Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Afrika. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Afrika. Vis alle innlegg

søndag 15. april 2018

Kopano Matlwa: "Menssmerter"

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika! 

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form. 

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ... 

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene. 

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter". 

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen). 

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg. 

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro? 

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ... 

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen. 

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag. 

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen. 

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner (se mer om dette på forlagets nettsider), håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Period Pain/Evening Primrose
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Bente Klinge
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-560-2009-6
Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka fra forlaget

Kopano Matlwa (Foto: Pontas Agency - jeg har lånt bildet av forlaget)

fredag 16. februar 2018

Yaa Gyasi: "Komme hjem"

Spennende afrikansk debutant!

Yaa Gyasi (f. 1989) er en ganesisk-amerikansk forfatter. Hun debuterte med romanen "Homegoing" i 2016. I 2017 kom denne boka ut på norsk med tittelen "Komme hjem". 

Halvsøstrene Effia og Esi vokser opp i hver sin landsby i det vestlig Afrika på 1700-tallet. Effia blir giftet bort til en engelsk slavehandler, og blir værende i det som i dag heter Ghana. Esi selges som slave og sendes til Amerika. Gjennom hele boka skal vi følge deres og den etterfølgende slekts skjebne gjennom 300 år - den ene i Afrika og den andre i Amerika. Det er et stort persongalleri vi blir kjent med, men vi får god hjelp av et slektstre i begynnelsen av boka. Når vi under lesningen lurer på hvem som er hvem, er det bare å bla seg tilbake til begynnelsen og studere dette treet. Dermed er vi på track igjen med hvem som er hvem. 

Effia blir født under en brann og vokser opp med moren Baaba, som åpenbart ikke er glad i sin datter. Effia blir til farens fortvilelse slått av moren, og dette fører til at han slår moren. Etter hvert vokser Effia opp og blir en meget vakker kvinne. Hun forelsker seg i Abeeku Baba, som er den neste som skulle bli landsbyhøvding. Han var klar til å ta henne til ekte så snart hun fikk blodet. Baaba ønsker imidlertid at Effia skal skjule at hun får blodet, og dermed tror alle at det er noe galt med henne. Dette skjønner Effia for sent. Ikke før hun er et problem som familien må kvitte seg med ... Dermed blir hun giftet bort til den engelske slavehandleren James Collins. Det blir alt annet enn et lykkelig ekteskap, selv om James forguder sin kone og behandler henne bra. 

Ingen snakker om fangehullene, der fangene som skal selges som slaver er oppbevart. Forholdene er verre enn for dyr, og det stinker av ekskrementer og forråtnelse derfra. 

Da Effias far er døende, reiser hun hjem til fante-landsbyen hun kommer fra. Hun er gravid med sitt første barn, og broren Fiifi er også til stede. 

"Da hun hadde tørket tårene, gikk Effia ut fra farens eiendom til solen som skinte. Baaba satt på stubben av et felt tre, med stive skuldre og stille som en mus. Effia ville si noe til Baaba, kanskje at hun var lei for at faren hadde gitt henne denne byrden å bære i alle disse årene, men før hun fikk sagt noe, harket Baaba og spyttet på bakken foran føttene til Effia. "Du er ingen fra ingensteds," sa hun. "Ingen mor og nå ingen far." Hun så på magen til Effia og smilte. "Hva kan vokse fra ingenting?" (side 49-50)

Det er krig mellom ulike afrikanske stammer, og det er fangene som tas i denne krigen som selges til britene, som igjen selger fangene som slaver. Slavene fraktes blant annet til Amerika. 

James, barnebarnet til Effia, forelsker seg i Akosua, som ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre, siden han er en slavehandler. 

"Hvilken rett hadde hun til å avgjøre hva en slavehandler var? Hele livet hadde James hørt foreldrene krangle om hvem som var best, asante eller fante, men slaver snakket de aldri om. Asantene hadde fått makten gjennom slavehandel. Fantene var beskyttet på grunn av sin rolle i handelen. Hvis jenta ikke kunne ta ham i hånden, så kunne hun vel aldri røre ved sin egen heller." (side 152)

James blir tvangsgiftet med en annen kvinne, men velger til slutt å flykte for å få sin Akosua. 

I Amerika følger vi Anna, som er gift med Kojo/Jo Freeman. Begge er frie og lever i Baltimore, som er et godt sted å leve for frigitte slaver. Det bygger opp til borgerkrig i Amerika, der Sørstatene går inn for å beholde slaveriet, mens Nordstatene ønsker å forby dette. Det er ikke lenger trygt i Baltimore, og frykten er å bli tatt til fange og ført tilbake til Sørstatene. En dag forsvinner Anna, og Jo er fra seg av sorg ... 

