Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten England. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten England. Vis alle innlegg

onsdag 5. oktober 2016

James Rebanks: "Sauebondens liv"

Helt enestående om sauedrift! Rørende, intelligent og meget litterær!

Hvem hadde vel trodd at en sauebonde fra Nord-England og hans debutbok "Sauebondens liv" skulle seile opp som en av de mest utrolige, aller mest overraskende og følelsesladede bøkene jeg har lest på det jeg kan huske? Det er for øvrig ikke bare jeg som har latt meg berøre sterkt av denne saueboka. Anmelderne i alle de store avisene har brukt uttrykk som "litterær sensasjon", at å lese denne boka "føles omtrent som å klatre opp en åsside og se ut over et stort og åpent landskap ... den gir deg både ro og perspektiver", at "blir du ikke fascinert av det engelske fjell-landskapet etter å ha lest James Rebanks´fortelling fra en sauebondes liv, blir du det aldri" ... osv. Jeg kan underskrive på at ingen av dem overdriver! Ikke i det hele tatt!

Jeg ante i grunnen allerede da boka kom uanmeldt i min postkasse etter ferien i sommer at dette ville være en bok for meg. Både tittelen på boka og bildet på smussomslaget førte til at jeg ble sittende og bla i boka samme dag som den ankom. Det var ikke tilfeldig. Tidligere i sommer var nemlig mannen min og jeg på øy-loffing i Skottland, og vi var innom Shetland, Orknøyene og de ytre og indre Hebridene. For å si det sånn: jeg har vel aldri sett så mange sauer på beite i hele mitt liv. Det var sauer over alt! Nå var riktignok vi der på en svært takknemlig del av året - i siste halvdel av juni - og vi så ikke akkurat så veldig mye til hvor hardt det kan være på disse øyene når det stormer som verst. Men man trenger ikke særlig fantasi for å skjønne at livet der ute på øyene må være hardt store deler av året (for ikke å si det meste av året). Mange steder var det heller ikke godt å skjønne hvor i all verden sauene kunne søke ly i uvær og blæst. I alle fall ikke på Shetland, der det bokstavelig talt ikke fantes et eneste tre, og hvor landskapet var relativt flatt. Jeg endte i alle fall opp med å ta bilder av ikke rent få sauer i løpet av ferien. Jeg ble aldri lei av å betrakte disse sauene. 


James Rebanks og hans gård befinner seg i Nord-England, nærmere bestemt i Lake District, midt i et område som er definert som en nasjonalpark. Her har familien hans drevet med sauedrift i generasjoner, og kunnskapene har blitt overført fra far til sønn i slektsledd etter slektsledd i uminnelige tider. 

I bokas innledning møter vi en svært skoletrøtt gutt som lengter etter at skolegangen - pliktløpet - skal ta slutt. En del hendelser satte sitt preg på ham. Som "den helvetes lærerkjerringa (som) mente at vi var for dumme og fantasiløse til "å gjøre noe med livet vårt" ... " "At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med noe beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke. For en som betraktet suksess som noe man kunne vise til i form av utdannelse, ambisjoner, eventyrlyst og strålende yrkesprestasjoner, må vi ha fremstått som noen svært dårlige eksemplarer." (side 14)

James Rebanks gjorde det elendig på skolen, og fullførte ikke en gang skolen. Han skulle bli sauebonde, og så ikke hvilken nytte han skulle kunne ha av skolegangen. Først senere - etter at leselysten var vekket for alvor - innså han at han faktisk hadde et godt hode, og dette førte ham til Oxford, der han studerte i noen år. Og der har vi også forklaringen på at han er så til de grader skrivekyndig som denne boka beviser. Han sier selv at han måtte lære seg å skrive.

Boka er en slags memoarbok om Rebanks egen oppvekst i 1970-, 1980- og 1990-årene, og den handler om menneskene han har hatt rundt seg. Mennesker som lever i Lake District står sentralt. Og sauene og hva sauedrift faktisk er og betyr.  


Foto: Rose-Marie Christiansen
"Det beiter rundt ti forskjellige flokker på vårt fell, et svært område med hei og snaufjell. Fordi det ikke er noen store rovdyr der, kan sauene gå og beite uten tilsyn, men flere ganger i året blir de hentet ned for lamming, klipping og andre nøkkelaktiviteter i flokkens liv. Bortenfor allmenningen vår ligger andre fjellområder der andre sauegårder har beiterettigheter, så teoretisk sett kunne sauene våre vandre tvers over Lake District. Men det gjør de ikke, for de vet hvor de skal holde seg på fjellet. De er hefted - som lam lærte mødrene dem hvor de hørte til: en ubrutt læringskjede som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. Derfor kan sauer aldri bli solgt vekk fra fjellet uten at det eldgamle båndet blir brutt. Dette er visstnok den største konsentrasjonen av beiteallmenninger i Vest-Europa, og her har en mer opprinnelig form for sauehold enn det som bedrives i store deler av verden i dag, overlevd." (side 29)

Underveis får vi høre om ulike sauslag, der særlig Herdwick-sauene var å foretrekke siden disse sauene tåler klimaet i Lake District så mye bedre enn andre typer sauer. Vi blir innviet i viktigheten av å tilføre flokken friskt blod. Derfor er sauebøndene nødt til å selge og kjøpe sau. Det handler om å gjøre driften bærekraftig over tid. Det som skiller en sauebondes suksess fra en annen er hvorvidt man har teften for å treffe de riktige valgene. På auksjonene tilbyr man sine beste dyr - noe annet fungerer ikke. Et godt renomme fører til generelt høyere priser på dyrene fra aktuelle gård på litt sikt. Selv vant han en sølvpokal da han bød frem en premievær på auksjonsmarkedet et år. 

"Det var den beste væren vi noen gang hadde hatt, og den raget et hode høyere enn sine jevnaldrende værer på auksjonen. Jeg hadde stelt den godt og vist den bra, så den var på sitt aller beste da det var som viktigst. Under dommervurderingen snek jeg meg opp på det høyeste punktet midt i ringen. Der fikk jeg den til å stå helt perfekt. Den sto som en konge og så ned på de andre - et gammelt utstillerknep. Væren visste den var best, vi skulle bare vise alle de andre det i tilfelle de ikke hadde sett det. Far blunket til meg og smilte da han så det." (side 118)


Foto: Rose-Marie Christiansen
At han etter hvert hadde begynt å studere i Oxford prøvde han å holde for seg selv. Blant dem som visste det, merket han en usikkerhet - inntil de skjønte at han fortsatt var seg selv, og så snakket de om sau i stedet. 

Det dukker opp sykdommer blant sauene, og det gjelder å ha alle sanser åpne for å få syke dyr under behandling i tide. Da munn- og klovsyke-epidemien slo til i 2001, måtte de slakte ned hele bestanden. Det var en katastrofe av noen dimensjoner som man nesten ikke kan forestille seg. Alt arbeidet med å avle opp en sauebestand gjennom årtier - bortkastet! Og bare å begynne på nytt ... 

