Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Canada. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Canada. Vis alle innlegg

tirsdag 1. mai 2018

"Alias Grace" (regissør: Mary Harron)


Filmatisering av Margaret Atwoods roman "Alias Grace"

Jeg ser forholdsvis lite på serier, og den viktigste grunnen til dette er at jeg har aversjon mot avhengighetsskapende serier som er proppet fulle av såkalte cliff hangers, slik at man bare se enda en sesong og enda en sesong og enda en sesong ... Jeg vet dessuten at dette vil gå utover dyrebar lesetid, og den er allerede et knapphetsgode som jeg vokter strengt. 

Dessverre gjør dette at jeg svært sjelden ser kortere mini-serier også, som det faktisk er en ende på. For jeg vet jo akkurat hvordan det går ... Det er jo ikke mulig å få lagt seg før man har sett alle episodene. Akkurat dette skjedde her om dagen. 

Jeg har hørt mye bra om mini-serien "Alias Grace", som er basert på den canadiske forfatteren Margaret Atwoods roman med samme navn. "Den du se!" har alle som vet at jeg elsker film (og bøker), fortalt meg ganske lenge. Joda, vi har Netflix hjemme hos oss, og "Alias Grace" var absolutt tilgjengelig. Dersom jeg hadde visst at serien inneholdt seks episoder og ikke bare fire som jeg trodde, hadde jeg nok blitt betenkt. For jeg hadde så mye annet jeg ønsket å bruke kvelden på ... Heldigvis vil jeg si, visste jeg ikke det. Kvelden gikk, og jeg så episode etter episode etter episode sammen med mannen min. For ham ble nok dette litt for "damete", men for meg ble det en høydare! Serien er nemlig meget god! Ingen tvil om det!

Litt om Margaret Atwood, boka som mini-serien er basert på m.m.

Margaret Atwood (f. 1939) er en canadisk forfatter med et imponerende forfatterskap! Jeg leste en god del av hennes bøker for ca. 20 år siden, og siden har jeg dessverre falt av. Jeg tror det har sammenheng med en forestilling om at hun skriver bøker innenfor fantasy-sjangeren. Som MaddAddam-trilogien blant annet. Bokelskere jeg tidvis omgir meg med, har presisert at Atwood ikke skriver fantasy slik jeg kanskje har trodd (dvs. med fantasi-verden, underjordiske hovedpersoner, onde krefter etc.), men at dette virkelig er interessante bøker for voksne - med mye samfunnsengasjement (dermed ikke noe galt med førstnevnte kategori, men det er ikke der mine interesser ligger). Fremtidsdystopi er antakelig en mer dekkende beskrivelse av Atwoods senere romaner. Jeg har latt meg overtale til å kjøpe nettopp MaddAddam-trilogien. Så lenge den er i hus, øker i alle fall sjansen for at serien vil bli lest ... en eller annen gang. 

"Alias Grace" er basert på en sann historie fra 1843. Da ble nemlig Thomas Kinnear og hans husholderske Nancy Montgomery drept av to tjenere. Disse het Grace Marks og James McDermott. Han ble hengt, mens hun fikk livsvarig fengsel. Atwood har diktet videre på denne historien og legen Simon Jordan, som får Grace til å fortelle sin historie, er fiktiv. Gjennom dette fortellergrepet lar hun oss lesere få innblikk i et forbrytersinn. Det vil si - hva Grace Marks egentlig var - om hun faktisk medvirket til drapene eller var helt uskyldig - får vi faktisk aldri vite. Historien som sådan er like fullt svært, svært fascinerende! 

Tematikken i boka - hvordan vi lager våre egne historier slik at vi hele tiden kan se oss selv i speilet og vite at "dette kan jeg stå for", selv om samvittigheten ikke er så ren som vi kanskje vil ha det til - og hvordan minner og hukommelse kan spille oss et puss, og hvor man kan lure på hvor etterrettelig man egentlig er - har flere andre forfattere spilt på. Det er særlig to forfattere jeg kommer på i farten, og det er Julian Barnes og Graeme Maccrae Burnet. 

Graeme Maccrae Burnets roman "Med blodig forsett" handler om en fattiggutt og flere mord han er anklaget for. Forsvareren hans ber han skrive ned sin historie, og det er en historie preget av uskyld. Hva er sant? Var han offer for omstendighetene, der en fattiggutt som ham var nærmest sakesløs når han ble beskyldt for de uhyrlige mordene, eller var han det man må kunne betegne som en upålitelig forteller? Parallellene til Margaret Atwoods roman er sterke! 

I Julian Barnes´ roman "Fornemmelsen for slutten" (som også er filmatisert - med tittelen "The Sense of An Ending" - handler ikke om mord, men tematikken er den samme. Det handler nemlig om hvordan vi tenderer til å endre virkeligheten og forteller våre historier slik at vi selv skal komme best ut av det. "Plottet" i romanen består i å avsløre for hovedpersonen hvor upålitelig hans egen hukommelse har vært, og hvordan han rett og slett har fortrengt en grusom handling han sto bak, og som innvirket på flere menneskers livslykke (helst mangel på sådan) gjennom et helt liv. Der hadde han trodd at han var et godt menneske, og så hadde han faktisk gjort dette ... 

For øvrig kan nevnes at mange venter på at Margaret Atwood skal få Nobels litteraturpris. Jeg har lest for få av hennes bøker til å ha noen kvalifisert mening om dette. 

Om filmen "Alias Grace"

Dr. Simon Jordan er hyret inn for å foreta en psykiatrisk vurdering av Grace Marks. Hans oppdragsgivere håper at det han kommer frem til skal føre til at hun blir frikjent for mordet på Thomas Kinnear og hans husholderske Nancy Montgomery. Grace har da allerede sonet 15 år i fengsel. 

Grace
Grace har ingen minner rundt selve drapene, men forteller villig om sitt liv til dr. Jordan. Det hele begynner da hun sammen med moren, faren og småsøsknene sine emigrerte fra Irland til Canada. På overfarten døde moren. Faren var stort sett full på hele turen, og bedre ble det ikke da de var fremme. Han behandlet henne svært dårlig, og mer enn en gang forsøkte han å voldta henne i fylla. Så får Grace jobb som tjener i et hus. Selv om all lønn går til faren, begynner den lykkeligste tiden i hennes liv. 

Dr. Jordan besnæres av Grace ...
Grace deler rom med Mary Withney, og vennskapet mellom de to skal komme til å bety svært mye for henne. Mary er en glad og livsbejaende ung jente, som forelsker seg i sønnen i huset. Dette holder hun hemmelig for alle, men Grace skjønner etter hvert sammenhengen. Så bli Mary gravid, og fremtidsutsiktene er dystre. Hun får gjennomført en illegal abort, men blør ihjel og dør. Grace er svært opprørt over det hun ser. Også av at det hele dysses ned av husfruen, som skjønner at det er sønnen hennes som har vært på ferde ... 

Så begynner sønnen å legge seg etter Grace ... Hun er redd og skjønner at det bare er et tidsspørsmål før også hun kan være ille ute. Derfor har hun ikke garden oppe da en tidligere tjener oppsøker henne og ber henne begynne i tjeneste hos Thomas Kinnear. Der vil hun få mye bedre lønn, og hun kommer bort fra et hus som bare minner henne om den avdøde venninnen og hennes skjebne. At hun går nærmest fra asken til ilden skjønner hun dessverre for sent ... 

