Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten England. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten England. Vis alle innlegg

søndag 25. mai 2014

Bath, Sommerset - Storbritannia (artikkel 13)

Pulteny Brigde, Bath

Byen Bath er definitivt ikke stedet man reiser forbi når man er på rundreise i Storbritannia og befinner seg i Sommerset! Det gjorde heller ikke vi!

Når man reiser litt på lykke og fromme som mannen min og jeg gjør på denne typen ferieturer, må man regne med å være innom hele spennet av bosteder - alt fra nokså kjipe steder til tidvis nokså lukseriøse steder. Akkurat dét opplever vi som noe av sjarmen. I Bath ramlet vi innom et hotell av den dødssjarmerende typen, men som nok lå i det nedre skiktet av skalaen på hotellovernattingssteder. 


Hotellet vi bodde på mens vi var i Bath
Hotellet lå så beleilig til, nærmest midt i det første og beste veikrysset vi kom til - og ja, der vi fikk lyst til å bo! At det ikke var eget bad på rommet vårt, men at vi måtte dele et fellesbad med alle de andre hotellgjestene, det kunne vi leve med! Med på kjøpet fikk vi en pubkveld vi sent vil glemme, med hotelleieren som en herlig vert og festens midtpunkt! Sammen med en haug andre pendlere, som visstnok alltid bodde her mens de var på jobboppdrag - sikkert fordi det var svært billig og utrolig hyggelig!


Utsikten fra hotellrommet vårt - nok til å smelte mitt
hjertem, selv om fascilitetene for øvrig kanskje ikke
var de aller beste
De fleste av mine lesere forbinder garantert Bath med Jane Austen, for ikke helt få av hennes bøker har et kapittel som inneholder en tur til Bath. Selv er jeg nok mest Austen-fan i filmens verden, skjønt mange av mine bokvenner forsøker hardt å få meg til å lese noen av hennes bøker - særlig på originalspråket. 

I Bath er det et Jane Austen-senter. Der var ikke vi, men jeg synes likevel at jeg for fullstendighetens del bør nevne det når temaet er Bath. 

Bath er grunnlagt i forbindelse med et romersk kurbad, og var lenge et kursted for rike engelskmenn. (Kilde: Wikipedia)


Bath Abbey
Under vår rundreise var vi for øvrig også innom York og Oxford (som jeg senere skal komme tilbake til), og på en måte kan man si at disse tre byene hører sammen fordi det er en del fellestrekk med arkitekturen - blant annet. 

Bath er en veldig vakker by. Den er ikke veldig stor (kun litt over 80 000 innbyggere). Bygningsmassen vitner om en generell velstand og vi skjønner fort at turisme er viktig for beboerne. 


Et noe søvnig preg over byen
da vi var der
I selve kjernen av byen er det mest gågater, og på den fine sommerdagen hvor vi gikk rundt i byen, ga dette stedet et litt søvnig preg. Det er også mulig at turistsesongen rett og slett ikke har begynt for alvor i midten av juni. 

Romerne okkuperte og kontrollerne de britiske øyene i perioden fra 43 til 410 e.Kr., og det var i denne perioden de romerske badene ble bygd. De fleste badene har dessverre forfalt, men Det romerske badet i Bath kan i dag besøkes. Man besøker ganske enkelt ikke Bath uten å ha vært innom her, er min påstand. Badet er for øvrig en av de største turistattraksjonene i sørvest-England. 


Det romerske badet i Bath
"The Roman Baths at Bath is the best-preserved ancient baths and temple complex in northern Europe. It is here, at the heart of the World Heritage Site of Bath, that the only thermal springs in the UK emerge from deep underground, bringing health and vitality to this beautiful city. In the first century AD, the Romans chose this site to build the most dramatic suite of public buildings of Roman Britain." (sakset fra en turistbrosjyre vi kjøpte på stedet)


Detalj fra Det romerske badet i Bath
Man kan dessverre ikke bade akkurat her, men det finnes plenty av muligheter til å få seg et bad i Bath. La ikke sjansen gå fra deg mens du er i Bath! Vi valgte å ta et bad på et SPA med et utendørs basseng helt på toppen av bygningen. Dessverre har jeg i skrivende stund ikke klart å finne ut av hva stedet het. Samtidig tenker jeg at det i grunnen ikke spiller så stor rolle, fordi alle stedene i Bath har sin egen sjarm.

Dampen står inne i museet rundt det romerste badet, og dette gir i seg selv en opplevelse av et et historisk sus fra fordums tid. 

Mange historiske gjenstander kan dessuten beskues inne i museumet. 

Nedenfor har jeg tatt med flere bilder fra Bath. 



