Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten 22. juli 2011. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 22. juli 2011. Vis alle innlegg

søndag 11. mars 2018

"Utøya 22. juli" (Regissør: Erik Poppe)

Skremmende  realistisk om Utøya 22. juli!

Da nyheten om at det skulle bli film av Utøya-tragedien kom, ble det mobilisert en underskriftkampanje mot at det i det hele tatt skulle lages film. Protestene var rettet mot Netflix´ produksjon av filmen "Norway" med Paul Greengrass som regissør. 

Jeg har ikke fanget opp at det har vært noen tilsvarende underskriftkampanje mot Erik Poppes Utøya-film. Likevel er det de som mener at det er for tidlig med film nå. Det har allerede blitt skrevet enormt mange bøker om 22. juli, og selv har jeg lest et lite knippe av dem. Spesielt Åsne Seierstads "En av oss - En fortelling om Norge" er svært sentral. Det er visstnok også denne boka Greengrass baserer sin film på. 

Film er et mye sterkere medium enn litteratur. Det fikk jeg erfare da jeg valgte å se "Utøya 22. juli" på kino i går, en dag etter Norgespremieren på norske kinoer. For ofrene vil det nok alltid være for tidlig med en slik film. Jeg som ikke var der selv kjente på at det var på tide at også filmprodusentene kommer på banen. Dette forutsetter selvsagt at historiene som skal gjenfortelles, behandles med den dypeste respekt og ikke gjøres om til underholdning. Dersom jeg hadde opplevd dét i går, ville jeg reist meg og gått. Det gikk selvsagt ikke slik. Noe annet forventet jeg heller ikke når en så seriøs regissør som Erik Poppe står bak. Jeg satt heller ikke og ble "underholdt" i går. Derimot fikk jeg nærkontakt med hvordan det må ha vært på Utøya den 22. juli for nesten syv år siden ... hvordan det må ha vært å være der og vente de litt mer enn 70 minuttene det tok før politiet kom - mens den ene etter den andre ble skutt rundt dem ... 

"Utøya 22. juli" er filmet i ett eneste langt opptak. Dette ble gjort for å holde skuespillerne i en sammenhengende boble, har Erik Poppe uttalt. Vi merker det også underveis i filmen. Intensiteten, skytingen som aldri stopper, de eviglange minuttene, uroen rundt hva som skjer og spekulasjonene rundt hvor mange det egentlig er som går rundt og skyter. 

I filmens åpningsscene har Kaja fått en oppringning fra sin mor, som er engstelig for henne siden det har vært en eksplosjon i Oslo. Hun vil at datteren og søsteren Emilie skal komme hjem. Med blikket rettet mot oss sier Kaja at "dere vil aldri forstå", før hun fortsetter og sier at "vi er trygge - vi er jo på en øy, mamma!" Helt intuitivt oppfattet jeg det første utsagnet som at vi som satt i salen og skulle følge det som kom, aldri ville forstå ... uansett ... 

Noen ungdommer er samlet rundt en vaffel-stasjon. Her spekulerer de på om det er en gasseksplosjon eller terror som har funnet sted i Oslo. Issa (spilt av Sorosh Sadat) er bekymret, og håper ikke at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Han har åpenbart opplevd krig, og dette kommer til nytte senere når skytingen begynner på Utøya. Han er da helt klar på at det er ekte skudd de hører, og ingen øvelse. 

Noen ungdommer kommer løpende i panikk, og mange velger å flykte inn i skogen. Andre tar seg inn i storsalen - inntil dette ikke lenger oppfattes som trygt. Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av hvordan filmen er lagt opp, men usikkerheten rundt hvem det er som skyter, at noen har sett at det er politiet som står bak og det forhold at de ikke vet hvor mange det er, gjør at ingen gjemmesteder blir ansett trygge nok. 

Jeg tok ikke tiden, men det kan ikke ha vært langt unna de drøyt 70 minuttene det tok fra skytingen begynte til redningen kom, som ble gjengitt i filmen. Dermed kjente vi på kroppen hvor utrolig lenge det var å vente for de livredde ungdommene. Ingen autentisk historie er gjengitt, men historiene som er diktet frem i denne filmen er basert på et tverrsnitt av de mange historiene som senere er fortalt. Kun en gang ser vi skyggen av gjerningsmannen. Ellers er det utelukkende fokus på ungdommene og deres opplevelser, der vi hele tiden hører skyting i bakgrunnen. Det er sterke scener i filmen, og den har derfor fått 15 årsgrense. 