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe, for det vil kunne ødelegge gleden ved å se denne mini-serien. Det jeg imidlertid kan love er et besnærende drama av beste merke! Forteller Grace den sanne historien til dr. Jordan, eller fremstiller hun seg selv mer uskyldsren enn hun egentlig er? Det er vel kort sagt det som er hovedtematikken i serien. I tillegg får vi med oss hvordan fattigfolk hadde det for nesten 200 siden, hvordan de ble utnyttet og hvor lite deres liv var verdt når det kom til stykket. Drømmen om å komme seg opp og frem var levende hos mange, mens realitetene var at de ikke hadde en sjanse i datidens samfunn. Var du nederst på rangstigen, forble du der til du gikk i graven ... 

Skuespillerprestasjonene i denne mini-serien er for en stor del ypperlige. Ingen kunne ha passet bedre i rollen som Grace Marks enn Sarah Gadon! Hun fyller denne rollen på imponerende vis. Edward Holcroft spiller dr. Simon Jordan, og han får ikke fullt så mye å spille på som Sarah Gadon. Likevel - rolletolkningen er kraftfull. Jeg ble nok ikke like begeistret for Anna Paquin i rollen som husholdersken Nancy, men det kan tenkes at det hadde med rollen hennes å gjøre. 

Tidskoloritten er overbevisende, og dette gjelder både kulisser, kostymer og miljøet som hendelsene er satt i. 

Jeg anbefaler denne serien varmt! (Og selv om mannen min syntes serien var "vel damete", holdt han ut! Dette er nok heller ikke den verste serien å tilbringe kvalitetstid sammen med sin kjære ...)

Og så skal det nok ikke gå så veldig lenge før jeg ser "The Handmaid´s tale", som også er basert på Margaret Atwoods roman med samme navn. Dette er en fremtidsdystopi, som Filmpolitiet kåret til årets beste TV-serie i fjor. Så får det heller være at serien rommer 12 episoder ... Får vel sette av en hel dag, da ... (skjønt Filmpolitiet advarer mot maratontitting, fordi tematikken er så tung og dyster ...)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Alias Grace
Nasjonalitet: Canada
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Sarah Gadon (Grace Marks), Edward Holcroft (dr. Simon Jordan), Rebecca Liddiard (Mary Whitney), Zachary Levy (Jeremiah the Peddler), Kerr Logan (James McDermott), David Cronenberg (Reverend Verrenger), Anna Paquin (Nancy Montgomery), Paul Gross (Thomas Kinnear) m.fl. 
Spilletid: 6 episoder á 45 min. (4,5 timer)

søndag 9. oktober 2016

"Hyena Road" (Regissør: Paul Gross)

Afghanistankrigen sett med canadiske øyne 

Hver gang det dukker opp krigsdramaer om Afghanistan, kjenner jeg på at dette må jeg få med meg. Det samme skjer i grunnen hver gang jeg kommer over filmer som handler om krig når jeg tenker meg om ... Jeg tror det mest av alt handler om et genuint ønske om å forstå hva som skjer, og ikke minst å få inn noen flere perspektiver på ulike hendelser. 

Det har allerede både blitt skrevet mange bøker og laget mange filmer om Afghanistan-konflikten. Fredrik Barth skrev i sin tid boka "Afghanistan og Taliban" (2008). I 2014 kom Fredrik Græsvik ut med boka "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", og samme år utkom Carsten Jensen og Anders Sømme Hammers "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Tidligere i år kom også den skjønnlitterære boka til Carsten Jensen - "Den første stein" - ut. Nevnes må også Phil Klays bok "Hjemkomsten" (2014), selv om denne handler både om Irak- og Afghanistankrigen. Filmer som "Osama" av regissør Siddiq Barmak (2003), "A war" av regissør Tobias Lindholm (2015) og "Armadillo" av regissør Janus Metz (2010) tar også frem litt ulike perspektiver. Og så må vi ikke glemme Atiq Rahimis bøker "Faen ta Dostojevskij" (2011) og "Tålmodighetens stein" (2009) - begge med handlingen lagt til Kabul. "Syersken i Khair Khana" (2011) av Gayle Tzemach Lemmon er annen, selv om dette ikke er noe storverk. Da er det kanskje viktigere å merke seg Yasmina Khadras roman "Svalene i Kabul" fra 2002. Og sist men ikke minst nevner jeg Khaled Hosseinis bøker, og da kanskje spesielt "Tusen strålende soler" fra 2007 - en bok som har bidratt til økt interesse for Afghanistan-problemet, selv om mange har stilt spørsmål ved om boka fortjente den suksessen den fikk. Ikke minst fordi persongalleriet er svært stereotypt fremstilt. Den gangen satte vel jeg likhetstegn mellom alle tårene jeg felte under lesningen og bokas litterære kvaliteter ... (Samtlige linker i dette avsnittet fører til mine tidligere bloggomtaler.)

Så tilbake til "Hyena Road" ... Det er Paul Gross (f. 1959) som både har regissert denne filmen, skrevet manus, redigert den og som spiller hovedrollen selv. Da filmen ble presentert på 2015 Toronto International Film Festival i september i fjor, skrev en kritiker i dette innlegget følgende:

Paul Gross' third film shines a light on Canadian soldiers in Afghanistan, but sticks by the Hollywood playbook.

It’s a little surprising the makers of Canadian-soldiers-in-Afghanistan drama “Hyena Road” didn’t opt for the more obvious title “Canadian Sniper,” but maybe it’s because the sniper in question reps only half the story in this Hollywood-style war picture. Alternately detailed and derivative, thesp-filmmaker Paul Gross’ third feature has a relatively offbeat point of view that only partially masks its formulaic characters and narrative twists. Production values are slick enough for worldwide distribution, but the film is destined to play best on home turf following its Toronto fest gala premiere.


Man erkjenner altså at filmen passer best for hjemmepublikumet i Canada ... Filmen er heller ikke vist på norske kinoer. Selv vil jeg legge til at jeg er veldig glad for at filmen ikke fikk tittelen "Canadian Sniper", fordi dette ville ha skapt assosiasjoner til Clint Eastwoods film "American Sniper", en film jeg mislikte meget sterkt. (Jeg har sett og omtalt den - linken peker til mitt innlegg.) "Hyena Road" fortjener bedre rett og slett fordi det er en vesentlig bedre film enn Eastwoods film. Dybden i persongalleriet og den mer ikke-stereotype fremstillingen av afghanerne gjør nemlig sitt til at inntrykket man som seer blir sittende tilbake med, er av en helt annen kaliber enn etter "American Sniper". Der var nemlig alle amerikanerne helter og alle afghanerne gærne. Filmen segmenterte også en oppfatning av at kvinner i burka skjuler ødeleggelsesvåpen under alle kjolestoffene. "Hyena Road" viser også soldater med betydelig mer innsikt i den afghanske kulturen enn hva tilsvarende amerikanske filmer noen gang har vist, uansett hvilket land man befinner seg i. 

