Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Brageprisen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Brageprisen. Vis alle innlegg

onsdag 18. januar 2017

Åsne Seierstad: "To søstre"

Viktig bok om radikalisering!

Åsne Seierstad (f. 1970) har vunnet en rekke priser for bøkene sine fra hun debuterte i 2000 og frem til i dag. I høst mottok hun Brageprisen for dokumentaren "To søstre", og boka står for tiden også på langlisten til Bokbloggerprisen. Det vil forundre meg sterkt om boka ikke kommer med på kortlisten når denne offentliggjøres i slutten av januar. 


Jeg har lest fem av Seierstads seks bøker, og har også blogget om "De krenkede" (2007) og "En av oss - En fortelling om Norge" (2013). 


Jeg har hele tiden tenkt - uavhengig av prisene som måtte bli denne boka til del - at jeg skulle lese "To søstre". Historien som boka er basert på, gjorde nemlig et meget sterkt inntrykk på meg den gangen den verserte i mediene. Det handlet om en somalisk familie, som var godt integrert i Bærum. Døtrene gjorde det bra på skolen, og virket tilsynelatende tilfredse med tilværelsen. Plutselig en dag høsten 2013 var de borte. Det viste seg at de hadde reist til Syria for å kjempe for IS. Etter kort tid giftet de seg og fikk barn. Hvordan kunne det skje? I ettertid har det vist seg at Ayan (19) og Leila (16) hadde planlagt dette i et helt år. Mens foreldrene trodde at deres tekkelige og sunne døtre satt på pikerommet og gjorde lekser, satt de i realiteten på internett og ble mer og mer radikalisert. Faren reiste etter dem til Syria, men døtrene ville ikke hjem ... Når han i ettertid har valgt å fortelle familiens historie, er dette for å advare andre. Han tror at han kunne ha stoppet døtrene sine dersom han hadde hatt mer kunnskap om radikalisering, har han uttalt i et intervju. 


Åsne Seierstad kan dette med å skrive litterær journalistikk. Det er innenfor denne sjangeren hun stort sett har operert. Mens hun for "Bokhandleren i Kabul" måtte tåle mye kritikk pga. de etiske sidene ved prosjektet, har hun siden stort sett høstet ros. Samtidig er det på sin plass å presisere at hun fikk Bokhandlerprisen for boka, og at hun i utgivelsesåret ble kåret til årets frilanser. 


"To søstre" er på en måte motstykket til historien om Anders Behring Breivik i "En av oss". Begge historier bærer bud om hva som kan skje når unge, uferdige mennesker havner på siden av samfunnet og fortaper seg i alt elendet som er å finne på internett. Ja, vi kunne vel i samme åndedrag ha trukket inn konspirasjonsteoriene, som har ført mange mennesker på ville veier. I mer eller mindre lukkede rom på internett opptrer de store forbildene, som ved hjelp av moderne teknologi forfører lett påvirkelige mennesker i den retning de måtte ønske.   Faren for dette er tilstede ikke bare i de muslimske miljøene, men også i de høyreekstremistiske vestlige miljøene.

Forfatteren har i bokas forord redegjort for metoden hun har brukt. Det meste er basert på vitnemål, og mye hviler på enkeltpersoners fremstilling. Ayan og Leila har ikke bidratt, og har heller ikke ønsket offentlighet rundt sine historier. Her har forfatteren bygget på e-poster og beskrivelser av deres handlinger. I etterordet forklarer hun mer om arbeidet. Som faren Sadiq Juma sier det:


"Jeg vil at folk skal gjenkjenne faresignalene ..." Han opplevde at samarbeidet mellom hjem, skole, moské og politi kunne ha vært bedre. Åsne Seierstad har samtalt med mange, og familien har fått lov til å påvirke det som er skrevet om dem. Hun har dessuten fått tilgang til notater fra korantimene og kurskvelder i Islam Net, referater fra arrangementskomiteen, misjoneringsoppskriften, underskriftkampanjen for niqab og mailer. Hun har hatt møter i Oslo-moskeer, vært i kontakt med somaliske foreninger og annet. Gjennom dette møysommelige arbeidet har hun sett et nettverk av venner og bekjente vokse frem, og dette har sammen med foreldrene utgjort viktig kildemateriale til boka. 


