Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Estland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Estland. Vis alle innlegg

søndag 7. januar 2018

"In the Crosswind" (Regissør: Martti Helde)

Visuelt vakker stillbildefilm i svart-hvitt fra Estland 

Noe av det fine med å lese mye god litteratur, er at det nokså ofte dukker opp preferanser til annen litteratur og film. For den nysgjerrige bok- og filmelsker er det dermed nok av spor å følge, og dette gjør at interessefeltet bare vokser og vokser. Slik er det med Patti Smiths siste bok "Devotion" i serien Why I write. Vi har ikke kommet lenger enn til andre linje i det første kapittelet "How the Mind Works" før filmtittelen "Risttuules" - med den engelske tittelen "In the Crosswind" - dukker opp. Dette skriver hun blant annet:

"It is Martti Helde´s requiem for thousands of Estonians who suffered mass deportation to Siberian collective farms in the spring 1941, when Stalin´s troops rounded them up, separated families, and herded them into cattle cars. Death and exile, their fate reassigned. 

The filmmaker created a visual poem through a unique dramatization of actors winding through a set of stationary human tableaus. Time suspends yet rushes, spreading images in the form of words drawn from this sad pageant." (side 5 i P. Smiths "Devotion")

Filmen gikk på norske kinoer i 2015, og hadde da tittelen "Der vindane møtes". Den gangen ble filmen betegnet som "Et fantastisk kunstverk av en film!", "Årets kinoopplevelse?", "hypnotiserende vakker film", "intet mindre enn et stilsikkert, formfullendt og gripende mesterverk", "poetisk praktfilm", "krigsdrama uten like", "filmatisk blanding av fotoroman og brevroman" osv. (Kilde: filmweb.no

Jeg fikk ikke med meg filmen da den gikk på norske kinoer, men var veldig innstilt på å få sett filmen etter å ha lest om den. Jeg bestilte DVD`en fra Amazon. (Den er nemlig ikke å få tak i i Norge, noe som forundrer meg stort.)

Heldur og Erna
Det historiske bakteppet for filmen er deportasjonen som fant sted i mai/juni 1941 (som kalles junideportasjonen), like før landet ble invadert av Hitler-Tyskland. Det var først og fremst politiske opponenter som ble fjernet, men også politikere, politimenn, velstående forretningsfolk og landeiere led en tilsvarende skjebne. Familier ble splittet. Mennene ble stort sett henrettet med en gang eller sendt til Sibir, der de senere døde. Kvinner og barn ble sendt til bosetninger i Omsk, Kazakhstan o.l. Omlag 60 % av dem døde. (Kilde: Wikipedia)

"In the Crosswind" er basert på en reell dagbok fra en kvinne - Erna Tamm -  som ble deportert sammen med barnet sitt, mens mannen hennes ble sendt et annet sted. 

Familier splittes
I filmens innledning er vi vitne til et ektepar (Erna og Heldur) og deres datter, som lever et harmonisk liv på landsbygda. Ektefellene elsker hverandre høyt, og han virker bekymret. Så kommer de sovjetiske okkupantene, og de må reise fra den tilværelsen som hittil har utgjort deres liv. 

En reise til ukjent sted
Resten av historien fortelles i form av stillbilder - alt i svart-hvitt - mens Erna skriver i dagboken sin, hele tiden henvendt til mannen sin, som hun håper at hun skal treffe igjen. Det er et liv i sult og fattigdom. I perioder lever de av 200 gram brød pr dag. Barna får ingenting, så de voksne må dele brødrasjonene med dem. 

Hvor føres Heldur hen?
Nettopp det forhold at filmen fortelles i form av stillbilder, gjør det hele utrolig sterkt. Kameraet beveger seg mellom menneskene, og i utescenene kan vi se at klær og hår flagrer.  Teknikken kalles tableaux vivants/levende bilder, med fryste øyeblikksbilder av virkelige mennesker, som kameraet beveger seg gjennom.

Dette gir et tredimensjonalt bilde av hver situasjon, som altså er frosset fast. Mens vi hører Ernas stemme, der hun i dagbokform hele tiden henvender seg til Heldur, mannen hun en gang levde sammen med ... Hele tiden lavmælt, som om hun ikke ønsker at noen skal høre henne.

Kvinner og barn fraktes bort fra Estland
Etter hvert går årene. Noen av kvinnene gifter seg med menn av fienden - noen av kjærlighet, andre for å overleve. Erna har fremdeles drømmen i seg om å se mannen sin igjen - også etter at datteren er død. Hun gifter seg derfor aldri på nytt.

