge komme til å elske hverandre meget høyt. Ikke bare kommer deres svært så ulike klassetilhørighet i veien for dem, men det gjør også Victorias far. I filmen fremstilles han som en mann som lever over evne og som drikker altfor mye. Og da som nå gikk det riktig ille når tæring ikke ble satt etter næring. Forgjeldet og på randen av konkurs tvinger han Victoria til å gifte seg med løytnant Otto, på tross av at hun ikke elsker ham. Alt for å redde familien og dens ære, hva nå denne måtte bestå i ...

Victoria og Johannes´ veier krysses fra tid til annen, også etter at han har begynt å slå gjennom som poet og forfatter. Men uansett hvilken anseelse han mottar i utlandet for sitt forfatterskap - hjemme er og blir han uansett møllersønnen Johannes, som ikke er fin nok for de velsituerte som nærmest er for adelige å regne. Dette får konsekvenser både for ham og Victoria, som etter hvert kunne ha fått hverandre (fordi Otto dør pga. et vådeskudd, og Victoria blir enke), men nå står stoltheten i veien for dem. Den en gang så tillitsfulle og håpefulle Johannes ender i stedet opp med et forbitret hjerte, og når han endelig våkner, er det for sent ...

Kulissene i filmen er utpreget nasjonalromantiske, og det synes jeg for så vidt var helt greit, selv om dette tidvis ga et preg av at Johannes levde i større velstand enn slik Hamsun fremstiller det i sin roman. De første scenene i filmen, særlig der hvor den unge Victoria leker bekymringsløst rundt sammen med sine slektninger ute i slottshagen, virket dessuten noe stilistiske og kunstige til å begynne med. Etter hvert opphørte følelsen av noe kunstig seg for mitt vedkommende, og dramaet åpnet seg mer opp. Barna som spilte hhv. den unge Johannes og Victoria var for øvrig rett og slett vidunderlige! Den scenen hvor den unge Johannes bærer rundt på Victoria, er nesten magisk.

Tidligere i dag har jeg lest en del filmkritikker som går på at det ikke gnistret nok mellom Johannes og Victoria, og at det hele ble for tamt. Jeg kunne faktisk ikke vært mer uenig. Det  tok riktignok litt tid før det ble slik, men slik var det vel også i romanen? For fra å være en ungdomsforelskelse som nesten ikke fikk noen næring, gikk det hele over til å bli en dypfølt kjærlighet som ble næret av blikk, ord og en og annen stjålen berøring. For ikke å snakke om dikt og brev ... Denne nyansen synes jeg skuespillerne fikk godt frem.

Den eneste kunstneriske friheten regissøren og manusforfatteren Torun Lian har tatt seg, er at hun har skapt et miljø rundt Johannes og hans skrivekunst. Her dukker f.eks. Petter Scherven opp som en karikert figur av Henrik Lund, og som fikk meg til å le hver gang han dukket opp på lerretet. Og her dukket også en rekke andre likesinnede opp, som hadde ett og annet å komme med når den unge og lovende forfatteren trengte et publikum. Rolletolkningen til Fridtjov Såheim, Victorias far, som en skrattleende, litt ufin og fordrukken mann dras også noe langt. Og løytnant Otto, som spilles av Bill Skarsgård, og som var så "heldig" å få kvinnen som elsket en annen, fremstilles dessuten nokså endimmensjonal. Mens altså Johannes, møllersønnen, fremstår som ekte og naturalistisk - den som redder en ung jente fra druktningsdøden, som er den som ror fintfolket over fjorden og som er edel inntil det siste. Slik Hamsun også beskrev dette - kanskje som den ultimate hevn over overklassen?

Jeg opplevde at det gnistret mellom Victoria og Johannes, spilt av hhv. Iben Akerlie og Jakob Oftebro. Nærbildene av deres bevrende ansikter, der de sloss om å holde seg selv i skinnet og ikke gi seg fullstendig hen til sitt begjær - det gjorde inntrykk! Spesielt Jakob Oftebro gjorde en formidabel rolletolkning av møllersønnen, der han gikk fra å være ulykkelig forelsket i godseierdatteren til å bli såret, skuffet, sint og til slutt forbitret. Underveis var det bare å finne frem lommetørkleet - ikke bare for å tørke tårer, men også for å kvele tendenser til hulking. At enkelte kritikere mener at dette dramaet er for tamt kan jeg rett og slett ikke være enig i. Jeg må dessuten berømme filmprodusentene for valg av skuespillere - ikke bare i hovedrollene, men også i de mange birollene som er besatt av skuespillere som Eindride Eidsvold, Anneke Von Der Lippe, Ingar Helge Gimle, Hilde Louise Asbjørnsen, Nils Vogt, Petter Scherven ... bare for å nevne noen. Og filmmusikken - den er fantastisk!

