Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Brooklyn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Brooklyn. Vis alle innlegg

mandag 3. oktober 2016

Jacqueline Woodson: "Another Brooklyn"

Nostalgisk ungdoms-roman fra Brooklyn

Jacqueline Woodson (f. 1963) er en prisbelønt amerikansk barne- og ungdomsromanforfatter fra Brooklyn. Til tross for dette er ingen av hennes bøker oversatt til norsk. 


Woodson er mest kjent for "Miracle´s Boys" (2000) og "Brown Girl Dreaming" (2014). "Another Brooklyn" er hennes siste roman. 


Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før jeg nylig var i New York. Denne gangen var jeg en hel del i Brooklyn, og uansett hvor jeg befant meg, dukket Woodsons "Another Brooklyn" opp. Hun profileres som "National Book Award-winning author", og det kan jo lede tanken hen til at hun har mottatt prisen for "Another Brooklyn", slik jeg faktisk trodde. Det har hun imidlertid ikke. Denne prisen - og flere til - fikk hun derimot for "Brown Girl Dreaming" i 2014. I alle fall - jeg endte opp med å kjøpe denne boka. I og med at det dreier seg om en nokså tynn flis av en bok på godt under 200 sider, var det fort gjort å lese den også.


Handlingen i boka er lagt til Bushwick i Brooklyn, i forfatterens eget oppvekstmiljø.  
Her vokser bokas jeg-person August opp sammen med broren og faren sin. 

"For a long time, my mother wasn´t dead yet. Mine could have been a more tragic story. My father could have given in to the bottle or the needle or a woman and left my brother and me to care for ourselves - or worse, in the care of New York City Children´s Service, where, my father said, there was seldom a happy ending. But this didn´t happen. I know now that what is tragic isn´t the moment. It is the memory." (side 1)


Romanens åpning bærer bud om en ulykkelig barndom - men en barndom som kun er å betrakte som ulykkelig dersom hovedpersonen selv tenker på den - og minnes den - som ulykkelig ... Alle har sine overlevelsesstrategier, og August har definitivt sin. Som at hun ikke forholder seg til at moren er død, selv om urnen med aske hele tiden er der. Nei, moren hennes er ikke død. Ikke enda. Dette er halmstrået hun og broren klamrer seg til etter hvert som den ene kvinnen etter den andre flytter inn i hjemmet deres. Faren, som verken drikker eller ruser seg på annen måte, men som er sørgelig fraværende likevel ...


På avstand betrakter August de sterke vennskapsbåndene mellom venninnene Sylvia, Angela og Gigi, og hun vil så gjerne vil være en del av dette samholdet selv. Men hennes fraværende mor har i årevis minnet henne om at kvinner er svikefulle vesener man helst bør holde seg langt unna. Derfor tar det tid før hun gir etter for lysten til å bli en del av jentegjengen. Da hun først blir det, er det samholdet dem i mellom som holder dem oppe gjennom de farefulle tenårene, der drømmen om kjærligheten er sterk og frykten for å ende opp som alenemor eller et seksuelt mishandlet lik i East River er tilsvarende sterk. 


Jentene kommer fra høyst ulike hjem. Som Sylvia som får piano- og dansetimer, og må lære fransk. 


"The parents questioned us. Who were our people? What did they do? How were our grades? What were our ambitions? Did we understand, her father wanted to know, the Negro problem in America? Did we understand it was up to us to rise above? His girls, he believed, would become doctors and lawyers. It´s up to the parents, he said, to push, push, push." (side 102)


August drømmer i grunnen bare om å bli voksen ... Hvem er hun som kan drømme om noe som helst, der hun går rundt i hullete sokker i dette "sko-løse", pene hjemmet som Sylvia bor i? Det forhindrer henne likevel ikke fra å drømme om at hun var Sylvia. 


En av kvinnene som flytter inn hos August, broren og faren er muslim. Sister Loretta er medlem av Nation of Islam, og hun forsøker å gjøre hele familien muslimsk, og nekter dem å spise svinekjøtt. Dessuten må de be i moskeen. Hva gjør det med henne? Vel, hun spiser pølser i smug. Jo strengere regler hjemme, desto mer dobbeltliv blir det nødvendig å leve. 


Å fly ute om kveldene har imidlertid sin pris. Kvinner - i første omgang hvite kvinner - finnes drept flere steder på Manhattan. De tror seg trygge, de som tross alt er fargede, inntil også fargede kvinnelik dukker opp. Da Angela blir borte, blir August redd. 


"We were teenagers. What did we know? About anything." (side 132)


Den større historien i denne romanen er: hvilke drømmer er det i det hele tatt realistisk for jentene å drømme? Kommer de i det hele tatt noen vei i livet? Eller er de fanget av Brooklyns begrensninger?


Da jeg begynte å lese denne romanen, visste jeg ikke at det dreide seg om en ungdomsroman, dvs. en roman beregnet på tenårings-lesere. Dersom jeg hadde visst dette, tror jeg nok at jeg ville ha valgt en annen bok. På den annen side - da jeg først var i gang, måtte jeg jo lese videre. For selv om historien er nokså enkel, er det besnærende å lese om tenåringsjentene August, Angela, Gigi og Sylvia, om deres tanker rundt livets viderverdigheter og om hvordan samholdet dem i mellom hele tiden trumfer foreldrenes ønske om innflytelse. Dersom foreldrene ikke holder mål, forsvinner barna ganske enkelt utenfor deres rekkevidde. 


Handlingen i boka finner i all hovedsak sted på 1970- og 1980-tallet, i en tid der uskylden fremdeles preget den oppvoksende slekt. Uvitenheten var stor, i alle fall for dem som ikke leste bøker eller hevdet seg på skolen. Internett har senere gjort kunnskap mye lettere tilgjengelig for alle, og dette har utvilsomt gjort verden til et mye mer oversiktlig sted å være. 