"Bortsett fra farens redningsforsøk, som de (les: søstrene) avviste, har de ikke visst om eller deltatt i hans planer, noe som har kommet klart fram i loggen mellom faren og den syriske smugleren han hyret inn. Det har hele tiden vært snakk om å kidnappe døtrene mot deres vilje. I loggene med broren framstår det også at søstrene fullt og helt står bak kalifatet. De har aldri, verken skriftlig eller muntlig, ytret seg negativt om Den islamske staten. Politisk og religiøst har de brutt med sin far, noe som kommer klart fram i denne boken. Hans uttalelser om dem og om Den islamske staten skal dermed ikke være en belastning for dem i Syria." (side 475)


Forfatteren har selv stilt spørsmålet om det er etisk forsvarlig å gå såpass tett på to jenter som ikke har gitt sitt samtykke til boka. Hun mener at svaret er ja. Fenomenet radikalisering blant muslimsk ungdom er så interessant at det er nødvendig å finne ut hva som gjør at tenåringer gir opp utdannelse og et liv i et fredelig land for å være med i terrororganisasjonen IS. Det finnes ikke én forklaring, men mange. Noe handler om søken etter identitet, noe om romantiske forestillinger og opprørstrang, mens atter andre ting handler om religiøs vekkelse. Gjennom historier som dette kommer vi imidlertid litt nærmere en mulig forklaring.


Kunne foreldrene ha skjønt hva som skjedde med døtrene på et tidligere tidspunkt? I ettertid er det enkelt for faren og moren å se at det skjedde endringer med døtrene deres. De ble mer og mer strengt praktiserende muslimer, begynte å gå med hijab og etter hvert også med niqab, til allesbestyrtelse. Inntil de altså en dag forsvant. Faren valgte å gå til politiet, og for dette møtte han mye kritikk innad i det somaliske miljøet. Noen mente at det var en skam at han ikke hadde kontroll over døtrene sine, mens andre mente at han i alle fall ikke burde ha gått til politiet. 


Moren og faren til Ayan og Leila var svært fortvilte da døtrene hadde forsvunnet. Nokså tidlig ble de enige om at faren skulle reise etter å forsøke å få dem ut av Syria. Dette skulle vise seg å bli svært farlig. Flere ganger var Sadiqs liv i fare. Det handlet hele tiden om utpressing for mer penger, noe som førte til at ekteparet pådro seg store gjeldsproblemer. Selv om vi som har fulgt med i media vet at døtrene ikke kom tilbake, er historien som sådan både tragisk og interessant. For vi sitter på en måte helt til det siste og håper på et mirakel, nemlig at jentene skal skjønne hvilken tabbe det var å forlate sin elskede familie og det fredfylte landet Norge til fordel for et krigsherjet Syria og medlemskap i en terrororganisasjon. 


Noe av det mest interessante i boka er mailutvekslingen mellom søstrene og broren deres, fordi de tross lik oppvekst, er så forskjellige. At sønner blir radikalisert ... jo, det skjer. Men når dette skjer med to jenter, er det noe som skurrer. Jentene fortsatte å ha kontakt med venninner på Facebook, men etter hvert trakk de seg unna. Jentenes synspunkter ble for ekstreme og provoserende ... Særlig i synet på voldtektene av unge kvinner. Ayan mente at dette var krigsutbytte, og at menn må ha utløsning ... I den konteksten var voldtekter helt greit. Dette ble for mye for deres norske venninner. 


Selvsagt slipper ikke Åsne Seierstad helt unna kritikk for kildebruken i boka. Ingunn Økland fra Aftenposten mener at kildegrunnlaget er for vagt og spinkelt. Begrunnelsen for dette er at det ikke er mulig å gå henne etter sømmene. Jeg forstår på et vis kritikken, samtidig som jeg tenker at da ville det ikke vært mulig å fortelle historier som dette. Samfunnet trenger å få innsyn i slike historier, og så vet selvsagt den våkne leser at sannheten kan være mangfoldig, alt etter hvilket øye som ser og hvilket perspektiv som velges. Historien i denne boka er sterkt farget av en fars fortvilelse. En fortvilelse så sterk at han var villig til i verste fall å dø for å få dem ut av Syria. Vi tar den for det den er. Og så vet vi at siste ord i denne saken antakelig ikke er sagt. Nå ramler nemlig hele Kalifatet sammen som et korthus, og det skal bli svært interessant å følge den videre utviklingen ... Hvor mange av dem som har vært med på dette får vi i tale etter hvert? 