Vi følger familiene på hver side av havet, og stifter i små glimt bekjentskap med nye generasjoner i begge familiegrenene. Det handler om et Afrika i utvikling, hvor gammel overtro henger igjen. Og det handler om et Amerika, der slavehandelen etter hvert opphører, men hvor forholdene for de fargede fremdeles er temmelig dårlige. De utnyttes i farlig arbeid, og får ikke rare lønnen. Forholdet mellom Willie som er farget og Robert som er hvit, tåler ikke dagens lys. De må skjule at de er gift. Robert kan ikke en gang hjelpe kona si dersom hun blir utsatt for vold på åpen gate, men må late som om han ikke kjenner henne. En dag forsvinner han, og hun er alene med sønnen Sonny, som det senere går galt med. Han begynner nemlig å dope seg ... 

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at det lerretet som spennes opp får oss til å tenke over hva de hvites innblanding i livet på det afrikanske kontinentet har gjort med verden i mange århundrer. Det handler om menneskesyn, menneskeverd, rasisme, segregering, fattigdom, utbytting og utnyttelse ... 

Historiene som fortelles i denne boka - de er mange - er helt klart realistiske, og vi får innblikk i mange sider ved de hvites behandling av de fargede. Til og med krigene som i sin tid førte til at de fargede solgte sine krigsfanger til de hvite, ble oppildnet av de hvite. De fleste stammefeidene i Afrika ble også skapt under kolonialismen. Konsekvensene lever vi videre med i dag. 

Man leser ikke Yaa Gyasi´s "Komme hjem" uten å bli sterkt berørt. Samtidig mener jeg at dette ikke er stor litteratur. Deler av persongalleriet er for stereotypt, og jeg savnet mer dybde i karakterene. Jeg opplevde dessuten slutten av boka som svært søkt. Det ble for søtt. Jeg er ikke motstander av happy endings, men det får liksom være måte på tilfeldigheter. Språket er enkelt, og mange av beskrivelsene ble en smule klisjéfylte. Likevel er jeg overbevist om at dette er en bok som mange kommer til å elske - nettopp fordi den berører sterkt og inneholder et helt lass av gjenkjennelige historier om hva det vil si å være farget i en hvit verden. Selv endte jeg opp med å sluke de siste 300 sidene nesten i et og samme jafs. Jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg, og det var en deilig følelse. Det er ikke så ofte jeg opplever akkurat det. 

Jeg kan uten videre anbefale denne boka, selv om den har noen svakheter som gjør at den ikke nådde helt til topps hos meg. Det tar litt tid å komme i gang med boka, men når det først er gjort, går resten av lesningen av seg selv! Det er alltid spennende når nye forfatterstemmer fra Afrika dukker opp, og det skal bli interessant å følge denne forfatteren. Hun har en god del igjen før hun når opp til forfattere som f.eks. Chimamanda Ngozi Adichie og Nadifa Mohamed.

Bloggerne Beathes Bokhjerte ("Når forfatteren klarer å snekre sammen en slik historie i sin første bok så må jeg si at jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette var en fantastisk bra familesaga.") og Bjørnebok ("Ikke alle de fjorten historiene oppleves like fengende, og oppbygningen kan oppfattes noe fragmentert og overgangene fra en del til den neste oppleves litt bråe. Likevel, helheten vitner om et stort fortellertalent. Det har blitt ei sterk bok, velskrevet, fargerik og eksotisk, gjennomsyret av grundig research. Anbefales!")har skrevet om boka. Boka er også anmeldt i Dagbladet av Inger Bentzrud ("... prosjektet er grandiost. Ideen likeså. Svakheten er at menneskeskjebnene tidvis blir litt for skjematiske; hver og en skal representere en historisk begivenhet, en sak eller en sosial trend mer enn å være individer av kjøtt og blod. Men historiene flyter bra, og oversetter Hilde Stubhaug har bidratt til å gjøre språket levende og fargerikt. Det er all grunn til følge en debutant med så store ambisjoner som Yaa Gyasi demonstrerer i «Komme hjem».")

Utgitt: 2016
Originaltittel: Homegoing
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt: Hilde Stubhaug
Antall sider: 457
ISBN: 978-82-419-1265-8
Jeg har mottatt et leseeks. av boka


Yaa Gyasi (Foto: Michael Lionstar)

søndag 26. mars 2017

Marrakech - mars 2017

Som bokelsker legger jeg selvsagt merke til alt som har med bøker å gjøre!
Denne bokhandelen lå inne i soukene i Marrakech.

Marrakech i mitt hjerte!