Innledningsvis i filmen blir vi introdusert for den kanadiske spesialenheten, som bare er en av flere i den vestlige koalisjonen som er etablert i Afghanistan. De er der for å vokte en rute som er svært utsatt for miner, bomber og bakholdsangrep. På et utsatt punkt langs denne ruten sitter Ryan Sanders og hans snikskytterteam. En rekke kjøretøyer er på vei opp til et sårbart punkt, da Ryan får øye på noen flekker i veien. De gir beskjed om at den kjørende troppen skal stanse, og så skyter de mot flekkene. Plutselig eksploderer hele veien, og ned fra den andre åskammen strømmer det en mengde med fiendtlige soldater. Snikskyttergruppen skjønner at de ikke har en sjanse fordi de er for få, og de søker derfor tilflukt i en landsby like ved. 

Snikskyttere i Afghanistan
Ryan Sanders og mennene hans ender opp i et hus sammen med landsbyens eldste, en mann som mistenkes for å være en legendarisk mujaheddin-kriger. Senere skal han få en sentral rolle i maktkampen om området, der man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Underveis blir vi vitne til kidnapping av barn, spesielt jenter, og maktesløsheten de som blir utsatt for dette, opplever. Særlig fordi overgrepene gjøres av mennesker med så mye makt at det kan få uante konsekvenser dersom man tar til motmæle. Vi blir også vitne til frustrasjonene blant snikskytterne, som må forholde seg til gjeldende regelverk og ikke kan gripe inn så lenge ingen trues direkte på livet ... 

Snikskytterne kan ikke gripe inn så lenge kidnapperne ikke bruker våpen eller
truer livet til barna ... 
Jeg opplevde denne filmen som meget severdig, selv om det ikke skal underslås at vi også her blir vitne til canadiske helter versus afghanske skurker. Samtidig vil jeg trekke frem at det i denne filmen er mange afghanere som spiller svært sympatiske og kloke roller, og dette bidrar til en helhetsopplevelse av filmen som nyansert og ikke for svart-hvitt. Underveis stusset jeg kanskje over det solospillet canadierne sto for. Hvor var de andre allierte? Men her kan det tenkes at jeg mangler sentrale kunnskaper om hvordan samspillet mellom de vestlige deltakerne i koalisjonen fungerte. Captein Pete Mitchell (spilt av Paul Gross) syntes å ha svarene på det meste, og han fremstilles som en person som hadde full kontroll. Men er det virkelig slik i en krig? Og var det slik i Afghanistan? - en krig som var særdeles spesiell ut fra hva jeg har forstått. Det var vel her jeg følte at Hollywood-faktene ble for fremtredende. 

Captain Pete Mitchell og "the Ghost"
Jeg klarer selvsagt aldri å betrakte en film av denne kaliberen som ren underholdning. Til det er tematikken for alvorlig. Filmen er basert på en sann historie, og jeg regner med at regissøren har tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen mer "publikumsvennlig". Humoren, vittige replikker, kanskje kjærlighetshistorien vi blir vitne til mellom Ryan og Jenn? Ikke vet jeg. Det er en del skyting og sterke scener i filmen, men den har også mye mer ved seg. (Veldig synd at traileren fokuserer så mye på skytingen, bare for å ha nevnt det.) Summa summarum vil jeg uansett konkludere med at dette er en film over middels, selv om den ikke når opp til det beste jeg har sett. Skuespillerprestasjonene trekker opp opplevelsen av filmen. Jeg opplevde også fremstillingen av den afghanske tolken som tankevekkende, og skjønner hvor umulig det måtte være å bli igjen i dette samfunnet etter at alle de vestlige soldatene dro hjem ... 

Dersom du er interessert i Afghanistan-krigen, er denne filmen absolutt verdt å få med seg. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Hyena Road
Nasjonalitet: Canada
Sjanger: Drama/krig
Skuespillere: Paul Gross (Captain Pete Mitchell), Rossif Sutherland (Warrant Officer Ryan Sanders), Clark Johnson (Brigadier General Rilman), Allan Hawco (Master Corporal Travis Davidson), Christine Horne (Captain Jennifer Bowman), David Richmond-Peck (Hickie), Jennifer Pudavick (Mary), Aqqalu Meekis (Wolf) og Neamat Arghandabi (the Ghost)
Spilletid: 120 min.

mandag 4. april 2016

Victoria Bø: "Adresse Alberta"

Om å bli forlatt etter tredve års ekteskap

Victoria Bø (f. 1972) har studert språk og statsvitenskap, har en mastergrad i internasjonal politisk økonomi og har gått på forfatterlinjen i Bø. Hun har undervist i kreativ skriving, og har tidligere jobbet som journalist, politisk analytiker og forskningsassistent. Så langt har hun utgitt fire romaner og en barnebok. "Adresse Alberta" er hennes siste roman. Etter flere år i utlandet har hun flyttet hjem til Norge igjen. Nå er hun forfatter på heltid. 


"Speilbildet mitt glodde på meg som om vi aldri hadde sett hverandre før. Det var ikke bare skrammen jeg hadde i panna. Det var hårfargen. Den rant i gule grimer nedover ansiktet mitt. Det hjalp ikke at lysstoffrøret hadde fått samme sjuken som komfyrklokka mi og blinket ustanselig, heller. "Platina" stod det på pakken med naturfarge May hadde prakket på meg. Men håret var gult. Jeg trakk i tuppene og grep etter saksa." (side 5)


Bokas jeg-person heter Jenni Land. Hun kom til Alberta i 18-19-årsalderen, og ikke lenge etter traff hun Carl. De giftet seg og overtok familiegården etter hans familie. Jenni mistet sitt første barn, ei jente, før sønnen Thomas noen år senere meldte sin ankomst. Jenni og Carl var gift i 30 år, og slik hadde Jenni ønsket at det skulle ha fortsatt ... Men så fant Carl seg en annen kvinne, bestilte en enveisbillett til Arizona og forsvant ut av livet hennes. Jenni har tre måneder på seg til å pakke ned sine eiendeler og rydde gården, som skal forpaktes bort. Hun står bokstavelig talt på bar bakke etter nesten et helt liv sammen med mannen hun trodde at hun skulle bli gammel med. Hun ønsker å stable et nytt liv på beina, få seg en jobb og finne et sted å bo. I mellomtiden blir Thomas med faren til Arizona ... I og for seg sjenerøst gjort av Jenny, men samtidig får vel heller ikke Carl og den nye kvinnen i hans liv akkurat de hvetebrødsdagene de hadde drømt om. 


"Andre ville sikkert ikke ha savnet mannen sin.


Men Carl, han var jo mitt menneske i verden. 


Jeg så ikke for meg at det kunne komme noen annen som kunne fylle hele plassen etter Carl. Vi delte så mye historie. Vi hadde sett hverandres årstider skifte. Vi hadde sett følelser flomme og trekke seg tilbake. Vi hadde sett de innerste roterommene i hverandre. Jeg visste hvem Carl var. Svakhetene hans, jeg kjente dem også. Men jeg har kanskje ikke anlegg for irritasjon, jeg likte fellesskapet vårt, samarbeidet om Thomas og nærheten om nettene også, det rommet som var bare vårt.