Swaledale-værene har horn som krøller seg ... ofte "en eller to ganger som en ammonitt før de blir gamle". (side 165) Hos noen vokser hornene inn i hodet, og da må de sages av. Ellers tar de langsomt livet av væren. 

Beskrivelsen av parringen av værene og søyene er virkelig et kapittel for seg. Værene blir klint inn med en oljeglatt masse i sterk farge. Etter at det har gått en tid, skifter de farge på værene. Dermed ser bonden hvilke værer som har besteget hvilke søyer, og så kan de følge med på om en vær har befruktningsproblemer. Dessuten vet de i hvilken fargesyklus på seksten dager søyene ble befruktet i når de senere på våren føder lam. Det er de eldre værene som er mest utholdende. De kan nemlig bestige hundre eller flere søyer, mens de yngre kanskje bare klarer 15-20 søyer. Fruktbarheten er helt avgjørende for produksjonen av lam til våren. 

Selve lammeperioden er en meget sårbar periode i sauedriften som sådan. Aller helst skulle han ha vært til stede over alt. En fødende søye som ikke får ut lammet sitt på egen hånd, er i livsfare. Samtidig gjelder det ikke å stresse søyene slik at de stikker av og utsetter både seg selv og det ufødte lammet for risiko. Igjen handler det om å ha teft og det rette blikket - noe som handler om mye erfaring og visdom. Noen ganger dør likevel lammet og andre ganger er det søyas liv som går tapt. Da gjelder det å få koblet de morløse lammene sammen med søyene som har mistet lammene sine. 

"Jeg tar lammet i hendene da jeg kommer hjem. Skinnet fra det døde lammet blir en tettsittende vest. Beina til det morløse lammet stikker ut av beinhullene og hodet gjennom halsåpningen. Straks hodet og beina er på plass, faller ikke skinnet av. Så setter jeg lammet i en liten kve sammen med den sørgende søya og holder pusten i håp om at hun vil ta det til seg. Søya ser på lammet med falsk fell og skuler mistenksomt. Så snuser hun på det og blir forvirret. Det lukter akkurat som lammet hun hadde for en time siden. Hun går noen runder i kveen mens lammet er sultent og nærmer seg henne. Hun er ikke overbevist om at det er hennes. Dulter det over ende med hodet et par ganger, samtidig som trangen til å amme noe som lukter riktig, konkurrer med mistanken om at jeg har hatt en finger med i spillet. Kanskje vet hun også at lammet hennes er dødt." (side 250-251)

Og de gamle gjetertriksene fungerer! Samtlige søyer som har mistet lammene sine i barsel, tar til seg de morløse lammene. Her samarbeider sauebondene på tvers av gårdene sine. Alt for å redde liv. Det hele er så rørende beskrevet at jeg måtte kjempe mot tårene.


Foto: Rose-Marie Christiansen
En annen utfordring er når uvær slår til under lammingen. Det trenger i grunnen ikke å være verre enn at det er kaldt og vått. Et lam som ikke umiddelbart blir tatt hånd om av moren, risikerer å dø i løpet av svært kort tid. Det klarer ikke å holde på kroppsvarmen alene rett etter fødselen. Bonden springer mellom de fødende og redder det som reddes kan. Balansen mellom liv og død er hårfin. Å være sauebonde er sannelig ikke noen dans på roser. 

Hva var det som gjorde at denne boka tok meg fullstendig med storm? - for å bruke et forslitt uttrykk. Det aller viktigste er faktisk at James Rebanks er så inderlig åpen og ærlig. Han legger ikke to fingre i mellom, men forteller ting akkurat slik de er. Han prøver ikke å fremstå som noen helt, og selv når han krangler med faren sin, er han både nyansert og full av selvinnsikt. Her tegnes det aldri noe svart-hvitt-bilde. Han har nemlig stor respekt for sin gamle far, selv om han er både sta og gammeldags, for han kjenner virkelig ingen som er så til de grader arbeidssom som ham. Han sparer seg aldri. Det er verken penger eller berømmelse som driver faren. Derimot en masse ære ... James Rebanks byr på seg selv, og boka er svært personlig, samtidig som han sier en hel masse om sauedrift som sikkert er ganske universelt innenfor denne bransjen.

Boka er dessuten glitrende skrevet. Naturen skildres på en vakker og poetisk måte, samtidig som brutaliteten i naturen er høyst tilstedeværende. Er det noe Rebanks får til så er det å beskrive hverdagen som sauebonde så levende at jeg følte at jeg var med ham, tett på, absolutt hele tiden. Man trenger ikke å være oppvokst på en sauefarm i England for å ha følt på det skumle i å stikke seg litt ut, og det i et miljø der det ikke er kult å være verken skoleflink eller lesehest. Lenge skjuler han at han elsker å lese bøker, inntil han blir avslørt under quizen på den lokale puben. Men plutselig er det fint å ha ham med på laget, fordi bøndene endelig kan knuse lærerne på puben! For James Rebanks er det viktig at den utdannelsen han etter hvert får i Oxford ikke skal komme i veien for ham der hjemme. Han er jo den samme som han alltid har vært. Han har sett nok eksempler på folk som har reist vekk for å ta seg høyere utdannelse, og som kommer hjem og ikke lenger passer inn. Samtidig tvinger det moderne samfunnet ham til å måtte ha to jobber, og da kommer det godt med å ha litt skolegang. Ikke en eneste gang får vi vite hva han utdannet seg til - som om dette er helt uviktig.

Ærligheten i fremstillingen og evnen til å fortelle de gode historiene, kombinert med at Rebanks skriver litterært godt, gjør "Sauebondens liv" til en helt enestående og eksepsjonell bok. Her kommer vi tilbake til røttene, som - selv om disse røttene ikke er direkte mine eller dine - handler om nødvendig matproduksjon i samfunnet. Rebanks reiser på en måte kjerringa, og har gjennom denne boka vist for all verden hvor mye respekt vi faktisk bør ha for de som jobber i primærnæringer som sauehold. Dette er ikke et yrke for de som ikke lykkes andre steder i samfunnet. Dette er derimot et yrke hvor kun de ekstremt arbeidssomme og intelligente er i nærheten av å ha en sjanse til å lykkes. 

Kan det bli litt vel mye med 300 sider om sauehold? Nei! Faktisk ikke! Jeg kan ikke få anbefalt denne boka sterkt nok! 

Forfatteren er for øvrig ute med en bok nr. 2 - "The Illustrated Herdwick Shepherd". Det er bare å håpe på at også den kommer på norsk snart!

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Shepherd´s Life
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Hege Mehren
Antall sider: 301
ISBN: 978-82-328-0057-5
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


James Rebanks (Foto: Eamonn McCabe)

søndag 3. januar 2016

"Wolf Hall" (Regissør: Peter Kosminsky)

Filmatisering av Hilary Mantels Tudor-drama!