Jeg er ekstraordinært interessert i alt som har med Midtøsten-problematikk å gjøre, og tenker at denne boka presenterer enda et perspektiv på det hele. Fremveksten av IS er meget spesiell, og det skal vel en del til for at lignende bevegelser skal dannes i fremtiden. (Interesserte som ønsker å få vite enda mer om IS, oppfordres til å lese Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS" og Francesca Borris bok "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria". Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 


Åsne Seierstad skriver som vanlig meget godt, og hun fikk raskt et meget godt grep om denne leseren. Det er gruoppvekkende ting vi underveis får innblikk i, og jeg kjente at jeg ble sterkt berørt. Som i all verving til ekstreme miljøer handler det om å skape et bilde av "vi og dem", der det gode settes opp mot det onde, og hvor målet helliger alle midler. Religion misbrukes for å gi det hele en høyere mening, og for å gjøre budskapet uangripelig. Ingen kan sette seg opp mot Allah/Gud, og dette utnyttes grovt overfor lett påvirkelige mennesker. 


Jeg anbefaler denne boka sterkt! Lydbokutgaven er fin!


Mange har skrevet om denne boka. Blant annet gjelder dette VG (Åsne Seierstad skriver krystallklart, effektivt og stramt. Handlingen er ofte bygget opp som scener, konkret og håndfast skildret. Hun vet hvordan man skal disponere et såpass omfattende materiale, og legger inn dramaturgiske grep der det trengs.), NRK («To søstre» viser, ved hjelp av dette nærbildet av noen ungdommers liv i og rundt organisasjoner som Islam.net og Profetens Ummah, også hvordan det norske sivilsamfunnet forholdt seg til dem.), Vårt Land (Spørsmålet er hva samfunnet kunne korrigert, og hva som ligger i den private sfæren av hemmeligheter og valg som umulig kan avdekkes i en liberal rettstat. En annen norsk jente Seierstad skriver om, Aisha, som også dro til Syria, gjennomgikk en skarp religiøs dreining etter at foreldrene skrev henne inn på en streng, muslimsk skole i England. Og det var de somaliske mødrene, deriblant Ayan og Leilas mor Sara, som ikke var fornøyd med koranundervisningen barna fikk, og som betalte for en mer konservativ lærer av egen lomme. Jentene selv valgte å bli med i Islam Net. Lærere og oppfølgingstjeneste antok at de mer konservative klærne og meningene handlet om snarlig tvangsgifte, altså noe pådyttet utenfra, ikke noe som oppsto inne i jentene selv. Hvem har ansvar, og hvordan fordeler man det?), Aftenposten (Det kan være sannheten hun forteller. Poenget er at leseren mangler muligheten til å gå Seierstad etter i sømmene. Man må bare stole på forfatteren, og hun tar i liten grad forbehold som kan åpne for andre versjoner.
Seierstad kaller sin metode «litterær journalistikk», noe som signaliserer en friere form enn nyhetsjournalistikken. Det finnes da heller ingen Vær varsom-plakat for journalistikk i bokform, så forfatteren behøver ikke å forholde seg til pressens regelverk.
), Reading Randi, KleppanrovaBokelskerinnen, Ellikken, Melucines Place og Artemisias Verden.


Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ane Dahl Torp
Spilletid: 15 t 19 min.
Antall sider: 491
ISBN: 9788248916826 (papirutgave)
ISBN: 9788242163783 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

tirsdag 12. april 2016

Morten A. Strøksnes: "Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider"

Historien om en fisketur helt utenom det vanlige

Morten A. Strøksnes (f. 1965) er norsk idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Han er født i Kirkenes. "Havboka" er hans niende bok, og for denne fikk han Brageprisen i klassen for sakprosa i 2015. I tillegg har han mottatt Kritikerprisen for beste sakprosabok. Boka er sjangeroverskridende, idet den fremstår som en blanding mellom reportasje og essays "og inneholder drøfting av mytologiens og kultur- og vitenskapshistoriens skiftende fremstilling av havet". (Kilde: Wikipedia)


"Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum. 


- Har du sett værmeldinga for neste uke? spurte han.


Vi hadde ventet i lange tider på en spesiell type vær. Ikke sol eller varme, ikke engang fravær av regn. Det vi trengte var minst mulig vind i havområdene mellom Bodø og Lofoten, nærmere bestemt Vestfjorden. Trenger man vindstille på Vestfjorden, bør man ikke ha det travelt. I flere uker hadde jeg sjekket værmeldingene. Det var meldt kuling eller frisk bris, aldri bare bris, flau vind eller stille. Til slutt glemte jeg nesten å følge med, og falt inn i Oslos sløve ferierytme av varme dager og myke netter." (side 9)


Været er nå så gunstig som det kan bli. Dermed bestemmer de to kameratene seg for å kjøpe billett til Bodø dagen etter, og sette kursen nordover. (Hugo Aasjord (f. 1955 i Lofoten) er for øvrig kunstner, og hans malerier har ofte et maritimt preg, kan jeg lese på Wikipedia.) Drømmen er å fange en håkjerring, i boktittelen betegnet som en "kjempehai". Håkjerringa kan bli opp til drøye 6 meter lang og et tonn tung, og levealderen er anslått til ca. 200 år (med dette er forskerne ikke helt sikre på). Gummibåten det henvises til, er en rib.