Og som den nye kjæresten hans hadde flyttet inn i nå." (side 166-167)


Jenni får seg en sesongbetont jobb i Folketellingen. Hun reiser ut til folk i distriktet for å få dem til å fylle ut folketellingsskjemaer. På den måten kommer hun i kontakt med andre mennesker som hun tidligere ikke kjente. Som fru Summer, en eldre kvinne som bor for seg selv, langt fra folk, og som hun redder fra en ganske trist skjebne etter et slag. Dette igjen fører henne i kontakt med den norske studenten Siren, fru Summers bror og en nevrotisk papegøye som viser seg å være uhyre sjelden. Plutselig får livet hennes et innhold. Noen trenger henne, og hun betyr plutselig noe. Dermed blir hverdagene med Carl, der hun uten egentlig å skjønne det selv, nærmest visnet bort og mistet det som tidligere hadde vært attraktivt ved henne, så fjerne ... Hun begynner å leve igjen!


Så skjer det noe med søsteren Anne-Lise hjemme i Norge - forhold som gjør at hun må vurdere hvem og hva hun skal leve for. Valgmulighetene står ikke akkurat i kø for henne, siden hun verken har fast jobb eller kapital å lene seg på. 


"Før trodde jeg at det var hennes feil at livet mitt ikke hadde hatt denne lettheten som andre så ut til å ha i sine liv.


Det er en slags blekhet i relasjonen mellom oss. 


Man kunne kanskje kalle det våpenhvile, selv om vi to aldri hadde ligget i krig med hverandre. Men jeg kriget med søsteren min om en plass i mors hjerte. Det hadde jeg visst siden jeg var helt liten. At mesteparten av plassen i hjertet til moren min var opptatt, det var lite igjen til meg. Anne-Lise hadde førsteplassen, størsteplassen." (side 201)


"Adresse Alberta" er en nokså stillferdig roman om å bli forlatt etter mange års ekteskap, og så måtte orientere seg på nytt for å finne fotfeste et annet sted. Kanskje rommer sorgen over å ha mistet også håp om noe nytt og bedre? Nærmest som en skjult gave inni katastrofen? Victoria Bø skriver lett og ledig, og hun treffer godt og presist på det typisk såre hos mennesker i sorg. Persongalleriet er nydelig beskrevet - på godt og vondt - og historien som sådan fremsto meget troverdig. Jeg vil anta at mange vil finne mye gjenkjennelse her. 


Selv om jeg likte romanen godt, savnet jeg likevel mer motstand i teksten. Jeg opplevde for eksempel historien om Siren som litt overfladisk, og skulle gjerne ha kommet tettere på henne. Hva var det egentlig som foregikk mellom henne og kjæresten? Samtidig vil jeg berømme forfatteren for å holde tilbake andre steder, fordi hun dermed unngikk å kjøre på med klisjéer. For er det noe denne romanen ikke er, så er det klisjéfylt. Tvert i mot fremstår oppbruddet og nyorienteringen som realistisk. Selv om romanen først og fremst handler om kvinner, er dette ikke en typisk "dameroman". Victoria Bø skriver bedre enn som så! Jeg har ingen problemer med å anbefale den!


Avslutningsvis nevner jeg at jeg tidligere kun har lest "Teresa Birnas bortgang" av Victoria Bø. Den romanen likte jeg enda bedre enn "Adresse Alberta". Jeg tror det skyldes at jeg opplevde den som mer eksistensiell og intens. 


Bokbloggeren Gro og Artemisias Verden har også skrevet om boka. 


Utgitt: 2016

Forlag: Vigmostad & Bjørke
Antall sider: 300
ISBN: 978-82-516-8711-9
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget


Victoria Bø (bildet har jeg lånt fra forfatterens nettside)

onsdag 25. februar 2015

Gerd Hammerstad om Alice Munro på Lørenskog bibliotek 23. februar 2015

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
Om Lørenskog bibliotek:

Lørenskog bibliotek er en del av Lørenskog Hus, og er dermed nabo både med flerkino, konsertsaler (storstua og vasshjulet), musikk- og kulturskole, restauranter m.m.

Biblioteket har en del på programmet i løpet av et år, og det er faktisk lurt å følge litt med fordi det av og til dukker opp arrangementer som kan være interessante. Forfatterkvelder o.a. er helt gratis. Selv har jeg fått med meg noen arrangementer, og noen ganger skriver jeg også om dem på bloggen min.

O
m Gerd Hammerstad:

Mandag denne uka fikk Lørenskog bibliotek besøk av Gerd Hammerstad, forfatteren av bl.a. "En klegg i klisjéenes dal" (2012) og cand.philol. med fagene engelsk, pedagogikk og litteraturvitenskap. I sin tid skrev hun hovedoppgaven "Alice Munro: A Make-Believe World?", der hun belyste nobellprisvinner Alice Munros unike behandling av temaet illusjon og virkelighet. Hammerstad har i mange år jobbet som lektor i engelsk og psykologi, og hun har skrevet lærebøker, noveller, petiter og dikthefter. Hun holder for tiden foredrag på biblioteker Østlandet rundt. (Kilde: Oppegård bibliotek - siden jeg faktisk ikke lenger fant noe om denne litteraturkvelden på Lørenskog biblioteks nettsider.)

Gerd Hammerstads foredrag hadde tittelen "En virtuell verden? På leting etter virkeligheten i nobelprisvinner Alice Munros forfatterskap."

Om Alice Munro:
Alice Munro (Foto: ukjent)

Alice Ann Munro (født Laidlaw 1931) har et internasjonalt ry som novellist. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2013. 

Munro vokste opp i småbyen Wingham i Ontario, og det er verdt å merke seg at alle historiene som hun forteller i sine noveller, foregår nettopp her - i all hovedsak i etterkrigstidens Canada. 

Alice Munro giftet seg med James Munro, som hun fikk to døtre med. Her - dvs. i Vancouver i British Colombia - levde hun et overklasseliv hun ikke følte seg hjemme i. Hun flyttet til Victoria i 1963, startet opp firmaet Munro Books sammen med mannen sin, og senere fikk de en tredje datter. I mellomtiden skrev hun når hun hadde tid, og tid var virkelig ikke det hun hadde mest av på dette stadiet i sitt liv. 

I 1972 ble Alice Munro og ektemannen skilt, og hun flyttet da tilbake til Ontario. Her traff hun han som skulle bli hennes andre ektemann, Gerald Fremlin. De lever sammen fremdeles. Og med et skråblikk på bibliografien hennes, ser det ut til at hennes forfatteråre ble bedre ivaretatt i dette ekteskapet enn i det første ... Hun utga nemlig kun to bøker i sitt første ekteskap, og 17 i det andre. Så ble vel også barna større etter hvert. 

Kort om bøkene og prisene:

Wikipedia finnes det en oversikt over alle bokutgivelsene som Alice Munro har bak seg. Her fremgår det at hun debuterte med novellesamlingen "Dance of The Happy Shades" i 1968. Hele 19 bokutgivelser har det blitt siden den gangen, og bibliografien inneholder til og med en roman ("Lives of Girls and Women" - 1971). 

Alice Munro er en meget prisbelønt forfatter.

Gerd Hammerstads foredrag om Alice Munro:

Biblioteksjef Berit Bjørklid introduserte foredragsholderen, og gledet seg over at en av hennes egne yndlingsforfattere skulle være i fokus denne kvelden. 