Opp gjennom årene har jeg sett det meste som har kommet på film om Tudorene generelt og Henrik VIII spesielt. Det er flere ting som tiltrekker. Historien som sådan, alle maktkampene ved hoffet, kostymene og ikke minst middelalder-musikken. Blant de aller mest storslagne seriene som er laget, er "The Tudors" i fire sesonger. Det er nok det nærmeste jeg har kommet serie-avhengighet, for ellers foretrekker jeg definitivt filmer fremfor serier, som det har gått inflasjon i etter min mening. 

Nå har "The Tudors" fått en konkurrent, og det er med TV-serien "Wolf Hall". Med sine seks timers varighet, kan den selvsagt ikke måle seg med den 30 timer lange Tudor-serien. Samtidig er dramaet i "Wolf Hall" mer fortettet, idet det er kongens kamp om å få gifte seg med Anne Boleyn som står i fokus her. I Tudor-serien fikk vi møte samtlige av Henrik VIIIs koner. Og bare for å ha nevnt det med det samme: det er bare to av hans i alt seks koner som ble halshugget. Anne Boleyn var en av dem.

"Wolf Hall" baserer seg på Hilary Mantels romaner "Ulvetid" (på engelsk "Wolf Hall") og "Falkejakten".  "Ulvetid" utkom på engelsk i 2009, mens "Falkejakten" ("Bring up the Bodies") utkom i 2012. Den siste boka i det som er ment å bli en triologi - "The Mirror and the Light" - kommer snart. Dermed ligger det nok an til en oppfølger av filmen "Wolf Hall". Noe annet ville være merkverdig. 

Jeg nevnte middelalder-musikken man alltid får høre i filmer fra denne tidsepoken - 1530-årene. Den foreligger selvsagt som egen CD - "Wolf Hall -  Original Television Soundtrack" - du finner den på Spotify). 


Hilary Mantels romaner "Ulvetid" og "Falkejakten", som "Wolf Hall" er basert på.
Begge bøker er utgitt av Press forlag i Norge. (Foto: RMC)
Mens boka "Ulvetid" starter med at hovedpersonen - Thomas Cromwell (f. 1485 d. 1540) - flykter fra sin voldelige far, starter filmen på et noe senere tidspunkt. Cromwell er godt voksen, men underveis får vi tilbakeblikk til barndommen hans, med en far som livnærte seg som smed og som ikke var helt god i gemyttet. Nå er Thomas Cromwell en av biskop Thomas Wolseys (f. 1473 d. 1530) mest betrodde menn, men det har for lengst begynt å brenne under Wolseys føtter. Han har ikke klart å oppfylle kongens (f. 1491 d. 1547) største ønske, og det er å komme fri fra ekteskapet med Catherine av Aragon (f. 1485 d. 1536). Paven av Rom vil ikke gå med på at ekteskapet er å betrakte som en nullitet. Det er ikke først og fremst kongen som vil ha Wolsey bort, men Anne Boleyn (f. 1501 d. 1536). 

Thomas Cromwell er mang en gang betenkt.
Thomas Cromwell er en meget sympatisk mann, som har skjønt såpass at meningene må han holde for seg selv. Det er det tryggeste. Rundt ham intrigeres det over en lav sko, og det faller ikke så mye som en knappenål til gulvet ved hoffet før "alle" vet det. Tungebåndet sitter løst, og å snakke for mye kan koste dyrt. Det er likevel ikke alle som forstår dette, og prisen de senere må betale, er høy. Det gjelder å være inne med de rette folkene, og mange er dem som får lide fordi de ikke tidsnok skjønner at Anne Boleyn, en arrogant og usympatisk kvinne, snart skal bli den mektigste engelske dronningen England noen gang har hatt. Anne Boleyn på sin side skjønner ikke at hovmod står for fall, og at dette skal komme til å koste henne hodet i en tid hvor hun kunne trengt at noen faktisk likte henne litt. 

Anne Boleyn - en hovmodig kvinne hvis hode etter hvert skal dingle ...
Dramaet rundt ekteskapsinngåelsen med Anne Boleyn og skilsmissen fra Catharine av Aragon førte til brudd med pavekirken i Rom. Kong Henrik VIII ble lyst å bann, og som et motsvar til dette gjorde han seg selv til øverste leder av den engelske kirken. Dette falt mange tungt for brystet, og en av dem som heller gikk til giljotinen for å redde sin sjel enn å redde livet, var Sir Thomas More (f. 1478 d. 1535). (Han var en sterkt motstander av protestantismen. Senere ble han kanonisert som martyr av pavekirken.) 

Den påfuglaktige kongen på ridetur i en av sine vakre kreasjoner
Boleyn-familien levnes liten ære i Hilary Mantels Tudor-drama, mens Thomas Cromwell kommer desto mer sympatisk ut. Cromwell var en mann med mye makt, men som så godt det lot seg gjøre, manøvrerte i det ulente landskapet ved hoffet, der det som var riktig en dag, var svært galt den neste. Anne Boleyn blir mer og med desperat etter som det viser seg at hun ikke klarer å føde kongen en sønn, og blir vitne til hvordan hans interesse for Jane Seymour vokser for hver dag som går. Nå er det henne kongen ønsker å bli kvitt. Thomas Cromwell settes på saken med å finne nok sladder til å felle henne ... 

Så er det slutt også for Anne Boleyn ...
"Wolf Hall" er en storslagen film om noen av de mest dramatiske øyeblikkene i Englands historie. Jeg måtte riktignok bruke litt tid på å vende meg til Damian Lewis som Henrik VIII, fordi han er så ulik alle de andre rolleinnehaverne jeg har sett i diverse Tudor-filmer tidligere. Han går rundt med et fandenivoldsk uttrykk i ansiktet i de fleste scenene, og det passet ikke helt, synes jeg. Den virkelige Henrik VIII var sterkt overvektig og lite kjekk, og han hadde et stinkende leggsår som aldri ville gro. Konene hans var heller ikke spesielt vakre. Uansett - det ville ikke ha gjort seg på film. 

Svært vakre Claire Foy får frem desperasjonen hos Anne Boleyn på en troverdig måte. Dessuten kan jeg nesten ikke få fullrost Mark Rylance i rollen som Thomas Cromwell nok. Man kan bokstavelig talt se samvittighetskvalene i ansiktsrynkene hans. Når han ikke finner noen som er skyldig i tiltalen, finner han folk som er skyldige i andre ting. Straff fortjener de i alle fall, og da er det kanskje ikke så galt om de må få hodet sitt kuttet av likevel ... ? Der han blir vitne til urett, gjør han det han kan for å få kongen på andre tanker. Men han vet å gi seg i tide - før han selv risikerer noe. 

Det non-verbale spillet ved hoffet, der det alltid er øyne som får med seg den minste lille ting, er fornøyelig - om man kan si det slik. Filmkulissene - Englands mange slott - gir det hele en følelse av autentisitet. Kostymene er helt utrolige - og vakrest av alle er dem kongen selv går rundt i. Dessuten vil jeg fremheve selve filmingen, som selv i de mørkeste rom gir akkurat det lyset som skal til for å gi scenene et magisk skjær. 

spennende var denne TV-serien at samtlige episoder - seks i alt - ble sett i et eneste strekk. Alt annet ble lagt til side - det nyttet ikke å slutte før siste episode var sett. 

