"Suntan" (Regissør: Argyris Papadimitropoulos)

Livsfarlig flørt i sydensolen

Tidligere i høst søkte Arthaus etter 100 filmentusiaster fra hele landet, og jeg var en av de heldige som ble plukket ut til å være med på å stemme frem en favorittfilm, som senere skal vises på norske kinoer. Prosjektet het Scope100 (2016-2017). Vi fikk se syv filmer, og jeg har tidligere skrevet om prosjektet i mitt blogginnlegg den 13. november 2016 - "Når film blir lidenskap". Jeg skal ikke røpe hvilke av filmene som vant riktig enda, men vil i dette blogginnlegget presentere en av filmene (en av de beste, etter mitt syn) i prosjektet. "Suntan" er for øvrig månedens film på Cinemateket for tiden, og det er mulig å se den hele ni ganger frem til 3. februar. 

"Noen blir brune. Andre brenner." Det er egentlig en grei introduksjon til denne filmen om sommeren fra helvete. Vi befinner oss på en gresk øy, Antiparos for å være mer presis. Hit har legen Kostis søkt seg. Han ankommer rett før jul. Hybelen er stusslig, han er stusslig, stedet er stusslig. Det skjer ingenting der. 

Vi aner at Kostis er en mann med mye uforløst i seg. Han er i førtiårene, er kvapsete og ikke akkurat den adonisen kvinner flest drømmer om. Han har ikke stiftet familie og han er ensom. Alt ligger godt til rette for en midtlivskrise av format. For hva har han egentlig fått til i livet sitt? Bortsett fra at han er lege? Vi får imidlertid ikke vite noe som helst om hans fortid, ikke annet enn at han av en eller annen grunn har brutt med tidligere venner og bekjente. For underveis dukker det opp noen gamle kjente som lurer på hvor i all verden det ble av ham i sin tid ... 

Kostis fryder seg over sommeren og alle mulighetene som plutselig
ligger foran ham.

Så kommer sommeren, og med den turistsesongen. Hele stedet nærmest eksploderer. Ikke bare blir det folksomt på øya. Rundt ham lever folk. Og i livene sine brekker de bein, får infeksjoner, solstikk og jeg vet ikke hva. Da trenger de Kostis, som tålmodig behandler hva det skulle være. Han jobber fra morgen til kveld, og livet der ute i solen er ikke hans. Det er utilgjengelig for ham. Høysesong betyr inntekter for arbeidsgiveren hans, og det er forventet at han skal jobbe så mye han bare kan makte. Sosiale atspredelser finnes ikke for ham, i alle fall ikke utover uendelige kaffeselskaper med lokalbefolkningen, der underholdningen for en stor del består i å se på middelaldrende kvinner som danser zorba. 

En dag ankommer Anna. Hun har tråkket over og kommer hinkende inn på legekontoret. Brun til trengsel, vakker som en gudinne og frekk og flørtende så det holder. Hun leker med Kostis, er påtrengende med sin kvinnelighet og hun setter ham litt ut av spill rett og slett. Med seg har hun et helt kobbel med halvgale venner, som støyer og bråker og nærmest er ute av kontroll. For en livsglede! Kostis tiltrekkes av dette. 

Anna - halvparten så gammel som Kostis - og objektet for hans drømmer ...

I stedet for å jobbe til sene kvelden, stenger Kostis legekontoret tidligere enn han pleier. Det fører til at han må be noen pasienter om å komme tilbake neste dag. Han handler inn bæreposer med øl, og så oppsøker han Anna og vennene på stranda. Der blir han tatt godt i mot. I alle fall tilsynelatende. Dagene går, og han trekkes inn i et vanvittig festeliv, der alle har sex med alle, der ingen har enerett på noen og der han håper på en ting: å få sjangs på vakre Anna. Anna tar seg tilrette blant alle guttene, og endelig er det Kostis´tur. Men der hun leker med ham, er alt dødsens alvorlig for ham. 