Gerd Hammerstad (Foto: RMC)
Alice Munro skriver både europeisk og for oss gjenkjennbart, og på et vis eksotisk siden handlingen tross alt er lagt til Canada. 

Hammerstad understreket at det finnes mange virkelig gode kvinnelige canadiske forfattere. En fellesnevner er at de skriver mye om villmarkslivet i Canada (Munro representerer i så måte et brudd med denne tradisjonen, siden hun skriver om småbylivet). Kvinnene i canadisk litteratur skriver annerledes enn menn, og dessuten annerledes enn andre kvinnelige forfattere. 

Alle personene i Munros noveller befinner seg i Wingham i Ontario, og akkurat dette fikk en del konsekvenser bl.a. for faren hennes, som ble truet på livet i sin egen hage. Det var ikke alle som skjønte at det hun skrev var fiksjon og ikke virkelighet ... 

I selve historiene blander Munro fantasi og virkelighet på en spennende måte, understreket Hammerstad. Dette kom hun nærmere tilbake til under foredraget sitt. 

Helt kort nevnte hun at farens pelsdyrfarm gikk dårlig og at moren fikk en kronisk sykdom. Alice Munro gikk på college, og giftet seg med en velstående mann. De fikk småbarn med en gang, og hun var derfor konstant på leting etter et bitte lite rom for seg selv slik at hun kunne skrive. Munro mener at dette har bidratt til at hun har skrevet noveller i hele sitt liv. De var håndterlige i formen, og mulig å gjøre ferdig under tidspress. 

Det var litt av en prestisje å få en novelle antatt i New Yorker (1968), men det klarte hun altså. Hammerstad viste frem faksimilen fra avisen, som hadde overskriften "Housewife Finds Time To Write Short Stories". 

Det har på en måte vært antatt at noveller ikke har samme status som en roman, men dette tilbakeviste Hammerstad ettertrykkelig. Hver av Munros noveller er så fulle av handling at hun ikke trenger å skrive romaner. Munros noveller er "som å gå inn i et hus, hvor man vandrer fra rom til rom". Munro bryter de tradisjonelle oppfatningene om hva som er tillatt i en novelle. Hun skifter fortellerstemme, og historiene er ikke nødvendigvis kronologiske. Vi kan tro at vi treffer hovedpersonen, men plutselig er vedkommende borte og det handler om en helt annen. Munro tar ikke novellen på alvor, i tradisjonell forstand, mente Hammerstad. 

I likhet med mange av kvinnene i novellene, giftet Munro seg inn i overklassen, men gikk lei. Hun passet ikke inn og livet kjedet henne. Hun skilte seg derfor, flyttet hjem og giftet seg med en annen. 

Hvorfor skrev Munro? Jo, fordi hun forsøkte å finne mening i det meste. Et hvert menneske forsøker å skape orden i kaos. Hva gjør vi da? Jo, vi sorterer, rydder, identifiserer og navngir. Målet er orden. 


Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
Munro var tidligere også opptatt av gudstro. Hun vokste opp i et hjem hvor man ikke var opptatt av om Gud fantes eller ikke, og hun ønsket derfor å finne ut av dette. Hun ønsket ikke å "tro" - hun ville "vite". Det hun oppdaget var at kirken overhode ikke var opptatt av om det finnes en gud - det ble uten videre tatt for gitt. Det man derimot var opptatt av, var hvordan man kunne gjøre Gud fornøyd. Hun fant også ut at det finnes mange virkeligheter - både med og uten Gud. 

En måte å rydde opp i kaoset er å lage lister. Likevel kan man aldri helt kontrollere alt eller feste virkeligheten en gang for alle til ulike former for lister. Det finnes dessuten mange virkeligheter og parallelle sannheter. Noe handler om hva du velger å huske. Slik kan virkeligheten bli som å skrelle en løk, mente Munro. 

Et tema i Munros noveller er "hva er det vi egentlig har sett?" Det handler om illusjon og virkelighet - å skjelne mellom det du ser og det som er. Akkurat dette kverner Munro en hel del på i sine noveller. 

I novellesamlingen "Forunderlig er kjærligheten" (1986) (på engelsk "The Progress of Love") som inneholder elleve historier, er det en historie om en ung pike hvis mor skulle henge seg. I alle fall var det dette den lille piken så. Skrekkslagen løp hun av gårde for å finne faren sin, og underveis holdt hun på å bli både påkjørt og drept. Hun fant ikke faren, og vendte hjem - overbevist som hun plutselig var over at det var feil å dra fra moren. Da hun kom hjem, satt alle hos en nabo - også moren - og drakk kaffe og hadde det svært så muntert og lystig. Den lille piken skjønte ingenting, men historien om moren som skulle henge seg fulgte henne som et traume til langt opp i voksen alder. I et selskap kom en av søstrene hennes spøkefullt innpå "også du mamma, som liksom skulle henge deg ..." Det viste seg at dette var en spøk som moren hadde tenkt å gjøre overfor faren og ektemannen. Det den lille piken hadde sett og båret på i alle år, og som hadde preget henne sterkt, var altså en illusjon, noe som egentlig ikke hadde noe som helst med virkeligheten å gjøre ... Slik blir denne novellen nettopp et eksempel på hvordan Munro blander fiksjon og virkelighet i sine noveller. Hva skjedde egentlig? Skjedde det du trodde at du så? Eller var dette din tolkning og bare det - uten forbindelse med virkeligheten?


Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)
"Utsikten fra Castle Rock" (2006) er en slektshistorie og selvbiografi, som handler om virkeligheter som flyter sammen. Det handler om tåkelegging og synsbedrag, og ønsketenkning og sammenblanding. 

Noe av det som er vel så interessant med Alice Munros forfatterskap, er hennes beskrivelse av samfunnet versus individet

I denne konteksten er det viktig å være oppmerksom på hvilket verdensbilde canadierne har sammenlignet f.eks. med sine naboer, amerikanerne. Mens amerikanerne vokser opp med at alle problemer kan løses med å "go west", er dette diamentralt forskjellig for canadierne. De er nemlig omringet av fiender. Naturen - både geografien og værforholdene - er farlig i seg selv. I tillegg er det mange farlig, ville dyr i den canadiske villmarken. 


Kart over Canada)
Hvis man reiser vestover, kommer man dessuten til Hudson Bay, som er islagt det meste av året. 

Canada er derfor et land der man er nødt til å klumpe seg sammen, og man er avhengig av en gruppementalitet som tradisjonelt ikke har tillatt individet å ha egne ambisjoner. Man må ta til seg skikken der man er, og bygdedyret og janteloven lever i beste velgående. Man skal ikke stikke seg ut, og ikke tro at man er noe - dvs. helt motsatt av hva som er vanlig i et land som USA. Man snakker om The Garrison Mentality, som preger litteraturen i Canada sterkt. 

Mange av småbyene i Canada har egne parader. Da er det greit å sprade, men da gjør man det sammen med andre! Å sprade helt alene er ikke tilllatt. Dvs. man må "gjerne" prøve, men det har sin pris!

"Så hva gjør du dersom du er en ung pike og bor på et lite sted?", spurte Gerd Hammerstad. Jo, du har egentlig bare to valg. Enten kan du reise din vei, eller du kan ... gifte deg!

