Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Frankrike. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Frankrike. Vis alle innlegg

lørdag 5. august 2017

Albertine Sarrazin: "Astragalen"

En outsiders bekjennelser

Denne boka hadde antakelig passert under radaren dersom det ikke hadde vært for Patti Smiths innstendige påvirkning. Ikke bare har hun skrevet forordet ti boka, men hun har også uttalt at "Astragalen" endret hennes liv. Det ga forventinger om en eksistensiell roman. Og er det noe denne romanen nettopp er, så er det dypt eksistensiell. Det handler om evne og vilje til å overleve, om å holde ut mens man drømmer om en bedre fremtid. 

Hvem var Albertine Sarrazin?

Den franske forfatteren Albertine Sarrazin (f. 1937 d. 1967) ble bare 29 år gammel. I løpet av sitt korte liv skrev hun tolv bøker (flere ble utgitt etter hennes død), hvorav tre er selvbiografiske. "Astragalen" er så vidt jeg vet den eneste av disse bøkene som er oversatt til andre språk (fra fransk). Boka kom ut på norsk første gang i 1979 - den gangen med tittelen "Bruddet", utgitt på Gyldendal. I år kom den ut i en nyoversettelse på Cappelen Damm, denne gangen med tittelen "Astragalen". 

Albertine ble født i Alger i Algerie, og ble forlatt etter fødselen. Hun ble tatt hånd om av barnevernsmyndighetene og senere adoptert av en familie, som tok henne med til Provence i Frankrike. 

Adoptivfamilien var svært dysfunksjonell, og Albertine ble misbrukt seksuelt av et familiemedlem. Selv om hun var svært intelligent, sendte adoptivfamilien henne til en forbedringsanstalt i Marseille. Hun flyktet til Paris, og livnærte seg som prostituert samtidig som hun tilfredsstilte sin store interesse for litteratur. Oppveksten førte til en intens forakt for autoriteter. I 1953 deltok hun i et væpnet ran, og endte opp i Fresnes Prison. Under et rømningsforsøk brakk hun ankelen sin, og møtte Julien Sarrazin rett etter. De to giftet seg og fortsatte sine kriminelle løpebaner. De gikk ut og inn av fengsel, og opprettholdt kontakten gjennom brevveksling. Albertine skrev sin første roman "Astragalen" mens hun satt i fengsel, men den ble først publisert etter at hun kom ut (1965). Romanen, som hadde klare selvbiografiske trekk, ble raskt oversatt til engelsk. Hun utga etter hvert flere bøker. I en alder av 29 døde hun som følge av komplikasjoner under en nyreoperasjon. (Kilde: Wikipedia)

Patti Smiths forord

Patti Smiths forord er en del av opplevelsen av å lese "Astragalen". Vi som har et forhold til "Just kids" (2010) og "M Train" (2015) - særlig den første - vet at kampen for overlevelse og det å kunne leve av og for litteraturen og musikken, har preget Patti Smith sterkt. (Begge lenker peker til mine omtaler på bloggen.) Jeg går uten videre ut fra at det er denne delen av Albertine Sarrazins kamp - ikke hennes kriminelle løpebane - som har gjort Albertine til Patti Smiths ledestjerne "gjennom de hundre søvners netter" (side 12).

"Hun skriver om anfall av rastløshet. Hvordan sov hun? Sov hun bedre i fengselet, der hun slapp å se seg over skulderen? Hvordan var det å sove på rømmen og stadig lure på om et smalt blikk vitnet om at hun snart ville bli angitt? Det ubrukelige beinet blir gipset, men enda mer smertefullt er den forbløffende kjensgjerningen at Julien har trengt inn i horehjertet hennes. Hennes intense lengsel etter ham er nærmest en fengselsstraff i seg selv. Hun har ikke annet valg enn å tåle å bli flyttet omkring. En Hermes med forvridd, brukket ankel, grusomt merket av Merkurs knekte vinge." (side 7)

Selv hadde Patti Smith en paperbackutgave av "Astragalen" liggende i kofferten da hun turnerte verden over i 1976. "Jeg tok den med til Detroit, der jeg møtte min egen Julien - en mangefasettert, nydelig mann som gjorde meg til hustru og senere enke. Etter at han døde tok jeg Astragalen med meg tilbake til New York i 1996, pakket ned i en skattekiste sammen med andre bittersøte minner." (side 11)

Forfatterens tidlige død bidro utvilsomt til å gjøre den til en slags kultbok, som har blitt elsket av opprørsk ungdom i årtier. Som kritikeren Naima Chahboun har uttalt i Ekspressen (se forlagets egen presentasjon av boka):

"Med sin amoralske grunnholdning og rastløse appetitt på livet, levendegjør Anne 1960-tallets ungdomskultur og frihetslengsel. Like selvfølgelig som hun nekter å innta offerrollen, nekter hun å kjenne skyld. Men skitten, kynismen og den nakne brutaliteten gjør Astragalen til en eksistensiell odysse gjennom filleproletariatets lovløse territorium snarere enn et romantisk eventyr."

Om boka

Åpningsscenen i boka starter etter at "Astragalen"´s jeg-person Anne har hoppet fra et vindu i fengselet, og har havnet på bakken, nesten 10 meter lenger ned. Under sammenstøtet med bakken opplevde hun en "stjerneeksplosjon". Det ene beinet bærer henne ikke, og hun oppdager at ankelen har svulmet opp. Anne er på flukt fra fengselet, hvor hun soner en lengre dom. Det handler om å komme seg vekk, fort-fort før noen finner på å lete etter henne. 

Anne klarer etter mye strev å komme seg opp til veien, og den første hun støter på er en lastebilsjåfør som ikke våger å ta henne med. Så møter hun Julien. Han tar henne med på motorsykkelen sin til sin mor. Det er ikke mulig å oppsøke lege de første par ukene, fordi hun risikerer å bli angitt og ført tilbake til fengselet. Her overlater han henne til familien, og han dukker deretter kun opp nattestid. Han er nemlig på rømmen selv. 

"Jeg hadde gjenkjent Julien lenge før han sa det selv. Det finnes noen tegn som er usynlige for folk som ikke har vært i spjeldet: en måte å snakke på uten å bevege leppene, mens øynene uttrykker likegyldighet eller det stikk motsatte; sigaretten inne i håndflaten, å velge natten som tidspunkt for å handle eller snakke etter å ha måttet tie hele dagen." (side 33-34)

Lengselen etter Julien gjør smertene i beinet til å holde ut. Alt for de korte, korte stundene hun får med ham ... "Så lite det var, så lite det skrapte i overflaten av den ensomheten vi bar på!" (side 49)

Anne vil helst ikke være til byrde, og etter hvert som tiden går er det rimelig opplagt at det er nettopp det hun er. Etter et dyrt sykehusopphold som "noen" har betalt for, begynner det å bli tvingende nødvendig at hun gir noe tilbake. (I den forbindelse viste det seg at hun hadde et brudd i astragalen, et bein i ankelen.) Særlig etter at Julien er tatt igjen, og må sone en dom i fengsel. Måten budskapene pakkes inn, forkledd i høflighetsfraser, alt for å ivareta verdigheten til de impliserte, er fascinerende lesning. 

"Stakkars Pierre, han vil at jeg skal jobbe hjemmefra, og så stjeler jeg whiskyen hans ...