Denne TV-serien anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Wolf Hall
Nasjonalitet: England
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Rylance (Thomas Cromwell), Damian Lewis (Henry VIII of England), Claire Foy (Anne Boleyn), Bernard Hill (Thomas Howard, Duke of Norfolk), Anton Lesser (Thomas More), Mark Gatiss (Stephen Gardiner), Mathieu Amalric (Eustace Chapuys), Joanne Whalley (Catherine of Aragon), Jonathan Pryce (Thomas Wolsey), Thomas Brodie-Sangster (Ralph Sadler), Tom Holland (Gregory Cromwell), Harry Lloyd (Harry Percy), Jessica Raine (Jane Boleyn), Saskia Reeves (Johane Williamson), Charity Wakefield (Mary Boleyn) m.fl.
Spilletid: 6 timer

onsdag 26. august 2015

Patrick Gale: "En tvers igjennom god mann"

En "ny" forfatter å få opp øynene for!

Patrick Gale (f. 1962) er i dag bosatt i Cornwall - nærmere bestemt Land´s End - i England, og der legger han for en stor del handlingen i sine romaner. Han debuterte som forfatter i 1985, og siden har han utgitt til sammen 19 romaner. Han omtales som en "National Treasure" med sin stille, intelligente, klare og humoristiske stil, kan vi lese på bokas smussomslag. I den senere tid har han utgitt nye bøker hvert tredje år.

Herværende roman utkom i England i 2012 under tittelen "A Perfectly Good Man". Det er ikke veldig lenge siden boka utkom på norsk. "Notes from an Exhibition" fra 2007 utkom på norsk i 2013 under tittelen "Notater fra en utstilling". Den boka leste jeg og omtalte her på bloggen i fjor (linken fører til min omtale). Så godt likte jeg denne boka at jeg i min omtale ga uttrykk for at jeg håpet at flere av hans bøker ville bli oversatt til norsk. Min begeistring førte også til at radaren var ute med en gang jeg kom over en ny bok av samme forfatter. Så langt er det bare disse to bøkene som er oversatt til norsk. 

Mens en kunstnerisk bipolar mor og hennes barn er sentral i "Notater fra en utstilling", handler "En tvers igjennom god mann" om presten Barnaby Johnson og hans nærmeste. Boka er bygget opp slik at kapitteloverskriftene angir hvem sin historie vi får høre samt alderen på vedkommende. Barnaby er altså hovedrolleinnehaveren i boka, men i tillegg møter vi hans kone Dorothy, datteren Carrie, adoptivsønnen Jim (eller Puck), Lenny, Modest Carlsson og Nuala. Vi får ikke vite når handlingen finner sted, men vi følger altså Barnaby gjennom en periode på mer enn 50 år - fra han er 8 til han er 60 år. Jeg fikk en fornemmelse av at slutten er lagt opp til vår tid, selv om det er få knagger å henge dette på. (Ble det f.eks. ikke nevnt en snapchat et sted?) 

Handlingen hopper frem og tilbake i tid, og det gjelder derfor å holde tunga rett i munnen underveis. F.eks. er det viktig å holde rede på at Dorothy er en håndfull år yngre enn mannen sin, at Carrie blir født nokså raskt etter at de har giftet seg og at hun er rundt 10 år da adoptivsønnen Jim kommer inn i deres liv. Lenny blir født ca. 5 år etter dette, dvs. da Barnaby er rundt 40 år. Holder man ikke rede på dette, kan nemlig kapittelvekslingen og hopping frem og tilbake i tid bli svært forvirrende. 

Allerede i åtteårsalderen får Barnaby beskjed om ikke tro at han alltid må være så god, fordi dette gjør det vondt å se på ham. Like fullt skal det bli akkurat dette som særpreger hans liv. Men hvor god og uplettet går det egentlig an å vandre gjennom et helt liv? Uten et eneste lite feilskjær? 

Mens historien rulles opp, og hemmelighetene skrelles av lag for lag, skjønner vi at det selv i den beste familie alltid "er" noe. Noe som ikke tåler dagens lys, noe vi helst vil glemme og gjemme bort, fordi vi ellers risikerer å bli overveldet av skamfølelse. Familien Johnson er intet unntak. Det er med nød og neppe at det blir noe mellom Barnaby og Dorothy også, fordi Dorothys mor ikke ønsker at hun skal bli en prestekone, med alle de forsakelser som følger med en slik rolle. Ektemannen er mer sognebarnas enn han noen gang blir hennes, alltid er det arbeidsoppgaver som må gå foran hennes behov. Ektemannen er så lite hjemme at han knapt vet hva som kreves av praktiske gjøremål i et hjem. Den en gang blomstrende kjærligheten tørker fortere inn enn noen av dem kunne ha forutsett, og grunnene til dette er flere. 

Etter hvert som barna kommer på banen, blir også Dorothy mer og mer diffus i familien. Hun er bare en som er der, en som blir tykkere og tykkere. Hun gjør aldri noe skandaløst, fremmer aldri egne behov, står alltid til tjeneste for andre. Forholdene ligger sånn sett godt til rette for at barna skal få blomstre. Så hvorfor gjør de ikke det likevel? Og hvor kommer egentlig Lenny inn i bildet? Han hvis ungdomsopprør består i å konfirmere seg, oppvokst som han er med en enslig mor og utlending i det lille cornish-samfunnet, en mor som aldri setter sine ben i en kirke ... Og som ender sitt unge liv så tragisk i selvmord. Et selvmord som får stor betydning for det som skjer med familien Johnsson ... 

Patrick Gale skriver om mennesker i krise med en slik innlevelse at det gjør vondt, uten at han faller for fristelsen til å dra det hele ut i banaliteter eller klisjéer. Denne gangen opplevde jeg til å begynne med oppbyggingen av historien som tung og vanskelig å få tak på. Denne følelsen varte imidlertid bare i de bortimot første hundre sidene, og forsterket seg nok også for mitt vedkommende fordi jeg (av årsaker som ikke hadde noe med boka å gjøre) ikke helt fikk kontinuitet i lesingen. De siste nesten 300 sidene slukte jeg derimot - nesten ute av stand til å legge fra meg boka. Mest av alt er jeg full av beundring over at forfatteren klarer å leve seg inn i og beskrive de mest forskjellige skjebner på en så overbevisende måte som han gjør. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg savnet en mer tydelig morsskikkelse i boka. Vi blir aldri riktig kjent med Dorothy slik hun utviklet seg etter hvert. Et par kapitler til om henne hadde faktisk gjort seg. mtp. helheten. Livet er ikke enkelt for noen, og akkurat dette får Patrick Gale frem på en glitrende måte. 

Jeg vil hevde at denne boka skiller seg godt ut fra den gjengse såkalte bestselgerlitteraturen. For det første er språkføringen god og Gale viser med all tydelighet at han har god psykologisk innsikt i mellommenneskelige problemstillinger. Han opererer med et nyansert persongalleri, der ingen er bare snille eller bare slemme. Det er heller ikke presten Barnaby, selv om han prøver så godt han kan å være en tvers igjennom god mann. Jeg anbefaler denne boka varmt, og håper at flere får øyene opp for Patrick Gales forfatterskap. 