Hammerstad nevnte en morsom historie rundt boka som vi kjenner som "Tiggerpiken" (1978), men som på originalspråket heter "Who do you think you are?" Her tas nettopp janteloven på kornet. Da boka skulle utgis i USA, var det imidlertid helt umulig å bruke den tittelen. Amerikanere flest skjønner rett og slett ikke problemstillingen. "Men vi vet jo hvem vi er?" Som om dét skulle være et problem ... Mens tittelen klinger "godt og gjenkjennelig" på norsk - for her skal man nemlig ikke tro at man "er noe". (Skjønt det er mulig at denne holdningen er i endring ... men jeg vet ikke helt, jeg ...) I USA fikk boka tittelen "The Beggar Maid", og kanskje er dette årsaken til at den norske tittelen ble "Tiggerpiken"? 


Gerd Hammerstad
(Foto: RMC)
I novellene beskriver Munro en "nådeløs omsorg" og en "ondsinnet hjelpsomhet". Under dekke av å være "hjelpsom" er kvinnene egentlig nedlatende overfor hverandre. Særlig kommer dette på spissen i novellene som handler om overklassen, der kvinnene gjør en hel del av plikt og ikke av lyst, og kanskje avreagerer med å være ondskapsfulle overfor hverandre? Fordi det er den eneste måten de får ut frustrasjonene sine på? 

Munro hadde ingenting til overs for overklassen, og mente at penger kun er viktig for dem som ikke har dem. Dette preger som sagt novellene hennes. 

Det er for øvrig mye dualitet i spennet mellom middelklassen og overklassen. Vakre kvinner fra middelklassen ønsket gjerne å gifte seg inn i overklassen, men oppdaget fort at de ikke passet inn der. Da de forsøkte å vende tilbake til sin egen klasse, passet de ikke inn der heller ... Munro vet nok hva hun skriver om, gift som hun har vært med en mann fra overklassen selv, og som hun forlot for å vende hjem igjen. Hun skriver en del om denne problemstillingen. 

Ellers skriver Munro også om begrensningene som ligger i kjønnet. Mannen beskrives som et traust og uutgrunnelig menneske, som har en tung og vanskelig rolle. Mannen ignorerer problemene. Vil han ikke treffe deg mer, vel - så dukker han rett og slett bare aldri opp igjen. Hvis mannen blir forelsket, så blir han truffet av lynet. Det er ikke mulig å snakke ham til fornuft, for han er jo forelsket. Han bare tar en beslutning om å forlate deg, og så gjør han det. De forelskede kvinnene i Munros noveller er helt annerledes. Når de er forelsket, planlegger de, og de tenker og de tenker ... Hammerstad påpekte at det er mye lidenskap og dramatikk i Munros noveller, men egentlig lite varme og nærhet ... 

Og dermed var de tre tilmålte kvarterene som Gerd Hammerstad hadde fått til rådighet, over. Vi publikumere kunne uten videre ha hørt på henne i minst en time til! Hammerstad fremsto nemlig både som engasjert og kunnskapsrik, og dessuten som en levende forteller av de skjeldne

Jeg sier ja takk til flere slike foredrag ved Lørenskog bibliotek! Og det er fint at foredrag som dette legges utenom ordinær arbeidstid, slik at det er mulig å få dette med seg!

Jeg fikk uten tvil lyst til å lese med av Alice Monro! Selv har jeg bare lest "Alice Munros beste noveller i utvalg" og Lydbokforlagets lydbok-singel "Bjørnen gikk over fjellet". Begge er omtalt her på bloggen (det er bare å følge linkene). 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

søndag 16. mars 2014

Alice Munro: "Bjørnen gikk over fjellet" + litt om Lydbokforlagets satsning på Lydbok-singler

Et nytt konsept fra Lydbok-forlaget!

Lydbokforlagets Lydbok-singel-satning

Da jeg for en tid tilbake ble kontaktet av Lydbokforlaget med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være med på å prøve ut et nytt konsept som forlaget har valgt å kalle Lydbok-singler, var jeg ikke det minste i tvil om at jeg skulle svare ja! Ikke bare elsker jeg lydbøker, men det er skrevet så mange flotte noveller som bare venter på å bli oppdaget av leserne! 

Tanken bak konseptet er at novelle-genren i lengre tid har vært nokså stemoderlig behandlet i norsk bokbransje. Jeg vil faktisk trekke det hele litt lenger og si at dette også gjelder norske lesere, men dette er vel kanskje to sider av samme sak. I dagens samfunn hvor alt skal gå så fort, og hvor alt for mange oppgir at de ikke har tid til å lese bøker, tenker jeg at det å høre på en lydbok-singel må være en inner-tier! Man får lest (eller riktigere: hørt), samtidig som man ikke har all verdens tid å bruke på lesing/lydbok-lytting. Og kanskje det beste av alt: Lydbok-singlene koster bare 39 kroner! Og det er enkelt å laste dem ned elektronisk fra forlagets nettsider. 

I første omgang har Lydbokforlaget lansert tre Lydbok-singler; Alice Munros "Bjørnen gikk over fjellet", Merethe Lindstrøms "Fjellet" og Ingvild H. Rishøis "The life and death of Janis Joplin". Jeg har hørt meg gjennom alle tre, og kommer til å skrive om dem i tur og orden. Den første jeg skal ta for meg i herværende innlegg er Alice Munros novelle.

Om Alice Munro

Alice Munro (f. 1931) er en kanadisk novelleforfatter, og hun anses som en av de fremste forfatterne i verden i denne genren, kan jeg lese på Wikipedia. Det har vært sagt om henne at hun er særlig opptatt av kvinners liv, mens jeg vil hevde at novellene hennes vel så mye handler om menns liv og muligheter for valg. Særlig gjelder dette i hennes senere noveller. 

Selv om jeg har lest en hel del av Munros noveller de siste årene, vil jeg ikke påstå at jeg er noen kjenner av hennes forfatterskap. Noe jeg likevel har merket meg er at hun skriver om mange hverdagslige problemstillinger som kvinner opplever i et livsløp, hva enten dette er i rollen som datter, mor, ektefelle eller eldre. 

Fordi jeg synes dette utdraget på Wikipedia er veldig dekkende og opplysende, tillater jeg meg å ta dette med:

"Et hyppig tema i arbeidene hennes — særlig i de tidlige verkene — har vært de vanskene en kvinne står overfor når hun vokser opp og skal komme overens med familien sin og det lille stedet hun har vokst opp i. I senere arbeid som i 
«Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage» (2001) og i Runaway (2004) har hun flyttet fokus til børene som ligger på middelaldrende mennesker, til enslige kvinner og til de eldre. Det er et kjennetegn for arbeidene hennes at personene hun skriver om har en opplevelse eller åpenbarelse som belyser og gir mening til en hendelse.

Munros knappe og klare språk og hennes mestring av detaljer tilfører diktingen «en uvanlig presisjon», som Helen Hoy uttrykker det. Munros prosa avslører motsetningene i livet: «ironisk og seriøst på samme tid», «slagord som fromhet og ære sett opp mot brennende intoleranse», «spesiell, men ubrukbar kunnskap», «den dårlige smaken, hjerteløsheten, og gleden over at det er der». Fortellerstilen hennes sett det fantastiske ved siden av det ordinære, og disse to sidene understøtter hverandre på en måte som enkelt og liketil framkaller liv."