Underveis i boka er Strøksnes innom det meste av litteratur som finnes rundt havets mystikk. "Det var havet som forløste Arthur Rimbauds poesi." (side 11) Vi får høre om aasjordingenes historie, Moby Dick, Hemingways "Den gamle mannen og havet", Jobs bok, Jonas Lie m.m. Alt mens mystikken rundt håkjerringa beskrives i detalj. Henvisningene er så mange og omfattende at bare dette i seg selv gir meg lyst til å lese boka flere ganger. Det handler om en dyp fascinasjon for havet og alt som havet har betydd for menneskene gjennom århundrer. 


"En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene." (side 21)


Praten mellom de to kameratene på fisketur går til å begynne med i "håkjerringnytt" som de har lest seg opp på siden sist de møttes. Vi blir vitne til deres småkrangling og uenigheter, til hvordan de praktisk skal løse utfordringen den dagen de faktisk får en håkjerring på kroken ... For i det hele tatt å ha en sjanse til å få opp en så stor hai, må de sørge for at den får nok oksygen, mens de styrer den mot land. Dersom den dør før de får den på land, vil de nemlig bli nødt til å kutte snøret. Ellers risikerer de at den synker til bunns og drar dem med seg. Underveis støter de på alt annet enn håkjerringer. Hval for eksempel. Og spekkhoggere. Alt mens de beveger seg rundt i Vestfjorden, og tar inn naturens skjønnhet. Svolvær, Lofotveggen, Skrova, Risholmen ...


Den som trodde at håkjerringkjøtt er spiselig, blir grundig advart i "Havboka". Kjøttet er nemlig giftig og lukter urin, og kun dersom hovedpulsåren kuttes umiddelbart slik at blodet renner ut, kan kjøttet spises. Uansett - det er levras innhold av ekstremt rik tranolje som er grunnen til at haien i det hele tatt har blitt fanget. Vi får også høre hvorfor nordlendingene tradisjonelt har hatt forakt for makrellen. 


Skildringene av livet langs kysten er både fascinerende og nydelige, preget som de er av roen som kjennetegner denne landsdelen når været ikke tar absolutt alt fokus. Beskrivelsen av naturen tar bokstavelig talt pusten fra leseren underveis. Selv har jeg en hel del naturopplevelser fra Nord-Norge, som jeg relaterte mye av det jeg leste underveis til. Som havørnen ... Som været, som kan skifte så brått at det kan bli helt fatalt dersom man er riktig uheldig ... Som gleden ved å fange fisk ... Som fjellene som stuper rett ned i havet ... Som annen stor "fisk" som niser og spekkhoggere som plutselig kan dukke opp ... Som måkenes grådighet, der de opptrer som naturens renovasjonsvesen ... 


"Innaskjærs stanser vi mellom Lauvøya og Angerøya. Der fisker vi en liten torsk og setter oss og venter på at ørna, som har reir øverst i berget, skal komme og slå klørne i den. Vi kan se ørna, men den stuper ikke etter åtet vårt slik den har gjort mange ganger før. En måke kommer flyvende. Fuglekroppen ser mindre ut enn torsken, men måken presser fisken ned gjennom halsen. Etterpå greier den ikke å lette. Måken har tatt munnen for full." (side 91)


Morten og Hugo møtes etter hvert gjennom alle årstider; i oktober da havet er svart som blekk, i mars da været er uvanlig kaldt og til sist i midten av mai. Det store spørsmålet er: Får de en håkjerring på kroken til slutt?