Skulptur fra Det romerske badet i Bath
Skulptur fra Det romerske badet i Bath 
Detalj fra Det romerste badet i Bath 
Her står dampen opp fra kildene inne i Det romerske badet i Bath
Gatebilde i Bath
Bath Abbey - sett fra Det romerste badet 
Bath Abbey sett fra Det romerske badet
En flott sightseeing-dag etterfulgt av et bad ble avsluttet med
et herremåltid på et fransk brasserie 
Fra et måltid på et fransk brasserie i gourmet-klassen

Stonehenge, Wiltshire - Storbritannia (artikkel 12)


Stonehenge - når man er på stedet er det et poeng å finne den perfekte vinkelen
for det perfekte Stonehenge-bildet
Når man befinner seg på rundreise i Storbritannia, slik mannen min og jeg gjorde i fjor sommer, hører det med å få med seg Stonehenge. Og det på tross av alle som fortalte oss på forhånd at Stonehenge ville bli en skuffelse. Jeg hører heller ikke blant dem som har satt meg nitidig inn i betydningen av alle ringene, og hele Stonehenge´s historie på et dyptgripende detaljnivå. Derimot handler det om et monument som er svært myteomspunnet, som jeg har hørt mye om og som det av den grunn er morsomt å ha sett "live". Stonehenge regnes for øvrig som et av verdens mest kjente byggverk, og den står på UNESCOs verdensarvliste. 


Og der lå det - monumentet vi hadde sett så frem til å se "live"
Dersom det var noe som skuffet meg, men som jeg også skjønner at sånn måtte det bare bli, så var det følelsen av å bli dratt inn i et turistmaskineri og ikke få anledning til å ta på steinene eller å gå inn i ringen og kjenne hvordan dét føles. Vi hadde dessuten ikke det beste været denne dagen, slik at mulighetene for å få tatt spektakulære bilder ble betydelig begrenset. 

Stonehengde ligger i Amesbury, ca. 13 km nordvest for Salisbury. I følge Wikipedia består Stonehenge av "en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble sannsynligvis reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., det vil si i bronsealderen, mens vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., altså yngre steinalder."


Mye tid brukt på å fotografere steinene
Spesielt interesserte kan lese mer om bakgrunnshistorien blant annet på Wikipedia, hvor det gis en meget fyllestgjørende fremstilling av monumentet. 

Noe av det jeg synes er mest spennende med Stonehenge er hva man antar er bakgrunnen for hele byggverket. Antakelsene har opp gjennom tidene vært mange, alt fra steinenes astronomiske og kalendariske betydning til at dette har vært et sted for religiøse ritualer. Men - som man også kan lese i Wikipedias artikkel:

"Det finnes ingen tilfredsstillende bevis for teorien om at Stonehenges astronomiske linjeretning var noe annet enn symbolsk og den rådende forklaringen favoriserer en rituell rolle for monumentet som tar i betraktning de tallrike gravplassene og plasseringen i et videre landskap av hellige plasser."

Uansett er det lite som tyder på at retningen på byggverket og steinenes plassering er tilfeldig. 


Stonehengde 

Vi valgte å bruke nokså mye tid på å gå rundt Stonehenge-monumentet, for å fotografere steinene fra absolutt alle vinkler, og dessuten suge inn stemningen av mystikk fra stedet. For å være helt ærlig var det ikke mye mystikk som dirret i luften rundt monumentet - ikke annet enn egenskapt indre spenning bare ved endelig å se dette i levende live, vil jeg anta. 

Stonehenge
Vi konstaterte at det var mye fugleliv på steinene - særlig mange kråker, som til forveksling kan ligne på ravner ... Men selv om skydekket lå lavt denne dagen, bidro heller ikke dette til å lage en forventet trolsk stemning rundt stedet. 

Vi var ikke alene for å si det sånn ...
Vi var som innledningsvis nevnt ikke alene på stedet, men gikk for en stor del i flokk sammen med mange andre turister, som var ute i samme ærende som oss. Og kanskje kan vi takke det til dels dårlige været for at det ikke var enda flere der akkurat denne dagen. Dermed var det mulig å få tatt noen ålreite bilder av steinene tross alt - uten for mange statister eller linseluser ... 

Og for dem som er interessert i enda mer mystikk i forhold til dette stedet, kan det være vel verdt å få med seg at det i den senere tid er gjort funn som tyder på at hele historien om Stonehenge må skrives om, jf. Dagbladets artikkel 10. mai 2014, ført i pennen av Trym Mogen.

Åpningstidene

Patrick Gale: "Notater fra en utstilling"

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner. 

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ... 

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold. 

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose? 

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

Utgitt i England: 2007
Originaltittel: Notes from an Exhibition
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland
Antall sider: 352
Boka har jeg kjøpt selv.