Helt fra jeg leste Nobelprisvinner Elias Canettis fantastiske lille perle av en bok - "Stemmene fra Marrakech" - har jeg drømt om å komme til Marrakech. Siden har jeg reist mye, men altså ikke til Marrakech. Kanskje har det handlet om en kombinasjon av at det ikke har vært så mange flyavganger å velge mellom til Marrakech, samt at det har vært uforholdsmessig dyrt å komme dit - i alle fall på de tidspunktene det har passet for meg å reise? Dermed tok det atskillig flere år enn hva jeg hadde sett for meg før drømmen skulle bli en realitet. Okke som ... da en arrangert matreise med reiseselskapet Norsk Tur og Trines Matblogg plutselig dukket opp i fjor høst, var mannen min og jeg ikke sene om å melde oss på. Vi var begeistret! Og vi gledet oss enormt til turen! Jeg kan allerede nå røpe at vi ikke ble skuffet. Begeistringen sitter fremdeles i hver eneste celle i kroppen! 

Det er mye farger i Marrakech! Flotte farger til å bli glad av! 
Hva er det med Marrakech som gjør at ingen forlater byen uten å være merket for livet, for å bruke et kjent Hamsun-sitat? For det første ligger byen i Afrika, og bare dette bidrar i seg selv til at følelsen av noe svært eksotisk dukker opp. Dessuten blir jeg som regel alltid fylt av en dyp respekt for det landet jeg nettopp har besøkt. Særlig når jeg erfarer hvor hyggelig og varme folk er, hvilken kultur - deriblant matkultur - de har å by på, brukskunsten, fargene, luktene, hvordan man har innrettet livene sine ... Det er mye å ta inn. 

Alle bygningene i Marrakech er røde/okerfarget. Derfor kalles byen the
"Red City"eller "Ochre City". 
Marrakech ligger ved foten av Atlasfjellene, som er begynnelsen på Sahara-ørkenen. Her bor det om lag 1,3 millioner innbyggere, fikk vi høre. I tillegg kommer tilreisende beduiner inn til byen for å selge varene sine. Marrakech´gamleby kalles medinaen, og midt inne i byen ligger soukene, et tradisjonelt marked. Dette markedet er det største i hele Marokko. Torget Djemaa el Fna er i følge Wikipedia det travleste i Afrika. Det er gjerne her tilreisende selgere holder til, mens det er de fastboende som holder til inne i soukene. Om dagen kryr det av ivrige (og svært masete) selgere på plassen, og i tillegg er det slangetemmere og andre som håper på å få noen av slantene dine. Dersom du ikke liker masete selgere og heller ikke ønsker å få en slange slengt over skuldrene dine før du vet ordet av det, bør du kanskje holde deg i soukene ... Der foregår handelen i mye mer siviliserte former - med høflige selgere som du får lyst til å handle med. 

Djemaa el Fna om kvelden
For øvrig kan det være verdt å merke seg at medinaen i Marrakech i 1985 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste. Jeg siterer fra Wikipedia:

Begrunnelsen var gamlebyens store antall bygninger og anlegg fra dens historiske gullalder. Blant byens kulturhistoriske bygninger og severdigheter som var grunnlag for verdensarvstatus kan nevnes Saadidynastiets mausoleum, Koutoubia-moskéen, Bin Yousuf-madrassaen, flere andre moskéer, madrassaer, zaouiaer (religiøse skoler, nokså tilsvarende madrassaer), synagoger, Shrob ou shouf-fontenen, Almoravid Koubba fra 1117, gravene til byens syv hellige menn, El Badi-palasset, Bahia-palasset, garveriene, markedsbodene, bymuren, byportene.

Blant byens nyere severdigheter er den franske maleren Jacques Majorelles hage Jardin Majorelle fra 1924.


Vi fikk ikke med oss noe særlig av dette på vår tur, siden fokuset var et noe annet (matreise), men dette gjør det vel verdt å besøke byen flere ganger. Vi var heller ikke i den nye bydelen, som franskmennene anla mens deler av Marokko var et fransk protektorat, med unntak av et restaurantbesøk. Marrakech er uansett en by som ikke er unnagjort på noen få dager. At mat er inngangen for en reise til eksotiske Marrakech var for øvrig en innertier av de sjeldne! All honnør til Norsk Tur og Trines Matblogg for dette opplegget!
                       
Vi bodde i Riad Dar Justo.
Når man reiser til Marrakech er det selvsagt stas å bo i en riad. En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Bygningene fokuserer på å beskytte familiens privatliv og selvsagt også utgjøre et vern mot vær og vind. Bygningenes fasader er som regel uten vinduer og altaner. I dag benyttes de fleste riadene som hoteller for tilreisende. 