Morten A. Strøksnes skriver så lett og ledig, der han skifter fra det ene til det andre som den mest naturlige ting. Så er vi dypt inne i her-og-nå-beskrivelser av kameratenes opplevelser. I neste øyeblikk får vi høre om familierøtter og familiehistorier, før det hele flettes sammen med anekdoter om havet, dikt, litteraturhenvisninger, vitenskap og fakta. Dette er en bok som går rett hjem hos store deler av befolkningen, hva enten man har opplevd Nord-Norge eller ikke. Og for dem som fremdeles ikke har opplevd Nord-Norge, er jeg overbevist om at boka vil skape et behov for å utforske denne landsdelen nærmere. Det er en kjærlighet til havet, fisken og folket som har bebodd denne landsdelen i uminnelige tider, nært knyttet til sine båter som var helt nødvendig for dem som levde av fiske. Gjennom boka skapes en forståelse for hvor mye som det enda er igjen å oppdage om havet, selve arnestedet for alt liv i sin tid. Å lese "Havboka" har vært en fascinerende reise! Denne boka skal jeg lese flere ganger! Boka kommer for all fremtid til å være en kjær skatt i min boksamling!


Har du fremdeles ikke lest "Havboka"? Da er det på høy tid å få gjort noe med dette!


Helt til slutt: Reidar F. Sørensen er en fantastisk oppleser! Ingen annen enn han kunne ha lest denne boka med større innlevelse! Lydbokutgaven kledde hans stemme!


Bloggerne Solgunn, Artemisia, KleppanrovaTine, Ellikken og Moshonista har også skrevet om boka.  


Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydfil)
Oppleser: Reidar Falck Sørensen
Spilletid: 9 t 42 min.
Antall sider: 316

ISBN: 978 82 495 1569 1 (papirutgaven)
ISBN: 978 82 421 6338 7 (lydfilen)
Jeg har mottatt lytte-/leseeks. fra forlaget


Morten A. Strøksnes (Baard Henriksen)

onsdag 31. desember 2014

Marte Michelet: "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust"

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust". 

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende: 

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene. 

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat  viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen. 

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust. 

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ... 

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det. 

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate." 

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene. 

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide. 

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg. 

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg! 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydfilen)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Cathrin Gram
Spilletid: 10 t 18 min. (320 sider)
ISBN: 9788242161758 (lydfil)
ISBN: 9788205470439 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget, mens jeg har kjøpt papirutgaven av boka selv.


Marte Michelet (bildet er lånt fra Gyldendal)
Andre omtaler av boka:
VG v/Guri Hjeltnes - 22. oktober 2014 - Årets beste sakprosabok? - Marte Michelet er en dyktig journalist og skribent som myndig og målbevisst har gått inn i et stort fagfelt – tilintetgjøringen av jødene under 2. verdenskrig. Vekten i boken «Den største forbrytelsen» ligger på det norske Holocaust, men sannelig makter hun å løfte den norske historien inn i sin internasjonale sammenheng, i en tett komponert bok med effektiv og korthugd skrivestil. Boken er uhyre ambisiøs – der hun velger å følge tre spor, ofre, aktører, gjerningsmenn – over et langt tidsspenn, i en tekst på snaue 300 sider.
Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 22. august 2014 - Første bok om norsk jødeutryddelse - Arbeidet har vært møysommelig, med mange timer tilbrakt i arkiver.
- Det er over 70 år siden nå. Likevel kommer det stadig ny informasjon om krigen. Vi har ikke hatt noen ordentlig norsk holocaustforskning før de siste par tiårene. Derfor kan bøker som min komme nå. «Vi må aldri glemme», sa de like etter krigen, men likevel ble lite gjort for å huske før det var for sent. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av arbeidet med denne boka har møtt på folk som har sagt «å, du skulle ha snakket med den og den, men han eller hun er dessverre død nå», sa Michelet, som avrundet sin innledning om den kommende boka med å sitere poeten Gunvor Hofmo: «Om vi i glemsel går: det er asken deres vi trår».