Livet i nytt land
Da Stalin dør i 1953, blir det slutt på det beinharde regimet og estlenderne som fremdeles er i live og som ønsker det, får vende hjem til Estland. Erna er blant dem som ønsker dette, etter 12 år i tvunget eksil. Får hun noen gang se mannen sin igjen? 

Dette er en av mest spesielle og originale filmene jeg noen gang har sett! Den hadde sin internasjonale premiere på Toronto International Film Festival i 2014. Det er nok også årsaken til at den ble satt opp på norske kinoer høsten 2015. Som en anmelder i Natt & Dag skrev om filmen:

Årets kinoopplevelse?
Der vindane møtes er en hypnotiserende vakker film som best kan beskrives som muligheten til å tre inn i gamle svart-hvitt-fotografier.

Det er selvsagt ren selvskading av distributør Fidalgo å sette opp en stillbildefilm i svart-hvitt fra en estisk regidebutant på norske kinolerreter, men det gjør meg rørt at vi er velsignet med enkelte fandenivoldske distributører som ser at for de ytterst få som løser billett til en film som Der vindane møtes, er dette potensielt årets kinoopplevelse." Terningkast 6, Natt&Dag


Jeg håper at denne filmen blir enklere å få tak i! Den er nemlig vel verdt din tid! Og musikken - den er avsindig vakker!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Risttuules
Nasjonalitet: Estland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Laura Peterson, Tarmo Song, Mirt Prevel, Ingrid Isotamm, Einar Hillep
Spilletid: 87 min.

søndag 21. april 2013

Sofi Oksanen: "Da duene forsvant"

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie. 


I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene. 

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for. 

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ... 

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis? 

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.


Jeg sikret meg selvsagt en 
dedikasjon på Litteraturhuset
Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp. 

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen! 

Helt til slutt: For helt nye Oksanen-lesere vil jeg faktisk anbefale at man starter med "Utrensning" først, og så tar denne boka etterpå. "Stalins kyr" er også en meget god roman som man bør få med seg. Selv har jeg "Baby Jane" liggende på vent og den boka gleder jeg meg til å ta fatt på. 

Utgitt i Finland: 2012
Originaltittel: Kun kyyhkyset katosivat
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Forlaget Oktober
Oversatt fra finsk av: Turid Farbregd
Antall sider: 331


Sofi Oksanen 
Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Hilde Bruvik - Oksanen: Skriver det jeg vil - 17.04.2013
- NRK v/Marta Norheim - Oksanens krig - 05.04.2013
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - Oksanen er kanskje en bedre kjendig enn forfatter om dagen - Men hun er for god til å være dårlig - 15.04.2014 
- Dagsavisen v/Turid Larsen - Nytt storverk fra Oksanen - 03.04.2013
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - Overraskende tamt - 15.04.2013
- Bentebing´s Weblog - 12. september 2014 -

torsdag 18. april 2013

Sofi Oksanen på Litteraturhuset 17. april 2013

Onsdag den 17. april kom Sofi Oksanen til Litteraturhuset og anledningen var selvfølgelig promoteringen av hennes siste bok "Da duene forsvant", en utgivelse som Forlaget Oktober står bak. Dette er en bok som av noen betegnes som "et strålende mesterverk", mens atter andre har vært noe mer forbeholden. Selv om jeg hadde ambisjoner om å få lest den ferdig før mitt møte med den finsk-estiske forfatteren i går, men altså ikke rakk dette, kan jeg allerede nå si at jeg synes den er svært, svært godt skrevet og at historien er både fengende og interessant. 

Sigrun Slapgard intervjuet forfatteren, og selve intervjuet foregikk på engelsk. I en fullsatt sal (Wergeland i Litteraturhuset) kunne mange hundre tilhørere følge samtalen mellom Oksanen og Slapgard, og så stor var interessen at det også satt en hel del mennesker i etasjen over og fulgte det hele via en TV-skjerm. Jeg var der i følge med Bokelskerinnen, og vi var så tidlig ute at vi klarte å sikre oss plasser på første benk, og bokstavelig talt satt vis a vis den berømte forfatteren og intervjueren. 