Alt i alt har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fem, og så håper jeg at den blir en publikumssuksess av de helt store - på tross av enkelte sure kritikker i dagens aviser. Og jeg - jeg skal finne frem boka enda en gang og gi meg i kast med den! Mens jeg gleder meg til at filmen skal komme på DVD, slik at jeg får sett den på nytt ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Victoria
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere:
Iben Akerlie (Victoria), Jakob Oftebro (Johannes), Bill S argård (Otto), Petronella Barker (Victorias mor), Fridjov Såheim (Victorias far), Eindride Eidsvold (mølleren - Johannes´ far), Anneke Von Der Lippe (Johannes´ mor), Ingar Helge Gimle (godseier) m.fl.
Spilletid: 106 min.




tirsdag 24. mai 2011

Knut Hamsun: "Under høststjernen"

Litt tam


Opprinnelig utgitt: 1906
Lydboka er utgitt: 2004
Oppleser: Arne Thomas Olsen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 54 min.

"Under høststjernen" er den første av i alt tre bøker som inngår i den såkalte vandrertriologien. De to øvrige er "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glæde". Alle tre bøker handler om Knut Pedersen, som har samme navn som 
forfatteren (før han endret sitt etternavn til Hamsun).
 
Bokas jeg-person Knut Pedersen har flyktet fra byen og oppsøkt landsbygda. Her søker han ro og fred, men det skal vise seg at tilværelsen blir alt annet enn rolig og fredelig. På landsbygda tar han seg tilfeldige jobber på ulike gårder, mens han dikter innimellom sine forelskelser, som aldri fører til noe som helst.

En av dem han kommer nærmest på sine vandringer er kaptein Falkenberg. Kapteinen og hans kone Lovise bor på gården Øvrebø, og deres ekteskap er temmelig ulykkelig. Pedersen forelsker seg i fruen, men flykter fra stedet da han skjønner alvoret i sine egne følelser. Han skjønner aldri at følelsene er gjengjeldt.

Hamsun er kjent for sine dype psykologiske portretter og vakre naturskildringer. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som de øvrige bøkene av ham jeg har lest tidligere. Jeg tror dessverre at oppleseren kom i veien for min leseopplevelse. Jeg sliter med å vende meg til at Arne Thomas Olsen leser s
å 
usigelig tregt. Fra min side er det et sterkt ønske om at disse bøkene snart blir revitalisert gjennom nyere innlesninger. Kanskje savnet jeg også temperamentet og lidenskapen fra øvrige Hamsun-figurer, som er helt fraværende hos den resignerte og aldrende Pedersen. Det hele ble derfor noe tamt etter min oppfatning. Her blir det terningkast fire



Knut Hamsun

lørdag 16. april 2011

Knut Hamsun: "Konene ved vannposten"

Hamsuns morsomste?


Opprinnelig utgitt: 1920
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 13 t 42 min.

Oliver Andersen reiser til sjøs og kommer hjem som en krøpling etter en arbeidsulykke ombord på konsul Johnsens båt Fia. Akkurat hvor skadet han er får vi ikke vite før helt på slutten, men det "alle" vet er at han har måttet amputere det ene beinet helt opp til hofta. Hans trolovede Petra står ham imidlertid bi, og de to gifter seg. Som en slags avlat overfor Oliver, gir konsul Johnsen - først omtalt som "Johnsen på Brygga" og etter hvert som "dobbeltkonsulen" - ham arbeid som bestyrer av hans pakkhus. For noen arbeidskar er jo ikke Oliver lenger, og dette var lenge før yrkesskadetrygd ble en rettighet for folk.

Etter hvert føder Petra det ene barnet etter det andre. Det underlige er at de fleste av barna er brunøyde, mens verken Oliver eller Petra har brune øyne. Den eneste på stedet som har brune øyne, er dobbeltkonsulen ...

Det viser seg at Oliver og Petras eldste sønn Frank har et særdeles godt hode og med særskilte evner til å tilegne seg språk. Doktoren på stedet klarer å få dobbeltkonsulen til å sponse en utdannelse for Frank, som velger å studere filologi. Folket i bygda kan ikke skjønne hva han skal med all grammatikken og kunnskaper bl.a. innen latin, og at han ikke i stedet vil bli prest. Broren Abel er noe enklere utrustet, og blir hjemme i bygda. Abels øyne har falt på Lille-Lydia, dobbeltkonsulens datter. Men Lille-Lydia er kun optatt av sin kunst, og elsker slett ikke Abel. Senere skal det vise seg at det er flere ting enn hennes vilje som står i veien for et ekteskap mellom de to.