NRK v/Siss Vik og Hilde Bjørneskau - 21. oktober 2014 - Noe av det mest skammelige i norgeshistorien – Nordmenn så en annen vei når jøder ble arrestert, alle steder i dette landet, enten det var den eneste jødiske familien i Årdal i Sogn og Fjordane eller når alle de jødiske mennene i Trondheim ble marsjert gjennom byen tidlig i oktober i 1942, sier Marte Michelet.
Det var mange vanlige nordmenn som ringte og tipset om jøder. Michelet er egentlig ikke veldig overrasket over at det fantes så mange angivere.
– På en måte er det lett å forstå. Folk var under okkupasjon, og det er massevis av politifolk, hird og gestapomenn i frakk kjørende rundt på motorsykkel på gårdsveiene i Østfold. Slikt er nok veldig skremmende. Det var ikke en stemning som gjorde det lett for noen som ville ønske å skjule en jøde.
Bok365 - 21. august 2014 - Et grusomt stykke norgeshistorie –Høsten 1942 bestemte det tyske okkupasjonsregimet seg, i samarbeid med norske myndigheter, for at tiden var kommet for å utslette de norske jødene. Dette er et av de mest dramatisk og grusomme kapitlene i norsk historie. Likevel mangler boken om det norske Holocaust, sier Marte Michelet. –Mitt utgangspunkt har vært å gi en grundig og helhetlig fremstilling.
Dagbladet v/Nina F. Grünfeld - 26. november 2014 - Den største forbrytelsen -
Michelet er blitt anklaget for å ignorere redningsmennene. Men den boken kritikerne etterlyser er en annen bok. I stedet for å se boken for hva den er, legger de vekt på hva den ikke er. Det blir som å anklage en brunost for ikke å være gul! Et av Michelets poeng med boken er å sette søkelys på at hjelpernes historie gjennom etterkrigstiden har vært en del av majoritetsfortellingen. Michelet tilbyr en annen fortelling med nye innsikter.
For oss er boken et etterlengtet verk som er blitt omfavnet av det norske bokpublikummet, kritikerskaren og prisgiverne. Det gir oss håp og tro om at det til tross for økende antisemittisme i Europa likevel er plass for oss og våre erfaringer, og at våre erfaringer har resonans med Michelets.
For hvordan skulle hun ellers ha kunnet skrevet en så god bok om oss og vår historie? Takk Marte Michelet.

Dag og Tid v/Roald Helgheim - 24. oktober 2014 - Det største norske sviket - Det er skrive viktige bøker om einskildlagnader, men det har mangla ei heilskapleg framstilling, seier Michelet, som byrjar boka med jødeinnvandringa til Noreg rundt det førre hundreårsskiftet. Då kom det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. Dei slår seg ned på Grünerløkka i Oslo og får fire barn, og vi følgjer lagnaden til familien gjennom heile boka. Fire av dei vart deporterte og drepne.– I denne forteljinga følgjer eg både offer og gjerningsmenn, fordi litteratur om holocaust ofte er anten eller. Og eg ville fortelje om vanlege menneske og følgje dei gjennom stadia som til slutt skulle bli lagnaden: flukt, internering i Noreg og deportasjon. Familien Braude var austjødar, mannen Benzel var omførselshandlar, eller det vi kallar ein kramkar. Kona Sara var syerske, og dei kom frå Litauen, som mange norske jødar kom frå. Som minoritet var norske jødar sedde på som uintegrerbare i samfunnet, skitne, fulle av lus, «jødebolsjevikar» og ein fare for tryggleiken i riket.
Tine sin blogg - 16. november 2014
- Kleppanrova 5. desember 2014 
Min bok- og maleblogg 10. desember 2014 
Bokbloggberit 28. desember 2014 
- Ellikken - 29. mars 2016

lørdag 1. november 2014

Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv"

En roman om hverdagslykke 

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent. 

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann. 

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt. 

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær. 

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia. 

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da. 

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober 
Antall sider: 252
ISBN: 978-82-495-0883-9
Forfatterens nettside
Boka har jeg kjøpt selv


