Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Ferrante Elena. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ferrante Elena. Vis alle innlegg

søndag 4. mars 2018

Elena Ferrante: "Kvelande kjærleik"

Elena Ferrantes debutbok på norsk!

Litt om forfatterskapet til Elena Ferrante

Ingen vet hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante, og dette har ført til at spekulasjonene ingen ende vil ta. Hvem er denne forfatteren som skriver så drivende gode bøker? Det er som anmelderen i Aftenposten skrev i sin anmeldelse av "Kvelande kjærleik" 24. februar i år - at "Elena Ferrantes forfatterskap er uten svake punkter". Hun mener også at forfatterens anonymitet er en sterkt medvirkende grunn til suksessen. Dette siste er jeg ikke helt enig i. Bøkene står nemlig godt på egne bein! Napolikvartetten er et litterært vidunder, og bøkene som forfatteren skrev forut for denne har vist seg å holde like høy kvalitet.

Det som i alle fall er sikkert er at så lenge vi ikke vet hvem forfatteren er - heller ikke om forfatteren er en mann eller kvinne - kommer forfatteren aldri "i veien for" vår tolkning av bøkene. Jeg er nemlig ganske sikker på at forfatteren bak bøkene ville fått hele sitt liv endevendt i media dersom vi hadde visst hvem han eller hun er, og at det fort kunne ha blitt en debatt ala den vi har opplevd i Norge rundt Vigdis Hjorth og om etikkens plass i litteraturen. Det kan bare ikke være mulig å skrive om skilsmisse, utroskap, mors og fars svik, sjalusi etc. på den måten Ferrante gjør, uten å ha opplevd noe av dette selv. 

Det som gjør at Ferrantes bøker slår så godt an, i alle fall blant lesere på min alder, er måten Ferrante gjør temaene om til noe universelt, samtidig som vi kjenner på ektheten i historiene og følelsene som beskrives. Dessuten er det Nobelpris-kvalitet over tekstene! (Og det får meg til å lure på om det er mulig å få denne prisen uten å avsløre sin identitet ...)

Suksessen med Napolikvartetten, som opprinnelig kom ut i Italia i årene 2012 - 2014, og som kom på norsk i 2015-2016, har ført til at interessen for bøkene som ble utgitt forut for dette, har økt betydelig. Samlaget har så langt utgitt tre av disse bøkene:
- "Svikne dagar" (kom ut i Italia i 2002 - "I giorni dell´abbandono")
- "Den dunkle dottera" (kom ut i Italia i 2006 - "La figlia oscura")
- "Kvelande kjærleik" (kom ut i Italia i 1992 - L´amore molesto")

Og det er to bøker til - "La frantumaglia" (2003) og "La spagga di notte" (2007) - som vi kan glede oss til de norske oversettelsene av!

"Kvelande kjærleik" er forfatterens debutbok, og den kom ut i Italia i 1992. Denne boka ble første gang utgitt på norsk i 1994, og da med tittelen "Hjemreise". Det tok ti år før den neste boka kom ut. 

Om "Kvelande kjærleik"

"Mor mi drukna natt til 23. mai, på fødselsdagen min, i havet rett utanfor ein stad dei kallar Spaccavento, nokre kilometer frå Minturno." (side 7)

Da moren ble funnet hadde hun kun på seg en raffinert brystholder, noe som sto i sterk kontrast til hennes ellers sparsommelige liv. Klærne hun måtte ha lagt fra seg på stranda var borte. 

Moren pleide å besøke datteren sin Delia, bokas jeg-person, i alle fall en gang i måneden. Delia bodde i Roma, mens moren bodde i Napoli. Moren pleide å bli i noen dager, og brukte tiden til å vaske leiligheten fra gulv til tak, og rydde. Dette fikk Delias irritasjon til å stige, og da pleide moren å pakke sammen og dra. Det var særlig det at moren var så sosial som irriterte henne ... 

I begravelsen møter mange opp, men ikke faren deres, som moren hadde vært skilt fra i mer enn tyve år. En som derimot dukker opp er Caserta, en mann som på mange måter var skyld i skilsmissen. Han forsvinner - i likhet med alle de andre i begravelsen - like plutselig som han kom. Tilbake står Delia med nøklene til morens leilighet, moren som hun konsekvent omtaler som Amalia, og med et oppdrag som går ut på å tømme leiligheten for ting som betyr noe, si opp leieforholdet og slå av strømmen. Her hadde moren bodd helt siden hun og døtrene ble kastet ut av faren fordi moren ønsket å separere seg. Hvem var hun egentlig, Amalia? Og hva slags liv levde hun? Hva skjedde den dagen hun døde? Tok hun livet av seg, eller druknet hun? Hadde hun en elsker? Hvem var han i så fall? Caserta?

Delia følger gamle spor for å finne noen svar. Moren som mens hun var gift med faren hennes aldri kunne forskjønne sitt utseende, fordi dette ble sett på som et ønske om å vekke begjær i andre, en slags forberedelse til utroskap (side 31) ... Moren som aldri kunne le høyt, fordi faren ble avsindig rasende over at hun på den måten oppnådde oppmerksomhet fra andre ... Moren som aldri kunne gjøre noen ting uten at faren slo ... Selv ikke etter at hun gikk fra ektemannen som hun hadde tre døtre med, lot han henne være i fred. Han spionerte på henne og Caserta når de gikk ut for å spise, for å gå på kino og annet. Og hele familien, særlig onkel Filippo, så ned på henne fordi hun hadde valgt skilsmisse fremfor å bli hos sin voldelige og sykelig sjalu ektemann. Hvilket liv hadde hun egentlig? Fikk hun oppleve noe som var vakkert?

Vi får innsikt i et meget vanskelig mor-datter-forhold, der det viser seg at det meste er snudd på hodet. Her var det nemlig ikke moren som svek datteren, men datteren som svek moren. Eller var det det? Hvor mye ansvar kan man legge på skuldrene til et lite barn, som på naivt vis røper morens elsker eller beundrer? Det som er sikkert er at moren lengter etter datterens kjærlighet, og at datteren lengter etter morens kjærlighet - uten at noen av dem er i stand til å gi hverandre dette. Symbolet på dette er på et vis gaven som moren har kjøpt til datteren, men aldri rakk å gi henne. Det handler om en vakker kjole og nydelig undertøy, som moren antakelig brukte før hun døde. Hvor slutter moren og hvor begynner datteren, og vise versa? Oppi det hele dukker faren opp. Han som forbitret ble igjen etter at kona og barna forlot ham, og som i alle år har malt sigøynerkvinner i forførende situasjoner. Han som aldri tålte at hans egen kone skulle fremstå som et seksuelt vesen, men som til gangs lar det erotiske komme til uttrykk i sin egen form for kunst ... 