Språket i "Another Brooklyn" er relativt enkelt, men like fullt godt ut fra hva jeg har klart å bedømme. Selv savnet jeg mer kompleksitet i romanen. Det var mange tråder som kunne vært fulgt videre, slik at det hadde blitt flere bunner i historien. I og med at dette er en ungdomsroman og forfatteren er svært erfaren (i alle fall ut fra mengden bokutgivelser å bedømme - hun har utgitt om lag 20 bøker fra debuten i 1990 0g frem til i dag), antar jeg at dette har vært et bevisst valg fra hennes side. Jeg antar dessuten at New York´erne ikke er så veldig mye mer annerledes enn oss her hjemme. Med en gang en boks handling er lagt til ens hjemdistrikt, stiger interessen for den vesentlig. Så også med denne boka og dens tittel, som bærer bud om å komme nær sannheten om Brooklyn, fra en tid de fleste på et eller annet vis kan relatere seg til. Nostalgien går hjem - også hos meg, som tross manglende tilhørighet til Brooklyn, faktisk kjente på det samme. 


Min konklusjon er at "Another Brooklyn" er en leseverdig ungdomsroman, som absolutt burde bli oversatt til norsk. Tematikken er nokså universell, også for det flerkulturelle Norge. Og skulle den ikke bli oversatt til norsk likevel, er det høyst overkommelig å komme gjennom romanen på engelsk, siden språket er nokså enkelt. 


Utgitt i USA: 2016

Forlag: Amistad
Antall sider: 175
ISBN: 978-0-06-235998-8
Boka har jeg kjøpt selv.


Jacqueline Woodson (Foto: David Shankbone)

torsdag 29. september 2016

Enda mer Brooklyn og litt til ... - New York, 2016

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg er for tiden i New York på ferie, og jeg har i flere tidligere blogginnlegg skrevet om inntrykkene fra turen vår. Blant annet har jeg skrevet om Little Italy, om litt av hvert (herunder om Strand Bookstore), Coney Island og Brooklyn generelt. I herværende blogginnlegg skal jeg skrive mer om Brooklyn.


BookCourt i Brooklyn - ikke la deg lure av det relativt beskjedne inngangspartiet. Her er det
mye som skjuler seg bak fasaden.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For å være helt ærlig ville det vært et helt utrolig høydepunkt på turen vår dersom vi hadde slumpet borti å treffe på Paul Auster mens vi ruslet rundt i Brooklyn. Hvor bor han? Gjett om jeg har googlet! Det eneste jeg har klart å finne ut er at han har bodd i Cobble Hill-området, men ikke gjør det lenger. Han bor fremdeles i Brooklyn, men denne bydelen er stor. Googlesøket førte oss i alle fall til BookCourt i 163 Court Street i Cobble Hill ved Brooklyn Heights, så vi la turen dit. (Og hadde vi kommet hit to uker tidligere, kunne vi ha møtt ham under Brooklyn Bookfestival ... )

BookCourt i Brooklyn  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
BookCourt er en bokhandel som ble etablert i 1981. Den anses som den beste i Brooklyn. Dette skjønner man i grunnen når man går inn i denne bokhandelen, fordi det merkes at her har man ambisjoner om å "pushe" god litteratur, og ikke bare litteratur som det er mye penger i fordi det er så mainstream. Utvalget er likevel ikke smalt, og mitt inntrykk er at her har de det meste. Men det er noe med måten bøkene frembys på. Og ikke minst hvilke bøker som er lagt frem som teasere på bordene inne i butikken.
                            
Karl Ove Knausgårds bøker på engelsk i BookCourt (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Naturligvis faller blikket lettest på det man kjenner til fra før av, som Karl Ove Knausgårds bøker "My struggle". Interessant nok er det ikke bokryggene som møter oss. Her er bøkene stilt ut med forsiden ut, slik at de skal vekke interesse hos den nysgjerrige leser. Knausgård er stor "over here", så antakelig kjenner den typiske BookCourt-kunden til bøkene allerede?
En bok jeg må finne ut av! BookCourt i Brooklyn.
(Men den ble med hjem likevel ... :-) )
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inntrykket jeg satt igjen med er at BookCourt er Brooklyns svar på Oslos Tronsmo. I tillegg til Strand Bookstore er dette en bokhandel en bokelsker derfor bør få med seg under et New York-besøk. Neida, Paul Auster dukket ikke opp mens vi var der, men jeg er ganske sikker på at dersom han akkurat den dagen hadde beveget seg ut for å kjøpe en bok eller to, er det her vi ville ha møtt ham. Selv kom jeg ut med kun en bok denne gangen, nemlig William B. Helmreichs bok "The Brooklyn nobody knows - An urban walking guide". Og så merket jeg med Jacqueline Woodsons bok "Another Brooklyn", som jeg absolutt skal lese meg opp på før jeg vurderer om jeg skal lese den.
Gourmet-burger i BrooklynBookCourt i Brooklyn  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 New York er berømt for sine excellente hamburgere, og vi gjorde et google-søk for å finne ut hvor vi kunne få noe virkelig bra. Dermed dukket Mooburger-kjeden opp. Denne kjeden har en avdeling i 240 Court Street. Burgeren smakte fortreffelig, men du godeste for noen priser! For to små burgere og to små øl kom regningen på litt over 60 dollar, inklusive 20 % tips som det forventes at man gir fordi dette er nesten den eneste lønnen de stakkars arbeiderne faktisk får.