Vi følger livet i den lille bygda, der alle helst vil være noe finere og bedre enn det de er. Tilhørighet til egen stand voktes, og man må for all del ikke menge seg med noen under egen stand. Alt er sentrert rundt dobbelkonsul Johnsens krambu.

Sjelden har jeg lest en morsommere bok av Hamsun enn denne. Underveis holdt jeg på å le meg fillete, for Hamsun gjør narr av alt og alle. Det meste i bygda styres gjennom rykter og snakk - derav tittelen "Konene ved vannposten", som et uttrykk for hvor ryktene ble skapt. Den som mest av alt får gjennomgå, er Oliver, en mann som på grunn av sin manglende manndom gjør alt som står i sin makt for å vinne tilbake sin verdighet, ikke bare som mann, men også som menneske. Hvordan han f.eks fortrenger at han umulig kan være far til barna kona føder ham ... I stedet for å ta dette inn over seg, skryter og praler han rundt, og fremstår som direkte latterlig i sine omgivelser. Men så lenge det kun er kona Petra som kjenner den hele og fulle sannhet, er det i grunnen lite som kan true hans verdighet. Det hele er glitrende beskrevet av Hamsun, som her virkelig overgår seg selv som en ironiens og komikkens mester.

De som synes at Hamsun er tung, bør virkelig prøve seg på denne boka! Nils Johnson er min yndlings-Hamsun-oppleser nr. 1! Jeg foretrekker å høre ham lese Hamsun fremfor å lese bøkene selv. Terningkast seks til Nils Johnson og terningkast fem til selve boka!

onsdag 16. mars 2011

Knut Hamsun: "Sværmere"


Herlig og svermerisk!


Opprinnelig utgitt: 1904
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Henny Moan
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 3 t 8 min.


I bokas åpningsscene ankommer den nye presten og hans frue kystsamfunnet Rosengård et sted i Nord-Norge. På kaia har bygdas folk møtt opp for å hilse den nye presten velkommen. Blant dem står telegrafist Rolandsen, ikke helt edru. Det er han som følger presten med følge til prestegården.

Rolandsen har tidligere fridd til Elise, den vakre datteren av handelsmannen Mack, som er bror av den Mack som holder til på Sirilund (jf. bøkene om Benoni og Rosa samt Pan). Frieriet ble imidlertid avslått, og nærmest i trass har Rolandsen forlovet seg med husjomfru Marie van Loos - også kalt "faen løs" bak hennes rygg. Van Loos er et meget strengt og humørløst fruentimmer, og det er ikke vanskelig å forstå at den godeste levemannen Rolandsen ikke legger noe særlig i denne forlovelsen. I motsetning til van Loos som med arge øyne er vitne til forlovedens hemningsløse flørting med alt og alle, og som forsøker å holde ham i ørene uten å lykkes det aller minste ...

Rolandsen har ambisjoner om å bli noe mer enn kun telegrafist. Når han ikke flyr rundt og bedårer stedets kvinner med sitt gitarspill og sin kraftige sangrøst, er han opptatt av en ny oppfinnelse. Han har nemlig oppfunnet et nytt fiskelim som er betydelig billigere å produsere enn det Mack selger. Dette skal gjøre ham rik! Problemet er bare at han ikke har penger til patentet. Han er så og si en bankerott millionær.

Da det finner sted et innbrudd i Macks forretningslokaler og livspolisen hans blir borte, utlover Mack en belønning på det dobbelte av det som har blitt ham frastjålet. Og det på tross av at det ikke står så veldig bra til med økonomien, skjønt dette er det siste Mack vil innrømme og derfor frenetisk forsøker å dekke over ved å utlove denne rause belønningen, som også vil bli tyven til del, bare han står frem. Rolandsen ser sitt snitt å sikre seg midler til patentet, og innrømmer et tyveri han ikke har begått, selv om det koster ham stillingen som telegrafist fordi all hans ære med et sverdslag blir borte. Mack er både overrasket og skuffet, men utbetaler belønningen til Rolandsen, som umiddelbart går i gang med patentsaken. I mellomtiden rømmer husjomfru van Loos bygda etter å ha brutt forlovelsen med Rolandsen, og så reiser hun til Bergen - langt bort fra skammen.

Underveis følger vi presteparet. Presten er ikke så velbeslått som han gjerne liker å gi inntrykk av, og han fortviles over prestefruens sløseri og hennes manglende evne til å styre deres hus. Alt er kaos, og hjemmet bærer preg av rot og skitt. Fruen har nemlig en tendens til å slippe det hun har i hendene hver gang hun får et nytt innfall. Nye innfall får hun absolutt hele tiden, og hjemmet deres ser ikke ut. Fruen kan ikke forstå hvorfor presten maser slik om hver minste lille bagatell.