Patrick Gale (Bildet er lånt fra forlagets nettside)
Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 07.20.2013 - Den verste mor som tenkes kan

søndag 4. mai 2014

Brighton, East Sussex - Storbritannia (artikkel 10)

Sommerbyen Brighton


Brighton sett fra den berømte pieren (Foto: RMC)
I fjor sommer var mannen min og jeg på en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Skotland). Jeg har skrevet om flere av stedene på bloggen allerede (Dover i Kent, Weymouth i Dorset, Durdle Door i Dorset, Chesil Beach i Dorset, Polperro i Cornwall, Charleston i East Sussex (møtested for Bloomsbury-gruppen på begynnelsen av 1900-tallet), Beachy Head i East Sussex, Monks House i East Sussex (Virginia Woolfs sommested) og litt generelt om rundreisen), og min opprinnelige plan var at jeg skulle skrive om samtlige steder vi har vært. Men så ble det dessverre med tanken ... 

Det som imidlertid har fått meg i gang igjen er lesing av Øystein Wingaard Wolfs nydelige, lille roman om 18 år gamle Daniel, som bor i Brighton og som har diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. I den forbindelse tenkte jeg at det var på tide å finne frem bildene jeg tok mens vi var i Brighton i fjor sommer. 


Sykkelløp mellom London og Brighton (Foto: RMC)
Brighton er en kystby i East Sussex, og til vanlig bor det nesten 160 000 mennesker i denne byen. Om sommeren nærmest invaderes byen av unge språkskoleelever fra hele Europa, og det er vel i første rekke som språkskoleby nr. 1 i England jeg kjenner denne byen. Selv var jeg aldri så heldig å få reise på språkreise noe sted, og jeg husker hvor misunnelig jeg var på dem som fikk reise avgårde. Først senere har jeg skjønt at oppholdene handlet mer om fest og moro enn om å lære det engelske språket, men det gjør vel ikke akkurat saken noe bedre ... I min alder kan jeg selvsagt bare vagt forestille meg euforien over endelig å være så langt hjemmefra at mamma og pappa ikke kan følge med, og frihetsfølelsen i å gjøre akkurat som jeg vil - for første gang! Men jeg kom dit altså sånn ca. 30-35 år for sent ... 

Vi var ikke lenge i Brighton, men ankom på ettermiddagen og reiste videre tidlig dagen etter. Det var derfor noe begrenset hvor mye vi rakk å se.


Det heller tvilsomme hotellet vi bodde på (Foto: RMC)
Da vi ankom byen 16. juni 2013, pågikk det et stort sykkelløp mellom London og Brighton. Det var derfor mye liv og røre i byen - og veldig vanskelig å skaffe seg et hotellrom, skulle det vise seg (en del av greia for oss er å ikke bestille hotellrom på forhånd, fordi vi ønsker å være minst mulig bundet, slik at vi kan følge de innfall vi får underveis). Vi hadde flaks som i det hele tatt fant et sted - for øvrig det kjipeste og mest lugubre hotellet på hele turen. Ikke mye å skrive hjem om, for å si det sånn, så dermed har jeg advart mot The Sandalwood Hotel for de mer kresne ... For ungdommen derimot er dette sikkert helt greit - sentralt beliggende, rett ved havet, billig osv.

Brighton forbindes vel aller helst med pieren - en utstikker som utgjør et realt landemerke i byen. Dit måtte vi selvsagt! 

Jeg vet ikke om jeg var veldig naiv på forhånd, men at hele pieren skulle vise seg å være en eneste stor spillebule, forventet jeg faktisk ikke. Det beste vi i grunnen fikk ut av turen ut på pieren, var noen fine oversiktsbilder over byen, sett fra sjøsiden. 


Brighton Pier (Foto: RMC)
Selvsagt er det mye annet å se i Brighton enn pieren. Som for eksempel Royal Pavillion. Et bygningskompleks som ble bygget tidlig på 1800-tallet, og som er oppført i indisk-gotisk stil. I dag benyttes bygningen til banketter, kurs og bryllup, kan jeg lese på Wikipedia. 

På nettet finnes det for øvrig rikelig med tips på ting man kan gjøre dersom man er i Brighton - f.eks. 5 ting å gjøre i Brighton (som for øvrig ligger kun en times tid med tog fra London), tripadvisors tips m.m. 

Her er flere bilder fra vårt opphold i Brighton - og så kommer jeg snart tilbake med flere reisetips fra vår Storbritannia-rundreise!