Slapgard refererte innledningsvis til at Sofi Oksanen (f. 1977) nærmest er å anse som en popstjerne innenfor litteraturen. Hun er dessuten en meget prisbelønt forfatter og så langt den yngste noen sinne som har mottatt Nordisk Råds Litteraturpris, noe hun gjorde for "Utrenskningen". Mens hun altså debuterte med "Stalins kyr" i en alder av 25-26 år ... Oksanen ga uttrykk for at hun var glad for å være tilbake på Litteraturhuset, som hun har mange gode minner fra. 


Sofi Oksanen og Sigrund Slapgard (Foto: RMC)
I sin siste bok - "Da duene forsvant" - skriver Oksanen om svik, og igjen handler det om andre verdenskrig og årene etter. Hun ønsket å konsentrere seg om krigsårene i første halvdel av 1940-årene, med dobbelokkupasjon i en meget turbulent periode, og dernest 1960-årene, som for andre land bar preg av fred og frihet, men ikke i Estland ... Den eneste virkelige helten i boka er frihetskjemperen Roland. Hans fetter Edgar representerer det motsatte, og er en figur som gjør alt han kan for å skjule sin fortid. Juudit lever i et ulykkelig ekteskap med Edgar, og ender under den tyske okkupasjonen med å innlede et forhold til en nazist. 

For Oksanen er valget av navn på bokas hovedpersoner ikke noe som beror på tilfeldigheter. Både Roland og Edgard er noble navn - det første er inspirert av "Roland song" eller "Rolandkvadet" som det heter på norsk. Edgard er inspirert av et kongenavn, mens navnet Juudit er hentet fra Bibelen (Judiths bok). 

Heller ikke valg av tittel er tilfeldig. De fleste som bodde i Tallinn under den tyske okkupasjonen husker nemlig hvordan nazistene fanget duer og spiste dem. De opplevde altså at duene forsvant. Duer representerer et sterkt symbok på fred, og tittelen henspeiler derfor til at nazistene på et vis spiste freden. Også i resten av Europa led enkelte fuglebestander sterkt under andre verdenskrig. 


Sofi Oksanen (Foto: RMC)
For Sofi Oksanen har det vært viktig ikke å tegne et svart-hvitt-bilde av situasjonen - selv ikke når det er tale om svik og forrådelse. Særlig i forbindelse med den doble okkupasjonen under andre verdenskrig og i tiden etter, var det ikke nødvendigvis slik at noe var enten godt eller ondt. Det som fremsto som godt under en okkupant, kunne plutselig bli omdefinert til noe ondt under den neste okkupanten, og vise versa. 

Da Estland atter ble et fritt land for litt mer enn 20 år siden, fjernet russerne alle de gamle arkivene, og derfor er det i dag ikke mulig å vite hvem som faktisk var angivere eller kollaboratører, og hvem som var rene. Det er kanskje like greit ... 

Under andre verdenskrig var det for øvrig vanlig med forhold mellom estiske kvinner og nazistiske menn, og "alle" visste om noen. De estiske mennene var stort sett fraværende i denne perioden. Mange gjemte seg i skogene, noen gikk "under jorden" og atter andre kjempet for et fritt Estland. Ingen har i ettertid villet stå frem og fortelle om sitt forhold til nazister. For Oksanen var det viktig å ha med en kjærlighetshistorie i boka, og da var det naturlig å ta utgangspunkt i nettopp et slikt forhold. Juudit var som tidligere nevnt ulykkelig gift, og desperat i sin lengsel etter kjærlighet. Dette i en tid da det å få skilsmisse nærmest var en umulighet, og hvor det å bli gift med feil person var noe man bare måtte avfinne seg med for resten av livet ... 


Sofi Oksanen (Foto: RMC)
Oksanen forteller historiene uten å sette seg til doms over noen. I den grad hun forsøker å påvirke sympatier og antipatier, så er dette i form av karaktertrekkene hun utstyrer persongalleriet med. Som Edgar som prøver å overleve og som egentlig ikke er ond, men som er en usikker person, en løgner og en mann som ikke har noe avklart forhold til sin egen seksualitet. Hva er det som har gjort ham slik? Antakelig handler det om en mann som har gjort små overtramp i liten skala til å begynne med, og som har erfart at det går bra og som stadig tøyer grensene. Det er noe med at "anledning gjør tyv", og Edgar er en person som hele tiden velger minste motstands vei. 

I boka møter vi på 1960-tallet en Edgar som skriver en historisk bok. Oksanen påpeker at litteraturen inneholder altfor mange skrivende personer, og smiler av dette. Samtidig understreker hun at det er vanskelig for henne å skrive om personer som har en profesjon hun selv ikke kjenner inngående til. 