Mens Delia prøver å løse gåten rundt moren Amalia, løser hun kanskje først og fremst gåten Delia og kommer litt nærmere seg selv ... i en familie der de alle - voksne som barn - ble ødelagt i kjærligheten. Moren som ønsket å være nær datteren sin, klarer aldri å oppnå dette. Ikke en gang da Delia innviet henne i hvor hun hadde sitt hemmelige sted i ungdomstiden, klarer moren å møte henne. 

"Kanskje ville eg etablere ein nærleik mellom oss som aldri hadde vore der, kanskje ville eg på min forvirra måte la henne få vite at eg alltid hadde vore ulykkeleg. Men ho lot ikkje til å bry seg om anna enn det komiske ved at eg hadde hange der over tomrommet, i ein skranglete heis." (side 23

Det er med et irritert blikk Delia betrakter de nyrike i sin hjemby Napoli.

"Kvinner sperra inne i ein by der dei før var blitt forderva av armod og no av pengar. Eg kjende irritasjonen stige i meg berre ved å sjå og høyre dei. Dei oppførte seg overfor denne mannen slik far min alltid hadde innbilt seg at kvinner oppførte seg, slik han hadde innbilt seg at kona hans oppførte seg med det same han snudde ryggen til, slik kanskje Amalia sjølv hadde fantasert om å oppføre seg heile sitt liv: ei verdsvand kvinne som bøyer seg utan å vere nødt til å sette to fingrar mot utringinga i blusen, som legg det eine beinet over det andre utan å bry seg om skjørtet, som ler rått, overlesser seg med kostbare saker, fløymer over med heile kroppen i ein vedvarende straum av seksuelle invitter og går rett i ein kappestrid med menn på den obskøne arenaen." (side 67

Gradvis går det opp for oss hvorfor det har blitt slik at Delia i en alder av rundt 40 år aldri har stiftet familie, og kanskje aldri har opplevd kjærlighet i sitt liv. I en verden der alt som er naturlig må fortrenges fordi det er farlig og kan få uante konsekvenser, der er det vanskelig å riste dette av seg selv når man faktisk er fri. I jakten på Caserta for å finne svaret på gåten Amalia, finner hun i grunnen ikke annet enn det skitne. Fordi mannen er i ferd med å bli dement og har mistet flere av sine naturlige grenser ... 

"Kvelande kjærleik" er en bemerkelsesverdig roman som får meg til å tenke på kjærlighetens pris. Det å gjøre seg sårbar, å være beredt på å tape selv når man har satset alt, på å våge å leve før det er for sent ... Romanen handler også om å måtte innse at man kanskje ikke har falt så langt fra stammen som man ønsker å tenke. Jeg så f.eks. flere likhetstrekk mellom Delia og hennes far, enn mellom Delia og hennes mor. Begge er kunstnere, begge lever alene og begge har - dog i ulik grad - forakt for å eksponere seksualitet offentlig. Vi merker det på måten Delia betrakter omgivelsene. Eller kanskje har hun "bare" dette doble i seg - skamfølelsen ved å skulle være ved det typisk kvinnelige, det å delta i livets "letthet" - tynget som hun er av livets alvor. Mer enn dette har hun ikke klart å rive seg løs, og derfor klarte hun aldri å nærme seg moren sin i voksen alder, og opplevde at moren var "obskøn" bare hun lo frivolt. Det hele kan sammenlignes med å komme løs fra en sekt eller en streng religion. Man blir aldri virkelig fri, selv om man bryter ut ... Å gjøre noe som bryter med det man har lært, vil alltid være forbundet med skam og tvil. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Bokbloggeren Randi Reading har skrevet om "Hjemreise", den utgaven av boka som kom på norsk i 1994. Hun ble ikke fullt så begeistret som meg, og jeg lurer på om det kan ha å gjøre med oversettelsen.

Utgitt i Italia: 1992
Originaltittel: L´amore molesto
Første gang utgitt på norsk: 1994 (med tittelen "Hjemreise")
Denne utgaven er utgitt: 2018
Forlag: Samlaget 
Oversatt: Kristin Sørsdal
Antall sider: 171
ISBN: 9788252193374
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget

fredag 1. september 2017

Elena Ferrante: "Den dunkle dottera"

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ... 

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker. 

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning. 

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder. 

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre. 

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann  ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene? 

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet. 

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig. 

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år." (side 109

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor. 

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!

Utgitt i Italia: 2006
Originaltittel: La figlia oscura
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Antall sider: 151 
ISBN: 978-82-521-9335-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

lørdag 11. mars 2017

Elena Ferrante: "Svikne dagar"

Når livet rakner fullstendig ...

Jeg tar det for gitt at det ikke er mange bokelskere som enten har lest Elena Ferrantes Napoli-kvartetten eller som vurderer å lese den i nærmeste fremtid. Særlig nå som Mammutboksalget pågår for fullt og det er mulig å sikre seg de to første bøkene i serien for en brøkdel av full pris ... 


La det være sagt med det samme: Årsaken til all furore rundt Napoli-kvartetten er ikke primært at forfatteren er anonym, men at hun (han?) skriver forrykende godt! Det har selvsagt bidratt ikke rent lite til nysgjerrigheten rundt bokserien at det kan være en insider fra Napoli, som kjenner mafia-problematikken særs godt, som er den som står bak pseudonymet Elena Ferrante. I alle fall er dette en av grunnene til at media har fattet så stor interesse for å finne ut hvem forfatteren egentlig er. Man kan i alle fall ikke beskylde forfatteren for å stå i veien for sitt kunstverk, jf. den virkelighetslitteraturdebatten som har pågått i Norge den siste tiden.


Når en forfatter endelig slår gjennom internasjonalt, er det nokså vanlig at tidligere bøker av samme forfatter blir hentet frem og oversatt til mange språk. Svært mange ganger har jeg konkludert med at det var en grunn til at forfatteren ikke slo gjennom tidligere, fordi jeg har blitt grundig skuffet. Elena Ferrante representerer et unntak! "I giorni dell´abbandono" utkom på italiensk i 2002, og nå foreligger den altså på norsk med tittelen "Svikne dagar".  Dersom de øvrige bøkene hun har skrevet ("La frantumaglia" (2003), "La figlia oscura" (2006) og "La spaggia di notte" (2007)) er like gode som Napoli-kvartetten og "Svikne dagar", har vi mye å glede oss til. (Forlaget Samlaget har lovet at bøkene kommer til å bli oversatt til norsk! Et par av dem allerede i nær fremtid!)