Brighton Pier (Foto: RMC)
Royal Pavillion (Foto: RMC)
En av Brightons mange koselige puber/spisesteder (Foto: RMC)
"Stranda" i Brighton, som består av småsteiner (Foto: RMC)
Fra pieren (Foto: RMC)
Utsikt fra pieren (Foto: RMC)
Her hadde det vært livlig i løpet av natta, for å
si det mildt ... (Foto: RMC)

søndag 16. februar 2014

J.K. Rowling: "Den tomme stolen"

Fornøyelig om politisk renkespill i en liten engelsk småby

J.K. Rowling (f. 1965) hadde syv Harry Potter-bøker bak seg da hun skrev "Den tomme stolen" ("The Casual Vacancy") i 2012. Dette er hennes første voksenroman, og av en eller annen grunn er dette en bok man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Persongalleriet er stort, og småbymentaliteten som beskrives i boka er lite flatterende. Jeg tipper at det i all hovedsak er disse to forholdene som gjør at man enten faller av eller rett og slett misliker boka. Selv hører jeg blant dem som synes den er storveis, selv om jeg for øvrig likte svært få av personene som er med i boka. 

Vi befinner oss altså i byen Pagford, som ligger i Sør-England. I bokas åpningsscene har Barry Fairbrother, medlem av byens sogneråd, bestemt seg for å ta med kona ut på en bedre middag - mest for å kompensere for sin dårlige samvittighet for å ha vært så lite til stede for henne i den senere tid. Barry brenner nemlig for så mye, men helst for andre ting enn familiens anliggender. Ekteparet rekker ikke å sette seg til bords før Barry faller om og dør. I ettertid antar man at det er et aneurysme i hodet som har sprukket. 

Mesteparten av boka handler i grunnen om det som skjer kort tid etter dødsfallet. Selv om de fleste av dem som har hatt et forhold til Barry Fairbrother, er sjokkert over at han bare kunne dø sånn helt plutselig - han var tross alt bare et par og førti år - viser det seg nokså snart at alle i grunnen bare tenker på seg og sitt. For hvem skal fylle den tomme stolen i sognerådet? Et råd som snart skal ta stilling til et par svært så viktige og avgjørende saker i lokalsamfunnet ... 

Vi kommer tett inn på en rekke familier, og bak de ulike fasadene skjuler det seg mangt som ikke tåler dagens lys. En familiefar driver med heleri av tyvgods, og er for øvrig det man kan kalle en "god, gammeldags drittsekk", der han tyranniserer både kone og barn. I en annen familie er kona drikkfeldig, mens mannen er utro etter noter. I en tredje familie er datteren narkoman og har barnevernet på nakken, og i en fjerde familie er heller ikke ekteskapslykken slik man ved første øyekast skulle tro. Det er små forhold i den lille småbyen, hvor alle vet det meste om hverandre. I alle fall tror de det selv. Resten får de i grunnen greie på fordi øvrighetspersonene, som egentlig har taushetsplikt, lekker med både den ene og den andre intrikate opplysningen ... og selv om ingen navn nevnes, er det aldri vanskelig å skjønne hvem det dreier seg om. 

Mens det utkjempes et maktspill mellom de voksne om hvem som skal fylle den tomme stolen etter Barry, begynner imidlertid merkelige ting å skje. På sognerådets nettsider har en hacker begynt å poste urovekkende innlegg, hvor den ene etter den andre avsløres. Det forhold at hackeren opptrer som Barry Fairbrothers gjenferd, gjør ikke uhyggen noe mindre. Så lenge avsløringene ikke gjelder dem selv, flirer folkene i Pagford, for de tåler så inderlig vel den uretten som ikke rammer dem selv.  Men det er bare inntil det går opp for enkelte at de er nestemann til å bli hengt ut ... Hvem er hackeren? Og hva er målet med det hele? Etter hvert får hackingen avgjørende betydning for det som skjer, slik at utviklingen styres i retning av ... ja, hva? I mellomtiden mistenker alle hverandre, og dette gjør at nervene til både den ene og den andre tynnslites betydelig.

Underveis skjer det uendelig triste ting, og dette skaper en viss balanse til bokas mer humoristiske sider. Latteren setter seg til slutt fast i halsen, og erstattes av tårer - uten at dette på noen måte gjør boka til en tårepersebok. Til det er fortellerstemmen for distansert til det som skjer. Noen av de voksne fortjener utvilsomt å bli hengt ut for sin dobbeltmoral og sitt hykleri, mens andre mer fremstår som ofre man får sympati med. At hykleriet og dobbeltmoralen ikke kjenner noen grenser, fremkommer til slutt, da alle hegner om en tidligere utstøtt ung jentes ulykke - som om de aldri skulle ha gjort annet. Sånn sett kan man bli både sint og opprørt av å lese denne boka, hvis persongalleri ikke akkurat apellerer til sympatien hos leseren. Jeg er faktisk veldig imponert over hvordan forfatteren har grepet fatt i og beskrevet bygdedyret i en liten engelsk småby, der alt handler om fasade og det som synes utad, og hvor det for all del gjelder ikke å bli avslørt ... 