Denne filmen fortjener mye honnør! Jeg fant overhode intet spekulativt i den, kun et genuint ønske om å fortelle historien om Utøya så ekte som overhode mulig. Vi som ikke var der kan aldri virkelig forstå hva ungdommene gikk gjennom den ettermiddagen. Etter å ha sett denne filmen, har vi fått en forestilling om hvordan det må ha vært. Dermed kan vi forstå ofrene litt bedre. Akkurat dette er faktisk veldig viktig for ettertiden. For at vi ikke skal glemme ... 

Ungdommene spilte sine roller svært godt. Så godt at jeg var imponert! 

Ca. 700 ungdommer befant seg på Utøya da gjerningsmannen gikk i land kl. 17.17. 69 ungdommer ble drept den ettermiddagen. Nesten like mange ble alvorlig skadet, og rundt 300 av ungdommene fikk psykiske skader etter hendelsen, som er den verste hendelsen i fredstid i Norge. 

Det mest skremmende er at høyreekstremismen er på fremmarsj i store deler av verden, og særlig i Europa ... 

Stemningen i kinosalen var til å ta og føle på under hele visningen. Lydeffektene var vanvittig sterke. Det handlet om skudd, om desperate rop og gråt, om lyden av føtter som sprang for livet gjennom skogen - etter hvert i alle retninger. Jeg hørte gråtkvalte hulk i kinosalen, og klarte selv ikke å holde tårene tilbake. Da rulleteksten kom, ble alle bare sittende. Ikke en reiste seg før hele rulleteksten var ferdig. Det var sterkt! 

Denne filmen du få med deg! 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Utøya 22. juli
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: drama
Skuespillere: Andrea Berntzen (Kaja), Aleksander Holmen (Magnus), Brede Fristad (Petter), Elli Rhiannon Müller Osbourne (Emilie), Sorosh Sadat (Issa), Ada Eide (Caroline) m.fl. 
Spilletid: 90 min. 

søndag 31. desember 2017

Jan Kjærstad: "Berge"

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe. 

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser! 

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ... 

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død. 

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing! 

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg. 

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen. 

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres? 

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink. 

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler. 

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av? 

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ... 

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

(Jeg har valgt å lese boka i papir, men den er også å få tak i som lydbok.)

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner. 

Bloggerne Artemisias VerdenBjørnebokKleppanrova og Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2017 
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 379
ISBN: 9788203362583
Jeg har kjøpt boka selv.


Jan Kjærstad (Foto: Mimsy Møller - bildet har jeg lånt av forlaget)

lørdag 11. oktober 2014

Eivind Hofstad Evjemo: "Velkommen til oss"

Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm. 

I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.

Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...

Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne. 

Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem. 

I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:

"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)

Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ... 

"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om adoptivbarnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media. 

Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ... 

Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:

"Slår sprekker

Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.

– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."


Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild. 

Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg. 

Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"? 

Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 226
ISBN 978-82-02-45211-7
Boka har jeg kjøpt selv