Utgitt i England: 2012 
Originaltittel: A Perfectly Good Man
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland 
Antall sider: 384
ISBN: 978-82-7488-427-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside

Patrick Gale (Foto: ukjent)

søndag 23. august 2015

Ian McEwan: "Barneloven"

Om jussens og livets store spørsmål

Ian McEwan (f. 1948) debuterte som forfatter for 40 år siden, og anses som en av Vestens fremste nålevende forfattere. Mange er dem som har spådd at han en dag kommer til å motta Nobelprisen i litteratur. 

I årenes løp har jeg omtalt elleve av hans bøker her på bloggen min. Han er definitivt en av dem som har mottatt flest terningskast seks fra min side - inntil jeg sluttet helt å gi terningkast. Generelt vil jeg si at hans første bøker er de aller beste. De siste årene har han fra min side måttet "nøye seg med" sterke terningskast fem. Følelsen av uhygge, som lå over handlingen i hans første bøker, har avtatt en del i hans senere bøker. De siste årene har jeg opplevd at det er det samfunnskritiske perspektivet som særlig preger bøkene hans, selv om jeg finner det vanskelig å si noe generelt om utviklingen i hans forfatterskap. 

Ian McEwan har vært i Oslo den siste uka, og onsdag 19. august var han på Litteraturhuset. Jeg var der - på første rad i salen - og har skrevet om dette her på bloggen

I "Barneloven" møter vi Fiona Maye, dommer med familierett som spesiale. Hun nærmer seg de seksti og hun er gift med Jack. De har ingen barn. Karrieren slukte henne i de kritiske årene, og plutselig var hun for gammel. Det vil si hun fryktet at hun skulle få et barn med autisme siden hun var over 40, og valgte det å få barn bort. Angrer hun i dag? Ikke egentlig. Hun synes at hun har et godt liv sammen med ektemannen. Hun trodde at han også var enig i det. Inntil han betror henne at han har truffet en pur ung statistiker som han ønsker å leve ut en slags siste lidenskap med ... Hun er i sjokk. 

Fiona prøver å appellere til ektemannens fornuft. Det hele er jo så patetisk. Men til ingen nytte ... Dette sidespranget synes han at hun burde unne ham. Når elsket de sist? Det kan ikke en gang Fiona huske. Jack vil imidlertid ikke skilles fra henne. Så flytter han ut. Og om Fiona tidligere har gått opp i jobben sin med hele seg - ja, så gjør hun dette i enda større grad nå. Dessuten føler hun en dyp skam over å bli forlatt på grunn av en yngre kvinne. Hun, som i sin dommergjerning har ryddet opp i så mye ekteskapelig kaos, der det er snakk om barnefordeling, fordeling av formuer, fordeling av skyld ... Klarer hun å håndtere sitt eget kaos?

Nokså raskt etter at Jack har flyttet ut, får Fiona en helt spesiell sak hun skal dømme i. Det handler om en ung gutt som er 17 år og ni måneder og som nekter å motta livreddende blodoverføring. Han er medlem av sekten Jehovas vitner, og han og foreldrene hans er beredt på å ofre livet hans på grunn av sektens forbud mot blodoverføring. Fiona bestemmer seg for å besøke gutten på sykehuset for å finne ut hvor moden han er og hvor overbevist han egentlig er.

Fiona finner Adam Henry på sykehuset. Han er sterkt svekket av sykdom, men samtidig er han vital og "fit for fight". 

"Det slo henne at denne intellektuelt tidlig modne unge mannen simpelthen kjedet seg og var understimulert, og ved å sette sitt eget liv i fare hadde han satt i gang et fascinerende drama der han hadde hovedrollen i hver eneste scene, en forestilling som hadde brakt et opptok av viktige og bedende voksne til sengekanten hans. Hvis det var tilfellet, likte hun ham enda bedre. Den alvorlige sykdommen kvalte ikke vitaliteten hans. 

Så hvordan klarte han seg? "Ganske godt så langt." sa hun, klar over at hun tok en sjanse. "Du gir inntrykk av at du vet hva du vil." 

"Takk," sa han med spotsk søt stemme.

"Men det er kanskje bare et lite inntrykk." (side 112)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, men kan legge til at vi i boka får et godt innblikk i hva det vil si å være dommer. Spesielt hvilke dilemmaer en dommer med familierett som spesiale ofte kommer opp i. 

"Grådige ektemenn mot grådige koner som manøvrerte seg som nasjoner etter en krig, og grafset til seg så mange verdisaker fra ruinene de bare kunne før den endelige tilbaketrekningen. Menn som skjulte formuene sine på utenlandske konti, kvinner som krevde å kunne leve ubekymret resten av livet. Mødre som hindret barna i å se fedrene til tross for rettskraftige vedtak. Ektemenn som mishandlet kona og barna, koner som løy og var ondsinnede, den ene eller den andre eller begge parter alkoholiserte, eller narkomane, eller psykotiske; og barn igjen, tvunget til å ta omsorg for en forelder som sviktet, barn som virkelig ble utsatt for overgrep, seksuelt, mentalt, begge deler, vitneforklaringene deres som ble vist på en skjerm i retten. Og utenfor Fionas rekkevidde, i saker som var forbeholdt straffedomstoler fremfor familiedomstoler, var det barn som ble torturert, utsultet eller slått i hjel, onde ånder som ble banket ut av dem i animistiske riter, grusomme, unge stefedre som brakk bena på smårollingene foran øynene på sløve, underdanige mødre, og narkotika, drikking, voldsomt husbråk, likegyldige naboer som valgte å vende det døve øret til skrikene, og sosialarbeidere som ikke brydde seg eller hadde for stor arbeidsbyrde til at de kunne gripe inn." (side 138-139)

Fiona er for øvrig en habil pianospiller, men ektefellene sliter med å klare å møtes i musikken. Hun elsker klassisk musikk, han elsker jazz. Er dette kanskje forklaringen på at de ikke klarer å få ekteskapet til å fungere på det mer lidenskapelige planet? Eller handler det om at Fiona også innenfor sitt følelsesliv er for regelstyrt, jurist som hun tross alt er? Jeg tror ikke Ian McEwan har ment dette siste, fordi han ikke pleier å legge opp til stereotype yrkes-klisjéer i sine bøker. I alle fall har jeg til gode å oppleve akkurat dét. Derimot har han beskrevet Fiona som en kvinne som ikke helt har kontakt med sine egne følelser. Hun er god på å løse andres problemer - ikke sine egne. Og så kan vi selvsagt spekulere på om det at hun er barnløs har noe å si. Jeg tenker på hennes veldige fokus på hva som er rett og galt, mangel på fleksibilitet i forhold til egne problemer - ting man vanligvis blir sterkt utfordret på i nærkontakt med barn. 