Jeg opplevde boka som godt skrevet. Så kan man kanskje innvende at persongalleriet består av litt vel mange gemene mennesker, men kanskje er det rett og slett slik det av og til er? I alle fall når mennesker som lever tett på hverandre, konkurrerer om de samme knapphetsgodene og statussymbolene ... Og når vi ser hva politikere i det virkelige liv er i stand til å gjøre mot hverandre, så burde det kanskje ikke overraske noen, det renkespillet som finner sted i Pagford når den tomme stolen skal fylles etter Barry Fairbrothers død ... 

Trond Brenne (f. 1953 d. 2013) er oppleser i lydbokutgaven, som jeg valgte, og han er som alltid like vidunderlig å høre på! Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Den er litt krevende å komme inn i, men etter hvert flyter den av gårde helt av seg selv. 

Utgitt i England: 2012
Originaltittel: The Casual Vacancy
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brenne
Spilletid: 19 t (502 sider i papirutgaven)


J.K. Rowling (Foto: Andrew Montgomery)
Andre omtaler av boka:
- Solgunn sitt - 19.04.2013 
- NRK v/Marta Nordheim - 14.11.2012 - Utleverer menneskelig dårskap
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 28.09.2012 - Veldig langt fra magisk

fredag 27. desember 2013

Frode Grytten: "Brenn huset ned"

Med The Clash på programmet!

Når en av Norges mest betydningsfulle forfattere kommer ut med ny bok - da får man det med seg! Selv har jeg bare lest en liten brøkdel av Frode Gryttens bøker - sist "Saganatt" (2011), men jeg jobber med saken! 23 bøker har han nemlig rukket å utgi fra debuten i 1983 og frem til i dag, jf. Wikipedia. I 2003 mottok Grytten Norsk Språkpris. Grytten skriver på nynorsk - et svært vakkert nynorsk!

Grytten er en prisbelønt forfatter - bl.a. for novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen", "Flytande bjørn" (2005) og "Bikubesong". Den siste er den aller beste, synes jeg, og er nesten genre-overskridende mellom romanen og novellen. 

Det Norske Samlaget utga i 2009 "Noveller i samling" - en nesten 900 siders bok som inneholder "Dans som en sommerfugl" (1986), "Langdistansesvømmar" (1990), "0 grader aust for Birdland" (1993), "Meir enn regn" (1995), "Heim att til 1990-åra" (antologi med Frode Grytten som redaktør - her er bare Gryttens bidrag med) (1997), "Bikubesong" (1999), "Popsongar" (2001) og sist, men ikke minst "Rom ved havet, rom i byen" (2007). Novellesamlingen er fremdeles i salg. 

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. Gruppen oppsto i 1976 og var med på å forme britisk pønk helt fra starten. I løpet av årene 1977-1985 utga bandet seks LP´er (og etter hvert CD´er). De aller mest kjente er utvilsomt "London calling" (1979), "Sandinista!" (1980) og "Combat Rock" (1982). Her var det låtstoff nok til å tilfredsstille alt fra dem som ville ha det jeg kaller støyete pønk og til dem (av oss) som ønsket seg mer av det melodiøse The Clash har laget - med låter som for eksempel "Rock the Casbah", "Should I stay or should I go", "The guns of Brixton", "Armagideon Time", "Straight to Hell", "The Magnificent seven"  - og selvsagt "coverlåten "London calling". Man finner ikke en eneste kjærlighetssang i låtmaterialet til denne gruppen. 

Gryttens roman handler om de av bandmedlemmene som var med mens The Clash var på topp; Joe Strummer (f. 1952 d. 2002), Mick Jones (f. 1955), Paul Simenon (f. 1955) og Nicky "Topper" Headon (f. 1955). 


Joe Strummer
"Brenn huset ned" er delt i fem deler, hvorav det første handler om en sommer i New York hvor planen var å gjøre et gjennombrudd i USA, mens de fire neste kapitlene handler om hver av bandmedlemmene. Vi blir introdusert for et band som var mot alt det bestående, men som etter hvert som suksessen tiltok, på en måte ble en del av det bestående selv, om de aldri så lite ønsket det selv. Penger endrer nemlig mennesker og deres (u)vaner ... 