Vi bodde i Riad Dar Justo. Rommene var nydelige, hele stedet bar preg av ro og harmoni, folkene som jobbet der var skjønne, og vi følte oss nesten hensatt til en annen tid - både på grunn av inventaret og på grunn av stemningen. Her har man til og med sin egen hammam/spa. 

Alt var så lekkert på rommet vi bodde på - helt ned til hver minste detalj!
Riaden vår lå i medinaen, vegg-i-vegg med soukene. Til å begynne med tenkte jeg at hvordan i all verden skulle jeg våge meg ut på egen hånd? For ville jeg klare å finne tilbake til riaden etterpå? Hele medinaen er nemlig bygget nærmest som en labyrint, og i sin tid var formålet at folk uten ærlige hensikter skulle rote seg bort. Dermed ville innbyggerne kunne forberede seg bedre på eventuelle angrep, som det nok har vært mange av i årenes løp. For mitt vedkommende handlet det om å våge å gå seg vill noen ganger, og erfare at vi alltid fant tilbake uansett. Om enn etter noe tid ... 

Vakre bygninger og gater bidrar til å gi byen en sjel som er sterkt merkbar!
Mange av bygningene i medinaen bærer preg av å ha stått i uminnelige tider, uten tilstrekkelig med vedlikehold. Like fullt er det en estetikk over hele stedet, som nok skyldes at beboerne er svært opptatt av å holde gater og torg gullende rene, samt at det er de samme fargene som går igjen over alt. Det slitte preget gir stedet atmosfære og sjel!

Å ta bilder av slangetemmere på Djama el Fna gjør du ikke uten at det
forventes at du gir fra deg noen slanter.
Det er ganske enkelt ikke mulig å oppholde seg i Marrakech uten å gå på en shoppingsmell eller flere! Fristelsene er mange, og behov du ikke ante at du hadde, kommer over deg som et overraskelsesangrep. Plutselig ser du en kjole du bare "må" ha, et vakkert kalligrafert keramikkfat, skinntøfler, en skinnpuff, et teppe ... Mulighetene er i prinsippet uendelige. Den eneste begrensningen er koffertvekt og lommebokens størrelse.  

Garnbutikk i medinaen.
I Marrakech´medina pruter man! Lik det eller ikke lik det, men sånn er det bare. Å prute riktig er en kunst. Det gjelder å ikke gå så lavt ned i pris at du fornærmer selgeren. Det er i så fall veldig dumt dersom du virkelig vil ha gjenstanden, og selgeren ikke lenger vil ha noe med deg å gjøre. (Og fornærmet blir han - det er alltid en han - dersom du byr ham en skampris for et kvalitetsprodukt.)

Samtidig gjelder det å ikke bli lurt. Noen ganger kommer selgeren med en pris - andre ganger vil han først høre hva du er villig til å gi. Jeg har i grunnen ett godt råd: tenk deg godt om hva du tenker at gjenstanden du har lyst på er verdt - i din verden. Da vet du sånn noen lunde hvor du skal legge ditt første bud. For å lande på nettopp den prisen, bør du starte en del lavere. Ikke regn med å få kvalitet for lite eller ingenting. Kvalitet koster - også her! Det verste som kan skje er faktisk ikke at du kommer tilbake til resten av gruppen og finner ut at du har betalt noe mer enn dem. Det "verste" som kan skje er at du kommer hjem og finner ut at kvalitetsproduktet du trodde at du hadde kjøpt, var noe billig drit ... som du burde ha oppdaget dersom du hadde vært litt mer årvåken. 

Kryddermarkedet i Marrakech ligger i ytterkant av soukene, mot Djamaa el Fna.
Vi fikk høre at det var lurt å starte prutingen med halvparten av det selgeren kom med som et utgangspunkt. Dette er en sannhet med en hel del modifikasjoner. Dersom du er helt alene - uten følge verken av guider eller andre - vil jeg påstå at dette er en god regel. Har du derimot med deg andre, gjelder ikke denne regelen i det hele tatt. Du kan nemlig regne med at den lokale guiden skal ha sin kommisjon for salget - siden han har tatt deg med nettopp til denne butikken. Vi opplevde da at utgangsprisen ble firedoblet. Til slutt skjønte vi at det ikke var noen vits i å handle når vi hadde med guide. En annen gang opplevde vi at en vi spurte om veien, hang seg på oss. Vi ble ikke kvitt ham. Så gikk vi inn i en butikk, og trodde at vi hadde klart å riste ham av oss. Selgeren sa at "dersom dere kommer alene, kan jeg gi dere en god pris". Da ble vi oppmerksom på at den fremmede mannen sto utenfor og ventet. Så skulle også han ha kommisjon av det vi handlet ... Da ble jeg forbannet og ba ham stikke. Vi opplyste til selgeren at mannen utenfor var en "complete stranger", og da fikk vi en så god pris at vi ikke så noe poeng i å prute i det hele tatt. Prisen var nemlig helt "innafor". 