Hva slags bok er egentlig "Barneloven"? Det er mye jus i boka, og sånn sett opplever jeg den som den reneste "godtepose" for jurister. Mange av dilemmaene som Fiona kommer opp i er svært interessante. Ian McEwan skriver som vanlig svært godt og engasjerende, og man får følelsen av at hver eneste setning er grundig gjennomarbeidet. Når McEwan først bestemmer seg for å komme til bunns i noe, gjør han det grundig. Selv savnet jeg nok litt mer om ekteskapet mellom Fiona og Jack, og synes det tidvis kunne bli vel mye oppramsing av juridiske dilemmaer som ikke hadde så mye med plottet i boka å gjøre. Samtidig bidro dette til å tegne et bakteppe - et nødvendig sådan - for å forstå essensen i historien. En annen innvending jeg har er at boka er for kort, og at den stoppet akkurat da det virkelig begynte å bli interessant. Jeg skjønner at vi heller ikke i det virkelige livet får vite slutten - hvordan ting ender - men her følte jeg meg altså ikke rent lite snytt. Akkurat hva jeg følte meg snytt for, kan jeg dessverre ikke røpe uten risiko for å spoile handlingen i boka. Og kanskje er boka også litt for politisk korrekt, noe jeg ikke ville ha forventet av McEwan ... Jeg ble på en måte ikke like rystet som jeg forventer å bli når jeg står overfor en Ian McEwan-bok av kjent merke.

Min konklusjon er like fullt at Ian McEwan atter har levert en solid bok, selv om dette ikke er hans beste. Jeg skulle som sagt ønske at boka hadde vært litt tykkere og at vi hadde fått vite mer om hvordan det gikk med hovedpersonene i boka. Ikke nødvendigvis "til slutt", men et bitte lite stykke lenger på veien ... 

Utgitt i England: 2014
Original tittel: The Children Act
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 219
ISBN: 978-82-05-47767-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside


Ian McEwan (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 21. august 2015 – Hele storyen får et snev av Hollywood-film med en utgang ingen skal ta anstøt av. - Ian McEwan er en av Englands mest sentrale samtidsforfattere, og i sin nye roman «Barneloven» er han virkelig god på å beskrive det som skjer når et langvarig ekteskap gjennomgår en krise. Men mot slutten føler man seg litt snytt.
- NRK v/Anne Cathrine Straume -18. august 2015 - Skarpt kammerspill fra Ian McEwanÅpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse. Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvertimot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit. ... Nok en gang viser Ian McEwan hvor lite som skal til for at vi alle kan rykkes ut av tryggheten i våre liv. Det er en ubehagelig, men ikke desto mindre viktig påminnelse.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 16. august 2015 - Nysgjerrigheten er en grunnleggende livsholdning. Når vi blir eldre, er det viktig å passe på at vi ikke mister den, sier suksessforfatter Ian McEwan. (Intervju) - Når du er nysgjerrig på andre mennesker, blir du også nysgjerrig på deres valg. Og når vi er i valgenes verden, handler det ikke minst om etikk og moral. Romanen er en moralsk form, ikke fordi den forteller om hva som skal være rett eller galt, men simpelthen fordi den handler om å være interessert i mennesker.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15. august 2015 - 
Ian McEwan skriver utsøkt prosa om barns rettigheter og irrasjonelle religioner. Men «Barneloven» er ikke av hans beste. - Dette er en underlig bok. Det flyter i vei med en melankolsk lede som liksom ikke fører noen steds hen. Samtidig er den utpenslede stilen manende, suveren vil jeg si, med noen veldig vakre passasjer. Eller, som det heter om Fionas egen prosa i de uhyre velutformede domsavsigelsene; «skarp, nesten ironisk, nesten varm». ... Ian McEwans siste bok er på ingen måte like fengende og vittig som for eksempel dystopien «Solar» (2010). Samtidig er det noe med McEwans tette og intenst insisterende prosa som virker nærmest hypnotiserende.
Selve tematikken? At religion er rent vrøvl, etterlater McEwan ingen tvil om. Men hva skal vi da orientere oss etter? Loven? Hva om en mister troen på den?
«Religioner, moralsystemer, hennes eget inkludert, var som fjelltopper i tett regn som ble observert på langt hold, der ingen av dem var klart høyere, viktigere eller sannere enn de andre. Hva var det å felle dom over?»

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. august 2015 - Han har funnet opp en ny roman (intervju) - Høyesterettsdommer Fiona i «Barneloven» er en svært kompetent og engasjert jurist, som har prioritert karriere framfor barn. Hun er gift, men mannen, snart seksti, er misfornøyd. Han ønsker hennes tillatelse til å ha det han kaller et «stort, lidenskapelig sidesprang». Hun lar ham gå. Forholdet er ødelagt. Også når mannen kommer tuslende tilbake.
– En legevenn av meg sa en gang at det er en illusjon at man kan bli kurert fra noe som helst. Skaden er skjedd, kroppen blir aldri den samme igjen. Det gjelder for sykdom og skade, slik han snakket om, men også for andre traumer. Om et forhold basert på trofasthet blir utfordret av utroskap, kan det aldri bli det samme igjen. Noen mennesker er flinke til å glemme, andre ikke. Uansett vil fortida komme imellom. Vi glemmer ikke egentlig. Fortida vil alltid boble fram. Ofte når man minst venter det.

- Ellikken

søndag 18. januar 2015

"The Imitation Game" (Regissør: Morten Tyldum")

En film om et glemt matematisk geni fra andre verdenskrig

Litt om Oscar-nominasjonene

Det er ikke mange dagene siden årets Oscar-nominasjoner ble offentliggjort. Norsk filmweb.no har publisert en svært brukervennlig og god oversikt over alle nominasjonene, med klikkbare linker til de ulike filmene. Blant annet finner man her en liste over alle filmene som er nominert som beste film, og dette er: 

- American Sniper
- Birdman
- Boyhood
- The Grand Budapest Hotel
- The Imitation Game
- Selma
- The Theory of Everything
- Whiplash

Den eneste filmen jeg pr. i dag har sett, er - i tillegg til "The Imitation Game" - "The Grand Budapest Hotel" (som jeg dessverre ikke har fått tid til å blogge om enda). Det er imidlertid enda en stund til vinnerne skal kåres (22. februar 2015), så mye kan skje innen den tid ... Ambisjonene mine er i alle fall å se alle filmene og omtale dem her på bloggen min - før 22. februar. 

"The Imitation Game" er den filmen som har blitt nominert hele åtte Oscar-statuetter, fordelt på følgende kategorier:
- Beste film
- Beste regi (Morten Tyldum)
- Beste mannlige hovedrolle (Benedict Cumberbatch)
- Beste kvinnelige birolle (Keira Knightley)
- Beste adapterte manus
- Beste klipp 
- Beste produksjonsdesign
- Beste originalmusikk (Alexandre Desplat)

Litt om regissøren Morten Tyldum

Det er selvsagt ekstra morsomt at regissøren Morten Tyldum (f. 1967) er norsk! Hva dette gjør for vår norske selvfølelse, vi som aldri ellers pleier å kunne hevde oss i konkurransen om beste utenlandske film, er ikke lite! Tyldum har regissert "Hodejegerne" (2011), "Buddy" (2003) og "Varg Veum - falne engler" (2008). Alle nordmenn med litt mer enn gjennomsnittlig interesse for film, har selvsagt sett disse filmene! 