Edgar later som om han var pilot under andre verdenskrig, mens det egentlig er den forsvunne fetteren Roland som var det. Sånn sett fortsetter løgnene i Edgars bok. 

Når det gjelder kildebruk opplyser Oksanen at hun aldri vet hva hun vil komme til å trenge av kilder før hun starter med å skrive. Hun vet nemlig ikke selv hvor historien bærer hen, og understreker at det er spenningen rundt hva som skjer videre som driver hennes skriving fremover. Aviser, memoarer og gamle kart er viktige kilder når hun f.eks. skriver en bok som "Da duene forsvant". Spesielt dobbelt-okkupasjonen gjør det krevende å skrive om krigsårene og årene etter, fordi stedsnavn og gatenavn hele tiden ble endret under nye styresett. Ingen snakket dessuten om kommunister eller nazister under krigen, men om bolsjeviker og nasjonalister. Begrepsbruken er viktig, og dette har hun funnet frem til ved å studere propagandaen fra den aktuelle perioden. 


Sofi Oksanen og Sigrun Slapgard (Foto: RMC)
Slapgard forsøkte forsiktig å komme inn på hva som blir tema for Oksanens neste bok, men dette avviste Oksanen kontant å snakke om, etterfulgt av en liten hemmelighetsfull latter. 

Slapgard spurte hvorfor det er nødvendig å skrive mer om andre verdenskrig. Er det ikke skrevet nok om denne krigen? Oksanen påpekte at Estland er en meget ung nasjon, og at sårene etter okkupasjonen på langt nær har grodd. I Estland er memoarer og historiebøker om krigen og okkupasjonen meget populære - faktisk mer populære enn skjønnlitterære bøker. Det er nødvendig å fortelle historiene med ulike stemmer, og  Oksanen mener at det er her hennes bøker kommer inn. 

Tidligere har Oksanen skrevet bøker om kvinner, mens "Da duene forsvant" aller mest handler om menn, fortrinnsvis av det usympatiske slaget. Dette har budt på noen utfordringer for henne. Slapgard har merket seg at det alltid er med noen hemmelige rom i bøkene hennes, og lurte på om hun har et slikt hemmelig rom hjemme hos seg selv. Oksanen benektet smilende dette. 
Sofi Oksanen signerte bøker (Foto: RMC)

Noe som for øvrig kjennetegner Oksanens bøker er at de på et vis inneholder en komplisert form for nostalgi, skjønt det er mindre av dette i hennes siste bok sammenlignet med de foregående. Denne nostalgien står i dyp kontrast til det forhold at hun "angriper" forholdene i Estland, og problematiserer ulike sider ved samfunnet. Hun er blitt kritisert for å skrive "horror"-bøker i stedet for realistiske bøker. Oksanen mener at estiske mennesker ikke er vant til å lese skjønnlitterære bøker om sin egen nære fortid, og at hun nok blir lest på en annerledes måte både i Estland og Finland. 


Hvorfor tror Oksanen at så mange identifiserer seg med bøkene hennes, og at hun til og med i Mexico har fans som elsker bøkene hennes? Oksanen tror at diktaturer er de samme uansett hvor i verden de befinner seg, og at det overalt finnes minoritetsproblematikk. Mennesker over hele verden er i bunn og grunn opptatt av de samme tingene - som rettferdighet, fred og fordragelighet. Ofre for terror identifiserer seg med skjebnene i bøkene hennes. 


Sofi Oksanen (Foto: RMC)
På spørsmål om hun ønsker å være provoserende, svarer Oksanen kontant nei. Hun mener imidlertid at skjønnlitterære bøker i motsetning til rene historiske bøker inneholder emosjoner og lidenskap, og dermed tilfører historiene en ekstra dimensjon. Hun tror dessuten ikke at det finnes bare en sannhet, men at det er mange ulike aspekter ved det meste. 

Slapgard lurte på hva som driver Sofi Oksanen i hennes forfatterskap. Oksanen svarte at hun føler for å fortelle historier fra Estland, og at det hun mange ganger tenker på er hva som trenger å bli mer diskutert i samfunnet. Hun jobber mye med teater, men er usikker på hvor mye dette egentlig innvirker på hennes forfatterskap. Det hun imidlertid medgir er at når hun begynner å skrive, aner hun ikke hvilken vei det går eller hva som vil skje utover i boka. Hun er veldig spent på fortsettelsen, og det er nettopp denne spenningen som gjør det så morsomt å skrive. 