Her selges oliven i alle valører.
Noe av det jeg tenkte på mens vi var i Marrakech, er kvinnenes stilling i dette samfunnet. For et par år siden var jeg på Arabiske filmdager i Oslo og så dokumentarfilmen "Casablanca calling". Jeg har hele tiden tenkt at det er stor forskjell på det livet marokkanske kvinner lever i byene og på landet. Hvor frie er de egentlig? Den lokale guiden vår påsto at marokkanske kvinner er veldig frie, og at de kan utdanne seg til hva de måtte ønske. I dagliglivet i medinaen ble imidlertid all handel håndtert av menn, jeg så ingen kvinner på caféene og så og si samtlige kvinner jeg traff på mens jeg var der, var tildekket. Til dels ganske mye tildekket. Er dette nytt, eller har det alltid har vært slik? ... lurte jeg på. Er det noen av mine lesere som kan svare på dette?

I Marrakech´ gater
Vi var selvsagt også innom et teppehus. Det ene teppet lekrere enn det andre - fortrinnsvis kelimtepper - ble lagt frem foran den gruppen vi reiste med. Kelimtepper er en type orientalsk glatt vev. Jeg kan ikke nok til å vite hva som er god kvalitet og hva som ikke er det, men noe jeg fanget opp er måten innfargingen har skjedd på. Dette er med på å avgjøre om fargene holder eller blir bleket med årene. Det siste ønsker vi jo ikke. 

Man går i prinsippet ikke inn i et teppehus, med mindre man har tenkt å kjøpe noe.
Variasjonen i mønstre var nærmest uendelige, og vi fikk se mange virkelig flotte tepper! Utgangsprisene var mildest talt stive, og for enkelte tepper var prisene oppe i 35 000 dirham (tilsvarer mellom 30 000 og 35 000 norske kroner). Det var det imidlertid fullt mulig å få halvert prisen i løpet av noen pruterunder. Det var ingen problem å få skipet teppet hjem til Norge, men dette kostet ekstra. De fleste i følget nøyde seg med å kjøpe mindre tepper og løpere som det var mulig å få ned i kofferten, og da snakket vi om priser mellom 1000 og 2000 kroner. (En tur på IKEA i går ga for øvrig rom for ettertanke. Her er det også fullt mulig å få tak i både persiske tepper og kelimtepper til høyst overkommelige priser. Vakre er de også.)

På matlagingskurs i Marrakech
Jeg nevnte innledningsvis at den turen vi dro på var en matreise. Vi deltok på to matkurs, der formålet var å lære om marokkansk kokekunst. Her står taginen i fokus! Dette er en del av en nordafrikansk tradisjon for tilbereding av mat. Vanligvis settes taginen på en gassovn eller på kull, men det er også fullt mulig å sette en tagin i en vanlig stekovn. Koketiden er imidlertid annerledes. 


Kokkekurs hos Chef Tarik
Krydderiene som man bruker på det marokkanske kjøkken gjør det enkelt å gjenkjenne marokkansk mat. Det handler om paprika, gurkemeie, hvitløk, kanel, spisskummen, ingefær, koriander m.m. Enten er maten søtlig, eller så er den sterkt krydret. En del krydder blandes aldri - som kanel og spisskummen. I Marokko viser man gjestene respekt ved å servere søtlig mat, fordi det søte en gang var veldig dyrt. Og man gir kun det beste til gjestene. Vi overvar også et par tesermonier. Og jeg som elsker kinesisk tetradisjon, må si at jeg ble positivt overrasket over den marokkanske tetradisjonen. Den var mer forseggjort enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Importert fermentert grønn kinesisk (!) te er basisen. Så tilsettes mengder av ferske urter, med hovedfokus på mynte, og mengder med sukker. Sukkerinnholdet er for øvrig enkelt å regulere selv, men ferske mynteblader er helt nødvendig for å få frem den karakteristiske smaken. Teen  dessuten smake litt søtt for å gi mening. Ikke som i Kina, der man dreper all karakteristisk smak ved så mye som å lukte på sukker ... 


På marked like utenfor Marrakech.
I løpet av turen vår var vi også innom et marked, hvor berbere solgte varene sine. Å gå rundt på dette markedet var veldig spesielt. Det var som å kollidere med fortiden. 