Kostis oppsøker etter hvert Anna og vennene hennes daglig på stranda

Kostis blir dødelig forelsket i Anna, og det skal koste ham dyrt. For der hun virrer rundt uten tanker for morgendagen, der trekkes Kostis lenger og lenger ned i avgrunnen. Lokalbefolkningen har nemlig begynt å legge merke til atferden hans, og arbeidsgiveren hans er forbannet fordi han ikke er på legekontoret og behandler pasienter døgnet rundt i høysesongen ... 

Dette er virkelig en severdig film! Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og Kostis er akkurat så patetisk som en småfet førtiåring blir når han tror at han har sjangs på de flotteste damene som er minst tyve år yngre. Festescenene i filmen er svært suggererende og akkurat dette elementet i filmen tror jeg vil tiltale yngre seere. Midt oppi alt det lettlivete og ubekymrete aner vi et større alvor, fordi Kostis ikke er på samme frekvens som resten av gjengen. Han tror at han passer inn, at han er ung igjen og kan ta igjen alt han åpenbart må ha gått glipp av i sin egen ungdomstid. Men når blir det nok for ungdomsgjengen, og når skjønner Kostis at nok er nok? Hva skjer i det hele tatt med et menneske som er dødelig forelsket i et annet menneske, som bare ler av følelsene til den andre, tråkker på vedkommende, uttrykker forakt? I den grad denne filmen måtte ha en slags moral, må det være at det kan være livsfarlig å leke med andres følelser ...

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Innspilt: 2016

Originaltittel: Suntan

Nasjonalitet: Hellas

Språk: gresk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Makis Papadimitriou, Elli Tringou, Milou Van Groessen, Dimi Hart, Hara Kotsali, Marcus Collen, Yannis Tsortekis, Pavlos Orkopoulos, Maria Kallimani, Syllas Tzoumerkas, Marissa Triantafyllidou, Achilleas Kyriakidis, Yannis Ikonomidis, Nikos Triantafyllidis

Spilletid: 104 min.

Kyrre Andreassen: "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges"

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Utgitt: 2016
Forlag: Lydbokforlaget (lydfil)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Kyrre Andreassen
Antall sider: 368
Spilletid: 9 t 17 min.
ISBN: 9788242164506 (lydfil)
ISBN: 9788205467262 (papirutgaven)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Boka er anmeldt av NRK ("Morsom mann på nedtur -  ... en svir å lese."), VG ("Mann på randen - Andreassen har en særegen energi og høyt tempo i skrivestilen sin, en litt sleivete muntlig form som kler både Krister og historien godt."), Aftenposten (Romanen er fullt fortjent nominert til Brageprisen - Krister vet i det hele tatt best, det er bare ingen andre som skjønner det. Dermed er veien kort til raljering på høyt satirisk nivå over alt fra statlige institusjoner og byråkratiet til personalmøter og pedagogiske opplegg. Det er underholdende, ja, kostelig lesning.Det uhyggelige kommer inn i bildet idet Andreassen lar den upålitelige jeg-fortelleren avsløre sine mørkere sider. Han er ikke nysgjerrig, men snoker i naboenes nattbordskuffer, han er ikke voldelig, men lengter etter en anledning til å slå. Hvor har man egentlig Krister Larsen? Det er det store spørsmålet romanen igjennom.) og Dagsavisen (Klassebevisst humor - Mye av det han forteller er morsomt. Til å flire høyt av. Men ikke alt. Nesten like mye er sårt. Rørende. Eller bare irriterende. I hvert fall engasjerende. Gjemt bak den underlige romantittelen «Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» skjuler det seg en liten perle. Kanskje ikke perfekt, men absolutt verdt en ekstra kikk. Det er fint at Kyrre Andreassen er blitt Bragepris-nominert for boka, som er hans første på hele ti år.). I tillegg har flere bokbloggere skrevet om den; blant annet Artemisias Verden (Romanen er skrevet i et veldig muntlig språk, slik som Krister snakker det. Krister forteller, Krister tenker, i fortid og nåtid. Det er mange innskutte tilbakeblikk. Det er mye skråblikk på samfunnet, mange glitrende situasjoner og beskrivelser og jeg lo flere enn en gang. Men det var også trist. Krister har det ikke så greit.) og Tine sin blogg (Måten hovedpersonen snakker på og dialekten han bruker, gjør at teksten føles fryktelig muntlig, full av sjargong og halvkvedede viser. Uttrykk og ordtak er stykket opp og brukt i hytt og vær, noe som kunne vært morsomt, men når han snakker sånn hele tiden, blir det bare oppkonstruert og kleint.)
 