Etter hvert ble det lange køer foran forfatteren (Foto: RMC)
Oksanens bøker er de reneste page-turnere, og Slapgard mener at hun nesten bruker krim-plott-oppskriften i bøkene, men med et mye mer litterært språk enn det man vanligvis møter innenfor krim-genren. 

Hva har suksessen gjort med Oksanens liv? Oksanen opplyser at det har gitt henne frihet til å gjøre ting hun har lyst til. Hun har alltid vært interessert i historie, og elsker å skrive bøker hvor hun får brukt denne interessen. Hun mener like fullt at hun må ha en grunn til å skrive, og at en historie kan skrives på så mange ulike vis. Hun vet aldri om det hun har begynt på blir en roman eller et skuespill, og hun foretrekker å skrive om ulykkelige mennesker. "Unhappy people is a story!" Hun avslutter med å påpeke at det er et privilegium å jobbe med en profesjon som føles som et kall!

Etter det meget interessante intervjuet ble det selvsagt boksignering - og jeg dro hjem med forfatterens signatur i min "Da duene forsvant"-bok - og det med en følelse av å ha møtt et helt, helt ekstraordinært menneske! 

Les også Bokelskerinnens innlegg om arrangementet. Hun twitret dessuten underveis.

onsdag 13. oktober 2010

Sofi Oksanen: "Stalins kyr"

Utgitt i Finland: 2003
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Stalinin lehmät
Oversatt: Morten Abildsnes
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 431 

Forfatteren Sofi Oksanen debuterte med boka "Stalins kyr", som vel først for alvor ble kjent for norske lesere pga. tildelingen av Nordisk råds litteraturpris for "Utrenskning", forfatterens tredje roman, i 2010.

Boka handler i all hovedsak om Anna, bulimikeren som er dels finsk og dels estisk. Men den inneholder også historien om moren Katariina og hennes mor Sofia - dvs. tre generasjoner med kvinner. Katariina er blant de heldige utvalgte i Estland som får seg en finsk ektemann, uten at hun blir noe lykkeligere av den grunn. Ektefellene står nemlig langt fra hverandre, og forholdet blir ikke bare distansert pga. mannens reising og alkoholisme, men Katariina er heller ikke den enkleste å leve sammen med. Forholdet mellom mor og datter er også meget fjernt. Familien består i det hele tatt av tre meget ensomme og ulykkelige mennesker.

Katariina og Anna reiser ofte til Estland, og forventningene fra slektninger om at de skal ta med fine gaver og forbruksvarer fra Finland hver gang, blir etter hvert kvelende. Alle vil bare ha og ha, og bryr seg tilsynelatende lite om hvordan Katariina og Anna egentlig har det. Misunnelse og sjalusi preger familieforholdene, for i Estland mangler alle det meste. Ingen vil høre på når Katariina forsøker å få slektninger og venner til å forstå at alt ikke er bare idyll i Finland. Katariina får dessuten skylden for det meste som går galt i sine estiske slektningers liv.

Prostitusjon florerer i Estland, og av den grunn ønsker ikke Katariina at Anna skal røpe at hun har estisk blod hjemme i Finland. Hun er så redd for at datteren skal bli tatt for å være en estisk hore. Hele Annas oppvekst handler om å skjule sitt innerste bak et tykt skall, og av den grunn er det kanskje ikke rart at hun ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse som nettopp har den iboende effekt at hun ikke orker å ha noen tett inn på seg. Det å være bulimiker er dessuten en heldagsjobb. Eller som Oksanen beskriver det: å holde på sine 50 kilo er en heldagsjobb for Anna.

De fleste gangene jeg har kommet i snakk med andre om denne boka, har det vært fokusert på at den handler om bulimi og spying. Joda, dette er en vesentlig ingrediens i boka. Men vel så viktig er faktisk historien om hva som skjedde i Estland fra krigens dager og frem til løsrivelsen fra Sovjetsamveldet. Kommunismens fall og den gradvise overgangen til markedsøkonomi og kapitalisme har hatt sin pris i et land hvor alle har manglet nær sagt alt gjennom flere generasjoner. All overvåkningen som folk har blitt utsatt for, og hvor det minste feiltrinn kunne få uante følger, preger fremdeles menneskene i de landene som en gang var en del av Sovjet. Økning i kriminalitet, sexturisme, alkohol- og rusmisbruk - det meste som gjerne kommer når markedet flommer over av varer for første gang, mens folk flest likevel ikke har penger til å nyte godt av velstanden dersom de kun skal skaffe dem på lovlig vis.
 


