Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Aarø Selma Lønning. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Aarø Selma Lønning. Vis alle innlegg

søndag 1. januar 2017

Selma Lønning Aarø: "Hennes løgnaktige ytre"

Et besnærende kunstnerportrett!

Selma Lønning Aarø (f. 1972) debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Den endelige historien", og vant Cappelens pris for beste debutroman. I alt har hun utgitt ni bøker, og "Hennes løgnaktige ytre" (2016) er foreløpig den siste i rekken. 


Egentlig hadde jeg tenkt å hoppe over denne boka (man får jo ikke lest alt), men flere opprømte og begeistrede anmeldelser fikk meg til å ombestemme meg. Det angrer jeg virkelig ikke på, for denne boka er - med fare for å gjenta meg selv - noe av det virkelig bedre jeg har lest av fjorårets norske utgivelser. Den norske bokhøsten 2016 har for øvrig vært usedvanlig sterk, med mange meget gode romanutgivelser. Derfor er det vanskelig å peke ut en spesiell bok som den aller beste. Det er vel heller ikke nødvendig, all den tid de fleste lesere klarer å konsumere i det minste en håndfull bøker i løpet av et år, og derfor ikke trenger å velge seg ut bare én bok. Det man likevel kan merke seg er at jo mer opp til virkeligheten bøkene har vært lagt, jo bedre har de vært. Det synes i alle fall jeg. Selma Lønning Aarøs bok er intet unntak i så måte. "Hennes løgnaktige ytre" er nemlig basert på en virkelig historie. 


Denne bokanmeldelsen er et stykke på vei en spoiler. Herved er du advart. 


I 1887 anmeldte Knut Hamsun Anna Munch fordi han hevdet at hun i over et år hadde sendt anonyme brev til damer i hans bekjentskapskrets, der hun beskyldte ham for å være en bedrager og forfører. Han beskyldte henne for i årevis å ha forfulgt ham, at hun hadde sendt utallige brev og telegrammer og aldri lot ham være i fred. Hamsun bedyret at det aldri hadde vært noe som helst erotisk forhold mellom ham og Fru Munch, og at han aldri i løpet av deres seks år lange bekjentskap hadde gjort en eneste tilnærmelse overfor henne. 


"... jeg (forlanger) Fru Anna Munch anholdt, tiltalt og straffet, til at begynde med hendes mentale Tilstand undersøgt", skrev Hamsun i anmeldelsen (side 6).


Anna Munch på sin side nektet for at hun skulle ha sendt brev til Hamsuns damebekjentskaper. Hvem snakket sant? Akkurat dette har forfatteren forsøkt å finne ut av, og det har det blitt en fengslende roman av. Egentlig bør man starte med etterordet i boka fra side 287, der Aarø skriver følgende: 


"Jeg har villet skrive denne historien helt siden jeg første gang leste Knut Hamsuns brev til politiet, der han forlangte at Anna Munch ble anholdt og at hennes mentale helse ble undersøkt. Hva var det som fikk henne til å forfølge Hamsun fra Trondhjem til Kristiansund, videre til Paris og deretter fra pensjonat til pensjonat i Norge. Hadde han virkelig aldri oppmuntret henne?" 


Mens Hamsun skrev flere euforiske bøker om galskap, f.eks. om Nagel i "Mysterier" (hvor hovedpersonen sender anonyme brev til seg selv), og andre bøker om personer med "de verste vrangforestillinger og trang til irrasjonelle handlinger, skikkelser som forfølger og forfølges", fremstår Anna Munch i sitt forfatterskap og gjennom sine brev som alt annet enn det Hamsun ville ha henne til å være, nemlig gal og grenseløs. I sin samtid trodde imidlertid de fleste på Hamsun. Det gjorde ikke politiet. Anna ble derfor aldri tiltalt, og frem til sin dødsdag nektet hun for å ha hatt befatning med brevene. 


Selma Lønning Aarø har forsøkt å skrive en roman som ligger tett opp til virkeligheten, og hullene har hun fylt med hendelser hun anser for å være sannsynlige. 


I begynnelsen av boka presenteres vi for familien Dahl. Anna vokser opp som den eldste i en anselig søskenflokk, hvor det forventes at hun bidrar for at hjulene skal gå rundt i den hardt prøvede familien. Hva visste hun om kjærligheten da hun møtte Ragnvald Munch på høstutstillingen i 1883? "Hun kan se at det er en lidenskap under de stramme trekkene, hun aner bare ennå ikke hvordan den vil gi seg utslag." (side 21) Så gifter hun seg med ham, og skjønner for sent at dette skal bli hennes livs tabbe. 