Brooklyn Heights Promenade (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ruslet rundt i Brooklyn Heights, der hvor fiffen i Brooklyn bor. Husene er flotte, der hver boenhet er townhouses som ligger vegg i vegg med hverandre. Det ene mer herskapelig enn det neste ... Og for en utsikt de har, de som er så heldige å bo langs Brooklyn Heights Promenade. Intet mindre enn Manhattan skyline! It`s all about the view! Den betaler de nok solid for også.

It`s all about the view! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var ikke de eneste som gikk rundt med kameraet dinglende rundt halsen heller. Brooklyn Hights og spesielt The Promenade står nemlig høyt på listen over ting man bør få med seg når man befinner seg i dette området.


Herlige småbarn på tur  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Plutselig dukket det opp en barnehage på tur. Barna var bundet sammen i en snor slik at ingen skulle klare å stikke av, og scenen minnet meg om noe tilsvarende vi opplevde i Hong Kong. Jeg knipset bilder av scenen, men ble raskt irettsatt av den ene voksenpersonen. "Ikke ta bilder av barna!" Men hvordan kunne jeg la være? Ungene kvitret lykkelige, og lot seg ikke affisere av voksenpratet.

Sjarmerende barn på tur
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Egentlig hadde vi også planer om å besøke Brooklyn Museum i går, men dette museet er stengt mandager og tirsdager. På torsdager er det åpent fra kl. 11.00 til 22.00, mens det er åpent fra kl. 11.00 til 18.00 onsdag og fra fredag til søndag. Det får bli i morgen ...
 
Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi skulle tilbake til Manhattan, valgte vi å gå over Brooklyn Bridge. Akkurat det har vi gjort et par ganger tidligere. For å si det sånn: vi blir aldri lei av utsikten mot Manhattan! Det var riktig mange som var ute og gikk i det fine været, så det var direkte folksomt på brua.

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Brooklyn Bridge er et yndet sted for selfies, men noen gjør det likevel mer skikkelig. Som denne gjengen midt på brua. De gjorde ingenting av at også jeg tok et bilde - mens de like godt sto der oppstilt.

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Brooklyn Bridge ender i Financial District på Manhattan-siden. Her er det kort vei til Wall Street og Ground Zero. Vi besøkte Ground Zero da vi var i New York i fjor, men hadde likevel lyst til å besøke St. Paul`s Chapel siden stedet var stengt i fjor. Det var imidlertid fremdeles stengt der, viste det seg da vi ankom stedet ... Det skuffet oss sterkt.

St Paul`s Chapel, bygget i 1766 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
St. Paul`s Chapel spilte en nokså sentral rolle i tiden etter 11. september 2001. Få steder er det vel bedt mer intenst og inderlig enn akkurat her. Kirken ligger så og si vegg i vegg med Ground Zero. En helt spesiell utstilling om 11. september har stått i kirken mens den var åpen for publikum. Nå er kirken under totalrenovering.
Turistbuss i Financial District på ManhattanBrooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra New York.

tirsdag 27. september 2016

Med Brooklyn på kartet - New York, 2016

Svært ulike kulturer som (ikke) møtes ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hva er det egentlig med Brooklyn? Mannen min og jeg reiste ut til denne bydelen tidligere i dag. Med sine 2,5 mill. innbyggere er Brooklyn den mest folkerike bydelen (av i alt fem bydeler - Manhattan, Bronx, Staten Island, Queens og  Brooklyn) i New York. Og bare for å ha nevnt det - Coney Island, hvor vi var i går, er også en del av Brooklyn. Selv leste jeg med stor interesse Anders Giævers spennende bok "Første stopp Brooklyn" for nesten et år siden. I hans bok får vi vite en del om Brooklyns historie. Brooklyn er for  øvrig et yndet tema i mange filmer og bøker. Som i Colm Tòibins "Brooklyn" og den berømte romanen "Det vokser et tre i Brooklyn". Så og si samtlige av Paul Austers romaner har dessuten handlingen lagt til Brooklyn. (Linkene peker til mine innlegg her på bloggen.)

Hasidiske jøder i Williamsburg, Brooklyn (Foto: Rose-Marie
Christiansen)
Vi tok L-subwayen til Bedford Avenue i Williamsburg, og så begynte vi å gå. Helt hva vi forventet oss, hadde vi ikke helt klart for oss. Gjennom å ta oss frem til fots fikk vi imidlertid mye med oss av den lokale atmosfæren. Vi hadde ikke gått veldig langt før noe av strøkets særpreg slo mot oss. Her bor det nemlig mange hasidiske jøder (linken peker til Wikipedia). Det bor også andre folkegrupper her - som etterkommere av immigranter fra Puerto Rico, Den Dominikanske Republikk og hipstere - men det hasidisk jødiske samfunnet er i sterkest vekst på grunn av et høyt antall barnefødsler.

Langs Bedford Ave, Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi gikk langs Bedford Avenue (kalt Bedford Ave) var antall hasidiske jøder betydelig. Hasidisk jødedom er en fromhetsretning innenfor jødedommen som oppsto på 1700-tallet i Øst-Eurropa. Miljøet er svært lukket og reglene for hvordan man skal leve livet sitt er strenge og pietistiske. En forfatter som skriver om hasidiske jøder i Brooklyn, er Chaim Potok. Selv har jeg blant annet lest "Mitt navn er Asher Lev" (1972), "Asher Levs gave" (1990) og "Davitas harpe" (1985), samt sett filmen "The Chosen" som er basert på Potoks roman med samme navn. Gjennom disse har jeg fått et ganske godt innblikk i de hasidiske jødenes levesett. (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler.)
Bedford Ave, Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å gå  gjennom Bedford Avenue med kameraet var for øvrig en noe delt opplevelse. Det handler selvsagt om å vise folk respekt og ikke gi lokalbefolkningen følelsen av at man er påtrengende. Samtidig er dette samfunnet så fascinerende og fremkaller så mye nysgjerrighet at det er vanskelig å la være å ta bilder. Noen smilte idet vi gikk forbi, andre snudde og gikk en annen vei, tydelig utilpass selv om jeg var diskret.