Kyrre Andreassen (Foto: ukjent)

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon

I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 

I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940

Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon

Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 

Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.
Spilletid: 130 min.

"Silent Waters" (Regissør: Sabiha Sumar)

Prisbelønt pakistansk film fra 2003

Regissør Sabiha Sumar (f. 1961) er født i Karachi. Hun er utdannet innenfor film og politisk vitenskap i New York, og hun har dessuten studert historie og politikk ved Cambridge University. I følge Wikipedia har hun laget flere filmer. "Silent Waters" ble lansert i 2003, og for denne filmen fikk både hun og hovedrolleinnehaveren i filmen - Kirron Kher - en rekke priser. 

Handlingen i filmen er lagt til Charkhi, en landsby i Punjab i Pakistan, og året er 1979. Her bor Ayesha og sønnen Saleem sammen. Ayesha er enke, og sønnen hennes er en svermerisk tenåring som er forelsket i Zubeida. Ayesha er høyt aktet i landsbyen, selv om ingen kjenner hennes bakgrunn. Hun og sønnen lever av pensjonen etter hennes avdøde mann, og i tillegg tjener hun noen slanter ved å undervise landsbyjentene i islam. 

Vi følger Saleem og Zubeida i deres svermeri, der de stjeler seg til noen dyrebare og uskyldige øyeblikk i hverandres selskap. Zubeida er vakker og skoleflink, og hun ønsker å få seg utdannelse. Saleem er uten jobb og har lav selvtillit. Hans drøm er å få seg en jobb, slik at han kan tjene penger og bety noe.

Etter politiske uroligheter i landet, tar militæret over makten, og lover å innføre sharia. I forbindelse med et bryllup ankommer to islamistiske aktivister landsbyen, og de begynner aktivt å verve folk til å jihad - hellig krig - mot sovjetiske styrker i Afghanistan. 

Saleem blir et lett bytte for disse to, lett påvirkelig som han er. Endelig er han en viktig person, en folk lytter til, en som betyr noe, en som har makt ... Til morens og Zubeidas store fortvilelse ...

I mellomtiden blir vi vitne til at moren til Saleem tenker tilbake på en fortid hun ønsker å glemme ... Hvorfor får vi etter hvert vite. 

En dag dukker hennes bror opp, og selv om hun forsøker å late som om han tar feil av henne, skjønner sønnen Saleem plutselig "alt". Moren er egentlig sikh, og det er langt fra greit i den opphissede stemningen som preger Punjab, der det å være rett-troende muslim er helt avgjørende for egen sikkerhet. Avsløringen av moren får fatale konsekvenser ...

Handlingen i filmen er både opprørende og provoserende, fordi et kvinneliv ikke er mye verdt. Ayesha ble i sin tid voldtatt av islamister og ble tvunget til å gifte seg med en av voldtektsmennene. Under ekteskapet og i tiden etter har hun levd som en muslimsk kvinne, men i hjertet sitt er hun fremdeles sikh. Da nåtid møter fortid, avkreves hun for et svar. Er hun muslim eller er hun sikh? Det er ikke rom for noe midt i mellom, men nå er det slutt på å leve et dobbeltliv. Ayesha tar et valg, og hun hopper i en brønn og drukner seg. 

"Silent Water" har mange politiske budskap. Hovedtemaet er kvinners rettigheter. Men et vel så viktig tema er hvor lett svermeriske ungdommer uten fast grunn under beina kan bli offer for forførende islamister. Tematikken er dessverre høyst aktuell 13 år etter at den ble laget. Som alltid når det er tale om indisk film er det sterke farger, flott musikk og suggererende og humoristiske dansescener. Skuespillerprestasjonene i filmen er flotte, selv om Saleem kanskje fremstår vel naiv. Jeg elsker indisk film, og anbefaler denne varmt! 

Her finner du filmen i fullversjon på nettet!