           Markedet var mennenes domene. Mon tro hva han tenkte om meg, mannen 
           som spilte på instrumentet? Hva tenker en mann i et samfunn der kvinnene holder 
           seg hjemme, mens det kun er mennene som møter verden - når han ser en vestlig 
           kvinne med kameralinsen stikkende frem over alt - i tide og i utide? Han ser temmelig 
           skeptisk ut. Men pengene mine ville han gjerne ha ... Han kom for øvrig løpende etter 
           meg helt til jeg stoppet for å ta bilde, og så kom han med hånda. 
Jeg skal skrive mer om Marrakech-turen, ikke minst om matlagingskursene vi deltok på. Det er bare å følge med på bloggen min!


Eksempel på byggestilen i Marrakech
Les mer om Marrakech på matbloggene ENEstående mat og Trines Matblogg!

lørdag 2. januar 2016

"A half of a yellow sun" (Regissør: Biyi Bandele)

"En halv gul sol" på film!

Chimamanda Ngozi Adichie er en av mine yndlingsforfattere fra Afrika. Hun er fra Nigeria, nærmere bestemt byen Nsukka, og det er også fra denne byen mange av hennes romaner har sitt utspring. "Half of a yellow sun" - eller "En halv gul sol" som romanen heter på norsk - er intet unntak. Adichie har utgitt fem bøker, og jeg har omtalt fire av dem her på bloggen: "En halv gul sol" (2006), "Dyprød hibiskus" (2003), "Americanah" (2013) og "Kvelningsfornemmelser" (2009). 

I 2003 ble "Half of a yellow sun" filmatisert. Rammen for historien er Biafra-krigen, som pågikk på slutten av 1960-tallet. Det var gnisninger mellom den muslimske delen av befolkningen og den kristne (igboene). Biafra-krigen startet ved at igboene ønsket å løsrive seg fra resten av Nigeria, og dette førte landet ut i en borgerkrig. Biafra-republikken ble svært kortvarig (1967-1970). I mange år har denne borgerkrigen nærmest vært et tabuemne i Nigeria. Tittelen på filmen henspeiler til flagget for Biafra.

Tvillingsøstrene Olanna og Kainene har fått seg utdannelse i England, og har nettopp kommet tilbake til Nigeria. De er svært ulike av natur, og dette preger deres valg i livet. Mens Olanna velger å leve sammen med kjæresten og litteraturprofessoren Odenigbo uten å være gift, velger Kainene et liv som forretningskvinne og innleder et forhold med forfatteren Richard, som er engelsk. Kjærligheten betyr mye for dem. De lever begge et svært privilegert  liv i Nigerias overklasse. Borgerkrigen gjør imidlertid slutt på dette, og vi følger de to parene og deres familier gjennom de årene som borgerkrigen varer. 


Odenigbo, Baby, Olanna og Ugwu - etter at de måtte flykte
Krig handler om store omkalfatringer i samfunnet og om å måtte forlate alt man eier og har for å redde sitt liv. Tidligere samfunnsstrukturer opphører, og tilfeldighetenes spill starter. Hvem dør og hvem overlever? De som ble igjen i husene sine og nektet å forlate dem, dør i alle fall. Mens de som er smarte nok til å komme seg bort i tide, har større sjanser. 


Odenigbo forøker å overtale Olanna til å gifte seg med ham
Skuespillerprestasjonene i denne filmen er virkelig av ypperste klasse! Lenge ble jeg sittende og fundere på hvor jeg hadde skuespilleren som spiller Odenigbo fra, inntil jeg fant ut av det. Chiwetel Ejiofor spiller nemlig hovedrollen i "12 Years a Slave", en rolle jeg fremdeles mener at det var han som skulle ha fått Oscar for. Rollen som Odeigbo spilte han samme år som slavefilmen ble spilt inn. 


Flykter fra sitt eget bryllup
Oppbyggingen av filmen er også god, og her kommer virkelig det fargerike Afrika - på godt og vondt - frem. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at samtlige motstandere av opprettelsen av Biafra (dvs. muslimene) fremstilles svært onde. Igboene fremstilles derimot mer nyanserte, og her blir vi vitne både til splid mellom søstrene, utroskap og slemme svigermødre. En annen ting jeg lurte på underveis var hvor mange lekre kjoler det er mulig å trekke frem fra en koffert som inneholder alt du eier og har mens du er på flukt. Oleana dukker nemlig opp i den ene lekre kreasjonen etter den andre. 

Noe av det som gjorde et formidabelt inntrykk på meg mens jeg leste boka var at Olanna og Odenigbo endte i en flyktningeleir til slutt, ribbet for alt de eide og hadde. Biafra-krigen endte som kjent i en enorm humanitær katastrofe. Det at krigen fikk et menneskelig ansikt, betydde mye for min opplevelse av romanen. Denne delen av boka er ikke med i filmen, og det skuffet meg selvsagt veldig. Kjærligheten sto sentralt også i romanen, men jeg opplever at den er trukket enda mer frem i filmen - på bekostning av krigen. 