Jeg tar opp tråden: "Gjerne for meg, men jeg lurer nå på om Julien ville sette særlig stor pris på å få vite at han er hallik."

"Hallik og hallik, det er bare ord. Han kommer tvert imot til å bli riktig fornøyd. Han liker ikke å ha gjeld. Og dere er ikke gift heller, er dere vel?"

Og så forklarer Pierre at disse pengene ikke ville være å anse som inntekt, men som gjeld jeg skylder; at det bare er på de betingelsene han vil ta dem imot, og at jeg dessuten er fullt ut i stand til å forklare saken for ham jeg kaller (ærlig talt, jente!) "mannen min", og at jeg sikkert greier å gjøre det på en slik måte som ikke sjokkerer ham noe videre: "Kvinnfolk er jo så flinke til å overtale ..."

Siden Pierre var i sin fulle rett, Julien ikke ante noe som helst og jeg inntil videre var nokså uvesentlig, burde ikke opplegget være anstøtelig for noen som helst. (side 88-89)

Den nye tilværelsen har også noen fordeler, fordi den fører mer frihet med seg. Men savnet etter Julien er der hele tiden. Det er ham hun lengter etter, og hun føler seg ikke som et helt menneske før hun er gjenforenet med ham. Hun trenger mye tid og ømhet for at hun selv skal bli en kraft og "en kilde til noe som helst". (side 124)

Men først og fremst er det angsten for å bli tatt som henger over henne.

"Hvis jeg etter timelange forhør skulle ende med å oppgi adressen min, kommer ikke purken til å finne annet enn en truse som henger til tørk over radiatoren, og en haug med kvitteringer som forklaring på alle gjenstandene som virker altfor fine til ikke å være stjålet; kvitteringer for radioen, armbåndsuret og reisestrykejernet.

Jeg må være forberedt, hvert sekund, hvert skritt jeg tar ..." (side 139)

Hvordan går det med Anne til slutt? Blir hun lykkelig og fri, eller ender hun opp i spjeldet igjen? Og kjærligheten til Julien? Hvordan kan den få næring under disse forholdene? Svaret finner vi nok i Albertine Sarrazins virkelige liv ... 

Min oppfatning 

"Astragalen" fanget meg fra første side! Dramaet vi presenteres for er eksistensielt, og det handler om å gjenvinne en frihet som Anne opplever er tatt fra henne på urettmessig vis. Hun har jo ingen tro på autoriteter i utgangspunktet, så hvilken rett hadde de egentlig til å sperre henne inne? Det hele fikk meg for øvrig til å reflektere en del over følgende filosofiske spørsmål: Hvor frie er vi mennesker egentlig? Hvor bundet er vi av det miljøet vi vokser opp i? Hvor mye er i grunnen gitt på forhånd og hvor mye styrer vi selv? Hvor frie er valgene våre når det kommer til stykket? Når man har opplevd det vi vet at forfatteren har gjort, og som hun også skriver om i denne boka - hvilken sjanse har man egentlig her i livet til å havne på "den rette vei"?

Friheten har sin pris. I begynnelsen er Anne prisgitt omgivelsene sine siden hun ikke klarer å gå. Igjen er hun sperret inne i et fengsel, og dermed fremstår flukten som et paradoks. Hele tilværelsen hennes er klaustrofobisk, der hun må gjemme seg bort på et loft for å unngå å bli sett. Anne har ikke rørt en mann på fire år. Julien behandler henne med respekt, vart og ømt, og hun skjønner raskt at han er en sjelefrende. De to er like, på rømmen som de er begge to. Det er ikke det minste rart at disse to fortapte sjelene forelsker seg i hverandre. Dessuten er det forelskelsen i Julien som gir det hele en mening. Livet faller riktignok litt sammen hver gang Julien er med andre kvinner, men hun tilgir ham likevel. Hva annet kan hun gjøre?

Albertine Sarrazin skriver levende og intenst på en måte som berørte meg som leser. Hun har en helt egen stil, og flere steder er avslutningene eller oppsummeringene poetiske. Jeg kjente på desperasjon og fortvilelse, og jeg lot meg også fascinere av hovedpersonens stolthet. Hun lar seg ikke plukke på nesen, og uansett hvor sørgelig livet hennes fremstår som, er hun stolt av seg selv og det hun får til. Uansett hvor dysfunksjonelle valgene hennes er, er hun selv hellig overbevist om at hun tar kloke og rasjonelle beslutninger. Hun er street smart og vet hva som skal til for å klare seg. Der andre ville ha sett katastrofen inn i hvitøyet - der får hun til og med den til å fremstå som vakker. 

"Hvor er drømmen? Hvor trekker morgendagen meg? Badet i morges, på stranden ... Beske bobler stiger igjen til overflaten ... Kom tilbake, Julien. Jeg venter på deg, i denne rene, pent oppredde sengen." (side 201)

Jeg likte denne romanen! Jeg likte den svært godt til og med! Det er ikke all litteratur som berører like sterkt som denne historien om Anne. Boka er lettlest og er ikke vanskelig tilgjengelig på noe vis. Jeg er dessuten dypt imponert over at en ung kvinne med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.  

Jeg anbefaler "Astragalen" varmt! 

Utgitt på fransk: 1965
Originaltittel: L´Astragal
Utgitt på norsk første gang: 1979 (med tittelen "Bruddet")
Min utgave er utgitt: 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 203
ISBN: 978-82-02-47817-9
Jeg har kjøpt boka selv.


Albertine Sarrazin (Foto: Philippe Le Tellier/Paris Match/Getty Images)

lørdag 8. oktober 2016

Antoine Leiris: "Hatet mitt får dere ikke"

Om sorgen over å miste ...

Antoine Leiris (34 år) er journalist og tidligere kronikkforfatter i radiokanalen France Inter og France Bleau. Han mistet kona Hélène i forbindelse med terrorangrepet i Paris 13. november 2015. Hun var tilfeldigvis på rockekonsert på Bataclan da terroristene slo til. 


Bataclan var bare et av flere mål som ble angrepet av IS den kvelden, men det var her de fleste døde. Totalt ble 130 mennesker drept (eller 137 dersom vi tar med selvmordsbomberne også), og 89 av disse befant seg på rockekonserten på Bataclan. Mangelen på muligheter for flukt ble skjebnesvangert, særlig fordi terroristene ikke bare nøyde seg med å skyte inn i menneskemengden, men også kastet granater inn blant de tilstedeværende. Utenom de døde ble 368 mennesker skadd, herunder 80-99 kritisk ... kan vi lese på Wikipedia


Ettårsdagen for den sjokkerende hendelsen nærmer seg nå, og i den forbindelse regner jeg med et økt fokus på saken. Det finnes vel knapt noen som ikke har et forhold til Paris på et eller annet vis, og vi kjenner oss derfor sterkt berørt av det hele. (Slik som jeg også kjenner meg sterkt berørt hver gang det skjer en terrorhandling i Istanbul, bare for å ha presisert det.) I realiteten kunne dette ha skjedd hvor som helst (og det er også mange terrorhandlinger flere steder enn i Europa). Selv var jeg i Brüssel knapt en måned etter terroren i Paris, og siden det var herfra de fleste terroristene som medvirket i Paris kom fra, var byen sterkt preget av hendelsen. Det var lite turister i Brüssel, og den var i høyeste beredskap med tungt bevæpnet politi og forsvar meget synlig absolutt over alt.