Khamosh Pani (Silent Waters) by IndianMovies1

Innspilt: 2003
Originaltittel: Khamosh Pani (خاموش پانی)
Nasjonalitet: Pakistan
Språk: Punjab
Sjanger: Drama
Skuespillere: Kirron Kher (Ayesha), Aamir Malik (Saleem), Arshad Mehmood m.fl.
Spilletid: 105 min.

Selma Lønning Aarø: "Hennes løgnaktige ytre"

Et besnærende kunstnerportrett!

Selma Lønning Aarø (f. 1972) debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Den endelige historien", og vant Cappelens pris for beste debutroman. I alt har hun utgitt ni bøker, og "Hennes løgnaktige ytre" (2016) er foreløpig den siste i rekken. 

Egentlig hadde jeg tenkt å hoppe over denne boka (man får jo ikke lest alt), men flere opprømte og begeistrede anmeldelser fikk meg til å ombestemme meg. Det angrer jeg virkelig ikke på, for denne boka er - med fare for å gjenta meg selv - noe av det virkelig bedre jeg har lest av fjorårets norske utgivelser. Den norske bokhøsten 2016 har for øvrig vært usedvanlig sterk, med mange meget gode romanutgivelser. Derfor er det vanskelig å peke ut en spesiell bok som den aller beste. Det er vel heller ikke nødvendig, all den tid de fleste lesere klarer å konsumere i det minste en håndfull bøker i løpet av et år, og derfor ikke trenger å velge seg ut bare én bok. Det man likevel kan merke seg er at jo mer opp til virkeligheten bøkene har vært lagt, jo bedre har de vært. Det synes i alle fall jeg. Selma Lønning Aarøs bok er intet unntak i så måte. "Hennes løgnaktige ytre" er nemlig basert på en virkelig historie. 

Denne bokanmeldelsen er et stykke på vei en spoiler. Herved er du advart. 

I 1887 anmeldte Knut Hamsun Anna Munch fordi han hevdet at hun i over et år hadde sendt anonyme brev til damer i hans bekjentskapskrets, der hun beskyldte ham for å være en bedrager og forfører. Han beskyldte henne for i årevis å ha forfulgt ham, at hun hadde sendt utallige brev og telegrammer og aldri lot ham være i fred. Hamsun bedyret at det aldri hadde vært noe som helst erotisk forhold mellom ham og Fru Munch, og at han aldri i løpet av deres seks år lange bekjentskap hadde gjort en eneste tilnærmelse overfor henne. 

"... jeg (forlanger) Fru Anna Munch anholdt, tiltalt og straffet, til at begynde med hendes mentale Tilstand undersøgt", skrev Hamsun i anmeldelsen (side 6).

Anna Munch på sin side nektet for at hun skulle ha sendt brev til Hamsuns damebekjentskaper. Hvem snakket sant? Akkurat dette har forfatteren forsøkt å finne ut av, og det har det blitt en fengslende roman av. Egentlig bør man starte med etterordet i boka fra side 287, der Aarø skriver følgende: 

"Jeg har villet skrive denne historien helt siden jeg første gang leste Knut Hamsuns brev til politiet, der han forlangte at Anna Munch ble anholdt og at hennes mentale helse ble undersøkt. Hva var det som fikk henne til å forfølge Hamsun fra Trondhjem til Kristiansund, videre til Paris og deretter fra pensjonat til pensjonat i Norge. Hadde han virkelig aldri oppmuntret henne?" 

Mens Hamsun skrev flere euforiske bøker om galskap, f.eks. om Nagel i "Mysterier" (hvor hovedpersonen sender anonyme brev til seg selv), og andre bøker om personer med "de verste vrangforestillinger og trang til irrasjonelle handlinger, skikkelser som forfølger og forfølges", fremstår Anna Munch i sitt forfatterskap og gjennom sine brev som alt annet enn det Hamsun ville ha henne til å være, nemlig gal og grenseløs. I sin samtid trodde imidlertid de fleste på Hamsun. Det gjorde ikke politiet. Anna ble derfor aldri tiltalt, og frem til sin dødsdag nektet hun for å ha hatt befatning med brevene. 

Selma Lønning Aarø har forsøkt å skrive en roman som ligger tett opp til virkeligheten, og hullene har hun fylt med hendelser hun anser for å være sannsynlige. 