Helhetsvurderingen av denne filmen er at den er vel verdt å få med seg! Bare det forhold at den faktisk ikke er produsert i Hollywood, har en betydning, slik jeg ser det. Filmen har gått på norske kinoer også (ifølge Filmweb - jeg fikk aldri dette med meg), og det sier kanskje litt om aktualiteten. 

Innspilt: 2013 
Nasjonalitet: Nigeria/Storbritannia
Sjanger: Drama/romantikk
Skuespillere: Chiwetel Ejiofor (Odenigbo), Thandie Newton (Olanna), Anika Noni Rose (Kainene), Joseph Mawle (Richard), John Boyega (Ugwu) m.fl.
Spilletid: 111 min.

søndag 7. september 2014

Chimamanda Ngozi Adichie: "Kvelningsfornemmelser"

Knivskarp novellesamling sydende av samfunnskritikk

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) har tre romaner bak seg - "Dyprød hibiskus" (2003), "En halvgul sol" (2006) og "Americanah" (2013). Novellesamlingen "Kvelningsfornemmelser" kom i 2009, og inneholder en samling noveller publisert så langt tilbake i tid som 1995 (Granta 95).

Det noe spesielle med Adichie, i tillegg til at hun skriver fantastiske bøker, er at hun er vokst opp i Nigeria, men har vekslet mellom å bo i USA og i hjemlandet sitt. Denne flerkulturelle bakgrunnen hennes er et gjennomgangstema i flertallet av novellene i "Kvelningsfornemmelser", og i hennes siste roman "Americanah" er den et helt sentralt tema. Adichie vet av den grunn mye om hva det vil si å være farget afrikaner i USA, hun har kjent på hverdagsrasismen som er gjemt bak den politisk korrekte USA-kulturen, og hun presenterer i sine noveller også noen baksider ved sin egen kultur. Noe jeg synes er ekstra flott ved hennes forfatterskap, er at hun gjennom å gi en del skjebner et ansikt, synliggjør det flertydige i den afrikanske kulturarven hun bærer med seg fra Nigeria, slik at en del stereotype oppfatninger og fordommer brytes ned. 

"Kvelningsfornemmelser" inneholder elleve noveller, alle med kvinnelige hovedpersoner i sentrum. Etter å ha lest hele novellesamlingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren på et vis har ønsket å dekke alle situasjoner som nigerianske/afrikanske kvinner kan tenkes å komme opp i.

I novellen "Jumping Monkey Hill" møter vi forfatteren Ujunwa som er så heldig å ha blitt invitert til African Writers´ Workshop, og som ser frem til å bli inspirert mens hun er der. Her møter hun Edward Campbell, som ender opp med å behandle henne på en seksuelt trakasserende måte. Parallelt skriver Ujunwa om en kvinne - Chioma - som befinner seg i en tilsvarende situasjon, og som opplever det nærmest umulig å få jobb dersom hun ikke klarer å finne seg i at arbeidsgiveren samtidig får benytte seg av henne, klå på henne ... 

"Hun skulle ikke ha ledd da Edward sa: "Jeg vil heller at du skal legge deg ned for meg." Det hadde ikke vært morsomt. Det hadde ikke vært morsomt i det hele tatt. Hun hadde hatet det, hatet fliret hans og glimtet av grønnlige tenner og hvordan han alltid så på brystet hennes istedetfor ansiktet, hvordan han for over henne med blikket, og likevel hadde hun tvunget seg til å le som en sinnssyk hyene. Hun satt der med det halvtomme vinglasset og sa: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren og den hvite sørafrikaneren og zimbabweren stirret på henne. Ujunwa gjentok: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren sa at det hadde vært tydelig fra første dag at mannen kom til å bestige det flate vaskebrettet av en kone og ønske at det var Ujunwa; zimbabweren sa at Edward ustanselig kastet lystne blikk på Ujunwa; den hvite sørafrikaneren sa at Edward aldri ville se slik på en hvit kvinne, for det han følte for Ujunwa, var begjær uten respekt.