Forfatteren har operert med samme pseudonym under hele sitt forfatterskap (slik jeg har forstått det), så dette er ikke noe nytt i forbindelse med Napoli-kvartetten. Handlingen i "Svikne dagar" har også tilknytning til Napoli, så det er vel noe der ... Boka er i disse dager månedens bok i Bokklubben, så jeg vil anta at dette i seg selv fører til at den når ut til riktig mange lesere. Det forhold at bøkene er (nydelig!) oversatt til nynorsk gjør også at mange lesere som tidligere har erklært at "jeg hater å lese nynorsk!" har måttet svelge ordene i seg. Og godt er det, for fortellerstemmen i alle de Ferrante-bøkene jeg så langt har lest, har kledd den nynorske stilen svært godt! Kanskje fører bøker som dette også til at nynorsk møter en velfortjent bedre holdning hos de fleste!? Det er i så fall på tide! 


Olga har vært gift med mannen sin Mario i 15 år. Plutselig erklærer han at han ikke vil mer. Han understreker at hun ikke har gjort noe galt og at alt er hans skyld, og så går han ut av huset. Olga, bokas jeg-forteller, står som forstenet tilbake ved oppvaskbenken. 


"Heile natta låg eg einsam i den store dobbeltsenga og grubla. Same kor mykje eg tenkte over den siste tida av forholdet vårt, kunne eg ikkje finne noko som varsla om ei verkeleg krise. Eg kjende han godt, han var ein mann som likte å ha det roleg rundt seg, familien og heimen var viktige for han. Vi snakke om alt, vi likte framleis å halde kvarandre tett, kysse kvarandre, og iblant var han så vittig at han fekk meg til å gråte av latter. For meg var det utenkeleg at han verkeleg ville dra. Så då eg hugsa at han ikkje hadde tatt med seg ein einaste av sine eigne kjære ting, og heller ikkje hadde tatt farvel med ungane, blei eg sikker på at det ikkje var alvorleg. Han gjekk nok berre gjennom ein slik dårleg periode som du kan lese om i bøker, der ein av karakterane får ein uventa overdriven reaksjon på den vanlege misnøya med livet." (side 5-6)


Det skal dessverre vise seg at Mario mener alvor, og at bruddet - der den forlatte ikke får en sjanse til å komme på banen med eventuelle ønskede forbedringer i forholdet - er svært klassisk når den som går for lengst har funnet seg en annen. 


Det som deretter følger er en historie om et menneske som holder på å gå fullstendig til grunne. Olga forsømmer seg selv, de to barna Gianni og Ilaria og hunden Otto. Barnas reaksjoner på de voksnes valg, der utslagene ikke alltid er like sympatiske, handler kanskje først og fremst om overlevelsesstrategier. Gjennom å spille ut sjalusiene mellom Olga og Mario oppnår de likevel ikke det de ønsker, og kanskje er det dette som skal til for at Olga for alvor skal våkne og komme seg videre i livet. For hvem var mannen hun hadde vært gift med, om ikke annet enn en som har hoppet over gjerdet der det var lavest, som flyktet da avgrunnen i livet åpnet seg i stedet for å bli ved sin lest og kjempe videre for dem han burde hatt kjær? Dette er takken for at hun la sitt eget forfatterskap til side og ofret seg for mannen, barna og kjærligheten ...


Jeg ønsker ikke røpe mer av handlingen fordi dette kan ødelegge lesningen for dere som fremdeles ikke har lest denne boka. Det jeg derimot kan si er at "Svikne dagar" er en intens roman om å bli forlatt når du minst venter det, og hva dette i ytterste konsekvens gjør med et menneske som er fullstendig uforberedt. Historien påvirket følelseslivet mitt under lesningen, fordi jeg kjente Olgas smerte på kroppen. Dette skyldes at boka er så drivende godt skrevet at den nærmest fremsto som den reneste thriller. Det gjorde vondt å lese denne romanen! Skikkelig vondt! Av og til måtte jeg faktisk legge boka til side og ta pauser i lesningen, fordi historien var så sterk. Ingenting pakkes inn, men fortelles akkurat så rått og brutalt som et samlivsbrudd kan fortone seg. Ordene treffer som piskeslag. 


Dette er en bok jeg anbefaler på det aller, aller sterkeste! Boka er også tilgjengelig som lydbok med Gjertrud Jynge som oppleser.


Flere har skrevet om boka. Blant bloggerne nevner jeg Reading Randi (Denne romanen fortonte seg bedre enn Napoli-kvartetten for meg - den var mer intens og kompakt - og hadde mer driv. Nærmer seg terningkast 6 ......), Les mye (Svikne dagar er ei av dei beste bøkene eg har lese. Språket, orda, det set seg i tankane og ein greier ikkje å flykte frå dei. Dette er ikkje ei bok du les for å hygge deg. Tvert imot er det ei vond forteljing som minner oss på at ingenting er konstant, at vi berre er dyriske; menneske styrt av kjensler og fornuft. Kvar dag er ein kamp mellom desse to, og ein må heile tida meistre å halde dei i balanse. Av og til sigrar det eine over det andre, og da kan alt ryke om vi ikkje kjem oss opp att. Kva da?) og Kleppanrova (Denne romanen er bare helt fantastisk skrevet. Komposisjonen og hendelsene tar pusten fra en, den er så stram og holder deg i sin makt. Ordbruken og alle metaforene og de små historier som utspiller seg hele tiden, du må holde pusten for å høre hva som skjer. Det er et driv i denne romanen, en puls jeg sjelden har opplevd så sterk. Italienerne har nok litt skarpere kanter, enn oss nordboere.). Dessuten er boka anmeldt i mange medier; NRK ( I utgangspunktet en sørgelig, men gjenkjennelig fortelling om å sitte igjen når den andre går. Raseriet og et brutalt språk gjør romanen til stor litteratur. ... «Svikne dagar» er oversatt av Kristin Sørsdal, til et nynorsk som funkler av liv.), Aftenposten (Svikne dagar er Ferrantes andre roman. Tematisk spiller den opp til Napoli-bøkene, men med sine 220 sider er den langt mer fortettet og uten det rike persongalleriet og den brede samfunnsmessige forankringen vi kjenner fra serien om Elena og Lila. Til gjengjeld er teksten så rå, så besk, så full av fortvilelse at den nærmest får Napoli-kvartetten til å blekne. Det sier ikke lite. Svikne dagar er en roman som får «[…] deg til å kjenne det svimlande djupet under deg, dei svarte kreftene frå helvete», slik hovedpersonen og jeg-fortelleren Olga karakteriserer den skrivemåten hun som ungjente satte høyest.), VG (Som hun kan skrive, Elena Ferrante! ... Fortellingen i «Svikne dagar» hamres intenst rundt én person, én kvinne – den forlatte, og tankene som svirrer og maler uten ende. Som Ferrante kan gjenskape strengene i et ekteskap, spille ut kvinnelivet i alle fasetter! Og på ny er det Kristin Sørsdal som har oversatt til et rikt, frodig og vakkert nynorsk.)