I begynnelsen av boka presenteres vi for familien Dahl. Anna vokser opp som den eldste i en anselig søskenflokk, hvor det forventes at hun bidrar for at hjulene skal gå rundt i den hardt prøvede familien. Hva visste hun om kjærligheten da hun møtte Ragnvald Munch på høstutstillingen i 1883? "Hun kan se at det er en lidenskap under de stramme trekkene, hun aner bare ennå ikke hvordan den vil gi seg utslag." (side 21) Så gifter hun seg med ham, og skjønner for sent at dette skal bli hennes livs tabbe. 

"Hun ønsker ikke å pynte seg for verken kvinner eller menn. Det kompliserer det hele. Hun vil samtale med menn. I alle fall de av dem som har noe å tilby henne. Det er dessverre slik at de sitter på kunnskapen, ingen av kvinnene rundt henne leser Nietzsche eller Kant. De er opptatt med sine barn og sine stuer. Anna kan ikke være bare det. Trangen til å skrive har blitt for sterkt. Vitebegjæret holder på å strupe henne. 

Munch gjør det vanskelig. Han har ikke tro på kvinnelig åndsarbeid, sier han. Han tåler i det hele tatt ikke noen form for kvinnelig overlegenhet. 

Anna har begynt å leke med tanken om å dra. Familien vet det ikke nå, men for hver dag som går glir hun lenger unna Munch.

De sover i samme seng, og hver kveld ligger hun med hjertet i halsen, livredd for at han skal røre ved henne, legge de blytunge hendene sine over henne. Det er hendene hans som bestemmer hva som skal skje. Hennes vemmelse kan ikke stoppe dem, kan ikke nekte dem noe der de farer over kroppen." (side 26)

Så prisgitt er hun sin mann. Han har makt til å bestemme alt. Hvor de skal bo, hva hun skal få lov til å sysle med, om hun skal få skrive eller ei, om han skal få "det han har krav på som ektemann" ... Mang en gang tar han det, flerrer av henne klærne ... Eller som Anna skriver om i et brev: "han stengte mig inne og behandlet mig brutalt". Det vi i dag tenker på som voldtekt, selv om det foregår innenfor ekteskapets rammer, limer ikke akkurat sammen et skjørt forhold ...

Anna skriver i smug og får utgitt bøker. Mannen hennes blir rasende, og er overbevist om at det er skrivingen som er problemet i deres ekteskap. Omgivelsene aner ikke hvor sint han kan bli, for de reneste bagateller. 

Etter et foredrag som Knut Hamsun holdt i Kristiania, er Anna betatt. 

"Han skuffer henne ikke. Og enten folk er enige eller uenige med ham, så etterlater denne Knut Hamsun salen i en oppildnet stemning. Noen er fra seg av begeistring, andre synes det er noe nymotens tull, at han er en uforskammet oppkomling som umulig kan ha lært mye latin slik han uttaler ordene." (side 29)

Anna skriver brev til Hamsun, og han oppsøker henne. Dette blir innledningen på et "forhold", som aldri blir noe forhold i ordets egentlige forstand, men hvor Anna blir avsindig forelsket i Munch. De neste årene bruker hun til å lete etter tegn hos ham på at han føler det samme som henne. Hun reiser til Paris, til Kristiania og andre steder - alt for å være i nærheten av ham. Uten at det fører til annet enn frustrasjoner fordi hun blir avvist. Kun en gang kunne det kanskje ha skjedd noe, men da er det Anna som avviser ham. Var det en tabbe? Var det derfor alt snudde? lurer hun på ... 

Parallelt med historien om Anna følger vi datteren hennes Signe, som befinner seg på Grini i krigens siste dager. Hun reflekterer over de valgene moren gjorde, der morens kjærlighet til Knut Hamsun gikk foran henne ... For egen del kunne jeg ha klart meg uten denne parallelle historien. Samtidig skjønner jeg hvorfor den er med. Signe følger nemlig prosessen mot Hamsun etter krigen, og dette er ytterligere med å forsterke sannsynligheten for at forfatteren sannelig ikke var helt god, han heller ... Dessuten er det Signe som er bokas forteller. Historien om Anna er i all hovedsak lagt til årene 1891-1897, mens Signes historie er lagt til tiden rett før frigjøringen i 1945 og den påfølgende sommeren. 