"Dere har merket det alle sammen?" spurte Ujunwa. "Dere har merket det alle sammen?" Hun følte seg underlig sveket ..." (side 111)

I novellen "Ekteskapsarrangørene" møter vi Chinaza som nettopp har kommet til USA sammen med mannen hun har giftet seg med. Ekteskapet er - slik novellens tittel indikerer - arrangert, og de kjenner ikke hverandre. Selv om Chinaza burde være lykkelig over at hennes nye mann er lege og gode greier, skal det snart vise seg at dette ikke er tilstrekkelig for at hun skal bli lykkelig. Ikke bare har mannen hennes skjult at prisen han har betalt for å få opphold i USA har vært å inngå et fiktivt ekteskap med en amerikansk kvinne - ja, det viser seg endog at han ikke har rukket å skille seg ordentlig fra denne kvinnen - i tillegg får Chinanza følelsen av at hun kunne vært hvem som helst. Alt mannen hennes har ønsket seg er en "nigeriansk kone" ... Etter ankomsten i USA går han umiddelbart i gang med amerikanisere henne - som om ingenting ved  henne egentlig holder mål, som om ektemannen tror at han kan tømme alt hun består av ut med vaskevannet, og fylle henne opp med egenskaper han ønsker i henne. Selv navnet sitt får hun ikke beholde. Drømmer brister, og det åpner seg en avgrunn under føttene hennes ... 

I en av novellene følger vi en ung gutt som får litt feil venner, og som blir tatt, og som endres for alltid. I en annen novelle får vi innblikk i en kvinnes skjebne - en kvinne som vinner i green card-lotteriet, og hvis slektninger forventer at hun umiddelbart etter ankomst kommer til å bli rik og kan sende dem alt de ønsker seg. Mens hun så vidt klarer husleien og knapt har penger til mat. Det blir naturlig nok umulig å skrive hjem.

Flertallet av novellene i samlingen holder en svært høy kvalitet, tett oppunder det beste som finnes innenfor novellekunst. Et par av novellene haltet imidlertid noe, uten at de på noen måte skjemmet helheten. Det som for øvrig skiller Adichies noveller fra noe av det jeg oppfatter som mer middelmådige innenfor novelle-genren, er at samtlige noveller handler om eksistensielle spørsmål, viktige spørsmål, helt avgjørende spørsmål. Alle historiene berører og er smertefulle å lese, uten at hun spekulerer i dette eller gjør historiene til tåreperser. Til det er stilen for nøktern og ren. Dette sammen med at hun gjennom novellene belyser ulike sider ved det afrikanske samfunnet, gjør det ekstra spennende å følge denne forfatteren. Hun skriver så godt, så poengtert - og jeg liker måten hun avslutter novellene på. Vi får ikke vite alt, noe henger i løse luften, men vi får noe mer å tenke på. Og nettopp dette gjør at historiene fortsetter å leve i en etter at man er ferdig med å lese. Dessuten er alle kvinneskikkelsene beskrevet som sterke, og dermed bryter hun ned ikke rent få fordommer vi alle har - enten vi liker å innrømme det eller ei. En sterk novellesamling er dette - med knivskarp samfunnskritikk mellom linjene! Les og lær, er min anbefaling!

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Thing Around Your Neck
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Mona Lange 
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-05-40308-6
Boka har jeg kjøpt selv.



Andre omtaler av novellesamlingen:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 18. november 2009 - Friskt og fandenivoldsk fra Nigeria
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 17. november 2009 - Fryktløse noveller
- Dagbladet v/Thomas Marco Blatt - 30. november 2009 - En hang til å forskjønne etnisk herkomst - Cimamanda Ngozi Adichie har levert en konfliktfylt novellesamling
- Bloggeren Karin på bloggen En verden full av bøker - 24. april 2010 - Ujevn novellesamling: Kvelningsfornemmelser
- Bloggeren Åslaug på bloggen Min bok- og maleblogg - 14. april 2012 - Chimamanda Ngozi Adichie: Kvelningsfornemmelser

fredag 22. august 2014

Taiye Selasi: "Pakke og dra"

Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år. 

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans. 

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt - 

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne. 

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie. 

"Hvordan det raknet. 

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg. 

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Ghana Must Go
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 363
ISBN: 978-82-05-41194-4
Boka har jeg kjøpt selv. 


Taiye Selasi (Foto: Linus Sundahl-Djerf)
Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Thea Urdal - 2. oktober 2013 - Selasis atlas
- Morgenbladet v/Helena Gustavsson - 3. oktober 2013 - En ekte afropolitt
- Stavanger Aftenblad v/Ida Vågsether - November 2013 - En dysfunksjonell familie å bli glad i 

søndag 17. august 2014

Nadifa Mohamed: "De tapte sjelers land"

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta. 

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet. 

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet. 

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien.  Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten." (side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd. 

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202). 

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete. 

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Orchard of lost Souls
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 356
Boka har jeg kjøpt selv


Nadifa Mohamed (Foto: Andy Hall)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 28. juli 2014 - Fortellerkunst i særklasse