I bokas åpningsscene kommer gutta ut av flyet på JFK i New York i mai 1981, hvor heten straks gjør fullstendig kål på de pomaderte frisyrene deres. Dermed er stemningen i boka satt! Her er det nemlig mye humor etter hvert. Og også nokså trist ... For dette er historiene om et legendarisk bands suksess og fall, verken mer eller mindre. Samtidig er det historien om den kanskje beste tiden bandet hadde. 

"Så då pressefotografane dukka opp ute ved flytrappa og inne i hallen, var dei fortapte. Den lange flyturen og den tidlige hetebølga hadde fått sleikane deira til å kollapse. Sjå folkens, The Clash har landa i USA, og for nokre noldus frisyrar. Fyffaen. Ein tok ikkje New York uten perfekte sleikar. New York kravde høgt hår." (side 9)


Mick Jones
Vi blir kjent med Bernie, manageren til bandet, og dessuten Gaby, dama til Joe som er med på turneen som denne gangen består i å spille på ett sted - The Bond´s. Bandmedlemmene opprøres av pressefolkene som hele tiden er i nærheten og dokumenterer absolutt alt de sier og gjør. Hele tiden blir de utfordret på hva de står for, hva som er budskapet til bandet. Ja, hva var budskapet egentlig? Har de glemt det mens de var opptatt av sin egen suksess? Og mens Joe´s hender verker og egentlig ikke egner seg for å spille gitar, fabulerer han rundt dette. 

"Han visste at The Clash ikkje var nok, det heldt ikkje med pomade, pønk, pogo. Pønken var ikkje subtil eller smart. Pønken var ikkje poesi. Pønken var ikkje pingpong. Pønken var ikkje eingong ny lenger. Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt. Men han kom ikkje til å gi seg. Hendene hans verkte. Det dunka i overkroppen. Det gjorde vondt i føtene. Det small i skallen, men det funka. Verda var enkel. New York var enkel. Bond´s var enkel i to timar. Paul song "The guns of Brixton". Mick song "Train in Vain". Dei gjorde ein skarp "Complete Control" og ein hard "Spanish Bombs". Dei suste gjennom gatene. Over bruene. Under jorda. Dei var ei subway-vogn utanfor kontroll, dei reiv av "Armagideon Time" og "I´m so bored with the USA". Litt etter litt hadde dei lært seg å meistre denne maskina, få ho til å funke. Topper hadde alltid vore suveren, men dei andre hadde øvd seg opp, spelt og jobba, slite og strevd. No hadde dei blitt kva dei ein gong drømte om å vere. Dette var kva dei kunne. Gå ned trappa. Gå ut på scena. Springe mot lyset. Spele slik at eithvart rom plutselig stod i flammar. The Clash gikk alltid på scena og kasta seg inn i kaoset. Dei gikk på scena og imot kom bryst og flaskar og spyttklyser og hovud og knyttnevar. Dei gikk på scena og imot kom albogar og augnebryn og ryggar og rumpeballa og bikkjer og søppel. Dei gikk på scena og imot kom tv-ar og kjøleskåp og soloppgangar og klorofyll. Dei gikk på scena og imot kom orgasmar og blitsar og sjølvmordskandidatar og munnar og sigarettar og spy og skogduer." (side 24-25). 


Paul Simonon
Og slik maner forfatteren frem stemningen fra den gangen The Clash var på topp, og det gjør han så intenst at du er der selv - mens det skjer. Akkurat det er du aldri i tvil om! Særlig ikke dersom man leser boka slik jeg gjorde det - med musikken på øret, inspirert til å finne frem til låter jeg nesten hadde glemt. Det er tross alt lenge siden 1980-tallet og årene etter har inneholdt alt annet enn pønkmusikk. 

Spilleprogrammet i New York tar nesten knekken på bandmedlemmene. De må jobbe hardt for å klare presset, rett og slett. Og Topper, han som faktisk var musiker fra før av og som virkelig kan spille, han har nå tilgang på mer dop nå som de kun er på ett sted og ikke stadig på farten, fra sted til sted. Dette sliter på bandet. I tillegg til at det som skapte suksessen deres en gang - at de var mot alt og alle - begynner å ta innersvingen på moralen deres. For er de ikke - når alt kommer til alt - bare ute etter å tjene penger, de som alle andre? 