Mer har jeg ikke tenkt å si om historien, som er svært fascinerende. Det er den fordi historien som sådan byr på et realt gufs tilbake til en nokså nær fortid, der kvinners handlingsrom var så snevert at noen hver kunne blitt fullstendig gal av mindre. At en ektemann skulle bestemme om man fikk dyrke sine talenter - som det å skrive - er tilstrekkelig til at det knyter seg i meg. Hvorvidt Anna Munch var offer for sin tid, eller om det var Hamsun som spilte henne og andre et puss på rent "Nagelsk" vis, får vi nok aldri vite 100 % sikkert. Det som er sikkert er like fullt at det var mennene som skrev historien den gangen, og at kvinnene hadde lite å stille opp med. Selma Lønning Aarø har lest mange av bøkene til Anna Munch som ble skrevet i angjeldende periode, og hennes inntrykk er at denne litteraturen, som varierte i kvalitet, tegner et helt annet bilde av Annas mentale tilstand og vesen enn hva man får inntrykk av dersom man utelukkende baserer seg på Hamsuns versjon av det hele. Hvilken kvinne "forfølger" en mann i seks-syv år dersom hun aldri har blitt oppmuntret? Ikke på noe vis ... 

"Hennes løgnaktige ytre" er en godt skrevet bok, som appellerer til de aller fleste. Akkurat det er jeg overbevist om! Det at boka er skrevet i presens, gir historien et mer intenst preg. Vi er der jo sammen med Anna - mens det skjer!

Jeg er imponert over hva Aarø har fått ut av kildematerialet som boka er basert på. Bokas verdi ligger som nevnt ikke utelukkende i historien mellom Anna Munch og Knut Hamsun, men også i beskrivelsen av kvinners vilkår på slutten av 1800-tallet. Jeg elsket fortellerstemmen i boka, som er preget av en respektfull og varm tilnærming til Anna og alt hun hadde å bale med ... For hva hadde kvinnene å stille opp med dersom de ikke ble i sine ekteskap, uansett hvor udugelige ektemennene måtte være når det kom til det relasjonelle mellom en kvinne og en mann? Dessuten gir historien rikelig med grunnlag for å reflektere over hva som er sant når de to involverte opplever det hele så til de grader forskjellig. Og det hele kompliseres ytterligere fordi vi får en følelse av at noen lyver her, men hvem? Når man har foretatt seg noe helt hårreisende og det til syvende og sist handler om ens egen ære - ikke hvis, men når - alt kommer ut - hvem ville ikke ha kostet på seg en løgn for å komme noenlunde greit fra det? Hvem av dem hadde størst grunn til det? Knut Hamsun (i midten av 30-årene den gangen), som trengte et kunstnerstipend og å være inne i varmen hos de kondisjonerte, eller Anna Munch som allerede var nokså æreløs og ute av det gode selskap fordi hun hadde valgt å forlate den hellige ektestanden? Eller var det hele så banalt at dersom ikke Anna fikk ham, så skulle heller ingen andre få ham? 

"Hun sitter inne på rommet og setter sammen en bukett. Det er som om noe er i ferd med å ta slutt. Som om et dyr som har holdt henne mellom kjevene, plutselig spytter henne ut Hva hun har utrettet og ikke, er uklart for henne. Hun har løyet, hun har skrevet. Hun har hender som er svarte av blekk. 

Hvite roser og noen grønne bregner innimellom. Nå er hun trett. Ferdig. Roen som er kommet over henne, forutsetter at hun er i stand til å glemme - og det er hun. Det er en gave. La oss bare håpe at han kan glemme." (side 280)

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Her får vi en annen historie enn den Hamsun-biografene - samtlige er menn - har fortalt tidligere om denne historien. 