Forfatteren bruker mye symbolikk i handlingen, og det er nærliggende å tenke seg at Annas bulimi og spying er en metafor for det kvalmende i overflodsamfunnet i den vestlige verden. Kontrasten til de parallelle fortellingene om slektninger som ble sendt til Sibir og som virkelig sultet, er stor.

Historien i denne boka er rett og slett hjerteskjærende. Forfatteren er selv halvt estisk og halvt finsk, og underveis i lesingen var det ikke til å komme forbi at jeg mange ganger tenkte "hvor mye av dette er selvopplevd?" For så levende beskriver Oksanen både det å leve som halvt estisk ung kvinne i Finland, reisene til Estland, slektningenes skjebner, kommunismens fall, spiseforstyrrelsen m.m. Oksanens nokså særegne måte å skrive på, forsterket historien ytterligere. Boka fortjener
terningkast fem. Det er ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med "Utrenskning", hvor jeg mener at språkføringen er sikrere enn i denne debutboka. Det bør for øvrig nevnes at Oksanen var 26 år da hun debuterte med denne boka!


Jeg kommer til å følge Oksanens utvikling nøye i årene som kommer!



Sofi Oksanen

mandag 17. mai 2010

Sofi Oksanen: "Utrenskning"

Utgitt i Finland: 2008
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Turid Farbregd
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 330

Den aldrende estiske kvinnen Aliide Truu bor alene på sin bondegård og året er 1992, rett etter at Estland gikk fra å være en del av Sovjetunionen til å bli en egen selvstendig stat.  Mangeårig undertrykkelse er erstattet med tendenser til anarki. Med dette som bakteppe oppdager den eldre kvinnen en bylt utenfor huset sitt. Inne i bylten befinner det seg en ung jente, som er temmelig forkommen.

Aliide er i villrede om hva hun skal gjøre. På den ene side føler hun ekte medfølelse og ønsker å hjelpe den unge jenta. På den annen side kan hun ikke være sikker på om jenta er lagt der for å være lokkemat for ranere. Hun faller heldigvis ned på at hun vil hjelpe jenta.

Deretter avsløres det litt etter litt at jenta, som heter Zara, er datterdatter av Aliides søster Ingel. Zara har flyktet fra mennene som tvang henne til å jobbe som prostituert. Hun ble lokket til Vesten med helt andre fremtidsutsikter. Da de tilfeldigvis var innom Estland, så Zara sitt snitt til å flykte. Og hun hadde kun ett navn og en adresse å forholde seg til. Zaras halliker er på jakt etter henne, og spørsmålet er om de finner henne til slutt …

Men hvorfor blir ikke Aliide glad for å høre at den ukjente jenta hun har forbarmet seg over, faktisk er hennes egen slektning? Gjennom tilbakeblikk til tiden etter andre verdenskrig, får vi langt på vei svaret. Det er en historie om tapt kjærlighet og et levd liv som aldri ble slik Aliide håpet. Hennes store kjærlighet Hans falt nemlig for søsteren Ingel. Med smerte ble hun vitne til hvordan søsteren fikk alt som skulle ha vært hennes eget. Da Ingel og datteren Linda plutselig ble deportert til Sibir, undret jeg meg over hvem som sto bak dette. Selv giftet Aliide seg med en partipamp hun aldri elsket. Mens Hans levde et liv i dekning i et kott i huset hennes …. 

Hva er det ved denne romanen som tok så til de grader tak i meg? I første rekke var det selvfølgelig historien, og ikke minst måten den er fortalt på. At estisk historie spesielt under russernes okkupasjon var blodig, kjente jeg til. Angiveri, seksuelle overgrep og et liv nesten med fravær av menn, preget mange kvinners liv i denne tidsperioden. For å overleve måtte man av og til ta sjeen i egne hender, selv om det skulle koste et menneskeliv eller flere. Og da friheten endelig kom, ble det heller ikke bedre. Lokking av unge jenter til Vesten har vært en del av dette, og hvor kvinnene havnet i klørne på brutale bakmenn som tvang dem inn i prostitusjon. Alt dette har Oksanen fått med i sin roman. Og denne historien forteller hun med et nokså knapt språk som virkemiddel. Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt. Denne boka får toppkarakter fra meg! At Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne sterke romanen, burde ikke forbause noen.

Jeg ser virkelig frem til å lese flere av Oksanens bøker etter hvert!

Andre bokbloggere som har om
talt denne boka:
- Knirk