"Hun ønsker ikke å pynte seg for verken kvinner eller menn. Det kompliserer det hele. Hun vil samtale med menn. I alle fall de av dem som har noe å tilby henne. Det er dessverre slik at de sitter på kunnskapen, ingen av kvinnene rundt henne leser Nietzsche eller Kant. De er opptatt med sine barn og sine stuer. Anna kan ikke være bare det. Trangen til å skrive har blitt for sterkt. Vitebegjæret holder på å strupe henne. 


Munch gjør det vanskelig. Han har ikke tro på kvinnelig åndsarbeid, sier han. Han tåler i det hele tatt ikke noen form for kvinnelig overlegenhet. 


Anna har begynt å leke med tanken om å dra. Familien vet det ikke nå, men for hver dag som går glir hun lenger unna Munch.


De sover i samme seng, og hver kveld ligger hun med hjertet i halsen, livredd for at han skal røre ved henne, legge de blytunge hendene sine over henne. Det er hendene hans som bestemmer hva som skal skje. Hennes vemmelse kan ikke stoppe dem, kan ikke nekte dem noe der de farer over kroppen." (side 26)


Så prisgitt er hun sin mann. Han har makt til å bestemme alt. Hvor de skal bo, hva hun skal få lov til å sysle med, om hun skal få skrive eller ei, om han skal få "det han har krav på som ektemann" ... Mang en gang tar han det, flerrer av henne klærne ... Eller som Anna skriver om i et brev: "han stengte mig inne og behandlet mig brutalt". Det vi i dag tenker på som voldtekt, selv om det foregår innenfor ekteskapets rammer, limer ikke akkurat sammen et skjørt forhold ...


Anna skriver i smug og får utgitt bøker. Mannen hennes blir rasende, og er overbevist om at det er skrivingen som er problemet i deres ekteskap. Omgivelsene aner ikke hvor sint han kan bli, for de reneste bagateller. 


Etter et foredrag som Knut Hamsun holdt i Kristiania, er Anna betatt. 


"Han skuffer henne ikke. Og enten folk er enige eller uenige med ham, så etterlater denne Knut Hamsun salen i en oppildnet stemning. Noen er fra seg av begeistring, andre synes det er noe nymotens tull, at han er en uforskammet oppkomling som umulig kan ha lært mye latin slik han uttaler ordene." (side 29)


Anna skriver brev til Hamsun, og han oppsøker henne. Dette blir innledningen på et "forhold", som aldri blir noe forhold i ordets egentlige forstand, men hvor Anna blir avsindig forelsket i Munch. De neste årene bruker hun til å lete etter tegn hos ham på at han føler det samme som henne. Hun reiser til Paris, til Kristiania og andre steder - alt for å være i nærheten av ham. Uten at det fører til annet enn frustrasjoner fordi hun blir avvist. Kun en gang kunne det kanskje ha skjedd noe, men da er det Anna som avviser ham. Var det en tabbe? Var det derfor alt snudde? lurer hun på ... 


Parallelt med historien om Anna følger vi datteren hennes Signe, som befinner seg på Grini i krigens siste dager. Hun reflekterer over de valgene moren gjorde, der morens kjærlighet til Knut Hamsun gikk foran henne ... For egen del kunne jeg ha klart meg uten denne parallelle historien. Samtidig skjønner jeg hvorfor den er med. Signe følger nemlig prosessen mot Hamsun etter krigen, og dette er ytterligere med å forsterke sannsynligheten for at forfatteren sannelig ikke var helt god, han heller ... Dessuten er det Signe som er bokas forteller. Historien om Anna er i all hovedsak lagt til årene 1891-1897, mens Signes historie er lagt til tiden rett før frigjøringen i 1945 og den påfølgende sommeren. 


Mer har jeg ikke tenkt å si om historien, som er svært fascinerende. Det er den fordi historien som sådan byr på et realt gufs tilbake til en nokså nær fortid, der kvinners handlingsrom var så snevert at noen hver kunne blitt fullstendig gal av mindre. At en ektemann skulle bestemme om man fikk dyrke sine talenter - som det å skrive - er tilstrekkelig til at det knyter seg i meg. Hvorvidt Anna Munch var offer for sin tid, eller om det var Hamsun som spilte henne og andre et puss på rent "Nagelsk" vis, får vi nok aldri vite 100 % sikkert. Det som er sikkert er like fullt at det var mennene som skrev historien den gangen, og at kvinnene hadde lite å stille opp med. Selma Lønning Aarø har lest mange av bøkene til Anna Munch som ble skrevet i angjeldende periode, og hennes inntrykk er at denne litteraturen, som varierte i kvalitet, tegner et helt annet bilde av Annas mentale tilstand og vesen enn hva man får inntrykk av dersom man utelukkende baserer seg på Hamsuns versjon av det hele. Hvilken kvinne "forfølger" en mann i seks-syv år dersom hun aldri har blitt oppmuntret? Ikke på noe vis ... 


