Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Burma. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Burma. Vis alle innlegg

søndag 27. januar 2013

Jan-Philipp Sendker: "Kunsten å høre hjerteslag"

Nydelig kjærlighets-historie fra Burma

Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen. 


Tilfeldigheter gjorde at jeg ble oppmerksom på denne boka, som kom ut den 15. januar i år. Et leseeksemplar av boka ble videreformidlet fra Bokelskerinnen, som i skrivende stund er den første og eneste som har omtalt denne. 

I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen? 

I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ... 

Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma? 

Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien. 

Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis. 

Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien!  Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.

Andre som har omtalt boka:
- Bokelskerinnen 17.01.2013
- Bøker og bokhyller 09.05.2013
- Solgunn sitt 06.05.2013

Utgitt: 2002
Originaltittel: The Art of Hearing Heartbeats
Utgitt på norsk: 2013
Oversatt: Kurt Hanssen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 286


Jan-Philipp Sendker

mandag 7. mai 2012

"Burma VJ" (Regissør: Anders Østergaard)

Sterk dokumentar fra Burma!

Burma er betegnet som et av verdens mest lukkede land. Da denne filmen ble ferdigstilt i 2009, kunne landets innbyggere se tilbake på 40 års diktatur (1962 - 2011) - med unntak av noen få uker med håp om en annen fremtid i forbindelse med Aung San Suu Kyis hjemkomst i 1988, hvor hun ble et samlingspunkt i kampen for demokrati. Før det hele som kjent endte med regelrett nedslakting av opprørerne, og Aung San Suu Kyi startet opp sin etter hvert 20 år lang
e husarrest.

"Burma VJ" handler om en håndfull mennesker som en periode valgte å trosse myndighetenes forsøk på sensur av nyheter som slapp ut av landet. Ved hjelp av enkle videokameraer sørget de for å filme demonstrasjoner, sammenstøt mellom det burmesiske folk og myndighetene, voldeligheter og annet som viste regimets sanne ansikt - for så å sende dette utenlands. Og dette gjorde de med stor risiko for sine egne liv. Nærmest som en hån mot regimet ble levende bilder sendt gjennom de mest kjente nyhetskanalene gjerne samme dag som hendelsene fant sted. Dermed ble verden hele tiden minnet om at Burma fremdeles eksisterte, at det burmesiske folket led og tryglet om å bli hørt ... Og ikke minst fikk det burmesiske folket mot til å fortsette kampen nå da de visste at verden kjente deres lidelser. Dette sørget nemlig den Oslo-baserte TV-stasjonen Democratic Voice for at det burmesiske folket fikk vite - gjennom å sende TV-signalene tilbake til Burma, slik at menneskene der fikk se nyhetene om sin egen motstandskamp verden over.

"Burma VJ" viser at det å være kameramann er meget risikabelt. Underveis får vi høre om flere som blir tatt. Men jo verre det burmesiske folk led, jo flere sjanser var alle villige til å ta for å få slutt på terrorveldet. Sentralt i denne filmen står folkeopprøret i 2007, som startet med at tusenvis av munker begynte å demonstrere mot det sittende regimet. Kravene de gjorde seg til talsmann for var på ingen måte urimelige. De ville ha slutt på fattigdom og sult. Dessuten ønsket de at Aung San Suu Kyi skulle frigis. Og de ønsket frie valg. Munkene har alltid hatt en opphøyet og hellig status innenfor buddhismen, og ingen kunne tro at det hele skulle utvikle seg slik det gjorde. Massearrestasjoner av munker, endog drap og forsvinninger skjedde, og til slutt var alle munkene borte fra gatene og kun folket tilbake. Det kunne ikke gå bra ... Og det gjorde det heller ikke. Til slutt var myndighetenes hovedfiende nr. 1 "vj"´ene (dvs. kameramennene) - og de ble også tatt - en etter en ... Hele det nettverket av kameramenn som den 27 årige "Joshua" hadde bygget opp, raknet til slutt ...

Denne filmen, som er laget i et samarbeid mellom The Co-Operative og Dogwoof, har hatt en voldsom kraft. Sammen med alle filmklippene som har lekket ut av landet takket være modige "vj"´er, må man kunne anta at dette har påvirket både verdens og militærjuntaens holdninger, slik at det fra 2011 er lovet noen politiske reformer i retning av demokrati. Det er sikkert for tidlig å si sikkert hvor dette vil ende, men det er absolutt grunnlag for mer optimiske enn på mange, mange år. Kanskje ikke tilfeldig at dette skjedde samtidig med at Aung San Suu Kyis husarrest omsider ble avsluttet?