Utgitt i Italia: 2002

Originaltittel: I giorni dell´abbandono 
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt: Kristin Sørsdal
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-521-9333-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget.

onsdag 1. mars 2017

Elena Ferrante: "Historia om det tapte barnet"

Fjerde og siste bind i Napoli-kvartetten

Forfatteren Elena Ferrante er Italias mest kjente ukjente forfatter. Hvem er denne forfatteren som har skrevet en av de beste bokseriene som er utgitt i nyere tid? Dette spørsmålet er det mange som har stilt seg, uten at vi har kommet nærmere et svar. Og kanskje er det ikke noe poeng å få vite hvem forfatteren er, fordi vi da ikke risikerer at hun (eller han?) kommer i veien for bokprosjektet sitt (slik vi har opplevd at enkelte norske forfattere har gjort i den senere tid ...).


Jeg har valgt å lytte meg gjennom hele Napoli-kvartetten, samtidig som jeg har hatt papirutgavene tilgjengelig underveis. Det har tatt drøyt 62 timer å lytte seg gjennom de fire lydbøkene, mens papirutgavene inneholder tilsammen 2 052 sider. Det er Silje Breivik som er oppleser, og hun har gjort lytteropplevelsen til noe helt, helt spesielt! Den nynorske oversettelsen er dessuten briljant! Dersom jeg en dag skal lese hele serien om igjen, tror jeg det er lydbokutgaven jeg igjen kommer til å ty til. Samtidig har jeg gleden av å eie hele serien i papir, og dét er viktig for meg. Denne serien fortjener nemlig i aller høyeste grad hylleplass i mine overfylte bokhyller! 


Jeg har skrevet om de tre foregående bøkene her på bloggen; "Mi briljante venninne" (første bind), "Historia om det nye namnet" (andre bind) og "Dei som flyktar og dei som blir" (tredje bind). Dersom du ikke har lest disse bøkene, bør du nok vente med å lese herværende bokomtale, fordi jeg kommer til å røpe noe av handlingen i de foregående bøkene. 


Bokserien handler om vennskapet mellom Elena (eller Lenú) Greco og Lila (eller Lina) Cerullo, og vi følger disse kvinnene fra de er småjenter og frem til de er i begynnelsen av sekstiårene. I bok nr. 1 har Lila forsvunnet sporløst, og hennes sønn Rino har ringt Elena. Det er Elena som er jeg-personen og fortelleren i alle bøkene. 


Lilas forsvinning blir opptakten til hele bokserien, der Elena ser tilbake på sitt levde liv. I tillegg til det turbulente vennskapet med Lila, forteller hun om en klassereise som førte henne bort fra Napoli. I første omgang studerte hun ved universitetet i Pisa, hun utga en bok og giftet seg med universitetsprofessoren Pietro. De fikk døtrene Elsa og Dede. Fikk hun et bedre liv enn sine medsøstre, hun som nå ble en del av Pisas øvre middelklasse? Nei. Hun ble nøyaktig like låst som alle andre kvinner med barn. Hun følte seg redusert til en husholderske. I tillegg var hennes verdi som samtalepartner for Pietro betydelig redusert. Da Nino, hennes ungdoms forelskelse, dukket opp, falt hun som en moden frukt for ham, og satte hele ekteskapet på spill for å få ham. Der Pietro var nøktern og hverdagslig, der var Nino romantisk og lyttende. 


Elena reiser fra mann og barn og følger Nino. Det skal vise seg å ha sin pris ... Nino er nemlig en mann som liker å bli dyrket, og han stikker når det blir for mye krav ... I mellomtiden er Elena blitt gravid med barn nr. 3. Også Lila er gravid - denne gangen med Enzo, mannen hun har levd med etter at hun valgte å forlate mannen hun hadde giftet seg med. 


I denne siste boka i Napoli-kvartetten får vi enda flere detaljer fra Elena og Lilas vennskap, ikke minst fra den tiden da Elena valgte å flytte tilbake til Napoli. Bakteppet for historien er mafiaens herjinger i byen, der den ene etter den andre blir drept. Etter at forholdet med Nino tok slutt, og Elena var i desperat pengenød, skrev hun en bok hvor handlingen var lagt til Napoli, og hvor Napolis mafia-familier er lett gjenkjennelige, selv om de ikke er identifisert med navn. Solara-familien følte seg uthengt og ble rasende. Mens Elena mente at hun hadde skrevet en fiktiv roman, som ikke handlet om noen av dem ... En diskusjon ikke ulik den som har versert om virkelighetslitteraturen i Norge i den senere tid ... 


Det aller mest spennende med hele bokserien er at vi kommer så tett inn på en meget dramatisk periode av Napolis historie, der mafiaen fikk er grep om byen som de siden har beholdt. Det forhold at forfatteren er anonym får oss til å tro at det er en innsider som har skrevet bøkene, og som av frykt for sitt eget liv ikke våger å røpe sin identitet. Dette temaet blir som nevnt berørt i denne siste boka. Dette får store konsekvenser for de to venninnene, uten at jeg har tenkt å røpe noe mer av handlingen. 


Elena og Lila representerer to ytterpunkter i historien; den ene velutdannet og forfatter, den andre en selvlært bedriftseier. Den ene reiste bort fra Napoli, mens den andre ble. Det handler om kvinners stilling i etterkrigstidens Italia, og det handler om klassereise. Ringen ble på et vis sluttet da Elena kom tilbake til Napoli. Rivaliseringen som har funnet sted mellom de to, fortsetter i neste generasjon. Hvem er vakrest? Hvem er lykkeligst? Hvem er mest briljant? Hva er det som virkelig gjelder i det lange løp? Og hvor velmenende er f.eks. Lila når hun advarer Elena mot Nino, hennes egen ungdoms kjærlighet? Og finner Elena Lila til slutt? Slik blir Napoli-kvartetten en historie om selve livet, der det noen ganger er to skritt frem og ett tilbake, og andre ganger ett skritt frem og to tilbake ... Tittelen på boka røper den største tragedien som et menneske kan utsettes for ... En historie som Elena velger å skrive en bok om, og som blir en voldsom suksess. Hun har så og si stjålet en historie som nok burde ha fått gli inn i glemselen. Er hennes egen suksess viktigere enn venninnens ve og vel når det kommer til stykket?