Skepsisen til hva teamet har fått til, tiltar etter som tiden går og resultatene uteblir ...
Om "The Imitation Game"

Denne filmen handler om den britiske matematikeren og kryptoanalytikeren Alan Turing (f. 1912 d. 1954). I følge Wikipedia regnes han som grunnleggeren av teoretisk datateknologi og kunstig intelligens, dvs. at han fant opp forløperen til det vi i dag kjenner som digitale computere. Under andre verdenskrig jobbet han ved Government Communication Headquarters ved Bletchley Park, hvor han laget en dekodingsmaskin og bidro til å knekke tyskernes kodemaskin Enigma. Fordi kodene ble endret hver eneste dag, ble Enigma-kodene ansett for umulige å knekke. Turing innså at det ville kreve helt eksepsjonelle evner og kapasitet fra menneskehjerner - ja, egentlig var det en umulighet - for å regne ut alle de uendelig mange tall- og bokstav-kombinasjonene det var tale om. Avsløringen av Enigma-kodene ble avgjørende for utfallet av krigen. 

I filmen fremstilles Turing som et datageni og en nerd, som kun hadde tanke for faget sitt. Lettere Aspergersk må han også ha vært, fordi han åpenbart slet med de sosiale kodene, ikke forsto ironi og dessuten hadde problemer med humor. Dette holdt på å koste teamet dets eksistensberettigelse. Først etter at Joan Clarke (i Keira Knightleys skikkelse) ble med i gruppen og lærte Turing hvordan han skulle få de andre i teamet til å like ham og dermed ønske å samarbeide med ham, skjedde det store ting i gruppen. Dette skulle bli helt avgjørende for at oppdragsgiveren fremdeles skulle ha tiltro til dem og la dem få den nødvendige arbeidsro. Resultatene uteble ikke - riktignok som et kappløp med tiden og de knappe tidsfristene de fikk å jobbe ut fra. 


Noe så uvanlig som en skarp kvinne-hjerne kommer med på Alan Turings team.

I filmens åpningsscene har det skjedd et innbrudd hjemme hos Alan Turing. Året er 1952. To  politimenn dukker opp hjemme hos Turing, hvis leilighet fremstår som en eneste stor data-lab. Ingenting er stjålet, og dette får spesielt den ene politimannen til å fatte mistanke om at noe ikke er helt som det skal. Han finner frem til Turings mappe fra krigen, men der er det intet. Var han en spion? Tilfeldigheter fører til avsløringer om at Turing er homofil, og at innbruddstyven er en han har foretatt "usømmeligheter" med. 


Teamet jobber på spreng - også etter at de skjønner at en av dem er spion.

Under avhøret forteller Turing sin historie til politimannen, som skjønner at han i realiteten sitter overfor en krigshelt. Saken har imidlertid gått for langt, og er umulig å stanse - i en tid da homofili ble sett på som noe vederstyggelig og ikke minst straffbart. Den dømte fikk den gangen valget mellom kjemisk kastrasjon eller fengsel ... Uansett valg var man i grunnen fint ferdig som menneske i samfunnet etter en slik dom. Og så kan man bare gjette seg til alle lidelsene til de andre 49 000 homofile som har opplevd å bli domfelt pga. i sin legning i årenes løp England ...


Geniet Alan Turing konstruerer en maskin som skal være til hjelp for å
dechifrere Enigma-koden.

Det er en sterk historie som fortelles i denne filmen. En historie som tragisk nok er sann. Historien forteller blant annet hvilke konsekvenser det fikk å praktisere sin homofili. Samtidig gir filmen også Alan Turing en slags oppreisning for den urett som den gangen ble begått mot ham. Dessuten er det en historie om krigens paranoia, der man aldri kunne vite sikkert om nærmeste kollega var venn eller fiende. Regien, skuespillerprestasjonene - spesielt Benedict Cumberbatch´sin rolletolkning av Alan Turing, manus og klipp har dessuten bidratt til at historien fremstår som fengende og interessant. Uten å ha sett de øvrige filmene vil jeg anta at Benedict Cumberbatch har store muligheter for å vinne en Oscar for sin glitrende rolletolkning av det nerdete matematikkgeniet Alan Turing. Keria Knightly har nok ikke de samme mulighetene i sin birolle som Joan Clarke, kvinnen Alan Turing egentlig skulle gifte seg med, men vendte ryggen i siste liten. 

"The Imitation Game" går fremdeles på norske kinoer. Jeg anbefaler varmt å få den med seg!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Imitation Game" fikk en Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: The Imitation Game
Nasjonalitet: USA
Genre: drama 
Skuespillere: Benedict Cumberbatch (Alan Turing), Keira Knightley (Joan Clarke), Matthew Goode (Hugh Alexander), Rory Kinnear (Nick), Alllen Leech (John Cairncross), Mark Strong (Stewart Menzies) m.fl.
Spilletid: 113 min.

tirsdag 22. juli 2014

Simon Mawer: "Kvinnen som falt fra himmelen"

Om heltinnene fra andre verdenskrig

Simon Mawer (f. 1948) er en britisk forfatter som bor i Italia, kan jeg lese på Wikipedia. Mawer debuterte som romanforfatter i 1989 med romanen "Chimera", og har til sammen utgitt 12 bøker. Kun to av disse er så langt oversatt til norsk. Den første er "Glassrommet" (2009), og den andre er "Kvinnen som falt fra himmelen". Fordi jeg likte "Glassrommet" så godt, har jeg vært veldig spent på denne siste boka, som utkom på norsk i fjor. 

Marian Sutro er ung og eventyrlysten da hun ved en tilfeldighet lar seg verve som agent for britene til et oppdrag i Frankrike. Bakgrunnen hennes er perfekt. Hun er halvt fransk  og halvt engelsk, og snakker derfor fransk flytende. Dessuten er hun intelligent og snarrådig. Og vakker! Marian har jødiske røtter, og dette gjør det ekstra farefullt for henne å operere i et antisemittisk Europa.

Marian gjennomgår feltrening som bl.a. innebærer fallskjermhopp, våpenopplæring og trening på en dekk-identitet, hvor hun skal forvandles til Alice alias Anne-Marie Laroche. Hun er en av 39 kvinner som fra mai 1941 til september 1944 ble sendt til Frankrike som en del av SOE (Special Operation Executive), hvorav 26 overlevde krigen. Historien i boka er basert på en sann historie.

Den største utfordringen for kvinnene som deltok i SOE var å holde tett om hva de drev med, også overfor nære slektninger. De ble opplært til ikke å stole på noen - heller ikke hverandre. Derfor benyttet de dekknavn og opererte i all hovedsak hver for seg. 