Ung mann i Williamsburg (Foto: Rose-Marie Christiansen)
De lange svarte frakkene, hattene og hårlokkene langs ørene levner liten tvil om tilhørigheten til et jødisk ortodoks samfunn. De fleste vi møtte bar på toraen, og dette fikk oss til å fundere på om denne dagen - 26. september - er spesiell. Hva lever de av? Er de ikke på jobb eller på skole? Jeg har ikke klart å finne ut noe rundt dagen i dag.

Street Art langs Bedford Ave, Williamsburg (foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi hadde gått temmelig langt langs Bedford Avenue, skrådde vi nedover mot sjøen gjennom Flushing Ave. Målet var DUMBO - området under Manhattan og Brooklyn Bridge. DUMBO er et akronym for Down Under the Manhattan Bridge Overpass.

Manhattan skyline i horisonten. De gule bussene er skolebusser. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var ikke like greit å komme seg frem til fots over alt, fordi dette er en by som primært er bygget for biltrafikk, ikke for fotgjengere. Vi måtte derfor hoppe over noen gjerder da vi nærmet oss broene.

Grimaldi`s Pizzeria (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Til slutt kom vi frem til Grimaldi`s Pizzeria, et sted vi har fått spesielt anbefalt pga. stedets fantastiske pizza. Dessuten skriver Anders Giæver om stedet i sin bok "Første stopp Brooklyn". Vi valgte å spise der, og angret ikke! Pizzaen var virkelig akkurat så god som vi hadde blitt forespeilet! Vi kunne velge noen av ingrediensene selv, og det var nok nøkkelen til stedets suksess. Maten kom forbausende fort, og dermed ble nok omløpshastigheten på bordene inne i restauranten maksimalt utnyttet. Det hjalp dessuten godt at man her ikke serverer alkohol.



Gamle tradisjoner og en særdeles god pizza! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stemningen på stedet var upåklagelig! Og det var åpenbart at alle som jobbet der var stolte over å ha nettopp den jobben de hadde, enten de sto på kjøkkenet eller var i front for å hjelpe folk til å finne ledige bord. Gjestene satt tett, og vi delte bord med to kvinner som kom fra Chicago. De var i New York for første gang, og vi oppnådde raskt kontakt. Det ble et riktig hyggelig møte.

Båttur på East River (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Egentlig var planen å bruke resten av dagen på Brooklyn Heights og Brooklyn Museum, men i stedet valgte vi å ta en båttur opp East River. Det fristet mer å være ute i det deilige sommerværet enn å få inn. Det betyr at vi tilbake til Brooklyn før vi forlater New York. Brooklyn Museum er nemlig et "must" å få med seg!

 
Vi beveget oss oppover East River og la Lower Manhattan bak oss.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et par andre ting det er verdt å få med seg i DUMBO i Brooklyn, er The River Cafe og Brooklyn Ice Cream Factory. The River Cafe åpnet idet vi forlot Brooklyn.

Jeg avslutter dette innlegget med noen flere bilder.

Havneområdet ved DUMBO (Foto: Rose-Marie Christiansen)
The River Cafe under Brooklyn Bridge  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Brooklyn Ice Cream Factory  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Passasjer på båten (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi nærmet oss Manhattan, hvor endestoppet var  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 14. februar 2016

"Brooklyn" (Regissør: John Crowley)

Feelgood-film med tre Oscar-nominasjoner

Filmen "Brooklyn" er basert på Colm Tóibins roman med samme navn. Jeg leste boka for noen år siden, og har også omtalt den her på bloggen, men var ikke overvettes begeistret for den. Noe av det jeg ble mest skuffet over var at boka ble omtalt som et mesterverk, og dette skapte svært høye forventninger hos meg. Fallhøyden ble derfor stor. I alle fall - dette har ikke fått meg fra å ønske å se filmversjonen. Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har laget manus til filmen. 


Irske John Crowley (f. 1969) er først og fremst teatermann, men har siden han debuterte som filmregissør i 2000 laget i alt åtte filmer. Jeg har ikke sett noen av dem, men en rask sjekk på Wikipedia viser at det kan være interessant å se nærmere på noen av hans tidligere filmer. 


"Brooklyn" er nominert til tre Oscars; i klassen beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Saoirse Ronan) og beste manus (adapted Screenplay). For å være helt ærlig tror jeg ikke filmen vinner noen av prisene. Dette sier jeg selv om jeg ble så rørt underveis at jeg hadde store problemer med å holde tårene tilbake. Og jeg kan røpe såpass at dette ikke var noen film for mannen min (og antakelig heller ikke for menn flest?), men vi anså det som en fin Valentine-gave at han i det hele tatt ble med på kino i utgangspunktet. 


Dette er for øvrig den fjerde filmen jeg omtaler, som er nominert til Oscar i klassen beste film (de andre er "The Big Short", "Bridge of Spies" og "The Revenant"), og det er den sjette filmen jeg har sett som er blant de nominerte på Oscar-kortlisten i år (de to siste er "45 Years" og "The Danish Girl".) (Samtlige linker peker på mine filmanmeldelser av aktuelle filmer.)