Dersom du ikke har lest noen av disse bøkene, har du mye å glede deg til! De to første bøkene har du mulighet for å få tak i på Mammut-salget som starter neste mandag (bok nr. 32 og 33 i salgskatalogen). Jeg anbefaler bøkene på det varmeste! Det har vært stort å få følge Elena på hennes vei gjennom livet.


Mange har skrevet om denne boka og jeg nevner her noen av dem: NRK (Jakten på forfatterens identitet kan allikevel illustrere ett sentralt poeng: Hva vil det si å fortelle en historie? I dette tilfellet; hvem forteller om hvem? Hva er fortellingens konsekvenser? Og enda en gang: hvem eier historien om et liv?), VG (De har forsøkt å komme seg vekk fra sin barndoms brutale bydel i Napoli, med camorra, vold og drap og kidnapping. Men det er i Napoli de finner hverandre igjen. Så forsvinner Lila, og Elena flytter igjen, leter, tenker, skriver og skriver. Om dette spinner Ferrante sin suverene Napolikvartett, et unikt litterært prosjekt.), Aftenposten (Om man betrakter Napoli-kvartetten i seg selv, hvis det i det hele tatt er mulig, er det ikke vanskelig å forstå at folk ikke får nok av Elena Ferrante. Bøkene om Elena (navnebruken legger åpenbart opp til en identifikasjon mellom fortelleren og forfatterens pseudonym) og Lila har et sterkt narrativt driv samtidig som de forankrer personlige erfaringer i en større kontekst, det vil si historien om det moderne Italia, fra 1950-tallet og frem til vår egen tid.), og bloggerne Med bok og palett (Ein fantastisk roman denne gongen også! Berre trist at det er slutt. ), Artemisia (Dette er desidert det mest komplekse og dramatiske bindet av de fire. Og selv om Ferrante også i denne boka drøvtygger en del med sin omstendelige skrivestil, blir det sjelden så veldig kjedelig.), Kleppanrova (FANTASTISK! NYDELIG! FANTASTISK! NYDELIG! FANTASTISK! NYDELIG!), Har du lest (En av hemmelighetene til den enorme appellen til Ferrante bøkene tror jeg er at de er så vanskelige å definere. Det er absolutt politiske romaner. Samtidig eksellerer de i det nære, i familierelasjonene, i møtet mellom mennesker. Bøkene er også uten tvil feministiske, fordi de fokuserer på to kvinner som på hver sin måte forsøker å stå imot konvensjoner. Lila stritter imot det hun kan, og sloss med de midlene hun har. Og Lenù er kvinnen som ensom bryter ut, men som opplever hvor farget og fanget hun likevel er av sin bakgrunn. Hvor hører disse kvinnene hjemme? Hvilken pris må de betale for sine livsvalg og hva slags mennesker blir de?) og Reading Randi (Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med.)


Utgitt i Italia: 2014

Originaltittel: Storia della bambina perduta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Kristin Sørsdal
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 573 
Spilletid: 17 t 20 min.
ISBN: 978-82-521-8880-6 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163769 (lydfilen)
Jeg har mottatt leseeks. av boka

søndag 4. september 2016

Elena Ferrante: "Dei som flyktar og dei som blir"

Tredje bind i Napoli-kvartetten

Ingen vet hvem Elena Ferrante er, forfatteren bak Napoli-kvartetten. Bokserien utkom i Italia i årene 2011-2014. Spekulasjonene har gått høyt og lavt rundt hvem dette kan være, og det har vært gjort regelrette forsøk på etterforskning for å prøve å finne en kvinne fra Napoli i rette alder, som studerte litteratur ved universitetet i Pisa på den tiden hovedpersonen i bøkene, Elena, gjorde nettopp det. Ingen har likevel klart å finne frem til hvem hun kan være. 

Tidligere i sommer diskuterte jeg konseptet bak disse bøkene med en annen, og da kom følgende opp: tenk om det er en mann som står bak bøkene? Jeg må innrømme at det hadde jeg faktisk ikke tenkt på ... Men mistanken er sådd, og lest med disse brillene har jeg kommet til at det ikke er helt usannsynlig. Det er noe med måten særlig Elena beskrives. Hun er ganske maskulin i sin tilnærming til det meste. 

Jeg har også diskutert bøkene med en mannlig leser, som har opplevd å bli møtt med fordommer ala at han leser "damelitteratur". Niks! Dette er faktisk ikke "damelitteratur" - i alle fall ikke i den betydning begrepet gjerne benyttes. Derimot handler den om kvinner, og bøkene kan sånn sett karakteriseres som "kvinnelitteratur", noe som ikke er det samme som "damelitteratur". Begrepet "damelitteratur" henspiller på hvem som leser bøkene (nemlig damer), mens begrepet "kvinnelitteratur" henspiller på hvilket kjønn hovedpersonene i selve bøkene har. Og det er vel ikke slik at det er noe mindreverdig i å lese en bok som handler om kvinner, selv om man er mann?

I alle fall - stor er interessen for Napolikvartetten at Litteraturhuset den 12. oktober 2016 arrangerer et møte mellom fire personer - Bjørn Ivar Fyksen (Klassekampen), Cathrine Sandnes (Manifest), Gudmund Skjeldal (kritiker) og Janneken Øverland (litteraturhistoriker) - for nettopp å diskutere dette forfatterskapet. Arrangementet har tittelen "Forfattar utan andlet". Billettene til hovedsalen var for lengst revet bort da jeg for nesten tre uker siden bestilte billetter til arrangementet, og måtte nøye meg med overføring på storskjerm i en annen sal. Det sier noe om interessen for bøkene og forfatterskapet. 

Den første boka i serien - "Mi Briljante venninne" - kom ut på norsk første gang i 2015. Jeg omtalte den her på bloggen i juni 2015. Den andre boka i serien - "Historia om det nye namnet" - kom ut på norsk høsten 2015, og jeg omtalte den på bloggen min i januar 2016. Siden jeg hørte begge disse bøkene som lydbok, var det naturlig å fortsette i samme spor med den tredje boka. Og fordi bøkene er så eminente, måtte jeg i tillegg ha dem i papir - til senere lesning. 