For øvrig kan jeg jo legge til at Alice Munro debuterte som novelle-forfatter i 1968, og siden den gangen har en atskillig produksjon bak seg. Hun har også utgitt en roman - "Lives of Girls and Women" (1971). 

Alice Munro fikk Nobel-prisen i 2013.

"Bjørnen gikk over fjellet"

Forlaget har opplyst at denne novellen er hentet fra novellesamlingen "Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse". Novellens tittel er hentet "fra en amerikansk folkesang som vrir og vender på ord" i følge forlaget, og som dermed blir et bilde på Fionas situasjon som dement, der hun mister ord og glemmer selv de mest opplagte ting. 

Grant og Fiona har vært gift i en årrekke, og i tilbakeblikk får vi vite at Grant har vært litt av en kvinnebedårer som også har tatt litt for seg og altså har vært utro mot Fiona. LIkevel er vi aldri i tvil om at han elsker Fiona svært høyt, og at det er med stor sorg han nå har overlatt ansvaret for henne til et pleiehjem. Fiona er ikke lenger bare glemsk, men er for alvor på vei inn i glemselen. Han er opptatt av hennes verdighet, at hun skal være pen og ren i tøyet og at hun ikke skal havne i tredje etasje på institusjonen, der de som ikke lenger er i stand til å ta vare på sin daglige hygiene, havner ... 

Det første Grant blir bedt om er å holde seg unna de første 30 dagene av Fionas opphold på pleiehjemmet. Dette skal bidra til at hun slår seg til ro og ikke opplever Grants besøk som for opprivende. Grant går med på dette, selv om det smerter ham dypt. Etter dette går han bare og teller dager til han endelig kan få komme på besøk hos sin kone. 

Sjokket blir desto større når Grant møter en Fiona som ikke lenger kjenner ham igjen, og som helt åpenbart er forelsket i en av de andre beboerne, som tilfeldigvis også er en barndomskjæreste av henne ... 

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at Alice Munro på en mesterlig måte og uten de helt store faktene virkelig borrer dypt i de psykologiske aspektene som denne problemstillingen har å by på. Dette gjør hun så overbevisende at historien griper meg sterkt. Her er det ikke bare kvinneperspektivet hun forstår seg på, for denne novellen handler vel så mye om Grant som om Fiona. 

For øvrig skulle det vel være unødvendig å legge til at Alice Munro skriver godt - slik det høver seg for en Nobelpris-vinner. 

Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leser novellen fantastisk! Såpass at jeg har hørt gjennom novellen to ganger allerede.

Utgitt i Canada: 2011
Utgitt som lydbok-singel: 2014
Forlag: Lydbokforlaget
Oversatt: Kia Halling
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 1 t 59 min.
Takk til forlaget for lytteeksemplar av boka!

Her kan du høre et utdrag av novellen.

søndag 16. februar 2014

Nancy Richler: "Et stjålet liv"

Om et jødisk etter-krigssamfunn i Montreal

Nancy Richler (f. 1957) er født og oppvokst i Montreal og bor i dag i Vancouver. Hun har så langt utgitt tre romaner, hvor "Et stjålet liv" ("The Impostor Bride") er den foreløpig siste. Boka har blitt en bestselger i Canada, og er tildelt flere priser kan jeg lese på bokas smussomslag. Blant annet oppnådde hun i komme på kortlisten til Canadas største litterære pris - Gillerprisen i 2012. Dette er den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. Og hvem vet - kanskje vil den suksessen jeg er veldig sikker på at denne boka vil få i Norge - føre til at hennes foregående bøker vurderes oversatt? Jeg håper det! 

I åpningsscenen av "Et stjålet liv" har Lily Azerov nettopp giftet seg med Nathan Kramer etter kun en ukes bekjentskap. Egentlig var det broren Sol hun skulle ha giftet seg med, for det er ham hun har brevvekslet med fra Palestina, landet hun reiste til rett etter krigen. Som jøde var det ingen fremtid i Europa, men det opplevde hun at det heller ikke var i Palestina. Palestina var rett og slett ikke svaret på alt for alle, selv ikke etter Holocaust. Men Sol forkastet henne rett etter deres første møte, og broren Nathan forbarmet seg altså over henne. Han skal komme til å elske henne svært høyt, mens broren Sol skal angre pga. sin impulsivitet. Følelsen av å være vraket slipper imidlertid ikke så lett taket på Lily.

"Lily Azerov Kramer. Hun var ikke den hun ga seg ut for å være. 

Det er sikkert ingen av oss, egentlig, men Lilys bedrag var grovere enn de fleste. Navnet hun hadde tidligere ... det hadde hun lagt igjen der, i den ødeleggende landsbyen hvor den første Lily døde og blant annet etterlot seg et legitimasjonskort som kunne erstatte det hun hadde vraket, en identitet som kunne sette en fremtid i gang, hvos bare noen ville ta den på seg. 

Selvsagt var det noen som ville. Landsbyen lå i Polen, året var 1944. Ingenting som kunne brukes til noe ble liggende ubrukt." (side 11)

Hun byttet rett og slett identitet med denne unge kvinnen, tok med seg dagboken hennes som var full av "drømmer og skriblerier" og en frostmatt stein hun umiddelbart forsto måtte være en uslepen diamant. Så reiste hun til Palestina. Om det var i et anfall av ensomhet eller ut fra et ønske om virkelig å bli Lily Azerov, er ikke godt å si, men hun oppsøker noen av Lilys slektninger i Palestina. De får det ikke til å stemme at hun virkelig er Lily, selv om det er mange, mange år siden de traff henne - uansett hvor mye denne nye Lily insisterer på at jo, hun er Lily ... 

Under bryllupet i Montreal dukker det opp noen slektninger av Lily Azerov - Elka og hennes mor - og også Elkas mor fatter mistanke om at Lily seiler under falskt flagg. Lily er riktignok jødisk og snakker i tillegg til jiddish en rekke andre språk. Men det er likevel noe som ikke stemmer. 

I mellomtiden blir Lily gravid, hun føder datteren Ruth og tre måneder etterpå er hun borte. Hun har stukket fra sitt nye liv, og Nathan sitter tilbake med eneansvaret for sin lille datter. Ruth vokser opp og blir en fornuftig og veltilpasset ung dame, men tanken på den moren hun kunne hatt, slipper likevel aldri taket. Samtidig vet hun ikke helt hva hun savner heller. Av og til hører hun morens latter i drømme, men utover dette har hun ingen minner om det som en gang var. Fra hun fyller seks år begynner det plutselig å komme pakker i posten til henne. Disse inneholder nydelige steiner, som er merket med dato og navnet på stedene de er funnet. Det er ingen avsender, men Lily skjønner at det må være moren som står bak. 