Eivind Hofstad Evjemo (Foto: Kristine Kleppo)
Andre omtaler av boka:
- Forlagsliv v/Kristine Kleppo - 20. september 2014 - "Der står vi hjelpesløst alene
- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 9. juli 2014 - Sorgen med mange navn - "– Dette er ikke noen kritikk av det rundt 22. juli, men det finnes veldig mange mennesker som har en sorg som er helt usynlig i forhold. Deres døde barn var ikke et angrep på demokratiet. Jeg vil sammenligne det som finnes i den private sfæren av sorg, og det som produseres i den kulturelle sfæren om sorg og trøst, sier Evjemo."
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 11. september 2014 - Nye betingelser  "- Eivind Hofstad Evjemo slutter seg ambisiøst til den voksende 22. juli-litteraturen. Likevel sitter man igjen med et litt overraskende inntrykk av berøringsangst."
- Dagbladets Magasinet v/Bjørn Gabrielsen - 19. september 2014 - Lille land, store roman - "I norsk offentlighet hviler det et visst tabu over 22. juli. Og med god grunn. Katastrofen var så stor og implikasjonene så vidtrekkende at hendelsene ikke kan brukes, i Norge, som metafor eller som sammenligningsgrunnlag med noe annet. For forfattere blir dette selvsagt en utfordring. Man skal ha en svært sterk rygg og et suicidalt risikovillig forlag før man presenterer en tekst om 22. juli som kan misforstås som spekulativ eller harselerende."
- Bokstavelig talt - 7. oktober 2014"Sellas redsel for å være påtrengende blir ekstra vond å lese om etter hvert som historien om hennes egen sønn kommer fram. For Sella har faktisk den utenkelige erfaringen som kunne bundet dem sammen, dette ene, altomfattende å miste et barn under dramatiske omstendigheter. Det hun mangler er nøkkelen som åpner den porten. I Norge i 2011 kan du godt gå i rosetog, men du ringer ikke på hos naboen du aldri har snakket med før for å kondolere. De vet ikke hvem du er. De vil sikkert være i fred. Så istedet står du på utsiden og stirrer. Og venter på at den som kanskje trenger deg tar det første skrittet, gir deg en åpning. Og da kan du stå der og si Velkommen til oss, vise varme fordi du har fått tillatelsen."
- Tine sin blogg - 10. oktober 2014 - "Velkommen til oss er en liten roman bestående av en hel rekke hendelser som bare henger løst sammen. Jeg kunne ønske meg at teksten var "strammet opp" og kanskje handlet litt mer om Sellas følelser rundt det å ha mistet et barn til en terrorhandling. De som kvier seg for å lese en roman med 22/7 som bakteppe, kan ta det helt med ro, det blir ikke påtrengende. Romanen er fin, jeg ble glad i Sella og Arild og deres hverdagsliv sammen. En liten historie som blir holdt sammen av en pose rundstykker."
 - Artemisias Verden - 28. september 2014 - "Evjemo har skrevet en lavmælt og sår roman, med øye for detaljer. Språket er vakkert, men noen ganger føler jeg nesten at det blir litt for flinkt, for konstruert. Det flyter ikke like lett gjennom hele boka. Men der det flyter, flyter det derimot gnistrende godt. Det er også en passasje hvor Sella, som er sykepleier, reflekterer over behovet for å hjelpe. Interessant og viktig nok, men fikk det ikke for mye plass i boka? Litt for mye i forhold til den egentlige tematikken?"

lørdag 11. januar 2014

Åsne Seierstad: "En av oss - En fortelling om Norge"

Et referanseverk om 22. juli 2011

Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)). 

Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.
Blomsterhavet utenfor Domkirken
(Foto: RMC)

Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ... 

"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det. 


En rose for hver av de døde - spikret opp
på LO-bygningen ved Youngstorget
(Foto: RMC)
Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.

Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.


Roser for de døde - her ved Stortinget (Foto: RMC)
Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe. 

Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene. 


I dagene etter 22. juli - ved Stortorgets Gjestgiveri/inngangen
til Grubbegata (Foto: RMC)
"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ... 

Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på. 

Utgitt: 2013
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 533
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Link til bildene jeg tok i dagene etter 22. juli 2011. 


Åsne Seierstad (Foto: NTB Scanpix)
Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Jon Rognlien - 09.11.2013 - Hvem er en av oss - Åsne Seierstads velskrevne bok går langt i å utlevere
- VF v/May Grethe Lerum - 09.11.2013 - En vond, viktig bok - Samler puslebiter til et klarere 22/7-bilde
- NRK v/terroristens avlastningsforeldre (som er anonyme) - 14.12.2013 - Ærekrenket av Åsne Seierstad
- NRK v/Kjell Lars Berge - 10.11.2013 - Et fremragende historiemaleri
- NRK v/Cathrine Elnan og Marit Kolberg - 08.11.2013 - Åsne Seierstad fikk brev fra Breivik
- Ny Tid v/Dag Herbjørnsrud - 15.11.2013 - En av oss - igjen
- Morgenbladet v/Jo M. Bredeveien - 14.11.2013 - Historie om oss
- Romerike Blad v/Lars MJ Hansen - 25-11-2013 - Hjelper oss å forstå
- Reading Randi - 02.12.2013 

torsdag 26. april 2012

Barn av regnbuen - stemningsrapport fra Youngstorget i dag


Folk strømmet til for å delta i arrangementet på Youngstorget i dag kl. 12.00

Arbeidernes Hus i bakgrunnen

Arbeidsmanden på Youngstorget

Stemningsfullt på Youngstorget

Først talte lederen av Støttegruppa for ofrene etter 22. juli, og deretter var det AUF-lederen sin tur

Arrangementet ble behørlig fotografert

Roser - selve symbolet på solidaritet!


Så entret Lillebjørn Nilsen og hans band scenen. Og så runget sangen
"Barn av regnbuen" over hele torget!

Stemningsfullt!

Området i nærheten av Regjeringskvartalet er fremdeles preget av skadene etter
22. juli 2011

torsdag 28. juli 2011

Snart tilbake til normaltilstand ...