Topper Headon
"Dei hadde blitt einige om å spele 17 konsertar, inkludert to matinékonsertar for ungane. Alle som hadde billettar, skulle få sjå dei. Det kjem til å ta livet av oss, hadde Joe sagt, vi får håpe at det blir verdt det. Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Nei, det er kapitalisme i praksis." (side 40

"Du hoppar opp og ned, slik The Clash alltid gjør. Joe hoppar fordi han vil unngå flaskene og spyttklysene. Paul hoppar fordi han i byrgjinga var så dårlig til å spele at han trudde han kunne skjule det ved å hoppe. Du hoppar fordi du vil vere stjerne. Å hoppe, å være i rørsle, å røre seg på scena, å røre seg saman med Joe og Paul. Dei kvervlar inn i kverandre, opphever tyngekrafta. Dei står aldri stille, sprintar inn på scena kvar kveld, tar til å hoppe, det er ei perfeksjon av minne, ei ramme etter ei anna, i noko som aldri skal bli fullført." (side 65)


Vi får innblikk i hver og en av bandmedlemmenes bakgrunn gjennom bokas siste fire kapitler -  alle presentert med litt ulik fortellerstil eller ulike fortellerstemmer. I kapittelet om Mick henvender forfatteren seg direkte til ham ved å tiltale ham som "du" - som om han er en allvitende forteller som vet alt om Micks innerste tanker og motiver. Dette i tillegg til kapittelet om Topper og hans evige jakt på dop og økende dopgjeld, er de mest dyptpløyende portrettene som tegnes i boka. 
Med stor psykologisk innsikt dikter Grytten seg inn i hvert av bandmedlemmenes hoder, alt basert på det som er kjent om deres sosiale bakgrunn. Og - vil jeg påstå - dette gjør han uten å falle for fristelsen til å romantisere eller idealisere sine egne helter, The Clash-fan som han selv er så til de grader. Derimot forsøker han å se menneskene bak maskene. 

Det er dopet som gjør at Topper til slutt kastes ut av bandet i 1982, og ikke får være med i bandet etter at "Combat Rock"-albumet tar fullstendig av. Dette ble også slutten på suksessen til The Clash, selv om det kom et til i 1985 ("Cut the Crap"). Men da hadde nok store deler av fansen også forsvunnet - og siden skulle bandet stort sett leve på myten om sin tidligere suksess. Det var ikke mer. 

Denne er en bok man kan få en hel del ut av uten å ha noe forhold til The Clash fra før av, men jeg tror ikke det er mulig å lese boka uten nettopp å få et forhold til dette bandet for all ettertid. Noe jeg vil anbefale er å høre på musikken underveis i lesingen av boka. For først da skjønner man noe av magien til dette bandet, som har betydd så mye for så mange i langt flere år enn bandet eksisterte - fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Noe av det spesielle med boka er at det ikke er en kronologisk historie som fortelles. Grytten hopper hit og dit i tid, men vi sitter på en måte likevel igjen med en slags ramme gjennom det første kapittelet om gjennombruddet i USA, og kanskje særlig etter å ha lest kapittel to om Mick, som avsluttes med en slags reunion i 2002, og Strummers død samme år,  

Grytten presenterer i denne boka stor litteratur! Dette er nemlig ikke bare en historie - det er i tillegg poesi! Han nærmest synger historien frem mens han holder et hardt grep rundt leseren, fillerister leseren i takt med handlingen i boka. Man mister nesten pusten av hans evne til å trylle frem en desperat stemning, og det hele bygges opp slik at jeg nesten satt og grein da Topper fikk sparken fra bandet. For det var så åpenbart at dette var begynnelsen på slutten. Mick fikk også sparken etter hvert, og beskrivelsen av hans og Toppers liv før og etter The Clash, er trist, så utrolig trist. 

Jeg var i sin tid svært begeistret for Frode Gryttens "Bikubesong", men tror boka må se seg forbigått av "Brenn huset ned", som jeg vil betegne som Gryttens aller beste bok så langt i hans forfatterkarriere! Her må det rett og slett bli toppkarakter! Fordi dette er den beste og kuleste boka jeg har lest om et musikkband!

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 186



Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 30.09.2013 - London kaller: Punken kommer!
- NRK v/Knut Hoem - 09.09.2013 - Clash på Gryttensk
- Natt & Dag - 24.09.2013 - Vi har lest den siste til Frode Grytten
- Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 04.09.2013 - Kjærlighetssang til The Clash
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 05,09.2013 - Berre eit band
- VG v/Eskil Skjeldal - 06.09.2013 - Sterk roman om The Clash
- Kulturbloggen til Guffen - 10.09.2013 

lørdag 16. november 2013

"Restless - once a spy, always a spy" (Regissør: Edward Hall)

En gang spion, alltid spion ... 

Denne BBC-produserte mini-TV-serien har nylig hatt release på DVD. Serien er basert på William Boyds roman med samme navn. 

Innledningsvis i filmen befinner vi oss i England på 1970-tallet, og Ruth Gilmartin ankommer gården der moren Sally bor. Denne gangen treffer hun en mor som er helt på randen av hysteri, fordi hun er overbevist om at noen holder øye med henne fra skogholtet i nærheten. Ruth lurer på om det er i ferd med å rable for moren, inntil hun får overrakt noen dokumenter moren har tatt vare på i alle år, og som viser at hun er en helt annen enn den hun har gitt seg ut for å være gjennom et langt liv. Sally er nemlig opprinnelig russisk, og hennes egentlige navn er Eva Delectorskaya. Dette har hun skjult for ektemannen, datteren og alle andre ...