Andre som har skrevet om romanen er NRK (Velturnert kunstnerportrett - Hvem eier en historie? Og hvem kan definere sannhet? Det er et tema hos Vigdis Hjorth denne høsten, som det er det hos den unge franske forfatteren Edouard Louis. Også Selma Lønning Aarø befatter seg med disse spørsmålene i sin ferske dokumentarroman «Hennes løgnaktige ytre».), Dagsavisen (En stalkers forsvar - Original og velskrevet roman gir kvinnen Hamsun stemplet som løgnaktig forfølger en klar stemme og en troverdig forklaring.), VG (Mystiske Anna Munch - Som hun vet å behandle et stoff, Selma Lønning Aarø. Her stiger hun fram fra glemselen, Anna Munch, så vi sitter fjetret tilbake. ... Aarø har også gått til i arkivene, og har sparret med de beste Hamsun-forskerne og -kjennerne. I denne dokumentariske romanen gis en ny fremstilling av mennesket Anna Munch, nydelig skrevet og krevende komponert. Romanen starter med Annas død, og slutter med datteren Signes død. Det er en roman tuftet på et vanskelig stoff, spredte kilder, skrevet av en kresen forfatter med blikk og kraft.) og Vårt Land (Smart komponert stalkerhistorie. Anna Munch var forfatter og Knut Hamsuns stalker. Selma Lønning Aarøs nye roman balanserer denne forgaptheten med en fortelling om 1800-tallets kvinneundertrykkelse. ... Omdreiningspunktet er Anna Munch, som forlot sin mann fordi han nektet henne å skrive. Men valgene hun tar blir skjebnesvangre for mottakelsen av bøkene hennes. Lønning Aarø tråkker varsomt i denne fortellingen, likevel bærer den en undertekst som sier «ingen røyk uten ild». Hamsun var nok heller ikke noen engel.). Dessuten har bloggerne Artemisias Verden (Romanen har fått mange glitrende anmeldelser og flere kritikere har i årsoppsummeringene i avisene fremhevet den som en av årets beste bøker.), Groskros verden (Det er måten Selma Lønning Aarø skriver om Anna Munch og Knut Hamsun på, som er så bra.), Med bok og palett (Denne romanen er en spennende fortelling om to spesielle og sterke mennesker som møtes, og som kanskje er så like at de ikke makter å finne fram til å leve normalt sammen. Hun er blitt karakterisert som erotisk besatt av Hamsun, mens hun i alle sine bøker toner ned erotikken til fordel for vennskapet. Han maner i sine noveller og romaner fram personer med de særeste sjeleliv, med irrasjonelle handlinger og forfulgte mennesker.), Bokelskerinnen («Hennes løgnaktige ytre» var en av de beste, norske leseopplevelsene for meg i år og selv om det er en klisje så passer den så godt at jeg må si det: boken gjorde så stort inntrykk at den satt i meg lenge etter at siste side var lest.) og Tine sin blogg (dette er glimrende lesning!).

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 303
ISBN: 978-82-02-52747-1
Boka har jeg kjøpt selv.

Selma Lønning Aarø (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Lest 2017

Sumburgh Head, Shetland

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2017 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2017  1020 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. (Årstallene i oversikten refererer seg til da aktuelle bøker opprinnelig ble utgitt - ikke da de ble utgitt på norsk.)

Januar:

1. Kyrre Andreassen: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016)
2. Åsne Seierstad: To søstre (2016)
3. David Foenkinos: Charlotte (2014)
4. Alejandro Zambra: Bonsai (2006)

Februar:

5. Han Kang: Levende og døde (2017)
6. Michael Köhlmeier: Piken med fingerbølet (2017)
7. Ian McEwan: Nøtteskall (2016)
8. Carson McCullers: Hjertet er en ensom jeger (1940)
9. Demian Vitanza: Dette livet eller det neste (2017)
10. Linda Boström Knausgård: Velkommen til Amerika (2016)
11. Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet (2014)

Mars:

12. Paul Auster: Rapport fra det indre (2013)
13. Elena Ferrante: Svikne dagar (2002)
14. Einar Øverenget: Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer (2014)
15. Ingvard Wilhelmsen: Livet er et usikkert prosjekt (2000)

April:

16. Monica Csango: Fortielser - Min jødiske familiehistorie (2017)
17. Jane Gardam: En ulastelig mann (2004)
18. Siri Hustvedt: Kvinne ser på menn som ser på kvinner (2017)
19. José Eduardo Agualusa: Allmenn teori om glemsel (2012)
20. Cecilie Hellestveit: Syria - En stor krig i en liten verden (2017)
21. Sacha Batthyany: En forbrytelse i familien (2016)
22. Katrine Sele: Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak (2017)
23. Christian Kracht: De døde (2016)