Året er 1952 og vi befinner oss i en liten by i Irland. Eilis jobber hos Miss Kelly, som er hatet på stedet. Fordi hun er innehaver av en butikk, må folk forholde seg til henne likevel, selv om de må tåle mange ydmykelser foran de andre kundene. Det er ikke mange jobber å få, og Eilis biter tennene sammen og holder ut. Lønnen er elendig, og hadde det ikke vært for at hennes eldre søster Rose tjener betydelig mer som bokholderske, ville den lille familien på tre (som består av søstrene og deres mor, som er enke) neppe ha klart seg særlig godt. 


Eilis går ut med venninne på lørdagskveldene, men fordi hun aldri har penger til å pynte seg eller sminke seg, ser hun ut som en grå mus. Ingen av de lokale guttene viser henne noen interesse, og hun forblir stort sett veggpryd.


Rose innser at det er hennes lodd i livet å bli hjemme for å ta seg av moren. Hun ønsker imidlertid at Eilis skal få en bedre fremtid, og via noen golfvenner kommer hun i kontakt med Fader Flood i Brooklyn. Dette sikrer Eilis en billett til Amerika, og utsiktene til en lysere fremtid er plutselig til stede. Da hun forteller Miss Kelly at hun skal reise til Amerika, mister hun jobben sin umiddelbart. 


På båten til New York treffer hun en annen bereist kvinne, som bare har vært hjemme i Irland på besøk. Takket være henne får hun mange råd som kommer godt med da hun skal gjennom immigrasjons-kontrollen på Ellis Island. Dersom man ser blek og forkommen ut og i tillegg hoster, havner man nemlig i karantene før man vet ordet av det. 


Eilis ankommer Brooklyn, bydelen i New York der de fleste nyankomne bor. Her er det en stor koloni av irer som har emigrert fra Irland. Hun bor sammen med flere andre unge jenter hos Madge Kehoe. Scenene fra middagsbordet er riktig fornøyelige (men dog klisjéfylte), og selv om Kehoe er streng, lærer hun de unge jentene etikette og manerer. 



Eilis sammen med jentene hun bor sammen med hos Madge Kelly. Her lærer 
hun å spise spaghetti uten å grise - før hun skal hjem på middag til Tonys foreldre.
Eilis får jobb i en staselig butikk, hvor det selges luksusvarer som ingen av dem som jobber der har råd til selv. I begynnelsen er hun klumsete og klønete overfor kundene, men hun lærer raskt. Fader Flood tilbyr henne å dekke utgiftene til et kveldskurs i bokføring, slik at hun kan komme seg videre i livet, og Eilis fullfører med glans. Underveis møter hun italieneren Tony, som hun forelsker seg i. Det hjelper mot hjemlengselen, som i perioder gjør henne deprimert. 


Tony viser Eilis tomta som han og brødrene har kjøpt på Long Island. Her planlegger
de å sette opp fem hus, slik at de kan selge to med fortjeneste. Siden de er håndverkere 
alle tre, er de selvforsynt.
Så dør søsteren Rose, og Eilis føler at hun må reise hjem for å se etter moren, som nå er mutters alene her i verden. Tony fortviler, fordi han ikke vil miste henne. Han overtaler henne til å gifte seg med ham før hun reiser - som en ekstra garanti for at hun skal komme tilbake ... De gifter seg enkelt og i all hemmelighet. 

Eilis reiser til Irland, og vi skjønner fort at moren har arrangert alt ned til minste detalj for å få henne til bli. Til og med en mulig ekteskaps-kandidat er ordnet, for nå er Jim Farrell singel og han skal overta familiens flotte hus. Han er i det hele tatt det scoopet for den heldige kvinnen han måtte velge. Plutselig opplever Eilis at hun er attraktiv og omsvermet. Ja, hun tilbys til og med en jobb som bokholderske. Og har ikke Jim blitt utrolig kjekk siden hun forlot Irland første gang? Så spørs det om moren og de andre lykkes i å holde henne igjen ... Imens hoper brevene fra Tony seg opp i en skuff på rommet hennes ... uåpnet ... Hva velger hun?



Eilis hadde helt glemt hvor vakkert Irland er ... Her er hun sammen med et vennepar 
som snart skal gifte seg - og Jim, som alle håper at hun skal falle for.
"Brooklyn" er en nydelig og rørende film med flere lag. En ting er historien om hvorfor mange unge forlot hjemmene sine for å finne en bedre fremtid i Amerika. En annen ting er småbylivet, der det meste kan synes idyllisk på overflaten, mens misunnelsen syder rett under ... Janteloven om at  Hdu skal ikke tro du er noe, er på ingen måte et særnorsk fenomen, dersom noen skulle tro det. 

Saoirse Ronan gjør en flott rolletolkning av ungjenta Eilis, men noen karakterrolle er dette ikke. Hun spiller seg riktignok gjennom alle fasene fra en sjenert, landsens jente til en verdensvant kvinne, og dette gjør hun med stil. Likevel må jeg innrømme at jeg er noe forundret over at hun i det hele tatt er nominert i klassen beste kvinnelige skuespiller. Kan det skyldes at mange av årets filmer stort sett har mannlige hovedrollekarakterer, mens kvinnene stort sett må ta til takke med biroller? 


Ellers opplevde jeg mange av scenene i filmen som vel klisjéfylte. Som scenen der Eilis er invitert hjem til Tonys familie, som scenene i butikken hvor Eilis jobber, som scenene med moren der hun bruker maksimalt med hersketeknikker for å gi datteren dårlig samvittighet når hun vurderer om hun skal innta søsterens plass eller gjenoppta livet sitt i Amerika. Jada, jeg holdt på å begynne å grine mange ganger og jeg ble virkelig veldig rørt. Likevel kommer jeg ikke forbi at jeg opplevde mange svakheter ved filmen. Det tok for eksempel alt for lang tid før selve plottet kom, og frem til da var vi vitne til en strøm av feelgood-scener uten noen bærende elementer av konflikt (dvs. plot). Tåreperse er vel ordet jeg sitter igjen med helt til slutt. Når det er sagt tror jeg at denne filmen vil bli elsket av mange. Den har også fått mange terningkast fem i norsk presse (mens Aftenposten har gitt den terningkast fire, som jeg slutter meg til). 