Ruths nysgjerrighet på moren, hvorfor hun dro sin vei, hvor hun befinner seg osv., slukner aldri. Hvem var hun egentlig? Er svarene å finne i dagboken hun etterlot seg? Den som er skrevet på jiddish, og som ingen ønsker å lese for henne. I alle fall ikke før hun er stor nok til å kunne forholde seg til det hele på et vis. Til slutt skal det vise seg at det er bestemoren og Elkas mor som sitter med svarene ... Og da dukker det opp et vel så interessant spørsmål: hva skjedde med den egentlige Lily, slektningen til Elky, den gangen hennes identitet ble stjålet?

Mange familier, og kanskje jødiske familier spesielt (i alle fall dersom vi tenker antall skjebner), fikk sine slektskapsbånd og sin familietilhørighet sønderrevet som følge av Holocaust under andre verdenskrig. Kanskje var det et ønske om å høre til et sted som gjorde at kvinnen som valgte å stjele Lilys identitet nettopp gjorde dette? Alle hennes egne slektninger var døde, og mannen hun elsket sviktet henne også da det kom til stykket. Hva hadde hun egentlig å tape på å ta Lilys identitet? Så skulle det likvel vise seg å bli vanskeligere enn hun hadde trodd, så vanskelig at dette kom i veien for hennes nye liv. Hun valgte å forlate sin nye tilværelse, på tross av at alt lå til rette både for lykke og trygghet. Datteren Ruth led under dette i hele sin oppvekst, men skjønner kanskje ikke før det er for sent at det går an å miste sin mor på flere måter enn kun én ... 

I tillegg til selve plottet i boka, som i alle fall fikk meg til ikke å klare å legge den fra meg før siste side var vendt, tegner forfatteren et interessant bilde av et jødisk samfunn i Montreal, preget av fortidens jødeutryddelser og havarerte drømmer om Palestina. Fordi forfatteren selv vokste opp i dette miljøet og dermed kjenner det fra innsiden, vet hun hva hun snakker om. Jeg opplevde bokas språklige kvaliteter som meget gode, men ser også at noen kanskje vil synes at den er for deskriptiv i formen. Særlig når Ruth selv, Lilys datter, har ordet og forteller hva hun opplever fra tidlig barndom, ungdom og møte med Reuben, som hun gifter seg med ... Noe mer mystisk oppleves det derimot når Lilys hemmeligheter gradvis avsløres etter hvert som handlingen skrider frem. Jeg satt igjen med en opplevelse av at dette kunne ha skjedd, fordi historien som sådan preges av så stor grad av realisme. Dette bildet forsterket seg fordi jeg opplevde alle personskildringene som dyptpløyende og gode. 

Oppsummeringsvis vil jeg konkludere med at dette er en meget leseverdig bok som det er vel verdt å få med seg! Boka inneholder i tillegg til en spennende historie også en interessant beskrivelse av et samfunn som har eksistert i beste velgående i Montreal etter andre verdenskrig. Bokas litterære kvaliteter er dessuten gode! 

Utgitt i Canada: 2012
Originaltittel: The Imposter Bride
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax 
Oversatt:Kia Halling
Antall sider: 347
Takk til forlaget for anmeldereksemplar!


Nancy Richler

mandag 6. februar 2012

"Nawals hemmelighet" (Regissør: Denis Villeneuve)

Når sannheten blir for tung å bære ...


Moren til tvillingene Jeanne og Simon er død, og de befinner seg hos notarius Lebel som moren hadde arbeidet hos de siste 15 årene av sitt liv i eksil i Canada. Han leser opp morens testamente og leverer dem samtidig to konvolutter. Den ene konvolutten skal de overrekke til sin far, som de trodde for lengst var død, den andre til en bror de ikke ante at de hadde. Først når dette er gjort, kan de sette opp en gravstøtte med morens navn på.

Simon blir forbannet over det han oppfatter som et sykt spill fra deres avdøde mors side, mens Jeanne ønsker å finne ut av det som moren har bedt dem om. Moren var åpenbart meget depressiv mens hun levde, og de siste ukene av hennes liv var hun meget taus.

Jeanne reiser tilbake til morens hjemsted i Libanon. Til sin store forferdelse blir hun nærmest kjeppjaget derfra da de finner ut hvem hun er. Det viser seg at moren - Nawal Marwan - som ung pike ble gravid med en palestiner. Fordi hun var kristen og han muslim, hadde ikke forholdet livets rett, og hennes elsker ble derfor drept.

Nawal var heldig og unnslapp derfor en skjebne som offer i en æresdrapssak. I stedet tok hennes bestemor seg av henne frem til fødselen, mot at hun frivillig gikk med på å gi fra seg barnet og deretter reise vekk. Før barnet ble gitt bort, tatoverte bestemoren tre punkter på barnets hæl. I første omgang reiste Nawal til sin onkel inne i byen, hvor hun skulle gå på skole for å lære å skrive og lese. Det brøt ut uroligheter i landet, og hun oppdaget at barnehjemmet der sønnen hennes hadde befunnet seg frem til da, var slettet ved jorden.

Tilfeldigheter førte til at Nawal havnet i hendene på en radikal opprørsorganisasjon, hvor hun fikk i oppdrag å drepe en sentral kristen leder. Etter dette havnet hun i fengsel med en dom på 15 år. Kjent som "kvinnen som synger", en kvinne det var umulig å knekke, ble hun utfordret av torturisten Abu Tareq, en brutal skarpskytter som dreper nærmest uten mål og mening. Torturen og alle voldtektene fikk til slutt følger ...

Mens Jeanne og Simon leter i sin mors fortid, avdekkes lag for lag av hennes hemmeligheter. Men sannheten er atskillig verre enn noen av dem noen gang kunne ane ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg. Det er en historie som rommer så mye grusomhet at selv fantasien kommer til kort. Selv ikke de involverte skjønner hva de har vært med på før det er for sent. Like fullt sitter jeg igjen med spørsmålet: hvordan kunne moren virkelig ønske at barna hennes skulle finne ut av alt dette? Noen ganger gjelder nemlig ordtaket om at når sant skal sies, er det best å holde kjeft. Jeg var i alle fall fullstendig lamslått da alle avsløringene lå fremme i dagen.

Skuespillerprestasjonene til Lubna Azabal, hun som spilte Nawal Marwan, var det ingenting å si på. Når det gjelder de øvrige skuespillerne og deres rolletolkninger, synes jeg disse var tilfredsstillende, uten at det ble virkelig glitrende. Scenene fra Libanon var for øvrig meget autentiske og det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det måtte ha vært der mens krigen og urolighetene raste. Historien er for øvrig meget tankevekkende mtp. hvilken fortid mange flyktninger som har kommet til vesten faktisk har med seg i bagasjen ... Her blir det terningkast fem.

Filmen ble for øv
rig Oscarnominert til beste utenlandske film i 2011.

In
nspilt: 2010
Originaltittel: Incendies
Nasjonalitet: Canada
Språk: Fransk
Genre: Drama
Skuespillere: Lubna Azabal (Nawal Marwan), Mélissa Désormeaux-Poulin (Jeanne Marwan), Maxim Gaudette (Simon Marwan), Rémy Girard (Jean Lebel), Allen Altman (notarius Maddad)
Spilletid: 2 t. 10 min.


Jeanne og Simon får morens testamente opplest av Notarius Lebel
På jakt etter sannheten om moren
Hvem var hun egentlig .... moren?
En smertelig oppdagelsesreise