Mai:

24. Jana Weidemann: Piken fra Europa - En families reise gjennom det 20, århundre (2017)
25. Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate (2017)
26. Kenneth Moe: Det åpenbare (2016)
27. Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (2016)
28. Ingrid Brekke: Angela Merkel - Et europeisk drama (2016)
29. Kaja Nordengen: Hjernen er stjernen - Ditt eneste uerstattelige organ (2016)
30. Julian Barnes: Tidens larm (2016)

Juni:

31. Dagmar Goovaerts Bern: "Den lille pakkeboken - Pakk smartere og reis lettere" (2017)
32. Orhan Pamuk: Den naive og sentimentale romanforfatteren (2010)
33. Max Porter: Sorg er den greia med fjær (2015)

Juli:

34. Torbjørn Færøvik: Orientekspressen - En vårreise (2016)
35. Richard Ford: Mellom dem (2017)
36. Rebecca Solnit: Menn forklarer meg ting (2014)
37. Ngugi wa Thiong´o: Elven som skiller (1965)
38. Nathan Hill: Nøkken (2016)
39. Aris Fioretos: Mary (2015)
40. Hermann Ungar: De lemlestede (1923)
41. Helga Flatland: Vingebelastning (2016)

August:

42. Albertine Sarrazin: Astragalen (1965)
43. Astrid Sverresdotter Dypvik: Berlin-historier: Kald krig i den delte byen (1917)
44. Patrick Modiano: Så du ikke går deg bort (2014)
45. Inghill Johansen: Bungalow (2017)
46. Deborah Levy: Varm melk (2016)
47. Chigozie Obioma: Den forbudte elven (2015)
48. Haruki Murakami: Elefanten som forsvant (Noveller utgitt i perioden 1980-1991)
49. Erika Flatland: En moderne familie (2017)
50. Claire-Louise Bennett: Dam (2015)
51. Nina Lykke: Nei og atter nei (2016)
52. Elena Ferrante: Den dunkle dottera (2006)
53. Casper A. Lugg og Martin I.H. Fjeld: Surdeig (2015)

September:

54. Agnes Ravatn: Verda er ein skandale (2017)
55. Roy Jacobsen: Rigels øyne (2017)
56. Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene (2016)
57. Lena Wold: Ære være mine døtre (2017)
58. Thomas Espevik: Hva ville Johannes gjort? (2017)

Oktober:

59. Carl Frode Tiller: Begynnelser (2017)
60. Maggie Nelson: Argonautene (2015)
61. Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (2016)
62. Emma Jane Kirby: Optikeren på Lampedusa (2016)
63. Niroz Malik: Slik natten er. Fortellinger fra Aleppo (2015)
64. Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017)
65. Wenche Fuglehaug: Det store sviket - Æresvold og æresdrap i Norge (2017)
66. Inge Schilperoord: Mudderhund (2015)

November:

67. De fem siste nyanskaffelsene på kokebok-fronten (2014-2017)
68. Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff (1866)
69. Matias Faldbakken: The Hills (2017)
70. Audun Mortensen: Fire dager i Berlin (2017)
71. Asli Erdoğan: Nå er ikke engang stillheten din (2016)

Desember:

72. Finn Iunker: Stemmer fra Israel (2017)
73. Ingvard Wilhelmsen: Hypokondri og kognitiv terapi (1997)
74. Cecilie Enger: Pust for meg (2017)
75. Peter May: Svarthuset (2009)
76. Peter May: Lewismannen (2011)
77. Anne B. Ragde: Liebhaberne (2017)
78. Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei (2017)
79. Dan Ringgaard: Litteratur - tenkepauser (2014)
80. Sorel & Seksik: The Last Days of Stefan Zweig (2014)
81. Edvard Hoem: Liv andre har levd (2017)
82. Affinity Konar: Mischling (2016)
83. Christopher Isherwood: Fiolpiken (1945)
84. Jan Kjærstad: Berge (2017)