Da Marian omsider ankom Frankrike, hadde hun ett oppdrag: hun skulle overtale Clément Pelletier til å forlate Frankrike og reise til England for å være med på å utvikle den helt ultimate bomben, som ene og alene kunne ødelegge en hel by. Underveis støter hun på en del utfordringer, blant annet at alt peker i retning av at det er en mulvarp blant de kvinnelige agentene ... 

Jeg må nok medgi at jeg ble litt skuffet over denne boka. Rent språklig er den grei nok, men heller ikke så mye mer enn det. Dessuten synes jeg det tok vel lang tid før det skjedde noe. I siste halvdel ble jeg imidlertid sterkt fenget, og det ble direkte spennende å følge Marian på hennes farefulle ferd, der hun hele tiden lever med trusselen om avsløring. Hun får til gangs bruk for sitt intellekt og sin snarrådighet. Dessuten opplevde jeg spenningen mellom Marian og Clément, som tidligere hadde vært forelsket i hverandre og på ingen måte hadde glemt hverandre, selv om Clément i mellomtiden hadde giftet seg, som nydelig beskrevet. Her fikk romanen den nerven jeg savnet tidligere i den. Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, som ble reddet av at romanen er basert på virkelige hendelser og dermed var interessant å få med seg, tross alt. Den kommer ikke opp mot hans tidligere roman "Glassrommet", som har helt andre kvaliteter.

Utgitt i Storbritannia: 2012 
Originaltittel: The Girl Who Fell from the Sky
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Dinamo forlag 
Oversatt: Gøril Eldøen 
Antall sider: 314
ISBN: 978-82-8071-278-3
Forfatterens nettsider
Boka har jeg kjøpt selv


Simon Mawer (Foto: 
Andre omtaler av boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 21. mai 2013 - "Kvinne 007" bak fiendelinjer - Nært og spennende om 40-tallets krigsheltinner; kvinner i krigens farligste oppdrag

mandag 9. juni 2014

York, North Yorkshire - Storbritannia (artikkel 15)


Etter at jeg tidligere har skrevet om bl.a. Wales, Cornwall, Bath og Dover - bare for å nevne noen av destinasjonene på rundreisen i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer, har turen nå kommet til York. 


York ligger nordøst i England, se kartet til venstre, og er en middels stor by med sine i underkant av 200 000 innbyggere. Noe av det York er mest kjent for i dag, er sine relativt godt bevarte middelalder-bymurer. 

Vi tilbrakte kun en ettermiddag i York, og i grunnen rakk vi ikke å få med oss så veldig mye mer enn katedralen og en tur innom Bettys Tea Rooms. LIke fullt fikk vi dannet oss et godt inntrykk av byen og dens bebyggelse. Byen er nemlig oversiktlig og ikke veldig stor.


Katedralen i York
Katedralen er den største gotiske katedralen i Nord-Europa. Katedralens fulle navn er The Cathedral and Metropolitical Church of St Peter in York. Wikipedia kan man videre lese at York har hatt en kristen befolkning siden 300-tallet, og at den første kirken som ble bygget i York var en trekirke fra 627 e.Kr. Den første steinkirken sto ferdig i 637, men ble ombygget etter en brann i 741. Den nye kirken var betydelig større og inneholdt blant annet 32 altere. De eldste delene av den nåværende bygningen er fra 1230-tallet, men hele bygningen var ikke ferdig før på 1400-tallet. 

Katedralen er svært vakker, og nedenfor har jeg tatt med noen bilder for å visualisere dette. 


Bettys Tea Rooms
I York florerer det med så kalte Tea Rooms. Dette så vi for så vidt også i andre byer vi var innom, men i York var tettheten av dem spesielt stor. Blant alle Tea Rooms er utvilsomt Bettys Tea Rooms det aller gjeveste. I likhet med de fleste som hadde valgt å ta turen innom akkurat på denne noe regnfulle dagen, var vi villige til å stå i litt kø for å få bord. "Litt kø" skulle vise seg å bli en times tid, men når vi så de travle, men svært så blide servitørene som gjorde sitt aller beste for at alle skulle ha det bra, var vi ikke i tvil om at dette var noe vi ikke skulle komme til å angre på. Når man reiser rundt på den måten vi gjør på våre bilferier, er tidsfaktoren temmelig essensiell, så det er viktig å "treffe" på de tingene man ønsker å prioritere. 


Koste oss stort med Cream Tea i
mobilfri sone
Og verdt det var det - og vel så det! Bettys Tea Rooms er mobiltelefonfri sone, så her må telefonene legges bort. Umiddelbart medførte det noe stress hos undertegnede, som er vant til å være online uansett hvor jeg befinner meg. Men det gikk ikke mange minuttene før jeg til fulle skjønte hva det faktisk betydde. For det var så fredelig der! Og menneskene vi hadde rundt oss, snakket sammen og så ikke ned i hver sin smart-phone. Dessuten ble vi så mindfulle - tilstedeværende - når vi nøt det vi betalte i dyre dommer for! 


En service som savner sidestykke
på Bettys Tea Rooms!
Vi hadde lenge lurt på hva Cream Tea var, og i York fikk vi svaret. Dette hadde ingenting med kremete te å gjøre, men handlet om bollene vi fikk servert til teen. Boller, er rettere sagt scones, med krem og syltetøy - som til forveksling kunne ligne fastelavensboller, men med den forskjellen at bollene - altså sconsene - her var mer kompakte på et vis. Kremen var nesten pisket til smør - det engelskmennene kaller "clotted cream" - og syltetøyet var av utsøkt engelsk merke! Virkelig godt var det!

Teen var så utsøkt deilig at den måtte vi bare ta med oss en del av. (Og da vi i vinter en gang gikk tom for Bettys te, bredte panikken seg i heimen - inntil vi fant ut at den gikk det selvsagt an å bestille på nettet.)


Et rikholdig kakesortiment - og her er
menyen! I "levende live"!
Med på kjøpet - for det var på ingen måte en billig fornøyelse å kose seg på Bettys Tea Rooms - fikk vi likevel mer enn forventet. Blant annet en slags sjelefred, som gjorde at hele York fremdeles står for oss som noe helt spesielt!

Dersom du er i York - få med deg en ettermiddag på Bettys Tea Rooms! I alle fall dersom du er teelsker og kakeelsker! Her er det mye å hente - både på det ene og det andre planet!

Helt til slutt tar jeg med noen bilder som forhåpentligvis vil vise hvilken flott by York er! Vi hadde som tidligere nevnt ikke det beste været under vårt York-opphold, men for å være helt ærlig: det gjorde faktisk ingenting. Kanskje fikk vi til og med med oss noe annet som en ellers solrik dag ville fravristet oss - f.eks. utholdenheten i den timeslange køen på Bettys ... 

Katedralen i York
Katedralen i York 
Katedralen i York  
En pen by!
Så lenge har Bettys eksistert!
Gågate i York
Flere Tea Rooms i York - i kombinasjon med puber 
Gatebilde fra York 
Masse severdigheter i York for den som er interessert!
Enda flere Tea Rooms
York