Min hovedkonklusjon er at dersom du synes det er deilig å bli underholdt av en kjærlighetsfilm, som også inneholder noen flere lag, er denne filmen blant de bedre du kan velge. Filmscenene er som sagt nydelige - det står ikke på dét - og det er jo også litt befriende å se en film som får en til å grine litt underveis. Kanskje du skal se den sammen med venninnene dine, og la mannen/kjæresten din få slippe?


Filmen hadde Norges-premiere 12. februar, og releasedato for DVD´en er en eller annen gang i 2016.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen vant ingen Oscar.)

Innspilt: 2015

Originaltittel: Brooklyn
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia og Canada
Sjanger: Drama/Romantikk
Skuespillere: Saoirse Ronan (Eilis Lacey), Samantha Munro (Dorothy), Emory Cohen (Anthony "Tony" Fiorello), Domhnall Gleeson (Jim Farrell), Jim Broadbent (Father Flood), Julie Walters (Madge Kehoe), Bríd Brennan (Miss Kelly), Jane Brennan (Mrs. Lacey), Fiona Glascott (Rose Lacey), Jessica Paré (Miss Fortini) m.fl.
Spilletid: 112 min.

fredag 25. desember 2015

Betty Smith: "Det vokser et tre i Brooklyn"

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt. 

Mange er de som har fortalt meg at "du lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den. 

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare. 

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet. 

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen. 

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi. 

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute". 

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da. 

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ... 

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst. 

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Francie skrev nemlig om fattigdom og drukkenskap, det vil si livet hun kjente til. Mens lærerinnen helst hadde sett at hun skrev om feer og alver ... Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt. 

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Utgitt i USA: 1943
Originaltittel: A Tree Grows in Brooklyn
Utgitt på norsk: 2015 (nyoversettelse)
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Vibeke Saugestad
Antall sider: 519
ISBN: 978-82-05-48166-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget


Betty Smith (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- VG: 7. august 2015 - Klassiker full av X-faktor
- Tine sin blogg - 13. august 2015 

mandag 30. november 2015

Anders Giæver: "Første stopp Brooklyn"

Vidunderlig om Brooklyn!

Anders Giæver (f. 1961) er journalist, og jobber som kommentator i VG. Han har utgitt flere bøker. I årene 2008-2011 var han USA-korrespondent for VG, og han bodde da i Brooklyn, en bydel i New York. Det er dette oppholdet som har inspirert ham til å skrive boka "Første stopp Brooklyn", en tittel som er inspirert av Hubert Selbys kjente bok "Siste stopp Brooklyn". 


"Etter hvert som Manhattan ble overfylt og dyrt, hadde Brooklyn plass til alle og rom til alle. Det var den første multikulturelle verdensbyen hvor også nordmenn som flyktet fra fattigdommen hjemme, fikk sjansen til å søke lykken, i pakt med den amerikanske grunnloven. 


Brooklyns suksess er bygget på toleranse. Ikke nestekjærlighet, men toleranse. Og toleranse er noe helt annet i praksis enn slik vi gjerne bruker det i Norge. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr "det å tåle" eller "å holde ut noe". Du tåler at det bor folk som er annerledes enn deg i nabolaget. Du holder ut med dem. Du trenger ikke å elske dem. Du trenger ikke engang å like dem. Du kan godt synes at skikkene deres, oppførselen deres, matvanene deres, familiestrukturen deres, gudene de tilber, politikerne de stemmer på, og hattene de har på hodet, er fullstendig på trynet." (side 9 - 10)


Selv har forfatteren ingen tro på at førstegangsreisende vil prioritere Brooklyn fremfor Manhattan. Men kanskje andre eller tredje gang, når de typiske turistattraksjonene  på Manhattan er unnagjort ... For ham vil uansett Brooklyn alltid være første stopp, slik det var for så mange nordmenn før ham. 



New Yorks bydeler 
Anders Giæver drar oss gjennom det meste av hva Brooklyn har å by på i sin bok. Det handler om en multikulturell bydel som har hatt sine sosiale problemer i nokså nær fortid, slik alle bydeler med rimelige boliger nødvendigvis får. For hit flyttet alle de som ikke hadde råd til å bo på Manhattan - inntil også det å bo i Brooklyn ble probert nok. Og med i utgangspunktet ressurssvake grupper følger det også med en hel del sosiale utfordringer ...

Selv om Brooklyn kanskje ikke er den bydelen som står øverst på prioriteringslisten første gang man besøker New York, er jeg temmelig sikker på at det å gå over Brooklyn Bridge er noe som hører med - også på første tur til New York. Om ikke annet så for å betrakte Manhattan skyline fra litt avstand ... I så måte var det ekstraordinært spennende å lese om broens tilblivelse - et forhold Giæver behandler grundig i sin bok. Brooklyn Bridge er for øvrig en av tre broer som binder bydelene Manhattan og Brooklyn sammen (Manhattan Brigde og Williamsburg Bridge er de to andre). Da den sto ferdig i 1883, var den verdens lengste hengebro med sine 1834 meter over East River og et hovedspenn på 486 meter. (Kilde: Wikipedia) Det tok 14 år å bygge den, og 27 arbeidere mistet livet under byggingen. Det var dykkersyke som forårsaket de flestes død, og av den grunn måtte man gi opp å komme ned på stengrunn på den ene siden av elven. 