Venninnene Elena (kalles også Lenú) og Lila vokser opp i Napoli, og begge kommer fra fattige familier. Mens Lila Cerullo vokser opp i en skomakerfamilie, er Elena Greco datter av en portner. Venninnene nærer en gjensidig beundring for hverandre, men det er også ikke rent lite misunnelse og sjalusi mellom dem i tillegg. Dette preger forholdet de har til hverandre i årene som kommer. Spesielt merkes dette da de etter hvert velger forskjellige løp i livene sine. Vakre Lila gifter seg tidlig - et helt feilslått ekteskap skal det nokså snart vise seg - mens Elena velger å studere. Hun gir også ut en bok med klare selvbiografiske trekk, og fordi hun i boka berører en del tabubelagte temaer (som sex før ekteskap), vekker denne en del reaksjoner hjemme i Napoli. Betraktningene bokas jeg-person Elena gjør seg i møte med sin fortid - en fortid som  også handler om en temmelig kjølig og brysk mor - er interessante, særlig fordi det hun opplever er så universelt for alle som har kommet en del lenger enn de som ble der hjemme - "dei som blir". Hun lengter etter litt anerkjennelse for hva hun har fått til, men hun får ingenting. Å foreta en klassereise er som å befinne seg i limbo - det er ingenting til henne der hun kom fra, og det er heller ingenting til henne der hun kommer. 

Da Lila velger å flytte fra ektemannen sin, velger hun ikke akkurat den enkleste veien for seg selv og sønnen sin. Hun er nødt til å jobbe for å få inntekter, og opplever seksuell trakassering fra sjefen sin. Det er ikke farefritt å stå opp mot dette, og i verste fall kan hun bli stående fullstendig på bar bakke. Mens vi i Skandinavia opplevde at kvinnefrigjøringen for alvor skjøt fart på midten av 1970-tallet, hadde man ikke kommet så langt i Italia. Dette var en brytningstid der kvinnenes rettigheter ikke var sterke, men hvor noen måtte gå foran for at det i det hele tatt skulle finne sted en utvikling i riktig retning. Men Lila er stolt, og hun sliter seg heller helseløs som en dårlig betalt fabrikkarbeider enn å gå på akkord med sine egne prinsipper i et ekteskap der hun bare har forakt til overs for den mannen hun giftet seg med. 

Selv om Lila til tider er så utslitt at hun ikke har noe å gi Elena, og også er både spydig og ekkel mot henne, stiller Elena opp for venninnen når Lila trenger det. Båndene dem i mellom er sterke, slik bare vennskap som har vart et helt liv er når det røyner på. Underveis blir vi vitne til opptøyer og drap, og tidvis også rene likvidasjoner i Napoli. Enkelte familier, som tidligere ikke var særlig vel ansett, blir likevel mektige. Elena undrer seg over hvordan penger alltid synes å trumfe moral og etikk i hjembyen. Til og med tabuet det innebærer å bo sammen uten å være gift, må vike til side når mye makt og penger er inne i bildet. 

Så skulle man kanskje tenke seg at Elena, som tross alt hadde klart å karre til seg en universitetsutdannelse, skulle ha helt andre muligheter enn sine medsøstre generelt og Lila spesielt. Hun gifter seg med akademikeren Pietro, og gjør dermed en reise inn i den øvre middelklassen i Pisa. Og opplever at da hun får barn, er hun nøyaktig like låst og "hemmet" som sine medsøstre uten utdannelse. Barnet krever alt av henne, og hun får ingen tid til seg selv. Ekteskapet hennes blir ikke slik hun hadde tenkt, for mannen hennes er i grunnen aldri særlig opptatt av hva hun tenker om saker og ting. Aller helst skal hun sitte umælende og lytte mens han doserer for henne. Dette passer Elena svært, svært dårlig ... Hun føler seg redusert til en husholderske. Det er ikke dette hun hadde drømt om da hun flyktet hjemmefra og valgte å ta seg høyere utdannelse. Da ungdomsforelskelsen Nino dukker opp, er det farlig å være en misfornøyd og oversett hjemme-frue som lengter etter å bli sett ... og som lengter etter litt kjærlighet ... 

Etter at jeg har hørt meg gjennom lydbokutgaven av denne tredje boka i Napolikvartetten, er min konklusjon at det er stigning i programmet absolutt hele tiden! Bøkene blir bare bedre og bedre. Ikke bare fremstår tidskoloritten perfekt, men persongalleriet som males frem, er også meget troverdig. Boka blir nydelig lest av Silje Breivik, som om den skulle være skreddersydd nettopp til henne. Det at disse bøkene er oversatt til nynorsk gir dem en ekstra språklig kvalitet, synes jeg. Det er sterke kvinneskikkelser vi møter, enten det er de universitetsutdannede eller fabrikkarbeiderskene vi snakker om. Venninnene Elena og Lila har det til felles at de ikke lar seg plukke på nesen, og når viktige verdier står på spill, prøver de å være tro mot seg selv. Skjønt - for å være helt ærlig - lurer jeg alvorlig på hva Lila egentlig har rotet seg opp i. Vi får liksom ikke helt taket på henne. I den fjerde og siste boka får vi forhåpentligvis noen svar.

Både Elena og Lila har valgt et liv helt ulikt sine mødre, som var nødt til å sette sine egne behov til side for storfamilien. Da er det kanskje ikke til å undres over at noen hver kunne bli både biske og bitre? Særlig når de blir vitne til at døtrene deres med den største selvfølge forsyner seg av den friheten de selv kanskje hadde drømt om gjennom et helt liv ... Samtidig kjenner de en sterk avmakt overfor det livet døtrene deres har valgt, fordi det er så fremmed sammenlignet med det de selv er vant med ... Å leve i slummen i Napoli og aldri ha opplevd noe annet, er noe helt annet enn hva Elena opplever, inngiftet som hun er i en riktig fin familie. Uten at det har gjort henne noe mer lykkelig ... Tvert i mot er hun fremmedgjort i sitt eget liv, og passer egentlig ikke inn noen steder lenger. 

Denne tredje boka i Napolikvartetten er så medrivende og intens at jeg nesten ikke klarer å vente på den fjerde og siste boka, som kommer nå i høst! Slutten av boka er så oppsiktsvekkende og intrikat at jeg bare MÅ få vite hva som skjer så snart som mulig!

Har du enda ikke lest noen av bøkene i Napolikvartetten? Da er det på høy tid å gjøre noe med det! Jeg anbefaler disse bøkene på det sterkeste!