I sin ungdom - nærmere bestemt i de første årene av andre verdenskrig - var Eva spion for den britiske sikkerhetstjenesten. Gjennom tilbakeblikk i historien får vi innblikk i hvordan hun ble vervet som spion, og hvilke oppdrag hun fikk i den forbindelse. Blant annet følger vi henne til Belgia, USA m.m. - inntil hun skjønte at hun skulle ofres for den gode saken og flyktet over grensen til Canada rett før USA ble med i krigen. 


Hvem er hun egentlig, Sally Gilmartin ... ?
Det er en spennende historie som fortelles, og den inneholder det meste; kjærlighet og svik, utroskap, bedrag og intriger. Ingen kunne stole på noen, og muldvarper lurte overalt. Paranoiaen var så utbredt at man risikerte å drepe folk som faktisk sto på samme side som en selv, uten at man var klar over det ... 

Det tar tid før Ruth skjønner at moren er i livsfare, men når hun først gjør dét, er det duket for ytterligere spenning. For hvor ble det egentlig av morens elsker fra krigens dager - Lucas Romer - og hvis side sto han egentlig på da det kom til stykket?


Hayley Atwell i rollen som Eva den yngre
BBC-produserte TV-serier er i klasse for seg, og "Restless" er å så måte intet unntak. I første rekke gjelder dette gjenskapelse av et autentiske andre verdenskrig-miljø, og i andre rekke solide skuespillerprestasjoner - for ikke å glemme en spennende og engasjerende historie. 

Jeg har vel egentlig ikke hatt gleden av å se Hayley Atwell i så mange roller enda, men det kan nok ha mer med typen filmer hun spiller i å gjøre enn noe annet. Hennes filmografi på Wikipedia viser at hun hadde en rolle i "Duchess" og i "The Pillars of the Earth", og at hun dessuten er mer engasjert i TV-produksjon enn tradisjonell filmproduksjon. Hun er imidlertid så ung (født i 1982) og vakker at vi garantert kommer til å få se mer av henne i tiden fremover. I "Restless" spiller hun Eva/Sally den yngre. I rollen som den aldrende Eva/Sally møter vi overraskende nok Charlotte Rampling. Jeg sier "overraskende" fordi DVD-coveret ikke med et ord røper at hun er medvirkende på skuespillersiden i dette dramaet. Rampling er en solid skuespiller, selv om jeg nok synes at hun på sine eldre dager har fått vel mange like roller - som noe forbitrende og tilhardnede eldre kvinner, som absolutt ikke har vært noe persilleblad i sine yngre dager, men hvor det begynner å røyne på og det skal tas oppgjør med fortiden. 


Det er alltid spennende når Rufus Sewell er medvirkende. I "Restless" spiller han den hardkokte, men dog meget kjekke spionen Lucas Romer den yngre. Han som tar for seg av kvinnene han har rundt seg - og som får dem til å falle som fluer bare han smiler sitt underfundige smil, selv om han ikke har noen alvorlige intensjoner med dem. Det skjønner imidlertid kvinnene altfor sent, og Eva Delectorskaya er i så måte intet unntak. Akkurat hvor sveket hun blir, skal komme til å prege henne gjennom et helt liv ...  

I denne filmen er rammefortellingen - den som foregår på 1970-tallet - nesten vel så spennende som "historien i historien" - den som foregår under andre verdenskrig. Det viser seg at når du en gang har vært spion, så er du alltid spion ... for å bruke klisjén som er filmens undertittel. Alt dette mens jeg alltid blir sittende og lure på hvor mange gamle veteranbiler filmprodusentene egentlig har på lager rundt forbi når de skal lage slike filmer og gjenskape en helt annen tid i historien ... 


Hvem kan Eva egentlig stole på? Noen i det hele tatt?
Jeg anbefaler denne lille mini-TV-serien på det varmeste! Og det gjør heller ingenting at helten og heltinnen er gudommelig vakre ... synes nå jeg ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Restless - once a spy, always a spy
Nasjonalitet: England
Genre: Drama 
Skuespillere: Hayley Atwell (Eva Delectorskaya den yngre), Kevin Guthrie (Alfie Blytheswood), Rufus Sewell (Lucas Romer), Michelle Dockery (Ruth Gilmartin), Charlotte Rampling (Eva Delectorskaya den eldre / Sally Gilmartin) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

Populære innlegg