"Hennes løgnaktige ytre" er en godt skrevet bok, som appellerer til de aller fleste. Akkurat det er jeg overbevist om! Det at boka er skrevet i presens, gir historien et mer intenst preg. Vi er der jo sammen med Anna - mens det skjer!


Jeg er imponert over hva Aarø har fått ut av kildematerialet som boka er basert på. Bokas verdi ligger som nevnt ikke utelukkende i historien mellom Anna Munch og Knut Hamsun, men også i beskrivelsen av kvinners vilkår på slutten av 1800-tallet. Jeg elsket fortellerstemmen i boka, som er preget av en respektfull og varm tilnærming til Anna og alt hun hadde å bale med ... For hva hadde kvinnene å stille opp med dersom de ikke ble i sine ekteskap, uansett hvor udugelige ektemennene måtte være når det kom til det relasjonelle mellom en kvinne og en mann? Dessuten gir historien rikelig med grunnlag for å reflektere over hva som er sant når de to involverte opplever det hele så til de grader forskjellig. Og det hele kompliseres ytterligere fordi vi får en følelse av at noen lyver her, men hvem? Når man har foretatt seg noe helt hårreisende og det til syvende og sist handler om ens egen ære - ikke hvis, men når - alt kommer ut - hvem ville ikke ha kostet på seg en løgn for å komme noenlunde greit fra det? Hvem av dem hadde størst grunn til det? Knut Hamsun (i midten av 30-årene den gangen), som trengte et kunstnerstipend og å være inne i varmen hos de kondisjonerte, eller Anna Munch som allerede var nokså æreløs og ute av det gode selskap fordi hun hadde valgt å forlate den hellige ektestanden? Eller var det hele så banalt at dersom ikke Anna fikk ham, så skulle heller ingen andre få ham? 


"Hun sitter inne på rommet og setter sammen en bukett. Det er som om noe er i ferd med å ta slutt. Som om et dyr som har holdt henne mellom kjevene, plutselig spytter henne ut Hva hun har utrettet og ikke, er uklart for henne. Hun har løyet, hun har skrevet. Hun har hender som er svarte av blekk. 


Hvite roser og noen grønne bregner innimellom. Nå er hun trett. Ferdig. Roen som er kommet over henne, forutsetter at hun er i stand til å glemme - og det er hun. Det er en gave. La oss bare håpe at han kan glemme." (side 280)


Jeg anbefaler denne romanen varmt! Her får vi en annen historie enn den Hamsun-biografene - samtlige er menn - har fortalt tidligere om denne historien. 


Andre som har skrevet om romanen er NRK (Velturnert kunstnerportrett - Hvem eier en historie? Og hvem kan definere sannhet? Det er et tema hos Vigdis Hjorth denne høsten, som det er det hos den unge franske forfatteren Edouard Louis. Også Selma Lønning Aarø befatter seg med disse spørsmålene i sin ferske dokumentarroman «Hennes løgnaktige ytre».), Dagsavisen (En stalkers forsvar - Original og velskrevet roman gir kvinnen Hamsun stemplet som løgnaktig forfølger en klar stemme og en troverdig forklaring.), VG (Mystiske Anna Munch - Som hun vet å behandle et stoff, Selma Lønning Aarø. Her stiger hun fram fra glemselen, Anna Munch, så vi sitter fjetret tilbake. ... Aarø har også gått til i arkivene, og har sparret med de beste Hamsun-forskerne og -kjennerne. I denne dokumentariske romanen gis en ny fremstilling av mennesket Anna Munch, nydelig skrevet og krevende komponert. Romanen starter med Annas død, og slutter med datteren Signes død. Det er en roman tuftet på et vanskelig stoff, spredte kilder, skrevet av en kresen forfatter med blikk og kraft.) og Vårt Land (Smart komponert stalkerhistorie. Anna Munch var forfatter og Knut Hamsuns stalker. Selma Lønning Aarøs nye roman balanserer denne forgaptheten med en fortelling om 1800-tallets kvinneundertrykkelse. ... Omdreiningspunktet er Anna Munch, som forlot sin mann fordi han nektet henne å skrive. Men valgene hun tar blir skjebnesvangre for mottakelsen av bøkene hennes. Lønning Aarø tråkker varsomt i denne fortellingen, likevel bærer den en undertekst som sier «ingen røyk uten ild». Hamsun var nok heller ikke noen engel.). Dessuten har bloggerne Artemisias Verden (Romanen har fått mange glitrende anmeldelser og flere kritikere har i årsoppsummeringene i avisene fremhevet den som en av årets beste bøker.), Groskros verden (Det er måten Selma Lønning Aarø skriver om Anna Munch og Knut Hamsun på, som er så bra.), Med bok og palett (Denne romanen er en spennende fortelling om to spesielle og sterke mennesker som møtes, og som kanskje er så like at de ikke makter å finne fram til å leve normalt sammen. Hun er blitt karakterisert som erotisk besatt av Hamsun, mens hun i alle sine bøker toner ned erotikken til fordel for vennskapet. Han maner i sine noveller og romaner fram personer med de særeste sjeleliv, med irrasjonelle handlinger og forfulgte mennesker.), Bokelskerinnen («Hennes løgnaktige ytre» var en av de beste, norske leseopplevelsene for meg i år og selv om det er en klisje så passer den så godt at jeg må si det: boken gjorde så stort inntrykk at den satt i meg lenge etter at siste side var lest.) og Tine sin blogg (dette er glimrende lesning!).


Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 303
ISBN: 978-82-02-52747-1
Boka har jeg kjøpt selv.


Selma Lønning Aarø (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

lørdag 3. april 2010

Selma Lønning Aarø: "En rekke avbrutte forsøk" (2007)


I denne herlige boka forsøker forfatteren å skrive om minnene fra sin barndom. Hele tiden blir hun avbrutt av sin mor, som enten er fullstendig sjokkert over det hun skriver eller hardnakket forsøker å få henne til å pynte på sannheten. Skjønt hva er objektiv sannhet når det kommer til stykket? Finnes den egentlig? Jeg ble selv i tvil. Samtidig minnet hennes "krangler" med moren meg sterkt om egne erfaringer på dette punktet. Kranglene er for øvrig fylt med mye humor og er svært lattervekkende.
Etter hvert er det avbrytelsen og ikke historiene forfatteren forsøker å fortelle som utgjør det vesentligste av boka. Små og store skjellsettende opplevelser fra barndommen blir gjennomgått, parallelt med morens utbrudd. Skjønt er det egentlig forfatteren selv dette handler om, eller heter bokas jeg-person bare tilfeldigvis det samme som forfatteren? For akkurat der tror jeg at jeg deler morens synspunkter: hvem vil fremstille seg selv så ufordelaktig i en bok?


Selma Lønning Aarø: "Vill ni åka mera?" (2004)


David er blind og har innledet et kjærlighetsforhold til Bergljot. Hun befinner seg bak en låst baderomsdør, og David forteller historien om henne og hennes liv samt om deres forhold gjennom nøkkelhullet. Vi får aldri vite hvorfor Bergljot har låst seg inne på badet.
David beskriver Bergljot som en kvinne som har flyktet inn i forholdet til ham - en blind mann - fordi hun ikke orker å se seg selv. På tross av Davids blindhet "ser" han imidlertid henne svært klart.
Jeg falt pladask for denne lille boka, som inneholder en nydelig kjærlighetshistorie fylt av sårhet og begjær. Ove Christian Owe tilførte boka en rørende følsomhet gjennom sin opplesning. Noen ganger fikk jeg rett og slett gåsehud og ble revet med. Denne forfatteren skal jeg lese mer av!

Selma Lønning Aarø: "Venstre hånd over høyre skulder" (2008)


I bokens åpningsscene står en kvinne og en mann i veikanten og kysser hverandre. Plutselig stormer mannen ut i veien og blir overkjørt av en bil. Mens menneskene på åstedet flokker seg rundt den forulykkede, forsvinner kvinnen. Mannen - Simon - blir hardt skadet og innlagt på sykehus, hvor han blir liggende i koma.
I det videre forløpet får vi vite at kvinnen var Simons elskerinne Helen. Hun er gravid, men rakk aldri å fortelle dette til Simon. Vi får innblikk i hennes absurde forhold til Simon, og som leser undres jeg over hvordan hun noen sinne kunne gjøre seg håp om å få Simon. Dette er historien om utroskap i all dens nedrighet. Elsket Simon henne, eller var forholdet bare en flukt for ham?
Simons kone Alma var en gang en gudsbenådet vakker kvinne som noen år tilbake fikk halve ansiktet vansiret i en brann da hun reddet datteren Elvira var flammene. Hva var det som skjedde mellom henne og Simon, mannen som en gang elsket henne så vanvittig høyt?
Datteren Elvira har lenge skjønt at faren har hatt en annen kvinne. Alle telefonoppringningene hvor den som ringte bare la på .... Dessuten føler hun skyld fordi faren ble skadet.
Boka er svært godt skrevet. Forfatteren tar også noen spennende grep i historien ved noen ganger å føre oss bakover i tid, andre ganger fremover. Alt i alt en meget givende bok om hvor skjør virkelig sterk kjærlighet kan vise seg å være.