Hver gang en terrorhandling finner sted, dukker det som regel opp bilder av ofrene og litt informasjon om deres bakgrunn. Hvor kom de fra? Var det menn eller kvinner, unge eller gamle, barn eller voksne som ble drept eller skadet? Det er særlig dette vi har fått vite. Jeg har også registrert en ny tendens etter en terrorhandling i Istanbul, der myndighetene gikk ut med informasjon om ofre som var nygifte og kun fikk oppleve kort tid av ekteskapelig lykke, om ofre som var på vei til mennesker de var glad i osv. På denne måten får vi et mye nærere og mer personlig forhold til det som har skjedd, også når handlingen har funnet sted langt fra der vi selv bor og kanskje aldri har vært. Vi får ta del i noe universelt menneskelig, nemlig at folk er folk uansett hvor de kommer fra. Dessuten at menneskeliv andre steder er like mye verdt som våre egne liv ... 


I "Hatet mitt får dere ikke" får vi høre Antoine Leiris´ historie. Han og hans 17 måneder gamle sønn mistet nemlig hhv. en kone og en mor i en av de verste terrorhandlingene som har rammet Frankrike i nyere tid. Hvordan er det å oppleve å sitte hjemme en helt vanlig fredagskveld og vente på at ektefellen skal komme hjem fra konsert. Og så skal det etter hvert vise seg at hun ikke kommer ... Faktisk aldri mer ... Hun skal aldri komme hjem igjen fordi hun er drept i et helt meningsløst terrorangrep. Antoine Leiris har kalt innledningen i sin bok som handler om denne første natten for "Natten i helvete". 


Antoine ønsker å være våken når kona kommer hjem, og han leser mens han venter. Plutselig dukker det opp en melding på mobilen hans. "Hei, er alt bra? Er dere hjemme?" Han gidder ikke å svare. Så følges den første av en ny melding: "Er alt bra?" ... "Er dere i sikkerhet?" (side 9-10) Dette får ham til å skru på TV´en. Først skjønner han ingenting - inntil han ser overskriften "Attentat på Bataclan" ... Det er jo der kona hans har tilbrakt kvelden. Eller var det dét? Han sjekker, og konstaterer at joda, det var der. Da begynner han å ringe henne - om og om igjen - uten å få svar ... 


Etter hvert ankommer broren hans og konas mor, og de reiser ned til byen. I første omgang sjekker de alle sykehusene for sårede, men ingen har oversikt over ofrenes identitet enda. Så begynner ventetiden, den uendelig ventetiden hvor alt fremdeles er mulig og ingen håp er fullstendig slukket. Hjemme skal han ta seg av sønnen Melvil, som knapt har et skikkelig språk. Hvordan forteller man egentlig en 17 måneder gammel baby at mamma er død? Og hvordan håndterer man sin egen bunnløse sorg når man samtidig skal være en støtte for barnet sitt og sørge for at de trygge rammene opprettholdes? 


"Bare de som ikke har noen å skylde på er alene med sorgen sin. Jeg føler meg som en av dem. Alene med sønnen min som snart skal spørre meg om hva som skjedde den kvelden. Hva kan jeg fortelle ham, om jeg har plassert ansvaret for vår historie på noen andre? Hvis det er mot denne andre han må vende seg for å forstå? Døden ventet på moren hans den kvelden, de var bare dens sendebud. ... Vi vil aldri komme tilbake til livet vårt slik det var før. Men vi kan ikke bygge livet vårt mot dem. Vi vil gå videre i vårt eget liv." (side 33-34)


Noen dager etter terrorangrepet skriver Antoine et åpent brev til terroristene på sin Facebook-profil. 


"Fredag kveld tok dere livet til et enestående menneske, mitt livs kjærlighet, min sønns mor, men hatet mitt får dere ikke. Jeg vet ikke hvem dere er og jeg vil ikke vite det, dere er døde sjeler. Om den guden dere dreper så blindt for, har skapt oss i sitt bilde, vil hver kule i min kones kropp være et sår i hans hjerte. 


Så, nei jeg gir dere ikke mitt hat i gave. Det er jo det dere er ute etter, men å svare på hat med raseri ville være å gi etter for den samme ignoransen som har gjort dere til dem dere er. Dere vil at jeg skal være redd, at jeg skal se mine medborgere med et mistenksomt blikk, at jeg skal ofre friheten min for sikkerheten. Dere har tapt. Spillet er ikke over." (side 53)


Da boka gikk i trykken kunne man konstatere at Antoines innlegg hadde blitt delt 230 000 ganger på Facebook. Brevet er også utgangspunktet for denne boka, som handler om de to første ukene etter terrorhandlingene. Her følger vi forfatteren og sønnen gjennom den første vanskelige tiden, der de blant annet opplever hvordan mammaene til de andre barna i Melvils barnehage lager mat til dem, som blir sendt hjem hver dag. Som om han, en mann, ikke skulle være i stand til å gjøre en så hverdagslig ting som å lage mat til seg selv og barnet sitt ... Han makter ikke å nekte å ta i mot maten, men innrømmer i boka at de ikke spiste noe av maten de fikk. Den ble kastet.


"Hatet mitt får dere ikke" er en meget sterk bok om en helt hudløs sorg, der Antoine Leiris for å skåne sønnen sin, må holde det meste av sorgen inne i seg. Likevel "glipper" det av og til og tårene og hulkene kommer, og plutselig er det sønnen som trøster sin far. Uansett hvor nært vi kommer disse to menneskene i deres sorg, blir det aldri "kleint" eller "too much". Heller ikke klisjéfylt eller tårepersete, for å ha presisert det! Som den skriveføre journalisten Leiris utvilsomt er, behersker han nemlig evnen til å balansere det hele, slik at vi kanskje mest av alt kjenner på underteksten, det som ikke sies direkte, men som til gangs kan føles ... dersom man er mottakelig. Selv leste jeg boka under en flytur tidligere denne uka, og jeg kjente at jeg måtte kvele gråten noen ganger, og skynde meg å tørke et par tårer før dette ble for synlig for omgivelsene. Jeg tror derfor at jeg vil anbefale andre å lese denne boka når man er hjemme hos seg selv. 


Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg under lesningen var hvor grusomt forfatteren opplevde å bli stilt spørsmålet "Hvordan går det" ... om og om igjen ... 


"I barnehagen vet alle det. Når jeg kommer om morgenen bærer alle en maske. Dødens karneval. Jeg kan fortelle dem, så mye jeg bare vil, eventyret om en mann som ikke har mistet fotfeste, jeg klarer ikke å få dem til å legge vekk masken. Jeg vet at for dem så er jeg ikke lenger meg, jeg er et spøkelse. Hélènes spøkelse. 


Melvil, derimot, han er et lite levende menneske. Han er knapt kommet inn døren før han får maskene til å falle. Han tripper inn, sier ha det til meg, smiler, og idet han bryter ut i latter havner begravelsesansiktene på bunnen av lekekassa." (side 91-92)


Dette er en bok som jeg håper riktig mange får med seg. Verden er ikke alltid et godt sted å være, og når terrorhandlinger som dette skjer, må vi gjøre det vi kan for ikke å bli "nummen" for andres lidelser. For egen del skulle jeg ønske det kom tilsvarende bøker fra Tyrkia, Pakistan, Palestina, Libya, Syria, Afrika ... etc. Litteraturen åpner øynene våre på en helt annen måte enn hva selv krevende nyhetsinnslag kan makte å frembringe. Når vi skjønner at likhetene mellom mennesker er større og sterkere enn ulikhetene, gjør vi samtidig noe med holdninger som fremmedfrykt, rasisme, generalisering (som til forveksling ofte er det samme som rasisme) og hat. Idéen med boka - at terroristene i alle fall ikke skal få gleden av å bli hatet - er sterk. For hvorfor skal vi la oss styre av frykten og hatet? Det løser ingenting. Tvert imot skaper det mer frykt og hat. Og det er jo ikke dét vi ønsker oss!


Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er både tankevekkende og svært godt skrevet.


Utgitt i Frankrike: 2016

Originaltittel: Vous n´aurez pas ma haine
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum Forlag
Oversatt: Christina Mediaas
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-560-1909-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Antoine Leiris (bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 2. oktober 2016

Edouard Louis: "Voldens historie"

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens. 


Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen. 


Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk. 


"Det var ikke blitt helt lyst enda. Gaten var tom. Jeg var alene, og jeg gikk, snublet, jeg hadde ikke mange skritt å gå, og likevel hadde jeg sånn hastverk at jeg telte: Bare femti skritt igjen nå, kom igjen, bare femti skritt, så er du der. Jeg satte opp farten. Utålmodig etter å nå fremtiden, som på en måte ville henvise denne scenen til fortiden, redusere den til fortid, tenkte jeg også: Om en uke kommer du til å si til deg selv: Det er allerede en uke siden det skjedde, kom igjen, og om et år kommer du til å si: Det er allerede et år siden det skjedde. Det iskalde regnet, ikke piskende regn, men fine, ørsmå, ubehagelige dråper, trengte inn i stoffet på skoene mine, bredte seg til sålene og sokkene. Jeg frøs, og jeg tenkte: Tenk om han kommer tilbake. han kommer til å komme tilbake, fra nå av er jeg dømt til å streife omkring, han har dømt deg til å streife omkring." (side 5-6)


Noen timer før hadde Edouard truffet Reda på gaten. Han var da på vei hjem fra et juleselskap, og under armen bar han julegavene han hadde fått av vennene sine, et par bøker av Claude Simon og Nietzsche´s samlede verker. Å bo i Paris var nokså nytt for ham, men han hadde allerede rukket å bli ferdig med sin debutbok, selv om den ikke utkom før et par år senere. Så hvorfor endte han opp med å ta med en fremmed mann opp i leiligheten sin? Faktum var at han for første gang i sitt liv kunne leve ut sin homofile legning, og dette å la seg sjekke opp på gaten var en del av dette. Farlig ja, men like fullt noe han utforsket i sin jakt på kjærligheten. Reda fremsto som en vakker mann, og til å begynne med hadde de det fint sammen - inntil alt plutselig snudde og Reda voldtok ham.


" ... den kvelden, da vi gikk nedover gaten sammen, fortalte han meg at han ikke likte arabere, jeg husker ikke hvilket nedsettende ord han brukte, bare volden han bar i seg; jeg lot som jeg ikke hørte det, naturligvis kunne jeg ennå ikke tenke det jeg tenkte noen dager senere, nemlig at Reda, når det kom til stykket, snakket om arabere på samme måte som politifolkene (da en venn av meg noen måneder senere sa til meg at Reda i grunnen var rasist, han også, like mye som politifolkene, men av andre grunner, ble jeg sint på ham og følte forakt for ham, jeg ville ikke høre på at noen andre snakket nedsettende om Reda, jeg fikk lyst til å beskytte Reda mot denne vennen; hvis noen skulle si noe stygt om ham, var det jeg, jeg var den eneste som hadde rett til å si det, siden Reda sto i gjeld til meg.) Men den kvelden overså jeg alle sidene ved Reda som kunne ha bydd meg imot, uten at det var noe jeg gjorde særlig bevisst, det er først nå jeg skjønner i hvilken grad jeg delte opp virkeligheten i biter og kun beholdt de bitene jeg likte." (side 56-57)


Edouard Louis beskriver inngående hva som skjedde mellom ham og Reda, og i særdeleshet det Reda fortalte om sitt liv. Om faren som kunne utstå alt - skitten, kakerlakkene, alle branntilløpene pga. den dårlige kvaliteten på det elektriske anlegget, luktene, de elendige hygieniske forholdene - bare ikke støyen fra naboene. Dette fortalte Reda ham i den tro at Edouard ikke kom fra samme sosiale kår som ham, fordi dette var i en periode av Edouards liv der han tok så sterk avstand fra sin egen oppvekst, som han skammet seg så dypt over. Han orket ikke å forholde seg til sin egen fortid, og lot som om han kom fra et bedrestilt hjem. Kanskje skapte nettopp dette grobunn for det som skjedde senere den samme natten? Fordi Edouard i Redas øyne representerte alt han egentlig hatet?


Underveis legger Edouard Louis ordene i sin søsters munn, slik at det er hun som forteller historien om brorens voldtekt. Er dette fiksjon eller virkelig? Under intervjuet på Litteraturhuset den 21. september i år var forfatteren noe kryptisk rundt dette. Hans sterke ønske om å skrive det som er sant og ekte - i motsetning til fiksjon - forhindrer ham ikke i å flette noen han kjenner inn i selve historien, og akkurat dette tror jeg han må ha gjort her. "Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele. 


Jeg opplevde søsterens fortellerstemme som nokså karikert. Kanskje er det slik hun ville ha fortalt historien i det virkelige liv? Jeg vet ikke ... Har hun så mye innsikt at hun med stor sikkerhet kan kle broren/forfatteren nærmest naken ved å påpeke at han ikke fortalte sine hemmeligheter for å komme familien mer nær, men tvert i mot for å skape økt avstand? Slik at han kunne skylde på dem da han valgte dem bort, og dermed frata dem denne muligheten? 


"Jeg må bare le. Edouard tar på seg ei maske, og han spiller rollen sin så bra at de som egentlig ligner på ham ender med å gå løs på han fordi de trur at han hører til fiendens leir. Jeg er sikker på at hvis han hadde fortalt han disse historiene sånn som jeg har fortalt dem til deg, så ville han blitt beroliga, og da hadde kanskje ting utvikla seg i en annen retning, det hadde kanskje gått annerledes ..." (side 100)


Som om vold ikke utøves mot ens egne ... En naiv og feilslått slutning, tenkte jeg mens jeg leste dette. 


Søsteren hans beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig, noe som ikke har noe med den virkelige broren hennes å gjøre. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.


Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ... 


"Jeg prøvde å se for meg livet mitt i månedene fremover, og det eneste jeg så var rettsprosessen ..." (side 161)


Politiets iver etter å ta gjerningsmannen har på et vis både klare paralleller til kvinners opplevelse av voldtekt, og samtidig ikke ... Mens kvinner ofte mistros fordi de har tatt med seg gjerningsmannen hjem eller har blitt med vedkommende, og sånn sett kan "skylde seg selv" for at voldtekten i det hele tatt fant sted, opplever Edouard Louis det stikk motsatte. Opplevelsen av selve prosessen, at man må fortelle den samme traumatiske historien om og om igjen, og slik dobler og tripler traumet for hver gang, slik opplevde også han dette. Det er på et vis søsteren hans som representerer holdningen om at han kan skylde seg selv for det som hendte, ikke politiet. 