Andre bloggere som har skrevet om boka er Artemisias Verden, Bøker & Bokhyller, Med bok og palett, Ågots bokblogg, Sukkerrør, Kleppanrova, Reading Randi og Tine sin blogg

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia di chi fugge e di chi resta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 501
Spilletid: 15 t 20 min.
ISBN: 9788252188790 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163363 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra forlaget, men har kjøpt papirutgaven selv

søndag 31. januar 2016

Elena Ferrante: "Historia om det nye namnet"

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen. 

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle. 

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ... 

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres. 

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt? 

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet. 

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. 

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape.  Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Silje Breivik leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Utgitt i Italia: 2013
Originaltittel: Storia del nuovo cognome, L´amica geniale
Engelsk tittel: The Story of a New Name
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Kristin Sørsdal
Opplest: Silje Breivik
Antall sider: 573
Spilletid: 17 t 35 min.
ISBN: 9788252188448 (papirutgave)
ISBN: 9788242162564 (lydfil)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 30. september 2015 - Å lese Elena Ferrantes andre bok i Napoli-kvartetten er som å oppleve en virvelvind: sidene flagrer avgårde. .... I andre passasjer snirkler det hele langsomt framover. Enten så liker man disse bøkene, eller så faller man av i hovedpersonenes krappe svinger og forviklinger i det omfattende persongalleriet.
- NRK v/Leif Ekle - 2. oktober 2015 - Elena Ferrantes fortsettelse - ny seier - Den såre konflikten og rivaliseringen som ruger mellom de to jentene allerede i den første boka, lever videre her. Visst er de smarte begge to, men Lila er langt på vei genial. Lenú har disiplinen, evnen til å arbeide hardt. Og hun er den som får sjansen til en vei ut av bydelen: Nemlig kunnskap og utdanning. Lila får aldri begynt, men holder på i det skjulte. ... Napoli-kvartetten vil bli stående som en seier for den realistiske romanen.
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink - 1. oktober 2015 - Besettende lesningLila og Lenu er som piggene i en gaffel. Omkring seg snurrer de opp hele spaghettien: Italias voksesmerter etter krigen, forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politikk, dialekt mot italiensk, nord mot sør, kultur mot natur, kvinner mot menn, generasjonskløfter og arbeidskonflikter. De to venninnene vokser i makt og innsikt: sosialt, intellektuelt, emosjonelt og seksuelt.
Men hvor de er på vei forblir uklart. Er det frihet de søker og er frihet egentlig mulig for kvinner slitt mellom forskjellige og innbyrdes uforenlige private og offentlige roller: Er frihet bare en ny form for vold?

- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 2. oktober 2015 - Kontant Ferrante-oppfølger - Språket i Ferrantes roman er ikke oppsiktsvekkende i seg selv og ofte mer kontant enn briljant, men med enkelte minneverdige formuleringer. En beskriver Elenas hjemreise fra studier i Pisa: «Eg opplevde tilbaketuren til Napoli som om ein defekt paraply lukka seg over hovudet mitt etter eit vindkast.» Det er først og fremst scenene som danner klare bilder i Ferrantes bok, tydelige og nærgående. Utporsjoneringen av informasjon gjør at utfallet i dannelsesfortellingen i dette bindet, Elena Greco blir forfatter, faktisk også kommer som en overraskelse, til og med for hovedpersonen selv. Elena ser selv Lila som det litterære naturtalentet blant dem, og Lila fungerer ganske visst som et bullshit-filter av en barndomsvenn, blant nye venner som tar sin omgang med bøker og verdensbegivenheter som en selvfølge.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 30. september 2015 - Framleis like briljantDet er dessutan ei sterkt klassemedviten bok, om Elenas som dreg og Lila som blir. Ei bok som viser at ein kan tene pengar, men likevel ikkje klare å kjøpe seg klasse. At ein kan skaffe seg utdanning, men likevel kjenne banda strame mot den boklause bakgrunnen ein kom av. Det er ei bok om forelsking og kjærleik, og om vennskap. Om å vere ung samtidig som ein liksom skal vere vaksen, håplaust forelska i heilt feil person. Og om den brennande, altoppslukande sjalusien som oppstår når han du alltid har elska vel ho andre. Vel venninna.
- Reading Randi - 31. desember 2015I bok 2 ser man tydeligere hvordan Lila har virket som en slags katalysator på Elena, konkurransen med venninnen har inspirert henne, notatbøkene hennes har tilskyndet Elenas egen skriveglede - det er spennende å følge Elenas vei til forfatter i dette bindet. Handlingen får en ny dimensjon mot slutten av boken når Elena får antatt sitt første manuskript - og for meg synes det som om Lila kan ta noe av æren her….
- Artemisias Verden - 8. november 2015 - Romanene er veldig fortellende, det er Elena som ser tilbake og forteller i jeg-person. Det er den stilen jeg ikke er helt komfortabel med, tror jeg. Men bevares, nå har jeg lest de to første og da skal jeg lese resten også. Jeg vil vite hvordan det går med Lila videre, om barnet, om Elena gifter seg med forloveden sin, om hva slutten i denne boka (som jeg ikke vil røpe) fører med seg i neste bok. Her kan alt skje..
Min bok- og maleblogg - 1. oktober 2015Dette er, som i første boka, ei makelaus intens og gripande forteljing om vennskapen mellom dei to no vaksne kvinnene, men også ei tidshistorie fra livet i Napoli på sekstitalet.
- Bøker & bokhyller - 11. november 2015 - Sjølv om eg har lese enkelte parti i papirutgåva, har eg kost meg gjennom heile lydboka i tillegg. Det er ei sann glede å høyre stemma og det syngande tonefallet til Silje Breivik. Sjølv om "Historia om det nye namnet" heilt sikkert står godt på eigne bein, trur ho er med på å gi boka (bøkene) ekstra intensitet og driv.

lørdag 13. juni 2015

Elena Ferrante: "Mi briljante venninne"

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. 23 land har så langt kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.


De tre første bøkene har allerede utkommet på engelsk!
Her fra Strand Bookstore i New York tidligere i år
(Foto: RMC)
"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodige kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år.

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem. 

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne. 

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv. 

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt. 

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ... 

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de  besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum. 

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ... 

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham? 

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen. 