Rune Christiansen (Foto: Morten Brun)
Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11. september 2014 - Uvanlig vakker roman - "Få norske forfattere skriver vakrere setninger enn Rune Christiansen. Det måtte i tilfelle være Per Petterson, eller Ole Robert Sunde, på en god dag. Nå er god litteratur så mye mer enn vakre setninger. Men at Rune Christiansen skriver utsøkt litteratur, er det ingen tvil om."
- Klassekampen v/Tom Egil Hverven - 30. august 2014 - Nær perfeksjon - "Mer formfullendt prosa enn Rune Christiansens nye roman utgis knapt på norsk, kunne man si. Og det ville ikke være feil. Dette er en inntakende bok om ensomhet og kjærlighet, hvor så å si hver setning er en nytelse, helt fra den underlige prologen. Likevel – verken «nytelse» eller «formfullendt» treffer helt. Romanen er noe annet enn rein perfeksjon. Teksten vokser. Måten denne romanen tar grep om et menneskeliv på, framstår som annerledes enn noe fullkomment, ferdig."
- Lesende skrivende - 15. september 2014 - Lignelser om lykke og eksil - et innlegg med utdrag fra Miriam S. Boulos´kommende bok om Rune Christiansen - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv fremstår på mange måter som et vendepunkt i Christiansens forfatterskap. Når jeg prøver å definere hva som er nytt i denne romanen (et større fokus på naturen, dyrene, det sykliske i tilværelsen og i naturen, en sjangermessig tilknytning til eventyret), blir jeg minnet om at mange av disse tingene har vært til stede i forfatterskapet tidligere, bare på mer diskret vis. Hver ny roman i Christiansens forfatterskap utgjør en form for vendepunkt, kan man si; noen ganger er vendingen så markant at man nesten kan lure på om det er den samme forfatteren som skriver (slik som overgangen fra Hvalene i Glasgow til Dypt mørke og fra På ditt aller vakreste til Intimiteten). Gleden ved å eksperimentere og befeste det litterære eksperimentet i en kjær tradisjon som benevnes, pekes på, hylles med varm takknemlighet, fremstår like sterkt i hans åttende roman som i hans første."
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 6. september 2014 - Kunsten å skrive positivt - "Det er ingenting prangende og høylydt spektakulært ved Rune Christiansens åttende roman, ingenting som er dramatisk, opprivende eller ubehagelig. Ensomheten i Lydia Ernemans liv er snarere et lysende eksempel på en bok som i det stille gir et løft, en kunstferdig, men upretensiøs bok skrevet med en nærmest pageturneraktig letthet."
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 17. september 2014 - Gleden i hverdagen - "Overraskende nok er dette blitt en pageturner av en bok, selv om det på handlingsplanet skjer svært lite. Romanen er skrevet med en letthet som er forførende. Den er elegant konstruert med en fin prolog, korte kapitler prydet med nesten poetiske titler, innslag av dikt og folkelige strofer, og sågar et lite kapitel hentet fra Strindbergs komedie «Första varningen»."
- Artemisias Verden - 4. januar 2015 

søndag 6. april 2014

Ingvild H. Rishøi: "Vinternoveller"

Novellekunst på sitt beste!

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå". Siden har hun kommet ut med novellesamlingen "Historien om Fru Berg", og dessuten et par billedbøker for barn. "La stå" er den eneste jeg så langt har lest av henne - før "Vinternoveller".

"Vinternoveller" inneholder tre noveller som alle har det til felles at barn står sentralt, at de voksne har falt litt utenfor det veletablerte og at de alle gjør så godt de kan, men så er det på en måte likevel ikke nok. 

I novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi en ung mor og hennes datter på vei hjem fra barnehagen. Den lille datteren er bare fem år, men har likevel måttet lære seg livets harde realiteter. Hun kan i motsetning til de fleste unge mennesker i dag (får vi inntrykk av) ikke få alt hun peker på, og dette forstår hun så inderlig godt. I møte med morens utilstrekkelighet, vet hun likevel råd, og vi aner en sterk integritet hos det lille barnet - en integritet som får moren til å føle seg enda mer utilstrekkelig, men som likevel redder verdigheten deres på et vis. Som at neida, de kan ikke hjelpe alle, men den unge mannen som tigger om penger, han kan de gi nesten de siste pengene de har, fordi han har så mye, mye mindre enn dem. Men så har de bare 60 kroner som helst skal vare over helga, fordi jentas far har sluttet å betale ... Og så kan man spørre seg hvem som tar vare på hvem ... Morens oppgave er  jo å ta seg av datteren, mens det i realiteten er datteren som passer på moren - slik det jo ofte er i familier der de voksne ikke håndterer livet sitt slik de bør når de tross alt har ansvar for barn. 

I "Riktig Thomas" møter vi en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, og som i forbindelse med samvær med sønnen skal kjøpe en pute til ham. Vi aner en svært institusjonalisert mann som knapt er i stand til å ta et eneste valg, og da han ikke klarer å komme på hvor gammel sønnen er når han står i butikken og får spørsmål om dette, rakner det for ham. 

Og helt til slutt i novellen "Søsken" møter vi den unge jenta som flykter sammen med småsøsknene med Valdresekspressen for å unnslippe barnevernet. Og under flukten får vi høre om familiens lovende start i livet og om alt som til slutt gikk fullstendig galt. Alt fortalt så skjørt at det faktisk var vanskelig å holde tårene tilbake ... Særlig når vi aner at det kanskje likevel er håp om en bedre fremtid? For det var kanskje ikke barnevernet likevel som dukket opp til slutt? 