Brooklyn Bridge (Foto: RMC)
"Hva er det mest slående første gang du kommer til New York? Gjenkjenneligheten. De gule drosjene, dampen fra kumlokkene, eimen av pizza, de døgnåpne kaffesjappene, salget av ristede kastanjer fra traller, joggerne i Central Park og selvfølgelig skyskraperne - det gir en sterk opplevelse av déjà vu, du har vært her så mange ganger før." (side 23

Og årsaken er selvsagt alle filmene vi har sett, hvor handlingen har foregått i verdensmetropolen New York. Anders Giæver nevner kjente klassikere som "Hair", "Taxi Driver", "King Kong", "Tarzans eventyr i New York" og en rekke Woody Allen-filmer, bare for å ha nevnt noen. Når det spesielt gjelder Brooklyn nevner han Frank Sinatra og "It Happened i New York", "Staturday Night Fever" og "Det vokser et tre i Brooklyn". 


En gang var Brooklyn slavenes hovedstad. I dag opplever den afrikanske- og karibisk-amerikanske befolkningen seg fortrengt av kjøpesterke innflyttere, som overtar og pusser opp kvartal etter kvartal av det som tradisjonelt har vært svarte bydeler, skriver Giæver på side 49 i boka. 


Giæver trekker frem et annet spennende forhold ved Brooklyn og det er Bloglyn, "den svært løselig og situasjonsbestemte føderasjonen av uavhengige bloggere i Brooklyn". "For selv om de ikke er spesielt godt organisert, er Bloglyn en kraft å regne med. Da bloggingen tok av for alvor midt på 2000-tallet, og før Twitter og Facebook virkelig hadde festet grepet, var Brooklyn det området i verden med høyest bloggtetthet. Selve episenteret for all Brooklyn-blogging lå i nabolaget Clinton Hill, men alle strøk og bydeler hadde sin rause del av kaken, med lokalblogger, matblogger, aktivistblogger, shoppingblogger, restaurantblogger, historiske blogger, politiske blogger, eiendomsmarkedsblogger, turistblogger og utelivsblogger.


Selv om de var forskjellige i tema og tilnærming, hadde forbausende mange av bloggene en ganske lik tone. En litt gneldrete, breial, "jeg-er-ikke-redd-for-å-si-fra"-melodi, som gjerne rettet seg mot eiendomsutviklere, trafikketaten, høyere T-banepriser, etablering av merkevarekjeder på bekostning av lokal næringsvirksomhet og ikke minst, den felles hovedfienden ordfører Michael Bloomberg der inne i elfenbenstårnet på Manhattan. Samtidig viste de fleste en sann omsorg for sitt nærmiljø, en vilje til å beskytte hver bygning og forretning mot riving og oppkjøp. Kakofonien av stemmer fra Bloglyn utgjorde på mange måter Brooklyns stemme, like multikulturell og sammensatt som bydelen selv." (side 64-65)




Fette Sau, en spesiell restaurant
i Brooklyn (Foto: RMC)
Det går selvsagt ikke an å skrive en bok om Brooklyn uten å nevne Paul Auster og filmene "Blue in the Face" og "Smoke", filmklassikere som handler om det typisk brooklynske. Og i samme slengen nevnes at Brooklyn to hundre år før internett var et av arnestedene for den fri amerikanske pressen. Og selvsagt hører også Red Hooks med, som en gang var slummen i Brooklyn. Giæver har også funnet en del spor etter nordmenn, som en gang utgjorde en nokså stor koloni i Brooklyn. 

"Williamsburg Saving Bank med sitt klokketårn - en av New Yorks flotteste skyskrapere i stein fra tiden før stålkonstruksjonene - ruver over strøket. Fort Greene huser også Brooklyn Flea, byens kanskje beste loppemarked. Og Fort Greene har klart å beholde en etnisk, økonomisk og kulturell miks som gjør at det fortsatt kan sies å representere de fleste sider av Brooklyn." (side 132)


Jeg fant det morsomt at Giæver også nevner rapperen Jay-Z, mannen bak "Empire State of Mind" fra 2009. Det har blitt en låt jeg selv forbinder med å sveve over Manhattan i helikopter under en New York-tur tidligere i år. Jay-Z er en Brooklyn-gutt, som vokste opp i fattigdom i en bydel som var preget av at det var crack overalt. I dag er han en suksessfull rapper som har solgt flere plater enn Elvis Presley. 


Brooklyn har også vært hjemsted for de mange jødene som kom fra Øst-Europa og Russland, på flukt fra fattigdom og tsarens pogromer. (side 145) De kom i perioden fra 1870 og frem til utbruddet av andre verdenskrig. I dag domineres gatebildet i Williamsburg av hasidiske jøder, men de kom langt senere. Og fra tid til annen oppstår det konflikter mellom hasiderne og hipsterne, som begge dominerer bydelen. 



Hasidiske jøder i Williamsburg (Foto: RMC)
"Williamsburgs ortodokse jøder og hipstere har likevel mer til felles enn bare skjegg. Begge gruppene kom over broen fra East Village på et tidspunkt hvor bydelen ikke akkurat var Brooklyns mest attraktive. I likhet med resten av byen var Williamsburg gjennom en ødeleggende nedgangsperiode fra 1960-tallet og frem til 1990." (side 150)

Så skjedde det endringer til det bedre på midten av 1990-tallet, og man kunne gå hjem alene fra T-banen om natten uten å bli overfalt av et crackhue ... (side 152)


I kapittelet om den jødiske humorrevolusjonen trekker Giæver frem MAD.