Gjennom å gjøre søsteren til fortellerstemmen i store deler av boka, bringer Edouard Louis enda et perspektiv inn i historien. For hun ser det hele med et annet blikk. Kanskje noe karikert som tidligere nevnt, men like fullt kommer vi dypere inn i hvordan det rent faktisk er å være et offer etter en voldtekt. Først ved at han ønsker å vaske bort alle spor etter gjerningsmannen, deretter at frykten får ham til å oppsøke politiet for å anmelde voldtekten, for så å angre på at han i det hele tatt koblet inn politiet. De er der ikke for ham i det hele tatt. Tvert i mot fører prosessen bare til at han ikke kommer videre. Og det fører til mange frustrasjoner fordi ingen forstår hva han har gjennomgått, men tolker det han forteller med sine egne briller. For hver gang han må rippe opp i hendelsene, handler det mindre og mindre om ham selv. I historiene som blir gjenfortalt av andre, er han borte. Han kjenner seg ikke lenger igjen. Alle tabuene i sin egen historie klarte han for øvrig først å nærme seg da han begynte å skrive om hendelsen. 


Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg. 


Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet. 


Boka er også tilgjengelig som lydbok.


Utgitt i Frankrike: 2015

Originaltittel: "Histoire de la violence" 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-03-37130-1 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

fredag 22. april 2016

"Dheepan" (Regissør: Jacques Audiard)

Gullpalmevinner 2015

Den franske regissøren Jacques Audiard (f. 1952) har en rekke filmer bak seg og han er meget prisbelønt. Hans siste film er "Dheepan", og den vant han Gullpalmen for under Cannes Film Festival i 2015. 

"Dheepan" hadde Norgespremiere på norske kinoer i november 2015, og har nylig hatt release på DVD. 

Borgerkrigen på Sri Lanka startet i 1983, og varte helt til 2009. Da ble de tamilske tigrene omsider nedkjempet av militæret på Sri Lanka. 

Sivadhasan er en tamilsk tiger-soldat som har deltatt i borgerkrigen på Sri Lanka. Nå er krigen over, og han må flytte inn i en flyktningeleir. Det er ingen fremtid for ham på Sri Lanka, og han bestemmer seg for å søke politisk asyl. Han overtar passet til en død mann og hans døde familie. Sammen med en kvinne han knapt kjenner og en tilfeldig niårig jente utgir de seg for å være avdødes familie, og så reiser de avgårde på et skip som fører dem til Frankrike. 


Flykter fra Sri Lanka
I møtet med franske innvandringsmyndigheter blir Sivadhasan, som nå kaller seg Dheepan, tolket av en mann fra Sri Lanka. Tolken forteller Dheepan at han må finne opp en annen historie for å bli trodd av myndighetene. Hans egen historie står nemlig ikke til troende ... Dermed hjelper han Dheepan til å få oppholdstillatelse. Dheepans opprinnelige dekkhistorie - en historie det går "tretten på dusinet av" - ville nemlig mest sannsynlig ha ført til at han hadde blitt sendt tilbake til Sri Lanka. 


Yalini får seg jobb hos en som viser seg å være narko-dealer
Dheepan, Yalini og Illayaal blir tildelt en leilighet i Paris´ fattigstrøk Le Pré Saint-Gervais. Her har Dheepan fått jobb som portner/vaktmester. Siden innvandringsmyndighetene holder et øye med familien og de enda ikke har fått papirene som gir dem oppholdstillatelse, må de fortsette å late som om de er en virkelig familie. Dheepan begynner etter hvert å få følelser for Yalini, mens hun bare lengter etter å komme seg videre til England, der kusinen hennes bor. Den niårige jenta Illayaal lengter etter å tilhøre en ordentlig familie, og ønsker at Yalini skal oppføre seg som om hun er moren hennes. I mellomtiden blir vi vitne til at narkobander braker sammen i nabolaget deres, og dette gjør at forskjellen mellom deres nye tilværelse og et borgerkrigherjet Sri Lanka slett ikke er så forskjellig som man først skulle tro ... 


Illayaal drømmer om å bli en del av en virkelig familie
Det er mange lag i denne filmen. Noe handler om hva desperate mennesker er villige til å gjøre for å få et bedre liv et annet sted. Noe handler om våre forestillinger om hvem som har rett til beskyttelse. Men mest av alt handler denne filmen om hva det gjør med mennesker å måtte forlate alt som er kjent og kjært for en ny tilværelse i et annet land, der de verken forstår språket eller de sosiale kodene. Dheepan og Yalini er arbeidsomme folk, som er villige til å jobbe hardt for å få stablet et nytt og bedre liv på beina i Frankrike. De stiller ikke all verdens krav til komfort, bare livet blir trygt og forutsigbart. 

Yalini
Antonythasan Jesuthasan gjør en formidabel rolletolkning som Dheepan/Sivadhasan! Han fremstiller en mann som er vant til å holde sine følelser godt skjult. Ved hjelp av øyene får han likevel formidlet hva som foregår inne i Dheepan når han utsettes for den ene prøvelsen etter den andre, enten det handler om at han skal håndtere bydelens hardkokte kriminelle eller sine følelser for Yalini.

Tematikken i filmen er uhyre interessant, og filmen er dessuten både velspilt og godt regissert! Det er ikke uten grunn at filmen har mottatt Gullpalmen! 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Dheepan
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Tamil, fransk, engelsk
Skuespillere: Antonythasan Jesuthasan (Dheepan/Sivadhasan), Kalieaswari Srinivasan (Yalini), Claudine Vinasithamby (Illayaal) m.fl.
Spilletid: 115 min.

fredag 19. februar 2016

"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 


Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...
Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?


Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...
Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 


Tunellgraverne i aksjon.
"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

mandag 7. september 2015

Michel Houellebecq: "Underkastelse"

En fransk islam-dystopi

Michel Houellebecq (f. 1956) er en fransk forfatter, poet og filmregissør. Houellebecq debuterte som forfatter i 1991. Han har i årenes løp vært meget produktiv, men kun syv av hans bøker er så langt oversatt til norsk. Selv hadde jeg kun lest én bok av ham, og det var "Lanzarote" (2000). Den ga meg nesten fullstendig avsmak på hele forfatterskapet. Mange er imidlertid dem som har sagt at jeg  gi forfatterskapet en ny sjanse. Da den svært kritikerroste boka "Underkastelse" (2015) nylig utkom på norsk, var jeg klar. Boka utkom for øvrig på fransk tidligere i år - rett etter Charlie Hebdo-saken, og den vakte ikke rent lite oppsikt i den konteksten.

"I alle mine triste ungdomsår var Huysmans en følgesvenn, en trofast venn; aldri opplevde jeg tvil, aldri var jeg fristet til å gi opp eller se meg om etter et annet emne; så en ettermiddag i juni 2007, etter å ha ventet lenge, etter å ha nølt så lenge som, eller endog litt lenger enn, tillatelig, disputerte jeg ved universitetet Paris IV - Sorbonne med min doktoravhandling: Joris-Karl Huysmans eller enden av tunnelen. Allerede neste morgen (eller kanskje allerede samme kveld, det kan jeg ikke si for sikkert, kvelden etter disputasen var ensom, og sterkt alkoholisert) forsto jeg at det var en del av livet mitt som var forbi, og at det sannsynligvis var den beste delen." (side 9)

Bokas jeg-person er François, som er en middelaldrende akademiker. Han er en temmelig ensom mann, og det har ikke lyktes ham å finne en dypere mening med tilværelsen. Livet ved universitetet har for en stor del bestått i å innlede seksuelle forbindelser med unge studiner, som gjennomgående dumper ham etter en viss tid. Er den vestens meningsløse konsumfikserte samfunn vi ser avtegne seg på år etter år i hans stadig tommere tilværelse? Dette samfunnet hvor gud på et vis er avskaffet, og hvor det er opp til hver enkelt å finne meningen med livet? Da hans jødiske venninne reiser til Israel, går François nesten til grunne i sin ensomhet. For hva er igjen? Noe i det hele tatt?