Så kommer det frem at det slett ikke var Rolandsen som sto bak innbruddet han tilsto, og helvete er løs i den lille bygda. Samtidig er nyheten om at han er i ferd med å bli en rik mann pga. sin nye oppfinnelse i ferd med å spre seg. Og at Mack enten kan bli hans konkurrent eller kompanjong ... Mack som aldri har trengt å be noen om noe som helst i hele sitt liv ... Og så spørs det om Elise får et annet syn på Rolandsen, nå som han med ett er blitt rik?

Med unntak av "Benoni" og "Rosa", må dette være den morsomste boka Hamsun har skrevet! Hamsun er her så bitende sarkastisk at det er en sann fryd! Rolandsen beskrives som en mann som tar kraftig for seg av livets gleder. Ingen har klart å binde ham, og han inntar rollen som spillemann og ungkar, en mann som har noe som kvinnene lar seg sjarmere voldsomt av. I og med at boka er filmatisert med Bjørn Floberg i rollen som telegrafisten, er det ikke til å komme forbi at det var ham jeg hadde på netthinnen mens jeg leste boka. For øvrig må jeg si at beskrivelsen av småkjeklingen mellom presten og prestefruen var noe av det mest fornøyelige med hele boka! Den gang som nå var det pengene som rådde og som anga hvilken verdi man hadde i samfunnet, like det eller ikke like det ... Dermed var det om å gjøre å skjule at man ikke hadde så mange shillinger å rutte med når det kom til stykket. Fasaden var overmåte viktig! Hamsun harsellerer med alle - fattige og rike. Alle får sitt pass påskrevet. Aller best er han når han harsellerer med oppblåsthet, hovmod og selvhøytidelighet.

Henny Moan er kanskje ikke den rette til å være oppleser, og det ville vært en fordel om noen av de gamle klassikerne ble revitalisert gjennom nyinnspillinger. Like fullt var det morsomt å gjenlese denne boka! Her blir det terningkast seks!

tirsdag 15. mars 2011

Knut Hamsun: "Pan"

Uforløst kjærlighet i naturskjønne nordlandske omgivelser


Opprinnelig utgitt: 1894
Lydbok innspilt: 2000
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 2 min.

"Pan
" er rett og slett den boka jeg har lest flest ganger i mitt liv. Både denne og forrige gang valgte jeg denne vakre lydbokutgaven, hvor Jan Garbareks flotte musikkstykke "
Pan" toner inn og ut av kapitlene, og gjør at lytteropplevelsen er omgitt av en helt særegen stemning. Det er som om ensomheten kryper inn i ryggmargen på meg, fortrinnsvis på en god måte.

Løytnant Thomas Glahn har ankommet en jakthytte i Nord-Norge om sommeren på midten av 1800-tallet. Som skogsguden Pan ønsker han å leve i ensomhet ute i skogen, bare i selskap med hunden Æsop. Kun når han trenger det går han på jakt for å fange mat til seg og hunden. Han er trøtt av de vanlige konvensjonene, og gjennom diverse episoder blir vi vitne til at han er en nokså splittet person som kan finne på de mest forunderlige ting, til stor overraskelse både for seg selv og andre.

Løytnant Glahn slipper imidlertid ikke unna det sosiale liv, selv om han lever alene ute i skogen. Ikke langt unna ligger nemlig tettstedet Sirilund, hvor handelsmannen Mack troner. Mack har datteren Edvarda, en ung og ugift kvinne som går og venter på sin prins. En prins hun ikke helt vet hvor hun skal lete etter, annet enn at hun er sikker på at han kommer fra et annet sted enn bygda Sirilund. Da løytnanten, bokas jeg-person, dukker opp, blir han straks gjenstand for Edvardas tilbedelse. Selv om de ikke en eneste gang i løpet av boka får forløst sin kjærlighet, er den intenst til stede absolutt hele tiden. Glahn kastes ut i håp og fortvilelse, og tidvis foregår det en nokså stygg maktkamp mellom dem. Edvarda blir heller aldri helt klok på Glahn, som til sin store fortvilelse av og til får noen innfall han ikke klarer å styre. Som da han plutselig kaster Edvardas sko over båtripen ... som om han ikke har kontroll over seg selv ...