"For alle som skjønte kodene, var MADs satire en åpen jødisk harselas med først og fremst det hvite, protestantiske USA, makteliten og den konserverende forbrukerkulturen som preget landet på 1950-tallet. MAD gjorde narr av superheltene, cowboyene og egentlig alt som var goy, "ikke-jødisk"." (side 159)


En annen som gjorde den jødiske Brooklyn-humoren til et universelt fenomen, var Woody Allen


"Den jødiske humoren ble synonym med en intellektuell, akademisk, selvsentrert satire; en observasjonshumor som både latterliggjorde og rettferdiggjorde den priviligerte klassens trivielle problemer. Allen bragte den til arthousekinoene. På 1990- og 2000-tallet gjorde sjangeren kjempecomeback på fjernsyn." (side 166)


Coney Island hører med når man snakker om Brooklyn. Dette er nemlig siste stopp på T-banen. Stedet har bestandig hatt en folkelig masseappell, skriver Giæver. Han viser til Lou Reeds plate "Coney Island Baby" fra 1976. Dessuten preger bildet av Patty Smith og Robert Mapplethorpe fra 1969 med berg-og-dal-banen The Cyclone forsiden på Patti Smiths bok "Just kids" (linken går til min omtale av boka). 


"Entusiasmen for "fantasiens Coney Island", begeistringen for hva tivolibyen ved havet representerte og sto for, er det som har reddet stedet fra sanering og eiendomsutvikling." (side 175)



Brooklyn Bridge (Foto: RMC)
Helt til slutt i boka har Anders Giæver tatt med en liste over 10 ting å få med seg i Brooklyn. Å krysse Brooklyn Brigde til fots står selvsagt som nr. 1 på listen. Som nr. 2 står å spise verdens beste pizza eller i alle fall å spise pizza på New Yorks mest berømte pizzaresteraurant - på Grimaldi´s eller Juliana´s rett under Brooklyn Brigde. Fra Promenaden kan man skue mot Manhattan skyline. Brooklyn Botanical Garden er et must, og dessuten Green Wood Cementry. Og jeg som trodde at New Yorks ostekake var greit nok å få med seg ... Nei, det er Junior´s berømte ostekake som gjelder! Giæver anbefaler å leie sykkel, og for de mest outrerte kan kanskje en padletur på Gowanus friste? Og sist men ikke minst hører altså Coney Island med. 


Manhattan skyline - sett fra Brooklyn (Foto: RMC)
Jeg elsker bøker som tar meg med til steder jeg enten kunne tenke meg å reise til eller hvor jeg selv allerede har vært. Grunnstemningen i Anders Giævers bok "Første stopp Brooklyn" er vidunderlig! En slik bok man koser seg langsomt med, og gjerne vender tilbake til fordi det blir mange detaljer - og rett og slett vanskelig å få med seg alt ved første gangs gjennomlesning. Dette er en slik bok som kommer til å bli med i kofferten neste gang jeg reiser til New York, og planlegger et grundigere besøk til Brooklyn. Selv kunne jeg nok ha ønsket meg flere litteraturpreferanser - særlig inn i den jødiske litteraturen. Det er nemlig der jeg har mine preferanser til denne bydelen. Jeg kunne nok også ha ønsket meg litt mer om Paul Auster, og kanskje noe mer om museer og spesielle spisesteder. Samtidig skjønner jeg at dette ikke er Anders Giævers prosjekt, og at dette heller ikke er en reisehåndbok, selv om ti-på-topp-listen i slutten av boka kan tyde på det. Det Giæver har oppnådd gjennom denne kjærlighetserklæringen til Brooklyn, er å få meg til å ønske meg tilbake til New York nokså raskt igjen. Neste gang vurderer jeg også å bo i Brooklyn. 

Anders Giæver skriver godt og inspirerende, og forsøker å favne nokså bredt for at lite eller ingenting skal være glemt. Jeg har imidlertid én sterk innvending mot boka, og det er at den er altfor tynn! Dersom Giæver noen gang skal redigere boka, anbefaler jeg ham å slenge på minst 100 sider til, som han fyller med enda mer Brooklyn-stoff. 


Jeg anbefaler like fullt denne boka varmt! Og jeg tror den kommer til å ligge under riktig mange juletrær i år!


Utgitt: 2015

Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-02-45624-5 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Andre omtaler av boka:

- Dagens Næringsliv v/Audun Vinger - 3. november 2015 - Amerikanske tilstander - Det er ofte befriende med bøker av moderat lengde, men i «Første stopp Brooklyn» blir det litt bråstopp. Giæver kunne godt kostet på seg minst åtti sider til. Det holder ikke helt med et hjertesukk mot slutten om alt han ikke fikk omtalt og alle nabolagene han ikke fikk portrettert, ei heller med et slags reiseguide-appendiks med ti steder man må besøke i Brooklyn.
- Bokstaver.no - 27. november 2015 - Annerledes bok om Brooklyn - I dag er det nesten ingen nordmenn igjen i Brooklyn. Den som går på leting, finner nok noe, men de aller fleste er enten ”gått til Norge (som de sa) eller er døde. Det er livets strenge skjebne og gang. Men minnene lever – og minnene kan ingen ta. De lever videre takket være Giævers bok som har fått den megetsigende tittelen ”Første stopp Brooklyn”. For mange, mange år siden lå det en bar i Red Hook som heter ”Ottos Bar” med undertittelen ”Første og siste stopp”. Tittelen minner om den, selv om den henter sitt motiv fra noe helt annet. Det kan leseren selv finne ut av. Det er spennende å lære rikt. Takk for en annerledes bok, Anders Giæver!