Vi befinner oss i 2022 og i forbindelse med det franske presidentvalget står plutselig valget mellom et høyreekstremistisk parti og Det muslimske brorskapet. Overraskende nok ender valget med at muslimene vinner valget, og dermed får Frankrike sin første muslimske president. 
Endringene etter valget er merkbar. Plutselig forsvinner kvinnene ut av arbeidslivet, og arbeidsledigheten stuper. Kleskodene endres, flerkoneri innføres og det er karrierefremmende å konvertere til islam. Mannssamfunnet blomstrer, og selv den mest "håpløse" mann kan nå få seg en kone gjennom arrangert ekteskap. Og François, som med ett ble arbeidsledig fordi han hadde feil religion ... hva gjør han? Er alt som skjer en ulykkelig utvikling, eller kan et islamisert samfunn også ha sine fordeler?

Noe av det jeg underveis ble sittende og fundere på, var; Hva vil Houellebecq egentlig med denne romanen? Forsøker han å tegne et skremmebilde over hvordan det kan gå med vårt vestlige samfunn dersom vi mister alt det åndelige og religiøse ved tilværelsen? At det dermed skapes et tomrom som blir altfor lett å fylle når muslimene kommer med alle sine religiøse verdier? Forsøker han å skremme oss til å skjønne at det går mot et islamisert Europa? Bare det blir mange nok av muslimene? 

Jeg tror ikke Houellebecq mener noe av dette, og det er heller ikke slik han blir tolket, selv om boka vakte et visst raseri i Frankrike da den utkom. Samtidig er det ikke til å komme forbi at når han leker seg med å gjette seg inn i fremtiden, så setter han våre vestlige verdier opp mot noe som er større. For vi har jo nesten mistet alt som har vært samfunnsoppbyggende i vårt samfunn. Hva blir igjen når alt som betyr noe er konsum og enda mer konsum? Når de eneste som faktisk tror på noe er de ekstreme, og da helst høyreekstremistene? Mens resten av oss er nokså likegyldige i vår søken etter minst mulig motstand i tilværelsen? Selv de lite åndfulle tar avstand fra høyreekstremisme, og i den konteksten vil selv det fiktive partiet Muslimsk Brorskap fremstå som mer humant og rettskaffent. Men pass opp, for før vi aner det, kan dette ende med en ensretting ingen hadde sett for seg ... synes å være budskapet mellom linjene. Eller?

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Houellebecq leker med oss. Han har selv i et intervju påpekt at han ikke tror på det fremtidsscenariet han har tegnet opp i sin roman. Dersom noe slikt skulle slå til, måtte flertallet av alle muslimer i Europa ønske å innføre sharia-lovgivning. Det er svært lite sannsynlig. Tvert i mot er flertallet av Europas muslimer sekulære, og ser på sin religion som en privatsak. Noe av det morsomme med Houellebecqs bok er at han faktisk viser Vestens menn fordelene med verdiene som islam er fundert på. Og de biter på, alle som en, får vi inntrykk av. Særlig gjelder dette forholdet til kvinner, mens de hopper bukk over alle pliktene man har som muslim.

Men hvor blir det av kvinnene? Hvorfor protesterer de ikke? Hvorfor gjør de ikke opprør? Det sier soga intet om. Akkurat her opplevde jeg at boka haltet, og at jeg ikke helt klarte å leve meg inn i det houellebecqske univers. For jeg tror ikke på det, samtidig som boka ble såvidt alvorstung at det var litt vanskelig å få øye på humoren og satiren - med mindre man tenker seg at denne er ramsvart. 

Houellebecq er etter mitt skjønn morsomst når han beskriver universitetsmiljøet før Muslimsk Brorskap kommer til makten. Mang en gang ble jeg sittende og humre. Underveis opplevde jeg historien som noe slapp og uengasjerende, før den igjen tok seg opp. Slutten på boka er dessuten så pass underfundig at en oppfølger virkelig hadde vært på sin plass! 

Min konklusjon er at dette absolutt er en bok det er viktig å få med seg. Houellebecq skriver godt og min interesse for å dypdykke litt mer i hans forfatterskap er vekket!

Utgitt i Frankrike: 2015
Originaltittel: Soumission
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 272
ISBN: 9788202487065
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Michel Houellebecq (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 31. juli 2015 - Frankrike 2022 - Litteratur blir neppe mer dagsaktuell enn Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» dessverre ble 7. januar i år. Boken om et Frankrike i 2022 med uro i gatene og muslimsk regjering kom ut samme dag som attentatet mot Charlie Hebdo-redaksjonen. Da var Houellebecq selv på forsiden av satiremagasinet i anledning boken, karikert som spåmann.
VG v/Sindre Hovdenakk - 3. august 2015 - Islamsk dystopi - Parallelt med den politiske utviklingen, skildrer Houellebecq gjennom sine karakterer, og særlig François, en gjennomgripende og nesten lammende ensomhet. Ofte døyver hovedpersonen dette ved hjelp av sex, gjerne kjøpt og betalt. Hans nære relasjoner gjør han lite for å ta vare på, og det er symptomatisk at han resignert noterer sin jødiske kjærestes flukt til Israel som en nærmest naturlig avslutning på forholdet.
Det politiske, religiøse og private løper til sist sammen i François’ uunngåelige akseptering av islams forføreriske underkastelse. Penger, polygami og prestisje viser seg å være en uimotståelig kombinasjon. En ny sjanse i et liv som har stoppet opp, og som bokens aller siste setning lyder: «Jeg ville ikke få noe å angre på».