Men mens løytnant Glahn går der og venter på Edvarda, som flørter hemningsløst med de få kandidatene hun har å velge mellom (men uten å klare å velge), er han på sin side omsvermet av andre kvinner som han forlyster seg med. Smedens kone Eva og gjeterkvinnen Henriette oppsøker Glahn i hans jakthytte, skjønt det tar noe tid før Glahn skjønner at Eva er en gift kvinne. Han trodde nemlig lenge at hun var smedens datter. Like fullt er det Edvarda han elsker, men som han altså aldri får. I håp om å oppnå sympati fra Edvarda, og kanskje mer av hennes oppmerksomhet, skyter Glahn seg i foten. Nokså raskt innser han at dette er en tabbe, for det gjør bare at han må holde seg enda mer for seg selv. Og på dette tidspunktet var det faktisk ikke det han ønsket.

I bokas epilog fremkommer det at Edvarda har giftet seg med en atskillig eldre mann. Dette tar Glahn bokstavelig talt sin død av, etter at han har reist på jakt i I
ndia ...

Miljøet i boka rundt Sirilund og med Mack og Edvarda som noen av hovedpersonene, dukker for øvrig opp i Benoni- og Rosa-bøkene, som Hamsun skrev atskillige år senere. 


Denne boka slutter aldri å fascinere meg! I fø
rste rekke fascineres jeg av det poetiske språket i boka. Ikke bare er Hamsun en mester i å beskrive naturen og naturkreftene. I tillegg skriver han mesterlig om menneskenaturen, der den vipper mellom tilsynelatende normalitet og den reneste galskap. Dette går igjen som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, slik jeg opplever det. Denne boka elsker jeg rett og slett! Den gjør noe med meg hver gang jeg leser den. Det gammelmodige språket gjør at handlingen får noe opphøyet ved seg, og jeg tror det er dette som utgjør en stor del av opplevelsen ved å lese Hamsuns bøker - og i særdeleshet "Pan"! Det gir meg nesten en Shakespearsk opplevelse. Igjen må jeg berømme Nils Johnsons opplesning! Her blir det terningkast seks!

mandag 14. mars 2011

Knut Hamsun: "Victoria"

En av de vakreste kjærlighets-historier som er skrevet!

Opprinnelig utgitt: 1898
Lydbok innspilt: 1999
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 3 t 44 min.

Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.

Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.

Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...

Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...

Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.

"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:

"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"

Det må bli terningkast seks!


Boka er filmatisert.

mandag 28. februar 2011

Knut Hamsun: "Sult" (ny lydbokversjon)


Spennende og moderne innlesning!


Innlest: 2009
Utgitt for første gang: 1890

Oppleser: Aksel Hennie
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 37 min.

Det er bare tre år siden sist jeg leste denne boka - eller rettere: hørte den som lydbok. Den gangen tenkte jeg "hvilken fryd det ville være å høre en mer moderne innlesing av boka!" Og knapt hadde jeg tenkt tanken, før jeg fikk nyss i at Aksel Hennie hadde lest den inn på nytt (etter oppdrag fra Lydbokforl
aget). 

Jeg har allerede omtalt den forrige lydboka på denne bloggen, og nøyer meg derfor med å vise til denne. Mens jeg forrige gang fant boka litt kjedelig i perioder, var dette fullstendig eliminert bort i denne utgaven med Aksel Hennie. Med stor innlevelse gikk han opp i rollen som den stolte jeg-personen som går rundt og sulter i Kristiania, og som ikke vil falle så dypt å be noen om hjelp. Enkelte passasjer var så godt innlest at jeg hørte dem om igjen flere gang
er. 

Med en spilletid på 5 t og 37 min. skulle det faktisk være overkommelig for hvem som helst å komme gjennom denne boka! Det anbefales på det va
rmeste!

Terningkast fem!

søndag 30. januar 2011

Knut Hamsun: "Segelfoss by"


Gamle klasseskiller erstattes av nye


Utkom første gang: 1915
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t 42 min.

"Segelfoss by" er en fortsettelse av "Børn av tiden", som utkom i 1913. Det er den fiktive bygda Segelfoss i Nord-Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som er utgangspunktet for begivenhetene i begge bøker. Allerede i "Børn av tiden" sto gamle vedtatte normer for fall, og det var ikke lenger slik at man måtte være av fin byrd for å komme noen vei her i livet. Samfunnet var i rivende utvikling, fra det gamle føydalsamfunnet til et moderne samfunn hvor det var pengene og ikke primært familiebakgrunnen som rådde.

I den første boka seilte oppkomlingen og industrireisningsmannen Thobias Holmengraa forbi det gamle Holmsen-dynastiet som bygdas mektigste mann. I "Segelfoss by" tar Hamsun det hele enda lenger ut. Nå er det nemlig Theodor på Bua som klatrer på den sosiale rangstigen, og befester sin stilling blant dem man kan regne med. Samtidig oppstår det en middelklasse bestående av bl.a. bygdas lege og advokat.