Disse skjønne ungdommene ønsket å bli foreviget foran Oslo-tigeren -
selve symbolet på Tiger-staden ;-)
I dag, nesten en uke etter de forferdelige terrorangrepene, ser det ut til at Oslo er i ferd med å vende tilbake til normaltilstanden igjen. Atter er det masse folk i gatene. I stedet for utelukkende alvorstunge ansikter ser man flere smil. Mitt inntrykk er dessuten at det til og med er mange turister i byen - som altså ikke er blitt skremt bort. Og ikke få Oslo-beboere er turister i egen hjemby.

Mange går fremdeles rundt og ser og tar inn inntrykkene av blomstene før de visner for alvor, mens atter andre er  i gang med "business as usual" ... Jeg gikk rundt i sentrum i dag - egentlig med helt andre hensikter enn å fotografere. Like fullt er jeg glad for at jeg hadde med kameraet, for det er fremdeles mange inntrykk det er ålreit å få festet på film for ettertiden ...

Her er bildene jeg tok i dag.



En rose for hvert av dødsofrene 
Nei, vi skal aldri glemme!
Nesten ikke et vindu som var helt - her i Torggata, like nedenfor jobben min
Et forrykende regnvær kom over sentrum i ettermiddag, og et telt falt omtrent 
i hodet på gjestene som satt under (på Youngstorget)
Glassrutene på Fiskeriet (Oslos mest fantastiske sjømat-butikk, som 
holder til i Arbeiderpartiets hus på Youngstorget) gikk føyken. Men 
heldigvis ble det ingen personskader!
Alle himmelens sluser åpnet seg
Og nå regnet det virkelig for alvor!
Den gamle, ærverdige klokka i Møllergata 19 gikk i stykker forrige fredag
Høyblokka i Regjeringskvartalet er nå dekket til
Stortorget
Blomster ved Domkirken
Roser i mengder utenfor Domkirken
Utenfor Domkirken
Sperringene i Grubbegata er skjøvet nærmere Regjeringskvartalet
Storgata med Domkirken i bakgrunnen
Fontenen i Spikersuppa
Roser i mengder
På Løvebakken
Fredfylte Karl Johan med Slottet i bakgrunnen

tirsdag 26. juli 2011

Oslo - for tiden rosenes by ...

Utenfor Megazone i Møllergata, der det oppsto
personskader etter bombeangrepet.
Alle blomstene som preger byen i dag, er overveldende! Dette sammen med mantraet "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen", har preget sorgprosessen i hovedstaden og i resten av vårt land de siste dagene.

I resten av verden beundrer man folket i det lille landet Norge for sin sindige og kjærlighetsfylte sorgbearbeidelse som så totalt mangler elementer av hevn - slik vi møtte motsetningen i USA for nesten nøyaktig 10 år siden, hvor Bush lovet å knuse fienden. Men hva annet kan vi gjøre? Hendelsene i de 10 årene som har gått siden Bush proklamerte at han aktet å knuse fienden, har i alle fall ikke ført til mer fred i verden. Snarere tvert i mot ...

Med fare for å virke klisjéfylt må det være tillatt å si at jeg er stolt av å være norsk i disse dager. Jeg er stolt av myndighetene som har taklet krisen så godt, jeg er stolt av statsministeren vår som på en sindig og verdig måte har samlet folket i sorgen, jeg er stolt av alle som har bidratt til at gjerningsmannen er tatt, at Oslo igjen er blitt en trygg by, at panikken aldri tok overhånd, at absolutt alt er gjort for å sikre gjenopprettelse av ro og orden ... Og at ikke flere menneskeliv gikk tapt, tross alt. Vi er mange som "nesten kunne ha vært der", og marginene i forhold til at katastrofen kunne ha blitt enda verre, var små ...

Her er mine inntrykk fra Oslo sentrum i dag - en by forvandlet til et hav av roser ...


Youngstorget
Mengder med hilsner
Regjeringskvartalet i bakgrunnen
Torggata
Blomsterhavet utenfor Domkirken i morgentimene i dag
Utenfor Domkirken
Nå er det faktisk ikke plass til mer ...
Mange vil se blomsterhavet utenfor Domkirken med egne øyne - gjerne på nytt og på nytt
Inne i Domkirken
Tenner lys for de døde, sårede, savnede og sørgende
Tente lys
Utenfor Stortinget
Stortinget
Utenfor Stortinget
Nedenfor Stortinget
Stortinget
Inngangen til Grubbegata var også dekorert med roser