Vagant v/Cornelius Jakhelln - 12. mars 2015 - Underkastet - Michel Houellebecq stikker fingeren inn der det smerter mest. - Hvis det vanskelige adjektivet «houellebecqsk» skulle ha noen mening, måtte det gå i retning av en viss léthargie hos hovedpersonen, en desinteressert og litt passiv holdning i møte med omgivelsene. Man lever i den hvite, utdannede middelklassen i et Frankrike som blir stadig mer splittet; man ser på dekadansen i Paris og uroen i forstedene med en avstand, både oppgitt og forundret; man drikker vin, inntar måltider alene foran fjernsynet og kjøper sex; man lider i ensomheten og kjenner samtidig en melankolsk glede over tingenes tilstand, selv om denne aldri er uttalt. Selvmord er et tema.
NRK v/Knut Hoem - 19.01.2015 - Bravo Houellebecq! - Houellebecq har lang trening i å fordele sine antipatier temmelig rettferdig utover sine romanfigurer. Den som leter etter realistiske utkast til den femte republikkens videre skjebne, leter forgjeves.
At et moderat muslimsk parti skulle konkurrere ut sosialistene i andre valgomgang i 2022 er ikke helt realistisk, det er forfatteren den første til å innrømme, men hvor ellers enn i litteraturen er det naturlig å leke med tanken?
Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 5. januar 2015 - Politisk roman ryster Frankrike - Michel Houellebecq regnes blant de fremste samtidsforfatterne i Europa i dag, og er like omstridt og hatet som han er beundret. I helgen måtte han berolige sine landsmenn med at hans nye roman «Soumission» («underkastelse») ikke er rasistisk propaganda fra ytre høyre. Det har ikke dempet motstandere av Houellebecq, som de siste ukene har bidratt til en sjeldent krass debatt rundt en bok svært få ennå har lest, men som de fleste franskmenn har fått med seg handlingen i. Den høyreliberale forfatteren som tidligere er blitt beskyldt for kvinneforakt, agg mot muslimer, vestlig levesett og det politiske klimaet i Europa, skremmer nå både høyresiden i Frankrike og tilhengerne til den sittende presidenten François Hollande med boken som kommer på gaten onsdag fra forlaget Flammarion.
Dagen v/Tarjei Gilje - 16. august 2015 - Når Frankrike blir islamisert - Spørsmålet blir så om hele boken skal forstås som satire, eller om det også er snev av alvor inne i bildet. Og det oppfatter jeg at det er. Selve grunnkonseptet, hvor muslimer kommer til makten i et tradisjonsrikt europeisk land ved hjelp av den politiske venstresiden, for å holde de radikale høyrekreftene unna, er ikke det mest utenkelige. Og det er heller ikke helt uten hjemmel i virkeligheten å lure på om europeernes religiøse fremmedgjøring har svekket evnen til å innse de kulturelle og politiske konsekvensene av å gi islam en større plass i samfunnslivet. Men hvilken islam er det vi eventuelt vil se utfolde seg i Europa om noen tiår? Det vet ingen av oss.
Aftenposten v/Erika Fatland - 14. februar 2015 - Houellebecqs siste roman er mye mer enn en satire over islam - Temaet underkastelse går som en rød tråd gjennom boken: Politikerne underkaster seg pragmatismen, universitetene underkaster seg religionen, kvinnene underkaster seg mennene og hovedpersonen underkaster seg omstendighetene. Som alle virkelig gode romaner, lar Underkastelse seg vanskelig plassere i bås. Bak satiren og det urealistiske bakteppet ligger et større eksistensielt alvor enn det som lar seg sammenfatte med uttrykket islamkritikk: Hva utgjør summen av et liv? Hvor er Europa på vei? Hva er litteraturvitenskapens – og, enda mer prekært, litteraturens – mening?
Dagbladet v/Inger Bentzrud - 6. januar 2015 - Skremmer´n på fransk - Michel Houellebecq banner i kjerka igjen. Men ikke i moskeen denne gangen. - I «Soumission» («Underkastelse») beskriver han et Frankrike preget av frykt og jevnlige voldsepisoder. Både media og politikere tildekker virkeligheten. Slik ryddes veien for landets første muslimske regjering, ledet av Mohammed Ben Abbes. Umiddelbart gjenoppstår et samfunn der kvinnene slutter å bruke vestlige klær, tilslører seg og forsvinner ut av arbeidslivet. Dermed synker arbeidsledigheten blant menn. Sorbonne-universitetet blir omdømt til Paris-Sorbonne Islamske Universitet. Ikke-muslimske professorer får valget mellom å konvertere til islam eller få sparken.
Tine sin blogg - 15. august 2015 - Romanen blir markedsført som en dystopi fordi den er satt litt frem i tid. De dystopiene jeg har lest til nå har hatt en mye mer destruert verden som bakteppe, så dette her ble nesten litt "pinglete", for en dystopi. Samtidig synes jeg forfatteren med litt vel mye forsiktighet, deler sine meninger. Slutten er nærmest positiv, og med et tydelig håp for fremtiden, i alle fall for Francois personlig. Boken fikk meg til å tenke, og det er nesten så jeg kunne ønske meg en oppfølger....

søndag 26. juli 2015

Antoine Compagnon: "En sommer med Montaigne"

Sommerens store "hit"!

Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. "En sommer med Montaigne" var opprinnelig en føljetong som ble fremført på den franske radiokanalen France Inter sommeren 2012. Sommeren etter utkom føljetongene i bokform, og boka ble umiddelbar en så stor suksess at den havnet på bestselgerlistene i Frankrike. 

Michel de Montaigne (f. 1533 d. 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, og anses som en av de mest innflytelsesrike i den franske renessansen. Mest kjent er han for sin popularisering av essayet som litterær sjanger. Ikke bare dét - han skapte selv sjangeren! (Kilde: Wikipedia) Hans bok "Essays" anses selv i dag som en av de mest innflytelsesrike essayer som noen gang er skrevet. 

For få dager siden - mens jeg holdt på med Compagnons bok - ble jeg oppmerksom på at Aschehoug forlag faktisk har utgitt Montaignes essays i tre bind - på norsk! Litt nysgjerrig leting i hyllene til Boksalongen - Bergens litteraturhus´egen bokhandel (som er "kjedeuavhengig og egenrådig" i følge deres nettsider - og: kjemisk fri for krimlitteratur, til min store glede!) - gjorde at blikket mitt falt på to av bindene i essaysamlingen. 


Fra Boksalongens bokhyller (Foto: RMC)
"En sommer med Montaigne" utkom på norsk for kort tid siden. Den har raskt krabbet oppover på salgslistene også her til lands, slik jeg har forstått det. Og grunnen til dette er svært enkel: dette er en sabla god bok! Dessuten fremstiller den tre tykke bind med essays på en nokså lettfattelig måte, slik at Montaignes essays blir tilgjengelig for absolutt alle!

Forfatteren skriver i innledningen til boka:

"Folk skulle få høre noen snakke om Montaigne på radioen mens de lå på stranden eller nippet til en aperitiff, eller kanskje mens de gjorde seg klare til å gå til lunch. Da Philippe Val ba meg kåsere over Montaignes Essays på France Inter denne sommeren, syntes jeg ideen var så merkelig og utfordringen så stor at jeg ikke våget å si nei. 

Det å redusere Montaigne til små utdrag sto i seg selv i strid med alt jeg hadde lært, med den oppfatningen som rådet da jeg var student. På den tiden gikk man bort fra å legge frem den tradisjonelle moralen i Essays i form av korte sentenser, og snakket heller om teksten som en kompleks og motsigelsesfull helhet. Den som dristet seg til å skjære opp Montaigne og servere ham i småbiter, ville umiddelbart ha blitt gjort til latter, blitt ansett som en undermåler og slengt på historiens søppeldynge som en annen Pierre Charon, mannen som i sin tid skrev boken Traité de la sagesse basert på fyndord fra Montaignes Essays. Tanken på å nærme seg et slikt tabu, eller prøve å omgå det, var forlokkende." (side 5-6)

Boka inneholder 168 sider og er inndelt i 40 kapitler hvor Compagnon tar for seg ulike temaer hentet fra Montaignes essay-samling, i form av kåseri. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, om kvinner og seksualliv, om den nye verden versus den gamle, om å ramle av hesten, om oppriktighet og om å nyte sitt otium ... Det er nesten ikke det tema som ikke er berørt. Når man leser disse kåseriene, bør man ha i mente at Montaigne nesten var samtidig med Niccolò Machiavelli (f. 1469-1527), forfatteren av "Fyrsten". Montaignes tilnærming til ulike spørsmål i livet står for øvrig i diametral motsetning til Machiavellis tilnærming. 