Etter hvert endrer bygda Segelfoss status til å bli en by, og det er på mange måter fremveksten av denne byen som er det sentrale temaet i boka. Det er kapitalismen som rår. Mens makten tidligere var konsentrert rundt Segelfoss gods og på få hender, er den nå spredt på flere hender i det som vokser frem som en by. Det skjer noe med menneskene som plutselig kommer til makt, og dette gjør Hamsun narr av. Samtidig opplevde jeg også at de etablerte gamle familiedynastiene får gjennomgå, og jeg synes derfor det er litt urettferdig at Hamsun kritiseres for å være fiendtlig i forhold til at arbeiderklassen fikk mer makt. Og finnes det for øvrig noe mer narraktig enn hovmod og manglende ydmykhet, uansett bakgrunn? Mange ganger ble jeg sittende og humre godt over de bitende, sarkastiske beskrivelsene av mennesker som tok seg selv alt for høytidelig. Det er dette jeg opplever at Hamsun gjør narr av.

Boka, som ble fantastisk opplest av Nils Johnson, fortjener terningskast fem.

søndag 4. april 2010

Knut Hamsun: "Mysterier"


Når mystikken overgår det virkelige liv ...

Johan Nilsen Nagel ankommer en dag en liten kystby i Norge, ikledd en oppsiktsvekkende gul jakke. Med sin besnærende væremåte omgir han seg med mystikk, godt nøret opp av egne påfunn og spillfekterier for å gjøre seg interessant. Lokalbefolkningen stiller seg naturlig nok spørsmål om hvem denne mannen egentlig er.

Vi følger Nagel i en periode hvor han gjør kur overfor to kvinner. Han skaper også en allianse med den noe tafatte Minutten. Med en væremåte som tidvis er manisk, begynner spekulasjonene å gå på om han er gal. Ikke bare er han fullstendig uforutsigbar, med store sinnsbevegelser og svingende humør, men han bryter også med vedtatte konvensjoner for hvordan en skikkelig herre skal oppføre seg. Vi får innblikk i hans innerste psyke og dras inn i hans galskap.

Nagel føler seg sveket av Minutten, som gjør alt han kan for å være alle til lags. Der andre ser godhet og kanskje naivitet, ser Nagel med mistenksomhet etter skjulte motiver. Til slutt har Nagel drevet spillet sitt så langt at det ikke er noen vei tilbake fra katastrofen.

Dette er en besnærende psykologisk roman som det er et "must" å få med seg. Nils Johnson leser med stor innlevelse, og var ganske enkelt fantastisk! 

For øvrig kan jeg legge til at etter å ha lest Karl Ove Knausgårds essay "Sjelens Amerika" (juli 2014), hvor han blant annet analyserer "Mysterier", kommer det ikke til å bli det samme å lese denne romanen igjen ... 

Opprinnelig utgitt: 1892
Lydbok innspilt: 2004
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 12 t 6 min.

Knut Hamsun: "Børn av tiden" (1913)


Opprinnelig utgitt: 1913
Lydbok innspilt: 2008
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 56 min.

Vi befinner oss i den nordnorske bygda Segelfoss på slutten av 1800-tallet. Herren på Segelfoss, Willats Holmsen, er ulykkelig gift og de to ektefellene står meget langt fra hverandre. Holmsen har lenge vært bygdas rikeste mann, men samfunnet er i endring fra jordbruk til industri. Husmenn begynner så smått å bli jordeiere, og føydalherrens posisjon er ikke lenger like selvsagt.
Da Holmengrå, den rike oppkomplingen, kommer tilbake fra Mexico og setter i gang en rekke virksomheter, forsterkes utviklingen i bygda og rokker ytterligere ved vedtatte normer om hvem som betyr noe.
Hamsun er bitende sarkastisk i sin beskrivelse av Holmsen, som krampaktig gjør det han kan for å skjule at økonomien er heller anstrengt, og hans frykt for å miste sin posisjon i lokalsamfunnet. Innimellom dukker det opp en del bipersoner, og morsomt er beskrivelsen av jomfruen som arbeider hos Holmsen, og hennes skarpe tunge.
Selv om dette ikke er blant de mest sentrale av Hamsuns verker, mener jeg boka fortjener en 5´er på terningen. Oppleseren Nils Johnson er på sitt mest glitrende i denne romanen!

Knut Hamsun: "Kjærlighetens slaver og andre noveller"


Innspilt: 2002
Opplest av: Jan Hårstad
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 1 t 34 min.