Utgitt i Italia: 2012
Originaltittel: L´amica geniale 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Samlaget (papirutgaven)
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal 
Oppleser: Silje Breivik
Spilletid: 12 t 11 min. (Antall sider: 405)
ISBN: 9788242162243 (lydfil)
ISBN: 9788252185904 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, og leseeks. fra Samlaget


Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Aage Borchgrevink - 6. juni 2015 - Elena Ferrante: Mi briljante venninne er et moderne storverk - Believe the hype: Første del av Elena Ferrantes fire bind lange roman om to venninner fra slummen i Napoli er ute på nynorsk. ... 
Lila og Lenu er som piggene i en gaffel. Omkring seg snurrer de opp hele spaghettien: Italias voksesmerter etter krigen, forbindelsene mellom organisert kriminalitet og politikk, dialekt mot italiensk, nord mot sør, kultur mot natur, kvinner mot menn, generasjonskløfter og arbeidskonflikter. De to venninnene vokser i makt og innsikt: sosialt, intellektuelt, emosjonelt og seksuelt. Men hvor de er på vei forblir uklart. Er det frihet de søker og er frihet egentlig mulig for kvinner slitt mellom forskjellige og innbyrdes uforenlige private og offentlige roller: Er frihet bare en ny form for vold?
For Ferrante-fanatikere som ikke leser italiensk, blir ventetiden lang frem til høsten for å finne ut hvordan konkurransen mellom de to kvinnene forløper fra 1976 og frem til romanens nå i 2010. I den nåtidige prologen får vi vite at den 66-årige Lila har forsvunnet, og det er denne nyheten som setter minnene (og fortellingen) i gang hos Lenu. Hvem er egentlig den frie og modige av dem? I konkurransen mellom de to begavede jentene, er det aldri klart hvem av dem som er på topp. Er det et kjærlighetsforhold? Forvirringen ligger allerede i tittelen på første bind: Min briljante venninne er ikke Lila, slik fortellingen legger opp til, men Lenu, slik Lila ser henne.

- VG v/Kristine Isaksen - 6. mars 2015 - Rå vold i briljant roman - Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som var så full av livskraft og pulserende liv. Det er som om Elena Ferrante har tillatt seg å legge ekstra mye av seg selv og livet sitt i teksten, siden hennes egen identitet er skjult. ... Romanen har flere fellestrekk med den populære dameromanen: Den handler om kvinneliv, handlekraftige heltinner og vennskap, og er uten ironi.
Samtidig er det presise språket og den uforutsigbare handlingen i en liga over dameromanen.
Boken, og kvartetten som den er første del av, har mange potensielle lesere – måtte de alle finne fram til den!
«Mi briljante venninne» er en hyllest til en by og et spesielt vennskap som tar pusten fra leseren.

- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann - 13. mars 2015 - Helt rå romanFerrante imponerer med å la to kvinners motsatte livsveier virvle opp tidens problemstillinger, uten å låse dem til stereotypene. Snarere tvinnes Elena og Lila sammen i et uavklart styrkeforhold. Slik beskrives symbiosen når Lila gifter seg som 16-åring: «Pengane forsterka inntrykket av at det eg mangla, hadde ho, og omvendt, i eit uendelig spel av utveksling og ombyting som, snart muntert, snart smertefullt, gjorde at vi ikkje kunne vere uten kvarandre.» Hvem har makten? Hvem er hvem? I Ferrantes kontrapunktiske roman kan egenskaper slå over i sin motsats, når som helst. Volden truer bak hjørnet. Det gir en eksplosiv dramaturgi. Mer ordinære partier finnes også, med intriger i det øvrige persongalleriet.
- NRK v/Leif Ekle - 11. mars 2015 - Gatesmarte, sterke jenter fra NapoliEn amerikansk kritiker skrev at å beskrive Elena Ferrantes Napoli-kvartett som feministisk litteratur er presist, men det kan samtidig bidra til å gjøre den mindre enn den fortjener. Underforstått: Denne kvinnelitteraturen unndrar seg båser og kategorier. Den er framfor alt bevegende, sterk og menneskelig uten kompromiss - fra en stor forteller.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 9. mars 2015 - Briljant klassereiseLila er slem. Men også briljant. Fattig og lurvete, men sterk. Ein ekte rakkarunge, redd verken vaksne eller ungar. Elena er djupt fascinert. Ho vil bli venninne med denne nye jenta, som oppfører seg annleis enn alle andre, og verkar omgitt av eit eige kraftfelt.
Noko ho klarer, men ikkje utan kostnad. For dess meir glitrande ho kjenner at Lila er, jo gråare kjenner Elena seg. Ofte følest det som ho berre er ein svak skugge i sitt eige liv, som om ingenting har kraft og farge om ikkje Lila er der for å tilføye det. Sjølv om det utanfrå sett går bra også med Elena, på skulen og etter som tenåra skrid fram i kjærleiken.
Likevel er det verdt det. Lila er spesiell. Modig og ekstremt intelligent, definitivt etla til noko eige. Slik ser det i alle fall ut gjennom Elenas auger då dei to veks opp saman i fattige Napoli på 1950- og 60-talet, også då ho godt oppi sekstiåra bestemmer seg for å fortelje hennar og Lilas historie. Særs Lilas.

- Artemisias Verden - 19. mars 2015 - Vi blir kjent med flere familier, og det tar litt tid å komme inn i boka, ca 100 sider, før jeg syntes jeg hadde taket på historien, familiene, bydelen, livet, og at det begynte å skje noe. Tidvis er det rørende, men mest av alt er det en historie om det som rører seg rundt Lila og livet i bydelen, fortalt fra Elenes ståsted. Skildringene er gode, jeg fornemmer det sør-italienske, gatene, språket, heftigheten, lidenskapen, råskapen.Likevel. Det tar seg aldri skikkelig opp. Det virker som hele første bind er en slags innledning til resten?
- Tine sin blogg - 23. april 2015Romanen er absolutt velskrevet og vitner om god innsikt i både menneskesinnet og i miljøet romanen er satt i. Språket er lettlest og helt uten verbale unoter, og den nynorske oversettelsen fungerer, som sagt veldig godt. Skulle jeg satt fingeren på noe må jeg innrømme at jeg savnet en klar formening om hva romanen egentlig skulle handle om. Hun har gjort en formidabel jobb med å bygge opp stemninger og karakterer, men bygget opp mot hva? Det var bare helt mot slutten det gikk opp for meg at spørsmålet som forlagets intro presenterer ikke blir besvart i denne boken.
- Med bok og palett - 16. januar 2015 Ei på mange måter realistisk forteling frå livet i Italia på femtitalet, men også ei forteljing der ein sit att med mange spørsmål og uvisse. Gatene i Napoli og det brutale miljøet i bydelen vi møter, er godt skildra. Dette er ei ærleg og lettlese bok, med god, flytande oversetting til nynorsk. Eg kjem nok til å lese meir av Elena Ferrante, og andre italienske forfattarar i tida framover.
- Reading Randi - 29. desember 2015 - En spennende og spesiell roman som så absolutt gir en noe å tenke på i etterkant.