Fordi filmsekvensene -
 alle som en - er gjort ved hjelp av enkle, håndholdte kameraer, er billedkvaliteten så som så til tider, men det glemmer man fullstendig. For det vi får se er så unikt og eksklusivt at det i seg selv er en kvalitet. Det å vite at alle som har bidratt til filmen har gjort dette med stor risiko for egne liv, er også en dimmensjon ved filmen som gjør inntrykk. I folderen til filmen kan jeg lese om akkurat dette. Hvorfor gjorde de egentlig dette, disse "vj"´ene? Rett og slett fordi det å fortsette å filme og dokumentere all uretten som det burmesiske folket ble utsatt for, ga livet og tilværelsen en slags mening midt oppi all galskapen. En av hoved-"vj"´ene trodde vel aldri at det han gjorde skulle få noen avgjørende betydning i det store og hele, men der tok han altså feil. Veldig feil, heldigvis! Det blir helt umulig å gi denne filmen terningkast. Alt jeg ønsker å si er at dersom du er et engasjert menneske - se den! Filmen er tilgjengelig på YouTube i fullversjon.

Innspilt: 2008

Originaltittel: Burma VJ
Nasjonalitet: Norge, Danmark
Genre: Dokumentar
Spilletid: 89 min.






søndag 6. mai 2012

"The Lady" (Regissør: Luc Besson)

Portrett av en helt usedvanlig kvinne

Aung San Suu Kyi ble født i 1945 i Rangoon i Burma, som datter av general Aung San. Faren hadde en sentral posisjon i forbindelse med løsrivelsen fra Storbritannia i 1947, men ble myrdet av sine motstandere samme år. Deretter flyttet hun og moren til India, og i forbindelse med studier i England, traff hun i 1964 han som senere ble hennes ektemann - Michael Aris. De fikk to sønner; Alexander og Kim.

I 1988 reiste Aung San Suu Kyi tilbake på det hun trodde skulle bli en kort visitt, fordi hun skulle pleie sin syke og døende mor. Det er her handlingen i "The Lady" starter. Burma er et militærdiktatur, og mens hun befinner seg i landet, går general Ne Win av. Det burmesiske folket gjør opprør og demonstrerer for demokrati og frihet. Brutalt slår styresmaktene ned på dette, og en ny militærjunta overtar makten. Før Aung San Suu Kyi vet ordet av det, blir hun trukket inn i konflikten - som et slags ikon for Burmas folk og deres kamp for selvbestemmelsesrett. Det forhold at hun er datter av general Aung San, mannen som i sin tid sto i bresjen for løsrivelsen fra Storbritannia, gjør henne til en maktfaktor det nye regimet ønsker å bli kvitt.

Pga. alt medieoppstyret rundt Aung San Suu Kyi og det burmesiske folkets frihetskamp, våger myndighetene ikke å ta livet av henne. I stedet tilbyr de henne å forlate landet, men dette nekter hun. Dette blir starten på det vi i dag kjenner som en nesten 20 år lang husarrest, med noen avbrudd innimellom, hvor Aung San Suu Kyi og hennes ektemann ofret sin egen ekteskapelige lykke for kampen om frihet i Burma. Underveis i filmen følger vi hennes engelske familie, som tar i mot hennes Nobels fredspris i Oslo i 1991, og besøkene deres i løpet av 1990-årene. Da ektemannen Michael Aris rammes av kreftsykdom, nekter de burmesiske myndighetene ham innreise i Burma. Dette for å presse Aung San Suu Kyi til å forlate landet - uten at de lyktes av den grunn. Hun visste at dersom hun reiste ut av Burma, ville hun aldri få innreisetillatelse igjen. Først den 13. november 2010 - seks dager etter forrige valg - ble hun erklært fri fra husarresten av militærjuntaen.

Denne filmen tegner et nydelig bilde av en helt usedvanlig kvinne m
ed et større mot enn noen annen jeg kjenner til. Noen mer perfekt skuespiller til rollen som Aung San Suu Kyi enn Michelle Yeon skal man dessuten lete lenge etter! Med verdighet og innlevelse spiller hun denne modige kvinnen, som satte seg opp mot en militærjunta i et halvt liv - uten tanke for egen lykke og familieliv. De gangen hun riktignok vaklet og tvilte, støttet hennes ektemann opp under hennes valg om å bli i Burma - fordi kampen for det burmesiske folks frihet var vikigere enn deres egen lykke. Ektemannen Michael spilles av David Thewlis, også han en karakterskuespiller av de sjeldne. Midt oppi all brutaliteten vi får se, øyner vi likevel håp om at kampen ikke skal ha vært forgjeves. Mine tanker går til den lille pampfletten "Bli sint" av Stéphane Hessel, som er et oppgjør mot likegyldigheten og manglende tro på at et eneste menneskes engasjement kan utgjøre en forskjell. For øvrig vil jeg fremheve at filmen er nydelig på flere måter - den vakre naturen, vakker musikk, vakre stemningsbilder, et portrett av en kvinne som det står respekt av og med en manns støtte hun ikke kunne klart seg foruten ... Her må det rett og slett bli terningkast seks!

Inns
pilt: 2011
Originaltittel: The Lady
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Michelle Yeoh (Aung San Suu Kyi), David Thewlis (Michael Aris), William Hope, Sahajak Boonthanakit
Spilletid: 130 min.



En modig kvinnes kamp for frihet
Aung San Suu Kyi dras inn i det burmesiske folkets frihetskamp
Et ikon for det burmesiske folks frihetskamp
Under husarresten laget Aung San Suu Kyi plakater som hun hang overalt i huset sitt
Ektemannen Michael var til uvurderlig støtte