I denne lille samlingen er en rekke av Hamsuns vakreste noveller om kjærlighet med.
Aller best likte jeg tittelnovellen "Kjærlighetens slaver" om den fattige servitrisen som blir lurt av en sjarlatan av en herremann. Med løfte om kjærlighet låner hun ham alle sine oppsparte midler, naiv slik stort sett bare kjærligheten kan gjøre mennesker. Inntil det siste tror hun på løftene hans, men hun ser verken mer til ham eller sparepengene sine.
Lydbokutgaven kan virkelig anbefales!

fredag 2. april 2010

Knut Hamsun: "Landstrykere" (Augusttriologien 1)

Opprinnelig utgitt: 1927
Lydbok innspilt: 2008
Opplest av: Arne Thomas Olsen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 21 t 33 min.


Det var med svært store forventninger jeg tok fatt på denne boka, som av mange er beskrevet som den ypperste av alle Hamsuns bøker.

Handlingen foregår for det meste i nordlandsbygda Polden i 1860- og 1870-årene. August, en nokså mystisk skikkelse i den forstand at ingen vet noe særlig om ham, ankommer Polden med brask og bram. Bare det at han har gulltenner i munnen er oppsiktsvekkende. Og med ett skjer det faktisk noe i den stillestående bygda!

August forteller de utroligste historier, og man kan aldri vite hva som er rent oppspinn og hva som er sant. Plutselig kan han selv dementere det han selv har sagt. Han er litt av en sjarlatan; han lyver, snyter og setter i gang de utroligste prosjekter. Selv når ting går galt, har han alltid noen penger i bakhånd. Kanskje det er sant når han forteller om alt det godset han eier og som står i ulike fremmede havner i verden?

Edevart er svært fascinert av August, og sammen reiser de land og strand rundt for å selge diverse rariteter. Av og til må de flykte fra en og annen bygd fordi folkene der har oppdaget at de er lurt, og det er ikke verdt å utsette seg for å bli banket opp og det som verre er. August har ingen god innflytelse på Edevart, som er mer trygghetssøkende enn August, som søker risiko og elsker å drive med spekulasjoner.

Joda, denne boka er både nydelig skrevet og faktisk ganske interessant. Når jeg likevel opplevde å bli nokså skuffet (vel og merke i forhold til de forventningene jeg hadde), så tror jeg dette har noe med oppleseren å gjøre. Arne Thomas Olsen leste så utrolig tregt at jeg holdt på å gi opp flere ganger. Det er faktisk ganske utrolig at det går an å bruke 21 1/2 time på å lese en bok som ikke er tykkere enn om lag 350 sider!!! De neste bøkene i triologien vurderer jeg derfor å lese selv.

Knut Hamsun: "Rosa"

Opprinnelig utgitt: 1908
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 16 min.


"Rosa" fortsetter der "Benoni" sluttet. Rosas ekteskap med prokurator Arentsen har havarert, og hun er igjen tilbake i bygda - nå som en enslig kvinne uten økonomiske midler. En student på gjennomreise opptrer som jeg-person i boka, og det er hans besettende kjærlighet til Rosa som på mange måter driver handlingen frem.

Benoni får sin Rosa og de gifter seg, men får han henne egentlig? Rosa er fjern og utilnærmelig og lite i stand til å vise og gi kjærlighet. Parallelt følger vi Macks datter Edvarda, baronessen, som er blitt enke. Hennes savn etter noe mer enn hva bygda kan tilby, blir tidvis nokså tragisk fremstilt. I mens går Benoni rundt og brisker seg med sin rikdom, og han fremstår som en nokså patetisk skikkelse.

Men tross uforløst kjærlighet og tragedie, ligger den lune humoren hele tiden på lur. Som da mennene i bygda med Benoni i spissen bestemmer seg for å begrave Macks badekar og badedyne for å få slutt på hans usømmelige livsførsel. Fornøyelig!

Heldigvis finner hovedpersonene, men unntak av fortelleren, en slags ro i tilværelsen til slutt. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest av Hamsun! Og heldigvis var Nils Johnson igjen tilbake som oppleser!


Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek

Knut Hamsun: "Benoni"

Opprinnelig utgitt: 1908
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Wenche Strømdahl
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 51 min.


Benoni Hartvigsen er postbud i en liten nordnorsk kystbygd. Som statsansatt har han en posisjon i bygda, selv om han ikke kan måle seg med de mer pengesterke. Han er svært betatt av prestedatteren Rosa, men skjønner at han ikke har noen mulighet til å oppnå hennes gunst.

På grunn av noen uheldige omstendigheter, hvor han selv bidrar til å nøre opp under rykter om at det har skjedd noe uanstendig mellom ham og Rosa, mister han stillingen som postbud. Men når det ser som svartest ut, kommer handelsmannen Mack ham til unnsetning. Plutselig er han i en posisjon hvor han faktisk er Mack sin kompanjong, og endelig blir også han invitert i selskaper på Sirilund.