Men selv om det lysner for noen hver i disse tre novellene, skjønner vi at lysningen ikke er det samme som en varig løsning. Kanskje fungerer likevel det fnugg av håp som dukker opp i hver av novellene som en fortellermessig godt grep for å unngå at disse vipper fullstendig over i det sentimentale? I det virkelige liv er det imidlertid både høydepunkter og nedturer, uansett hvilken klassetilhørighet man måtte ha. Og når man er som lengst nede, er det som regel bare en vei, og den går oppover. Akkurat dette poenget har Rishøi fått svært godt frem. Det er håp når det ser svartest ut! Eller som en venninne av meg pleier å si: enhver krise er egentlig en skjult gave ... 

Det er noe med språket i Rishøis noveller som imponerer meg. Det forhold at hun skriver nærmest autentisk slik personene i novellene hennes snakker, et nokså muntlig språk med a-endinger og det hele, gjør tekstene hennes levende og skaper en veldig nærhet mellom fortelleren, leseren og personene historiene handler om. Vi er der vi også, sammen med hovedpersonene, og vi blir nesten ett med dem etter som dramaene utspiller seg. Lettelsen de føler når ting ikke er riktig så ille som man først skulle tro, smitter over på oss som lesere.  Rishøi spiller på hele vårt følelsesregister, uten at det hele ender som tåreperse. 

Jeg måtte høre et par av novellene om igjen, fordi jeg så nødig ville gi slipp på personene som jeg hadde rukket å bli så glad i. Kaia Varjords opplesning gjorde lytteopplevelsen til noe stort! Denne novellesamlingen bør man ikke gå glipp av!

Det er et faktum at Ingvild H. Rishøis noveller blir lengre og lengre, så kanskje er det et håp om at det kommer en roman fra henne etter hvert? 

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbokutgaven) / Gyldendal (papirutgaven)
Spilletid: 3 t 37 min. (128 sider)
Oppleser: Kaia Varjord
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks. av denne boka!


Ingvild H. Rishøi (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)
Andre omtaler av novellesamlingen:
- NRK v/Knut Hoem - 16.01.2014 - Vintereventyr for voksne 
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 20.01.2014 - Hun er like suveren som alltid - Ny novellesamling fra naturbegavelsen Ingvild Rishøi
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 17.01.2014 - En annens liv
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 15.01.2014 - Grinegode fortellinger 
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 12.01.2014 - Anmeldelse: I det store vintermørket - Noveller med et stort bankende hjerte for dem som sliter
- Kulturbloggen til Guffen - 26.01.2014 
- Artemisias Verden - 03.02.2014 - Fine vinternoveller fra Ingvild H. Rishøi
- Bok & Blogg - 28.01.2014 
- Beathes bokhylle - 30.01.2014
- Les mye - 23.04.2015

søndag 5. januar 2014

Steffen Kverneland: "Munch"

Et mesterverk!

150-årsjubileet

Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet. 


Annen litteratur om Munch


Jeg har som normalt kunstinteresserte selvsagt noen bøker om Munch i min boksamling - med Ragna Stangs bok "Edvard Munch - mennesket og kunstneren" fra 1989 som den jeg er aller mest glad i. Dessuten har Ketil Bjørnstad skrevet en biografi om Edvard Munch, som utkom i 1993. Et kjapt søk på Bokklubbens nettsider viser at boka nå gjenutgis. Ketil Bjørnstad har vært veldig opptatt av Kristiania-bohemen - særlig i sin litteratur, men også innenfor musikken (med Leve Patagonia-dobbelt-LP´en som utkom i 1978). I tillegg til Munch-biografien har han skrevet om Oda Krogh (1983) og Hans Jæger (2001). På Bokklubbens presentasjon av Ketil Bjørnstads bok om Munch, siteres følgende:

"Åndskampen
- Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

- Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
- Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."


Brageprisen 2013

Å lese Mu
nchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!

"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."


Om forfatteren

Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!


Illustrasjon fra boka
Om boka

Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart. 

I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen. 


Illustrasjon fra boka
I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen. 

På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ... 


Illustrasjon fra boka
Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt. 

I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen. 


Illustrasjon fra boka
Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette. 

Hva jeg tenker om boka

Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt. 


Livsfrisen
Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia

Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk! 

Utgitt: 2013
Forlag: No Comprendo Press
Antall sider: 290


Forfatteren Steffen Kverneland - illustrasjon fra boka

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 29.04.2013 - Genialt nærbilde av et geni
- Aftenposten v/Invild Bruaset og Ahmed Fawad Ashraf - 19.11.2013 - Tegneseriebok om Munch tok Brageprisen
- Stavanger Aftenblad v/Gunnar Gran og Siv Dolmen - 15.02.2013 - "Skrik"s skaper var lykkelig
- Reading Randi - 03.01.2014