Da Montaigne trakk seg tilbake fra det offentlige liv for å studere - lese, tenke og skrive - var biblioteket hans tilfluktsted. Her fant han ro fra verdens kjas og mas og samtidens uroligheter. Biblioteket lå i tredje etasje i et tårn på eiendommen, og derfra kunne han skue utover sine eiendommer. Hans lesestunder var preget av en sterk lykkefølelse. 

" ... Montaigne forfektet allerede da - eller forfektet fremdeles - en flyktig, søkende og distré lesemåte, en lesemåte preget av innfall og avstikkere: Han hoppet planløst fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det, uten å bry seg stort om hvilke verker han lånte fra for å fylle sin egen bok, som ifølge Montaigne selv er et resultat av tankespinn og ikke en plan utarbeidet med velberådd hu." (side 57)

Det er med spenning og undring jeg leser Montaignes tanker rundt Romerikes fall. Dette mente han skyldtes at statens styrke er omvendt proporsjonal med dens kultur, og at en altfor kultivert stat kan ende med å bli utslettet. Når man foretrekker velformede taler fremfor handling, og ikke har skjønt at kunsten å skape fred ikke består av retorikk, men i makten til å avskrekke, går det som det må gå ... Det jeg ble sittende og fundere på, er hvilken overføringsverdi dette kan ha til vår tid ... 

På mange måter kan vi takke La Boéties død for at Montaignes Essays ble til. Etter dette hadde nemlig Montaigne ikke lenger en fortrolig venn å skrive brev til, og som følge av dette vokste det frem et behov for å skrive det som senere er blitt kjent som hans essays. 

"Det virker kanskje fornærmelig å sette opp kjærlighet, vennskap og lesning i et slags hierarki. Lesning, som forutsetter ensomhet, plasseres jo slik høyere enn alle forhold til andre mennesker, som reduseres til adspredelser som fjerner oss fra oss selv. Bøkene blir bedre venner eller elskere enn virkelige mennesker. Men før vi tolker det så langt, må vi likevel ikke glemme at Montaigne aldri sluttet å betrakte livet som en utveksling mellom jeget og de andre: Om vennskap oppstår så sjelden og kjærligheten er så flyktig at han gir bøkenes verden forrangen, vil lesningen til slutt uunngåelig føre ham tilbake til de andre. Men vi må tross alt medgi at han setter lesningen høyest av "de tre omgangsformene"." (side 104)

Montaigne var selv smertelig klar over at han aldri kunne komme til bunns i alt, uansett hvor mye han prøvde. Han trodde dessuten i begynnelsen at det å nyte sitt otium (dvs. å være uvirksom) skulle foredle ham som menneske. Der tok han feil. Han holdt derimot på å bli gal. Skrivingen ble redningen for ham. Dessuten valgte han å skrive på morsmålet - fransk - i stedet for latin, som var tradisjonen på den tiden han levde. Han fryktet at språkets raske utvikling skulle føre til at ingen ville forstå ham etter noen ti-år. Heldigvis tok han feil! Han ønsket seg imidlertid kvinnelige lesere, og kvinnene på den tiden var sjelden skolert innenfor latin.

"Har jeg kastet bort tiden ved stadig å gjøre så omhyggelig rede for meg selv? For de som bare streifer borti sin person, i tankene eller en og annen gang muntlig, undersøker ikke seg selv så grunnleggende, så inntrengende som når man gjør selvstudiet til livsverk og yrke og setter all sin tro og kraft inn på å føre et slags register. (...) Hvor ofte har ikke denne beskjeftigelsen jaget plagsomme tanker på dør!" (side 161)

Jeg storkoste meg under lesningen av denne lille boka! Måten Compagnon fremstiller Montaigne og hans Essays på, med humor og vidd, har dessuten gjort at jeg faktisk vurderer å lese Montaignes essays "på ordentlig"! Her er det mye livsvisdom og eksistensielle og filosofiske spørsmål som har opptatt mennesker til alle tider. Compagnon skriver fantastisk godt! Ved at han setter temaene og sitatene inn i en kontekst, levendegjør han temaene på en spennende måte, slik at boka blir den reneste pageturner! Ellers ønsker jeg å understreke at boka også egner seg godt for mer fragmentarisk lesning, hvor man finner frem til et kapittel eller to når man har tid. Boka fungerer svært godt som en døråpner inn til Montaignes forfatterskap!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Et søk på Twitter viser at forfatteren har utgitt flere bøker
av samme type som denne om Montaigne. Da er det vel
også et håp om at disse (om Proust og Baudelaire) kommer
på norsk?

Utgitt i Frankrike: 2013 
Originaltittel: Un été avec Montaigne
Utsatt i Norge: 2015
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider:
ISBN: 978-82-560-1846-8
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget


Antoine Compagnon (Foto: lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 17.0 juli 22015 - Store tanker i pocketformat«Jeg finner alle emner like fruktbare», skrev Montaigne (1533-1592), franskmannen som fant opp sjangeren essayet. Ordet essay betød opprinnelig et forsøk, skisse, eksperiment. Det passer godt i en tid på året som, om man er heldig og aktivitetsnivået lavt, kan brukes til å diskutere de vesentlige småtingene: Hva er best, hund eller katt? Italiensk eller fransk mat? I tre tykke essaysamlinger, som han stadig reviderte og klusset i margen på, nærmer Montaigne seg mange store tema: Døden, krig og fred, men også en hermafroditt, et fall fra hesteryggen og indianerne han møtte i Rouen i 1592. ... På seg selv kjenner man andre, kan man kalle et annet poeng Compagnon vender tilbake til hos Montaigne, som går inn for en oppriktighet i samtaler som strider mot Machiavellis «Fyrsten». Målet med lærdom er også å bli et godt menneske, for Montaigne: «Vi spør gjerne: ‘Kan han gresk og latin?’, ‘Skriver han vers eller prosa?’ Men det som er det viktigste, om han er blitt et bedre og klokere menneske, kommer i annen rekke.» Dette ikke til forkleinelse for klassiske språk, Montaigne kunne faktisk snakke latin, men skrev essays på det mer folkelige fransk, visstnok også for å få kvinnelige lesere. Compagnon følger med hell Montaignes egen skrivepraksis med en fin flyt i setninger som også har vært muntlig fremført. Man kan dra mange gode passasjene fra både originalkilde og fortolker opp av hatten, men får nøye seg med å si: Sånn skal det gjøres. «En sommer med Montaigne» er et veldig godt alternativ til Sommer­åpent.
- Tine sin blogg - 26. juni 2015 - Jeg lot meg fascinere av denne lille boken. Siden jeg ikke kjente til verken forfatteren av boken eller filosofen Michele de Montaigne, og i begynnelsen brukte litt tankekraft på å forstå formatet, var jeg innstilt på at dette skulle bli en utfordring. Mine bange anelser fikk ingen grobunn, jeg lot meg fengsle og nøt å lese Montaigne sine filosoferinger. Du trenger ikke være spesielt frankofil eller interessert i filosofiske spørsmål for å ha glede av denne teksten. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve en så fullkommen livsvisdom fra en som levde samtidig med Shakespeare. Tusen takk til pappa som satte meg på sporet av den, den anbefales varmt videre!