Rosa er egentlig forlovet med unge Arentsen, som studerer juss, men Rosa svikter ham til fordel for Benoni. Med kløkt, dyktighet og ikke rent lite flaks blir Benoni etter hvert en velstående mann, og fremtiden ser lys ut. Men så kommer unge Arentsen tilbake til bygda og etablerer seg som prokurator, og nå har Rosa "glemt" sine forpliktelser overfor Benoni.

Dette er en av Hamsuns perler! Boka er fornøyelig skrevet, og jeg gleder med til å lese fortsettelen i "Rosa"! Riktignok savnet jeg Nils Johnsons oppleserstemme, men Wenche Strømdahl kom ikke så verst ut 
av dette.

Andre omtale
r av boka:
- Lines bibliotek

torsdag 1. april 2010

Knut Hamsun: "Sult" (gammel lydbokversjon)


Innspilt: 1959
Opprinnelig utgitt: 1890
Oppleser: Olafr Havrevold
Produsert av: NRK
Spilletid: 6 t 35 min.


Med de kjente ordene "Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den", åpner Hamsun boka "Sult".

Vi befinner oss i 1880-årenes Kristiania, og jeg-personen er en fattig journalist som lever på sultegrensen. Sulten gnager i ham, og han klarer nesten ikke å tenke på annet. Samtidig vil han ikke ha noen form for medlidenhet. Det er han for stolt til!

Mens sulten tærer ham opp og bidrar til både ytre og indre forfall, sliter han med å skrive artikler han kan tjene penger på. Uten penger, ingen mat. Men det er vanskelig å skrive noe som er virkelig bra når alt tankene er opptatt av, er hvor man skal få tak i det neste måltidet.

I boka gjør Hamsun et solid dypdykk inn i sjelslivet til den unge journalisten. Det sies at denne boka er selvbiografisk og at Hamsun selv opplevde å sulte før han slo gjennom som forfatter. Jeg er sikker på at det ikke ville vært mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd dette selv.

Jeg ble svært positivt overrasket over boka! Tidligere har jeg nemlig hatt sperre mot denne boka. Jevnt over var boka kjempefin, men jeg opplevde også passasjer i den som var forferdelig tunge og litt kjedelige. Disse passasjene var heldigvis ikke lange. For øvrig tror jeg lydbokutgaven kunne tjent på en mer moderne innspilling. (Og etter dette har det faktisk kommer en
nyinnspilling med Aksel Hennie som oppleser! Neste gang jeg leser denne, kommer jeg til å høre på denne nye lydbokversjonen.)

tirsdag 30. mars 2010

Knut Hamsun: "Markens grøde"



Et mesterverk!


Opprinnelig utgitt: 1917
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Karl Erik Harr
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 12 t 52 min.

Ute i ødemarken i Nordlands ville natur bygger Isak Sellanraa seg en gård helt fra grunnen av og med sine egne hender. Han er en enkel sjel og ikke den mannen bygdens kvinner står i kø for å få. Derfor faller det naturlig at det er nettopp han som gifter seg med Inger, en kvinne med hareskår. Inger er en flink og driftig kvinne, som er i stand til å få maksimalt ut av lite. Hun og Isak har ingen hjelp utenfra, men klarer seg utelukkende av det som jorden måtte gi.

Den dagen Inger føder en datter med hareskår og tar livet av spedbarnet fordi hun ikke orker å gi datteren samme skjebne som henne selv, blir et vendepunkt i hennes og Isaks liv. Inger blir nemlig oppdaget og må sone sin straff.

I årene som følger forsøker Isak så godt han kan å livberge familien. Oline, etter hvert en forhatt kvinne, bor sammen med ham på gården i disse årene.

Men så kommer Inger hjem igjen - sammen med en datter hun fødte mens hun satt inne - og hun er annerledes. Ikke bare har hun fått operert hareskåret, men hun er blitt en bydame som kan lese og sy. Og dessuten er hun blitt en beleven kvinne, og folk fra bygda strømmer til.

Isak føler seg truet. På den ene siden er han fascinert av Inger, men mest av alt ønsker han seg sin gamle kone tilbake. En kone som ikke sa stort, som gledet seg over de små ting.

I mellomtiden følger vi barnas utvikling. Eliseus som håper han skal gjøre karriere i byen, den hjemmeboende sønnen som ønsker å følge i farens fotspor ... Grøften som oppstår mellom Eliseus og hans enkle foreldre, beskrives mesterlig. Prisen for å gi et barn en høyere utdannelse i datidens målestokk, var høy idet avstanden mellom dem til slutt ble uoverstigelig.

"Markens grøde" er intet mindre enn et mesterverk av en roman. Det er så mange lag i denne historien at det ikke er enkelt å skulle beskrive dette med få ord. Den fikk da også Nobels litteraturpris i 1920.